Et ambulerende kongedømme ble gradvis avviklet til fordel for et geografisk sett større og mer institusjonalisert kongedømme med basis i egne kongsgårder i byene, og med et annet bredere inntekstgrunnlag, i form av bl.a. utvidede skatter og kan hende indirekte mer jordeiendom. Spørsmålet er hvilke konsekvenser dette fikk for de gamle kongsgårdene, og om de fortsatt opprettholdt noen av sine funksjoner i den nye styreformen, og i tilfelle hvilke. Fra 1100- og 1200-tallet utgjorde kongsgården på Holmen i Bergen det verdslige 1 . 3
| 30 | Det gjelder Bø, Naustdal og Urnes (se Magerøy 1991 (1988); Iversen 1999a) og dessuten setegårdene i Agder (se Låg 1999, 362).
| 31 | I en genealogi hos Snorre heter det bl.a. at Bodvar Herse var sønn av Viking-Kåre, lendmannen på Voss "...
Víkinga-Kára, lends manns á Vörs, ..." (i siste halvdel av 900-tallet) (Hkr, Olav den helliges saga kap. 69, bd. 1, 254). I perioden 1015–1300 kjenner kildene ingen lendmenn verken fra Voss eller Hardanger, mens lendmennene i Agder ikke kan henføres til bestemte gårder (jf. Låg 1999).
| 32 | I skriftlige kilder fram til ca. 1700 er det nevnt 32 navn på kirker og kapell i Bergen. For nærmere oversikt se
maktsentret i et rike som også favnet videre enn dagens Norge. De nye kongsgårdene i dette riket var i større grad knyttet til byene, Nidaros, Bergen, Tønsberg, Oslo, Borg og Kongshelle – 1130-årenes civitates, ifølge Ordericus Vitalis' opptegnelse. Det var færre, mer utbygde og hadde en annen karakter enn de rurale kongsgårdene.
I omlag 200 år var Bergen det verdslige maktsenteret for riket, og ble dessuten et viktig religiøst senter for Vestlandet og Vesterhavsøyene. Kjernen i riket ble på 1300-tallet omtalt som Norges konges fehirdsle og siktet til områdene som ikke ble forlent vekk, men sto under direkte kongelig administasjon (Kolsrud 1921, 13ff). I løpet av 1100-tallet ble det bygget 11–12 kirker og tre klostre i byen (Lidén og Magerøy 1990, 11;
Lidén 1993), mange av dem i regi av kongen, og i høymiddelalderen var det omkring 20 kirker og klostre her, i tillegg til bispegården, kongsgården og Sverresborg .32Til sammenligning hadde erkebispesetet Lund, med flest kirker i Skandinavia, i alt 22 på 1100-tallet (Andrén 1985, 52). Mange av kirkene og klostrene i Bergen fikk jord og eiendom fra kongen, deriblant Øystein Magnusson (1103–23), men også senere konger. I denne sammenheng står særlig 1100-tallets klostre sentralt som mottakere av kongelig jordegods. Gjennom disse institusjonene ble avkastning og naturaliainntekter fra jordegods nå trukket inn til byene, i motsetning til før hvor kongens rurale sentra dannet utgangspunkt for oppebørselen.
Dette fikk stor betydning for byenes vekst på sikt.
I Bergen by ble den første kongsgården antakelig reist av Øystein Magnusson (Helle 1982, 115f.). Veitslesystemet, dvs. at kongen og krigerfølge tok opphold og fikk underhold på gårdene sine på landet, ser ennå ut til å ha vært i funksjon også under Øystein; han døde da han var på veitsle på storgården Stim i Hustad på Nord-Møre i 1123 (Hkr, Magnussønnenes saga kap. 23, bd. 2, 254; Ringstad 1996, 38ff.). Under Håkon Håkonssons regjerningstid (1217–63) ble Holmen bygd ut til et befestet anlegg i stein. Det var nettopp Håkon som i en rettarbot i 1260 formelt opphevet bøndenes alminnelige veitsleplikt (L III 1; X 1, 6). I Jemtland, som var eget lovområde, forsatte systemet utover 1300-tallet, og bøndene skulle blant annet holde kongen og følge med fisk som gjenytelse for not og nettfiske (DN III nr. 271). Det er imidlertid usikkert om det påhvilte vanlige bønder veitsleavgifter i en tidlig fase, eller om det utelukkende var en ordning knyttet til bønder på de eldre kongsgårdene og deres gods (Bjørkvik 1964a; 1964b).
Helle antyder at alt Harald Hårfagre etablerte et mer omfattende veitslesystem, og påla vanlige bønder slike avgifter til underhold av hirden, med blant annet lovhåndhevning og rettsvern som gjenytelse (Helle 2001, 46). En eldre
Norges kirker, Bergen bd. 1 (Lidén og Magerøy 1980, 134ff).
| 33 | Dette innbefatter 15 mulige kongsgårder (jf.Tabell 1) og dessuten 8 mulige lendmannsseter før ca. 1100 (to
veitsleinstitusjon, knyttet mer direkte til kongsgårdene, hadde trolig opphav forut for rikssamlingen som en fast og innarbeidet del av et ambulerende kongedømme (Bjørkvik 1961a, 13f.; 1975, 632). Dette eldre systemet, som er nedfelt i Gulatingsloven (G 3), ble trolig avviklet i siste halvdel av 1100-tallet eller på begynnelsen av 1200-tallet. I Sverres saga, som dekker tidsrommet 1151–1217, er veitsleinstitusjonen knapt nevnt, og da bare når kong Sverre befinner seg i rikets ytterkanter, som på Jemtland og i Østerdalen. Ett unntak utgjør opplysningen om at Sverre i 1177 tok veitsler på gårdene sine i Valdres og på kongsgården Steig i Sør-Fron (Ss. kap. 21, 48). Systemet ble tydeligvis gradvis uthult og avviklet.
Sysleinndelingen ble nå muligvis fastere, og syslene geografisk sett større. På 1300-tallet var fylkene på Vestlandet delt inn i to til fire sysler, med 15–16 sysler totalt fra Agder til Sunnmøre (Andersen 1972a, 647), mot det kan ha vært flere tidligere, på 1000-tallet, vurdert etter antall antatt samtidige kongs- og lendmannsgårder og forutsatt at det lå sysler til disse (jf. Figur 4). 33 De yngre syslene fungerte som forleninger hvor sysselmannen trådte mer direkte i kongens sted, sammenlignet f.eks.
med den eldre årmannen som først og fremst hadde kongelig tilsyns- og disposisjonsrett (Andersen 1972b, 652). Særlig hvor sysselmenn overtok tidligere kongssysler kan det tenkes at et kongelig maktvakuum gav grunnlag for en nærmest føydal posisjon for sysselmannen. Samtidig ble kongens personlige rett til å gi aldarmál, dvs. evige donasjoner og privilegier som bandt framtidige regenter, redusert. I 1347 slo en riksrådsdomstol fast at kongen ikke hadde rett til å gi evige len og veitsler, og da konkret for Borgar-syslen øst i landet (DN I, nr. 303; NgL IV, 377; Bjørkvik 1968, 48). Slike geografiske oppsplitningstendenser og lendmennenes selvstendige stilling innen sine distrikt i eldre tid er mer uklar og omdiskutert (jf.
Hertzberg 1893; F. Iversen 1999a m/ref.).
De rurale kongsgårdene hadde omkring 1200 trolig utspilt sin rolle i den direkte styringen av land og rike; en sentralisering eller urbanisering av kongsgårdsfunksjonen hadde funnet sted. Kongen flyttet sin virksomhet til byene og overlot distriktene til nye sysselmenn, ofte rekruttert fra de tidligere lendmannsættene. Disse kan ha styrket sin posisjon i enkelte områder, muligvis med en ny konkurrent i sentralkirkelige institusjoner med kongelig bakgrunn.
Denne endringsprosessen kan kanskje beskrives som en utvikling fra et desentralisert til et sentralisert styringssystem på et administrativt og politisk topp-plan.
Tilsynelatende gikk en slik prosess hånd i hånd med utbyggingen av riket, konsolideringen av kongens makt og dermed selve statsutviklingen, kanskje særlig fra
32 Innledning
ukjente i Agder, Sola og Finnøy i Rogaland, mer usikkert Voss (jf. note 31) og dessuten Gjerde i Hordaland, Aurland i Indre Sogn og Giske på Sunnmøre).
| 34 I Danmark er begrepet belagt allerede i 1148 (DD 1 rk. II nr. 101), og da i forbindelse med arbeid for kongen
1100-årene. Men hvordan var de eldre kongsgårdene organisert før de ble avviklet eller endret? Det er denne fysiske basisen for det politiske systemet som er hovedtemaet for avhandlingen.