Det neste steget i analysen blir å undersøke hvordan de forhistoriske gravminnene, både de "vanlige" og de særskilt store eller rike gravene, fordeler seg i forhold til middelalderens eiendomsstruktur, og da med et særlig henblikk på områdene omkring Alrekstad. I hvilken grad er det mulig å skille ut større og mindre eiendomskonsentrasjoner som peker forut for middelalderen? Jeg benytter de samme kriteriene for å definere et område som én heleieblokk som tidligere nevnt, med nedre grense på tre gårder med en og samme eier (jf. kap. 3.2). Jeg er særlig opptatt av å undersøke om de danner større sammenhengende heleiområder som eventuelt kan vise tilbake på enda eldre godskonsentrasjoner, også utfra gravenes fordeling.
Det vil også kunne gi grunnlag for å vurdere om et større Alrekstadgods ble stykket opp og omfordelt i forbindelse med statsdannelse og etablering av kirkeorganisasjon, særlig da den sentralkirkelige eiendom, og hvilket mønster en slik kongelig donasjonspolitikk eventuelt fulgte.
De tre største jordeierne i bergensdistriktet i høy- og senmiddelalderen var Nonneseter kloster, Munkeliv kloster og Bergen domkapittel (Låg 1976), som alle i en tidlig fase sto i nær forbindelse med kongen. Vi skal se nærmere på deres eiendommer, i tillegg til andre heleieblokker, samt krongods og bondegods, for å forsøke å avgrense én eller flere potensielle eldre godssamlinger under Alrekstad.
Nonneseter
Ved utgangen av middelalderen eide Nonneseter kloster trolig 46 gårder i undersøkelsesområdet, foruten selve klosterområdet som omfattet den senere Lungegården som da også inkluderte Nygård på Sydnes og Årstad. Samtlige gårder var heleide, med unntak av den antatt unge gården Milleshaug, gnr. 51 143under øvre Dyngeland, gnr. 52, og dessuten Øvsttun, gnr. 44 144. Samlet landskyld av 5.2.2
5.2.2.1
| 143 | Jeg har regnet Millestveit i sin helhet som Nonnesetergods til tross for at den ikke er med i de eldre jordebøkene. Beliggenheten tilsier at Nonneseter opprinnelig hadde hånd om den, som del av Øvre Dyngeland.
| 144 | I 1647 hadde bønder bygselretten i Øvsttun, sammen med Sjøfarerenes hus, og trolig har hele gården i eldre tid vært i bondeeie. Parten til Nonneseter er helst å forstå som en sjelemessegave e.l, trolig makebyttet videre da den synes å være utstrøket i VL.
Figur 31. Nonneseters eiendommer i bergensområdet i middelalderen, slik de er registrert i Vincens Lunges jordebok fra 1535 og et adelsregnskap fra 1624/25 (godskjernen gnr. 160–163). Tre heleieområder (A-C) skiller seg ut.
Skravert felt angir felles utmark med annen eier
160 Alrekstad
Nonneseter-godset var ca. 83 ls. etter skyldsatsene på 1600-tallet. Nonneseter kloster var dermed den suverent største jordbesitteren i Bergen i middelalderen. I tre områder hadde klosteret sammenhengende og massiv eie (jf. Figur 31).
(Blokk A) Sentralt i undersøkelsesområdet, omkring Årstad, gnr. 163, eide klosteret et belte på 12–14 gårder, inkludert selve klosterområdet. 145Kjerneområdet strakk seg fra Tveiterås, gnr. 9, i sør til Jordalen, gnr. 214, i nord. Som jeg tidligere har vært inne på, er den indre kjernen i dette heleieområdet (Hunstad, Haukeland, Årstad og de tre Våkendalsgårdene) ikke nevnt i Vincens Lunges jordebok fra 1535 (VL), og først ført som Lungegods i 1624–25, men er høyst sannsynlig gammelt klostergods. Trolig lå disse direkte under klosteret i eldre tid og senere Lungegården, og er trolig unevnt av denne grunn. Muligens lå det to ødegårder i dette området, Trøssøe og Frortveit (1591) 146, men lokaliseringen her er usikker (jf. Låg 1976, 46), og jeg ser derfor vekk fra dem her. Samlet landskyldverdi av heleieområde A utgjorde 20,5 ls. etter 1647-verdien, og 24,5 om vi legger til gårdene mot øst.
(Blokk B) I sør støter heleieområde A mot et nytt stort heleieområde, bare atskilt av noen få gårder som lå til domkapitlet som fellesgods. Her satt Nonneseter med en konsentrasjon på 10 eller 11 tilgrensende gårder, samt en part i Øvsttun, gnr. 44.
Muligens skal også ødegården "Abbeltvedt" (*1) (senere Apeltun, gnr. 87) regnes som en middelaldergård, og denne har i så fall ligget under Nonneseter (Larsen 1980, 217; 1984, 554ff.). Heleieområde B strekker fra Søreide, gnr. 35 i vest til Øvsttun, gnr.
44, i øst og sør til Nøtttveit, gnr. 88, og Abbeltvedt (*1). I sør støter området til Stend, gnr. 97, som også skal regnes som del av heleieområde B. Et merkelig trekk ved område B er at den tidligere gården Hjelmeland (Øvsttun, gnr. 44, Nesttun, gnr. 42, og Midttun, gnr. 43) er splittet, slik at Nesttun og en part av Øvsttun er del av heleieområdet, mens resten av gården ikke er det. 147 Hele Midttun og deler av Øvsttun var i 1647 eid av bønder, som også rådde over bygselen. Det kan indikere at Nesttun på et tidspunkt også har vært i bondeeie, som del av den større gården Hjemleland. Det kan igjen tyde på at østre deler av heleieområde B egentlig representerer en gradvis tilvekst, og ikke nødvendigvis er en gammel struktur. Likevel er eien såpass massiv at området sett under ett helst skal forstås som eldre struktur.
Samlet landskyldverdi av blokk B er ca. 21,75 ls. etter 1647-verdiene.
(Blokk C) Det siste større heleieområdet under Nonneseter er lokalisert øst i Fana, nærmere bestemt til Samdalen. Her disponerte klosteret en eiendomssamling på sju
| 145 | Fjorten dersom en regner nedre Brattland, gnr. 2, øvre Dyngeland, gnr. 52, og Milleshaug, gnr. 53, som del av dette heleieområdet i øst. Utmarken til Brattland, gnr. 2, grenser til Landås, gnr. 161. Dyngelandsgårdene, gnr.
52 og 53, hadde felles utmark fram til 1877 (Larsen 1984, 349). Sør for Grimevannet, opp mot Stordalsfjellet støtte utmarken mot nedre Brattlands utmark. Det betyr at det her var et mer eller mindre
sammenhengende utmarksområde som var Nonnesetergods.
| 146 | Frortveit kan være et eldre navn for Hardbakke i Våkendalen (jf. Låg 1976, 47).
| 147 | Jf. note 144.
tilgrensende gårder, og med omfattende utmarksarealer, men som utgjorde et mindre område enn blokk A og B. I 1328 var Nonneseter en av partene i striden om lakserettighetene i Oselva med munkene på Lyse kloster som motpart (DN VIII nr. 83).
Det tyder på at Nonneseter da hadde eiendommer som lå ved elven, og som normalt nøt godt av laksefisket. Etter all sannsynlighet dreier det seg om Samdal, gnr. 67, og Haugsdal, gnr. 66, altså østligste del av heleieområde C, og de eneste Nonneseter-gårdene som grenser til elven (Larsen 1980, 260). Det viser trolig at heleieområdet i Samdalen var etablert forut for 1328. Imidlertid framgår det av samme kilde at også bøndene i Samdal hadde fiskeretter i elven, på lik linje med de øvrige partene i fiskestriden. Fra senere tid er det ikke kjent bondeeie i dette området, og det er noe uavklart om det da eventuelt dreier seg om retter som tilkom leilendingene under Nonneseter, eller mer tvilsomt, at det var bondeeie i gården Samdal på denne tiden. I 1535 lå den vestre delen av heleieområde C øde. Tre av gårdene (64, 65, 68) lå under Samdal, gnr. 67, som ødejorder (NRJ IV, 473). Bontveit, gnr. 63, er unevnt i VL, og er trolig først skilt ut fra Lund, gnr. 65 på begynnelsen av 1600-tallet (jf. Larsen 1984).
Samlet landskyldverdi av blokk C er 10,5 ls. m.a.o. halvparten av verdien for A og B-områdene etter 1647-verdiene.
Det er også tendenser til to mindre heleieområder i Arna og i Åsane. Klosteret eide hele Romslo, gnr. 273/4, og indre og ytre Songstad, gnr. 275 og 276. Da det bare dreier seg om to gårder har jeg likevel ikke regnet dette som heleieblokk. Klosteret eide også to parter av Hordvik, gnr. 173 og 174, og den tilgrensende gården Tuft, gnr. 198. Klosteret satt ellers med fire spredte enkeltgårder som hadde en mindre klar tilknytning til de tre store heleieområdene (Festervik, gnr. 30, Sælen, gnr. 22, Rolland, gnr. 208, og Tangeland, gnr. 298). Det er altså påvist flere heleieblokker under Nonneseter som umiddelbart synes å ha opprinnelig sammenheng med Alrekstad (blokk A), men også to andre (blokk B og C) som potensielt kan ha det.