Hvor gamle er så de påviste eiendomsstrukturene, og i hvilken grad kan de knyttes til kongen og kongsgården Alrekstad? Var de eventuelt konfiskert av kongen før videre donasjoner? Til å belyse dette spørsmålet tar jeg altså utgangspunkt i det forhistoriske gravmaterialet for å jevnføre de geografiske mønstrene de danner i forhold til de historisk dokumentere eiendomsstrukturene med sikte på å kaste lys over krongodset forbundet med Alrekstad. Siden godsstrukturene er så geografisk omfattende i dette området, har jeg valgt å skille mellom fire geografisk samlede godsområder. Det gjelder (1) Årstad og Laksevåg (blokk A, E, H), (2), Åsane (blokk D), (3) Fana (blokk B, C, I, J) og (4) Arna (blokk K). Det er likevel ikke ensbetydende med at det dreier seg om fire forskjellige og separate godssamlinger tidligere. Deres innbyrdes relasjon er i utgangspunktet høyst usikker, og jeg vil derfor diskutere hvorvidt det kan forekomme andre kjerner eller eldre hovedgårder innen disse godsstrukturene, med utgangspunkt i forekomst av særskilt rike forhistoriske gravminner og storhauger og dessuten gårdenes relative landskyldstørrelse. I tillegg vil jeg også trekke inn kirkestedene som mulig indikasjon på tidlige sentra i eventuelle gods. Det sentrale spørsmålet er likevel hvilke deler av de påviste eiendomsstrukturene som eventuelt representerer eldre jordegods forbundet med kongen og Alrekstad, hva dette omfattet og når og hvordan det eventuelt ble oppløst og avhendet til nye sentralkirkelige institusjoner.
(Område 1) Årstad hadde i 1610 en landskyld på 4 ls. og var dermed blant de 10 største gårdene i undersøkelsesområdet. Jeg har tidligere vist at det lå atskillig større inntekter til det potensielle hovedgårdsområdet, dersom også andre gårder og ressurser regnes med, deriblant møllevirksomheten. På Alrekstad var det tre særskilt store eller rike jernaldergraver, derav den største gravhaugen i undersøkelsesområdet og dessuten middelalderkirke i stein. Også dette taler for gårdens sentrale posisjon så
5.2.3
180 Alrekstad
| 161 | Funnet ble gjort under jordarbeide i 1911 på daværende bruk 27. Dette bruket ble under Mohr-familien sterkt utvidet på begynnelsen av 1900-tallet og omfattet i 1909 de tidligere brukene 1, 3,6,7 og 27, samt parseller av bl.a. Nyhaugen (Larsen 1984, 91). Mohr nydyrket nærmere 100 mål særlig i "Åsen" (rett nord for den gamle innmarken) og områdene sør for Lindealléen (ved Storetveit skole). Funnet er muligens gjort i ett av disse områdene.
vel i forhistorisk som historisk tid. De øvrige sikre og mulige jernaldergravene lå ved veiene inn til Alrekstad.
Omkring Alrekstad, i en omkrets på ca. 7–10 km, er det påvist tre tilgrensende heleieblokker med til sammen minst 30 gårder og en samlet landskyld nær 40 ls. på 1600-tallet, i tillegg til 5–6 gårder (krongods og kongelig kapell) med en samlet landskyld på 8–10 ls. som lå innimellom blokkeien. "Landskyld" eller leie av møllegrunn og vannkraft på Gravdal og Møllendal kom i tillegg og utgjorde på samme tid en om lag tilsvarende høy sum som landskylden av gårdene. Dermed ser det ut for at møllene og gårdene har utgjort omtrent like stort inntektsgrunnlag. Det er belagt mølledrift her alt før 1206, uten at vi kjenner omfanget av virksomheten på denne tiden. Det var tre forskjellige eiere til heleiområdene omkring Alrekstad;
Nonneseter, Munkeliv og domkapitlet. Om vi forutsetter at blokkene opprinnelig utgjorde et samlet gods, må også noen få gårder innimellom som enten var krongods eller lå under de kongelige kapell regnes med. Det gjelder Solheim, gnr. 158/59, Fjøsanger, gnr. 16, Kjøkkelvik, gnr. 143, og Setre, gnr. 126. Sælen, gnr. 22, var dessuten Nonnesetergods og kan slik ha sammenheng med et potensielt eldre kongelig gods. Også Bjorgvin og bygrunnen hører naturlig med i en slik sammenheng, da kongen etter alt å dømme rådde grunnen før byen ble til. Jeg kommer dermed fram til 33 gårder foruten Alrekstad. I tillegg er det minst seks forsvunne ødegårder i dette området.
Det er svært få gravminner innen heleieområdene i Laksevåg og Årstad. Totalt er det kjent 10–11 gravminner, hvorav 8–9 ligger på Alrekstad, inkludert bygrunnen og Haukeland. Utover den større hovedgården er det bare kjent forhistoriske gravfunn fra to av 33 antatt underliggende gårder i det større godset (jf. Tabell 19). Det gjelder en spydspiss fra yngre jernalder på Storetveit, gnr. 13. Den ble funnet under jordarbeid i 1911 (B 6412), men kan verken typebestemmes ellers kartfestes nærmere. 161 I Jordalen, gnr. 114, er det kjent en udatert gravrøys, ikke langt fra tunet. Begge disse gravene er lokalisert på gårder i utkanten av godssamlingen. Fraværet av gravminner ellers kan innebære at det ikke har vært bonde- eller hauldseie innen dette området tidligere, og at vi her står ovenfor en gammel "primær" godskonsentrasjon. I og med at det heller ikke forligger agrararkologiske undersøkelser herfra, har vi få holdepunkter for å fastslå alderen på jordsbruksdriften i dette området. Med unntak av tre -land, -stad og -heim- endelser i gårdsnavnematerialet nær Årstad indikerer ingen gårdsnavn på Laksevåg særskilt høy alder. Siden store deler av Laksevågsområdet
| 162 | Jf. note 122.
likevel ikke er et særskilt godt jordbruksområde, kan en kanskje tenke seg omfattende nyrydding i løpet av jernalderen, eventuelt senere, uten at det er tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til dette. Når ble så et eventuelt eldre krongods/kongsjord omkring Alrekstad stykket ut, delt og donert?
Blokk E indikerer at godset ble splittet etter 1190 og før 1328, da eiendommene ikke er med i den eldste jordeboken for Munkeliv (jf. Tabell 20). Et vernebrev fra 1264 sier eksplisitt at Munkeliv da omfattet Nordnes og Sydnes, som tidligere kan ha vært del av selve hovedgården. Som nevnt er det sannsynlig at Alrekstad fremdeles var kongsgård i 1226 under Håkon Håkonsson († 1263). At Munkeliv etter den eldste og antatt komplette jordeboken ikke hadde eiendom på Laksevåg i 1180–90 årene, er et viktig argument for at disse gårdene fremdeles var krongods, eventuelt at de lå til andre eiere. Samtidig er det klart at eiendommene på Laksevåg var Munkelivgods i 1328. Dette stemmer med at Nonneseter på om lag samme tid trolig hadde overtatt Årstad kirke og gård. Dermed er det mest sannsynlig at både Alrekstad og tilliggende gods ble avhendet som kongelig eiendom i hundreåret mellom 1226 og 1328, og trolig omorganisert i regi av klostre og domkapitlet etter dette. Krongodset omkring Alrekstad kan i yngre jernalder og tidlig middelalder minimum ha omfattet hele det gamle Årstad sogn 162 (unntatt Nattland, gnr. 10, 11), Laksevåghalvøyen (unntatt Bønes, gnr. 20 ) og Jordalen i Åsane.
(Område 2) Når det gjelder heleieområdet i Åsane, som var delt likt mellom Munkeliv og Jonsklosteret og besto av 14 gårder med en samlet landskyld på 20 ls. er det vanskelig å peke på en eventuell annen mulig hovedgård enn Alrekstad.
Her finnes egentlig ingen storgårder og heller ikke særskilt rike gravminner, eller gårdsnavn som antyder høy alder. Det er bare kjent to forhistoriske gravminner innen dette heleieområdet, begge fra yngre jernalder. På Angeltveit, gnr. 191, er det funnet en flatmarksgrav med øks og klebergryte fra tidlig vikingtid, ca.
800–850. Det er trolig også gjort et funn i Dalen på Haugland, gnr. 305. Ellers er det ikke kjent gravminner innen Åsane-godset. På Ulseter, gnr. 189 lå det muligens et kapell i middelalderen, nevnt som "Aasen Capele" i 1598 (Hoff, Lidén og Storsletten 2000, 82). Da lå det under domkapitlet, og betalte en årlig avgift på 1 pund smør til den nye og nåværende Domkirken. Ulseter hadde en landskyld på bare 1,25 ls. og er dermed å regne som en liten gård godt under gjennomsnittet i undersøkelsesområdet (= 2 ls.) (jf. Tabell 16). Den største og beste gården innen heleieområdet i Åsane var Blindheim, med en landskyld på 3 ls. i 1647. Heller ikke her er det kjent funn eller andre indikasjoner som tyder på en hovedgårdsfunksjon.
182 Alrekstad
Tabell 19. Fordeling av gravminner på hovedgårder og gods i bergensområdet
Figur 37. Gravminner og heleieområder i bergensområdet
| 163 | Hans Kristofferesen Hjort som overtok Nonnesetergods da Kirsten Bildt pantsatte det i 1680, ble adlet i 1682 og fikk da Stend som setegård (Fyllingsnes 1996, 278 med henvisning til tingbok nr. 20 1681, fol 17a, Sorenskriveren i Nordhordland). Det er ikke kjent at gården hadde slike privilegier tidligere.
Temmelig nøyaktig halvparten av blokk D lå allerede til Munkeliv før 1180–90. Den mest sannsynlige perioden for den kirkelig overtakelsen av godseiendommen i Åsane er dermed mellom 1110, da klosteret ble grunnlagt, og 1180–90. Det er ikke utenkelig at det kan dreie seg om f.eks. et eldre krongods knyttet til Alrekstad og som ble gitt som fundasjonsgave, trolig av kongen. Området er i hovedsak atskilt fra
"Alrekstadgodset", men har en felles grense i fjell- og utmarksområdet mellom Jordalen og Haugland. Det er altså mulig at Åsane-godset opprinnelig lå under Alrekstad, men ble fradelt alt tidlig på 1100-tallet, og i så fall skilt fra tidligere enn kongens eiendommer nærmere hovedgården.
(Område 3) For godset i Fana er det usikkert om en skal regne med en egen opphavlig hovedgård for jordegodset her. Gården Fana, som ble prestegård er særlig aktuell.
Den ligger sentralt plassert innen godssamlingen, med en stor middelalderkirke oppført i stein på 1100-tallet, og er dessuten blant de 10 største gårdene i undersøkelsesområdet etter landskyldverdiene i 1647 (4,5 ls.). Det er også kjent tre underliggende gårder eller bruk under Fana; Smedsvik, Volden og Hammeren, hvorav de to første muligens lå under Os kirke på 1300-tallet (jf. "Smidiv vollum", BK 63a).
Også nabogården Stend, gnr. 97, er en stor gård (3, 25 ls. i 1647) og en aktuell potensiell hovedgård innen eiendomssamlingen. 163 De to største gårdene innen heleeieområdene i Fana, etter landskyldverdien i 1647, er imidlertid Hatlestad, gnr.
82, og Krokeide, gnr. 93, begge med 6 ls. Disse er sammen med Indre Arna, gnr. 287, og Unneland, gnr. 292, de største gårdene i undersøkelsesområdet, målt etter landskyldverdienen i 1647. Både Krokeide og Hatlestad har dessuten forhistoriske gravminner som er særskilt store eller med importfunn (bronser) fra eldre jernalder (jf.
Figur 30 og Tabell 15). Fana prestegård skiller seg likevel ut som eneste gård med rike (gull/sølv) og importerte funn fra yngre jernalder (Resehaugen) og dessuten med kirke og hospital fra middelalderen. Med sin sentrale plassering i godsområdet og i fjordbunnen holder jeg det derfor som sannsynlig at Fana prestegård kan ha tjent som hovedgård for en stormann i yngre jernalder og tidlig middelalder, uten at en slik funksjon er kjent fra historisk tid. Det er vanskelig å avgjøre om heleieområdet i Fana har sammenheng med Alrekstad eller eventuelt kongsgården på Holmen. Kongens senere interesser i Fana-kirke kan tyde på en slik sammenheng, og kan kanskje peke i retning av en tidligere konfiskasjon av gården og godset.
Det er påvist fire heleieblokker i Fana, med tre forskjellige eiere i middelalderen.
Samlet omfatter blokkene 46 gårder, inkludert Sele, gnr. 86, som er klemt inne i blokkeien og prestebordsgods under Fana kirke. Gårdene i blokkene hadde på
1600-184 Alrekstad
| 164 | I forbindelse med at kong Magnus omkring 1350 fornyet leidangsfritaket for abbeden og brødrene på Lyse kloster, ble fritaket også utvidet slik at det også omfattet seks menn etter fritt valg på klosterets gårder (DN II nr. 307). Det er ikke utenkelig at dette nettopp gjaldt oppsynsmenn med spesielle administrative funksjoner på godset, for Lyse klosters del. Jf. også Kong Christian I bekreftelse av klosterets privilegier i 1450 (DN VI nr.
534).
tallet en landskyldverdi på noe over 100 ls. Som før nevnt må det også sees i sammenheng med Lyses eiendommer i Os, utenfor undersøkelsesområdet. I tillegg kommer også ødegårder, minst fire i tallet. Det går et topografisk skille mellom Os og Fana ved Fanafjellet, og her gikk også grensen mellom Os og Skjold skipreide og dermed grensen mellom Sunn- og Nordhordland i middelalderen. Denne grensen er trolig også markert med flere reiste steiner alt tidligere (Iversen 1998b). I Os representerer Lyse kloster en hovedgård for munkene til klosteret, og den hadde i nyere tid (1940) hele 600 dekar innmark og var dermed blant de største i fylket. Det er likevel usikkert om denne gården hadde noen funksjon som hovedgård forut for klosteretableringen og eventuelt i forbindelse med biskop Sigurds ætt. Da heleieblokkene omfatter store arealer, både i Fana og Os, er det sannsynlig at det kan ha vært flere gårder med hovedgårdsfunksjoner innen dette området. 164
Det er påfallende få gravminner fra yngre jernalder som finnes innen de fire tilgrensende heleieområdene i Fana, bare to hauger. Den ene er som før nevnt en rik grav på Fana prestegård, den såkalte "Resehaugen", med dobbeltbegravelse fra vikingtid. Gravgodset omfattet blant annet to britiske bronsefat, to håndteinsnellehjul, glassperler, en agatperle og en sølvkjede (B 322–26). Den andre graven, også fra yngre jernalder, var lokalisert ca. 100 m fra tunet på Nordås, gnr. 121. Her var nedlagt fullt våpensett, sverd, spyd, øks og skjold, i tillegg til andre redskaper, som ljå, celt, saks, bryne og muligens en fil (B 7902). Graven kan dateres til perioden 850–950. Det er også gjort funn av sverd og øks i en annen grav på Nordås.
Mer påfallende er det store antallet gravminner fra eldre jernalder som er lokalisert innen heleieblokkene i Fana. Hele 14 graver synes å være fra denne perioden og står i sterk kontrast til antallet graver fra yngre jernalder. Av de 32 gravminnene fra eldre jernalder i undersøkelsesområdet ligger 14 (44 prosent) her, mot bare 2 av 30 fra yngre jernalder (7 prosent). Muligens er også en langrøys i Breivika, under Rød, gnr. 94, fra eldre jernalder, selv om jeg har regnet den blant de udaterte. Det er videre kjent 8 udaterte gravminner, og 3 bautasteiner uten gravtilknytning i det aktuelle området.
Hele 12 av 46 gårder i godset har gravminner fra eldre jernalder. Dersom også gravminnene fra eldre jernalder skal oppfattes som uttrykk for former for odelsrett, slik jeg tidligere har argumentert for når det gjelder yngre jernalder, kan fordelingen gravmaterialet indikere at godset først ble etablert i begynnelsen av yngre jernalder. Av 14 anlegg fra eldre jernalder kan bare to dateres generelt til eldre jernalder på grunnlag av gjenstandsfunn (Nesttun, gnr. 42, og Haugsdal, gnr. 66). Sju anlegg kan
mer usikkert regnes til eldre jernalder på grunnlag av formtrekk (steinring og hellekiste) (Kaland, gnr. 77, Kismul, gnr. 85, Titlestad, gnr. 89/90, Nordvik, gnr. 92, Fana prestegård, gnr. 96, og to gravminner på Stend, gnr. 97). Dermed er bare fire gravminner fra tre gårder tilbake, hvor det er mulig å gi en mer presis datering innen eldre jernalder, på grunnlag av gjenstander (jf. Tabell 20). Tre gravminner er fra perioden 500–575, mens en gravhaug på Hatlestad (Leigneshaugen) kan som vist være noe eldre. Det daterte materialet er relativt sparsomt, men indikerer at godssamlingen i Fana, dvs. blokk B, C, I og J, ble etablert tidligst i merovingertid. I tilfelle peker det mot en annen eller andre eiere før de eventuelt kom på kongens hender.
Forutsetter vi at de tilgrensende heleieblokkene i Fana en gang utgjorde et samlet godsområde, eventuelt også sammen med deler av Lyse klosters eiendommer i Os, ble dette i så fall delt i middelalderen på minst tre eiere; Nonneseter, Lyse kloster og Fana prestebord. Et generelt argument er at godset ble splittet ved midten av 1100-årene i forbindelse med grunnleggelsen av de tre institusjonene. Jeg har pekt på at biskop Sigurd i 1146 angivelig la til eget arvegods da Lyse kloster ble etablert, hvilket kan tyde på et bakenforliggende helt eller delvis privat eierskap. Likevel er det få presise holdepunkter i kildematerialet for å utlede noe mer sikkert om dette. Det er indikasjoner på at Nonneseter innehadde blokk C alt før 1328.
(Område 4) I Arna er det kanskje mer et spørsmål om ikke Apostelkirkens heleieområde opprinnelig var en storgård enn en egentlig godssamling. Området omfattet fem nærliggende gårder og hadde en samlet landskyld på 16,5 ls. og representerer dermed den minste sammenhengende blokkeien i dette undersøkelsesområdet. I den grad det er snakk om én hovedgård med underliggende jordegods, er dette i så fall Indre Arna, gnr. 287, som er klart størst, og også en av de fire største gårdene i undersøkelsesområdet etter landskyldverdiene i 1647 (6 ls.). Det er flere særskilt rike eller store hauger (6 stk) langs den korte Arnafjorden, med Indre Arna i fjordbunnen. Bare én av disse, en kvinnegrav fra 500-tallet, var imidlertid lokalisert på selve gårdsområdet for Indre Arna. De andre har ikke har en slik direkte
Tabell 20. Gravminner som kan dateres mer presist innen heleieområdene i Fana (blokk B, C, I, J)
186 Alrekstad
tilknytning til det påviste heleieområdet. Det er heller ikke kjent middelalderkirke eller annet som kan peke i retning av en hovedgård. Det nåværende kirkestedet ble opprettet på i 1865, og Arnaområdet lå tidligere under Haus prestegjeld og kirke på Osterøy (Hoff, Lidén og Storsletten 2000, 105).
Det er kjent gravminner på to gårder i heleieområdet, Garnes, gnr. 284, og Arnatveit, gnr. 288, sistnevnte med et mulig importfunn (bronse). Navnet Arnatveit indikerer dessuten at gården er et delingsprodukt av Arna. Det er vanskelig å si noe sikkert om denne godsdannelsen, men på bakgrunn av at det dreier seg om relativt få gårder og at flere av dem har gravminner, er det vel kanskje mest sannsynlig at det dreier seg om en relativ ung godsstruktur, trolig fra middelalderen.
En samlet vurdering tilsier at det lå et relativt stort jordegods omkring Alrekstad i tidlig middelalder og trolig før, der kongen sannsynligvis har stått som jordeier.
Sannsynligvis lå det enda mer krongods mot nord, i Åsane, og også dette kan ha hatt sammenheng Alrekstad. Dette var avhendet alt før 1180–90. Eiendom nær Alrekstad ble antakelig først avhendet på 1200-tallet eller i begynnelsen av 1300-årene, vurdert etter Munkelivs blokk E på Laksevåg. Felles for begge godskonsentrasjonene synes å være at det ikke har vært en forutgående fase med bondeeie, da det knapt forekommer gravhauger verken fra eldre eller yngre jernalder.
Den største sammenhengende godseiendommen i undersøkelsesområdet lå i Fana, men det er uklart om den opphavelig har hatt relasjon til kongemakten og Alrekstad.
Kanskje er det mer sannsynlig at den har sitt utspring i et annet gods før dette. At biskopen i 1146 skjenket Lyse kloster eiendom fra sin farsarv trekker helst i denne retning. Likevel er det klart at både konge og senere biskoper hadde særskilte interesser i Fana kirke på 1200- og 1300-tallet, og at kirken da var et kongelig kapell.
Funnene og eiendomsstrukturen antyder en utvikling hvor godset i yngre jernalder ble etablert ved oppsamling av eldre bondeeiendom, slik nærværet av gravminner fra eldre jernalder og fraværet av gravminner fra yngre jernalder indikerer. Godset kan siden ha blitt konfiskert av kongemakten, enten før eller kan hende i løpet av borgerkrigstiden (ca. 1130–1217), etter at biskop Sigurd hadde gjort sine disposisjoner i 1140-årene.
Drift og mulige veitsler
De store eiendomssamlingene peker mot et system hvor en viktig funksjon trolig har vært å sikre ytelser til kongens følge i form av veitsler fra de nærmest liggende områdene Jeg vil i det følgende undersøke om gårdsnavnsmaterialet med sikte på å kaste lys over tilknytningsformer og et mulig veitslesystem (jf. kap. 1.5). Siden det er spor etter flere godssamlinger, er det aktuelt å undersøke om det tegner seg forskjellige mønstre i navnematerialet mellom disse. Spørsmålet er om det kan 5.2.3.1
| 165 | Minst tre av disse 39 navnene er sekundære. Det gjelder de tilgrensende gårdene Fantoft, gnr. 12, med betydningen "forn tuft",Tveitarås, gnr. 9, altså "Tveit sin ås og dessuten Store-tveit hvor tveit kan i denne sammenhengen usikkert kan bety "den delte gården" (jf. Larsen 1984). Muligens har disse tre gårdene tidligere utgjort en samlet gård muligens med et tapt navn (jf. Fantoft).
indikere et system av underliggende gårder med ulik ressurstilgang og som ytte ulike produkter til hovedgården, eventuelt at navnene avspeiler utnytting av bestemte ressurser innen godsenheten. I tilfelle vil det også være interessant om navnetypene skiller seg ut i navneskikk i forhold til gårdsnavn utenfor de påviste godssamlingene.
En gjennomgang av gårdsnavnene i undersøkelsesområdet viser at 30 av 191 (16 prosent) matrikkelgårdsnavn, inkludert ni ødegårder, har forledd som har en sikker, sannsynlig eller mulig relasjon til bestemte dyr, særlig fisk, fugler og sjøpattedyr, dessuten sekundærprodukter av disse, eller fangst av dyr (jf. Tabell 21). I Hallandslisten fra 1230-årene er vareslag knyttet til kongelig gjesting gjerne ført opp i bestemte mål havre, mel, malt, svin, okser, får, smør, ost, høns, gjess, fisk m.v.
(Skyum-Nielsen 1961, 8) Det er gårdsnavn forbundet med slik naturalia jeg har rettet spesiell oppmerksomhet mot her. Jeg anser særlig animalske navn som aktuelle som ytelsesnavn. Disse virker gjerne rimelige som vareslag kongen og hans følge hadde bruk for, og det er denne type naturalianavn som er best representert i undersøkelsesområdet.
Av de 30 mulige naturalianavnene har 10 navn -land, -stad eller -tveit-endelser som etter tradisjonell kronologi indikerer forhistorisk opphav. Vel halvparten av de 30 navnene er lokalisert innen heleieområdene i Årstad sogn og Lakevåg-halvøyen
Av de 30 mulige naturalianavnene har 10 navn -land, -stad eller -tveit-endelser som etter tradisjonell kronologi indikerer forhistorisk opphav. Vel halvparten av de 30 navnene er lokalisert innen heleieområdene i Årstad sogn og Lakevåg-halvøyen