Fra norsk side har det i en årrekke blitt drevet garnopprydding langs norskekysten, og særlig i områdene langs eggakanten hvor store deler av blåkveitefisket foregår. Betydelige mengder garn har i årenes løp blitt hentet fra disse områdene. Som kjent foregår dette fisket relativt langt til havs og på store dyp. Ved garntap blir brukene i relativt liten grad begrodd, og blir stående å fiske. Dette er forhold som i den senere tid er viet stor oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Ressursavdelingen v/Utviklingsseksjonen har utarbeidet vedlagte(./.) notat om situasjonen.
Fiskeridirektøren ber om Reguleringsrådets vurdering av hvilke tiltak som bør iverksettes.
'"" ''''""""" "" ''"" "'
Peter Gullestad viste innledningsvis til protokollen fra Den blandete norsk-russiske
fiskerikomisjonen for 2006, Appendix l O, hvor det fremgår at forskningskvoten på blåkveite økes fra 3.000 til4.500 tonn. Fra norsk vil det likevel ikke bli lagt opp til noe økt uttak i forhold til2005, og kvoten skal knyttes til reelle og fornuftige forskningsprogrammer. Norge og Russland har et samarbeidsprosjekt som også vil være viktig i forbindelse med fremtidig fordeling. Han viste ellers til at en nå hadde fått opplysninger som tyder på at blåkveite gyter senere enn tidligere antatt.
Han viste videre til at Norge hatt et betydelig fokus på "ghost fishing" problematikken i over 20 år, og viste i den sammenheng til garnoppryddingsprosjektet, og norsk trykk på EU i forhold til det gigantiske garnfiske som har bygget seg opp vest av 4. 0 V. Dette arbeidet syntes å ha fått sitt gjennombrudd i år. Skottland og Irland har blant annet gjennomført garnopprydding med norsk bistand, og EU har innført et gam-moratorium inntil de har fått sett på problemstillingen. EU har p.t. ingen regler som skal begrense tap av garn
(røktingspåbud og garnbegrensning). Tap av garn i blåkveitefiske er imidlertid ennå en stor utfordring også for oss.
Robert Misund viste en presentasjon om tapte gam (ghost fishing), og kunne blant annet fortelle at gam på store dyp kunne drive fiske opptil 8 år etter at de var tapt. Han mente at enkelte fiskere drev fiske på en måte og med gammengder som gjorde det umulig å røkte gama annen hver dag. Dette fører blant annet til at opptil 60% av fangsten kan være ødelagt.
Videre er det få fiskere som er flinke til å rapportere tape garnbruk. En rekke av fartøyene som deltar i fisket er heller ikke sertifisert til å gå ut til forbi 30 nautiske mil av grunnlinjene hvor fisket foregår.
Ame Helge Kristoffersen erkjente at dette var et problem som angikk kystfiskerne. Da blåkveitefiske tok av på midten av 90-tallet, var det relativt romslige kvoter. En har senere-av frykt for lukking senere-av fisket - fått inn mange små båter som ikke er egnet til å gå langt til havs. Mange fartøy har imidlertid ikke mange alternativer enn blåkveite.
Thor Wold var også kjent med denne problematikken. Det kommer stadig inn nye aktører som ikke er kjent med dette fisket- som egentlig er et havfiske. Hvis ikke dette endrer seg, kan vi få et forbud mot garnfiske, og han stilte spørsmål ved om det var behov for så mange gam pr fartøy som det ble drevet med i dag. Han mente en burde se på muligheten for å merke bruk og krav om melding av tapte gam.
Peter Gullestad kunne opplyse at han vurderer å invitere næringen til en arbeidsgruppe for å se på dette fiske.
Han viste videre til at 2005 var første år hvor direktefiske etter blåkveite ble gjennomført i to perioder. Fiskeridirektøren foreslo 2x3 uker- resultatet ble lx3 og lx4 uker. I forslaget til regulering for 2006 foreslår Fiskeridirektøren det som det ble enighet om i Reguleringsrådet for 2005. Han påpekte at vi nå ligger vesentlig over i kvantum, og at det nå er behov for å ta et steg tilbake. Det er videre viktig å se hele fiske i en sammenheng. Når Fiskeridirektøren likevel ildce foreslå noe mer drastisk, er det fordi det kan syntes som om vi har klart å få til en begrenset vekst.
Inge Ame Eriksen viste til tabellene, og påpekte at det var trålerne som hadde økt sitt fiske.
Det var derfor naturlig at trålgruppen tok eventuelle begrensninger i fisket.
Thor Wold mente at gjennomføringen av fisket over to perioder reduserte fisketrykket, noe som igjen førte til mindre brukstap. Norges Fiskarlag har forslått 2x4 uker, men kan gå med på en videreføring av reguleringen for 2005. Han foreslo ellers at fisket i begge perioder begynte på en tirsdag (6. juni og l. august).
Peter Gullestad kunne ikke være mer liberal enn det som var foreslått. Et alternativ kan være å foreslå en periode på 4 uker, men har forstått det slik at næringen ønsker en spredning av fisket over to perioder blant annet fordi dette gir bedre pris. Han ønsket derfor å stå på forslaget om at fisket gjennomføres med 2x3 uker.
Johan Williams viste til at det ikke kunne bli aktuelt å øke innsatsen i 2006, og holdt det som uaktuelt å fastsette en periode på 6 uker sammenhengende - som noen hadde foreslått.
Dag Rasmussen mente at det måtte være fiskerens eget ansvar om han var påmeldt, og dersom det ble påmelding ville Råfisklaget legge dett ut fortløpende på sine hjemmesider.
8
Ola Helge Holmøy viste til Norges Fiskarlag sitt forslag om å øke taket for trålernes bifangst fra 40 til 80 tonn. Han mente det var rom for dette da det nå var færre fartøy i fisket, og ikke mulig å ta med blåkveite i strukturordningen.
Inge Ame Eriksen mente det tok seg dårlig ut å øke bifangsten fra 40 til 80 tonn. Han ville derfor foreslå at en gikk andre veien og reduserte kvantumet fra 40 til20 tonn for å få dette fiske i historisk balanse. Dette ville ta seg bra ut internasjonalt hvor kystfiske er akseptert.
(Det ble ikke stemt over de tre forslagene til tak på bifangst til trål).
Harald Gjøsæter viste til at bestanden har hatt en svak økning fra et lavt nivå de seneste årene.
Dersom vi øker beskatningen til nivået i 2001, er Havforskningsinstituttet redd for at den gode uviklingen skal stoppe opp. Blåkveitebestanden er imidlertid ikke truet.
Peter Gullestad viste til at det var kystfiske som var den store utfordringen, og det var dette russerne hadde særlig fokus på. Han fant derfor å kunne opprettholde taket på bifangst i trålfiske.
Det var for øvrig enighet i Rådet om de øvrige forslag til regulering for 2006.
'" """ """" """" '' ''"'
9
FISKERIDIREKTORATET
RESSURSAVDELINGEN UTVIKLINGSSEKSJONEN
Bergen 15.11.05
GARNTAP - EVENTUELLE YTTERLIGERE TILTAK I GARNFISKET ETTER BLÅKVEITE.
Innledning
Også årets garnopprydding som ble gjennomført i perioden 22.08 – 12.09 i områdene utenfor Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland, avdekket at den skjulte beskatningen av
fiskeressursene som følge av tapte garn og påfølgende ”spøkelsesfiske”, er betydelig. Dette gjelder spesielt i fiske etter blåkveite, da dette fisket foregår utelukkende på store havdyp som gjør fisket noe mer krevende, sammenlignet med fiske i grunnere farvann. Garntap på større havdyp har også større konsekvenser, da disse garna av spesielle årsaker (nærmere beskrevet nedenfor) kan bli stående å fiske i svært lang tid etter at de er tapt.
Med henblikk på forestående møte i Reguleringsrådet, har Utviklingsseksjonen foretatt en gjennomgang av problemstillinger vedrørende ovennevnte. I den forbindelse gjøres det oppmerksom på noen faktorer som kan være relevante ved utarbeidelse av neste års reguleringer i fisket etter blåkveite.
Generelt om garntap
Fiske med garn vil alltid medføre en risiko for tap av garn med påfølgende ”spøkelsesfiske”og skjult beskatning. Mange års erfaring har vist at følgende forhold er de hyppigste årsakene til garntap (urangert rekkefølge):
• Redskapskollisjoner
• Garna setter seg fast i bunnen
• Iletau slites av under innhaling
• Overflatevakene kuttes av skipstrafikk
• Manglende belastningskontroll ved innhaling av redskap (for dårlig bruddstyrke)
• For dårlig merking av redskapen (lys og refleks)
I tillegg til ovennevnte er det noen faktorer som gjør fiske etter blåkveite mer utsatt for garntap:
1.) Pga. stor dybde har garnsettingene ofte bare ett iletau som forbindelse mellom
garnlenken og overflaten, i motsetning til garnsettinger i andre fiskerier, der det ofte er to. Slites iletauet av, har fiskeren ingen muligheter til å få opp igjen garna, bortsett fra i de tilfellene hvor han har mulighet til å sokne garna opp igjen.
2.) En lenke med blåkveitegarn har lang synketid (30 – 60 min). Når da havstrømmens retning fører garnlenken mot større dyp før den tar bunnfeste, kan iletauene i noen tilfeller bli for kort. I kombinasjon med sterk strøm trekkes overflatevakene da under overflaten slik at garna mistes.
3.) Områdene og havdypet er lite utsatt for trålaktivitet fra kommersielle fartøy. Dette medfører at tapte garnlenker i liten grad ødelegges av kommersiell trålaktivitet.
4.) Noen av fartøyene som deltar er ikke egnet til å sokne opp igjen eventuelle tapte garn på så store dyp. Dette gjelder hovedsakelig de minste båtene.
Nærmere om blåkveitefiske
Fiske (også bifangst) etter blåkveite foregår i kontinentalskråningen fra Storegga og videre nordover langs kanten til Spitsbergen, på dyp over 400 meter (varierer med temp. m.v.).
Den marine aktiviteten av alger på så store dyp er noe begrenset grunnet av mangel på lys.
Dette gjør at garna som mistes i disse områdene ikke blir begrodd i samme grad som garn som står på grunnere vann. Det viser seg at begroing av garn på grunnere områder bidrar til
reduksjon i skjult beskatning (slutter å fiske) etter kortere tid. Det er konstatert at garn har vært fiskbare i 7-8 år etter at de er mistet på dypere områder.
Blåkveite fiskes som bifangst i flere typer redskaper, men i denne sammenheng er redskapene som benyttes ved direkte fiske mest interessante. Fangstuttaket kan da i redskapsmessig sammenheng rangeres med line, garn og snurrevad.
Eksisterende tiltak for å begrense skadevirkningene av tapte garn
For å få gjort noe med problemene rundt tapte garn og påfølgende ”spøkelsesfiske”, har det i de senere år blitt satt i gang en rekke tiltak. Garnopprenskning, meldeplikt for tapte garn, etablering av trålfrie felt, påbud om merking av redskap samt bruk av fiskerikyndig om bord i seismikkfartøy.
Tross ovennevnte tiltak er det bare å konstatere at tap av garn, og da spesielt i blåkveitefisket, fremdeles er et betydelig problem som fører til skjult beskatning av ressursene.
Fiskeridirektoratet og SINTEF har nylig avsluttet et forsknings- og utviklingsprosjekt som har hatt til hensikt å frembringe klare råd og tiltak som kan redusere faren for tap av garn. Foruten omfattende rapporter er det utarbeidet en informasjonsfolder (8 sider) hvor råd og tiltak er beskrevet på en enkel måte. For å nå flest mulig målrettet er denne folderen nylig sendt direkte til alle eiere av fartøy som var påmeldt årets blåkveitefiske med garn. I tillegg er den distribuert gjennom lag og organisasjoner. Virkningen av dette kan imidlertid ikke forventes å registreres før ved neste års garnopprydding.
Fiskeridirektoratet og Christian Michelsen Research (CMR) har avsluttet et forprosjekt for å vurdere hvorvidt det finnes eller kan utvikles teknologi som angir posisjonen til en tapt
garnlenke ved hjelp av akustikk eller satellittsignal fra en sender på garnlenken. Slik teknologi kan utvikles, men vil være relativt kostnadskrevende både i utvikling og investering på
fartøynivå.
Forslag til ytterlige tiltak for å begrense skadevirkningen av tapte garn i fisket etter blåkveite.
Så lenge det pågår garnfiske vil det alltid være en kalkulert risiko for tap av garn med
påfølgende skjult beskatning. For å redusere faren for garntap i blåkveitefisket ytterligere, kan ulike tiltak vurderes.
1. Erfaring fra garnoppryddingen viser at også mindre fartøy fisker blåkveite i områder langt til havs som til tider er særdeles vær harde. Dette øker faren for sviktende røkting, samt manglende sokning etter eventuelle garntap.
I §3 i forskrift om regulering av fisket etter blåkveite heter det, ”fartøyet må være egnet, bemannet og utstyrt for å drive fiske etter blåkveite”. Videre står det i §4,
”eier og fartøy må ha en særskilt godkjenning fra Fiskeridirektoratets
regionkontor, som viser at vilkårene for deltakelse er oppfylt”. Praksisen med en godkjenningsordning for fartøy som skal delta i fisket vil ikke bli opprettholdt i 2006, men regionkontorene skal foreta en generell kvalitetssikring av påmeldte fartøy, samt fysisk kontroll etter behov. En slik kvalitetssikring og eventuell fysisk kontroll bør utføres etter klare ”sjekkpunkt” som er standardisert mellom de ulike regionkontor.
Under årets garnopprydding ble det avdekket at enkelte fartøy driver blåkveitefiske i områder de ikke er sikkerhetsmessig klarert for. Det må her
understrekes at dette er utenfor Fiskeridirektoratets ansvarsområde. Sjøsikkerheten håndheves av Sjøfartsdirektoratet som bl.a. utsteder fartssertifikat til fiskefartøy.
Sertifikatene vil for mindre fartøy sette begrensninger med hensyn til i hvilke områder fartøyene kan drive fisket. Mindre fiskefartøy langt til havs kan representere økt fare for garntap, (manglende røkting) og slik sett har både Fiskeridirektoratet og Sjøfartsdirektoratet felles interesse i dette forhold.
Fiskeridirektoratets regionkontor og sjøfartsmyndighetene bør derfor samarbeide slik at regelen om virkeområde for fartssertifikat blir overholdt i praksis.
2. Ifølge forskriften skal tap av garn meldes til Kystvakten. Dette gjøres i svært liten grad. Erfaring fra garnoppryddingen viser at det ofte er vanskelig å identifisere eier av redskapen fordi gjeldende regelverk begrenser merkingen til å omfatte
garnsettingenes overflatevak, mens det med fordel kunne ha blitt utvidet til også å omfatte merking av garnsettingenes dregger. Dette vil gi fiskerimyndighetene en bedre mulighet til å følge opp årsaken til tapet og hvorfor dette eventuelt ikke er meldt. Det er rimelig å tro at dette kan bidra til en preventiv og mer
bevisstgjørende holdning rundt tap av garn samt at avmelding blir rutine for fiskeren. Krav til merking av dregger er i dag en del av den islandske fiskerilovgivningen.
3. Garnfiske (konvensjonell) etter blåkveite er i dag i en særstilling i norsk fiskeri.
Fisket er tillatt i en kort periode av året (inndelt i 2 perioder for 2005) og likevel representerer dette det største problemet med hensyn på skjult beskatning. Uten en betydelig reduksjon i tap av blåkveitegarn er det uunngåelig å vurdere denne redskapsgruppens fremtid i blåkveitefisket. Det bør i den sammenheng undersøkes om noen av de andre konvensjonelle redskapene kan benyttes i større grad, fremfor bruk av garn. Det tenkes da først og fremst på å benytte line istedenfor garn, da problemene som følge av tapte redskap er mindre ved bruk av line. Alternativt bør et forbud mot bruk av garn i fiske etter blåkveite vurderes.
1.5.7 Greenland halibut in Subareas I and Il
State of the stock
Spawning Fishing Fishing . Fishing mortality in re!ation Comment biomass in mortality in mortality in to
relation to relation to relation to agreed target precautionary precautionary highest yie!d
limits limits
Unknown Unknown Overexploited Not app!icable
In the absence of de fin ed reference points, the status of the stock cannot be evaluated with re gard to these. The tentative assessment indicates that SSB has been Jow since the late 1980s, but a slight increase is indicated in recent years.
Fishing mortality in recent years is estimated to be below the !eng-term average. Recruitment has been stable at a Jow leve! tbroughout the 1980s- 1990s.
Management objectives
No explicit management objectives have been established for this stock.
Reference points
No precautio.nary reference points have been established for this stoclc. Due to problems in age readings, it is not possible to estimate fishing mortality reference points in absolute terms.
Single-stock exploitation boundaries
Exploitation boundaries in relation to high long-term yield, low risk of depletion of production potential and considering ecosystem tif.fects
The current estimated fishing mortality is above fishing mortalities that would Jead to high lang-term yields. This indicates that long-term yield will increase at Fs well below the historie values. Fishing at such lower mortalities would lead to higher SSB and, therefore, lower risles ofreducing stoclc productivity.
Exploitation boundaries in relation to precautionary !imits
The stoclc has remained at a relatively Jow size in the last ·25 years at catch Jevels of 15 000-25 000 t. In order to increase the SSB, catches should be kept well below that range. Catches for 2006 should not increase above the recent average of 13 000 t as advised in 2004, to allow for continued increase in the spawning stock.
Management considerations
The stock has been at a low leve! for several years and it is a long-lived species, which can only sustain low exploitation. The stock is indicated to have increased in recent years both in a tentative assessment and in fishery-independent surveys (see Figure 1.5.7.1), During this period, catches in that fishery have been around 13 000 t. The indication is therefore that the stoclc has been able to sustain a fishery of that size while still increasing. Given the state of the stock and the paucity of information, the fishery should not be increased further until there is better information and fum evidence of a larger stock size.
Additional management measures to con tro! catches, e.g. T ACs covering all ca te hes, area closures, and reduced by-catch limits, need to be introduced and enforced effectively.
Factors affecting the fisheries and the stock Regu!ations and their e.ffects
Since 1992, the fishery has been regulated by allowing a directed fishery only by small coastal Jongline and gillnet vessels. Bycatches of Greenland halibut in the trawl fisheries have been Jimited by permissible bycatch per hau! and allowable bycatch retention limit onboard the vessel. Since 2004, the bycatch is only limited by a catch retention limit onboard the vessel at any time, and this has led to a 160% increase in the Norwegian trawl catch.
Volume3 73
The regulations enforced in 1992 reduced the total landings of Greenland halibut by trawlers from 20 000 t to about 6000 t Since then and until 1998, annua! trawler landings have varied between 5000 and 8000 t without an y clear trend attributable to changes in allowable bycatch. However, the increase oftrawler landings in 1999 and again in 2004 may be attributable to the less restrictive bycatch regulations. Landings of Greenland halibut from the directed longline and gillnet fisheries have also increased in recent years to well above the leve! of 2500 t set by the Norwegian authorities.
This is attributed to the increased difficulties ofregulating a fishery that only lasts for a few weeks.
Environment
Greenland halibut occur over a wide range of depths (from 20 to 2200 m) and temperatures (from -l.S °C to l0°C).
Young Greenland halibut occur mostly in the northeastem Barents Sea (Spitsbergen archlpelago and further east to Franz Josef Land) where the presence of adult Greenland halibut or other predators appears minimal. Therefore, Greenland halibut mortality after settling in the area is low and stable, and driven mainly by environmental factors.
Scientific basis Data ~nd methods
An analytical assessment was based on commercial catch-at-age data, two survey series, and one experimental commercial CPUE series.
Uncertainties in assessment andforecast
The assessment continues to be uncertain due to age-reading problems and laclc of contrast in the data. The age-reading issue is being addressed and should be largely resolved for future years, but corrections to past years are required.
Nevertheless, it is considered that the assessment reflects the stoclc trends reasonably well.
Comparison with previous assessment and advice
In comparison to last year's assessment, recent trends are sirnilar.
Source of information
Report ofthe Arctic Fisheries Working Group, 19-28 April2005 (ICES CM 2005/ACFM:20)
74 Volume 3
1987 Precautionary TAC 19 19
1988 No decrease in SSB 19 20 20
1989 F = F(87); TAC 21 20 20
1990 F = F (89); TAC 15 23 23
1991 Fat Fmod; TAC; improved expl. pattem 9 33 33
1992 Rebuild SSB(1991) 6 7' 9 9
1993 TAC 7 7' 12 12
1994 F<O.l < 12
u'
9 91995' No fishing o 2.52 11 11
1996 No fishing o 2.52 14 14
1997 No fishing o 2.52 10 10
1998 No fishing o 2.52 13 13
1999 No fishing o 2.52 19 19
2000 No fishing o 2.52 14 14
2001 Reduce catch to rebuild stock <Il 2.52 16 16
2002 Reduce F substantially < 11 2.52 13 13
2003 Reduce catch to increase stock <13 2.52 13 13
2004 Do not exceed recent low catches < 13 2.52 19 19
2005 Do not exceed recent Iow catches <13 2.52
2006 Do not exceed recent low catches <13 W eights in '000 t.
1Set by Norwegian authorities. 2Set by Norwegian authorities for the non-trawl fishery; allowable bycatch in the trawl
1Set by Norwegian authorities. 2Set by Norwegian authorities for the non-trawl fishery; allowable bycatch in the trawl