Diagnostisk utvikling - Jubileumsbok for Norsk forening for lungemedisin

3. korr s. 1-394 03-12-12 20:58 Side 77

årsak til dødsfallet. Videre skulle infeksjonssykdommer, ondartede svulster, mord, selvmord, ulykker, blod- og ernæringssykdommer ha forrang. Akutte sykdommer skulle gå foran kroniske sykdommer.

Det betyr at for eksempel pneumoni kunne bli oppført som dødsårsak hos en pasient med langtkom-met hjertesykdom. Fra 1951 kom det nye dødsblanketter. Her ble legen bedt om å rapportere den umiddelbare dødsårsaken og den eller de sykdommene som førte til den direkte dødsårsaken, samt andre sykdommer som kunne ha bidratt til døden uten å stå i direkte årsaksforhold til den. Dette med-førte bl.a. at noen dødsfall som tidligere ble kodet som pneumoni, heller ble kodet med annen kro-nisk alvorlig sykdom, f.eks. hjerte-/karsykdom. På den måten er ikke mortalitetsratene direkte sammenlignbare over flere tiår. Dette gjelder særlig for pneumonier etter hvert som bakenforliggende dødsårsak fikk avgjørende betydning.

Dødelighetsrater i befolkningen av sykdommer i åndedrettsorganene hadde et toppunkt i begynnelsen av 1970-årene (Fig. 1). Senere var det et fall på 30 % fram til 2007. Det er ingen kjønns-forskjell i dødelighetsrater for personer under 70 år, mens hos de eldre er dødelighetsratene større blant menn enn blant kvinner.

Tuberkulose

Tuberkulose er fra å være den dominerende sykdomsgruppen blant pasientene til tidligere generasjo-ner av spesialister i lungesykdommer, blitt en relativt sjelden sykdom i pasientklientellet til dagens lungeleger i Norge. I løpet av det siste århundret har både sykeligheten og dødeligheten av tuberku-lose gått dramatisk tilbake, slik at dødeligheten nå er nærmest fraværende.

68 L U N G E M E D I S I N

Figur 1.Dødeligheten i Norge 1951–2010 av sykdommer i respira-sjonssystemet (KOLS

= KSNL inkludert astma, pneumoni og influensa), lungekreft, tuberkulose og lungeemboli (per 100 000/år; alders-standardisert).

3. korr s. 1-394 03-12-12 20:58 Side 68

3006-19142-020280_GrimsheiGrafiske-NorskLungemedisin - Front - FB 005 - LowRes_PDF - 12/7/2012 10:31:27 - Black3006-19142-020280_GrimsheiGrafiske-NorskLungemedisin - Front - FB 005 - LowRes_PDF - 12/7/2012 10:31:27 - Cyan3006-19142-020280_GrimsheiGrafiske-NorskLungemedisin - Front - FB 005 - LowRes_PDF - 12/7/2012 10:31:27 - Magenta3006-19142-020280_GrimsheiGrafiske-NorskLungemedisin - Front - FB 005 - LowRes_PDF - 12/7/2012 10:31:27 - Yellow

1 2 3 4 5 5 4 3 2 1 2 3 4 5 5 4 3 2 1

2 3 4 5 5 4 3 2 1 2 3 4 5 5 4 3 2 1

2 3 4 5 5 4 3 2 1 2 3 4 5 5 4 3 2

3. korr s. 1-394 03-12-12 20:58 Side 78

K A P I T T E L 1 2

Endringer av sykdomspanoramet i åndedrettsorganene

Vidar Søyseth, Per S. Bakke, Amund Gulsvik

Forekomsten av og årsaksfaktorene til sykdommer i åndedrettsorganene har endret seg dramatisk i løpet av de siste 100 årene. Det skyldes både endringer i miljøfaktorene hvor vi har fått en god kontroll med spredning av tuberkelbasiller, men nye årsaksfaktorer som tobakksrøyking er kommet til. Levealderen er blitt betydelig lengre med flere kroniske inflammatoriske sykdommer i høy alder og lav spedbarnsdødelighet. Dødeligheten pga.

lungekreft og KOLS ser fortsatt ut til å øke, mens dødeligheten pga. pneumoni er fallende.

Forekomsten av astma og KOLS i den norske befolkning er høy, og respirasjonsforstyrrelser under søvn er en pasientgruppe som helsevesenet først er blitt oppmerksom på de siste 20 årene.

I Norge har vi ikke hatt noe sykdomsregister før vi fikk Kreftregisteret i 1952. Senere har vi fått flere registre som har vært knyttet til spesifikke sykdommer, for eksempel Tuberkuloseregisteret (1962) og Medisinsk fødselsregister (1967). Etter dette har vi fått flere helseregistre. Registrering av sykdom i befolkningen er således ganske nytt, og tilgang på historiske data om sykdomsforekomst blant den levende delen av befolkningen er derfor begrenset. Fagområdet lungemedisin har ved Haukeland uni-versitetssykehus i 2012 et nasjonalt register for mekanisk ventilasjon og i ferd med å etablere et regis-ter for pasienregis-ter med KOLS innlagt i sykehus.

Den offisielle dødelighetsstatistikken i Norge skriver seg helt tilbake til 1685. Det var sogne-prestene som ble pålagt å føre fødsler, vigsler og dødsfall i kirkebøkene. Den offisielle statistikken startet i 1801 da sogneprestene ble pålagt å sende årlige summariske innberetninger til myndighetene.

Legene har levert årlige beretninger om dødsårsaker til «Sunnhetstilstanden og medisinalforholdene»

fra 1853. Disse beretningene viste betydelig underrapportering i forhold til prestenes oppgaver; ved århundreskiftet dekket legenes rapporter bare 81 % av de dødsfallene som var rapportert av prestene.

Fra 1896 skulle legene melde dødsfall på et statlig skjema, og i 1911 kom det en diagnoseliste. Denne listen ble revidert i 1919, bl.a. med utvidelse til å omfatte ondartede svulster. På begynnelsen av 1920-årene ble det innledet et skandinavisk samarbeid om en felles dødsårsaksliste. Den skandinaviske døds-årsakslisten ble vedtatt i København i 1926 og var lagt til grunn for den norske dødsdøds-årsakslisten fram til 1940. Fra 1941 har Norge brukt International Classification of Diseases (ICD) til klassifisering av dødsårsaker.

Fra 1876 har Statistisk sentralbyrå utarbeidet årlige oversikter over dødsfall (1), og fra 1925 omfattet dette et dødsårsaksregister som var basert på individuelle dødsmeldinger fra legene. Dersom det var flere diagnoser, skulle den sykdommen som fra et medisinsk synspunkt var viktigst anses som

67 3. korr s. 1-394 03-12-12 20:58 Side 67

3006-19142-020280_GrimsheiGrafiske-NorskLungemedisin - Back - FB 005 - LowRes_PDF - 12/7/2012 10:31:30 - Black

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

3006-19142-020280_GrimsheiGrafiske-NorskLungemedisin - Back - FB 005 - LowRes_PDF - 12/7/2012 10:31:30 - Black

K A P I T T E L 1 3

Utvikling av lungefunksjonsmålinger i Norge

Jon A. Hardie, Aina Akerø

Lungefunksjonstesting er en sentral del av enhver lungemedisinsk praksis og brukes i økende grad også i primærhelsetjenesten. Tidenes mest prevalente lungesykdom, kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS), er helt og holdent blitt til en «lungefunksjonsbasert» diagnose, definert ved en nedsatt tømningshastighet av vitalkapasiteten. Gradering av alvorlighetsgrader for KOLS og interstitielle lungesykdommer er for det meste funksjonsbasert. De siste 75 årene har vi sett mange forskningsbaserte fremskritt innen bruk av lungefunksjonsmålinger i klinisk lungemedisin, også med viktige norske bidrag.

Lungefunksjonsmålinger i gammel tid

Historien om utvikling av lungefunksjonsmålinger starter alt i Romertiden med Galen som målte tidalvolum hos en gutt som pustet på en blære (blære fra geit, ku, menneske? Og, hvorfor?… Histo-rien forteller ikke) (1). Neste rapporterte lungefunksjonsmåling sies å være på 1600-tallet i Italia, hvor Borelli av ukjent årsak målte inspiratorisk kapasitet ved å suge en væske opp i et sylindrisk rør (1). Der-etter kommer rapporter om lungefunksjonsmålinger noe hyppigere og avspeiler en økende interesse for teknikken. Omkring 1800 målte Davy sin egen vitalkapasitet og estimerte i tillegg sitt residual-volum ved en enkel hydrogengassfortynningsteknikk.

John Hutchinson var i 1852 den første til å publisere en større befolkningsstudie om lunge-volum der han brukte et egenutviklet, eller i hvert fall egenforfinet, vannklokkespirometer. Han målte vitalkapasitet hos 2130 personer, deriblant fire «giants and dwarfs» og 60 «deceased cases.» Om du lurer på om du har lest riktig… ja, han målte vitalkapasiteten hos 60 avdøde personer som han pum-pet opp, for deretter å måle det passivt utåndete volumet. Likevel er jeg usikker på om dette kan benev-nes «vitalkapasitet». Han noterte også sosioøkonomisk status, antropometri og alder og viste at alle disse faktorer påvirket vitalkapasiteten. Videre forsto han at det kunne være en sammenheng mellom vitalkapasitet (VC) og livslengde. Han var opprinnelig kirurg, men med sin nye kunnskap tok han etter hvert steget helt ut og ble konsulent for et livsforsikringsselskap som benyttet spirometri som grunnlag for premieutregning. Det sies videre at han var en pen mann med bra musikalsk teft som senere skilte seg fra sin kone og fire barn og flyttet til Australia for å lete etter gull. Videre bar det til Fiji der han ble myrdet, 50 år gammel. Til opplysning for lungeinteresserte turister er det på Fiji reist en statue til hans minne (2).

79 3. korr s. 1-394 03-12-12 20:58 Side 79

3006-19142-020280_GrimsheiGrafiske-NorskLungemedisin - Back - FB 005 - LowRes_PDF - 12/7/2012 10:31:30 - Black

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

1 2 3 4 5

5 4 3 2

3006-19142-020280_GrimsheiGrafiske-NorskLungemedisin - Back - FB 005 - LowRes_PDF - 12/7/2012 10:31:30 - Black

Lungefunksjonsmålinger i Norge

De første norske publikasjoner om måling av lungefunksjon er Trygve Wessel-Aas’ studier av lunge-funksjonsmål før og etter operativ behandling av tuberkulose fra 1959 (3). Samme forfatter hadde tid-ligere sett på arteriell O2-metning før og etter thorakoplastikk (4). På 1960- og 1970-tallet studerte Jan Schaaning, til dels sammen med Wessel-Aas, koblingen mellom yrkeseksponeringer (gassinhala-sjon og asbest) og lungefunk(gassinhala-sjon (5,6).

Disse publikasjonene gjenspeiler en økende bevissthet i norsk klinisk lungemedisin om betyd-ningen av lungefunksjonsmål. Man kan kanskje ikke omtale disse studiene som «metodeutviklings-studier» men slike studier der lungefunksjonsmål blir satt i en klinisk sammenheng er helt avgjørende for «metodeetablering.» En undersøkelse eller et mål uten slik klinisk forankring, uansett hvor grun-dig den er blitt utviklet i teknisk perspektiv, er lite verdt. Som illustrasjon på dette har vi FEV1som nettopp er så nyttig pga. årelang erfaring fra slike kliniske studier og ikke minst vår egen klinisk praksis, som gjøre at vi har et veletablert forhold til FEV1som størrelse. Dette i motsetning til mål på luftveisresistanse som lenge har vært teknisk gjennomførbart, men som mangler klinisk betydning fordi vi som klinikere ikke har et forhold til hva størrelsene betyr.

Referanseverdier basert på den norske befolkningen

Etter hvert kom norske lungemedisinere også i gang med metodeutviklingsstudier som beskrev refe-ranseverdier og forskjeller mellom ulike målemetoder.

Spirometri

Den første studien som beskrev referanseverdier for spirometri var Storstein og Volls studie fra 1962, som var basert på et selektert, ikke-tilfeldig utvalg inkludert røykere (7). Den første noe større befolk-ningsbaserte studien var Gulsviks studie fra Oslo som beskrev referanseverdier for FEV1, FEF25-75, VC og FEV1/VC (8). I Gulsviks referansegruppe var over halvparten av deltagerne tidligere eller fortsatt røykere (67 % av mennene og 55 % av kvinnene). Selv om samtlige deltagere var asymptomatiske og antatt helt friske, så fant man 4–6 % lavere FEV1blant ex- og aktiv-røykere i forhold til aldri-røykere.

På denne tiden var det ingen konsensus om friske røykere skulle være en del av referansegruppen for spirometri eller ikke, og en var redd for en uheldig utvalgsbias dersom røykerne ble helt ekskludert. Til tross for inklusjonen av røykere viste sammenligning med andre nordiske og nord-amerikanske refe-ranser at nordmenn jevnt over hadde noe større lungevolum for samme kjønn, alder og høyde. Disse referanseverdier har gjennom mange år vært standard i norske lungefunksjonslaboratorier.

Fornyelse av referanseverdier er likevel alltid nødvendig fordi både teknikk og befolkning er i stadig utvikling. I 2001 publiserte både Langhammer og Gulsvik nye referanseverdier for spirometri (9,10). Langhammers befolkningsutvalg stammer fra Helseundersøkelsen i NordTrøndelag (HUNT) og har et aldersspenn fra 20 til 80 år, mens Gulsviks befolkning kommer fra Hordaland. I likhet med større studier i andre land fant begge at lungefunksjon ikke viser en lineær sammenheng med alder eller høyde. Begge studiene løser dette med ikke-lineære regresjonsmodeller, som på hver sin måte gjenspeiler virkeligheten bedre enn en ren lineær ligning. Spesielt gir dette utslag i bedre tilpassing av disse nye referanseverdier for de yngste og eldste. Disse to studiene er nå det beste grunnlag for vurde-ring av spirometriresultater hos nordmenn. For de aller eldste, fra 70 oppover mot 95 år finnes det også egne referanseverdier fra et befolkningsutvalg fra Bergen (11). Denne siste studien demonstrerer for øvrig også risiko for feil diagnostisering av eldre basert på den arbitrært bestemt nedre grense for FEV1/FVC satt ved 0,7 (Fig. 1).

80 L U N G E M E D I S I N 3. korr s. 1-394 03-12-12 20:58 Side 80

1 2 3 4 5 5 4 3 2 1 2 3 4 5 5 4 3 2 1

2 3 4 5 5 4 3 2 1 2 3 4 5 5 4 3 2 1

2 3 4 5 5 4 3 2 1 2 3 4 5 5 4 3 2

Valg av statistisk metode for beskrivelse av normalbefolkningen kan være utfordrende fordi man ønsker en metode som med størst mulig nøyaktighet beskriver befolkningen samtidig som den ikke er mer komplisert enn at den kan appliseres i klinisk praksis. Et eksempel på dette er beskrivelse av variasjonen omkring en forventet verdi i en referanseligning når denne variasjonen ikke er konstant.

Altså, hva om variasjonen omkring gjennomsnittlig FEV1i befolkningen er mindre for lave mennes-ker enn for høye mennesmennes-ker? Dette er faktisk tilfellet og er problematisk fordi vi som klinimennes-kere ønsmennes-ker å vite hva nedre grense av normalvariasjonen er, da dette representerer en antatt overgang fra frisk til syk. De fleste referanseligninger i bruk i dag angir fortsatt kun en enkelt verdi på variasjonen og igno-rerer dette problemet. Humerfelt et al har vist at variasjonen omkring forventet FEV1/Ht2 er tilnær-met likt for både lave og høye personer (12) og Gulsvik et al i den nyeste referansepublikasjonen (10) har brukt denne formen for å komme rundt problemet. Ligningen er altså satt opp slik at en regner ut først FEV1/Ht2, både forventet verdi og nedre grense av normal, og deretter deler på Ht2 for å finne tilsvarende FEV1-verdi. Dette er likevel ikke helt ukomplisert fordi når man også bruker alder i utreg-ningen av FEV1/Ht2 så innebærer dette til slutt en interaksjon mellom alder og høyde når man løser for FEV1. Dette er ikke sikkert riktig da en slik høyde-alder interaksjon aldri har vært påvist. Altså, er det vanskelig å gi en helt riktig beskrivelse av befolkningen i en enkel matematisk modell som en refe-ranseligning er. Dette igjen betyr at vi må bruke referefe-ranseligninger med skjønn og ikke som absolutte sannheter.

Alle referanseverdier for lungefunksjonsmål har vært basert på friske personer uten noen form for bronkodilaterende behandling i forkant. Graderingen av KOLS skal imidlertid være post-bronko-dilatorisk, og en vil da kanskje ønske seg referanseverdier for slike post-bronkodilatoriske verdier. Ane Johannessen publiserte i 2006 slike verdier, som den første og hittil eneste i verden (13). Betydning og tolkning av slike referanseverdier er fortsatt noe uklart og vanskelig, og ikke standardisert. Det blir nærmest et filosofisk spørsmål om referansegruppen skal være maksimalt behandlet eller helt ubehand-let. Også i referansebefolkningen vil bronkodilaterende behandling gi høyere FEV1, FVC og FEV1/FVC. Resultatet blir en noe «strengere» referanseverdi og en tendens til å gi pasienten et «sykere»

resultat. Hvilke konsekvens det vil være av dette er uklart.

Bronkodilatasjonstesting har vært oppfattet som en sentral del av lungefunksjonsvurderingen.

Hva som utgjør en statistisk signifikant økning i FEV1har vært grundig kartlagt og internasjonale ret-ningslinjer har landet på at en økning av minst 12 % og 200 ml representerer en «signifikant økning»

fra utgangspunkt. Det var imidlertid uklart hvilken klinisk betydning en slik økning hadde. Det er greit nok at dersom en obstruktiv pasient normaliserer helt etter bronkodilatasjon, kan en utelukke KOLS og at astma vil mistenkes. Det var mindre avklart hvorvidt en stor bronkodilatasjon som like-vel ikke førte til fullstendig normalisering kunne bidra til å skille diagnosen astma fra KOLS. Det var

81 J O N A . H A R D I E - A I N A A K E R Ø

Figur 1.. FEV1/FVC faller med økende alder også hos symptomfrie aldri-røykere

3. korr s. 1-394 03-12-12 20:58 Side 81

MR som «helsetjenester som er etterspurte, men som verken er nødvendige eller har klart dokumen-tert nytteverdi». Utvalget fikk stor gjennomslagskraft, og all nyanskaffelse av MR ble lagt på is i flere år. Dette hadde mindre konsekvenser for toraksradiologien enn for nevroradiologien fordi MR var og er lite benyttet i rutine i lungemedisinsk utredning. MR har imidlertid fått en viktig plass i morfolo-gisk og funksjonell vurdering av hjertet. Et annet indikasjonsområde er lungeonkolomorfolo-gisk utredning hvor MR toraks kan være et viktig supplement til CT ved kartlegging av Pancoast-tumor

Dessuten skjer det en rask utvikling i MR-perfusjon og MR-angiografi hvor det er mange ulike indikasjoner, deriblant diagnostikk av lungeemboli. I Trondheim studerte man MR-perfusjon i ekspe-rimentell dyremodell, og var blant de første som påviste lungeembolier i humane studier (11,12).

Ultralyd thorax

Ultralyd og doppler ble allerede i 1970-årene tatt i bruk i hjertemedisinske problemstillinger. Senere er ultralyd blitt standard ved påvisning og diagnostikk av pleuraeffusjoner, samt som anatomisk guide for terapeutiske intervensjoner ved slike tilstander. Norske erfaringer er publisert ved ultralydledet punksjon av svulster i mediastinum og perifert i lungene (13). Fremtidens ultralydapparat for slike for-mål blir å finne i lommeformat.

Endobronkial ultralyd (EBUS) for vurdering og prøvetaking av patologiske strukturer i nær relasjon til sentrale luftveier, for diagnostikk og stadieinndeling (primærtumor og lymfeknuter) av lungekreft, er et uunnværlig bildediagnostisk utstyr i dag og vil vinne stadig større utbredelse på syke-hus med lungemedisinsk ekspertise.

PET-CT

Kombinasjon av PET (positron-emisjons-tomografi) med radioaktivt merket FDG (fluorodeoksyglu-kose-substrat) fusjonert med CT omtales som PET-CT og kom på markedet fra 2000. Innføringen av PET-CT i Norge var turbulent. Den første maskinen i Norge ble installert ved Rikshospitalet i 2005, per april 2012 er det fem systemer i bruk her i landet, hvilket er på nivå med gjennomsnittet i Europa.

Det er imidlertid et vedvarende offentlig ordskifte hvor særlig nukleærmedisinske miljøer hevder at det er betydelig underkapasitet på PET-CT, og det har vokst frem et marked for private tilbydere slik at man nå kan kjøpe seg tilgang til PET-CT for omkring kr 30 000.

PET-CT er imidlertid i ferd med å finne sin definerte plass i lungeonkologisk utredning og responsevaluering, så vel forskningsmessig som klinisk.

Intervensjonsradiologi

Intervensjonsradiologiske metoder for behandling eller diagnostikk av torakslidelser kan være intravas-kulære (stenoser, okklusjoner, blødninger, AV-malformasjoner) og ekstravasintravas-kulære (vevsprøvetaking til biopsi, drenasje av trans- og eksudater, empyem og abscesser). Forsøk på bildeveiledet tumor-behandling ved intratumoral applikasjon av høy eller lav temperatur eller kjemiske/farmakologiske substanser, medregnes også. Bildeveiledet vevsprøvetaking fra lunger og mediastinum ble i Norge beskrevet av henholdsvis I. Enge og medarb. (1970, 60 pasienter) og A. Heilo (1993, 62 pasienter, ultralydveiledet pistolbiopsi) (14,15).

Radiologene hadde erfaring med angiografiske prosedyrer fra 1950-årene og tok tidlig i bruk intravaskulære, kateterbaserte behandlingsmetoder. Kraftige hemoptyser kan behandles med emboli-sering av bronkialarteriene, noe som i Norge ble beskrevet av A. Sundset og medarbeidere i 1992 (16).

96 L U N G E M E D I S I N

og er fortsatt mange som vil mene at dess større respons på bronkodilatasjonen er, dess større sannsyn-lig er diagnosen astma. Lehmann et al. har i Bergens befolkning gjort studier for å belyse bronkodila-tasjontestens egenskaper (14). De har funnet at de sterkeste prediktorene for en positiv test i den gene-relle befolkningen var simpelthen lav FEV1(< 80 % forventet) eller lav FEV1/FVC ratio (<0,7), og når disse faktorene var i ligningen, bidro ikke typiske astmasymptomer eller KOLS-symptomer videre i forklaringen. Det var altså ikke holdepunkter for å kunne skille mellom astma og KOLS. En positiv bronkodilatasjonstest var noenlunde likt fordelt mellom personer med astmaliknende symptomer, KOLS-lignende symptomer og asymptomatiske personer. Disse resultatene, i tillegg til resultatene fra flere større multinasjonale legemiddelstudier på KOLS-pasienter som ikke viser prediktiv betydning av bronkodilatasjonsrespons (15–17), har ført til at bronkodilatasjonstesting (i alle fall på forfatterens avdeling) nå kun benyttes til å utelukke KOLS hos obstruktive pasienter og som grunnlag for post-bronkodilatorisk FEV1og gradering av KOLS.

Gassdiffusjonskapasitet og lungevolumer

Gulsvik har også publisert referanseverdier for DLco, Va og Kco (DLco/Va) i 1992 basert på et befolk-ningsutvalg fra Hordaland (18). Welle har med data fra samme befolkning beskrevet sentrale aspekter av gjennomførbarheten av diffusjonstesten (19). ATS’ kvalitetskriterier for gjennomføring av diffu-sjonstest ble lagt til grunn. Disse sier blant annet at det inspiratorisk volumet (IVC) skal være minst 90 % av FVC og at rapporteringen av DLco skal være basert på minst to godkjente tester med min-dre enn 10 % avvik. I denne store studien i Hordaland viste Welle at over 97 % av deltagere klarte reproduserbarhetskrav. Det var derimot kun 67 % som klarte IVC-kravet (>90 % FVC) og at de som klarte dette best var eldre kvinner med lav kroppshøyde og lav utdannelse. Dette er alle forhold som er assosiert med lavt lungevolum (FVC) og en kan spekulere om det simpelthen kan være lettere å oppnå 90 % FVC dess lavere FVC er. Slike studier må til for å vite når testpersonalet skal passe sær-lig godt på og for å vite hvor mye vi kan stole på testresultatene.

Det finnes pt. ingen referanseverdier for lungevolumer basert på en norsk befolkning.

Gassutveksling og blodgasser

På 1960- og 1970-tallet begynte man for alvor å interessere seg for samspillet mellom ventilasjon og sirkulasjon. Schanning, Aas, Vale og Refsum undersøkte syre-basebalanse og alveolær ventilasjon hos personer med kronisk lungesykdom, både i hvile og under kardiopulmonal funksjonstesting (20). På 1980-tallet ble pulsoksymeter tatt i bruk for å vurdere oksygenering. Pulsoksymeter brukes i stadig større grad da testen er enkel og non-invasiv. Til tross for at testen har en del begrensninger og feilkil-der er den lett tilgjengelig, og den er i dag en selvfølgelig del av initial vurfeilkil-dering av oksygenering (21).

Arterielle blodgasser er i dag ansett som gullstandard ved vurdering av oksygenering, venti-lasjon og syre-basestatus. I perioden 2002–2004 viste Hardie at referanseverdiene for PaO2 ikke er gyldige for eldre pasienter, fordi PaO2 i likhet med lungefunksjonen faller med økende alder og blant

In document Jubileumsbok for Norsk forening for lungemedisin (sider 77-86)