Del 1

44

mishandling i nære relasjoner kan ha «høyst ulik karakter og kompleksitet»²⁷⁷, slik at straffe-nivået- til tross for skjerping- måtte ha rom for nyansering. Det er fascinerende at langvarig mishandling i nære relasjoner har krav på denne nyanseringen i straffutmålingen, når tilsva-rende nyansering ble avvist for § 291b-tilfeller. En nyansering som ble ivaretatt og understre-ket i eldre forarbeider, men nå plutselig er irrelevant.

5.2 Er normalstraffenivået for sovevoldtekt i samsvar med

45

For å forstå ekvivalenstankegangen, er et skritt tilbake nødvendig: Ekvivalens må ses i sam-menheng med «rettferdighet», og rettferdighet knyttes opp mot likhet.²⁸⁴ Rettferdighetsargu-mentasjon kan derfor by på problemer. Med ordene til Nordisk strafferettskomité, gir Torger-sen innblikk i én av spenningene som kan oppstå:

«Om det er et rettferdighetskrav at like tilfelle behandles likt, kan det også sies å være et rett-ferdighetskrav at ulike tilfelle behandles forskjellig.»²⁸⁵

Rettferdighetsargumentasjon har blitt vanlig i norske lovforarbeider de siste årene. Denne

«tendensen har vært betegnet nyklassisisme og vokste frem på 70-tallet, formodentlig som en motvekt til en dominerende behandlings- og prevensjonsideologi.»²⁸⁶ Torgersen avkrefter deretter at rettferdighetsargumentasjon/nyklassisisme uten nærmere begrunnelser, kan være fundamentet for de løsninger man kommer frem til.²⁸⁷ Rettferdighetsbegrepet egner seg etter hans syn dårlig som et rettspolitisk ideal.

Hvorvidt ekvivalens egner seg som et vektig prinsipp ved fastsettelse av strafferammer, av-henger av hvordan prinsippet benyttes. Veier man likeartede overtredelser mot hverandre, kan prinsippet benyttes til en viss grad.²⁸⁸ For eksempel ved gradsforbrytelser som § 291 flg., der strafferammen skjerpes ved grovere tilfeller. Men ekvivalensprinsippet er «særlig problema-tisk når ulike interesser skal veies mot hverandre.»²⁸⁹:

«Ved en direkte sammenligning av ulike interesser er det fare for at visse hensyn vil ha en uforholdsmessig stor gjennomslagskraft i forhold til andre relevante hensyn […] Det er først og fremst ved en direkte og intuitiv sammenligning mellom ulike lovbrudd det er fare for at visse hensyn tilsløres […] Og det er vel særlig moralske og følelsesmessige hensyn som i uforholdsmessig grad vil kunne trenge gjennom overfor andre hensyn ved intuitive vurde-ringer av hva som er rettferdig. Et paradoksalt utslag av den menneskelige psykologi vil kunne være at overgrep mot enkeltpersoner vurderes som mer alvorlig og opprivende enn overgrep som rammer en større personkrets.»²⁹⁰

Torgersen bruker miljøkriminalitet som eksempel på hvor galt det bærer av sted dersom dette sammenlignes med for eksempel voldtekt. Krenkelse «av seksualmoral synes mer enn noe å appellere til samfunnets krav til en streng straffetrussel.»²⁹¹

284 NOU 2002:4 s.119.

285 NOU 2002:4 s.119 med videre henvisning til NU 1984:2 s.24.

286 NOU 2002:4 s.119.

287 NOU 2002:4 s.120.

288 NOU 2002:4 s.125.

289 l.c.

290 l.c.

291 l.c.

46

Det kan derfor hevdes at «rettferdighetsargumentasjon innebærer en manglende tilkjennegi-velse av de motiverende hensyn, og en henvisning til en mer selvtilstrekkelig begrunnelse enn det er grunnlag for.»²⁹² Igjen brukes voldtektsbestemmelsen som eksempel der «hensynet til moral, og da særlig seksualmoral, har en særlig gjennomslagskraft ved fastsettelsen av straffe-rammer».²⁹³ Strafferammen på 15 år ved voldtekt til samleie, sammenligner Torgersen med legemsbeskadigelse som hadde en strafferamme på 3 år. Deretter uttaler han:

«Dersom ekvivalensvurderingen gjøres mindre intuitivt, ut fra en bred refleksjon over de rele-vante hensyn, vil prinsippet om ekvivalens kunne innebære en rimelig og fornuftig korreksjon av strafferammene. Spørsmålet om proporsjonalitet og ekvivalens må for øvrig vurderes i sammenheng med hvilke omstendigheter og hensyn som skal anses relevante ved straffverdig-hetsvurderingen. Det kan vel ikke være tvil om at rettferdighet i ordets beste mening er noe som bør tilstrebes, og at rettferdighetsargumenter derfor er relevante. Hvilken vekt som bør legges på rettferdighetsargumenter ved fastsettelse av strafferammer, avhenger etter det foran-stående av hvordan argumentene nærmere utformes.»²⁹⁴

Den vurderingen Torgersen her fremsetter av ekvivalens/rettferdighetsargumentasjon for strafferammene generelt, bør ha overføringsverdi til forholdsmessighetsvurderingen foretatt av departementet innad i voldtektsstraffebudet. Eller snarere til hvor mangelfull og ensidig den var. Kapittel 3.3 viste at en forholdsmessighetsvurdering innad i voldtektsbestemmelsen, var fraværende i forarbeidene. Det fremgår tydelig at departementet syntes bokstav b-voldtekter straffes uforholdsmessig lavt.²⁹⁵ En generell økning av straffenivået for voldtekt ville, ifølge departementet, forbedre forholdsmessigheten.²⁹⁶ Imidlertid hoppet de bukk over vurderingen av om tilfellene omfattet av § 291 bokstav a-c alltid kan likestilles- ekvivalensen innad i bestemmelsen. Samt om tilfeller innad i bokstav b alltid kan likestilles. Departementet konstaterte heller kort at det kan de.²⁹⁷

Forholdsmessighetsvurderingen av § 291 ignorerte derfor at spennet i typer voldtekter som kan begås etter bestemmelsen, er stort. Spennet er særlig stort i § 291b. Jacobsen skriver at rekkevidden av bokstav b aldri er klarlagt i forarbeidene, hverken da § 193 ble flyttet til § 192, eller da den ble videreført i § 291.²⁹⁸ Dette kombinert med en uklar gjerningsbeskrivelse

292 NOU 2002:4 s.125.

293 l.c.

294 NOU 2002:4 s.126.

295 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.225-226.

296 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.227-228.

297 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.229.

298 Jacobsen (2019) s.151.

47

gjør at det, ifølge Jacobsen, er knyttet særlige tolkningsutfordringer til bokstav b. Vagheten i bestemmelsen blir spesielt problematisk ettersom det er en minstestraff på 3 år.²⁹⁹

Når forbrytelser ikke er direkte sammenlignbare, som vold i nære relasjoner og sovevoldtekt, kan ikke ekvivalens alene brukes som målestokk. Ei heller er ulike voldtekter direkte sam-menlignbare. Hvordan kan man skille ulike voldtekter fra hverandre? Det er ulike kategorier og derfor ikke gitt at alle kan skjæres over en kam. Knytter man dette opp mot proporsjonali-tetsprinsippet, får behovet for differensiering relevans fordi det påvirker handlingens alvorlig-het ved at ulike typetilfeller har ulik alvorsgrad. Dersom straffen skal reflektere gjerningsper-sonens skyld og forbrytelsens alvorlighet, må man finne en metode for å analysere hvor alvor-lig handlingen faktisk er sammenalvor-lignet med andre handlinger. Sammenalvor-ligningen departemen-tet gjorde av voldtekt generelt mot andre voldslovbrudd, blir da i noen tilfeller problema-tisk.³⁰⁰ En typisk sovevoldtekt kan ikke direkte sammenlignes med et grovt voldslovbrudd.³⁰¹ Gjør man dette, taper man av syne hele forholdsmessighetsvurderingen. Det er behov for at alternativene i § 291 analyseres, klarlegges, sammenlignes og differensieres- slik at en faktisk forholdsmessighetsvurdering foretas i voldtektssaker.

Etter dette er det betimelig å spørre om politikerne gikk i fellen Torgersen advarte mot. Med konsekvensene dette har fått. Rettferdighetsargumenter som del av ekvivalensen, begrunner den fraværende differensieringen og rigide straffskjerpelsen i form av høy minstestraff og normalstraffenivå. I tråd med Torgersens syn, bør ikke rettferdighetsargumentene som be-grunner likestillingen i § 291 ha avgjørende vekt, fordi utformingen av argumentene er fravæ-rende. De bygger tilsynelatende kun på intuitive moral- og følelsesoppfatninger som har for-trengt andre vektige hensyn- hensyn som burde hatt større gjennomslagskraft. De stadiene departementet og Stortinget hoppet over i diskusjonen om, og begrunnelsene for straffskjer-pelsen, gjør at forarbeidene fremstår som «grunne og unyanserte».³⁰² Det ble ikke foretatt en ekvivalensvurdering innad i bokstav b. Det kunne da heller ikke foretas en proporsjonalitets-vurdering, slik at det er forholdsmessighet mellom forbrytelse og straff.