Del 2

47

gjør at det, ifølge Jacobsen, er knyttet særlige tolkningsutfordringer til bokstav b. Vagheten i bestemmelsen blir spesielt problematisk ettersom det er en minstestraff på 3 år.²⁹⁹

Når forbrytelser ikke er direkte sammenlignbare, som vold i nære relasjoner og sovevoldtekt, kan ikke ekvivalens alene brukes som målestokk. Ei heller er ulike voldtekter direkte sam-menlignbare. Hvordan kan man skille ulike voldtekter fra hverandre? Det er ulike kategorier og derfor ikke gitt at alle kan skjæres over en kam. Knytter man dette opp mot proporsjonali-tetsprinsippet, får behovet for differensiering relevans fordi det påvirker handlingens alvorlig-het ved at ulike typetilfeller har ulik alvorsgrad. Dersom straffen skal reflektere gjerningsper-sonens skyld og forbrytelsens alvorlighet, må man finne en metode for å analysere hvor alvor-lig handlingen faktisk er sammenalvor-lignet med andre handlinger. Sammenalvor-ligningen departemen-tet gjorde av voldtekt generelt mot andre voldslovbrudd, blir da i noen tilfeller problema-tisk.³⁰⁰ En typisk sovevoldtekt kan ikke direkte sammenlignes med et grovt voldslovbrudd.³⁰¹ Gjør man dette, taper man av syne hele forholdsmessighetsvurderingen. Det er behov for at alternativene i § 291 analyseres, klarlegges, sammenlignes og differensieres- slik at en faktisk forholdsmessighetsvurdering foretas i voldtektssaker.

Etter dette er det betimelig å spørre om politikerne gikk i fellen Torgersen advarte mot. Med konsekvensene dette har fått. Rettferdighetsargumenter som del av ekvivalensen, begrunner den fraværende differensieringen og rigide straffskjerpelsen i form av høy minstestraff og normalstraffenivå. I tråd med Torgersens syn, bør ikke rettferdighetsargumentene som be-grunner likestillingen i § 291 ha avgjørende vekt, fordi utformingen av argumentene er fravæ-rende. De bygger tilsynelatende kun på intuitive moral- og følelsesoppfatninger som har for-trengt andre vektige hensyn- hensyn som burde hatt større gjennomslagskraft. De stadiene departementet og Stortinget hoppet over i diskusjonen om, og begrunnelsene for straffskjer-pelsen, gjør at forarbeidene fremstår som «grunne og unyanserte».³⁰² Det ble ikke foretatt en ekvivalensvurdering innad i bokstav b. Det kunne da heller ikke foretas en proporsjonalitets-vurdering, slik at det er forholdsmessighet mellom forbrytelse og straff.

48

siden er at det ikke foretas noen forholdsmessighetsvurdering i straffutmålingen. Gjennom-gangen av rettspraksis viste at mange straffutmålingsmomenter har mistet sin selvstendige vekt, samt at Høyesterett lojalt fulgte opp lovgivers angivelser av normalstraffenivå.³⁰³ Derfor oppstod spørsmålet om Høyesterett har «gått for langt i å følge lovgivers angivelse i forarbei-dene» av straffenivå.³⁰⁴ Matningsdal har et pragmatisk perspektiv på dette. Imidlertid antyder Busch at Høyesterett gikk for langt i å følge opp normalstraffenivåene.³⁰⁵ Dette vil jeg under-søke i lys av forholdsmessighetsprinsippet.

Én av argumentene Matningsdal viser til, er at det ikke finnes noen «statsrettslig begrensning for å lovfeste langt mer detaljerte strafferammer enn vi hittil har hatt.»³⁰⁶ Ei heller at det er

«noe statsrettslig grunnlag for at domstolene ikke skal følge detaljerte anvisninger i forarbei-dene om fremtidig straffenivå.»³⁰⁷ Konklusjonen hans er at lovgiver ikke grep for mye inn i domstolenes uavhengighet med normalstraffenivåer: Både fordi alternativet kan være mer detaljert regulering som ytterligere innskrenker domstolenes spillerom i straffutmålingen.³⁰⁸ Og fordi det er lovgivers oppgave å redusere straffenivået, dersom folks rettsbevissthet krever dette.³⁰⁹ Spørsmålet mitt er om det eventuelt finnes konstitusjonelle begrensninger som kan komme i konflikt med normalstraffenivået slik det praktiseres i dag.

I Rt-2012-1261 uttales det at den umiddelbare økningen i straffenivået etter lovendringen i 2010 ikke støter an «mot overordnede normer, og da må domstolene lojalt følge opp de ret-ningslinjene som er lagt ved lovendringen.»³¹⁰ Jeg forstår denne uttalelsen slik at henvisning-en til overordnede normer må ses i sammhenvisning-enhhenvisning-eng med storkammeravgjørelshenvisning-ene i 2009, og be-kreftelsen i Rt-2011-734 på at den forståelsen var korrekt.³¹¹ De overordnede normene det da siktes til, er antakelig kun tilbakevirkningsforbudet.³¹² Dette tyder på at Høyesterett ikke selv-stendig har vurdert hvorvidt andre overordnede normer potensielt brytes ved å reservasjons-løst legge normalstraffenivået til grunn. Det må presiseres at normalstraffenivået i seg selv neppe støter an mot overordnede normer. Det er den manglende differensieringen i § 291 som medfører at straffenivået for enkelte overtredelser potensielt bryter med disse.

303 Matningsdal (2015) s.574 og Busch (2015) s.605.

304 Matningsdal (2015) s.575.

305 Busch (2015) s.607.

306 Matningsdal (2015) s.576.

307 Matningsdal (2015) s.575.

308 Matningsdal (2015) s.576.

309 Matningsdal (2015) s.578.

310 (30).

311 Rt-2011-734 (11).

312 Rt-2009-1412 (23-40).

49

Grunnloven § 102 og EMK art. 8 (2) oppstiller et proporsjonalitetsprinsipp. Den manglende differensieringen av ulike voldtekter og tilsvarene manglende differensiering ved straffutmå-lingen, medfører at det bør vurderes om dette er et brudd på grunnleggende konstitusjonelle menneskerettigheter. Rui uttrykker det slik at:

«Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 krever at det alltid vurderes om bruk av straff er for-holdsmessig i hvert enkelt tilfelle. Jo mindre kravene til forfor-holdsmessighet er varetatt ved kri-minalisering og utforming av straffebudet, desto større behov vil det være for en vurdering av forholdsmessighet ved ileggelse av straff. Rt. 2012 s. 686 viser det.»³¹³

Denne uttalelsen er knyttet opp mot rettsstridsreservasjonen ved ileggelse av straff, at et straf-febud tolkes innskrenkende.³¹⁴ Her er det tale om tilfeller som omfattes av gjerningsbeskrivel-sen i § 291b og skal straffes. Men forutsetter man at kravene til forholdsmessighet ikke er ivaretatt ved utformingen av § 291, er det behov for en forholdsmessighetsvurdering når straff ilegges i konkrete saker- også vedrørende straffens lengde. Noe Høyesterett ikke har gjort.

Høyesterett er også avskåret fra å foreta en full forholdsmessighetsvurdering grunnet minste-straffen, men normalstraffenivået kan utfordres.

På bakgrunn av den manglende differensieringen i straffutmålingen i voldtektssaker, fordi straffutmålingsmomenter undertrykkes grunnet normalstraffenivået; skriver Busch at det kan:

«[…] reises spørsmål om normalstraffenivået burde tjene som et så sterkt utgangspunkt for straffutmålingen som tilfellet har vært i Høyesteretts praksis. Det er ikke noe å si på at forar-beidsuttalelsene tillegges atskillig vekt. Men lovgiver har dels begrenset domstolenes formelle straffutmålingskompetanse gjennom høyere minstestraff, dels gitt supplerende retningslinjer i form av normalstraffenivåer. Sistnevnte strategi innebærer ikke noen formell kompetansebe-grensning, og det ville etter mitt syn være både mulig og ønskelig å utøve dommerskjønnet noe mindre strikt (oppad og nedad) enn tilfellet har vært så langt. Det må åpenbart kunne hev-des at forarbeidenes retningslinjer bør gis ulikt gjennomslag avhengig av om forutsetningene for dem holder eller ei.»³¹⁵

Basert på det ovenstående, holder ikke forutsetningene for normalstraffenivået i alle tilfeller som omfattes av § 291; kanskje særlig ved enkelte sovevoldtekter. Det er berettiget å spørre om både lovgiver og Høyesterett burde foreta en konkret vurdering av tilfeller som omfattes av § 291b, opp mot forholdsmessighetsprinsippet for å sikre at det er proporsjonalitet mellom forbrytelse og straff. Selv om ingen statsrettslige begrensninger brytes ved at lovgiver legger bånd på domstolene i straffutmålingen, er det etter alt å dømme ikke vurdert hvorvidt

konsti-313 Rui (2020) s.324.

314 Andenæs (2016) s.155.

315 Busch (2015) s.607.

50

tusjonelle menneskerettigheter begrenser lovgivers adgang til å angi normalstraffenivåer og høye minstestraffer uten å differensiere mellom typetilfeller.

Dersom forholdsmessighetsprinsippet ikke har konstitusjonell forankring, eventuelt ikke får anvendelse på straffens lengde, står fremdeles behovet for differensiering i § 291b ved lag.

Drøftelsen tar utgangspunkt i prinsippets innhold. Uavhengig av forholdsmessighetsprinsip-pets forankring, er det et grunnleggende prinsipp som sikrer en human strafferettspleie.