Er normalstraffenivået for sovevoldtekt i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet og alminnelige prinsipper for straffutmåling?
Kandidatnummer: 587 Leveringsfrist: 18.05.2021 Antall ord: 17872
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Tema og problemstilling ... 1
1.2 Bakgrunn ... 2
1.3 Metode og fremstillingen videre ... 3
1.4 Avgrensninger ... 4
2 DEN STRAFFBARE HANDLING... 5
2.1 Oversikt ... 5
2.2 Det objektive gjerningsinnholdet i § 291 bokstav b ... 6
2.3 Skyldkravet for voldtekt... 7
3 STRAFFERAMMENE FOR SOVEVOLDTEKT ... 9
3.1 Generelt om strafferammer og minstestraff ... 9
3.2 Strafferammen i §§ 291 og 292... 10
3.2.1 Overordnet om §§ 291 og 292 ... 10
3.2.2 Nærmere om minstestraffen i § 292 ... 11
3.2.3 Begrunnelser for minstestraff i voldtektssaker, herunder sovevoldtekt ... 12
3.3 Historisk utvikling... 12
3.3.1 Lovrevisjonene i 1927 og 1963 ... 12
3.3.2 Lovrevisjonen i 2000 ... 15
3.3.3 Lovrevisjonen i 2010 ... 17
4 STRAFFUTMÅLING I SOVEVOLDTEKTSSAKER... 21
4.1 Generelt om straffutmåling ... 21
4.2 Straffutmålingens prinsipielle utgangspunkter ... 21
4.2.1 Forholdsmessighetsprinsippet ... 21
4.2.2 Øvrige prinsipper for straffutmåling ... 26
4.3 Kort om skjerpende og formildende omstendigheter i voldtektssaker ... 27
4.4 Normalstraffenivået ... 28
4.5 Hvordan spiller minstestraffen og normalstraffenivået inn for rettens vektlegging av skjerpende og formildende omstendigheter? En gjennomgang av utviklingen i rettspraksis ... 29
4.5.1 Etter lovendringen i 2000 ... 29
4.5.2 Etter lovvedtaket i 2009 ... 31
4.5.3 Etter lovendringen i 2010 ... 31
4.5.4 Nyere underrettspraksis ... 36
ii
4.6 Samlende betraktninger... 37
5 KONFRONTASJON ... 40
5.1 En sammenligning av straffenivået for sovevoldtekt med utvalgte andre sakstyper ... 40
5.1.1 Sammenligning med andre voldtektssaker ... 40
5.1.2 Sammenligning med andre forbrytelser mot den personlige integritet ... 42
5.2 Er normalstraffenivået for sovevoldtekt i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet og alminnelige prinsipper for straffutmåling? ... 44
5.2.1 Del 1 ... 44
5.2.2 Del 2 ... 47
5.3 Avsluttende betraktninger ... 50
LITTERATURLISTE ... 53
1
1 Innledning
1.1 Tema og problemstilling
«Utviklingen i den siste mannsalder har stort sett gått i retning av å utvide dommernes frihet ved straffutmålingen. En slik utvikling har funnet sted i de fleste land. Til grunn for dette lig- ger en erkjennelse av at forhold som henføres under ett og samme straffebud, i virkeligheten kan være temmelig forskjellige, på grunn av særegne omstendigheter i det enkelte tilfelle. I det virkelige liv finnes det så mange overganger og nyanser at en oppstilling av lovbestemte straf- feminima vil kunne føre til urimelige og støtende resultater.»1
Nulle poena sine culpa- ingen straff uten skyld. Men når straffen først er et faktum, hvor streng skal straffen være? Og hvem står nærmest til å vurdere rimelig straff i den enkelte sak- politikerne eller domstolene? Voldtekt, uavhengig av type voldtekt, er en alvorlig integritets- krenkelse som må møtes med følbar straff. I dag er det en minstestraff på fengsel i 3 år ved voldtekt til samleie2, supplert av et normalstraffenivå angitt av lovgiver til 4 år.3 Voldtektsbe- stemmelsen favner et bredt spekter av tilfeller som er likestilt i loven og nærmest også i straffutmålingen. Spørsmålet jeg ønsker å stille er om en slik manglende differensiering po- tensielt strider mot overordnede normer.
Revisjonene av voldtektsbestemmelsen og hevingen av minstestraffen, rammet ute av stand- tilfellene hardest.4 Dette er tilfeller som kan være av en helt annen karakter enn «tradisjonel- le» voldtekter.5 Såkalte sovevoldtekter ble i mange år straffet mildt. Det samme gjaldt for så vidt også andre voldtekter. Heving av straffenivået fra 80-tallet og fremover, var nødvendig og viktig. Imidlertid fører den høye minstestraffen og normalstraffenivået med seg en realitet som lovgiver neppe har overskuet konsekvensene av. Voldtekter tidligere betegnet som i
«nedre sjikt»6 av voldtektsbestemmelsen, herunder sovevoldtekt, straffes nå omtrent tilsva- rende som langt alvorligere tilfeller. Jeg skal derfor undersøke hvorvidt normalstraffenivået, sammenholdt med den manglende differensieringen i straffeloven 2005 («strl.») § 291,7 med- fører at det grunnleggende forholdsmessighetsprinsippet og alminnelige prinsipper for straff- utmåling brytes ved sovevoldtekter. Bakteppet er spørsmålet om pendelen har svingt for langt
1 Straffelovrådet 1960 s.24.
2 Jf. Strl. § 292.
3 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.229.
4 Matningsdal (2015) s.576.
5 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.41/s.156.
6 Jf. Rt-2002-1288 og Rt-2002-1295.
7 Alle fullstendige henvisninger til fotnotene i teksten fremgår av litteraturlisten.
2
hva gjelder straffenivået for enkelte typer voldtekter.8 Ettersom straffenivået for sovevoldtekt omtrent er tolvdoblet, spør Tor-Aksel Busch om vi har gått «fra det ene ytterpunkt til det an- net uten en dypere refleksjon?»9 Problemstillingen i oppgaven er om normalstraffenivået for sovevoldtekt er i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet og alminnelige prinsipper for straffutmåling.
Forholdsmessighetsprinsippet, også kalt proporsjonalitetsprinsippet, er et strafferettslig grunnprinsipp.10 Denne oppgavens aktualitet uttrykkes med Jørn Jacobsens ord:
«Proporsjonalitetsprinsippet har […] stått seg i konfrontasjon med andre tankestrøymingar.
Prinsippet si sterke stilling spring ut av strafferetten sin sentrale klanderfunksjon og det skuld- prinsippet dette føremålet gjev opphav til […] Nyare utviklingstrekk i reaksjonssystemet ut- fordrar denne tradisjonen, mellom anna i form av markante straffeskjerpingar.»11
Vi har hatt den samme diskusjonen om strenge minstestraffer for seksuallovbrudd i snart 100 år, se kap.3.3. Et sentralt spørsmål ved minstestraffer og normalstraffenivå, er i hvor stor grad lovgiver skal begrense domstolenes skjønnsutøvelse, fordi strafferammene ikke kan «vurderes løsrevet fra den straffutmålingen de i det praktiske liv skal danne grunnlag for.»12 Dette spørsmålet vil ikke søkes besvart direkte i det følgende, men danner likevel et bakteppe for problemstillingen.
1.2 Bakgrunn
Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) forplikter medlemsstatene til på enkelte områder positivt sikre individrettigheter gjennom aktive tiltak. Det er et krav at staten har «effektive straffebestemmelser som rammer seksuelle overgrep».13 Dette følger av EMD’s avgjørelse i saken M.C mot Bulgaria, og ivaretar art. 8 om beskyttelse av retten til privatliv og art. 3 om vern mot umenneskelig eller nedverdigende behandling:
«[…] the Court considers that States have a positive obligation inherent in Articles 3 and 8 of the Convention to enact criminal-law provisions effectively punishing rape and to apply them in practice through effective investigation and prosecution.”14
Avgjørelsen innebærer at seksuell omgang uten samtykke skal kriminaliseres og straffeforføl- ges, også i tilfeller der offeret ikke gjør fysisk motstand:
8 Hansen (2013) s.689.
9 Busch (2015) s.607.
10 Jacobsen (2017) s.130-131.
11 Jacobsen (2017) s.119-120.
12 NOU 2002:4 s.108.
13 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.208-209.
14 M.C mot Bulgaria avsnitt (153).
3
«[…] In accordance with contemporary standards and trends in that area, the member States’
positive obligations under Articles 3 and 8 of the Convention must be seen as requiring the penalisation and effective prosecution of any non-consensual sexual act, including the absence of physical resistance by the victim.”15
Det norske voldtektsstraffebudet gjennomfører denne forpliktelsen.16 Og det legges til grunn at tilsvarende positiv sikringsplikt følger av Grunnloven («Grl.») §§ 93 og 102.17 Det er i nye- re juridisk teori antatt at denne positive sikringsplikten også innebærer «et krav om et mins- temål av forholdsmessighet mellom forbrytelse og straff»18, fordi for mild straff for grove krenkelser ikke gir ofrene et effektivt nok rettsvern. Spenningen mellom dette og det vernet gjerningspersoner har mot uforholdsmessig strenge straffer etter forholdsmessighetsprinsip- pet, omtales i kapittel 4.2.
1.3 Metode og fremstillingen videre
Kapittel 2 og 3 er rettsdogmatiske, deskriptive, kapitler. Sentrale rettskilder som benyttes er lovtekst, forarbeider og rettspraksis. Juridisk litteratur anvendes som supplement. Formålet med disse kapitlene er å fastlegge innholdet i gjeldende rett. I kapittel 2 redegjøres det kort for innholdet i strl. § 291 bokstav b. Kapittel 3 omhandler strafferammene for sovevoldtekt, med særlig fokus på den historiske utviklingen av minstestraffen knyttet opp mot «ute av stand»- tilfellene.
Kapittel 4 behandler straffutmålingen i sovevoldtektssaker. Kapitlet inneholder enkelte retts- dogmatiske deler som inngangsport til en rettspolitisk analyse. Forholdsmessighetsprinsippet beskrives her normativt ved hjelp av ulike kilder, hovedsakelig juridisk litteratur. Deretter gis det en kritisk analyse av rettspraksis. Sentrale rettskilder i kapittel 4 er lovtekst, rettspraksis, forarbeider og juridisk teori. Formålet med kapitlet er å analysere straffutmålingen i sovevold- tektssaker som ledd i å besvare oppgavens problemstilling. Kapittel 5 er rettspolitisk, der fun- nene i de foregående kapitlene anvendes i en konfrontasjon. Sammenligningsdelen gir en kri- tisk analyse av rettspraksis, før trådene samles i en rettspolitisk drøftelse. Ettersom problems- tillingen er av strafferettsteoretisk karakter, benyttes relevante kilder, herunder juridisk teori, for å kritisk vurdere forarbeidene og rettspraksis. Kapittel 5 rundes deretter av med avslutten- de betraktninger.
15 M.C mot Bulgaria avsnitt (166).
16 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.218.
17 Gröning mfl. (2019) s.79.
18 Gröning mfl. (2019) s.80.
4
Flere steder i teksten benyttes begrepet «deldom». Med dette menes dom der en del av feng- selsstraffen gjøres betinget, jf. strl. § 34. I fotnotene benyttes l.c for henvisning til samme side.
Dersom en høyesterettsavgjørelse er nevnt i teksten, angis avsnitt i dommen slik i fotnote.19 1.4 Avgrensninger
Oppgavens tema er sovevoldtekt etter § 291 bokstav b. Andre voldtektsformer behandles ik- ke, sml. § 291 bokstav a og c, hva gjelder det objektive gjerningsinnholdet mv. Selv om straf- febudene i §§ 291-294 henger nært sammen, vil heller ikke § 293 om grov voldtekt og § 294 om grovt uaktsom voldtekt omtales nærmere. Dommer som omhandler andre overtredelser enn etter bokstav b, anvendes i den utstrekning det er nødvendig for å belyse problemstilling- en. Internasjonale forpliktelser behandles ikke, annet enn kort omtale der de er relevante. Ut- gangspunktet tas i fullbyrdede, forsettlige overtredelser. Gjennomgang av ansvarslæren faller utenfor bortsett fra en kort omtale av skyldkravet i § 291 i kapittel 2.
Det avgrenses mot alle tilgrensende temaer som ikke direkte er relevante for problemstilling- en. Tema for kapittel 3 er strafferammene for sovevoldtekt. Det avgrenses her mot utførlig generell behandling av alle aspekter ved strafferammene. Bestemmelser i straffeloven kap.14
«Fellesregler ved reaksjonsfastsettelsen», omtales kun kort i den utstrekning de er relevante både i kapittel 3 og 4. Strafferammenes prosessuelle sider behandles ikke. Det følger av forar- beidene at dersom normalstraffenivået i voldtektssaker skal fravikes, må det foreligge spesiel- le skjerpende eller formildende omstendigheter.20 En foreløpig antakelse blir derfor at mange generelle, isolert sett relevante momenter, vil miste sin selvstendige vekt i møte med normal- straffenivået. I kapittel 4 behandles derfor ikke generelt alle potensielt relevante straffutmå- lingsmomenter. Kapittel 4.3 gir dog et kort overblikk av enkelte formildende og skjerpende omstendigheter for kontekst til analysen av rettspraksis.
Forholdsmessighetsprinsippet er lite behandlet og omforsket i Norge, likefullt synes prinsip- pet å anses som et strafferettslig grunnprinsipp lagt til grunn i juridiske arbeider. Internasjo- nalt er prinsippet mer utførlig behandlet, særlig av Andrew von Hirsch.21 Imidlertid vil ikke Hirsch’ teori anvendes her- fokus rettes mot forankringen i norsk rett.
19 (1).
20 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.228-229.
21 Se eksempelvis Hirsch (1993) og Hirsch (2005).
5
2 Den straffbare handling
2.1 Oversikt
Voldtektsbegrepet er gradvis utvidet til å omfatte mer enn det som tradisjonelt har vært regnet som voldtekt.22 Sluttresultatet kom med lovendringen i 2000 og 2010, der nåværende alterna- tiver i § 291 bokstav a-c rammer vidt forskjellige forhold. Også innad i de ulike gjerningsbe- skrivelsene kan spennet være stort. Tradisjonelt er det seksuell omgang skaffet ved «vold eller truende atferd», man tenker på som voldtekt. En naturlig språklig forståelse av ordet «vold- tekt» - tatt med vold, innebærer nettopp «vold» av fysisk eller psykisk karakter. Språklig sett er derfor såkalte sovevoldtekter noe annet, da hverken vold eller trusler kjennetegner denne typen overgrep. Begrepet ble første gang benyttet i Rt-2006-534. Grunnen til at «sovevold- tekt» er et aktuelt begrep om § 291 bokstav b, heretter § 291b, er fordi man nettopp i mange tilfeller sover- ofte grunnet ruspåvirkning.
Sovevoldtekt kjennetegnes ikke sjelden av at gjerningsperson og fornærmet kjenner hverandre og ender opp i samme seng. Enkelte ganger har de også tidligere hatt gjensidig seksuell om- gang. Deretter har én av partene seksuell omgang med den andre mens vedkommende sover.
Slike tilfeller omtales også som «fest»- eller «nachspielvoldtekter». De involverte er ofte for- holdsvis unge mennesker. Et illustrerende eksempel fra rettspraksis er Rt-2013-853.23 Høyes- terett anslo i Rt-2000-800 at sovevoldtekter fremover ville få større aktualitet grunnet «nye livsmønstre og endringer i bruken av forskjellige slag rusmidler.»24 Den beskrevne formen for sovevoldtekt overfor er mitt hovedanliggende. Det må understrekes at spennet etter bokstav b er svært stort. Imidlertid synes straffutmålingen uansett temmelig lik.
Kapittel 26 i straffeloven omhandler seksuallovbrudd. I all hovedsak viderefører strl. 2005 § 291 rettstilstanden etter strl. 1902 § 192 slik den var etter revisjonene i 2000 og 2010, se kap.3.3. Paragraf 291 omhandler voldtekt til seksuell omgang. Voldtekt til samleie reguleres i
§ 292 og viser til gjerningsbeskrivelsen i § 291. Både §§ 292 og 293 om grov voldtekt må ses som en forlengelse av § 291 der visse tilfeller av voldtekt, og omstendigheter rundt dette, ut- løser minstestraff og høyere strafferammer.
22 Se kap.3.3. For fullstendig oversikt over endringene som medførte utvidelser av voldtektsbegrepet, vises det til Frøberg (2013) s.31-56.
23 Se kap.4.5.3.2.
24 Rt-2000-800 s.801.
6
2.2 Det objektive gjerningsinnholdet i § 291 bokstav b
Etter ordlyden i § 291b straffes man med fengsel inntil 10 år dersom man «har seksuell om- gang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg hand- lingen». Personkretsen i § 291 er «den som» utfører gjerningsbeskrivelsen i bokstav a, b eller c, jf. første ledd. For at bokstav b skal komme til anvendelse, må det ha skjedd «seksuell om- gang». Dette avgrenses nedad mot «seksuell handling», som igjen avgrenses nedad mot «sek- suell atferd», jf. §§ 297 og 298. Det er verdt å merke seg at de tre begrepene ikke har et «av- grenset og presist meningsinnhold.»25 Begrepene er ikke legaldefinert, men heller avklart gjennom rettspraksis, forarbeider og juridisk teori ved hjelp av konkrete eksempler og vurde- ringer.26 En kan tale om ulike nivåer, der begrepene angir hvilket nivå man befinner seg på i lovens system og slik ser grovheten av handlingen.27 Den seksuelle aktiviteten må være «sek- suell omgang», det øverste nivået, for at § 291 skal kunne anvendes.
Forarbeidene betegner «seksuell omgang» som «de mest intime handlingene.»28 Samleie og samleielignende handlinger omfattes av begrepet. Eksempler på sistnevnte er suging og slik- king av kjønnsorganer, masturbasjon og innføring av fingre i skjede- eller endetarmsåpning.29 Hva som skal regnes som samleie, og dermed anses som et grovere forhold som utløser mins- testraff, er oppregnet i § 292 bokstav a-c. Voldtektsbegrepet er dermed videre enn de rene samleietilfellene. Det er ikke et krav om at den seksuelle omgangen er seksuelt motivert.30 Tilstandene som aktualiserer § 291b er «bevisstløs» eller at man av andre grunner er «ute av stand til å motsette seg handlingen». Man kan tale om bevisstløshets- eller hjelpeløshets- tilfeller. «Bevisstløs» er det primære alternativet, og tilleggsalternativet gjør at det ikke er nødvendig å angi klare grenser for hva som regnes som bevisstløshet.31 Det avgjørende vil være om man var «ute av stand til å motsette seg handlingen». En naturlig språklig forståelse av ordet «bevisstløs», vil være tap av bevisstheten. Dette kan skyldes sykdom eller ytre på- virkning, som for eksempel ved slag eller andre skader mot hodet. Søvn og hypnose er omfat- tet.32 Det er en aktuell problemstilling at man mister bevisstheten grunnet inntak av rusmidler.
25 NOU 1997:23 s.19.
26 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.212.
27 Jacobsen (2019) s.82.
28 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.211.
29 For utførlig oppregning av eksempler som omfattes av begrepet med henvisninger til rettspraksis, viser jeg til Matningsdal (2016) s.194-196 og Jacobsen (2019) s.82-88.
30 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.211 og Rt-2012-1103.
31 Jacobsen (2019) s.108.
32 Matningsdal (2016) s.192.
7
Hvorvidt rusen er selvforskyldt, spiller ingen rolle. Det er irrelevant hvordan bevisstløsheten er inntrådt, man er uansett vernet etter bokstav b.33
Eksempler på tilfeller som rammes av «andre grunner», er lammelser, funksjons- og utvik- lingshemninger, utmattelse eller at den psykiske evnen til å motsette seg mangler. For sist- nevnte er rus igjen aktuelt.34 Også overraskelsestilfeller kan være omfattet av gjerningsbeskri- velsen, fordi handlingen er så uventet og kommer så brått på at man ikke rekker å motsette seg.35 Matningsdal påpeker at selv om man har samtykket til en handling i våken tilstand, be- tyr ikke dette at gjerningspersonen kan «benytte seg av samtykket etter at bevisstløsheten er inntrådt.»36 Ei heller er det en straffritaksgrunn at man tror offeret ville ha samtykket i våken tilstand.37
Forutsetningen for at det skal være tale om voldtekt, er at den seksuelle omgangen oppnås på måter «som ikkje respekterer offeret sin seksuelle autonomi.»38 I bevisstløshetstilfellene skjer dette ved at offeret er ute av stand til å faktisk utøve sin autonomi, og slik heller ikke kan motsette seg handlingen. Voldtekt etter bokstav a, b og c er likestilt i loven, og er krenkelser av «samme alvorlighetsgrad.»39 Seksuell omgang som skjer frivillig og med samtykke, er ikke voldtekt og den objektive gjerningsbeskrivelsen er da ikke oppfylt.40 Dette fremgår ikke av § 291, men er forutsatt i forarbeidene. I motsetning til bokstav a, er det ikke et krav til årsaks- sammenheng i bokstav b.41 Når seksuell omgang er oppnådd som beskrevet i bokstav b, er straffebudet fullbyrdet.
2.3 Skyldkravet for voldtekt
At den objektive gjerningsbeskrivelsen i et straffebud er overtrådt, er ikke tilstrekkelig for at handlingen er straffbar. Det kreves også subjektiv skyld42, som regel i form av forsett.43 Skyldprinsippet er grunnleggende i strafferetten, blant annet for at man kun skal ilegges straff dersom man kan klandres for handlingen.44 Dersom gjerningspersonen foretar en handling
33 Matningsdal (2016) s.192.
34 Rt-1993-963.
35 Jacobsen (2019) s.109-110.
36 Matningsdal (2016) s.192.
37 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.216.
38 Jacobsen (2019) s.73.
39 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.438.
40 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.29.
41 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.216.
42 Andenæs (2016) s.217.
43 Jf. strl. § 21.
44 Gröning mfl. (2019) s.48-49/s.221.
8
som dekker gjerningsbeskrivelsen i § 291b, og denne handlingen er forsettlig, kan vedkom- mende straffes, jf. § 22, jf. § 21. De tre ulike forsettsformene er hensiktsforsett, sannsynlig- hetsforsett og eventuelt forsett.45 Disse knytter seg til gjerningspersonens egen forståelse av handlingene vedkommende foretar seg på gjerningstidspunktet.46
Det følger av dekningsprinsippet at forsett etter § 22 foreligger når «noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud», ved én av de tre forsettsformene.47 Dek- ningsprinsippet innebærer at forsettet må dekke hele gjerningsbeskrivelsen i § 291b- alle de faktiske forholdene som samlet sett oppfyller denne.48 Det kan sammenfattes slik at det for bokstav b-tilfellene innebærer at gjerningspersonen må forstå at vedkommende har seksuell omgang med en annen person, at denne personen er ute av stand til å motsette seg den seksu- elle omgangen; samt at personen ikke har samtykket til seksuell omgang i denne tilstanden.49 Det kan være vanskelig å påvise forsett hos gjerningspersonen slik at vedkommende kan dom- felles etter § 291.50 Det er nærliggende å anta at dette er en av hovedgrunnene til at voldtekts- tiltaler oftere ender med frifinnelse, enn når tiltalen gjelder andre straffebud.51
45 Jf. § 22 bokstav a-c.
46 Jacobsen (2019) s.116.
47 Gröning mfl. (2019) s.239.
48 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.438.
49 Jacobsen (2019) s.117.
50 Jacobsen (2019) s.115.
51 Frøberg (2013) s.33.
9
3 Strafferammene for sovevoldtekt
3.1 Generelt om strafferammer og minstestraff
Om strafferammer helt overordnet uttales det i forarbeidene til den alminnelige delen av strl.
2005 at:
«Fastsetting av strafferammer henger sammen med hvilken bruk av straff man ønsker. Et sam- funn som ikke vektlegger at strafferettspleien skal være human, og som lar langvarig uskade- liggjøring og hevn prege straffutmålingen, vil ha andre regler enn et samfunn som lar human- isme og forholdsmessighet prege strafferettspleien.»52
Departementet la derfor til grunn at Norge fortsatt skulle ha et moderat straffenivå.
Lovkravet, jf. Grl. § 96, stiller enkelte krav om spesifikasjon i straffebudet, hovedsakelig til innholdet i gjerningsbeskrivelsen.53 Kravene til strafferammen er færre, og lovkravet er ikke til hinder for vide strafferammer som gir domstolene stor frihet. Et generelt utgangspunkt er at strafferammene er vide. Det muliggjør at domstolene kan hensynta at ulike brudd på samme straffebud kan være av meget ulik karakter.54 Lovgivers angivelse av strafferammene sender samtidig et signal til domstolene om straffutmålingens nivå.55 Det konkrete straffebudets strafferamme skal reflektere lovgivers syn på alvoret av lovbruddet. Sentralt her er blant annet
«hvor beskyttelsesverdig den beskyttede interesse er.»56 Straffverdighetsvurderingen er også et av de sentrale prinsippene for fastsettingen av strafferammer. Dette har to sider; det må være proporsjonalitet mellom lovbruddet og strafferammen (utvekslingsrettferdighet), og i forholdet mellom ulike lovovertredelser (fordelingsrettferdighet).57
Vanligvis angis kun maksimumsstraffen i straffebudet, supplert av § 31(2) der nedre ordinære strafferamme er fengsel i minimum 14 dager. Men straffebudet kan også angi en minimums- straff og/eller særskilte strafferammer. Endelig fastsettelse av strafferammen i en konkret sak, innebærer flere lovbestemmelser enn selve straffebudet, jf. strl. kap.14.
Selve straffutmålingen innenfor de gjeldende strafferammer, er tradisjonelt domstolenes do- mene. Andenæs skriver om straffutmåling at det hensiktsmessige er at «dommeren får temme- lig frie hender ved vurderingen av de mange momenter som kan spille inn.»58 Dette kan for
52 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.125.
53 NOU 2002:4 s.105.
54 Gröning mfl. (2019) s.665.
55 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.126.
56 l.c.
57 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.129.
58 Andenæs (2016) s.457.
10
eksempel ses i lys av Straffelovkommisjonens fokus på straffverdigheten av et lovbrudd, med vekt på forholdsmessigheten mellom straffen og handlingen.59 Minstestraffer viser til et lov- brudds særlige straffverdighet, og er et brudd på tradisjonen med å overlate den konkrete straffutmålingen til domstolene.
Minstestraff har ofte to formål:60 Den skal vise overtredelsens særlige straffverdighet, og gi lovgiver kontroll med den konkrete straffutmålingen. Sistnevnte formål er spesielt aktuell der domstolene utmåler straffer som kan oppfattes å stride mot allmenn rettsfølelse. Ved utfor- mingen av straffebud, kan det sjelden gis uttømmende oversikt over handlinger som vil om- fattes. Minstestraffen fastsettes derfor med utgangspunkt i typiske overtredelser. Man løper derfor alltid en risiko for at minstestraffen i noen tilfeller blir for streng. Departementet opp- summerte risikoen slik:
«Et særskilt minimum representerer derfor en risiko for at retten tvinges til å avsi en straff som er strengere enn straffverdigheten av den konkrete handlingen tilsier. Påtalemyndigheten og domstolene vil imidlertid forsøke å unngå en slik konkret urettferdighet. Dette kan lede til dår- lig begrunnede henleggelser eller frifinnelser, eller at handlingen henføres under et mindre treffende straffebud som ikke har noen bestemmelse om særskilt minstestraff.»61
Særskilte minstestraffer kan imidlertid avhjelpes, og departementet satte ulempene ved mins- testraff opp mot at betenkelighetene «ved bruk av særskilte minstestraffer påvirkes av i hvil- ken grad lovgivningen gir adgang til å fravike minstestraffen».62 Straffeloven § 80 gir enkelte muligheter for å gå under minstestraffen eller idømme en mildere straffart.63
3.2 Strafferammen i §§ 291 og 292 3.2.1 Overordnet om §§ 291 og 292
Den ordinære strafferammen på fengsel i 10 år for voldtekt fremgår av § 291. Dersom det foreligger voldtekt til samleie eller grov voldtekt, økes strafferammen til henholdsvis 15 og 21 år, jf. §§ 292 og 293. Utgangspunktet og den klare hovedregelen, er at straffen for voldtekt etter § 291 skal være ubetinget fengsel64, slik at andre alminnelige bestemmelser om straffut- måling får noe begrenset betydning for § 291 og alvorlige seksuallovbrudd generelt.65 Også § 80 har begrenset betydning for voldtektsbestemmelsen, se kap.3.3.
59 NOU 2002:4 s.152.
60 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.133.
61 l.c.
62 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.137.
63 § 80 omtales ikke nærmere.
64 Innst.O.nr.73 (2008-2009) s.45 og Innst.314L (2009-2010) s.5.
65 Jf. strl. kap.6 flg.
11
I § 292 angis det en særskilt minstestraff for voldtekt til samleie og visse handlinger av tilsva- rende karakter. Strafferammen er minimum 3 år, og inntil 15 år. For at § 292 skal komme til anvendelse, må gjerningsbeskrivelsen i § 291 bokstav a, b eller c være oppfylt, samt at det har skjedd enkelte kvalifiserte former for seksuell omgang. Disse fremgår av bokstav a-d, og er innføring av penis eller gjenstand i skjede- eller endetarmsåpning, innføring av penis i for- nærmedes munn; eller at gjerningspersonen fremkaller en tilstand som omfattes av § 291b for å oppnå seksuell omgang.66 Merk at sistnevnte alternativ skiller seg fra de øvrige alternativene i § 292, ved at det aktuelle her er fremkalling av en kvalifisert tilstand for å oppnå seksuell omgang. Alternativene i bokstav a-c er da ikke et vilkår for at minstestraff utløses etter bok- stav d, kun at det har skjedd «seksuell omgang», jf. § 291. Årsaken er at det vurderes å være mer straffverdig å fremkalle bevisstløshet for å kunne utnytte offeret, enn å forgripe seg på noen som allerede var bevisstløs. Dersom ett eller flere av de øvrige alternativene i § 292 opp- fylles, gjelder minstestraffen uavhengig av om tilstanden etter § 291b var fremkalt eller ikke.
3.2.2 Nærmere om minstestraffen i § 292
Strafferammene for voldtekt i §§ 291-294, viser lovgivers syn på alvorligheten av lovbruddet.
Dette kommer særlig til uttrykk ved at minstestraffen er 3 år i § 292. Dersom vilkårene i § 292 er oppfylt, kan domstolene som utgangspunkt ikke idømme lavere straff enn fengsel i 3 år.
Minstestraffen suppleres av lovgivers angivelse av et normalstraffenivå på 4 år for tilfeller som omfattes av minstestraffen.67
Justiskomiteen uttalte blant annet følgende om relasjonen mellom minstestraff og normalstraf- fenivå:
«Komiteen vil presisere at når lovgiver fastsetter en minstestraff, gjøres det fordi ingen hand- ling som omfattes av gjerningsbeskrivelsen i straffebudet skal straffes under det gitte mini- mum.» Og videre at dette «må forstås slik at det kun er de minst alvorlige handlinger som om- fattes av gjerningsbeskrivelsen, som skal ilegges minstestraffen.» 68
For § 292 ble det av departementet derfor lagt til grunn at 3 års minstestraff skal gjelde for
«de mildere» voldtektsformene.69 Normalstraffenivået er høyere ettersom det er tale om saker uten spesielle skjerpende eller formildende omstendigheter, se kap.4.4.
66 For nærmere oversikt over vilkårene for at § 292 bokstav a-d er oppfylt, se Matningsdal (2016) s.204-206 og Jacobsen (2019) s.275-277 med henvisninger til rettspraksis.
67 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.229.
68 Innst.O.nr.72 (2004-2005) s.29.
69 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.228.
12
3.2.3 Begrunnelser for minstestraff i voldtektssaker, herunder sovevoldtekt
«Som et overordnet synspunkt mener departementet at minstestraffer bør forbeholdes alvorlige angrep på de mest beskyttelsesverdige interesser: livet, den seksuelle integritet og rettssta- ten.»70
Begge formålene med minstestraff gjør seg gjeldende i voldtektssaker: At voldtekt er særlig straffverdig, og at lovgiver kan kontrollere den konkrete straffutmålingen. Det ble uttalt at med den «forholdsvis massive kritikk som i lang tid har vært rettet mot straffutmålingspraksis i voldtektssaker», var det «uaktuelt å fjerne minstestraffen på to år kort tid etter vedtakel- sen.»71 Dette er en henvisning til at det er lang tradisjon med minstestraff for tilfeller av vold- tekt til samleie, og at denne ble hevet fra 1 til 2 år i 2000, se kap.3.3. Det var et mål i forarbei- dene at straffene for seksuallovbrudd skulle heves for å bedre samsvare med «straffenivået for andre sammenlignbare overtredelser som krenker enkeltindividets fysiske integritet.»72 Bak- grunnen er hensynet til at strafferammer og straffenivå for ulike forbrytelser står i et propor- sjonalt forhold til hverandre.73 Det var et problem før lovendringen i 2009/2010 at det reelle straffenivået for voldtekt, til tross for minstestraffen på 2 år, ikke var «i tilstrekkelig samsvar med vurderingene av straffverdighet som strafferammene gir uttrykk for.»74 Minstestraffer sikrer da gjennomslag for lovgivers vurdering av straffverdighet i voldtektssaker.
3.3 Historisk utvikling
Temaet fordrer et historisk tilbakeblikk. Her redegjøres det for sentrale lovrevisjoner med fokus på minstestraffen og flyttingen av strl. 1902 § 193(1) inn i voldtektsbestemmelsen.
3.3.1 Lovrevisjonene i 1927 og 1963
Begynnelsen av 1920-årene brakte med seg krav om at sedelighetsforbrytelser måtte straffes strengere.75 Minstestraffen for voldtekt i straffeloven 1902 § 192, var 1 år. Dette ble hevet til 3 år ved en omfattende lovrevisjon i 1927.76 Bakgrunnen var kritikk mot domstolenes praksis.
Departementet uttalte at opplysningene om rettsanvendelsen:
«[…] gir efter departementets opfatning tilsammenlagt et næsten forstemmende inntrykk av uensartet og urimelig straffutmåling.»77
Dette mente både departementet og Straffelovkomiteen nedsatt forut for lovrevisjonen, at lov- giver måtte forsøke å rette opp i. Deres løsning var å redusere domstolenes frihet ved å øke
70 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.137.
71 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.138.
72 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.227.
73 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.227-228.
74 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.226-227.
75 Ot.prp.nr.8. (1927) s.10-11.
76 Lov 4.juli 1927 nr.9.
77 Ot.prp.nr.8. (1927) s.11.
13
minstestraffene.78 Straffelovkomiteen mente det var oppstått et gap mellom domstolenes vur- dering av sedelighetsforbrytelsenes straffverdighet og hva som var lovgivers mening.79 Denne diskrepansen var ikke oppstått fordi domstolene ikke anså slike forbrytelser som så straffver- dige, men fordi lovens system var utilfredsstillende.80 Komiteen mente at forklaringen lå i de vide strafferammene som ga liten veiledning.81 Det oppsto ulik praksis for straffutmåling, og domstolene la seg i nedre del av strafferammene. Komiteen fant at det måtte innføres mini- mumsstraffer i loven for effektiv reaksjon mot grovere sedelighetsforbrytelser.82 Dette ble vurdert som eneste måten å få bukt med ulik og mild straffutmålingspraksis. Mindretallet ble ikke hørt med at det var behov for nyansering av straffene.83
Minstestraffhevningen i 1927 ble gjenstand for kraftig kritikk. Andenæs skrev i 1964 at selv om de høye minstestraffene som regel ikke medførte urimelighet, «[…] dukket det stadig opp tilfeller som lovgiveren ikke hadde tenkt på da bestemmelsene ble utformet, og hvor mini- mumsstraffen var altfor hard.»84 For eksempel dommer der retten uttalte at de dessverre måtte utmåle straffen i tråd med loven, men at de helst skulle ha valgt mildere reaksjon. Det fore- kom etter hvert også eksempler på frifinnelser og påtaleunnlatelser i saker der straff burde ha vært utmålt. Da det i 1955 ble gjort endringer i adgangen til å idømme betinget dom, ga dom- stolene i flere tilfeller 3 års betinget fengsel der de i utgangspunktet ville ha gitt 1 år ubeting- et.85 Resultatet av denne praksisen, mente flere, var at de strenge minstestraffene gjorde det vanskeligere å oppnå fellende dommer, til tross for sterke bevis. Samt at retten var tilbakehol- den med å domfelle grunnet «de meget alvorlige konsekvenser det ville få for vedkommen- de.»86
På bakgrunn av statsadvokat Dorenfeldts foredrag på landsmøtet til Norske Kvinners Nasjo- nalråd i 1956, hvor konsekvensene av de strenge minstestraffene i sedelighetskapitlet ble be- lyst; vedtok nasjonalrådet en resolusjon. Her ba de Justisdepartementet om snarest å endre straffebestemmelsene i sedelighetskapitlet til mer «elastiske».87 Fordi, som Dorenfeldt hadde konstatert, tjente ikke minstestraffene sitt formål.
78 Ot.prp.nr.8. (1927) s.11.
79 Straffelovkomiteen 1925 s.13-19.
80 Straffelovkomiteen 1925 s.19.
81 Straffelovkomiteen 1925 s.20-21.
82 Straffelovkomiteen 1925 s.24.
83 Straffelovkomiteen 1925 s.26.
84 Andenæs (1964) s.93.
85 Andenæs (1964) s.94 og Ot.prp.nr.40 (1961-62) s.6. Se også Rt-1956-690.
86 Ot.prp.nr.40 (1961-62) s.6.
87 Ot.prp.nr.40 (1961-62) s.6.
14
I innstillingen til Straffelovrådet i 1960, ble reduksjon av minstestraffene foreslått; 1927- revisjonen oppnådde ikke hensikten. Minstestraffene hadde fratatt dommerne muligheten til i
«tilbørlig grad å ta hensyn til det enkelte tilfelles egenart.»88 Rådets innstilling var å begrense området for faste minstestraffer, samt redusere minstestraffene. Forslaget gikk ut på at mins- testraffen skulle settes til 1 år blant annet ved voldtekt til samleie, og ved utuktig omgang der gjerningsmannen med hensikt har fremkalt bevisstløshet. Straffelovrådet bemerket at utvik- lingen generelt «har gått i retning av å utvide dommernes frihet ved straffutmålingen».89 Bak- grunnen er erkjennelsen av at forhold som går under samme straffebud, i realiteten kan være vidt forskjellige grunnet ulike omstendigheter. Straffelovrådet skriver:
«I det virkelige liv finnes det så mange overganger og nyanser at lovbestemte minstestraffer vil kunne føre til urimelige og støtende resultater.»90
Departementet var enig i at minstestraff var uheldig og måtte mykes opp.91 Departementet uttalte i merknaden til § 192 at daværende minstestraff på 3 år hadde vist seg å være for høy til å dekke alle tilfeller.92 Videre understreket de det store spennet i voldtektsforbrytelser, og nyanseringen slike forbrytelser krevde. Derfor sluttet de seg til forslaget om minstestraff på 1 år for blant annet voldtekt til samleie.
Paragraf § 193 supplerte voldtektsbestemmelsen, og regulerte seksuell omgang med noen som var ute av stand til å motsette seg handlingen. Etter lovendringen i 1963, rammet § 193(1) enhver «utuktig omgang» med bevisstløse personer.93 Straffelovrådet fant at også strafferam- mene i § 193 burde revideres. De foreslo å fjerne minstestraffen på 2 år for samleietilfellene fordi de ikke fant grunn til å beholde en slik regel.94 Dette ble ikke videre begrunnet, men kan antas å måtte ses i sammenheng med forslaget om endringer i § 192 og den generelle reduk- sjonen i bruken av- og lengden på minstestraffer. Maksimumsstraffen på 5 år ble videreført.
Departementet sluttet seg til disse endringene.95 Justisnemnda var også enige i at minstestraf- fene ikke var formålstjenlige, og at en reduksjon var på sin plass.96
88 Straffelovrådet 1960 s.23.
89 Straffelovrådet 1960 s.24.
90 Straffelovrådet 1960 s.24 og Ot.prp.nr.40 (1961-62) s.7.
91 Ot.prp.nr.40 (1961-62) s.9.
92 Ot.prp.nr.40 (1961-62) s.10.
93 Ot.prp.nr.40 (1961-62) s.38.
94 Straffelovrådet 1960 s.29.
95 Ot.prp.nr.40 (1961-62) s.11.
96 Innst.O.V.(1962-63) s.2.
15
Kritikken av minstestraffene etter revisjonen i 1927, medførte at Stortinget vedtok oppmyk- ning av minstestraffene blant annet i §§ 192 og 193, fra 3 til 1 år.97 Slik skjer det en markant endring i lovens reaksjon overfor sedelighetsforbrytelser i 1963. Lovgiver måtte endre kurs fordi de høye minstestraffene ikke virket etter sin hensikt. Erfaringene gjort av rettsanvendere etter revisjonen i 1927 til ny revisjon i 1963, viste bred konsensus om at høye minstestraffer uten rom for nyansering var et mislykket prosjekt. Dette står i sterk kontrast til motivasjonen for å stramme inn straffepraksisen for sedelighetsforbrytelser i 1927, der man fant det påkrevd å redusere domstolenes frihet.
3.3.2 Lovrevisjonen i 2000
Neste fase inntrer i 2000. Opptakten til lovendringen illustreres med to eksempler fra retts- praksis. Strafferammen i § 193 var på dette tidspunktet 5 år. I Rt-1993-963 ble en 47 år gam- mel mann dømt til 45 dager ubetinget fengsel for overtredelse av § 193(1). Han hadde hatt samleie med en beruset kvinne ute av stand til å motsette seg handlingen. Jeg bemerker at straffutmålingen ikke var anket til Høyesterett. Den siste dommen om straffutmåling etter § 193, var Rt-2000-800. To menn, hadde møtt fornærmede tilfeldig. Etter at hun ble påvirket og sovnet, gjennomførte de begge samleie med henne. Høyesterett skjerpet straffen fra 75 dagers fengsel, hvorav 45 dager betinget, til 120 dagers fengsel. Retten bemerket at straffenivået måtte reflektere faren for at ofre «pådras psykiske skadevirkninger».98 Aktor hadde påstått fengsel i 1 år. Ved 2000-tallets begynnelse hadde domstolene dermed «rykket tilbake til start». Straffenivået for seksuelt misbruk av bevisstløse var plassert i nederste del av straffer- ammen. Som i 1920-årene, vakte de lave straffene for sedelighetsforbrytelser sterke reaksjo- ner.
Forslaget til revisjon av seksuallovbrudd i 2000, hadde som formål å styrke vernet mot seksu- elle overgrep.99 Voldtektsbegrepet skulle utvides, slik at flere overgrep ble regnet som vold- tekt.100 Dette inkluderte seksuell omgang med bevisstløse. Paragraf 193(1) ble flyttet til vold- tektsbestemmelsen i § 192, som § 192(1) bokstav b («§ 192(1)b»). Ordlyden forble den sam- me, men «utuktig omgang» ble endret til «seksuell omgang» uten realitetsendringer.101 Depar- tementet ønsket å flytte § 193(1) til § 192 for å markere straffverdigheten også i slike tilfel- ler.102
97 Lov 15.februar 1963 nr.2.
98 Rt-2000-800 s.802.
99 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.2.
100 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.16-17.
101 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.21.
102 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.16-17.
16
Utvidelsen av voldtektsbegrepet hadde flere sider. Man ønsket å utvide forståelsen av voldtekt («tatt ved vold») til mangelen på frivillighet/samtykke.103 Dette kom også til uttrykk ved at grovt uaktsom voldtekt ble kriminalisert, og at seksuell omgang oppnådd ved mindre alvorlige trusler også ble omfattet av § 192.104 Endringene skulle både styrke voldtektsofrenes stilling og tydeliggjøre alvorligheten. Departementet uttalte:
«[D]agens straffutmålingsnivå reflekterer ikke alltid handlingens grovhet, og det er grunn til å stille spørsmålet om dagens straffenivå er i utakt med den alminnelige rettsoppfatning.»105
Her kommer første konsekvens av endringen av § 192 til syne. Ved at bevisstløshetstilfellene ble omfattet av voldtektsbestemmelsen, gjelder minstestraffen for disse tilfellene ved seksuell omgang til samleie. Imidlertid kan det synes som om departementet legger inn en reservasjon for bevisstløshetstilfellene. I proposisjonens spesialmotiver til § 192(1)b uttales at ved å,
«[…] karakterisere denne type overgrep som voldtekt og heve strafferammen slik at den blir lik, markeres at slike forhold kan være like alvorlige som dem som tradisjonelt er bedømt som voldtekt.»106(min utheving).
Domstolene hadde derfor fremdeles en snever adgang til å nyansere straffutmålingen ved så- kalt sovevoldtekt. Lovgiver hevet minstestraffen fra 1 til 2 år for voldtekt til samleie eller ved fremkalling av bevisstløs tilstand, i tråd med innstillingen fra justiskomiteen.107 Det var meget delte meninger om minstestraff i justiskomiteen.108 Flertallet mente at selv om minstestraff bør anvendes med varsomhet har lovgiver innført dette for voldtekt grunnet alvorlighetsgra- den.
Straffen for ulike typer forbrytelser kan enkelte ganger være preget av politikk. I et tilfelle som dette, der Stortingets syn avviker fra departementet, og Seksuallovbruddsutvalget109; er det lovgiverviljen som veier tyngst av forarbeidene.110 Normalt inneholder utredninger og proposisjoner de grundigste drøftelsene, og bør i mange tilfeller vektlegges tyngre enn innstil- linger fra stortingskomiteer. I innstillingen fra justiskomiteen nevnes flere ganger misnøyen med domstolenes straffutmålingspraksis i overgrepssaker, og en forventing om skjerping av straffene.111 Ved bruk av minstestraffer trenger ikke lovgiver avvente domstolenes gradvise justering av straffenivået i tråd med lovgiverviljen.
103 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.5.
104 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.16-17.
105 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.18.
106 Ot.prp.nr.28 (1999-2000) s.156.
107 Innst.O.nr.92 (1999-2000) s.34 og Lov 11.august 2000 nr.76.
108 Innst.O.nr.92 (1999-2000) s.13-14.
109 NOU 1997:23 s.84.
110 Skoghøy (2018) s.76-77.
111 Innst.O.nr.92 (1999-2000) s.12.
17 3.3.3 Lovrevisjonen i 2010
Straffskjerpelsen i 2000 ble fulgt opp i rettspraksis.112 Imidlertid ønsket regjeringen og Stor- tinget ytterligere skjerping.113 Straffeloven 2005 var snart ferdigstilt, og i forarbeidene var det forslag om heving av minstestraffen til 3 år for voldtekt til samleie.114 Det ble også foreslått normalstraffenivå for enkelte overtredelser. Selv om nye retningslinjer skulle gjelde strl.
2005, uttrykte proposisjonen at normalstraffenivået burde innføres gradvis før denne tid; og slik anvendes i saker etter strl. 1902.115 Stortinget mente normalstraffenivået måtte innføres umiddelbart.116
Høyesterett satte en stopper for dette i to storkammeravgjørelser i november 2009.117 Konklu- sjonen var at normalstraffenivået angitt, ikke fullt ut kunne komme til anvendelse for strl.
1902. En slik tilpasning måtte skje gradvis. Reaksjonen kom kontant. Det ble foreslått og ved- tatt endring av strl. 1902 i tråd med delproposisjonen til strl. 2005.118 Dette innebar at straff- skjerpelsen trådte i kraft umiddelbart. Igjen var Stortinget helt enig.119
I siste delproposisjon til strl. 2005, kan man lese følgende:
«Regjeringen uttrykker i Soria Moria-erklæringen en målsetning om å få opp straffenivået for voldtekt og andre seksuallovbrudd. Straffenivået må reflektere at voldtekt er en av de mest al- vorlige forbrytelsene mot en persons fysiske, psykiske og seksuelle integritet og som oftest vil ha dyptgripende skadevirkninger og medføre reduksjon i livskvalitet for den som rammes.
Dette gjelder for alle typer voldtekter- ikke bare overfallsvoldtekter, eller voldtekter der det blir brukt vold, men også for voldtekter begått mot personer som er ute av stand til å motsette seg handlingen.»120
Departementet mente at det særlig var behov for å heve straffenivået for voldtekter etter § 192(1)b.121 Disse tilfellene ble straffet markant lavere enn etter bokstav a, fordi Høyesterett ved flere anledninger hadde omtalt voldtekter etter bokstav b som voldtekter «i nedre sjikt» av bestemmelsen, samt idømt deldom. Konklusjonen var at det «faktiske straffenivået for vold-
112 Se kap.4.5.
113 Rt-2013-193 (11).
114 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.228-229.
115 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.178/s.231.
116 Innst.O.nr.73 (2008-2009) s.6/s.37.
117 Rt-2009-1412 og Rt-2009-1423.
118 Prop.97L (2009-2010) s.5-6.
119 Innst.314L (2009-2010) og Lov 25.juni 2010 nr.46.
120 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.226.
121 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.226.
18
tekt er ikke i tilstrekkelig samsvar med vurderingene av straffeverdighet som strafferammene gir uttrykk for.»122 For å oppnå dette, uttalte departementet at de,
«[…] har kommet til at straffenivået for voldtekt må skjerpes betraktelig- både for bedre å re- flektere alvorligheten i lovbruddet (forholdsmessighetsvurderingen) og for å samsvare bedre med straffenivået for andre typer straffebestemmelser som beskytter den enkeltes fysiske inte- gritet (ekvivalensvurderingen).»123
Proposisjonen anga en minstestraff på 3 år. Det ble understreket at minstestraffen etter strl.
2005 skulle gjelde for «de mildere» formene for voldtekt, slik at ingen tilfeller straffes under minimum.124 For saker uten særlig grad av formildende eller skjerpende omstendigheter, måt- te straffen være høyere- normalstraffenivået angitt til 4 år125. Dette skulle gjelde uavhengig av om det var bokstav a, b eller c i § 291 som kom til anvendelse. Begrunnelsen var at de ulike formene for voldtekt var sidestilt av lovgiver, slik at det samme måtte være tilfelle for straff- utmålingen. Det spesifiseres at bruken av deldom, som særlig forekom for bokstav b-tilfeller, måtte innsnevres betraktelig. Utgangspunktet må være at hele straffen gjøres ubetinget. Jus- tiskomiteen ga departementet sin tilslutning.126
Denne dreiningen i synet på straffskjerpelse for seksuallovbrudd, står i motsetning til forar- beidene til alminnelig del av straffeloven 2005. Om minstestraff uttrykte departementet da at det er «ingen hensyn som tilsier at man ved utarbeidelsen av en ny moderne straffelov skal avvike fra den langvarige tendens å gå bort fra bruk av minstestraffer.»127 For enkelte seksual- lovbrudd ble det likevel fremholdt at minstestraffen skulle bestå- inkludert minstestraff på 2 år for voldtekt til samleie. Departementet anerkjente her at «utvidelsen av voldtektsbegrepet i kombinasjon med en forhøyet minstestraff, ikke var uproblematisk.»128, men at kritikken av straffenivået for voldtektssaker tilsa at minstestraffen beholdes. Konkrete, urimelige utslag av minstestraffen, mente de kunne løses i praksis med henvisning til Rt-2002-1288 og Rt-2002- 1295, der deldom ble benyttet.
Det bemerkes at forarbeidene til spesiell del av straffeloven 2005 kun nevner forholdsmessig- hetsvurderingen i relasjon til straffenivået, for å reflektere grovheten av et slikt lovbrudd. Det foretas ingen forholdsmessighetsvurdering innad i voldtektsbestemmelsen, slik at spennet i typetilfeller problematiseres. Det foretas derimot en kort konstatering av at de ulike formene
122 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.226-227.
123 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.227-228.
124 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.228.
125 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.229.
126 Innst.O.nr.73 (2008-2009) s.50.
127 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.136-137.
128 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.138.
19
for voldtekt er sidestilt i loven.129 Som vist overfor er dette tatt hensyn til i forarbeidene til alminnelig del, der det gis adgang til å benytte deldom for enkelte tilfeller for å unngå urime- lige utslag.
Det ble innført minstestraff på 3 år og normalstraffenivå på 4 år også i § 192 i påvente av ny straffelovs ikrafttredelse.130 Hverken regjeringen eller Stortinget ønsket en gradvis tilpasning av det nye straffenivået, slik Høyesterett hadde gitt anvisning på. Normalstraffenivået etter § 192 skulle også gjelde uavhengig av om bokstav a, b eller c kom til anvendelse, jf. at disse er sidestilt i loven og da også måtte være det i straffutmålingen.131 De øvrige retningslinjene om minstestraff og normalstraffenivå, var også de samme som for delproposisjonen til strl. 2005.
Ved voldtekt til seksuell omgang, som ikke omfattes av minstestraffen, måtte det også skje en straffskjerping. «[D]et skal ikke gå noe markert skille i straffenivå mellom voldtekter som omfattes av minstestraffen, og andre voldtekter.»132 Dette forekom heller ikke i praksis, men departementet mente at det stilte seg annerledes for tilfeller etter § 192(1)b:
«Derimot kan det synes som om voldtekt til seksuell omgang etter § 192 første ledd bokstav b […] i noen grad straffes lavere enn voldtekter til seksuell omgang etter bokstav a. Departe- mentet understreker at det ikke skal være noe skille i normalstraffenivå etter bokstav a, b eller c.»133
Flertallet i Justiskomiteen sluttet seg fullt ut til forslagene i proposisjonen. De fjernet også domstolenes adgang til å benytte deldom i de få tilfellene der det er behov for å kompensere for minstestraffen:
«Komiteen merker seg at regjeringen har foreslått en heving av minstestraffen i § 192, annet ledd, til 3 år, og at det presiseres at normalstraffenivået for voldtekter som rammes av minste- straffen, ikke bør være under fengsel i 4 år, og at straffen skal være ubetinget.»134 (min uthe- ving).
Etter lovendringen i 2010 var rettstilstanden at voldtekt til samleie etter § 192(1)b normalt skulle straffes med fengsel i 4 år. Det måtte foreligge særlige formildende omstendigheter før mildere straff kunne idømmes. og/eller deldom anvendes. I Rt-2013-853 om voldtekt til sek- suell omgang av sovende kvinne, ble det vist til at normalstraffenivået for slike tilfeller var
129 Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.229 og Innst.O.nr.73 (2008-2009) s.50.
130 Lov 25.juni 2010 nr.46.
131 Prop.97L (2009-2010) s.19.
132 Prop.97L (2009-2010) s.20.
133 Prop.97L (2009-2010) s.20.
134 Innst.314L (2009-2010) s.5.
20
satt til 3 år og 3 måneder. Med henvisning til anførselen om den nyanseringen som Ot.prp.nr.28 (1999-2000) åpnet for i sovevoldtektssaker, uttalte førstvoterende:
«På bakgrunn av de senere forarbeidsuttalelsene om at normalstraffenivået skal være det samme for voldtekt av sovende og våkne personer, kan jeg ikke se at det lenger er rom for en slik betraktning.»135
135 Rt-2013-853 (15).
21
4 Straffutmåling i sovevoldtektssaker
4.1 Generelt om straffutmåling
Det er handlinger eller unnlatelser belagt med straff, som defineres som forbrytelser.136 Straff defineres tradisjonelt som «et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovover- tredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde.»137 Straffeloven skiller mellom straff og andre strafferettslige reaksjoner, jf. §§ 29 og 30. Straffeloven 2005 bygger på et skadeføl- geprinsipp.138 Når straff skal utmåles for en forbrytelse, må straffetrusselen følge av loven, jf.
Grl. § 96 og EMK art. 7, og skyldprinsippet ligger som premiss for straffansvar og reaksjons- form.139
Det tilsiktede ondet straff har tre ønskede formål:140 Den allmennpreventive funksjonen skal verne rettsgoder gjennom straffetrusler som virker avskrekkende på befolkningen. Den indi- vidualpreventive funksjon skal avskrekke lovbryteren. Straff kan også gjenopprette og opp- rettholde samfunnsordenen ved å fungere mentalhygienisk for kriminalitetsofre og allmennhe- ten. Torgersen trekker i sin utredning for Straffelovkommisjonen også frem: Straff som bidrag til å gi en følelse av trygghet og rettssikkerhet i befolkningen, straffens symbolfunksjon, at samfunnssolidariteten styrkes, straffens stigmatiserende effekt og dens ressursmessige virk- ninger.141 Ved avgjørelsen av straffart og straffutmåling må skadefølgeprinsippet, skyldprin- sippet og forholdsmessighetsprinsippet ligge til grunn. Det skal foreligge balanse- proporsjo- nalitet mellom straffen og forbrytelsen. Målet er å finne frem til en passende straff.
4.2 Straffutmålingens prinsipielle utgangspunkter 4.2.1 Forholdsmessighetsprinsippet
Det er flere henvisninger til forholdsmessighetsprinsippet i forarbeidene til straffelovene av 1902 og 2005. Der nevnes gjerne prinsippet som inngangsport til spørsmål som nærmere skal behandles- og som én av flere mulige begrunnelser for løsningene man kommer frem til.142 Det forekommer også flere eksempler fra rettspraksis, der prinsippet nevnes implisitt eller eksplisitt.143 Forholdsmessighetsprinsippet kan sies å gjennomsyre strafferetten. Prinsippet er
136 Andenæs (2016) s.6.
137 Rt-1977-1207 og Andenæs (2016) s.9.
138 NOU 2002:4 s.79.
139 Gröning mfl. (2019) s.48-49.
140 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.78-85, Gröning mfl. (2019) s.50-54 og Andenæs (2016) s.81-100.
141 NOU 2002:4 s.115.
142 Eksempelvis Ot.prp.nr.22 (2008-2009) s.227-228.
143 Når prinsippet vanligvis ikke nevnes av Høyesterett, er det likefullt del av straffenivået utviklet i rettspraksis.
Se eksempelvis Rt-2010-1011 (30) for uttrykkelig omtale av prinsippet. Se også Rt-2013-853 (13-15) der
22
på noen områder lovfestet, mens det på andre områder er utviklet i et samspill mellom juridisk teori og rettspraksis.144 I det følgende vil flere begreper brukes som synonymer om det sam- me- kravet til forholdsmessighet/proporsjonalitet i strafferetten. Det er to sider av prinsip- pet:145 Det skal foreligge forholdsmessighet mellom forbrytelsen og straffen (proporsjonali- tet), men det må også være forholdsmessighet mellom straffen for ulike forbrytelser (ekviva- lens).
4.2.1.1 Etablering av forholdsmessighetsprinsippet
Grunnloven og EMK oppstiller materielle skranker som straffeloven må tolkes i lys av.146 Det nærmere innholdet i Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser, tolkes selvstendig i lys av EMK etter praksis fra EMD.147 I Grl. § 102 og EMK art. 8 ligger det krav om at inngrep i pri- vatlivet må være proporsjonale. Et slikt inngrep er altså legitimt forutsatt at vilkårene oppstilt i praksis fra EMD og Høyesterett, ivaretas.148 Overordnet må derfor bruken av straff, som et spesielt vidtrekkende inngrep i privatlivet, overholde strenge forholdsmessighetskrav.149 I forlengelsen av dette bør det være «et rimelig forhold mellom forbrytelsens alvor og straf- fens omfang».150 Spørsmålet er om kravet til proporsjonalitet har konstitusjonell forankring i Grl. § 102 (og § 94).151 Resonnementet til Gröning mfl. forankres i motsetningsforholdet mel- lom for streng og for mild straff- og utslagene det kan få. Det er videre en motsetning mellom den positive sikringsplikten som følger av Grunnloven og EMK, jf. kap.1.2, der sikringsplik- ten bebuder at alvorlige krenkelser av grunnleggende individuelle rettigheter ikke skal straffes for mildt- Og spørsmålet om menneskerettighetene verner lovbryteren mot en uproporsjonalt streng straff.152 Derfor formulerer forfatterne et argument om at siden rettighetsinngrepet ikke kan være uforholdsmessig, må det også innebære at «straffen ikke kan være helt uforholds- messig streng.»153 Det følger av Grl. § 94 at frihetsberøvelse «må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep», jf. første ledd andre punktum. Selv om kravet her opp- rinnelig gjaldt varetektsfengsling, argumenterer Gröning mfl. for at dette også må gjelde for
anført forholdsmessighetsvurdering i sovevoldtektssak, avvises av Høyesterett grunnet lovgivers klare utta- lelser om normalstraffenivået.
144 Søvig (2019) s.575.
145 Ot.prp.nr.90 (2003-2004) s.129 og Gröning mfl. (2019) s.695.
146 Rui (2020) s.323.
147 Jf. Grl. §§ 92 og 2, jf. mrl. § 2, jf. §3. Men de internasjonale menneskerettighetene har ikke grunnlovs rang, jf. HR-2016-2554-P (67 og 70) og HR-2018-456-P (93).
148 Jf. eksempelvis HR-2018-104-A (23).
149 Rui (2020) s.323.
150 Gröning mfl. (2019) s.86.
151 Gröning mfl. (2019) s.86 flg. og Rui (2020) s.323-324. Se også Rui (2018) s.129-130.
152 Gröning mfl. (2019) s.86-87, jf. s.77-80.
153 Gröning mfl. (2019) s.87.
23
frihetsberøvelse etter domfellelse.154 Dette begrunnes i bestemmelsens generelle utforming, med henvisning til Grl. § 98 om likhet for loven og forbud mot «uforholdsmessig forskjells- behandling». Noe annet vil, ifølge forfatterne, gi usammenhengende grunnlovsvern.
Konsekvensen av denne argumentasjonen blir at forholdsmessighetsprinsippet i relasjon til straffutmålingen, må resultere i en balanse: Balanse mellom at den positive sikringsplikten av alvorlige integritetskrenkelser overholdes med en følbar straff (plikten til å straffe). Samtidig som lovbryteren også har krav på vern av sine grunnleggende menneskerettigheter, og ikke straffes uforholdsmessig strengt.
Uavhengig av om prinsippet kan etableres som en konstitusjonell menneskerettighet i straff- utmålingsøyemed, er det utvilsomt at forholdsmessighetsprinsippet er anerkjent som grunn- leggende i norsk strafferett, se nedenfor. Prinsippets innhold er det samme uavhengig av hvordan man forankrer det- det skal være proporsjonalitet mellom forbrytelse og straff, samt ekvivalens mellom straffen for ulike forbrytelser.
Forholdsmessighetsvurderinger finnes på mange rettsområder, og preger den juridiske tenke- måten.155 Det er i relasjonen mellom forbrytelse og straff at proporsjonalitetskravet hovedsa- kelig får relevans innenfor strafferetten.156 Flere enkeltbestemmelser er også utslag av for- holdsmessighetsvurderinger, eksempelvis strl. § 29(2). Det må derfor skilles mellom materiel- le forholdsmessighetskrav som er lovfestet, og de som er «skapt i et samvirke mellom juridisk teori og rettspraksis».157 Dette siste er tilfellet for straffutmåling, der formålet med forholds- messighetsvurderinger er å balansere alle relevante momenter i den konkrete vurderingen.
Forholdsmessighetsvurderinger har «høy grad av legitimitet i rettslig argumentasjon»158, fordi prinsippet forekommer på mange rettsområder. Der skjønn skal utøves kan prinsippet oppstil- le grenser for skjønnsutøvelsen.159 Ved straffutmåling er det flere subjektive momenter aktu- elle, og da kan forholdsmessighetsprinsippet som materiell skranke, bidra til klargjøring av hvilke momenter som er relevante samt hvordan de nærmere skal vektes. Imidlertid er slike proporsjonalitetsvurderinger kompliserte, og rettsanvendere står ganske fritt i vurderingen.160 Spørsmålet blir da om det svekker forutberegneligheten. Ved straffutmåling er dilemmaet løst
154 Gröning mfl. (2019) s.87.
155 Søvig (2019) s.587.
156 Søvig (2019) s.573.
157 Søvig (2019) s.575.
158 Søvig (2019) s.585.
159 Søvig (2019) s.586.
160 Søvig (2019) s.587.
