D ET MODERNE UTDANNINGSSYSTEM

På slutten av 19.århundre og begynnelse 20.hundre introduserte britisk og italiensk kolonier vestens modell av utdanningssystem i Somalia. Men det nye skolesystemet som var drevet av koloni makter var ikke ønsket velkommen av Somaliere. Ghalib (1995) hevder at somalisk folk lenge hadde imot etablering av skoler på grunn av mistanke om avislamisering. Dette var ikke uten begrunnelse. Den første vestlige skolen i Somaliland var katolsk misjonær skole som ble etablert i 1891. Og en skole i Dhaymole, cirka 3,5 nordisk mil inn i landet fra Berbera, hadde konvertert noen somalisk barn. Etter det, ble det en streng grunnregel om eventuell etablering av offentlige skoler i somaliland. Forutsetningen for etablering av skoler var kun innskrivning av gutter som kjente Koranen godt (ibid). Kritisk holding til skolemyndigheter og det pedagogiske prosjektet som skolen stod for var dårlig mottatt hos religiøse deler av befolkning. Faktisk var det tilgjengeligheten av alkohol og konverteringsmistanker som ga Sayid Mohammed Abdille Hassan et påskudd for kringføring mot kolonimakten.

Krigen pågikk tjue år fram til sitt nederlag i 1920 (ibid). Situasjonene forandret seg i favør av skoler. Imidlertid hadde den koloniale mentalitet og folks oppfatning mot utvikling og moderne utdanning i Somalia endret seg. Betydningen av moderne utdanning og dets konsekvenser på nasjonsbygging var åpenbare, spesielt i den italienske somaliland. I 1960 ble Somalia en selvstandig stat etter vedtak fra FN i 1960. Dette har blitt forhandlet frem gjennom FN, i 1949, (generalforsamling) og FNs resolusjon plasserte Somalia under en italiensk administrert

forvaltningsråd (United Nations Trusteeship) for en periode på ti år, med spesifikke instruksjoner om at det var forberedelse av uavhengighet (ibid). Dette forutsatte opplæring av somalisk

embetsmenn som skulle overta landsstyring og forberedelser til selvstendigheten. Poenget var

underovervåking av FN og kolonimakten skulle starte en prosess som kapasitet og institusjonell bygning. Den nye gjensidige kontakten mellom italienere og somaliere hadde motivert folkets ønske om ervervelse av utdanning. Afrax (1994) fremhever dette med følgende sitat:

Earlier, the colonial administration was suspected of having covert designs to convert the Somalis to the Christian faith. By the 1950s, however, this attitude dramatically changed in favour of the campaign for modern education. Somali oral expression always reflects issues of public concern, so the idea that knowledge is the key to development and that the Somalis ought to take note of this was reiterated by many poets (...) .In regard to popular songs, Abdullahi Qarshi composed his most memorable piece in 1961:

Lack of knowledge is lack of enlightenment Homelessness and no light

Be aware, be aware of schools, be aware

Be aware brother, be aware (Afrax 1994:244-245).

På norsk kan oversettes slik:

«Mangel på kunnskap er mangel på opplysning. Hjemløshet og ingen lys. Vær oppmerksom, være

oppmerksom på skoler. Vær klar, vær klar bror, vær oppmerksom.»

I denne perioden hadde britisk Somaliland og italiensk Somaliland to forskjellige skolesystemer.

Det italienske skolesystemet [Somalia] trente barna opp til å jobbe i landbruksyrker. Hensikten var at barna jobbet med lavstatus oppgaver som italienere ikke ville jobbe med. Derimot satt britiske myndighetene opp grunnskole system i de okkuperte områder - britisk Somaliland. Deres plan var å gi opplæring til somalisk menn for administrative stillinger som ikke var åpent for dem tidligere.

Omar (2008) skiver at hensikten var å rekruttere folk til administrative oppgaver og lave stillinger som kolonimaktene hadde behov for.

Library of Congresskan man siterer følgende:

In the colonial period, Italian Somaliland and British Somaliland pursued different educational policies. The Italians sought to train pupils to become farmers or unskilled workers so as to minimize the number of Italians needed for these purposes. The British established an elementary education system during the military administration to train Somali males for administrative posts and for positions not previously open to them. They set up a training school for the police and one for medical orderlies (Said S. Samatar in Library of Congress Country studies; Somalia:

http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd/cstdy:@field%28DOCID+so0063%29)

Ved selvstendighet av Somalia i 1960 hadde landet nedarvet 233 grunnskoler og 12 videregående skoler fra kolonimaktene (UNESCO 1995, Bernaar (mfl.1996)². Undervisningsspråket var

engelsk, italiensk og arabisk. Mange barn som hadde behov for skole fikk ikke muligheten til skolegang. Både økonomiske og infrastrukture hindringer gjorde det umulig for de nye myndigheten å utvide skoletilbudet for barna til nomadefolk.

Det var ikke obligatorisk skole i Somalia før militæret kom til makten. Skoletilbudet var tilgjengelig kun for bybefolkning. Det innebar at nomadefolk ikke hadde skolemuligheter før revolusjonen.

Ved introduksjon av somalisk skrift i 1972 og leseferdighetskampanje i 1974 ble det en massive økning av barna som etter hvert ble skrevet inn i barneskoler. Økningen var fra 28 000 til 219 511 i løpet av to år. Det ny republikken markedsførte masse utdanning som et redskap for nasjonal utvikling (Omar 2008). På 1990-tallet begynte antall elever i barneskole og dale.

Somalia has one of the lowest primary school enrolment rates in the world. A survey of Primary schools in 2003-04 showed that there are 1,172 operating schools with a total

enrolment of over 285,574 children representing a 19.9% gross enrolment ratio. Gender related disparities remain an area of major concern. The survey results revealed that only

slightly over one-third, or 37%, of pupils are girls at the lower primary school levels.

Since the 2003-04 survey, there has been very little progress on reducing the gender disparity, which increases rapidly in higher grades (Hare 2007: 3)

Skolesystemet i Somalia er 8-4-4 utdanningssystem, Harry (2007). Det betyr at somalisk

ungdommer måtte tilbringe åtte år på grunnskole utdanning og fire år videregående skole. Videre de som velger å ta høyere utdanning måtte regne med fire år til universitet eller høyskoler.

Grunnskole utdanning i Somalia var obligatorisk og staten dekket utgiftene til skolematerielle, mens foreldrene tok seg av ungenes skoleuniform.

Det var direkte overgang fra barnetrinn til ungdomskolen. Når det gjelder overgangen fra

ungdomskolen til videregående skole, avlegges det skriftlige eksamen. Elevene som klarte å bestå prøvene fikk lov til å gå videre til videregående skole, mens de som strøyk i eksamen måtte ta

2 UNESCO-PEER, rehabilitering av somalisk utdanningssektor, Paris, juni 1995 og Somalia Year 2000 Education for All Assessment Report

skoleåret på nytt. Etter at ungdommene har fullført fire års opplæring i videregående skole satt det til eksamen som kvalifiserer dem til høgskole eller universitet. De som bestod prøvene søkte opptak til universiteter og høgskoler eller henvendte de seg til arbeidsmarkedet. Før krigen hadde Somalia bare et offentlig universitet - The Somali National University som lå i hovedstaden, Mogadishu.

Før krigen var Somalias utdanningssystem et offentlig drevet virksomhet (Abdinoor 2007). Alt var regulert av staten. Da den somaliske staten kollapset tok frivillige organisasjoner og

privataktører rollen over utdanningssektoren. Dette medførte en eksplosjon av nye

utdanningsinstitusjoner i form av grunnskoler, videregående skoler og universitetet. I Mogadishu alene, fantes det flere universiteter og en rekke høgskoler. Nesten alle store fylker har minst ett universitet. Hargeysa, Borama, Burao, Las Anod, Bosaso, Grawe og Kismayo er andre

universiteter som tilbyr bachelor og mastergrads utdanning til somalisk elever.

Disse institusjonenes faglige kvaliteter, tilgang til kvalifiserte forelesere og samordning av studieretninger er blitt kritisert (ibid).

Ifølge Abdinoor (2007) ville en sette pris på at tusenvis av barn og unge har fått tilgang til skole.

Disse barna og unge kunne ha endt opp i gata eller sluttet seg til bevæpnede militser på en ung alder. Skolegang gir dem et glimt av håp om at de ville bli ansvarlige borgere som kan styre landet ut av dagens krise og lidelser.