5.9 Sykefravær
5.9.1 Covid-19 og utviklingen i sykefravær 182
Pandemien og smitteverntiltak har hatt innvirkning på sykefraværet i 2020. Først og fremst som en direkte effekt av økt sykdom knyttet til covid-19, men også relatert til utvidet rett til sykepenger ved mistanke om covid-19 og lovpålagt karantene. Vanligvis betaler arbeidsgiveren de første 16 dagene av sykefraværet, men det ble gjort et unntak slik at arbeidsgiveren får refundert sykepenger fra fjerde dag, når sykefraværet skyldes korona. Dette ble vedtatt i statsråd 27. mars 2020 [387]. Ordningen er videreført fram til og med 30. juni 2021. Hvordan fraværet fordeler seg på de ulike diagnosegruppene har endret seg under covid-19, se TAB 5.7. For det første er en betydelig større andel av sykefraværet i 2020 knyttet til luftveisdiagnoser, sammenliknet med året før. Dette må sees i
sammenheng med at myndighetene rådet alle med symptomer fra øvre luftveier å isolere seg og ikke gå på jobb. Det er også en større andel av sykefraværet i 2020 som er relatert til diagnosegruppen «allment og uspesifisert». Under denne diagnosegruppen finner man bl.a. «Engstelig for sykdommer luftveier», som ble anbefalt brukt for personer som hadde behov for sykmelding på grunn av pålagt karantene etter utenlandsbesøk eller nærkontakt med smittede. Den inneholder også diagnosen «Risiko for sykdom», som ble brukt når personer i risikogruppene har ønsket sykmelding for å unngå smitte.
TAB 5.7 Legemeldt sykefravær fra 4. kvartal 2019 og 2020, som prosentandel av det totale legemeldte sykefraværet etter diagnose
DIAGNOSER 2019 2020 PROSENTVIS ENDRING
Allment og uspesifisert 5,8 6,3 10
Kilde: NAV, (tabell SYFRA560)
Tall fra Nav viser at det legemeldte sykefraværet i 4. kvartal 2020 har gått opp med 4,3 prosent sammenliknet med 4. kvartal 2019. Når man ser på endringen i ulike næringsgrupper ser man at pandemien og smittevernstiltak har påvirket sykefraværet svært forskjellig, se TAB 5.8. Vi ser en økning i sykefraværet innen bergverksdrift og utvinning, undervisning, helse- og sosialtjenester og personlig tjenesteyting. Også innen transport/lagring og bygg/anlegg har sykefraværet økt under covid-19. Dette må sees i lys av at fravær ved mistanke om og ved påvist smitte har vært nødvendig i yrker som må være fysisk tilstede på arbeidsplassen for å utføre jobben sin. Samtidig har økt bruk av hjemmekontor tilsynelatende hatt en motsatt effekt på sykefraværet. Dette kan være med på å forklare sykefraværsnedgangen vi ser i næringer som finansiering/forsikring, informasjon/kommunikasjon og offentlig administrasjon.
TAB 5.8 Legemeldt sykefravær fra 4. kvartal 2019 og 2020, etter næring
NÆRING 2019 2020 PROSENTVIS
ENDRING
Jordbruk, skogbruk og fiske 4,1 4,2 3,0
Bergverksdrift og utvinning 3,5 3,9 11,0
Industri 4,5 4,8 5,3
Elektrisitet, vann og renovasjon 4,2 4,1 -1,7
Bygge- og anleggsvirksomhet 5,0 5,2 4,7
Varehandel, reparasjon av motorvogner 5,0 5,2 2,9
Transport og lagring 5,9 6,2 6,0
Overnattings- og serveringsvirksomhet 5,0 5,2 2,9
Informasjon og kommunikasjon 2,9 2,6 -8,5
Finansiering og forsikring 3,7 3,2 -12,7
Omsetning og drift av fast eiendom 3,8 3,8 0,2
Faglig, vit. og teknisk tjenesteyting 3,4 3,4 -1,8
Forretningsmessig tjenesteyting 5,6 5,8 4,2
Off.adm., forsvar, sosialforsikring 4,6 4,4 -4,5
Undervisning 5,4 5,8 7,5
Helse- og sosialtjenester 7,7 8,3 7,2
Personlig tjenesteyting 4,8 5,2 7,1
Ukjent 3,7 3,5 -4,3
Alle næringer 5,3 5,5 4,3
Kilde: NAV, (tabell SYFRA520)
5.10 ARBEIDSEVNE, FRAFALL OG UFØRETRYGD
Frafall fra arbeidslivet er vanskelig å definere og kvantifisere, men kan forstås som personer i yrkesaktiv alder som ikke kommer tilbake til arbeid etter fravær på grunn av langvarig redusert arbeidsevne. Det dreier seg ofte om langtidssykmeldte som går over på arbeidsavklaringspenger og etter hvert over på uføretrygd. En rekke psykososiale, organisatoriske, fysiske, mekaniske og kjemiske arbeidsmiljøfaktorer har vist seg å øke risikoen for redusert arbeidsevne, frafall og uføretrygd.
KORT FORTALT | Om lag 12 prosent av alle sysselsatte oppgir redusert
arbeidsevne, noe som tilsvarer nærmere 314 000 personer. Den høyeste andelen finner vi blant renholdere, barnehage-/skoleassistenter og operatører i
industrien. Det å ikke returnere til arbeidslivet ett år etter et langtidsfravær er en indikator på frafall og gjelder i alt 14 prosent av dem som hadde et fravær på mer enn 13 uker i 2019. Yrker med lavest retur til arbeidslivet etter langtidsfravær er skipsbefal/flyger, servitør, lager-/transportmedarbeider og
kokk/kjøkkenassistent. Blant befolkningen mellom 18 og 67 år mottar 10 prosent uføretrygd, det vil si om lag 357 600 personer. Tallet på nye uføre ligger på vel 30 000 i året. Den høyeste forekomsten finner vi i næringene bilverksted/-handel og barnevern/sosialkontor.
Det å redusere frafallet fra arbeidslivet er ett av to nasjonale mål i den nye IA-avtalen for perioden 2019–2022. IA-IA-avtalen slår fast at «trepartssamarbeidet om et mer inkluderende arbeidsliv skal bidra til høy sysselsetting og mobilisering av arbeidskraft gjennom å forebygge og redusere sykefravær og frafall».
Arbeidsevne er et flerdimensjonalt begrep og en vurdering av en persons ressurser og begrensninger i forhold til arbeidslivets krav. Det omhandler blant annet balansen mellom jobbeksponeringer og den selvvurderte evnen til å utføre arbeidsoppgaver. Redusert arbeidsevne er ofte forbigående, men det kan også være første steg på vei ut av arbeidslivet. Det er derfor viktig å identifisere faktorer i arbeidsmiljøet som påvirker arbeidsevnen. Rollekonflikt har vist seg å være en stabil risikofaktor for redusert arbeidsevne [388]. Positive utfordringer knyttet til meningsfullt arbeid og opplevelsen av å være nyttig står fram som
beskyttende faktorer for arbeidsevnen. Det samme gjelder arbeidsgivers vektlegging av menneskelige ressurser
Frafall fra arbeidslivet er vanskelig å kvantifisere, og flere frafallsindikatorer er diskutert blant arbeidslivsforskere. Vi har valgt å vise hvem som ikke returnerer til arbeidslivet ett år etter et langtidsfravær. Danske forskere, som har brukt en liknende indikator, har funnet at opplevelsen av at arbeidet er meningsfullt er en faktor som har betydning for hvorvidt man returnerer til arbeidet etter
langtidsfravær [389]. Lederstøtte har også vist seg å fremme retur til arbeid etter sykefravær [390].
STAMI har i samarbeid med danske og finske forskere gjennomført en
systematisk gjennomgang av internasjonal forskning på faktorer i arbeidet som har betydning for om man blir uføretrygdet [81]. Det ble konkludert med at lav kontroll over egen arbeidssituasjon ga det sterkeste holdepunktet for økt risiko, og at kombinasjonen av høye kvantitative krav og lav kontroll øker risikoen for uføretrygd. Videre ga kunnskapsoversikten holdepunkter for at nedbemanning, organisasjonsendringer, mangel på opplæring av ansatte, repetitive
arbeidsoppgaver og ubalanse mellom ansattes innsats og belønning øker risikoen for uføretrygd. Også organisatoriske forhold kan ha betydning. Nylig er det publisert en studie som viser at de som sitter i åpne kontorlandskap, har nesten dobbelt så høy sannsynlighet for å bli uføretrygdet som ansatte som sitter på eget kontor. De som deler kontor har 50 prosent høyere sannsynlighet [391].
Dersom en sykmeldt person ikke har kommet tilbake i arbeid innen ett år, er sykepengerettighetene brukt opp. Oppbrukte sykepengerettigheter kan være et varsel om at man er på vei ut av arbeidslivet. Tall fra NAV viser imidlertid at så mange som 59 prosent var tilbake i et arbeidsforhold seks måneder etter at sykepengerettighetene var brukt opp (TAB 5.9). Totalt 19 prosent var i et arbeidsforhold uten noen form for ytelse, mens de resterende 40 prosentene kombinerte arbeid med ulike ytelser fra NAV. Dette betyr også at 41 prosent av dem som hadde brukt opp sykepengerettighetene, ikke var tilbake i arbeidslivet seks måneder etter [392]. Dersom man har brukt opp sykepengerettighetene og fortsatt ikke har arbeidsevne til å jobbe, kan man gå over til
arbeidsavklaringspenger (AAP). Er arbeidsevnen større enn 50 prosent vil man ikke ha krav på AAP. Andelen som bruker opp sykepengerettighetene følger trendene i sykefraværet tett [393].
Arbeidsrelaterte plager og sykdommer, arbeidsskader, sykefravær og uførhet 184 Dette kan tyde på at det også for de langtidssykmeldte er andre forhold enn helse
som påvirker sjansene for å returnere til arbeid. Tilsvarende kan tallet på personer med oppbrukte sykepengerettigheter bli påvirket av endringer i sykepengereglene. Arbeidsmiljøtiltak som kan bidra til å redusere sykefraværet i alminnelighet, vil dermed også kunne ha betydning for tilstrømningen til andre helserelaterte ytelser.
TAB 5.9 Prosentandel som er tilbake i arbeid eller ikke, seks måneder etter oppbrukte sykepenger og ett år etter avgang fra AAP
I ARBEID IKKE I ARBEID
Status 6 måneder etter oppbrukte sykepenger1 59 % 41 %
Status 1 år etter avgang fra arbeidsavklaringspenger2 40 % 60 %
Kilde: NAV 20151 og 20192
Vi vet at jo lenger et sykefravær varer, desto mindre sannsynlig er det at personen vil vende tilbake til arbeidslivet. Status etter avgang fra AAP kan dermed også være en indikator på frafall. AAP har vært omtalt som en slags mellomstasjon mellom sykefravær og uføretrygd. AAP skal sikre arbeidstakere inntekt i perioder der de på grunn av sykdom eller skade har behov for bistand for å komme i arbeid. Bistanden kan bestå av arbeidsrettede tiltak, medisinsk behandling eller annen oppfølging fra NAV. Stønadsperioden vil variere fra person til person, men som hovedregel kan man ikke få AAP i mer enn tre år. Tall fra NAV viser at totalt 40 prosent var tilbake i et arbeidsforhold ett år etter avgang fra AAP (TAB 5.9).
Totalt 17 prosent var i et arbeidsforhold uten noen form for ytelse. 14 prosent kombinerte arbeid med uføretrygd, og 9 prosent kombinerte arbeid med annen ytelse. Det var samtidig totalt 60 prosent som ikke var i arbeid ett år etter avgang fra AAP. Totalt 41 prosent hadde gått over til uføretrygd, 10 prosent hadde nedsatt arbeidsevne, 1 prosent var arbeidssøkende, og 8 prosent var registrert som «annet». Dette inkluderte blant annet personer som gikk over til
alderspensjon, privat forsørgelse og utdanning samt utvandring og dødsfall [394].
For å få innvilget uføretrygd kan det bli stilt krav om at man må ha gjennomgått arbeidsavklaring. Dersom verken behandling eller tiltak fører fram og
arbeidsevnen anses som varig nedsatt, vil det være aktuelt å søke om uføretrygd.
74 prosent av nye uføre går på AAP forut for uføretrygdingen, mens kun 8,5 prosent kommer fra sykepenger [395]. Blant de yngste er det en
overrepresentasjon av personer med alvorlige funksjonsnedsettelser og sykdommer. Arbeidsavklaring er mindre aktuelt for disse, og mange går direkte på uføretrygd uten noen gang ha vært i arbeid.
Per desember 2020 var det 357 600 mottakere av uføretrygd. Dette utgjorde 10,4 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år [395]. Denne andelen har vært relativt stabil over tid, men de siste to−tre årene har det vært en liten økning.
Uføreandelen går ned for dem over 55 år, samtidig som den øker for dem under 55 år. Forklaringen på at andelen går ned for de eldste aldersgruppene, kan dels være pensjonsreformen, som åpner for at flere kan ta ut alderspensjon/AFP fra 62 år. Det kan også være faktorer som bedre helse, mindre fysisk krevende jobber og økt utdanningsnivå blant de eldre.
Tallet på nye uføre har de siste årene ligget i overkant av 30 000. FIG 5.73 viser raten av nye tilfeller av uføre 1.–3. kvartal etter kjønn i perioden 2011−2020.
Toppen i 2014 skyldes blant annet at det da var mange som hadde mottatt den nye stønaden arbeidsavklaringspenger i maksimaltiden, som da var fire år. Denne ble endret til tre år 1. januar 2018, noe som er med på å forklare økningen vi ser i 2018 og 2019.
FIG 5.73 Antall nye uføre per 1000 ikke-uføre i befolkningen 1.–3. kvartal i perioden 2011−2020, etter kjønn
Redusert arbeidsevne
I LKU-A har man målt graden av arbeidsevne ved å stille respondentene spørsmål om hvordan de vurderer sin nåværende arbeidsevne på en skala fra «ikke i stand til å arbeide» (0) til «arbeidsevne på sitt beste» (10). En arbeidsevne som ligger mellom 0 og 7 på skalaen, er definert som redusert arbeidsevne [398, 399].
FAKTA | Vel 12 prosent av alle sysselsatte har redusert arbeidsevne, det vil si i overkant av 320 000 personer. FIG 5.74 viser hvordan andelen med redusert arbeidsevne varierer etter yrke. Renholder, barnehage-/skoleassistent og operatør i industrien er yrkene der andelen er høyest (alle 23–24 %). Andelen med redusert arbeidsevne øker med økende alder (17−24 år: 8 %,
55−66 år: 14 %). Andelen som oppgir redusert arbeidsevne, er noe større blant kvinner (14 %) enn blant menn (11 %). Når det gjelder utdanning, er andelen høyest blant sysselsatte med lav utdanning (grunnskole: 17 %, videregående skole ett−to år: 21 %, universitet/høyskole over fem år: 9 %).
FIG 5.74 Prosentandel som oppgir redusert arbeidsevne, etter yrke Å ha et helseproblem er ikke det samme som ikke å kunne arbeide. En rekke
arbeidsfaktorer påvirker betydningen et helseproblem har for den enkeltes arbeidsevne. Det må være samsvar mellom kravene som arbeidet stiller på den ene siden og den ansattes kompetanse, ferdighet og yteevne, på den andre siden.
Arbeidsevne vil alltid være relatert til arbeidet fordi arbeidsevnen gjelder den jobben man skal utføre. Redusert arbeidsevne kan være en indikator på sykefravær [396] og framtidig frafall [397].
I et arbeidsliv i endring, hvor det er behov for at flest mulig jobber lengst mulig, er det viktig å forstå hva som bidrar til å bestemme arbeidsevnen. Rollekonflikt har vist seg å være en stabil risikofaktor for redusert arbeidsevne [388]. Positive utfordringer knyttet til meningsfullt arbeid og opplevelsen av å være nyttig står fram som beskyttende faktorer for arbeidsevnen. Det samme gjelder
arbeidsgivers vektlegging av menneskelige ressurser. Arbeidsevne er ikke en statisk dimensjon, men vil kunne endres ut fra endringer i arbeidets krav og individets evner/helse. Den vil også kunne endres gjennom arbeidslivet og ut fra hvilke arbeidsoppgaver man har.
Arbeidsrelaterte plager og sykdommer, arbeidsskader, sykefravær og uførhet 186
Ikke tilbake i arbeid, ett år etter langtidssykefravær
FAKTA | Tall fra NAV viser at om lag 14 prosent av dem som hadde
sammenhengende langtidsfravær (definert som mer enn 13 ukers varighet) i 2019 var ute av arbeid ett år senere (FIG 5.75). Den høyeste andelen som ikke returnerer til arbeidslivet etter langtidsfravær finner vi i yrkesgruppen
skipsbefal/flyger (67 %), der andelen er nesten fem ganger så høyere som blant gjennomsnittet for alle yrker. Deretter følger servitøryrker (29 %), fulgt av lager-/transportmedarbeider (25 %) og kokk/kjøkkenassistent (23 %).
I motsatt ende av skalaen finner vi i hovedsak sysselsatte i helse- og
omsorgsyrker. Den laveste andelen med frafall ett år etter langtidsfravær finner vi blant sykepleiere, barnehagelærere, vernepleiere/sosialarbeidere og
fysioterapeuter o.l.
For å arbeide som flyger og flygeleder må man oppfylle en del medisinske krav, og man må avstå fra tjeneste hvis man har nedsatt psykisk eller fysisk yteevne. Dette kan være med på å forklare hvorfor yrkesgruppen skiller seg klart ut her. De andre yrkesgruppene med en høy andel frafall ett år etter langtidsfravær kjennetegnes av lavere krav til utdanning, det vil si yrker hvor det kan være lettere å erstatte medarbeiderne sammenliknet med yrkesgruppene i motsatt ende av skalaen.
FIG 5.75 Prosentandel som ikke er i arbeid ett år etter langtidssykefravær (>13 uker), etter yrke
Jo lengre et fravær er, desto større er sannsynligheten for at man faller varig fra arbeidslivet. Andelen langtidssykmeldte (> 13 uker) som ikke er tilbake i arbeid etter ett år, er en indikator som kan brukes for å belyse avgang fra arbeidslivet. De som ikke returnerer til arbeid ett år etter et langtidsfravær fordeler seg på blant annet arbeidsavklaringspenger (AAP), uføretrygd og arbeidsledighet. Det er mulig å returnere til arbeidslivet fra både arbeidsledighet og AAP, men langtidssykmeldtes manglende retur til arbeidslivet etter ett år kan likevel ofte være et varsel om at de er på varig vei ut av arbeidslivet.
Uføretrygd etter næring og diagnose
FAKTA | FIG 5.76 viser næringene med høyest forekomst av uføretrygd i perioden 2010−2016. Den høyeste forekomsten finner vi i næringene
bilverksted/-handel og barnevern/sosialkontor. Her er forekomsten henholdsvis 30 og 25 nye uføre per 1000 sysselsatte per år, mens gjennomsnittet for alle næringer er om lag 11 per 1000 per år. Det er også relativt høy forekomst av uføretrygd i flere næringer knyttet til transport/lagring og helse-/sosialtjenester.
Det er noe høyere forekomst blant kvinner enn blant menn. Raten for kvinner og menn er henholdsvis 13 og 9 nye uføre per 1000 sysselsatte per år. Det er kun blant de aller yngste (det vil si under 20 år) at tilgangen av nye uføre er større blant menn enn blant kvinner. Raten stiger også betydelig med alderen, og alderssammensetningen i en næring vil derfor også påvirke antall nye uføre i næringen.
Ser vi på diagnosefordelingen er det to hovedgrupper som dominerer blant de uføretrygdede: psykiske lidelser eller atferdsforstyrrelser og muskel- og skjelettlidelser. Til sammen utgjør disse to gruppene nær 60 prosent av alle tilfellene. Tendensen de siste årene er en økning i andelen med psykiske lidelser, mens andelen med muskel- og skjelettsykdommer har sunket.
Det er også en klar aldersgradient på diagnosefordelingen, da psykiske lidelser er de hyppigste uførediagnosene blant personer under ca. 45 år, mens andelen med muskel- og skjelettlidelser øker betydelig med alderen. Andre viktige
diagnosegrupper er sykdommer i nervesystemet, hjerte- og karsykdom, svulster og skader/forgiftninger/vold.
FIG 5.76 Antall nye uføre per år per 1000 sysselsatte, etter næring Uføretrygd er en pensjon fra folketrygden som skal sikre inntekt til
livsopphold for den som har fått arbeidsevnen langvarig nedsatt med minst 50 prosent på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. En rekke psykososiale, organisatoriske og mekaniske arbeidsmiljøfaktorer har vist seg å øke risikoen for uføretrygd [81, 391].
FOREBYGGENDE
ARBEIDSMILJØ-
ARBEID
6 FOREBYGGENDE ARBEIDSMILJØARBEID
Et arbeidsmiljø som forebygger uhelse og fremmer jobbmotivasjon og trivsel, er avgjørende både for den enkelte arbeidstakers helse og for samfunnets mulighet til å nå bærekraftsmålet om å fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle.
KORT FORTALT |
● Forebyggende arbeidsmiljøarbeid viser til den totale innsatsen i samfunnet, fra myndighetsnivå til virksomhetsnivå, for å skape et godt arbeidsmiljø.
● Utgangspunktet for primærforebygging på arbeidsplassen er faktorer i arbeidsmiljøet som vi fra forskning vet påvirker arbeidshelsen, og som det er mulig å påvirke ved hjelp av tilgjengelige virkemidler.
● Arbeidsmiljøanalyser og faktabasert kunnskap om arbeidsmiljøutfordringer i utsatte næringer og yrker, gir et godt grunnlag for å prioritere innsatsområder i det forbyggende arbeidsmiljøarbeidet.
Forebyggende arbeidsmiljøarbeid viser til den totale innsatsen i samfunnet for å skape trygge arbeidsforhold som fremmer god arbeidshelse, gjennom å redusere forekomsten av risikofaktorer og styrke forekomsten av beskyttende faktorer i arbeidsmiljøet. Sentrale aktører i dette arbeidet er myndigheter, arbeidslivets parter og virksomhetene selv, og samarbeidet dem imellom står sentralt.
Arbeidshelsen i ulike deler av yrkesbefolkningen varierer etter alder, kjønn og utdanning, men det er også betydelige forskjeller i arbeidshelsen blant sysselsatte som jobber i ulike yrker og næringer, uavhengig av disse faktorene. Plager, lidelser, sykdommer og skader er ofte et resultat av samspillet mellom en rekke ulike faktorer knyttet til arv og miljø. I arbeidsmiljøsammenheng er målet å identifisere i hvilken grad ulike sider ved arbeidssituasjonen bidrar til eller forverrer sykdomstilstander.
I en rekke vanlige arbeidssituasjoner vil alle sysselsatte kunne bli utsatt for fysiske, kjemiske, mekaniske, psykososiale eller organisatoriske faktorer i arbeidsmiljøet som kan gi grobunn for helseplager og sykdomsutvikling. For
eksempel utfører industrioperatører arbeidsoppgaver i støyende omgivelser, bygg- og anleggsarbeidere er ofte omgitt av ulike typer støv, pleie- og omsorgsarbeidere opplever høye krav og lav kontroll og må ofte utføre løft i ubekvemme stillinger, frisører utsettes for kjemikalier og mekaniske
belastninger, leger og sykepleiere har ofte en arbeidssituasjon preget av høye emosjonelle krav, vernepleiere og sosialarbeidere utsettes for trusler eller vold, og ledere har ofte lange arbeidsuker og krav i jobben som forstyrrer privatlivet.
Forebyggende arbeidsmiljøarbeid handler i første rekke om primærforebyggende tiltak, det vil si tiltak som iverksettes for å forhindre arbeidsrelaterte
risikoforhold og dermed at arbeidsrelatert sykefravær og uførhet oppstår.
Sekundærforebygging er tiltak som ofte iverksettes når det det allerede har oppstått et gitt problem, for å begrense varigheten eller følgetilstandene av skadene eller sykdommene som har oppstått. En ansatt eller gruppe ansatte kan for eksempel ha behov for at arbeidsinnholdet eller arbeidsoperasjonen endres midlertidig eller permanent.
Utgangspunktet for forebygging er de faktorene i arbeidsmiljøet som vi fra forskning vet påvirker arbeidshelsen enten negativt eller positivt, og som det er mulig for ulike aktører å påvirke ved hjelp av tilgjengelige virkemidler. Opplæring som informerer om risikoforholdene på arbeidsplassen, er et viktig tiltak.
Myndighetenes rolle i primærforebyggingen er å gi veiledning eller forby eller erstatte sykdomsframkallende eksponeringer på arbeidsplassen. På virksomhets-nivå handler arbeidsmiljøforebygging om arbeidets innhold og hvordan man organiserer, planlegger og gjennomfører arbeidet på den enkelte arbeidsplass.
I dette kapitlet redegjør vi først (delkapittel 6.1) kort for virkemidlene som myndighetene, partene i arbeidslivet og virksomhetene har for å forebygge arbeidsrelatert helseskade, fravær og frafall. I delkapittel 6.2 ser vi nærmere på utsatte næringer, det vil si næringer hvor vi ser et relativt høyt nivå av spesifikke arbeidsmiljø- og helseutfordringer sammenliknet med andre næringer. I
delkapittel 6.3 gir vi en samlet framstilling av ulike arbeidsmiljø- og
helseindikatorer for unge og eldre og sysselsatte med innvandrerbakgrunn. Her ser vi også nærmere på utviklingstrekk i de næringene som ifølge IA-avtalen har et potensial for å redusere arbeidsrelatert sykefravær og frafall, og hvor det er
helseindikatorer for unge og eldre og sysselsatte med innvandrerbakgrunn. Her ser vi også nærmere på utviklingstrekk i de næringene som ifølge IA-avtalen har et potensial for å redusere arbeidsrelatert sykefravær og frafall, og hvor det er