Om bruk av pliktavlevert materiale
Kandidatnummer: 221
Leveringsfrist: 10.04.2018 kl 12:00 Antall ord: 32052
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 3
1.1 Tema for avhandlingen ... 3
1.2 Nærmere om pliktavlevert materiale ... 7
1.3 Avgrensning og struktur... 10
2 GJELDENDE RETT ... 12
2.1 Innledning ... 12
2.2 Norge ... 13
2.2.1 Pliktavleveringsloven ... 13
2.2.2 Åndsverkloven ... 14
2.2.3 Gjeldende forskrift til åndsverkloven ... 16
2.3 EU ... 18
2.3.1 InfoSoc-direktivet art. 5(2)(c) og 5(3)(n) ... 20
2.3.2 InfoSoc-direktivet art. 5(5) («Tretrinnstesten») ... 22
3 FORSLAGET TIL FORSKRIFT ... 26
3.1 Forslaget ... 26
3.1.1 Forslag til ny § 1-10 - Pliktavleverte åndsverk ... 26
3.1.2 Forslag til ny § 1-10a - Bruk av pliktavlevert materiale til forskningsformål ved universitets- og høgskoler ... 30
3.1.2.1 Forskningsbegrepet ... 31
3.1.3 Forslag til ny § 1-10b - Bruk av pliktavlevert materiale til forsknings- og dokumentasjonsformål i folkebibliotek, Stortingsbibliotek, Sametingets bibliotek og andre offentlige bibliotek ... 33
3.1.3.1 Dokumentasjonsbegrepet ... 34
3.2 Innvendinger ... 35
3.2.1 Kopinor ... 35
3.2.2 Advokatforeningen ... 37
3.2.3 Storbybibliotekene ... 39
3.2.4 Forskerforbundet ... 39
3.2.5 Norsk bibliotekforening ... 40
3.2.6 Den Norske foreleggerforening ... 40
3.2.7 Kulturrådet ... 41
3.2.8 NORWACO... 41
3.2.9 Norsk Journalistlag ... 43
ii
3.2.10 Arbeidsgiverforeningen Spekter ... 43
3.2.11 Nasjonalbiblioteket ... 44
3.2.12 Forbundet Frie Fotografer ... 44
3.2.13 Fylkesbiblioteksjefkollegiet... 45
3.2.14 UH-sektoren... 45
3.2.14.1 Universitetet i Oslo ... 45
3.2.14.2 Universitetet i Bergen ... 46
3.2.15 Oppsummering ... 47
4 LOVMESSIGHETEN AV FORSLAGET ETTER NORSK RETT ... 48
4.1 Innledning ... 48
4.2 Forslaget § 1-10 ... 49
4.3 Forslaget § 1-10a ... 49
4.4 Forslaget § 1-10b ... 50
4.5 Oppsummering ... 50
5 LOVMESSIGHETEN AV FORSLAGET ETTER EU-RETTEN ... 52
5.1 Innledning ... 52
5.2 InfoSoc-direktivet art. 5(2)(c) og 5(3)(n) - Anvendelse ... 52
5.2.1 Forslaget § 1-10 ... 53
5.2.2 Forslaget § 1-10a ... 55
5.2.3 Forslaget § 1-10b ... 56
5.2.4 Oppsummering ... 57
5.3 InfoSoc-direktivet art. 5(5) («Tretrinnstesten») – Anvendelse ... 58
5.3.1 Metode ... 58
5.3.1.1 «Certain special cases» ... 59
5.3.1.2 «[Does] not conflict with a normal exploitation of the work» ... 60
5.3.1.3 «[Does] not unreasonably prejudice the legitimate interests of the rightholder» ... 62
5.3.1.4 «A balanced interpretation» ... 62
5.3.2 Anvendelse ... 65
5.3.2.1 Forslaget § 1-10 andre og tredje ledd ... 66
5.3.2.2 Forslaget § 1-10a ... 69
5.3.2.3 Forslaget § 1-10b ... 72
5.3.2.4 Oppsummering ... 75
6 LØSNINGSALTERNATIVER ... 76
6.1 Innledning ... 76
6.2 Tilpasning... 76
iii
6.2.1 Avtalelisens ... 77
6.2.1.1 Avtalelisensbestemmelsene i Åndsverkloven ... 78
6.2.2 Tvangslisens ... 80
6.2.2.1 Administrasjon ... 81
6.2.2.2 Forholdet til EU-retten ... 81
6.2.3 Konklusjon... 82
6.3 Rettslig overprøving ... 83
6.3.1 Klage til ESA ... 83
6.3.2 Sivilt søksmål ... 84
6.3.2.1 Søksmål som opphaver eller forlag ... 85
6.3.2.1.1 Fastsettelsesdom ... 85
6.3.2.1.2 Erstatningssøksmål ... 85
6.3.2.2 Søksmål som interesseorganisasjon ... 86
7 BETRAKTNINGER DE LEGE FERENDA ... 88
7.1 Innledning ... 88
7.2 Digitalisering i et samfunnsperspektiv ... 88
7.3 Pliktavlevert materiale og digitalisering ... 89
7.3.1 Forslag til ny åndsverklov i Norge ... 89
7.3.2 Modernisering av opphavsrettslovgivingen i EU ... 90
7.3.2.1 Konsekvensutredningen ... 91
7.3.2.2 DSM-direktivet ... 92
7.3.3 Min vurdering ... 96
8 AVSLUTNING ... 98
REFERANSELISTE ... 100
8.1 Litteratur... 100
8.2 Nettsider ... 101
8.3 Høringssvar ... 103
8.4 Lov- og forarbeidsregister ... 104
8.5 Direktivsregister ... 106
8.6 Konvensjonsregister ... 107
8.7 Domsregister ... 107
1
Ordliste
Gjennomgående i oppgaven vil det bli benyttet en del ikke fullt så selvsagte forkortelser, og jeg finner det dermed hensiktsmessig å forsøke å samle disse innledningsvis, slik at leseren kan se til denne listen, dersom det på et punkt skulle være uklart hva jeg har ment.
Med det følgende, mener jeg:
«ABM-institusjon»: Forkortelse for arkiv, bibliotek og museer.
«Avlvl.»: Pliktavleveringsloven
«CJEU»: Court of Justice of the European Union (EU-domstolen)
«Deklarasjonen»: «Declaration: A Balanced Interpretation of the «Three-Step Test» in Copyright Law»
«Departementet»: Kulturdepartmentet
«DSM-Direktivet»: Directive of the European Parliament and of the Council on copyright in the Digital Single Market
«ESA»: The EFTA Surveillance Authority – EFTAs overvåkningsorgan
«Forslaget»: Høring – Forslag til endringer i forskrift om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument og forskrift om opphavsrett til åndsverk
«Fvl.»: Forvaltningsloven
«Kommisjonen»: EU-kommisjonen
«OECD»: The Organisation for Economic Co-operation and Development (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling)
«OOC»: Out-of-commerce (ute av handelen)
«Opphaver»: Tidligere «opphavsmann». Ordet blir brukt i vid forstand, og jeg regner også rettighetshaver som «opphaver» gjennomgående, ikke kun skaperen av verket
«Strømming»: Teknologi for tilgjengeliggjøring. Verket sendes elektronisk fra en sentral server til bestemte tilgangspunkter; eksempler på strømmetjenester på andre områder er
«Spotify» for musikk, og «Netflix» for audiovisuelle verk
«Panelet»: WTO-Panelet i avgjørelsen WT/DS160
«Tvl.»: Tvisteloven
«UH-sektoren»: Universitet- og Høgskolesektoren
2
«Verk»: Åndsverk. Materiale som oppfyller vilkårene for opphavsrettsbeskyttelse etter åndsverkloven
«WIPO»: World Intellectual Property Organization
«WTO»: World Trade Organization
«Åvl.»: Åndsverkloven
3
1 Innledning
1.1 Tema for avhandlingen
Høsten 2016 ble forslag om endring i forskrift til åndsverkloven og forskrift til pliktavleveringsloven sendt ut på høring, til relevante høringsinstanser. Det er disse forskriftene som sammen med pliktavleveringsloven1 regulerer det pliktavleverte materialet.
Forslaget kom som en naturlig oppfølging til endringen av pliktavleveringsloven som ble gjennomført i 2015. Særlig ble høringsforslaget om endring i forskrift til åndsverkloven utsatt for massiv kritikk av rettighetshaverorganisasjonene, med påstand om at Kulturdepartementet2 åpnet for en bruk av det pliktavleverte materialet langt utover gjeldende rett. Det er forskrift til åndsverkloven som regulerer bruken av det pliktavleverte materialet.
Tema for avhandlingen er følgelig bruk av pliktavlevert materiale.
Pliktavlevering er et gammelt fenomen, ment å være et vitne for ettertiden – en bevaring av kulturarv. Det første landet som startet med pliktavlevering var Frankrike, så tidlig som 15373, med «Ordonnance de Montepellier»:
«This royal decree forbids the sale of any book without first having deposited a copy in the library of his castle»4
Hensikten med dette var å ta vare på de bøkene som «fortjente å bli sett»5. Det er denne tanken som dannet utgangspunktet for pliktavlevering, og som i essensen er formålet bak pliktavleveringen også den dag i dag.
1 Lov av 9.juni 1989 nr. 32 om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument (Pliktavleveringslova) [«avlvl.»].
2 Heretter «Departementet».
3 Larivière (2000) s. 6.
4 Larivière (2000) s. 6.
5 Larivière (2000) s. 6.
4
Formålet med pliktavleveringen i dag er helt klart sammenfallende, og fremgår av avlvl. § 1, hvor det følger:
§ 1
«Føremålet med denne lova er å tryggja avleveringa av dokument med allment tilgjengeleg informasjon til nasjonale samlingar, slik at desse vitnemåla om norsk kultur og samfunnsliv kan verta bevarte og gjorde tilgjengelege som kjedemateriale for forskning og dokumentasjon.»6
Hovedformålet bak pliktavleveringsloven fremgår altså av ordlyden i avlvl. § 1, og det er å tjene som vitnemål om norsk kultur og samfunnsliv og å bli «gjorde telgjengelege» som kildemateriale for forskning og dokumentasjon. Med andre ord skal det pliktavleverte materialet samles inn både på grunn av bevaring av kulturarv, men også for å senere kunne bli benyttet til forskning og dokumentasjon. De fleste land har en ordning med pliktavlevering av materiale, men den norske ordningen gjelder kun materiale utgitt i Norge, for det norske markedet.
I det videre vil det gis en kort fremstilling av hvilket materiale som er gjenstand for pliktavlevering, hvor dette materialet skal avleveres og hvem som er ansvarlig for å avlevere dette materialet.
Av pliktavleveringsloven § 4 følger det at «både fysiske og digitale dokument» som er gjort
«tilgjenglig for allmenta» skal avleveres. Pliktavleveringen er ikke frivillig, og det er forbundet med straff, jf. avlvl. § 9, dersom man avstår fra å avlevere materiale som er gjenstand for pliktavlevering.
Det første spørsmålet blir dermed hva som omfattes av uttrykket «fysiske og digitale dokument» som er gjort «tilgjenglig for allmenta». Tilgjengeliggjort for allmennheten forstås som ellers i den juridiske litteraturen7, som det som er spredt utover en «privat krins»; altså, alt ut over den umiddelbare familie og nære venner. I uttrykket «fysiske og digitale dokument» følger det av forarbeidene at dette svarer til begrepet «dokument» ellers i forvaltningslovgivningen.8 Dokument er definert som «en logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et medium for senere lesing, lytting, framføring,
6 Avlvl. § 1.
7 Se nærmere Knoph (1936) s. 89.
8 Prop. 106 L (2014-2015) s. 6.
5
overføring eller lignende» jf. fvl. § 2 bokstav f. Det var ved lovendringen i 2015 at loven ble gjort teknologinøytral, for også å omfatte digitale dokumenter9.
En stor del av det pliktavleverte materialet vil med andre ord bestå av åndsverk10, og det er særlig forvaltningen av disse som utgjør et problem i det følgende. Bruken av det pliktavleverte materialet reguleres i forskrift11 med hjemmel i åndsverkloven12 § 16, mens selve avleveringen reguleres i pliktavleveringsloven13 med tilhørende forskrift14. I forslag til endret forskrift til pliktavleveringsloven, er det i foreslått § 215, sagt følgende om hvilke dokumenter som skal avleveres, fysiske som digitale:
§ 2. Plikteksemplar
«Pliktavleveringa femner om følgjande dokument, anten dei er fysiske eller digitale:
1. Skriftlege dokument, jf. 12 2. Film og levande bilde, jf. 13 3. Lydfestingar, jf. 14
4. Kombinerte dokument, jf. 15
5. Kringkastingsprogram, jf. §§ 16 og 17 6. Dataspel, jf. 18
7. Nettdokument
For digitale og fysiske dokument i kategoriane 1 til 5 femnar avleveringsplikta også om digitalt grunnlagsdokument.»16
Til tross for at endringene ikke er vedtatt er de egnet til å gi et inntrykk av hva som er omfattet av pliktavlevering i det videre, og det er heller ikke noe i forslaget, eller høringssvarene, som tyder på at omfanget av denne bestemmelsen kommer til å bli endret.
9 Prop. 106 L (2014-2015) s. 4.
10 Jf. åvl. § 1.
11 FOR-2001-12-21-1563 (Sist endret v/ FOR-2015-06-30-846) «Forskrift til Åndsverkloven». Tidligere var det flere forskrifter til Åndsverkloven, men disse ble i 2001 samlet til en forskrift – se Kongelig Resolusjon 2001/1223 for mer om dette.
12 Lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (Åndsverkloven) [«åvl.»].
13 Pliktavleveringsloven av 1989 erstattet den tidligere loven av 1939.
14 FOR-1990-05-25-427.
15 Høring – Forslag til endringer i forskrift om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument og forskrift om opphavsrett til åndsverk. Departementets ref. 16/2320. s. 17. Om endringer i forskrift til pliktavleveringsloven (§ 2).
16 Høring – Forslag til endringer i forskrift om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument og forskrift om opphavsrett til åndsverk. Departementets ref. 16/2320. s. 17. Om endringer i forskrift til pliktavleveringsloven (§ 2).
6
Denne forståelsen av dokument(er) legges dermed til grunn i det videre. Merk imidlertid at avhandlingen i all hovedsak videre vil drøfte forslag til endringer i forskrift til åndsverkloven, ikke endringer i forskrift til pliktavleveringsloven, da sistnevnte kun regulerer de formelle sidene ved pliktavleveringen – og ikke hvordan Nasjonalbiblioteket kan bruke materialet.
I tillegg til dokument Nasjonalbiblioteket får avlevert, er det også viktig å gjøre oppmerksom på at de selv også samler inn dokument som er gjort allment tilgjengelig på internett jf. avlvl.
§ 4a. Dette materialet lagres og tilgjengeliggjøres på samme måte som det øvrige pliktavleverte materialet. Det gjelder særlige unntak for passordbeskyttede dokument, og dokument som inneholder personopplysninger.
Det er «utgjevar, produsent og importør» av dokumentet som er tilgjengliggjort for allmennheten som er ansvarlig for avleveringen jf. avlvl. § 5. Særlige bestemmelser følger videre av forskrift til avlvl. §§ 6 jf. 10 og 17. Det er kun unntaksvis at opphaver selv står ansvarlig for avleveringen.
I Norge er det Nasjonalbiblioteket som er mottaksinstitusjon for det pliktavleverte materialet.
Mandatet gitt Nasjonalbiblioteket følger av Prop. 1 S (2012-2013), og formålet med institusjonen er som samlingsforvalter og forskningsbibliotek. Nasjonalbiblioteket skal fungere som et samlingsarkiv, der forvaltningen av det pliktavleverte materialet står i sentrum. Forskere og privatpersoner som ønsker tilgang til institusjonens samlinger henvender seg dermed direkte til Nasjonalbiblioteket, som forvalter disse samlingene.17 Tidligere var det flere mottaksinstitusjoner, og det var et klart ønske om å sentralisere dette hos Nasjonalbiblioteket, slik ordningen er i dag.
Pliktavlevering utgjør altså en plikt til å avlevere verket til Nasjonalbiblioteket, i tråd med formålet pliktavleveringsloven oppstiller.18 Det gis ikke vederlag til opphaver; verken ved selve avleveringen, eller ved den etterfølgende bruken av dette materialet.19
17 Utover forvaltningen av pliktavlevert materiale har Nasjonalbiblioteket også andre roller, blant annet knyttet til språkbanken og utviklingen av bibliotekvesenet generelt.
18 Jf. avlvl. § 1.
19 Tidligere var det snakk om kompensasjon i visse enkelte tilfeller, men ordningen ble avskaffet ved lovrevisjonen i 1988-1989. For mer om dette, se Ot.prp.nr.52 (1988-1989) s. 25.
7
Det neste spørsmålet blir dernest hva som utgjør det særlige problemet med det pliktavleverte materialet, nærmere bestemt de pliktavleverte åndsverkene. I det videre kommer ikke avhandlingen til å gjøre noe skille mellom pliktavleverte dokument som ikke er åndsverk, og pliktavleverte dokument som er åndsverk, da dette ikke er av noen praktisk betydning. Det materialet som ikke er opphavsrettsbeskyttet er det presumptivt ingen som har noen interesse av å verne om, og det vil heller ikke bli problematisert i det videre.
1.2 Nærmere om pliktavlevert materiale
Helt kort vil det under dette punktet først gis en forklaring på hva som skal til for at et verk skal inneha opphavsrettsbeskyttelse, og hva en slik beskyttelse innebærer. Deretter vil det pliktavleverte materialets egenart presenteres, og på hvilken måte bruk av pliktavlevert materiale skiller seg fra materiale ervervet gjennom ordinære kanaler.
«Opphavsretten omhandler reglene om beskyttelse av litterære og kunstneriske verk»20. Det første vilkåret for åndsverkbeskyttelse er følgelig at det må være snakk om «litterære [eller]
kunstneriske verk». Åndsverkloven § 1 andre ledd nr. 1-1321 gir eksempler på hva som omfattes, men listen er ikke uttømmende. Listen er ment til å danne et utgangspunkt for hva som er vernet etter åvl. Rognstad peker på at begrepet «litterære og kunstneriske verk» må forstås utover sin naturlige språklige betydning, slik at også mer industrielle frembringelser har opphavsrett.22 Åndsverkloven gir imidlertid ikke noe idévern, og det er kun selve uttrykket, eller formen, som vernes.23 Videre er det så et krav om at verket må ha en skaper;
dette kravet er som hovedregel innfridd når skaperen er en fysisk person – særlige regler gjelder for juridiske personer, uten at det er hensiktsmessig å problematisere dette ytterligere.
Det siste vilkåret er kravet om såkalt «verkshøyde», at verket er et produkt av skaperens frie
20 Rognstad (2009) s. 15.
21 1. Skrifter av alle slag 2. muntlige foredrag 3. sceneverk, så vel dramatiske og musikkdramatiske som koreografiske verk og pantomimer, samt hørespill, 4. musikkverk, med eller uten tekst, 5. filmverk 6.
fotografiske verk, 7. malerier, tegninger, grafikk og lignende billedkunst, 8. skulptur av alle slag, 9.
bygningskunst, så vel tegninger og modeller som selve byggverket, 10. billedvev og gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri, så vel forbildet som selve verket, 11. kart, samt tegninger og grafiske og plastiske avbildninger av vitenskapelig eller teknisk art, 12. datamaskinprogrammer, 13. oversettelser og bearbeidelser av verk som er nevnt foran.
22 Rognstad (2009) s. 15.
23 Rognstad (2009) s. 89.
8
og kreative valg24 - det er antatt at dette kravet ikke er særlig høyt25, og det nevnes kun for ordens skyld. I det videre vil jeg ta utgangspunkt i opphavsrettsbeskyttet materiale når jeg snakker om «verk».
Resultatet av at et verk oppfyller kravene til åndsverkbeskyttelse er imidlertid det sentrale poenget; at opphaver til verket vil ha enerett til å råde over det. Det betyr også at verket vil være gjenstand for pliktavlevering, så fremt det faller inn under den tidligere definisjonen av dokument.
Åndsverkloven verner også om nærstående rettigheter, jf. åvl. kapittel 5, blant annet rettighetene til utøvende kunstnere, produsenter av lyd, kringkastere m.m. Det er klart at også deres rettigheter berøres av pliktavleveringen, og i det videre vil jeg benytte meg av begrepet
«opphaver» (tidligere opphavsmann) i vid forstand, slik at også andre rettighetshavere omfattes med mindre noe annet er eksplisitt nevnt.
Pliktavleveringen er en tvangservervelse av eksemplar, og det følger av formålet i pliktavleveringsloven at dette materialet skal gjøres allment tilgjengelig for forskning og dokumentasjon.26 Det er oppgavens hovedformål å forsøke å forklare hvilke begrensninger som ligger i dette, prinsipalt i relasjon til tilgjengeliggjøringen av det digitale pliktavleverte materiale for allmennheten.
Det digitale pliktavleverte materialet omfatter både det som er avlevert digitalt, og de eksemplarene som depotbibliotekene selv har fremstilt av fysiske – pliktavleverte – eksemplarer, som allerede er i deres samlinger. Dette betyr at pliktavleveringen prinsipalt innebærer en tilgjengeliggjøring for allmennheten, og i visse tilfeller en eksemplarfremstilling. Disse rettighetene er, som nevnt, omfattet av opphavers enerett etter åvl. § 2. Både retten til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring er teknologinøytral.27
24 Se blant annet Painer-dommen (C-145/10) avsnitt 88 og 89. Ellers fremgår dette av flere saker senere, og det er ikke tvilsomt hva som er utgangspunktet for verkshøydevurderingen, uten at avhandlingen skal belyse dette i detalj.
25 Mange bruker Infopaq-dommen (C-5/08) som et argument for at dette er tilfelle, hvor EU-domstolen kom til at elleve ord oppfylte kravet om verkshøyde. Imidlertid må det bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, og det er ikke med det gitt at elleve ord alltid vil oppfylle kravet til verkshøyde.
26 Rognstad (1999) s. 286.
27 Rognstad (2009) s. 155.
9
Utover den faktiske ervervelsen er det videre et spørsmål om hva som skiller det pliktavleverte materialet fra annet materiale i institusjonenes samlinger. I det videre vil det bli omtalt som pliktavlevert materiale og ordinært ervervet materiale. Det ordinært ervervede materialet er det materialet der opphaver eksplisitt, eller implisitt, har samtykket til bruken av verket.
Den vanligste måten åndsverk tilgjengeliggjøres er via forskjellige former for salg, enten man kjøper en bok eller en film. Ved salg av fysiske eksemplar er hovedregelen at eiendomsretten til eksemplaret konsumeres av kjøper. Dette vil også gjelde analogisk for de tilfellene hvor et eksemplar er overdratt uten vederlag, men med opphavers samtykke.
Konsumpsjonsbestemmelsen fremgår av åvl. § 19, og av første ledd følger det at eksemplar
«solgt med opphavers samtykke», kan spres videre blant allmennheten. Spredningsretten gjelder imidlertid kun for det faktiske, og fysiske, eksemplaret kjøper har ervervet, og det følger videre av åvl. § 19 andre ledd, at spredningsretten ikke gir adgang til utleie av eksemplaret.28 Konsumpsjon av spredningsretten er, med visse forbehold29, begrenset til de fysiske eksemplarene, og gjeldende rett i EU er at kjøper ikke erverver spredningsretten til digitale eksemplarer ved kjøp.
Ovenfor er konsumpsjon av spredningsretten til fysiske og digitale eksemplarer av åndsverk gjennomgått. Konsumpsjonen dekker imidlertid også utlån, selv om dette ikke nevnes eksplisitt. Den praktiske betydningen av dette, i relasjon til oppgaven, er å illustrere hvordan utlånsordningen for biblioteker fungerer i Norge. Normalt er det slik at bibliotekene kjøper eksemplarer, og på den måten vil de ha rett til å låne ut eksemplarene jf. åvl. § 19. For norske opphavere betales det videre et vederlag jf. biblioteksvederlagsloven30 for å kompensere for den økonomiske ulempen utlån i offentlig bibliotek utgjør. Biblioteksvederlagsordningen gir imidlertid ikke rett på individuelt vederlag.
28 Det gjelder her et unntak for byggverk og bruksgjenstander, uten at dette er av videre betydning for den videre fremstillingen, men for mer om dette se åvl. § 19 andre ledd.
29 Se nærmere C-128/11 (UsedSoft) om dette, der EU-domstolen aksepterte digital konsumpsjon av dataprogrammer - riktig nok med profesjonell mellommann. Avgjørelsen kan ikke tolkes slik at den gir presedens for digital konsumpsjon generelt, og den rettskildemessige verdien er begrenset. Digital konsumpsjon er ikke videre relevant for fremstillingen, og vil ikke bli behandlet ytterligere.
30 Lov av 29 mai 1987 nr. 23 (Biblioteksvederlagsloven).
10
Det kan videre være verdt å nevne at det tradisjonelt har vært slik at utlånseksemplarene i stor grad har vært fysiske, men i tråd med utviklingen av ny teknologi blir det stadig mer aktuelt med utlån av digitale eksemplarer, herunder e-bøker. EU-domstolen har nylig behandlet en sak om utlån av e-bøker31, hvor domstolen kom til at utlån av e-bøker vil være i samsvar med utlånsdirektivet32 dersom man setter visse vilkår for bruk; herunder at hvert eksemplar kun kan lånes ut til én person samtidig. En konsekvens av dette er at man må ha flere eksemplarer for samtidige utlån, i likhet med hva som vil være tilfelle for utlån av fysiske eksemplarer.
Videre legger EU-domstolen også til grunn at den tekniske utførelsen av utlånsordningen må være slik at eksemplaret slettes automatisk fra bruker, når utlånstiden er utløpt. Selv om dette ikke er direkte overførbart til diskusjonen om pliktavlevert materiale er det egnet som en illustrasjon på hvordan teknologien presser frem nye løsninger for forvaltning av opphavsrettigheter, et poeng avhandlingen senere vil komme tilbake til.
Det pliktavleverte materialet på sin side, er ikke ervervet på samme måte som åndsverk ellers;
det er med andre ord ikke ervervet på en måte som gjør at rettigheter er konsumert, og dermed skjer det heller ingen konsumpsjon av spredningsretten. Det pliktavleverte materialet samles inn, slik at det kan forvaltes i medhold av lovgivingen – gjennom fremstilling av eksemplar, og tilgjengeliggjøring for allmennheten, for bevaring av kulturarv samt dokumentasjons- og forskningsformål. Denne tilgjengeliggjøringen, og eventuelt eksemplarfremstillingen, må således skje i tråd med formålet, jf. avlvl. § 1.
1.3 Avgrensning og struktur
Oppgaven vil ta for seg forslag til endring i forskrift til åndsverkloven, avgrenset til forslagets
§§ 1-10, 1-10a og 1-10b. Det er disse bestemmelsene som regulerer digital utnyttelse av det pliktavleverte materialet, og avhandlingen vil begrense seg til å teste lovmessigheten av denne delen av forslaget.33 Det gjøres oppmerksom på at det særlig er eksemplarfremstillingen og tilgjengeliggjøringen av det digitale pliktavleverte materialet som utgjør et problem i det videre.
31 Se nærmere EU-domstolens avgjørelse C-174/15 (Vereniging Openbare Bibliotheken).
32 Directive 2006/115/EC.
33 Bruk av pliktavlevert materiale i språkbanken vil ikke tas opp.
11
Ettersom det pliktavleverte materialet er ervervet gjennom tvang, for et avgrenset formål, er det viktig å regulere bruken strengt, i tråd med dette. Avhandlingens overordnede mål er å gi en fremstilling av de grensene norsk rett, og EU-retten, setter for bruk av pliktavlevert materiale, og drøfte hvorvidt forslaget oppfyller de forpliktelsene som følger av EØS-avtalen, jf. EØS-loven34 art. 335.
Det vil først foretas en redegjørelse av gjeldende rett, i Norge og EU, deretter vil forslaget kartlegges i detalj, før høringssvarene fra de berørte organisasjonene vil bli gjennomgått.
Videre vil avhandlingen gå over til å teste lovmessigheten av de tre aktuelle bestemmelsene i forslaget, som regulerer bruken av det pliktavleverte materialet. I drøftelsen vil forslaget bli behandlet i lys av gjeldende norsk rett, og deretter i lys av gjeldende EU-rett. For ordens skyld er drøftelsen delt opp i to kapitler, slik at norsk rett drøftes isolert fra EU-retten. Etter å ha prøvd forslagets lovmessighet vil mulige løsninger presenteres, herunder også hvordan en rettslig overprøving kan komme til å se ut. Mot slutten vil det blir gitt noen betraktninger de lege ferenda, før det konkluderes.
Avhandlingen finner at deler av forslaget, slik det er fremstilt, bryter med våre forpliktelser etter EU-rettens avgrensningsbestemmelser, og den såkalte tretrinnstesten36. Forslagets § 1- 10a kan heller ikke hjemles i gjeldende åvl. § 16.
34 Lov av 27 november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven).
35 Jf. TEU art. 4 (3) – Det alminnelige lojalitetsprinsippet.
36 Se nedenfor under pkt. 2.2.2.
12
2 Gjeldende rett
2.1 Innledning
I likhet med hva som følger av innledningen er det pliktavleverte materialet i en særstilling, i forhold til ordinært ervervet materiale37, da det pliktavleverte materialet er tvangservervet, og underlagt visse regler for bruk. Det er særlig tilgjengeliggjøringen av det digitaliserte pliktavleverte materialet som er gjenstand for vurdering.
Under norsk rett vil lovene som regulerer pliktavleveringen behandles. Dette omfatter pliktavleveringsloven og åndsverkloven. Videre vil det deretter bli gitt en gjennomgang av gjeldende forskrift for bruk av pliktavlevert materiale, som er hjemlet i åndsverkloven § 16.
Gjeldende bestemmelse i forskrift til åvl. som regulerer forholdet avhandlingen tar for seg å undersøke er § 1-10. Dette vil bli tatt opp nærmere nedenfor.
EU har ingen regulering av pliktavlevert materiale direkte, og bruk av det pliktavleverte materialet faller inn under InfoSoc-direktivets38 art. 5. Bestemmelsen regulerer avgrensninger av opphavers enerett. InfoSoc-direktivet er EUs opphavsrettsdirektiv, og vil være kilden til den relevante EU-retten i den videre fremstillingen.
Bruk av pliktavleverte materialet er underlagt visse restriksjoner, og nedenfor vil det bli gitt en gjennomgang av hvordan det reguleres etter gjeldende rett. Formålet med kapitlet vil være gi en oversikt over hvilke bestemmelser som regulerer rettstilstanden i dag. EU-retten vil i første omgang bli kartlagt, for deretter senere å bli anvendt på forslaget til forskrift under drøftelsen i kapittel 5. Det antas at gjeldende norsk rett er i overenstemmelse med EU-retten, og dette problematiseres ikke.
Det kan imidlertid være verdt å merke seg at norsk rett setter rammene for hva Nasjonalbiblioteket og de tidligere mottaksinstitusjonene kan foreta seg, mens EU-retten danner rammene for hvordan lovgiver i Norge, og øvrige medlemsstater39, kan utforme nasjonal lovgiving.
37 Jf. tidligere definisjon innledningsvis.
38 Directive 2001/29/EC («InfoSoc-direktivet»).
39 Herunder også EØS-landene.
13 2.2 Norge
2.2.1 Pliktavleveringsloven
Innledningsvis ble pliktavleveringsloven med tilhørende forskrift presentert - herunder hva som skal avleveres, av hvem, og for hvilket formål. Under dette punktet vil det derfor gis en kort oversikt over endringen av avlvl. som fant sted i 2015, og som danner bakgrunnen for rettstilstanden i dag. Denne lovendringen var første del i moderniseringen av systemet for pliktavlevering, og er således bakteppet for forslaget til forskrift avhandlingen i det videre vil behandle.
Et av hovedformålene bak lovrevisjonen var å tilpasse lovens ordlyd slik at også digitale dokumenter ble omfattet40. Videre ble også dokument-begrepet overensstemt med dokumentbegrepet ellers i forvaltningslovgivningen4142. Resultatet var en teknologinøytral pliktavleveringslov.
Det er som nevnt avlvl. § 4 som regulerer hva som skal avleveres, og i hvor mange eksemplarer. Bestemmelsen ble endret ved lovrevisjonen, og det ble tilføyd at også det digitale grunnlagsmaterialet kan kreves avlevert, i tillegg til verket i offentliggjort form. Hva dette rent faktisk betyr er at opphaver i tillegg til å avlevere verket i det formatet verket er offentliggjort, også er nødt til å avlevere word-filen, eller tilsvarende digitalt grunnlagsmateriale.
Se også avlvl. § 4a, som nevnt innledningsvis, da Nasjonalbiblioteket selv samler inn materiale fra internett. Dette materialet inngår også i deres samlinger som en del av det pliktavleverte materialet. Avhandlingen vil ikke behandle de andre juridiske problemene denne bestemmelsen reiser noe nærmere43, men det er klart at det materialet Nasjonalbiblioteket selv samler inn like fullt kan være gjenstand for opphavsrettsbeskyttelse.
Bruken av dette materialet reiser de samme opphavsrettslige problemstillingene som bruk av materiale samlet inn jf. avlvl. § 4.
40 Prop. 106 L (2014-2015) s. 5.
41 Prop. 106 L (2014-2015) s. 6.
42 Se også Lov 10 feb 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 2 bokstav f.
43 Herunder personvernsrettslige m.m.
14
Nasjonalbiblioteket har de senere årene jobbet med å digitalisere samlingene sine, og begrunnelsen for lovendringen er således å spare nasjonalbiblioteket for kostnaden ved digitalisering av verk som alt foreligger i digitalt format.44 Digitalisering er viktig for å kunne fortsette å oppfylle lovens formål, herunder bevare kulturarv, og tjene som grunnlagsmateriale for fremtidig forskning. Stadig økende digitalisering gjør at lovgiver er nødt til å ta innover seg disse endringene, noe som er forsøkt gjennomført ved lovendringen anno 2015. Problemet oppstår imidlertid ved bruken av de digitaliserte verkene; da digitaliserte verk er mer sårbare for misbruk, slik som ulovlig eksemplarfremstilling.
Nasjonalbibliotekets samling av digitalt pliktavlevert materiale vil med dette på sikt ha flere opphav, som følge av lovendringen: Materiale avlevert i digitalt format; digitale grunnlagsdokumenter; materiale nasjonalbiblioteket selv har digitalisert, materiale konvertert fra ett digitalt format til et annet og materiale de selv har samlet inn fra nettet.
Videre følger det en detaljregulering av pliktavleveringen i forskrift til pliktavleveringsloven, som er en annen forskrift enn avhandlingen vil teste lovmessigheten av. Denne regulerer kun spørsmål som, blant annet, hvem som skal avlevere og i hvor mange eksemplarer. Det avgrenses mot denne, da formålet i det videre er å se på bruken av det pliktavleverte materialet – som reguleres i forskrift til åvl.
2.2.2 Åndsverkloven
Det er åvl. § 16 som utgjør forskriftshjemmelen for bruk av pliktavlevert materiale. Først vil det gis en kort gjennomgang av hvilke rammer gjeldende åvl. § 16 setter for forskrift om det pliktavleverte materialet, før det deretter vil gis en gjennomgang av gjeldende forskrift.
Det er pekt på innledningsvis at ordningen med pliktavlevering berører opphavers rett til eksemplarfremstilling, og tilgjengeliggjøring. Åvl. § 16 er illustrerende for dette, der første ledd regulerer adgangen til eksemplarfremstilling, mens andre ledd setter rammene for tilgjengeliggjøringen.
44 Prop. 106 L (2014-2015) s. 5.
15 Ordlyden i gjeldende åvl. § 16 er som følger:
§ 16
«Kongen kan gi regler om rett for arkiv, bibliotek, museer og undervisnings- og forskningsinstitusjoner til å fremstille eksemplar av verk for konserverings- og sikringsformål og andre særskilte formål.
Bestemmelsen gjelder ikke for ervervsmessig bruk.
Kongen kan gi regler om at arkiv, bibliotek, museer og undervisningsinstitusjoner ved hjelp av terminaler i egne lokaler, kan gjøre verk i samlingene tilgjengelig for enkeltpersoner når det skjer til forskningsformål eller private studieformål.»45
Første ledd fastsetter at Departementet46 kan gi regler som gir «arkiv, bibliotek, museer og undervisning- og forskningsinstitusjoner» rett til å fremstille eksemplar av åndsverk for
«konserverings- og sikringsformål» og «andre særskilte formål».
Innenfor rammene av forskriftshjemmelen er det klart at eksemplarfremstillingsretten begrenses av et krav om at eksemplarfremstillingen må skje i lys av «konserverings- og sikringsformål», eller «andre særskilte formål». Hva som ligger i «konserverings- og sikringsformål» fremgår av ordlyden47, mens det for «andre særskilte formål» ikke gis noe klart svar i forarbeidene på hva som omfattes. Etter min oppfatning er det dermed naturlig å slutte at «andre særskilte formål» må forstås som en avgrensningsbestemmelse til å i visse tilfeller kunne fremstille eksemplar av det pliktavleverte materialet, til andre formål enn sikring og konservering – herunder eksemplarfremstilling i det formål å tilgjengeliggjøre disse for forskning og dokumentasjon.
Andre ledd regulerer adgangen til tilgjengeliggjøring av det pliktavleverte materialet, og her følger det så en stedlig begrensning, i all den tid pliktavlevert materiale kun kan tilgjengeliggjøres via «terminaler i [institusjonens] egne lokaler». Det sentrale i denne bestemmelsen er at ordlyden knesetter kravet om at fremvisningen av det pliktavleverte materialet må skje på fysiske terminaler, i de respektive institusjonenes lokaler. Dette fremkommer av forarbeidene hvor Departementet uttaler: «Tilgjengeliggjøringen må skje på stedet, dvs. på terminaler som er fysisk plassert i bibliotekets o.l. egne lokaler, herunder
45 Åvl. § 16.
46 «Regjeringen» v/ Kulturdepartementet.
47 Sml. avlv. § 1.
16
filialer.»48. Forslaget gir etter min forståelse ikke adgang til noen form for digital levering til bruker som befinner seg utenfor bibliotekets lokaler. Også InfoSoc-direktivet49 støtter opp under en slik forståelse; mer om dette senere.
2.2.3 Gjeldende forskrift til åndsverkloven50
I forrige avsnitt ble åvl. § 16 gjennomgått. Åvl. § 16 hjemler forskriften som i det følgende skal presenteres. Leser bes merke seg at det i første omgang er gjeldende forskrift til åndsverkloven som presenteres, og at det er denne som er gjenstand for endring ved ny forskrift51.
Bestemmelsen i forskriften som omhandler bruk av pliktavlevert materiale er § 1-10, som lyder:
§ 1-10
«For formål som angitt i lov 9. juni 1989 nr. 32 om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument, kan mottaksinstitusjon:
a) fremstille eksemplar av åndsverk som er avleveringspliktig og som de har i sine samlinger til konserverings- og sikringsformål etter reglene i § 1-3,
b) fremstille eksemplar, også i andre format enn originaleksemplaret, av åndsverk som er avleveringspliktig og som de ikkje har i sine samlinger, når slikt eksemplar ikkje kan skaffes på utsalgssted eller frå utgiver, importør eller produsent,
c) gjøre pliktavlevert åndsverk frå egen samling tilgjengelig på terminaler i institusjonens egne lokaler.
Annen bruk av pliktavleverte åndsverk følger reglene i pliktavleveringsloven.»52
Gjeldende § 1-10 gir anvisninger på hva mottaksinstitusjonen kan foreta seg, med hjemmel i åvl. § 16. Med andre ord hvordan det pliktavleverte materialet konkret skal forvaltes, og
48 Se nærmere Ot.prp. nr. 46 s. 74.
49 Se InfoSoc-direktivets fortale avsnitt 40.
50 FOR-2001-12-21-1563 («Forskrift til ånsdverkloven»).
51 Høring av 20. juni 2016, om forslag til endringer i forskrift om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument og forskrift om opphavsrett til åndsverk. Ref. 16/2320.
52 Forskrift til åndsverkloven § 1-10.
17
hvilke begrensninger Nasjonalbiblioteket, og tidligere mottaksinstitusjoner, er underlagt i bruken av dette.
Av forskriftens § 1-10 første ledd bokstav a, følger at eksemplarfremstilling kan skje der det er i «konserverings- og sikringsformål etter reglene i § 1-3». Det er her snakk om forskriftens
§ 1-3:
§ 1-3
«For konserverings- og sikringsformål kan institusjonen som nevnt i § 1-1 fremstille eksemplar av åndsverk som den har eksemplar av i sine samlinger
a) i samme format som originaleksemplaret,
b) i andre format enn originalseksemplaret, der det ikke kan skaffes et eksemplar som oppfyller konserverings- og sikringsfromålet fra utsalgssted eller fra utgiver, importør eller produsent,
c) ved overføring til mikroformer,
d) ved overføring til nye lagringssystemer dersom dette på grunn av ukurant utstyr er nødvendig for å benytte verket.
Adgangen til eksemplarfremstilling for konserverings- og sikringsformål gjelder også for åndsverk som ikke er offentliggjort.
Nasjonalbiblioteket kan for konserverings- og sikringsformål fremstille eksemplar av åndsverk det har i sine samlinger i andre format enn originaleksemplaret
Kultur- og kirkedepartementet kan i tilfelle vilkårene i første ledd ikke er oppfylt gi tillatelse til at institusjon som nevnt i § 1-1 for konserverings- og sikringsformål kan fremstille eksemplar av åndsverk det har i sine samlinger i andre format enn originaleksemplaret.»53
Bestemmelsen gir en uttømmende liste over reglene for eksemplarfremstilling til konservasjons- eller sikringsformål.
Videre gir forskriftens § 1-10 første ledd bokstav b mottaksinstitusjonen rett til å fremstille eksemplar av pliktavlevert materiale de ikke har i sine samlinger, dersom det ikke kan skaffes gjennom ordinære kanaler. Det er med andre ord en forutsetning at verket ikke kan skaffes gjennom ordinære kanaler. Bestemmelsen tillater også en overføring til andre format.
53 Forskrift til åndsverkloven (FOR-2001-12-21-1563) § 1-3.
18
§ 1-10 første ledd, bokstav c, gjennomfører åvl. § 16 andre ledd, og hjemler institusjonenes adgang til å tilgjengeliggjøre for allmennheten verk fra egen samling, i institusjonens egne lokaler54.
Forskriftens § 1-10 andre ledd gir kun anvisning om at annen bruk dekkes av pliktavleveringsloven. Forslag til ny § 1-10 vil bli behandlet senere, men det kan det være verdt å merke seg at dette leddet er foreslått fjernet, og at dette nok er et utslag av at Departementet ønsker at forvaltningen av det pliktavleverte materialet skal hjemles i forskrift til åndsverkloven – med andre at forskrift til åvl. skal regulere bruken av dette materialet.
Pliktavleveringsloven, med tilhørende forskrift, skal på den andre siden regulere de formalistiske sidene ved pliktavleveringen, herunder hva som skal avleveres, hvem som skal avlevere og hvor det skal avleveres - som avhandlingen har vært inne på tidligere.
2.3 EU
Utover bestemmelsene i norsk rett som eksplisitt regulerer pliktavleveringsordningen, er vi også bundet av EU-retten på deler av opphavsrettsområdet. Avgrensninger av opphavers enerett er blant områdene som skal være harmonisert på tvers av medlemsstatene.55 Den praktiske betydningen dette får er at man må se på hvilke regler som gjelder for avgrensninger av opphavers enerett på EU-nivå. På bakgrunn av dette må reguleringen av pliktavlevert materiale i Norge være i overensstemmelse med avgrensningsbestemmelsene i EUs opphavsrettsdirektiv, det såkalte InfoSoc-direktivet.
De aktuelle bestemmelsene for avgrensning av opphavers enerett som får betydning for pliktavlevert materiale finner vi i InfoSoc-direktivet art. 5, herunder art. 5(2)(c) og 5(3)(n). I tillegg kommer InfoSoc-direktivet art. 5(5) til anvendelse, den såkalte «tretrinnstesten»; kort forklart er den ment å fungere som et verktøy lovgiver kan bruke til å teste hvorvidt avgrensningene av opphavers enerett er rimelige, se nærmere om dette nedenfor.
Departementet drøfter i forslaget også forholdet til InfoSoc-direktivet art. 5(3)(a) og art. 9.
Disse vil ikke bli behandlet i det følgende. I det videre vil det bli gitt en kort begrunnelse for dette.
54 Se forrige avsnitt.
55 Herunder også EØS-landene.
19
Om InfoSoc-direktivet art. 9 skriver Departementet i forslaget at «artikkel 9 i opphavsrettsdirektivet [InfoSoc-direktivet] viser også til at regler om bl.a. pliktavlevering kan anvendes uten hinder av direktivet».56 Departementets uttalelse er nødt til å presiseres.
InfoSoc-direktivet art. 9 kan ikke forstås som at ordningen med pliktavlevering i sin helhet er unntatt regulering. Snarere må art. 9 forstås slik at InfoSoc-direktivet ikke berører regler om selve avleveringsplikten. Bruken av det pliktavleverte materialet er fortsatt underlagt reglene i InfoSoc-direktivet, da det er snakk om avgrensninger av opphavers enerett, og art. 9 er følgelig ikke relevant for avhandlingens videre fremstilling. Bestemmelsen i art. 9 vil derfor ikke bli grundigere behandlet.57 Det gjøres også oppmerksom på at art. 9 legger til grunn at InfoSoc-direktivet ikke berører «access to public documents», som svarer til åvl. § 9. Åvl. § 9 gir særlige regler om offentlige dokumenter som ikke er underlagt åndsverkbeskyttelse, herunder dommer, lover, forskrifter, vedtak fattet av offentlig myndighet m.m.
Om InfoSoc-direktivet art. 5(3)(a) sier Departementet at denne bestemmelsen «tillater unntak fra eneretten til gode for forskning», imidlertid er det min vurdering at denne er lite dekkende, da den utelukkende gjelder «for the sole purpose of illustration for teaching or scientific reasearch».58 Med andre ord er bestemmelsen begrenset til å gjelde for illustrasjonsformål til bruk i undervisning og forskning. Dette er et snevert unntak, og ikke hva avhandlingen i det følgende tar sikte på å klarlegge. Imidlertid er det klart at denne bestemmelsen også gjør en avgrensning av opphavers enerett ved bruk av pliktavlevert materiale, men bestemmelsene i forslaget går langt utover dette.
I det videre er det følgelig InfoSoc-direktivet art. 5(2)(c) og 5(3)(n) som avhandlingen vil forholde seg til, i tillegg til tretrinnstesten i art. 5(5), som vil bli behandlet for seg.
56 Høring – Forslag til endringer i forskrift om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument og forskrift om opphavsrett til åndsverk. Departementets ref. 16/2320. s. 12.
57 Det er en viss forskjell i ordlyden i art. 9 på tvers av de forskjellige språkversjonene, men lest i sammenheng er det tydelig at det er snakk om selve avleveringsplikten, og ikke bruken av det avleverte materialet. Dette fremgår særlig klart av ordlyden i den svenske oversettelsen av InfoSoc-direktivet, der det heter at «Detta direktiv påverkar inte bestämmelser om i synnerhet […] deponeringsskydlighet enligt lag». Den danske direktivteksten snakker på sin side om «pligtaflevering», og er egnet til å forvirre. Imidlertid er det ikke tvilsomt at det her, som nevnt, er snakk om avleveringsplikten jf. også engelsk (legal deposit requirements), italiensk (gli obblighi di deposito legale), fransk (les exigences juridiques en matière de dépôt légal), spansk (los requisitos sobre depósito legal), tysk (Anforderungen im Bereich gesetzlicher Hinterlegungspflichten) og hollandsk (vereisten inzake wettelijk depot) – felles for disse er at de snakker om vilkår for avlevering, ikke for etterfølgende bruk, i likhet med hva som er lagt til grunn ovenfor.
58 Jf. Directive 2001/29/EC art. 5(3)(a).
20 2.3.1 InfoSoc-direktivet art. 5(2)(c) og 5(3)(n)
Bruken av det pliktavleverte materialet må oppfylle vilkårene i InfoSoc-direktivet artikkel 5, om tillate avgrensninger av opphavers enerett. EU-retten danner med dette en ramme for nasjonalstatenes lovgivning.59 I relasjon til det pliktavleverte materiale er det art. 5(2)(c) og 5(3)(n) som kommer til anvendelse. Bestemmelsene er gjengitt nedenfor:
Art. 5(2)(c)
«2. Member states may provide for exceptions or limitations to the reproduction right provided for in Article 2 in the following cases: (c) in respect of specific acts of reproduction made by publicly accessible libraries, educational establishments or museums, or by archives, which are not for direct or indirect economic or commercial advantage;»60
Art. 5(3)(n)
«3. Member states may provide for exceptions or limitations to the rights provided for in Articles 2 and 3 in the following cases: (n) use by communication or making available, for the purpose of research or private study, to individual members of the public by dedicated terminals on the premises of establishments referred to in paragraph 2(c) of works and other subject-matter not subject to purchase or licensing terms which are contained in their collections;»61
Gjennomgående er det etter InfoSoc-direktivet snakk om «exceptions or limitations», i det som på norsk heter «avgrensinger» av opphavers enerett. I det videre vil avgrensninger bli benyttet, og det legges til grunn at dette ikke utgjør noen materiell forskjell fra «exceptions or limitations».
Begge bestemmelsene viser til artikkel 2 i InfoSoc-direktivet, som tilsvarer retten til eksemplarfremstilling etter åvl. § 262. Art. 5(3)(n) viser også til artikkel 3, som er retten om overføring til allmennheten63, som etter norsk rett også omfattes av åvl. § 2.
Av art. 5(2)(c) følger det at avgrensning i eneretten til eksemplarfremstilling (min utheving) kan tillates i visse tilfeller, listet opp under. Det er klart at avgrensninger etter denne
59 Norge er som nevnt innledningsvis forpliktet til å overholde EU-retten på opphavsrettens område, gjennom EØS-avtalen.
60 Directive 2001/29/EC art. 5(2)(c).
61 Directive 2001/29/EC art. 5(3)(n).
62 «Fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det» jf. åvl. § 2 første ledd.
63 «Tilgjengelig for almenheten» jf. åvl. § 2 første ledd.
21
bestemmelsen begrenser seg til bruk i ABM-institusjoner og UH-sektoren – bruken kan ikke være ervervsmessig.
Deretter heter det i art. 5(3)(n) at medlemsstater kan gjøre avgrensninger av rettighetene fastsatt i artikkel 2 og 3 i følgende tilfeller; der formålet er forskning eller studier, til fysiske personer, på egnede terminaler i institusjonens lokaler.
Det er særlig denne begrensningen som følger av art. 5(3)(n) det er viktig at leseren merker seg. Av bestemmelsen fremgår det eksplisitt at det er tale om overføring til «egnede terminaler» i de enkelte institusjonenes lokaler.
Videre er det verdt å merke seg at EU-direktivene skal forstås i lys av fortalen, og det er særlig ett avsnitt som er relevant å fremheve i denne forbindelse, som er av direkte relevans for fremstillingen og rettstilstanden for øvrig. Det tas imidlertid forbehold om at fortalen ikke er juridisk bindende for medlemslandene jf. blant annet C-134/086465, allikevel taler hensynet om lojalitet til lovgiver66 for at direktivet tolkes i lys av uttalelsene i fortalen67.
Det aktuelle avsnittet er (40):
Member states may provide for an exception or limitation for the benefit of certain non-profit making establishments, such as publicly accessible libraries and equivalent institutions, as well as archives.
However, this should be limited to certain special cases covered by the reproduction right. Such an exception or limitation should not cover uses made in the context of on-line delivery of protected works or other subject-matter. This Directive should be without prejudice to the Member States’ option to derogate from the exclusive public lending right in accordance with Article 5 of Directive 92/100/EEC.
Therefore, specific contracts on licences should be promoted which, without creating imbalances, favour such establishments and the disseminative purposes they serve.
Siden pliktavlevert materiale ikke reguleres eksplisitt i direktivet, vil uttalelsen i fortalen kunne være klargjørende, til tross for at det som står der ikke er rettslig bindende. Det følger
64 C-134/80 – (Hauptzollamt Bremen), hvor det uttales at: «the preamble to a Community act has no binding legal force and cannot be relied on either as a ground for derogating from the actual provisions of the act in question or for interpreting those provisjons in a manner clearly contrary to their wording».
65 Senere opprettholdt i blant annet C-205/82 (Deutsches Milch-Kontor gmbH).
66 EU-kommisjonen.
67 Jf. Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem («WK») art. 31.
22
av fortalen at det kan gjøres avgrensninger av opphavers enerett til eksemplarfremstilling, for
«publicly accessible libraries and equivalent institutions». Dette er en ordlyd som er ment å treffe bredt, på tvers av medlemsstatene, og rammer også Nasjonalbiblioteket, som for den videre drøftelsen er den naturlige institusjonen å forholde seg til, når vi snakker om pliktavlevert materiale i Norge. Videre fremheves det at avgrensningene skal gjelde visse spesielle tilfeller dekket av «the reproduction right» - eksemplarfremstillingsretten. Imidlertid følger det videre at slike avgrensninger ikke skal gjøres «in the context of on-line delivery of protected works or other subject-matter». Pliktavlevert materiale faller inn under ordlyden av
«protected works or other subject-matter», da mye av det pliktavleverte materialet vil bestå av verk beskyttet av opphavsretten. Med andre ord legger fortalen opp til en forståelse som skulle tilsi at det ikke skal gjøres avgrensning av opphavers enerett til eksemplarfremstilling i den hensikt å gjøre disse tilgjengelig gjennom nettverksoverføring68. Lest i sammenheng med art. 5(3)(n) trekker ordlyden i retning av at lovgiver har forestilt seg en løsning der bruk av vernet materiale skal skje på egnede, fysiske terminaler i institusjonens lokaler. En slik forståelse er det min vurdering at lovgiver i Norge også tidligere har lagt til grunn.
Bestemmelser om avgrensninger av opphavers enerett, må utover bestemmelsene i InfoSoc- direktivet gjennomgått ovenfor, også bestå tretrinnstesten i art. 5(5). I det videre vil avhandlingen gå over til å presentere kort hva denne går ut på, før en grundigere gjennomgang gis senere under pkt. 5.2.
2.3.2 InfoSoc-direktivet art. 5(5) («Tretrinnstesten»)
Den siste skranken for avgrensning av opphavers enerett følger av InfoSoc-direktivet art. 5(5).
Dette er den såkalte tretrinnstesten, som også fremgår av hhv. Bernkonvensjonen69 og TRIPS- avtalen.70
68 «On-line».
69 Bernkonvensjonens fulle navn er «Berne Convention for the protection of Literary and Artistic Works (1886)», og er som tittelen tilsier en konvensjon med sikte om å beskytte opphavsrettigheter. BK inneholder visse minimumsstandarder de tilsluttede statene plikter å verne om, og konvensjonen som helhet bygger på tre grunnleggende prinsipper. Det første er (i) prinsippet om nasjonal liket, det andre er (ii) prinsippet om automatisk beskyttelse og det tredje er (iii) prinsippet om uavhengig beskyttelse. Konvensjonen er åpen for alle stater, og håndheves av WIPO.
70 TRIPS står for «The Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights». TP ble etablert da handelsavtalesystemet GATT ble avløst av WTO70. Hensikten med TP er å sikre borgere i tilsluttede land rettigheter etter BK og Pariskonvensjonen på tross av om landene det gjelder er tilsluttet disse
23
Tretrinnstesten er et lovgiververktøy, for å teste om ulike avgrensninger av opphavers enerett samlet sett fremstår som rimelige. Tretrinnstesten har sin bakgrunn i internasjonale konvensjoner, og det interessante i oppgavens øyemed er dens funksjon på opphavsrettens område.
Tretrinnstesten setter skranker for statenes mulighet til å vedta lover som bryter med minstestandarden trukket opp i hhv. Bernkonvensjonen, TRIPS-avtalen og InfoSoc-direktivet.
Tanken er at lovgiving som gjør avgrensninger av opphavers enerett må kunne passere testen for å være i overensstemmelse med de internasjonale forpliktelsene. Hensikten er å vareta rettighetshaver, slik at ikke det gjøres inngrep i eneretten som urimelig skader deres interesser.
Tretrinnstesten har sitt utspring i Bernkonvensjonen, og har der følgende ordlyd:
«(2) It shall be a matter for legislation in the countries of the Union to permit the reproduction of such works in certain special cases, proivded that such reproduction does not conflict with a normal explotation of the work and does not unreasonably prejudice the legitimate interest of the author.»
Av bestemmelsen følger tre vilkår: Avgrensning av eneretten til «reproduction»71 må kun gjelde (1) spesielle tilfeller; (2) bruken kan ikke komme i konflikt med den normale utnyttelsen av verket og (3) bruken gjør ikke urimelige inngrep i opphavers enerett.
Tretrinnstesten er senere fulgt opp i TRIPS-avtalen, hvor ordlyden er lettere modifisert. Art.
13, om «Limitations and Exceptions»:
«Members shall confine limitations or exceptions to exclusive rights to certain special cases which do not conflict with a normal exploitation of the work and do not unreasonably prejudice the legitimate interests of the right holder»72
konvensjonene eller ikke. I likhet med BK gir også TP kun overordnede retningslinjer, og setter visse minimumsstandarder. Den såkalte tretrinnstesten kommer også til uttrykk her, mer om dette nedenfor.
71 Se over.
72 TRIPS-avtalen art. 13.
24
Tretrinnstesten i InfoSoc-direktivet er imidlertid utgangspunktet for den videre drøftelsen, og fremgår av art. 5(5).
«The exceptions and limitations provided for in paragraphs 1, 2, 3 and 4 shall only be applied in certain special cases which do not conflict with a normal exploitation of the work or other subject-matter and do not unreasonably prejudice the legitimate interests of the rightholder»73
Ordlyden i InfoSoc-direktivet legger til grunn at det er interessene til «rightholder» som skal beskyttes. Interessene skal i dette tilfellet forstås som opphavers enerett i tillegg til de nærstående rettighetene, ikke begrenset til retten til eksemplarfremstilling, men også spredning og tilgjengeliggjøring for allmennheten.
Avhandlingen vil senere anvende tretrinnstesten på forslaget til forskrift under pkt. 5.2. Under denne anvendelsen blir det er spørsmål om hvordan ordlyden i tretrinnstesten skal tolkes.
Utgangspunktet blir tatt i ordlyden slik den fremgår av InfoSoc-direktivet, men der det er relevant vil det vises til tolkninger av testen under BK og TRIPS. Det konkrete innholdet i tretrinnstesten fremstår som uklart blant både akademikere, og rettsansvendere. I relasjon til TRIPS-avtalen har tretrinnstesten vært anvendt i sin helhet kun én gang tidligere, av et WTO- panel74 i WT/DS160/R. For BK er testen imidlertid aldri blitt klarlagt fra offisielt hold, og flere nasjonale domstoler har kommet til forskjellig resultat i anvendelsen75. EU-domstolens praksis på tretrinnstesten er inkonsekvent, og gir lite veiledning på hvilke rammer tretrinnstesten trekker opp. Avhandlingen vil senere ta sikte på å danne noen faktiske rammer, basert på WT/DS160/R76, og den etterfølgende kritikken.
Det er særlig Deklarasjonen77 avgitt av Max Planck-instituttet som danner utgangspunktet for den kritikken WT/DS160/R senere vil bli tolket i lys av – sammen med frittstående uttalelser fra involverte teoretikere. Dette vil bli drøftet inngående senere.
73 Directive 2001/29/EC art. 5(5).
74 Heretter «Panelet».
75 https://www.eff.org/files/filenode/three-step_test_fnl.pdf.
76 WT/DS160/R er en panelrapport fra 2000 hvor et nedsatt WTO-panel tok stilling til tretrinnstesten i TRIPS- avtalen, i den mest komplette gjennomgangen av denne testen vi har til dags dato. Saken sto mellom EU som saksøker, og USA som saksøkte. Spørsmålet gikk på om det såkalte «homestyle-exception» var i
overenstemmelse med tretrinnstesten eller ikke.
77 Geiger, m. fl. (2010).
25
Videre vil avhandlingen ta for seg forslaget til endring i forskrift til åndsverkloven, herunder bestemmelsene som gjelder bruk av det pliktavleverte materialet. Under dette punktet vil også samtlige høringssvar presenteres og oppsummeres; deretter vil forslaget, i kapittel. 4 og 5, drøftes i lys av bestemmelsene kartlagt ovenfor.
26
3 Forslaget til forskrift
3.1 Forslaget
I denne delen vil forslaget til endring i forskrift til åndsverkloven behandles. Bakgrunnen for lovendringen, og påfølgende forslag om endring i forskrifter, er overgangen fra en analog til en digital pliktavlevering. Bestemmelsene i forslaget som regulerer bruken av det pliktavleverte materialet er hhv. § 1-10 samt §§ 1-10a og 1-10b. Først vil det foretas en gjennomgang av de enkelte bestemmelsene, før det deretter vil foretas en konsekvensutredning av de ulike endringene, og hva slags bruk de åpner for. Deretter vil de ulike høringssvarene fra berørte organisasjoner presenteres, da høringssvarene har dannet rammene for oppgavens problemstilling, og ellers er egnet til å belyse forslagets problematiske sider.
Nåværende forskrift om pliktavlevert materiale er hjemlet i åvl. § 16. Dette videreføres.
Endringene som er foreslått er i det vesentlige tilføyelser, med et lite unntak i forslaget
§ 1-10 andre ledd, som er strøket som en refleks av de nye reglene. Nåværende § 1-10 første ledd følges av nytt andre og tredje ledd, samt to nye bestemmelser i §§ 1-10a og 1-10b.
Det kan være verdt å merke seg at de nye bestemmelsene eksplisitt regulerer Nasjonalbibliotekets bruk av det pliktavleverte materialet. Herunder er det § 1-10 tredje ledd, og de to nye bestemmelsene i §§ 1-10a og 1-10b som omhandler selve bruken, altså tilgjengeliggjøringen av det pliktavleverte materialet for allmennheten. Innledningsvis ble både dokumentasjons- og forskningsformål trukket opp som bruksområder, jf. avlvl. § 1, og de to nye bestemmelsene regulerer tilgjengeliggjøring for disse formålene. Bestemmelsens
§ 1-10a regulerer bruk til forskningsformål, og § 1-10b regulerer bruk til dokumentasjonsformål – se nærmere nedenfor.
3.1.1 Forslag til ny § 1-10 - Pliktavleverte åndsverk
Forslaget § 1-10 er utspringet for bruk av det pliktavleverte materialet, og for reguleringen dertil. Den danner utgangspunktet også for forslaget §§ 1-10a og 1-10b; mer om disse bestemmelsene i pkt. 3.1.2 og 3.1.3. Ettersom § 1-10 hjemler §§ 1-10a og 1-10b er lovmessigheten av denne delen av bestemmelsen avhengig av om bestemmelsene isolert sett
