Medlemsblad for NFF´s faggruppe psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi Nr 1, februar 2010, årgang 28 Spenningsnytt

(1)

Spenningsnytt

Medlemsblad for NFF´s faggruppe psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi Nr 1, februar 2010, årgang 28

(2)

At eg er støv i ein stjernehop Er alt eg veit.

Det er ikkje mykje, Men det er stort.

Arvid Hanssen. STØV

Havhest, Cozumel, Mexico. Foto: Vebjørn Karlsen

(3)

Spenningsnytt nr. 1, februar 2010

3 Kjære leser

Gode råd er ikke dyre

Tvert imot blir de kastet mot meg. Det er ikke måte på hva jeg bør stappe i meg av solhatt, c-vitaminer og tran. Doser og tidpunkt beskrives nøye. For å nevne noe. Jeg angrer selvfølgelig øyeblikkelig på at jeg har nevnt sår hals og et snev av feber for forsamlingen. Her vil jeg bare ha litt sympati , kanskje også slippe litt lettere unna avkledde demonstrasjoner og nærgående spørsmål fra kursholder, men belæring med gode råd er hva jeg får. Jada, gankse riktig: jeg er selvfølgelig omgitt av terapeuter. Psykomotoriske fysioterapeuter:

Ekspertise i sykdomsbekjempelse. Omsorg i over- dose. Livsmestring på høyt plan. Og nå burde jeg jo lære av dette, noe jeg så klart ikke gjør! Tvert imot gir jeg videre det jeg selv vil ha meg frabedt:

gode råd i utide. Og som så mange ganger før, må jeg lære på den harde måten. Det holder ikke med hint. Heldigvis har pasientene mine blitt strengere - noen vil jeg til å med gå så langt som å kalle sintere - med årene. Så etter å ha solt meg i rollen som Klara Klok og Miss Besserwisser – noe som så klart fikk meg til å føle meg flink og pasienten til å føle seg elendig, fikk jeg denne servert: ”Jeg synes faktisk jeg er ganske flink til å mestre livet mitt, jeg! Det er ikke sånn at bare man gjør alt på en bestemt måte, så blir alt bra.”

Hilsen Ellinor

Spenningsnytt

er medlemsblad for faggruppen psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, og sendes ut til alle medlemmer. Kun abbonement koster halvparten av serviceavgiften, dvs for tiden kr 750,-. Opplag: 450. 3 utgivelser pr år.

Innhold

Kjære leser 3

Noen ord fra leder 4

Informasjon fra valgkomiteen 5

Årsmøteseminar 2010 6

En prat med Gudrun Øvreberg 8 Undervisning om kropp og spenningstilstander ved medisinstudiet i Tromsø i dag 12 Liv Larsen Stray disputerte 8.12.20009 14 Erfaringer med læringsorientert fysioterapi 19 Hvordan få opprettet driftstilskudd 20

Bokanmeldelser 22

Bevegelseskurs i Andalucia høst -09 24 Kriterier for tildeling av støtte til fag-

utvikling for faggruppens medlemmer 26 Harstadhamn psykomotoriske fysioterapi 27 Spenningsnytt for 27 år siden 28

Annonser 29

Frist for innsendelse av stoff til juniutgaven av Spenningsnytt:

10.mai

Vi oppfordrer til å sende bidrag per e-post!

Borghild Viem

Hellmyrbruddet 7 8011 Bodø 97 96 39 13 [email protected]

Ellinor Alstad Ringvålv.348 7089 Heimdal 41 32 09 99 [email protected] Redaksjonskomiteen i Spenninsgnytt består av Borghild Viem og Ellinor Alstad

Illustrasjon: www.istock.com Foto forsiden: Borghild Viem

(4)

Styret i faggruppen:

Leder:

Mona Lønning Kjos Johan Fastingsgt.23, 2318 Hamar

[email protected] tlf.priv: 62 52 41 16 mob: 99 73 21 81 tlf.arb: 62 53 82 82 Økonomiansvarlig:

Riborg Schanke Aas Utsynet 52, 1512 Moss [email protected] mob: 97123426 Sekretær:

Jannicke Smith

Bregnevn.19 B, 0875 Oslo [email protected] tlf.arb: 23 47 46 50

tlf.priv. 22 23 30 44 mob: 93 08 42 17 Ansvarlig for psykisk helsevern:

Tine Møller

Herland, 3275 Svarstad [email protected] mob. 95805630

Ansvarlig for barn og unge:

Gro Cecilie Meisingseth Montarou, Solåsv. 1, 1450 Nesoddtangen [email protected] tlf.arb: 45 24 34 52 tlf.priv: 66 91 54 27 Ansvarlig for utdanning:

Inger Anita Herheim Vetleflaten 8, 5700 Voss [email protected] tlf.priv: 56 51 32 53 tlf.arb: 56 51 77 99 Faggruppens nettside:

www.fysio.no/psyk

Planlagte styremøter:

* 11.mars

Noen ord fra leder`n

Kjære medlemmer av faggruppa, og abonnenter av Spenningsnytt

Riktig godt nytt år og tiår! Her utkommer nok en utgave av fagbladet vårt, det første i 2010. Vanligvis ville det inneholdt mange sider årsmøtepapirer. Det vil det ikke gjøre denne gangen, av forskjellige årsaker. I år vil vi legge ut årsmøte- papirene tre uker før årsmøtet, på nettsiden vår, bak passord, og sende dem ut som vedlegg i en gruppemail til alle som har registrert sin epostadresse hos NFF. Logg deg gjerne inn og oppdater dine kontaktdata. Vi vil i tillegg trykke opp eksemp- larer som kan fås på årsmøtet den 13.03.

Årsmøteseminaret i år vil også ha en annerledes form enn det vi har vært vant til.

Tåler vi forandringer på formen? Vi i styret og i seminarkomiteen er veldig spente på det! Hvis du var til stede på årsmøteseminaret i Molde i 2006 husker du kanskje at jeg fikk overrakt en gave av forrige leder. Den gaven var et egg og rådet var å gi det tid. Det har jeg nå gjort. Jeg har ruget og gitt det tid i snart 4 år –faktisk. Egget er i ferd med å klekke. Ideen fikk jeg i fjor etter å ha deltatt på et helt annerledes seminar, kalt Åpen arena. Det gjorde nemlig noe med meg! For første gang følte jeg meg ikke sliten etter en dag med plenumsforelesninger og notatskriving. Dette var nemlig helt annerledes:

Her var det rom for å treffe folk med svært forskjellig bakgrunn, erfaring og arbeidsplass enn min egen. På forskjellige måter ble vi ”eltet sammen” og fikk komme med meningsytringer på langs og på tvers. Det var svært stimulerende!

Det store klimakset fikk vi erfare dag to, som skulle gjennomføres med den såkalte

”Open Space-metoden”. Jeg fikk jo litt ulike fantasier om hva det kunne gå ut på og kunne for øvrig kanskje tenkt meg en liten tur til outer space, for en pause fra hverdagen, men som Marianne Sempler, pedagogisk leder for seminaret uttalte:

”Denne arenaen er alt det du har savnet ved tidligere konferanser og seminar – Dette er nemlig kaffepauser satt i system! Tenk når får du ellers to ganger halvannen time til å diskutere det du er mest opptatt av sammen med andre som er interessert i samme tema?” Jeg har nemlig ikke opplevd det noe annet sted, så jeg må gi henne rett. Og fordi programmet helt avhenger av hva deltagerne er opptatt av, er det vanskelig å beskrive innholdet i programmet før vi har erfart det. Nesten litt som faget vårt til tider. Det ER mye lettere å beskrive med ord det en selv har erfart med egen kropp, etter at en har erfart det selv.

Vårt håp for arenaen årsmøteseminaret i faggruppen er at DU som medlem skal oppleve at du har en møteplass i faggruppen hvor du kan dele dine erfaringer med andre kollegaer og interessenter i fagfeltet, ta opp utfordringer eller fagspørsmål du, eller arbeidsplassen din, er opptatt av. Og det aller fineste ved denne måten å arrangere seminar på er at du er med på å bestemme innholdet!

Derfor er vi også opptatt av at nettopp du kommer – ja, du ja! Vi håper å få en bredde i alder, arbeidssted, yrkeserfaring og ulik lengde på deltagelse i faget. Vi vil spesielt oppfordre de av våre kollegaer som har vært med i mange år til å delta og dele av sin kunnskap. Vi håper og ønsker at de av våre kolleger som ikke har vært med så lenge kommer og deler sine betraktinger med oss. Vi gleder oss til å treffe ansikter som vi kjenner igjen og kanskje ikke husker navnet på, og gamle og nye

kullinger uavhengig av utdanningssted. Og da mener vi nettopp deg!

Velkommen til Hamar 11. – 13. mars 2010!

Ta med deg en kollega du gjerne vil snakke mer med.

Med hilsen fra styret, ved Mona

P.s. Hvis du ennå ikke er helt overbevist kan jeg, som en ekstra gulrot, minne om at seminaret er forhåndsgodkjent av NFF som praktisk kollegasamarbeid gjeldende som to dager.

Hvis sjefen din ennå ikke er overbevist om å la deg få dra – ring meg! D.s.

(5)

Spenningsnytt nr. 1, februar 2010

5 VALG ÅRSMØTE 2010

Informasjon fra valgkomiteen

Valgkomiteen mangler i det Spenningsnytt går i trykken kandidater til følgende verv:

Valgkomiteen: 1 representant Spenningsnytt: 1 representant

Kurs - og fagutviklingskomiteen: 3 representanter

Vi oppmunterer dere alle til å tenke over om dere kjenner noen som egner seg til de ledige vervene. Kjenn også etter om du selv har lyst til å engasjere deg!

Forslag til kandidater til styret og valgkomiteen sendes til:

Anne-Bjørg Lie mob 99 79 65 99 epost [email protected]

Kristin Storm mob 92 81 56 12 epost [email protected] Forslag til kandidater til Spenningsnytt sendes til:

Margreet Passchier mob 41 16 35 73 epost [email protected]

Hilsen valgkomiteen ved leder Anne-Bjørg Lie

Foto: Borghild Viem

(6)

For å samle og styrke faggruppen ønsker styret å arrangere opptakten 4l årsmøtet annerledes enn foregående år. Styret og seminarkomiteen har forberedt seminaret i samarbeid med Marianne Sempler, utviklingspedagogisk seniorrådgiver ved AiR -‐ Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsreCa rehabilitering. Hun har lang erfaring med å arrangere slike konferanser og møtearenaer. Bl.a for KS og ﬂere nasjonale kompetansesenter og interesseorganisjoner. (eksempel på lignende seminar: www.air.no/?ac%20id=221). Det vil bli et seminar med deltagerfokus. En av metodikkene som vil bli brukt på seminaret er OPEN SPACE -‐ metoden. Metoden gir rom for deltagernes egne innspill 4l temaer, og samtaler om disse temaene organiseres i forskjellige gruppediskusjoner. Metoden har en klar struktur og tydelige spilleregler. Du kan lese mer om OPEN SPACE på: hCp://en.wikipedia.org/wiki/Open_Space_Technology

På grunn av metodikk og oppbygging er det avgjørende at de som ønsker å delta er med fra første dag. Diskusjonene og faglige u[ordringer vil foregå kon4nuerlig gjennom hele seminaret og avsluCes med årsmøtet på lørdag før lunsj.

Vårt mål med konferansen på Hamar:

*Å få respekt for mangfold i gruppen -‐ På lang sikt ønsker vi å skape en samlet og begeistret gruppe med faglig trygghet

*Å skape en læringsarena for utvikling. På lang sikt ønsker vi å skape en årlig læringsarena som drivkra_ for kon4nuerlig utvikling og formidling av fag-‐ og arbeidsmetodikk

Vi kan friste med:

* Hele seminaret er godkjent av NFF som prak4sk kollegasamarbeid

* Happening på Domkirkeodden torsdag kveld med kulturelle innslag og bespisning

* to middager og to lunsjer inkludert i seminaravgi_en

Vi håper deCe virker passe uvanlig, og at det inspirerer deg 4l å komme 4l Hamar.

VELKOMMEN TIL SPENNENDE DAGER PÅ HAMAR!

Vi gleder oss +l å stake ut kursen sammen med dere

Seminarkomiteen: Ingar Kvebæk (leder), Ellen Åse Nygard, Hjørdis Ross, Liv Andenes Opsahl, Anders Bakke-‐Lorentzen, AleJe OJesen, Marit Løvseth Magnussen, Mona Lønning Kjos og Gro Cecilie Meisingseth Montarou (støJemedlem)

Mer info om pris og påmelding ﬁnner du via link på www.fysio.no/psyk

eller ved å kontakte Thue & Selvaag Forum as, telefon 61 28 73 20, e-‐post: [email protected]

Open space

Hvor skal vi nå da?

Forandring fryder!

Kom til faggruppens årsmøteseminar på Hamar Scandic Hotell 11. – 13. Mars 2010

Domkirkeruinen, Hamar. Originalfoto: Torstein Frogner

(7)

7 PROGRAM

for seminar og årsmøte i faggruppen psykosomatisk og psykiatrisk fysioterapi

Torsdag 11.03.10

1100 – 1300 Registrering og lunsj 1300 – 1400 Velkommen og oppstart

1415 – 1500 Innspill på samlingens tema v/Torbjørn Orskaug, Norges Ishockeyforbund 1500 – 1600 Rom for reﬂeksjon over temaet (det blir også servert kaﬀe og noe å bite i)

1600 – 1800 ”Verdi–Kafé”. Deltakernes dialogkafé for å legge et felles verdigrunnlag for faggruppen. Hva bør de styrende prinsipper for samarbeid i faggruppen psykosoma4sk og psykiatrisk fysioterapi være?

Dagen avslu5es med en kort plenumsøkt

1930 Omvisning på Domkirkeodden med kulturelt innsalg og middag

Fredag 12.03.10

Fredagen vil bli gjennomført med Open Space-‐metodikk for å legge 4l reCe for gode samtaler og neCverking

0900 – 1000 Oppstart, Jlbakeblikk og prioritering av gårsdagens arbeid 1000 -‐ 1700 Open Space. Tema: – Hva og hvor vil DU nå da?

Ta opp det du har lyst [l å gå videre med eller snakke med andre om!

1015 – 1130 Åpning: Tema4kken i temasesjonene deﬁneres av arenaens egne deltakere ut fra en ledet prosess (Open space)

1130 -‐ 1300 Temasesjon 1 1300 – 1430 LUNSJ 1430 – 1600 Temasesjon 2

1600 – 1700 Oppsummering og avslutning. Resultatene fra temasesjonene føres opp i rapporter/

handlingsplaner eCer hver av enkeltsesjonene. Alle rapporter blir gjengiC i dokumentasjonen fra seminar/

årsmøte. Styret har et oppsummeringsmøte sammen med planleggingskomiteen og eventuelt andre interesserte i løpet av en måned eCer seminar/årsmøte. Der bestemmes hvordan eventuelle ini4a4v og innspill skal følges opp. Det skrives referat fra denne samlingen som alle deltakere fra Hamar-‐samlingen får.

1930 Kulturelt innslag

2000 Festmiddag med Hamarlos Lørdag 13.03.10

0900 -‐ 1000 Oppvåkning med musikk og bevegelse ved Kari Andrea Bye fra Friskis&Sveqs.

Evaluering og oppsummering 1000 – 1230 Årsmøte for faggruppens medlemmer 1300 – 1400 Avslutningslunsj

(8)

FAG

Nyttårsaften fylte Gudrun Øvre- berg 73 år. Hun arbeider fortsatt 4 dager i uka, og nyter nå friheten med å være uavhengig av både Nav og kommune. Og hun nyter å ha institutt alene. Vil hun ha kollega- selskap, stikker hun innom Harstad- hamn Psykomotorisk Fysioterapi på felles lunsj. Å la de 6 andre psykomotoriske fysioterapeuter i Harstad etablere sitt fellesskap uten henne, beskriver hun som å la ungene flytte hjemmefra; nå er de voksne og må få utvikle seg på sin måte uten at hun skal sitte der som en syvende far i huset.

Gudrun underviser fortsatt ved videreutdanningen i Oslo, og i Tromsø inntil videreutdanningen der ble avsluttet. Det er ingen alders- begrensninger i faget vårt mener hun. Dess mer livserfaring du får, dess mer har du å møte pasientene med. Det gir frihet at grepene sitter i fingrene, det blir lettere å ha fokus på mennesket du har foran deg.

«Jeg vil si til alle at det blir bare bedre og bedre å jobbe!». Men for å utvikle deg selv som menneske og fagperson må du eksponere deg, understreker hun. At hun hele veien har åpnet behandlingsrommet og latt andre se på behandlingene, har vært helt essensielt for gjensidig faglig utvikling. Psykomotorisk fysioterapi var nytt i Nord-Norge da Gudrun startet praksis i Harstad.

Hun presenterte faget for trygde- kontor og samarbeidspartnere.

Grundige epikriser som forklarte hvordan hun tenkte og hva hun så, førte til gode tilbakemeldinger og kontakt med legene. Hun inviterte også legene til å være med å se på behandlinger av enkelte pasienter de rekvirerte. Nysgjerrige fysioterapeuter som ville se hva hun gjorde førte naturlig frem mot at hun begynte å ta inn hospitanter.

Hospitanter stiller spørsmål som

stimulerer deg til å tenke nytt, og det å se andre undersøke og selv bli sett på, er utviklende hevder Gudrun. Alle profesjoner må ta de ferske med og la de se på, det må vi også for å bringe faget videre.

Undervisning på medisin- studiet i Tromsø Jeg er nysgjerrig på å høre mer om den undervisningen Gudrun har drevet i en årrekke ved medisinstudiet i Tromsø, da jeg har møtt flere leger som er positive til psykomotorisk fysioterapi etter denne undervisningen. Gudrun forteller at det var Tom Andersen, psykiater og professor ved Universitet i Tromsø, som inviterte henne inn der. Hun møtte Tom første gang i forbindelse med at han arrangerte et kurs om psykomotorisk fysioterapi i Tromsø, hvor Berit Heir Bunkan var spurt om å undervise. Hun ville ha en kollega med seg, og hentet inn Gudrun. Fra det møtet ble det et tett samarbeid mellom Tom og Gudrun i mange år. Tom hadde arbeidet som allmennlege i en del år, og mente at vår måte å under-

søke og forstå kroppslige plager på var viktig for legestudenter. Gudrun har undervist medisinstudentene i ca 30 år uten opphold frem til 2004, da tok andre over. Første kullet hun uderviste var på kun 30 studenter, i festsalen på Åsgård psykiatriske sykehus. Jeg må innrømme at jeg ble litt beroliget av å høre Gudrun fortelle at hun var skikkelig nervøs, med diare og skjelvinger. Jeg har tenkt at jammen er det modig å gå inn i medisinstudiet og undervise med pasientdemonstrasjoner. Hun beskriver levende hvordan Tom Andersen sto der som en bauta, oppmuntret og støttet henne under- veis. Undervisningen la vekt på praksis, å kjenne på egen kropp.

Studentene arbeidet i grupper på tre, og gikk gjennom undersøkelsen.

De sto også i en stor ring og så på pusten til hverandre. Gudrun gikk rundt og kommenterte hver enkelt.

Det rant mye svette, men dette måtte de tåle mente hun. Sånn ville pasientene ha det foran dem. Og det var nyttig for dem å se hvordan pusten ble under stress. Å lære med og på seg selv er noe annet enn å

en prat med

Gudrun Øvreberg

Tekst og foto: Borghild Viem

(9)

9 FAG

høre om det samme. Gudrun trakk med seg andre psykomotoriske fysioterapeuter i undervisningen, sånn at de var mange til å veilede i den praktiske treningen. Dette var også et bevisst valg med tanke på å lære opp andre som kunne overta undervisningen ettter hvert.

De brukte to dager på 2. årsstudiet, og en halv dag 6. året. Da under- søkte Gudrun en pasient mens studentene så på, med diskusjon etterpå. Etter hvert laget hun et slideshow for at de lettere skulle se det hun så. Undervisningen skåret høyest på semesterevalueringen.

Gudrun mener det har stor betydning for fagets renome at vi kommer inn på medisinstudiet på denne måten. Hun mener de aller fleste leger er hjelpeløse i møte med pasienter med plager fra musklene, de kan ikke verken palpere, under- søke eller analysere bevegelser. Og når de selv ikke forstår, får de heller ikke forklart plagene for pasientene.

Ting tar tid - du blir god til det du øver på. Det er som med en baby, du blir kjent med barnet via stell, bleieskift og håndtering. Du kan ikke lese bøker om barnestell og bli flink til å stelle et barn. Det må gjøres om og om igjen. «Når barna var små, hadde jeg lang sommer- ferie sammen med dem, og når jeg da startet å arbeide igjen på høsten, gikk det noen uker før fingerfølelsen var på plass igjen», forteller hun.

Både grunnutdanningen i fysioterapi og videreutdanningen vår har for lite mengdetrening i bruk av hendene og blikket hevder Gudrun.

Og for lite trening i å se på hverandre og bli sett på. Det er også for lite arbeid med egne bevegelser. For lite praksis mener hun gjør at du begynner å lage forståelser intellek- tuelt, og ender som teoretiker.

Praten i terapirommet blir løsrevet fra kroppsopplevelsen. Forståelse og ferdigheter kan sammenlignes med

psyke og soma, det kan ikke deles i to adskilte deler.

Om stemmen, ord og pusten.

Kunnskap om stemmen mangler i vår videreutdanning. Kan du analysere og lytte på stemmen, hører du samtidig pusten forteller Gud- run. Er du flink til å ta stemmen, ser du hvor pusten stopper opp. Stem- men er uttrykket, ordet. Ordet, stemmen og pusten er uadskillelig, stemmen er bindeleddet mellom ord og pust. Gråt og latter er pust.

Er det myk stemme, spiss stemme, kort stemme.? Vi må lære å lytte til uttalen av ordene. Det er et hav av informasjon i stemmen. Om du er kommet til ansiktet på slutten av behandlingen, og pasienten svarer på innpust, da er det noe du har oversett i dosering, fremdrift og lignende.

Stemmen er bevegelse. Jo mer bevisst du er bevegelser, jo mer ord får du på bevegelsene. Og dess mer kjenner du bevegelsene. Når du rører på kroppen, så kommer ordene for hvordan du har det.

Tom Andersen var veldig inspirert av psykomotorisk fysioterapi. Der relasjoner var stoppet opp, oppfordret han vedkommende til å skrive brev til den det gjalt. Deretter lese opp brevet høyt for seg selv, for å høre hva du selv sier og for å sette pust på ordene. Når ordene får pust, beveges det emosjonelle mente han. Etter å ha lest det en har skrevet høyt, kanskje gå videre å lese det høyt for den det gjelder.

Når pasienter kommer til deg med noe de har skrevet, prøv å få dem til å lese det høyt.

Tom slapp oss ikke, forteller Gud- run, han ville dytte oss frem, ut i verden. Jeg har holdt foredrag i USA og England, men det var kjempevanskelig. Valørene i språket faller bort, det er svært vanskelig å formidle seg nyansert på et frem- med språk. Da kjente jeg virkelig hvor betydningsullt språket er, at språket er ditt eget. Jeg får av og til et underlig spørsmål fortsetter Gudrun; «hvor mye snakker du med pasienten?» Jeg skiller ikke snakking og resten av det jeg gjør.

Det har ikke noe med saken å gjøre

hvor mye jeg snakker, men hvordan snakker jeg, med hvilket «språk».

Gudruns bevegelsesgrupper

«Gulvet er det viktigste i gruppene mine», er noe av det første Gudrun sier i det jeg kommer inn på insti- tuttet hennes. Hun mener det er helt avgjørende for effekten av gruppene at hun sammen med en snekker har konstruert et gulv som har svikt. Gulvet gir tilnærmet samme effekt som når du går i terreng, og hun bruker det også for gang- trening. Jeg går noen runder, kjenner svikten de første skrittene, etter det kjennes det bare naturlig ut å gå på, helt til jeg går ut i gangen på vanlig gulv igjen. Da føles det med ett som rygghvirvlene mine blir skvist eller stuket sammen i det hælen møter gulvet. Gudrun mener denne gulvkonstruksjonen er helt essensiell for å få inn svikten i kroppen.

Mange har gått i gruppene til Gudrun i årevis. Rekorden har en dame som har vært med i 37 år!

Det er så vidt det innimellom siver inn noen nye, det er nemlig ingen som vil slutte. Hovedtyngden av deltagerne er i aldersgruppa 50-70 år, noen er i 40 årene, og en del har passert 75. Hun har en egen gruppe for de som har noe lavere funksjons- nivå, hvor de tar det litt roligere.

Men også i denne gruppen bruker de piggsvina, dvs balanserer på balanseputer som er runde under og har pigger oppå, en under hvert bein. Overrasket spør jeg om det virkelig går for alle rundt 75 år. Og det gjør det. De får holde seg i ribb- veggen om de trenger det, og det legges vekt på at det er viktigere å øve på å ta seg igjen når man mister balansen enn å klare å balansere perfekt. Når du ramler av piggsvina lærer du å ta deg for. Og er det noen som faller, er Gudrun nøye på at ingen får hjelpe vedkommende opp. Det gir trygghet å vite at en kommer seg opp selv. Samtidig får en god tid til å kjenne etter om det gikk bra, at ingen ting er skadet.

Apropos fall; Harstad kommune er en «safe community»-kommune, dvs har mange tiltak på forebygging av ulykker i hjem og i det offentlige rom. I forbindelse med at det skulle lages en reportasje om dette, ble

«Forståelse og ferdigheter kan

sammenlignes med psyke og

soma, det kan ikke deles i to

adskilte deler»

(10)

FAG

Gudrun spurt om hvor mange av hennes gruppedeltagere som hadde brukket lårhalsen i de årene hun har holdt på. Hun kom frem til at det var kun en person; hun gled på isen hjemme. Hun vet om en til, men han falt etter han var sluttet i gruppa. Og det er en stor andel mennesker i risikoalder for hofte- brudd som har vært med på gruppene, i perioder har Gudrun hatt 9 grupper i uka. Vi som psykomotoriske fysioterapeuter må tenke vedlikehold og forebygging med andre virkemidler enn å forlenge behandlingsseriene sier hun, også helsepolitisk må vi være på banen i den sammenheng.

Det var etter hun hadde jobbet et års tid i Harstad, på begynnelsen av 70-tallet, at hun fikk ideen å starte bevegelsesgrupper. For å få avslutta individuell behandling tidligere, måtte pasientene ha noe å fortsette med, og svaret ble bevegelse og be- visstgjøringsgrupper. Deltagerne blir påmint hver gang om hjem- leksen: tenk ytre fotrand og stortå og knær over tær. Og å bryte vane- bevegelser, dvs når du kler på deg, ta motsatt bein av hva du vanligvis bruker først i buksa osv. Og når de skal opp på piggsvina, legge merke til hvilken fot de vil ta først, og ta den andre i stedet. Bevisstgjøring og koordinering og balanse er stikkord.

Piggsvina bidrar til myke føtter, som jo også er viktig for balansen.

Det tar tid å «salte ned» bevegelser.

Skal fallforebygging ha effekt, må du gå i gruppe over tid mener Gudrun bestemt. Elementene i gruppene er alltid først å lee og lirke seg til. Deretter bevegelser som stiller større krav til koordinering og hurtighet, og så avslutte med noe som roer ned, stimulerer strekk og gjesp. Men hva de gjør varierer veldig. Det skjer noe når du beveger deg, nye bevegelser dukker frem.

Og musikkvalg og type bevegelser må selvfølgelig også tilpasses alder på gruppa. Musikk er talemåte uten ord. Noen kan du åpne og få i gang når du ser at de faller inn i musik- ken, andre nås ikke like lett. Hun legger ned mye arbeid i å lete etter musikk til gruppene, bruker mye jazz og musikk med rytmer. Inni- mellom dukker det opp spørsmål om helse eller andre ting, og da blir

det naturlig å ta en liten teoribolk der og da.

Veien fram til psykomotorisk fysioterapeut

«Bevegelse har alltid vært en del av meg; danse, leke, tulle, ski, svøm- me» sier Gudrun. En skitur sammen med venner andre året på handelsgym, avklarte yrkesvalget.

Gudrun ante ikke hva hun ville bli, men det måtte være noe hvor hun fikk brukt både hodet og kroppen.

En av venninnene mente at da var sykegymnast midt i blinken, og etter at hun hadde forklart mer hva det var, var Gudrun klar: ”det vil jeg bli!”.

Etter endt utdanning ved Oslo Ortopediske institutt i -59, jobbet

hun en periode på institutt, og deretter på sykehus og på institusjon for leddgiktpasienter. Hun konklu- derte skuffet etter et par år at hun nå hadde prøvd alle jobbvariantene for fysioterapeuter, og at hun fant yrket kjedelig. Tilfeldigvis fikk hun et tips av en kollega om å kontakte en merkelig dame som het Adel Bülow Hansen. Etter første møte med henne var det gjort.

Hva var det som fasinerte deg så sterkt spør jeg, og Gudrun forteller:

Alle gamle sannheter fnøyset Bülow av. Det var leger på den tiden som mente at ryggen skulle holdes helt rett til enhver tid. Men hos Bülow ble jeg bedt om å bøye ryggen, og å slippe meg til. Jeg gikk i behandling en time i uka, timen uka etter fikk

(11)

11 FAG

jeg stille spørsmål. Notatboka fra den gang har jeg ennå. Og det er sånn vi lærer, ved å kjenne på egen kropp, og etterpå forstå sammen- hengene. Jeg husker spesielt en opplevelse: Etter å ha arbeidet med strekken i knærne ved å henge forover og slippe pusten til, fikk jeg et enormt strekkebehov i beina. Jeg skulle sykle hjem etter behandlingen, men måtte stoppe og heve sykkelsetet, da jeg nå hadde en helt annen strekk i beina enn før timen.

Gudrun forteller videre om tiden hos Bülow: Det som gjorde så sterkt inntrykk med Bülows måte å behandle deg på, var at du ble oppfordret til å være delaktig. Og hun var bestemt, ikke bare for å være det, men fordi hun hadde en auto- ritet og en kunnskap du naturlig bøyde deg for. Jeg gikk vel til 10-12 egenbehandlinger, deretter tok jeg en behandling av og til for å «kali- brere» meg, se om jeg fortsatt var på rett spor. Spesielt etter jeg begynte med grupper, var det godt å ta en behandling innimellom for å sjekke at bevegelsene jeg gjorde var hensiktsmessige. Om jeg har gjort noe feil i gruppene, ville det ha ned- felt seg i kroppen min, så mange timer som jeg hadde grupper i uka.

Gudrun understreker at faget vårt har en tung, omfattende kunnskap om veldig mye, og vi har et syn å menneske som er nyttig mange steder. Livet i seg selv og livet i faget gir en dypere, tyngre og mer meningsfull erfaring for henne selv nå. På spørsmål om hvordan det kjennes at videoen «Gudrun Øvreberg - et liv i bevegelse» nå er klar til å gis ut, svarer hun at det kjennes både litt skremmende og helt ok. Det føles utrolig trivelig å kunne bidra med noe som lever videre, og som kanskje kan inspirere kollegaer på deres faglige vei. Hun er full av beundring for dem som har arbeidet frem dette materialet til publisering, og mener de re- presenterer et uvanlig sterkt og kreativt samarbeide.

Å arbeide med barn - en kasuistikk

: Gudrun fascineres av å arbeide med barn. Der får du sett psykomotorisk fysioterapi i store bokstaver, sier hun, og gir oss en kasuistikk om en gutt på 11 år som har hatt to behandlinger: Gutten var født med hjertefeil, og var operert to ganger som spebarn og en gang som femåring. Han var tung i pusten, uten funn ved medisinske undersøkelser. Ved første møte var han blek, forsiktig og litt «stivt blid». Sånn blir det når du i årevis hører «Nå må du være flink mens vi setter sonde» osv. Vi småpratet, sånn at han fikk tid til å bli trygg på meg. Så begynte vi med å henge fremover, kjenne litt på bevegelig- heten før han la seg på magen. Jeg kjente en oppblåst, stiv thorax, og ved lett press på thorax kjente han det i halsen. Da visste jeg at pusten var stoppet eller spent i halsen. En hjerteoperert har naturlig nok ikke pustet så mye under sternum, og magesmerter, «skrekken i magen”», hadde ikke gitt rom for pust i magen. Så han har tatt det ut i halsen i stedet. Et så alvorlig sykt barn har fått en annen kroppsopplevelse enn vanlig, da det er håndtert av mange forskjellige hender, og foreldrene har vært naturlig engstelig under stell og håndtering av barnet. Så jeg begynner med rolige strykninger utover armene og nedover setet, for å gi han opplevelse av berøring på kroppen. Han slipper pusten litt, opplever det godt. Jeg stryker, nærmest smører han utover benken. Deretter over i sideleie, så han fikk samle seg litt. Jeg tar venstre armen, lirker og beveger skulder og skulderblad, drar opp skulder- bladet som satt som klistret. Lirket og beveget. Og tar armen bakover; «Nå strekker vi på muskler, hjertet har det helt fint der inne, dette er musklene du kjenner». Vi gjentok flere ganger, småpratet. Og jeg løftet armen opp og slapp den, lekte at han var filledukke. Tok han så opp i sittende, for å sjekke hvordan det gikk. Han var landet mer nedpå, så da kunne vi fortsette i ryggleie med bøyde knær. Spenningene i bryst, hals og mage bidro til stor lordose, som ville låse pusten om han lå med strake bein. Jeg ser på ansiktet hans at det gleder ham. Lot han lirke og bevege seg, rugga og bevege på hofte for å få korsryggen mer ned. Venstre side var strammest, så jeg jobber nesten bare på den siden. Pusten kommer mer ned og magen romler. «Nå snakker magen, så godt for magen å få snakke» sier jeg, og latteren hans får pusten enda mer i gang. Jeg tar bevisst på operasjonsarrene. Ikke unngå arrene, da unngår du det som har vært vondt. Jeg vandrer hele tiden mellom ulike områder; hof- ter, opp til skulderblad og ansikt og ned i igjen. Når du kommer til ansiktet på barn, kommer gjespen. De syns ofte det er gøy også, gummiansikt. Og når gjespene kommer – hands off ! Da begynner de å bevege seg selv, alle disse «krumelurebevegelsene». Det er poetisk, som en blomst som åpner seg. Jeg kunne snakke med mor mens jeg jobbet med ansiktet, for da var gutten i sin verden. Barn går inn i egen kropp, de tar ikke disse verbale sam- talene når gjespen er kommet i gang. Da gjelder det å la det som beveger seg komme av seg selv. Jeg sier ikke «hvor flink du er». Gradvis ser vi ansiktet faller ned, han slutter å smile. Til slutt er han mettet i gjespen, jeg lar han hvile seg. Etter litt går jeg ned og bøyer lett i ankelen, og pustesvaret kommer. Gutten er trygg, har trygge voksenpersoner, ingen garderinger følelses- messig, og da kommer det helt naturlig. Mor forteller at han sovnet i bilen hjem, og fikk mye luft i magen. Jeg oppfordret foreldrene til å gjøre noe av det samme hjemme. Når gutten selv får bestemme, kan det ikke gjøres noe feil. Ikke lære noe, men avlære. Jeg lot det være opp til gutten om han ville tilbake. Og det ville han, for «hun hadde så gode hender». Og til andre time kom han med et naturlig smil. På spørsmål hva han hadde kjent: Ikke vondt i brystet mer, ikke vondt i magen, kjempegøy å kunne fjerte. Gått oftere på do, sovet lettere. I neste behandling gjentok vi mer eller mindre det samme.

Samme reaksjoner, denne vidunderlige kroingen, maler som en katt. Han får gjøre akkurat hva han vil, jeg bare er der ved siden av han. Jeg lærte ham å svelge, han hadde ettersvelg til å begynne med, men etter den timen svelget han helt fint. Både mor og far svarte på innpust, så hele familien fikk i oppgave å øve på å snakke på utpust. Å leke seg med dette gir mer pust.

(12)

UTDANNING

I mange år var Gudrun sin undervisning av medisinerstudentene i Tromsø også et faglig møtested for oss psykomotorikere som var med som veiledere. Vi fikk inspirasjon og nye tanker, og følte oss stort sett ganske trygge siden det var praksis- veiledning som var vår oppgave. Da Tom og Gudrun skulle avslutte sin viktige gjerning på medisinstudiet i Tromsø, var det med skrekkblandet fryd, mest skrekk, jeg valgte å si ja til å være med å overta ansvaret for undervisningen. Sammen med fysioterapeutkollega Astrid Mørch (tidligere Tromsø, nå Kristiansand) og allmenpraktiserende lege/ stip- endiat ved Universitetet i Tromsø, Astri Medbø, sa jeg ja til dette i 2004. Astri Medbø hadde selv følt Gudrun sin undervisning på kroppen da hun for tredve år siden stod i festsalen på Åsgård og fikk farger og vurdering av sine muskler. I hennes legepraksis i dag har mange av pasientene muskelskjelettplager der symptomene er sammensatte. Å bidra til at medisinstudentene får en kunnskap og forståelse som gjør dem i stand til å møte og behandle denne pasientgruppen på en god måte, var vår motivasjon. Til det trengs både kunnskap om sammensatte lidelser og praktisk håndlag for å kunne undersøke pasienten.

De første tre årene etter at vi over- tok undervisningen fortsatte vi innenfor de samme rammene som tidligere; ti timers undervisning i fjerde år og to timer i sjette år. Vi vektla praksis, og hadde som tidligere fire, fem kollegaer fra Tromsø med oss i undervisningen fjerde år.

En forskjell var legens rolle. Astri Medbø er en erfaren lege som har henvist mange pasienter til psykomotorisk fysioterapi. Hun deltar aktivt i undervisningen med pasienteksempler fra sin praksis.

Universitetet arrangerte innspilling av en undervisningsfilm hvor jeg undersøker en ”pasient” og sammen med legen diskuterer hva det er rom for å bruke av undersøkelsen i en travel legehverdag. Det er ikke alltid lett å finne en pasient som vil være med foran seksti til hundre medisinstudenter i et auditorium.

Da har det vært greit å bruke denne filmen og andre filmer som er tatt opp av fysioterapeuten i arbeid.

Det er en utfordring å skulle overta etter inspirerende, tydelige og dyktige fagpersoner og undervisere som Gudrun og Tom. For meg har det betydd å ”orke å grue meg”, å føle meg som en dårlig kopi, og etter hvert kunne se at jeg har min måte, som er annerledes. Som Gudrun sier så er det å tørre å eksponere seg en viktig del av fag- utvikling. Og motivasjonen har som sagt hele tiden vært at vi tror det er

viktig for pasientene at legene har denne kunnskapen.

I 2007, i forbindelse med øko- nomiske nedskjæringer og etter at Tom Andersen var død, fikk vi plutselig vite at vår undervisning ikke lenger fikk noen plass. Diverse

”tiltak” gjorde at den fikk fortsette, men i forkortet utgave. De to siste årene har vi fire timer i fjerde år og som før to timer siste år. Det har medført store endringer i undervisningen. Det er nå bare Astri Medbø og meg som har den. Vi har fremdeles litt praksis, med erfaring på egen kropp i gymsalen. I timene ellers bruker vi mye kasuistikker som utgangspunkt for forståelse av vår tankegang. Vi prøver å gjøre det praksisnært. Endringene gjør at det blir mindre personlig, kroppslig erfaring for studentene. Det gjør jo inntrykk, ”å bli sett - å bli avkledd”.

Tilbakemeldinger på undervis-

Undervisning om kropp og spenningstilstander ved medisinstudiet i Tromsø i dag

av Nina Tvedten

Nina Tvedten og Astri Medbø. Foto: Lone Jørgensen

(13)

13 UTDANNING

ningen har også vært mer blandet etter endringen. Noen er som vanlig veldig interessert, andre tenker at dette, på lik linje med annen teore- tisk kunnskap, må kunne læres på en effektiv og kjapp måte.

Når vi møter studentene i fjerde år av utdanningen har de lite pasient- erfaring. Det gjør det spesielt viktig å finne en form på undervisningen som gir god læring for deres fram- tidige møte med og behandling av pasienter med sammensatte lidelser.

Vi anser det som svært viktig å lære studenten god og grunnleggende

undersøkelsesmetodikk og vi ønsker å lære dem å se sammenhenger mellom psykiske forhold og musku- lære spenninger – lære dem å tenke helhet. Å bruke blikk og hender er etter vårt syn helt sentralt i en god undersøkelse.

”Vi har liten kunnskap om under- søkelse av pasienter med muskelskjelettplager” sa sjette-års studentene vi underviste nå i høst (Det ene kullet vi ikke hadde fjerde år da vår undervisning ble tatt ut). Det er alvorlig! Både studiets fagplaner og legers praksis bekrefter nødvendig-

heten av slik kunnskap. Vi har en verdifull kunnskap og forståelse som vi tror studentene har behov for for å kunne møte denne pasientgruppen på en god måte. Dette har vi formidlet i et brev til programstyret for medisin – og vi venter på svar.

Siste nytt om master i fagfeltet vårt

Anne Gretland, ansvarlig for arbeidet med studieplanen for Mastergradsprogram i helsefag, studieretning psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, har gode ny- heter når vi kontakter henne for å høre siste nytt om masteren.

Universitetet i Tromsø (UiT) og Fond til etter - og videreutdanning av fysioterapeuter er nå enige om finansiering av både psyk-master og nevro-master. Gretland forteller at Fondet har forutsatt at UiT skal komme ut med 20 kandidater, og det kan bety at de må ha flere-og- tjue studenter fra start, da noe frafall må tas høyde for. I første omgang er det planlagt ett kull, men Gretland regner med at studiet vil bli videreført etter at første kull er ferdig og studiet evaluert. Vi er selvfølgelig glade for å ha kommet så langt understreker

hun, men det viktigste arbeidet gjestår: å utvikle gode undervisningsopplegg som ivaretar alle gode intensjoner i studieplanen, og å etablere et godt samarbeid med alle gode faglige krefter som trengs til å drive studiet. Vi er avhengig av at kollegaer i praksisfeltet tar imot studenter til veiledning, og vi vil gjerne trekke inn kollegaer med ulik kompetanse i undervisningsoppgaver i samlinger. Erfaringer fra videreutdanningen tilsier at mange kollegaer gjerne bidrar til utdanning av nye fagfeller. Jeg både håper og tror at interessen er like stor når utdanningen heves til masternivå, avslutter hun.

Studiet lyses ut på UiT´s hjemmesider og i Fysioterapeuten medio februar, med søknadsfrist 15. april.

Illustrasjon: www.istockphoto.com

(14)

FAG

Liv Larsen Stray

disputerte 8. desember 2009 med avhandlingen:

«Motor problems in Children with ADHD and clinical effects of Methyl- phenidate as assessed with the MFNU»

Liv Larsen Stray er spesialist i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi og har hovedfag i fysioterapivitenskap fra UiB. Hun er også pedagog, og har tatt en doktorgrad i spesialpedagogikk ved UiS. Nå er hun ansatt som spesial- fysioterapeut ved ABUP (Avdeling for barn og unges psykiske helse) i Arendal, og som forsker ved ABUP i Kristiansand.

Her presenteres sammendraget av avhandlingen, deretter en artikkel Larsen Stray har skrevet til Spennings- nytts lesere om hvordan vi kan forstå og behandle smertene barn med ADHD av og til har.

Doktoravhandlingen kan bestilles hos henne til kostpris ca 150 kr + porto [email protected]

Summary:

The Motor Function Neurological Assessment (MFNU) has been developed over a 25 year period based on clinical observations and assessments of children referred for evaluation of possible Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD)/Hyperkinetic disorder (HKD). The sub-tests of the MFNU were constructed to demonstrate these motor problems to parents and teachers of these children, and to make changes in motor performance observable when the child was medicated with Methyl- phenidate (MPH, Ritalin©). The reliability and usefulness of this instrument as a clinical assessment tool has been demonstrated through many years of clinical prac- tice with hundreds of children at the Birkelid Resource Centre prior to the start of the research. However, the MFNU was not originally constructed as a research tool.

Since the usefulness of the instrument in this respect is of crucial importance to the validity of our research find- ings, much effort was put into development of a user manual and DVD with precise instructions for test ad- ministration on each subtest, together with rules of interpretation and scoring.

The aim of the research projects was to investigate possible relationships between ADHD symptoms and certain motor problems observed in children with this diagnosis.

The first research question of our studies, using the MFNU as our research tool, was to establish to what extent the MFNU discriminates between children with and without ADHD. In the first study 25 drug-naïve boys, aged 8-12 years and recently diagnosed as HKD F90.0, and 27 controls without ADHD participated. Highly significant differences between the groups were found on all the MFNU sub-tests. A high percentage of ‘severe problems’ was found in the ADHD group. The control group typically presented few, if any severe problems. When the ‘moderate problems’ and ‘severe’ scores were combined, the ADHD group presented problems within a range of 80 to 96%.

(15)

15 FAG

The second research question was to investigate the effect of MPH on motor problems in children with ADHD. Twenty-five drug-naïve boys, aged 8-12 years and recently diagnosed as HKD F90.0 participated. A double-blind, placebo controlled, cross-over design was applied, using MPH or placebo capsules. The children were assessed individually with the MFNU twice a day on two different days, with at least one day interval. The first trial each day was baseline and the second was the experimental condition. Significant improvements were found on all sub-tests when comparing Baseline to the MPH trial. A Cohen’s d of 1.27 was found, applying

‘Total score’ from the MPH and the Baseline trials. The most pronounced improvements with MPH compared to Baseline were observed on sub-tests assessing high muscular tone.

The third research question was to investigate to what extent motor problems are present in positive responders to MPH on their core behavioural problems of ADHD, compared to non-responders. The study group consisted of 73 children. They were retrospectively divided into two sub-groups based on their response to MPH on their core ADHD problems: ‘Medicine responders’ and ‘Non medicine responders’. Highly significant differences were found between the groups on MFNU sub-tests and the

‘Total Score’. The responder group obtained a signifi- cantly higher median score than the nonresponder group on all sub-tests. No significant gender or age differences were found in the responder group, nor in the nonresponder group, on any of the MFNU sub-tests.

A case study describes changes in motor function on MPH medication in children who did not fully satisfy the ADHD criteria, but were positive medicine responders.

The two children were diagnosed with 47, XYY syndrome. The MFNU served as an important supplement in the evaluation of MPH treatment in these children.

This shows that the MFNU is valuable in assessment of other syndromes than ADHD.

We have shown that the MFNU is a sensitive instrument in the assessment of motor inhibition and high muscle tone in trunk, shoulders, hips and legs in boys with ADHD-C/HKD. The results from the research presented in this thesis support our clinical observations regarding specific motor problems in children with ADHD. We found such problems both in the diagnostic group in general and in children with ADHD, who re- spond positively to central stimulant medicine, in parti- cular. A single dose of MPH in boys diagnosed as ADHD-C yielded a significant improvement of the motor problems. There was a corresponding weaning effect after the metabolisation of the MPH which is very similar to what is seen in the behavioural symptoms of the syndrome. The results support our suggestion that there may be a close relationship between the motor problems measured by the MFNU and the neurofunc- tional causes of ADHD.

The MFNU is still in need of further validation research, particularly regarding the use in diagnostic assessment.

Jeg fikk forespørsel fra Spennings- nytt med spørsmålet:

”Da barn og unge med ADHD diagnose innimellom henvises til psykomotorisk fysi- oterapi med smerter i kroppen, hvordan vi kan forstå disse smertene, og hvordan kan vi best hjelpe?”

Jeg opplever i mitt arbeid med barn med ADHD¹ at kun noen av barna med ADHD klager over smerter, til

tross for at mange har svært høy tonus. Jeg har også observert at smertene barna beskriver i stor grad bedres når barnet får sentralstimulerende medisin (Ritalin), men noen trenger i tillegg behandling hos fysioterapeut. Jeg har erfaring med at Motorisk funksjonsnevrologisk undersøkelse (MFNU) er anvendelig i direkte arbeid med barn, ungdom og voksne. Kartleggingen gir dem en forståelse av egne vansker, og

dette gir meg en mulighet for å gi dem en opplæring i /bidra til å gi dem en opplevelse av hvordan de kan kompensere for de motoriske problemene. Voksne med ADHD har ofte gitt utrykk for at kartleggingen har hjulpet dem til å forstå og kjenne etter hvor mye krefter de bruker på enkle bevegelser, og til å se egne kroppslige plager, som f. eks opplevd stivhet, smerter og tretthet,

Personer med oppmerksomhetsvansker og hyper- aktivitet (ADHD) har ofte problemer med motorisk inhibisjon og regulering av muskeltonus

Av Liv Larsen Stray

1 ’ADHD’ brukes her som populæruttrykket for tilstander som innbefatter hyperaktivitet, impulsivitet og oppmerksomhets-/konsen- trasjonsvansker, og som inngår både i diagnosen ’Hyperkinetisk forstyrrelse’ (F90) i diagnosesystemet ICD-10 som anvendes i Europa, og i diagnosen ADHD-C i diagnosesystemet DSM-IV-TR som anvendes i USA..

(16)

FAG

i et nytt lys. Dette åpnet for nye måter å håndtere disse plagene på.

MFNU ble utformet spesielt med henblikk på kartlegging av motoriske vansker som er karakteristiske for barn med ADHD, i første rekke for å synliggjøre slike vansker for foresatte, lærere og andre viktige voksne rundt barnet, men også for å kunne inngå som et ledd i utprøving av sentralstimulerende medikasjon.

Undersøkelsen er resultatet av et utviklingsarbeid som ble startet i 1980-årene ved Birkelid kompetansesenter (senere Sørlandet kompetansesenter), og videreført i samarbeid med barne- og ungdoms- psykiatrisk avdeling (BUA) Vest- Agder, og universitetene i Bergen og Stavanger. Undertegnedes bakgrunn i psykomotorisk fysioterapi ad modum Bülow Hansen har vært viktig i utviklingen av MFNU, spesielt knyttet til forståelsen av kompenserende muskulatur.

Vi observerte at barn med ADHD i hovedsak strever på to områder når det gjelder motorikk. Det første og kanskje viktigste området gjelder vansker med å regulere og justere kraften og flyten i bevegelser. Dette gir seg utslag på mange områder, bl.a. ved at bevegelser gjerne blir rykkete, stakkato og ujevne, spesielt når de gjentas over tid. Det andre området gjelder mangelfull proksi- mal stabilitet, med påfølgende bruk av kompenserende muskulatur for å opprettholde balanse. Denne måten å kompensere på, har vi ofte sett

også hos andre enn barn med ADHD. Det vi fant som var spesielt for ADHD-gruppen, er vansker med å ”slippe” (inhibere) aktiviteten i muskulatur. F.eks. viste palpasjon av longissimus dorsi høy tonus.

Muskulaturen kjentes som ”bein”

ved palpasjon, som om den var i full aktivitet, selv om barnet lå avslap- pet i mageliggende. Konsistensen i muskulaturen skilte seg fra typisk myotisk muskulatur som kan fram- komme ved langvarig stress eller belastning. Våre observasjoner ble bekreftet av en studie av MFNU gjennomført med gutter med ADHD og kontrollgruppe uten ADHD, som viste signifikante forskjeller mellom gruppene. En svært høy prosent av barna med ADHD hadde problemer (Stray, Stray, Iversen, Ellertsen, Ruud, et al., 2009).

En annen oppdagelse vi gjorde, var at det var bortimot umulig å ”trene bort” inhibisjonsvanskene. Derimot så vi til dels dramatiske virkninger av sentralstimulerende medikasjon både på stabilitets- og inhibisjons- problemer – så lenge medisinen virket. De samme problemene duk- ket opp igjen når medisinen var ute av kroppen. Dette ble bekreftet i en dobbelt blind studie hvor det ble benyttet Ritalin og placebo (Stray, Stray, Iversen, Ellertsen, & Ruud, 2009). Eksempler på dette er vist i DVD som medfølger MFNU brukermanual (Stray, Iversen, Stray, Ellertsen, & Ruud, 2006). Jeg har ikke funnet noen behandlingsmåte

som virker "helbredende" på selve inhibisjonsproblemene og problemene med regulering av den økte tonus som jeg finner hos personer med ADHD. Disse problemene synes å være forårsaket av regul- eringsforstyrrelser i hjernen (se Stray, et al., 2006). Methylphenidat (virkestoffet i Ritalin) virker bl.a. på nevroregulatoren dopamin, som antas å spille en sentral rolle både i reguleringen av aktivitets- og im- pulskontroll og i nevromuskulær kontroll knyttet til fronto-striatale baner og cerebellum. Det at det er problematisk å ”trene bort” / ”behandle bort” muskulære inhibisjonsproblemene betyr ikke at barn med ADHD ikke har effekt av trening og behandling. Barn med ADHD kan trenes på linje med andre barn, men de må lære seg å gjøre ting på ”sin egen måte”. Barn som har smerter pga økt tonus må lære hvordan de kan strekke ut muskulaturen.

Barn med ADHD blir ofte misfor- stått som ulydige, aggressive, des- truktive eller lite samarbeidsvillige, der den egentlige årsaken til at- ferden henger sammen med dårlig kroppskontroll og koordinasjon av bevegelser. Vi har erfart at når foreldre og lærere får hjelp til å se barnets motoriske vansker, og får en forklaring på hvordan disse påvirker barnets hverdag, skjer en endring i forståelsen av barnet. ”Skubbing”,

”knuffing” og ”dytting”, søling og

”grising” med mat, ”slurvete” og rotete skriftforming, som tidligere førte til stadig kritikk og mishags- ytringer fra omgivelsene, blir nå sett i lys av et handikap eller funksjons- nedsettelse som krever tilretteleg- ging – ikke som intensjonelle eller målrettede handlinger (Stray, 2004).

I klasserommet blir ”kræling” og uro eller stadig nedglidning av stolen, eventuelt ”henging” over pulten, svært ofte forstått som aktiv forstyrrelse eller som ”dovenskap”.

Innsikt i barnets vansker med stabilitet og tilhørende strev med å holde kroppen oppreist, fører til at lærere og foreldre ikke lenger ser et utfordrende eller ”uregjerlig” barn, men et barn som faktisk gjør en innsats for å følge med og ”holde ut” til tross for smerter og ubehag.

Denne endrede forståelsen kan i mange tilfeller være opptakten til en Illustrasjonsfoto: Borghild Viem

(17)

17 FAG

bedre tilværelse for barnet, både faglig og sosialt, og ikke minst at barnet slipper stempelet som at- ferdsvanskelig. Negative forvent- ninger og oppgitthet hos de voksne kan snus til sympati, romslighet og imøtekommenhet, og til økende våkenhet for barnets ofte rike res- surser og muligheter

Fokuset mitt i behandling av barn og unge som ikke har kunnet bruke sentralstimulerende medisin, har vært ”å leve med spenningene”.

Tøyningsøvelser av m. Latissimus dorsi, Iliopsoas, Erector spinae og leggmuskulatur bør da inngå som daglige rutiner. Jeg instruerer ofte lærer i øvelser som hele klassen kan gjennomføre (slapp stup-stående stilling, tøyning av Latissimus ved å strekke hendene fram – håndflaten opp mens en ”lukte på en rose”

benyttes ofte). Omgivelsene må få informasjon om barnets problemer og hvordan de kan legge til rette for barnet. Under har jeg skrevet ned noen forklaringer og råd jeg ofte gir til foreldre og lærere.

Hvordan gir de motoriske vanskene seg utslag i barnets hverdag? I MFNU avdekkes til- tagende stivhet i finger og under- armsmuskulatur. Barnet begynner ofte bevegelsene uten problemer, men ved gjentatte repetisjoner blir bevegelsene tiltagende ujevne og stive, og bevegelsesutslaget i leddene blir nedsatt. Problemene viser seg ofte som finmotoriske vansker og kan gi utslag som dårlig håndskrift:

Barnet kan ha vansker med å justere kraften på blyanten/pennen.

Det skriver hardt, og skriften blir

”kantete” og ujevn.

Når barnet bruker den store beve- gelsesmuskelen i skulder (m. Latis- simus dorsi) for å holde ryggen oppreist, nedsettes bevegelsen i skul- deren. Dette kan blant annet på- virke skriftforming. Barnet må, på grunn av den stramme muskulaturen i skulder, flytte hånden under- veis i skriveprosessen på en mindre effektiv måte enn ønskelig. Dette kan føre til at det blir vanskelig å holde linjen. Ofte ser en at bok- stavene er skrevet ujevnt i forhold til hverandre i samme ord. I skriftlige arbeider vil en hos mange barn med disse problemene se avbrudd i

den sammenhengende skriften.

Dette kan skyldes at barnet har løftet blyanten opp fra papiret og flyttet hånden. En del av barna bruker en blanding av små og store bokstaver når de skriver.

Når muskelaktiviteten /spenningen er høy i den store bevegelsesmusk- elen i skulder og i ryggstrekkerne (sacrospinalis), fordi de brukes aktivt for å holde ryggen oppreist, nedsettes bevegelsen i rygg og i bryst- kasse. Dette kan føre til at barnet raskere enn andre barn blir and- pusten ved aktiviteter som krever ekstra surstoff, som hopping og løping. Barna klager ofte over at de blir slitne og at de har vondt i rygg

og nakke. På skolen vil en ofte se at barnet legger overkroppen ned på pulten og støtter hodet i hånden, eller at det sklir ned på stolen, støt- ter skulderbladene på stolryggen og eventuelt vipper på stolen. På denne måten slipper det noe av spenningen i ryggmuskulaturen.

Når den store hofteleddsbøyeren (m. Iliopsoas) brukes til å holde nedre delt av ryggen oppreist, nedsettes bevegelsen i hoftene. Dette kan gi seg utrykk i at barnet ikke får ordentlig fraspark når det løper. Det bruker derved mer krefter, og blir lettere slitne enn andre barn. Store spenninger i denne muskulaturen kan også gi magesmerter. Forøket Illustrasjonsfoto: Øystein Viem

(18)

FAG

spenning i legger og føtter gjør at barnet får dårlig fotavvikling, det går, løper og hopper tungt.

Medbevegelse i hender når barnet beveger føttene kan være årsak til at barnet ikke mestrer finmotoriske aktiviteter det holder på med så godt som det egentlig kan dersom beina holdes i ro. Barnet finner ofte ut av seg selv at det er bedre å sitte med beina under seg på stolen når det skal få til aktiviteter som krever finjustering.

Medbevegelser kan også føre til at barnet dulter borti andre eller river ned ting uten at barnet selv er klar over det. Andre barn kan oppleve at barnet slår dem eller ødelegger for dem. Ofte blir barnets handling vurdert som viljestyrt. Det får kjeft, men vet ikke hvorfor. Dette kan få store sosiale konsekvenser for barnet.

Hva kan gjøres:

-Forstå barnets problemer og vær klar over hvor mye krefter barnet bruker

- Gi barnet lov til å legge seg ned på pulten.

- La barnet få reise seg i løpet av timen å gå for å hente noe, slik at det får bevege seg

- Legg inn en kort strekk øvelse for hele klassen i løpet av timen.

- Barnet bør trenes opp i å bruke PC som skriveredskap

- Gi barnet lite lekser som krever mye håndskrift. Ikke fokuser så mye på om skriften er fin, se heller på innholdet.

- Være klar over barnets motoriske problemer i gymnastikk og heim- kunnskap og tilrettelegge i forhold til dette.

-For en del barn vil opptrening av kontroll av den dype ryggmuskulaturen være svært aktuelt

Referanser:

Stray, L. L. (2004): Handikapfor- ståelse og inkludering. Spesial- pedagogikk (6), 20-27.

Stray, L. L., Iversen, S., Stray, T., Ellertsen, B., & Ruud, A. (2006).

MFNU - Motorisk Funksjonsnevrologisk Undersøkelse Brukermanual. Stavanger:

Universitetet i Stavanger.

Stray, L. L., Stray, T., Iversen, S., Ellertsen, B., & Ruud, A. (2009).

Methylphenidate improves motor functions in children diagnosed with hyperkinetic Disorder. Behav Brain Funct, 5(21).

Stray, L. L., Stray, T., Iversen, S., Ellertsen, B., Ruud, A., &

Tønnessen, F. E. (2009). The Motor Function Neurological Assessment (MFNU) as an indicator of motor function problems in boys with ADHD. Behav Brain Funct, 5(22).

MFNU, Motorisk funksjonsnevrologisk undersøkelse - brukermanual med opplærings DVD er en del av avhandlingen og kan kjøpes av fysioterapeuter og leger for kr 700 hos lesesenteret ved Universitetet i Stavanger:

http://lesesenteret.uis.no/

kurs_og_boeker/boeker_og_hefter/

To av artiklene kan lastes ned direkte fra http://

www.behavioralandbrainfunctions.c om/articles/browse.asp?

date=&sort=&page=2

The Motor Function Neurological Assessment (MFNU) as an indicator of motor function problems in boys with ADHD. Liv Larsen Stray, Torstein Stray, Synnøve Iversen, Anne Ruud, Bjørn Ellertsen, Finn Egil Tønnessen. Behavioral and Brain Functions 2009, 5:22 (18 May 2009)

Methylphenidate improves motor functions in children diagnosed with Hyperkinetic Disorder.

Liv Larsen Stray, Torstein Stray, Synnøve Iversen, Anne Ruud, Bjørn Ellertsen.

Behavioral and Brain Functions 2009, 5:21 (13 May 2009)

Doktorgrad- hovedfag - og masteroppgaver

Kurs-og fagutviklingskomiteen har samlet en oversikt over hovedfagsoppgaver / masteroppgaver / doktorgrader relevant for fagfeltet vårt fra 1993 og frem til i dag. Denne oversikten trykkes i sin helhet i hvert oktobernummer av Spenningsnytt.

INFO FRA FAGUTVIKLINGSKOMITEEN

Vi vil sette pris på om dere som har arbeidet med publikasjoner, masteroppgaver og doktoravhandlinger vil skrive sam- mendrag av innholdet, og sende det til ”Spenningsnytt” direkte. (mailadresser finner dere på side 3). Det vil også være interessant å få vite litt om hvordan arbeidet har foregått, og annet dere vil formidle. Første gangs presentasjon skjer da ved minimum abstract, og senere vil publikasjonen stå nevnt i en komplett liste en gang pr. år (oktober-numrene). De øvrige numrene har altså bare de nye oppgavene med. På denne måten blir det plass til en litt bedre presentasjon av de nye oppgavene etter hvert som de kommer. Vi er nysgjerrige og gleder oss!

Kurs - og Fagutviklingskomiteen:

Karl-Fredrik Skjørshammer [email protected] Lisbeth Lyngaas Borelly [email protected]

Jorunn Almaas Helgesen [email protected]

(19)

19

Jeg har tidligere skrevet et leserinnlegg i Spenningsnytt om læringsorientert fysioterapi. Og nå er jeg tilbake igjen med litt om mine erfaringer med metoden.

Da jeg i mars 2007 kom tilbake til jobb etter permisjon, hadde mine kolleger hatt kurs med Britt Fadnes om stoffet fra boka ”Balansekoden”. De gav meg mange små drypp fra kurset, og jeg fant at dette var noe å bygge på.

I 2008 var jeg heldig å få være med på ei kursrekke der både Per Brodal, Britt Fadnes og Kirsti Leira underviste.

Gjennom kursene, utprøving på pasienter, og ikke minst egne erfaringer med metoden, ble jeg raskt overbevist om at i denne tilnærminga var det mye å hente.

Selvhjelpsøvelsene jeg både praktiserer selv og lærer bort til alle mine pasienter, gir i de fleste tilfellene raskere effekt enn noen annen metode jeg kan noe om. Og jeg ser effekter jeg tidligere ikke forventet, f.eks. redusert tankekaos, redusert angst, og bedret følelsesmessig kontroll. I tillegg gjør den teoretiske forklaringa det hele så forståelig. Den nevrobiologiske teorien forklarer meg dessuten hvorfor det som virket også tidligere, faktisk gjør det, og hvorfor jeg i forhold til noen pasienter ikke lykkes så godt med de redskapene jeg har.

Jeg vil kort si noe om erfaringer med selv å bruke metoden. For noen år siden hadde jeg pådratt meg plager med unormal slitenhet, og var i 2008 i gang med utredning med tanke på kronisk utmattelsessyndrom.

Men da jeg selv begynte å bruke to av øvelsene fra læringsorientert fysioterapi regelmessig, tok det bare noen uker før utmattelsen begynte å slippe taket. Det er banalt enkle øvelser jeg gjør, men jeg gjør dem mange ganger daglig. Og nå, godt over et år etter at jeg begynte å praktisere dette selv, har jeg fortsatt kontroll over utmattelsen. Jeg har rett og slett fått mer kontroll over dagene mine igjen, og vet i stor grad hva jeg kan forvente av meg selv. Noe jeg ikke kunne vite de årene jeg ofte ble utslitt av ingenting.

Det jeg gjør i forhold til pasienter, er å alltid starte med å veilede i enkle rutinemessige øvelser fra konseptet læringsorientert fysioterapi. Faktisk setter jeg av tid allerede i første time til å presentere en enkel nevro- biologisk forklaringsmodell, og lære dem en av øvelsene.

For de som klarer å gjøre dette ofte nok, kommer oftest noe effekt veldig raskt. Spesielt ser jeg at lang tids anspenthet, nakkesmerter, oppjagethet og stressfølelse, ofte reduseres overraskende raskt. For en del av pasientene bruker jeg etter hvert også mine gamle redskap, spesielt psykomotorisk fysioterapi. Men da har jeg i bakhodet teorien om hvordan vår hjerne lærer og avlærer. Og det som overrasker meg, er hvor mye raskere enn før også noe fra mine gamle redskap får effekt. Det ser ut som om det fundamentet pasientene legger gjennom sin rutinemessige jobbing hjemme, gjør dem mer omstillbar.

Det ferskeste eksemplet jeg har, er ei tobarnsmor på 30 år som hadde høy grad av anspenthet, vedvarende smerter i nakke og nedover til korsryggen (med oppstart 12 år tilbake), hyppig migrene, depresjon samt tanke- kverning og tankekaos. Mye av dette trolig som følge av tidlige traumer.

Som vanlig setter jeg av tid til å veilede i en første øvelse fra læringsorientert fysioterapi allerede i første time. Hun lærer en øvelse for å gjøre hver gang hun er på do. Etter ei uke kommer hun tilbake og har faktisk gjort øvelsen under de fleste dobesøk. Hun beskriver seg selv som roligere, og at hun kjenner på velværefølelse når hun gjør øvelsen. Dessuten erfarer hun å ha mer kontroll i situasjoner der hun før pleide å bli vippet av pinnen.

I andre time utvider vi øvelsen hennes med et par detaljer, samt legger til en ny øvelse – også til bruk ved dobesøk. Etter nok ei uke kommer hun tilbake og forteller at hun har mer overskudd, og gir æren for dette til den pausen hun får hver gang hun er på do. Hun forteller også at den første øvelsen hun lærte, fungerer som en oppkvikker, og sier at denne vil hun aldri gi slipp på. I uka mellom andre og tredje time, har hun dessuten nesten ikke hatt migrene, og minimalt med smerter i nakke og nedover rygg.

Når to uker er gått, blir det et fire ukers opphold i be- handlinga pga. sykdom i både mitt og hennes hjem. Seks uker etter oppstart, kommer hun likevel tilbake til sin fjerde time uten å ha hatt noen følelsesmessige nedturer.

Hun har kjent minimalt til både nakkesmertene og stiv- heten i nakken, og migrene har hun hatt kun en gang i

LESERINNLEGG

Erfaringer med Læringsorientert fysioterapi

av Berit Åsjord

Illustrasjon: www.istockphoto.com