Spenningsnytt
Medlemsblad for NFF´s faggruppe psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi Juni 2009, årgang 27
synelatende dødt står det midt i en blomstrende vår. Men det er ikke dødt, det hviler seg bare. Når oliventrær føler seg utarmet, går de i dvale. Treet trekker seg ned i roten og samler krefter. Det går kanskje noen år, og så begynner det å produsere på ny. Det tar seg rett og slett en velfortjent hvil når det føler for det. Ikke vet jeg om pliktfølelse og engasje- ment får oliventreet til å utsette dvalen, men jeg tror ikke det. Jeg liker å tro at treet bare lar sevjen synke ned i roten uten å slåss i mot. At det bare gir slipp.
Da kan jeg tenke at sånn gjør oliventreet, og kanskje kan jeg også lære en dag. Greie det litt bedre for hver gang jeg kjenner kreftene minke. Jeg leste forøvrig et sitat i dag: “tiden leger alle sår, og erstatter dem med nye...” (sigurd hoel). Godt vi er utstyrt med evne til å gro sammen, og har smerte- dempende mekanismer og forsvarsstrategier i ulike varianter! Og godt å være bevisst mine strategier, kjenne hvordan de setter inn når det stormer som verst. Og kunne åpne opp for dem, slippe de til.
Faget vårt er verdifullt! Takk til alle som bidrar til å utvikle det videre, og ikke minst deler sine er- faringer og tanker med oss andre! Takk for alle gode bidrag denne gang!
God sommer! Borghild
NB! I denne nettutgaven er en del bilder er fjernet, annonsesidene kutta ut og teksten komprimer til færre sider. Dette for å få den liten nok til å få lagt ut på nettsiden.
Spenningsnytt
er medlemsblad for faggruppen psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, og sendes ut til alle medlemmer. Kun abbonement koster halvparten av serviceavgiften, dvs for tiden kr 750,-. Opplag: 450. 3 utgivelser pr år.Forsidefoto og foto side 2: Vebjørn Karlsen Illustrasjon: www.istock.com
Innhold
Kjære leser 3
Noen ord fra leder 4
Årsmøtereferat 5 Kollegabasert samling - oppsummering 9 Årsmøteseminaret 11 Dialog mellom indre og ytre muskellag... 19 Kognitiv terapi og psyk/psykosom.
fysioterapi 24
Til debatt og ettertanke 27
Psykomotorisk fysioterapi på italiensk 30
Kullavslutning Oslo 32
Siste kull videreutd. Tromsø 33
Siste nytt om master 34
Kriterier for tildeling av støtte til fag-
utvikling for faggruppens medlemmer 35 Bokgruppa lager DVD - et liv i bevegelse 36
Konferanser 38
Annonser 40
Berit H. Bunkan 80 år 42
Frist for innsendelse av stoff til oktoberutgaven av
Spenningsnytt:
30. september
Vi oppfordrer til å sende bidrag per e-post!
Borghild Viem
Hellmyrbruddet 7 8011 Bodø 97 96 39 13 [email protected]
Ellinor Alstad Ringvålv.348 7089 Heimdal 41 32 09 99 [email protected] Redaksjonskomiteen i Spenninsgnytt består av Borghild Viem og Ellinor Alstad
Mona Lønning Kjos Johan Fastingsgt.23, 2318 Hamar
[email protected] tlf.priv: 62 52 41 16 mob: 99 73 21 81 tlf.arb: 62 53 82 82 Økonomiansvarlig:
Riborg Schanke Aas Utsynet 52, 1512 Moss [email protected] mob: 97123426 Sekretær:
Jannicke Smith
Bregnevn.19 B, 0875 Oslo [email protected] tlf.arb: 23 47 46 50
tlf.priv. 22 23 30 44 mob: 93 08 42 17 Ansvarlig for psykisk helsevern:
Tine Møller
Herland, 3275 Svarstad [email protected] mob. 95805630
Ansvarlig for barn og unge:
Gro Cecilie Meisingseth Montarou, Solåsv. 1, 1450 Nesoddtangen [email protected] tlf.arb: 45 24 34 52 tlf.priv: 66 91 54 27 Ansvarlig for utdanning:
Inger Anita Herheim Vetleflaten 8, 5700 Voss [email protected] tlf.priv: 56 51 32 53 tlf.arb: 56 51 77 99 Faggruppens nettside:
www.fysio.no/psyk
Planlagte styremøter:
* 21. august
* 9. oktober Hei, alle sammen, og takk for sist til de av dere som møtte opp på årsmøte-
seminaret i Bergen i mars. Det er kjekt å møtes ansikt til ansikt og utveksle ideer og erfaringer, samt kjenne tilhørighet i en faggruppe. Neste år møtes vi på Hamar og håper å se nettopp deg! Mer om det til sist i leder´n.
Årets takst - og driftstilskuddsforhandling er avsluttet på overtid. Det fore- løpige resultatet av begynnelsen på omleggingen av finansieringen av fysio- terapi foreligger. Vi må se det i øynene: Staten ønsker ikke å betale mer for fysioterapitjenester enn de gjør i dag. I første omgang dreier det seg om regningen for fysioterapi i privat praksis. Der mener de at taket er nådd. 2580 årsverk finnes det i dag driftstilskudd for, fordelt på ca 3400 personer. Til sammen produseres det fysioterapitjenester for 800 flere årsverk enn det finnes tilsvarende hjemler for. Denne regningen går til staten, via HELFO. Staten er lei av at kommunene ikke tar sin del av regningen, og ønsker å tvinge frem en endring gjennom omleggingen av finansieringen, ved å overføre en sum penger fra takstrefusjonene til driftstilskuddene. Hvis alle jobber mer, spesielt de med små tilskudd, for å kompensere for dette, virker ikke omleggingen etter intensjonen.
Hvor etterlater det oss? Skal vi resignere? Furte? Skifte yrke? Tenke nytt?
Faktum er vel at fysioterapi i privat praksis på mange måter har stått på stedet hvil over mange år. Takstplakaten er det mange som mener er utdatert, både i måten den begrenser fagutøvelsen på og også hva den stimulerer til av tiltak, fortsatt med mye vekt på de passive.
Hvordan kan vi starte med blanke ark? Er dette, selv om det er til dels
ufrivillig påført oss, også en unik mulighet for å utvide tankespennet? Jeg våger å tro det. Er det ikke dette vi utfordrer pasientene våre på, hver dag? Ligger det ikke ubrukte muligheter i dette også for oss? Trygghetsnarkomani er ikke uhelbredelig… Kan vi ikke bruke denne sjansen til å legge alle våre kompe- tente hoder sammen og gi et enda mer mangfoldig tilbud utenom det vanlige?
Jeg bare spør…
Årsmøteseminaret 2010 er lagt til Hamar, fra 11.-13. mars. Det blir anner- ledes. Det blir spennende. Vi vil oppfordre og utfordre samtlige medlemmer til å delta med sin kompetanse, og en spesiell velkommen til alle nyutdannede fra Bergen, Oslo og Tromsø! Skal jeg røpe arbeidstittelen? Følg med i neste nummer av Spenningsnytt.
Hvert 4. år arrangeres Nordic Physiotherapy Congress i samarbeid mellom de nordiske fysioterapi organisasjonene. I år inviterer NFF til kongress 23. -25.
september i Oslo med tittelen “Movement – towards better health”. For de av dere som ønsker enda mer internasjonal inspirasjon og fagutveksling
arrangeres den 3. konferansen for fysioterapi i psykiatri og mental helse i Lund, Sverige i februar 2010. Sjekk ut nettsiden www.ic-ppmh.org og meld deg inn.
Styret tar sommerferie i juli, men mottar gjerne dine tanker og meninger på mail i hele sommer. Takk for godt samarbeid så langt i år og de beste ønsker for sommeren!
Med hilsen fra
Mona og resten av styret:
Inger Anita, Jannicke, Riborg, Tine og Gro Cecilie
1. Åpning - Velkommen til alle v/ faggruppeleder Mona Lønning Kjos
2. Godkjenning av innkalling og dagsorden 3. Valg av 2 ordstyrere:
Morten Kristensen, (ca.1/2 t. forsinket). Margrit Aschim ledet møtet i starten.
Vedtak: Godkjent
4.Valg av 2 referenter:
Astrid Aalvik og Ragnhild W. Johnsen.
Vedtak: Godkjent
5. Valg av 2 til å underskrive protokoll og valg av 3 til å være tellekorps:
Else Marie Godderham og Karen Gallaher Carlsen Tellekorps: Else Hoel Gabrielsen, Liv Frøiland og Regine Klem
Gjennomgang av forretningsorden Godkjent ved akklamasjon.
6. Orientering og hilsen fra Elin Engeseth.
Det ligger stort engasjement og energi i sinne. Nå er hun sinna! Til faggruppen: Vi står foran en tid i endring. Det stilles nye krav til fysioterapeuter. Hvordan anvende til- delte midler? Er vi villig til refleksjon omkring fag- utøvelse? Endringer tvinges nedover oss. Dette avkrever engasjement og at vi viser hva vi står for. Innebærer at vi må tåle uvenner. Kommunene må mer på banen i for- hold til å betale for tjenestene. Hvordan fungerer kommunehelsetjenesten? HOD (helse og omsorgsdep) har utarbeidd en rapport fra arbeidsgruppe om finansiering av fysioterapitjenesten i kommunene fra oktober 2007. Gransking av utgiftsvekst, utredning av fysioterapitjenesten. Staten krever at: Kommunene må
”ta større finansielt ansvar for den tjenesten de har
administrativt ansvar for. Statsbudsjett for 2009 med omlegging av finansieringsordning er vedtatt.
Vanskelig å knytte fysioterapitjenester opp til øvrige helsetjenester. Ansvaret overlates til de private selv.
Fysioterapeuter merker stor etterspørsel etter tjenester.
Vi fikk forhindret et eget kommunalt takstsystem. KS og NFF ble ”gode venner”. KS og NFF mener dagens finansieringsordning fungerer rimelig godt. Avtale om drift av praksis ASA 4313 er vedtatt for 2008- 2010.
Kommunen fatter vedtak om tildeling av avtalehjemmel.
Prioriterte grupper: 1/5 av tiden kan rettes mot personer med særskilte behov. Samarbeidsutvalg. Samarbeids- organ som kan lage retningslinjer for fordeling av pasienter, hvordan sikre at de prioriterte gruppene får sine rettigheter? I tillegg skal kommunen holde fysio- terapeuter orientert om planer av betydning for den kommunale fysioterapitjenesten. NFF s kontaktperson er sentral, rapportering til kommunen.
Seniorpolitikk: Eget punkt i ASA 4313 om ”Over- dragelse i form av nedtrapping”. Nedtrapping innebærer overdragelse av hele hjemmelen. 2 personer i en hjem- mel ( i praksis) inntil 5 år.
Statsbudsjett: Stortingsvedtak 2008 foreslått av regjering medfører nedjustering av refusjonstakstene og økt drifts- tilskudd. Overføring fra Staten til kommunene i form av økt rammetilskudd. Kommunale ledere må på banen for at midlene skal gå til fysioterapitjenesten.
Kommunens andel av driftstilskudd økes til 40 %. De med små tilskudd vil få en betydelig forverring i inn- tjening. Kjemp for fysioterapitjenesten!
Hvordan skal vi arbeide med pasientene våre for å være en bære- kraftig tjeneste for kommunen framover? Samhandling med kommunen. Felles utfordring å være regnet med i kom- munehelsetjenseten. Kreve å bli tatt med på råd!
Årsmøte i NFFs faggruppe
for psykiatrisk & psykosomatisk fysioterapi
torsdag 12. mars 2009 kl. 15.30 – 19.30
Radisson SAS Royal hotell Bryggen, Bergen
Krav om spesialistnivå med mastergrad i forhold til spesialisttakstene. Markedsføre tjenestene for kom- munale oppgaver!
Vi får anmodninger om kortere navn på spesialiteten.
Agenda kan ikke bruke navnet - må finne et brukende navn! Psykfys. ??? Omlegging er en virkelighet. ”Staten har bestemt seg.”
7. Årsberetning 7.1. Styret.
* Har hatt et travelt, morsomt og spennende år, mye på gang innen helsepolitikk, og mye å ”henge med på”.
Styremedlemmer har deltatt på kongresser, i og uten- for Norge, International Conferencs for Physiotherapy and Mental Health på Os, Verdenskongress i kropps- psykoterapi i Paris. I tillegg deltakelse på ”Helse i ut- vikling 08” på Lillestrøm. Nasjonal konferanse om kvalitet og prioritering i helsetjenesten. Der hørte vi bl.a. helseministeren tale om regjeringens nye satsning på forebyggende behandling og styrking av kommune- helsetjenesten. Fysioterapi ble ikke nevnt med et ord.
Håper medlemmene støtter styrets prioritering i å delta på konferanser.
* Høgskolen/Universitetet i Tromsø har fått penger fra Fondet til å sette i gang masterstudiet i klinisk psykiatrisk/psykosomatisk fysioterapi, etter planen innen høsten 2010. Professor E. Thornquist er fore- spurt om å lede arbeidet med studieplanen eller å delta som ressursperson i planleggingsperioden. Fondet leg- ger også til grunn at det bygges videre på det arbeidet som er gjort ved UiB, så langt det lar seg gjøre.
* Faggruppen vår har pr i dag 401 medlemmer, og gruppen er den med flest godkjente spesialister.
* Styret har i hele perioden arbeidet i henhold til Handlingsplanen 2007-2008.
* Mye tid på å svare på mail (ca 1400). Kom gjerne med flere innspill!
7.2 Spenningsnytt
Redaksjonen får spontan applaus for arbeidet. Bladet er inspirerende og interessant å lese!
7.3 Kurs/fagutviklingskomitè
Mange uformelle samtaler uten referat i komiteen.
Dette på grunn av spredt bosetning. Nødvendig for oss å definere egen rolle. Begrepet katalysatorfunksjon kan passe. Vi ønsker å utfordre kollegaer til å dele erfaringer og viten. Ide om å legge abstracts inn i Spenningsnytt.
Ingen nye kurs i 2009.
7.4 Valgkomite
De tre medlemmene har fordelt ansvar for hver sin komite. 9 verv på valg i år. Leder, sekretær, økonomi- ansvarlig og ansvarlig for psykisk helse. Valgkomiteen trenger 2 nye representanter og Spenningsnytt 3.
Vedtak: Årsmøtet tar alle årsberetningene til etterretning.
8. Målstyringsdokument for 2009 og 2010
Styrets forslag til vedtak: For års-møteperioden 2009 - 2010 skal styret i særlig grad fokusere på målområdene samhandling, synlighet, tilgjengelighet og stillinger.
Enstemming vedtatt
Forslag fra Snorre Vikdal; Styret skal jobbe for offentlig spesialist-ordning, rask oppstart av masterstudiet i Tromsø, og jobbe videre for muligheter til å bli primærkontakter.
Alle tre punkt vedtatt med stort flertall.
9. Årsmøtesaker Ingen saker er innkommet.
Det blir gitt 80 - årshilsen til æresmedlem Berit Heir Bunkan. Uklarhet her om BHB allerede er formelt eller uformelt æres-medlem. Ingen protokoll. Tabula grat.
legges ut elektronisk på Randi Svilands pc.
10. Mønstervedtekter
Styrets forslag til vedtak: Årsmøtet godkjenner
mønstervedtektene slik de foreligger fra SST Vedtatt ved akklamasjon
11. Regnskap v/ Else Mølbach
Styrets forslag til vedtak: Årsmøtet tar det foreløpige regn- skapet til etterretning. Godkjennes forutsatt revisjonens godkjenning.
Vedtatt ved akklamasjon.
12. Budsjett v/ Else Mølbach
Innebærer forslag om økning av serviceavgift til kr 1500.-
For: 57 mot: 8 Avhold: 3 Budsjettet godkjent. (2 avholdende) 13. Årsmøtet 2010
Styrets forslag til vedtak: Neste årsmøte på HAMAR (i samarbeid mellom Hedmark/Oppland)
Godkjent ved akklamasjon 14. Påskjønninger
Takk til Else Mølbach (økonomiansvarlig), Inger Randi Dahl (leder valgkomite), Sarah Martin (valgkomite), takk til ordstyrerne.
15. Valg v/ Inger Randi Dahl Leder : Mona Lønning Kjos Sekretær: Jannicke Smith
Ansvarlig for psykisk helsevern: Tine Møller Alle gjenvalgt for 1 år ved akklamasjon.
Økonomiansvarlig: Riborg Scancke Aas ble ny representant til styret.
Vararepresentanter til styret: Gro Marit Hellesø og Elisabeth Møyner
Valgt ved akklamasjon
Til valgkomite: Kristin Storm og Margreet Passchier Valgt ved akklamasjon
Spenningsnytt: Borghild Viem og Ellinor Alstad Gjenvalgt ved akklamasjon
Møtet slutt 19:30
Referenter: Ragnhild W. Johnsen og Astrid Aalvik Protokollunderskrivere: Karen Gallaher Carlsen og Else Marie Gooderham
Resultat Budsjett 2008 Regnskap 2008 Budsjett 2009 Inntekter
Serviceavg. 415000 414900 518250
Spenningsnytt 4200 3600 3600
NFF, fast tilskudd 10000 20000 10000
Årsmøteseminar 50000 30159 40000
Sum 479200 468659 571850
Utgifter
Lønn til leder 81000 80309 96000
Forsikring LO/NHO-ordningen 3300 3500
Feriepenger leder 9637
Kollektiv pensjonsforsikring leder 10056 10000
Tapt arbeidsfortjeneste 120000 133750 150000
Arbeidsgiveravgift 27500 31541 43146
Reise og opphold styremøter 50000 49582 50000
Årsmøteseminar 1) 100000 112920 100000
Spenningsnytt 70000 40610 60000
Komiteer 3000 0 3000
Fagutvikling 40000 28128 40000
PR, representasjon og nettside 2) 40000 102243 80000
Honorar revisjon 2500 2500
Adm, porto, mm 12000 13756 12000
Gaver 3000 3631 3500
Dataprogram til de to PC'ene 1295 0
Avskriving 2 bærbare PC'er 3000 3000 3000
Årsmøteseminaret 2007 883
Bankgebyrer 1305 1300
Sum 549500 628446 656646
Resultat før renter -70300 -159787 -84796
Renteinntekt 10000 29543 15000
Resultat etter renter -60300 -130244 -69796
Balanse 01-jan 31-des
Eiendeler
2 bærbare PC'er, leder og sekretær 7000 4000
Informasjonsmateriell 5
Brukskonto 53200 59156
Plasseringskonto 463947 469296
Fordringer 10938 22516
"Aadel viser vei" 13163 10763
Sum 548248 565736
Egenkapital og Gjeld
Gjeld NFF 166997 297146
Annen gjeld 6345 21628
Egenkapital 374906 244662
Årsmøteseminaret 2009 2300
Sum 548248 565736
1) Hvorav kr 15000 er tapt arbeidsfortjeneste og kr 2115 arbeidsgiveravgift.
2) Hvorav kr 35000 er tapt arbeidsfortjeneste og kr 4935 arbeidsgiveravgift.
Oslo 25/3 - 09 Else Mølbach
Styret takker herved for innsendte referat fra kollega- basert samling i Bergen 12 mars. Hele 8 av 10 grupper har tatt seg tid til å referere sine synspunkter, noen mer summarisk, andre fyldigere med utdypende argumen- tasjon. Uansett, det er gjort stor innsats for å formidle gruppenes synspunkter. Referatene fra gruppe G og F er forkortet.
Referatene fra gruppene A, B, E, H, I, J er innarbeidet i følgende sammendrag bl.a. for å spare plass da de hadde mange felles trekk: De viktigste kjerneområdene i følge tre av disse gruppene er metodene PMF og BK, i tillegg nevner to av de samme gruppene Feldenkrais, en gruppe nevner også Dropsy.
Fagfeltets målgrupper defineres av en gruppe til å være mennesker med muskel/skjelettlidelser, psykiske lidelser og rus. Behovet for mer og utdypende kunnskaper om psykiske lidelser, psykosomatikk, mer om barn/unge og om rus blir nevnt av svært mange. En av gruppene understreker at psykomotoriske fysioterapeuter har stor kunnskap om eksistensielle og relasjonelle problemer som sitter i kroppen. Denne kunnskapen må ivaretas.
Mange synes å være opptatt av teoretisk forankring, vitenskapsteori, felles teoretisk plattform bl.a. for å fremme samhold innad i i faggruppen,og et språk som fremmer samhandling med andre faggrupper. Mange grupper nevner spesielt affektbevissthetsteori og kognitiv teori, samt behovet for økt relasjonskunnskap. En av gruppene trekker fram betydningen av egenbehandling, en annen understreker at klinikken ikke må bli ”borte” i den nye masteren., en tredje at håndverket må bevares, men at vi trenger mer kunnskap om samtalen. En av gruppene drar opp navnedebatten på nytt og lanserer navnet ”Psyk-fys”. Gruppa mener at fagfeltet taper på det tungvinte navnet.
Mange av gruppedeltakerne vil delta mer i tverrfaglig/
tverretatlig arbeide, dersom de økonomiske rammene gjør dette mulig. En gruppe etterlyser flere offentlige stillinger. En gruppe mener at bedrift er en arena vi bør satse mer på, samt at vi må undervise andre faggrupper mer.
Under punkt 2 mener flere at krav om flere ulike typer praksis er et ideelt, men fornuftig krav, men stiller spørs- mål om det er gjennomførbart. To av gruppene under- streker at de savner psykiatripraksis, og at mulighetene er begrensede. Flere mener at 3 års praksis er for lenge og at det er viktigere at det stilles krav til innholdet i praksisen. Alle gruppene ønsket veiledet praksis med
formelle krav til veileder. En av gruppene mente at kontinuerlig veiledning er nødvendig og foreslo felles klinikker og veiledning i smågrupper. En gruppe undret seg på det framtidige forholdet mellom master, spesialist- kompetanse og praksis. Dersom masteren fører til spesialistkompetanse, blir da nødvendig praksis integrert i masteren?
Referat fra gruppe G
Morgendagens behov for helsetjenester vil i følge gruppa endre seg bl.a. pga økende levealder og bedre fysisk helse hos eldre, mens psykisk sykdom antakelig ikke vil avta. En større gruppe eldre med psykisk sykdom, demens såvel som funksjonsfriske eldre kan få problemer med å ivareta sin kropp og fysiske helse. Et økende behov for aktivisering kan utfordre vårt fagfelt.
Fagfeltets generelle utfordring er at psyksiske lidelser antas å øke og mange flere vil være barn og unge. Rus og avhengighetsproblematikk, både hos unge og eldre, vil antakelig ikke avta.Gruppa mener at fagfeltet har mye å tilby innenfor forebyggende arbeid i grunnskole og videregående skole. Læring om psykisk helse og ivaretagelse av denne kan integreres i lek, trening og ulike aktiviteter. Fysioterapeuter med kunnskap om kropp og psykisk helse bør inngå i skolehelsetjenesten, som del av et rådgivende team.
Desentralisering av all institusjonsvirksomhet medfører at eldre med psyksiske belastninger sendes til sin hjem- kommune i dårlig fysisk forfatning. Seriøs og nødvendig oppfølging kan bli en utfordring.
Erfaringene med samhandling mellom 1. og 2. linje- tjenesten, f.eks. mellom NAV, fastlege og institusjon er ulike, noen i gruppa har gode erfaringer, andre har dårlige. Gruppa gir uttrykk for ønske om å kunne delta mer på ansvarsgruppemøter. Det må gis praktiske og økonomiske rammer som fremmer konstruktiv tverr- faglig/ tverretatlig samarbeid og samhandling. Gruppa understreker behovet for veiledning av folk med kompe- tanse i forhold til rus og avhengighet.
Ventelisteproblematikk: Mange av fagfeltets utøvere operer med lange ventelister, og fastleger kan derfor unnlate å henvise. Gruppa foreslår bedre runtiner for inntak, f.eks.at nye pasienter tas inn 2-3 ganger for vurdering og igangsetting av ”strakstiltak” som kan virke ivaretakende og motiverende. Neste konsultasjon kan tilbys f.eks. 2 mnd. senere. Noen kan muligens tilbys oppstart i en gruppe.
Referat fra kollegabasert samling
Problemstillingen gruppene skulle diskutere, var følgende:
1: Hvilket kjerneområder / faglig plattform skal vårt fagfelt inneholde?
2: Praksis. I dag er det krav om 3 års praksis innen spesialistfeltet, uten nærmere spesifisering for de fleste spesialitetene.
a: Skal det stilles krav om flere ulike typer praksis / praksissteder for å bli spesialist innen fagfeltet?
b: Direktoratet har antydet at praksis bør være veiledet. Hvordan tenker faggruppen at dette kan organiserers?
Pkt. 2. Praksis: Gruppa mener at punkt a. og b. henger sammen. Alle var enige om at veiledet praksis under utdanning må være et absolutt krav. Praksisperioden på 3 år er lang, når studiet er redusert til 1,5 år. Det vil bli en overgangsordning før masterstudiet i Tromsø på 2 år er kommet i gang. Muligens vil andre høgskoler (HiO?) ønske å fortsette en alternativ kompetansegivende under- visning? Gruppen var enig om en praksisperiode på ca.
1-1,5 år som basis. Praksisen må være godt tilrettelagt, faglig såvel som økonomisk, dvs, innenfor ordnede økonomiske rammer tilrettelagt fra sentralt hold.
Praksisen ved ulike psykiatriske institusjoner/DPS o.l.
bør være på 6 mnd. Variasjonene i praksis tilsier at instituttpraksis er like viktig og må ivaretas på lik linje med annen praksis.
b. Veiledning:. Noen i gruppa mente at erfarne kolleger på instituttene burde kunne rettlede en studentkollega mot økonomisk kompensasasjon, dvs. tanken er å etablere en ordning med ”støtteveileder” i tillegg til studentens faste veileder. Gruppa foreslår at det kan fri- gjøres 1 t pr uke/pr student /pr institutt, dersom dette planlegges godt. Dette kan likestilles med en pasient- behandling. Ansvarsområdet til hovedveileder og ”støtte- veileder” kan defineres av en samarbeidsavtale der målet er å få et mest mulig sannferdig og riktig inntrykk av studenten. Gruppa mener at hovedveileder skal ha ansvar for rapportskriving vedr. studenten. Ordningen vil gavne studentens læring og kvalitetssikre praksis-
perioden.
Gruppa ønsker seg kompetente veiledere, faglige og personlighetsmessig. Det må legges økonomisk tilrette for både veileder og veiland. Veilanden må kunne ha praksis utenfor eget arbeidssted uten å påføres økonomiske tap.
Gruppa ønsker seg samarbeidsavtaler mellom NFF, KS og Helsedirektoratet.
Gruppa ønsker seg fagplanene for masterstudiet lagt ut på nettet, slik at det blir noe konkret å forholde seg til.
Gruppa ønsker at praksisveiledningen i fremtiden ikke reduseres i forhold til dagens 72 timer.En del av disse timene må være øremerket individuell veiledning. Det er en kvalitetssikring i individuell veiledning, og en til en situasjonen må derfor opprettholdes som et veilednings- alternativ.
Gruppa diskuterte erfaringer med ulike veilednings- grupper. Kollegaveiledningen i NFF er et møte mellom ulike spesialiteter. Gruppa ønsker seg også veilednings- grupper der deltakerne kommer fra eget fagfelt. Et mer ensartet utgangspunkt vil antakelig gi mer fagspesifikke problemstillinger og gi utvidet innsikt i disse.
Det var også enighet i gruppa om at fagfeltets utøvere burde være kontinuerlig tilknyttet en guppe med mål om
” livslang veiledning”,- en kvalitetssikring som fagfeltets utøvere burde pålegges.
Gruppe F
Gruppen ser, og begrenser spørsmålet til utformingen av spesialistområdet. Flere syn på spørsmål 1 kom frem:
Kjerneområde og identitet: Flere i gruppen mener at det fysioterapeutiske bør ligge til grunn som et kjerne- område, også i fremtiden. At den terapeutiske rollen og identitet ligger knyttet til fysioterapien i alminnelighet og især til spesialiteten. Med dennes teori, undersøkelse (”prosessiv diagnostikk”, ref. anm.) og behandling, be- varer og styrker vi fagets og utøvernes identitet.
Språk: Her ble det også fremført synspunkter på be- tydningen av brukbart språk. Dette faglige språk, mente flere, er en vesentlig forutsetning for vår interne dialog, så vel som til samhandling (ekstern dialog) med øvrige deler av helsevesenet. Språket vi anvender, ble det hevdet, er både vårt eget, med termer som reflekterer faglig og spesifikk dybde, samtidig som det er fundert i
”mainstream” medisinsk terminologi. Gruppen anser det som selvfølgelig at dette bringes med og inn i et
spesialiststudium.
Etikk: Det ble videre fremført meninger om at etikk, forskningsetikk og behandlingsetikk er viktig. Videre ble det argumentert for at det er vesentlig at spesialist- området har et godt fundament i den gjeldende psyko- terapifaglige (psykologi, psykiatri, sosio-terapi etc.) tradisjon.
Målsetting: Vi ønsker å oppnå en anerkjennelse av vårt fag på universitetsnivå. At det blir et fagfelt som står støtt på egne bein. Hva må tilføres av kunnskap, teoretisk så vel som praktisk for at denne anerkjennelse skal oppnås?
Det er viktig at det unike i den psykomotoriske tradi- sjonen ikke går tapt. Vi trenger også ytterligere kunn- skaper i psykologi og psykiatri, oppdaterte kunnskaper i fysiologi, andre og nyere fysioterapeutiske metoder, vitenskapsteori og annen forskningskompetanse.
Debatt: Skal psykomotorisk fysioterapi være det unike kjerneområdet som skal danne grunnlaget for vår utøvelse av spesialiteten psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi? Eller kan andre metoder innen fysioterapi og kroppsorientert psykoterapi bære vår yrkesmessige identitet i fremtiden?
Forkortelse av referatene av plasshensyn ved Jannicke Smith
Dagfinn Winje: Den dagen tiden sto stille
Spes. klin psyk/Dr psychol. Forskningsgruppe i Traumepsykologi Universitetet i Bergen. [email protected]
Winje gir oss grunnleggende forståelse av traumer før
han forteller om forskning knyttet til bombingen av Laksevåg i 1944. Han starter med betydningen av tid:
-Tid er en undervurdert faktor!
-Tiden fins og vi forholder oss til tiden. Uten forløp av tid – ingen endring.
-Tid gjør det mulig å snakke om før og nå.
-Tid gjør det mulig å snakke om årsak og virkning.
Når vi slurver med tidsperspektivet, og det gjør vi mye i psykisk helse, så forsømmer vi kronologien. Ikke slurv med tid og kronologien! Hjelp pasienten til å forholde seg til det!
For å forstå noe om traumatiske hendelser, må vi se en traumatisk hendelse som noe som river vekk grunn- leggende forestillingene om verden. En traumatisk hendelse er ”en hendelse hvor de dypest liggende forestillinger om
”verden ” og en selv smadres”. Vi har alle en grunnleggende forestilling om ”verden”. ”Verden” er det som er rundt meg. De grunnleggende forestillingene er at verden er begripelig, forutsigbar og håndterbar. Vi har nødvendige ressurser til å møte krav og utfordringer. Vi trenger også å tenke at verden er meningsfull – at det er verdt å investere for å overvinne krav og utfordringer.
Dette er mors, fars, bestemors og kulturens oppgave: at barnet stoler på at verden er begripelig, håndterbar og meningsfull. Vi trenger positivt ladde over-
generaliseringer som gir oss den nødvendige tillit til oss selv og våre omgivelser” - som Tommy (i Tommy og Tigern’n) sier: ”Man kan ikke bli mamma hvis man ikke fikser alt”. Etter et traume blir forestillingene om verden utsatt
for en total revisjon, og de nye oppfatningene er ekstremt negative og truende. Grunnmuren er ikke trygg lenger.
Sjokkfasen som i de fleste tilfeller varer i timer eller dager etter en traumatisk hendelse kjennetegnes av en endret bevissthetstilstand som er preget av uvirkelighets- følelse, følelsesmessig nummenhet, hjelpesløshet, endret tidsopplevelse og fysiologiske stressreaksjoner:
-uvirkelighetsfølelse → ingen kunnskap tilgjengelig - følelsesmessig nummenhet → ingen prioritet til handling
- hjelpeløshet/initiativløshet → ingen erfaring å bygge på- endret tidsopplevelse → ingen tidsmessig prioritet Utsatt opplever også fysiologiske stressreaksjoner→
ingen tilskyndelse/retning, frysing, skjelving, svetting, endret matinntak.
Sjokkfasen er tid for omsorg og ivaretakelse: Gi pledd, mat, varme, omsorg – ikke noen terapi i denne fasen!
Alvorlige hendelser har langtidsvirkninger på folk! Det er tre kluster av spesifikke symptomer ved PTSD:
1. Intrusjon: invaderende bilder, minner, mareritt 2. avoicance: unnvikelsesatferd og/eller nummenhet 3. hyperaraousal: kraftig økt spenningstilstand i kroppen:
kveppenhet, behov for kontroll, søvnproblemer, irritabilitet og aggressivitet
Komorbide tilstander: De vanligste er depresjon, rusmis- bruk, fobi og psykosomatiske tilstander
Søvnproblemer er en tidlig predikator for videre
problemer. Man har trodd at søvnen har regulert seg selv etter hvert – men det stemmer ikke alltid.
Å være vitne til at andre rammes kan være en verre situasjon enn å være direkte offer. Sårbarhet har mindre å si dess mer alvorlig den traumatiske hendelsen er. Vi må innse at det vil være forskjeller i respons på:
-enkeltstående traumatiske hendelser -multiple traumatiske hendelser -seriehendelser
-individuelle og kollektive hendelser
- hendelser med kort varighet versus lang varighet Vi må ikke tro at vi forstår det første fordi vi forstår de siste – og omvendt!
For å få spenninger til å slippe må de utsatte få snakke om det som er skjedd. Men det hjelper ikke å snakke om ingen lytter, om ingen orker å ta imot det som blir ut- trykt. Det er også av betydning å bli gjeninkludert i fellesskapet. Samfunnet, familien skal være en beskyt- telse. ”Det er tryggere for silda å gå i stim”. Taushet og fravær av fellesskap er den absolutt største trussel for
traumatiserte personer.
”Det man forventer av ofre er - at de skal holde kjeft” ( Judith L.Herman, Trauma and violence,1992)
Det å ta imot en traumatiskert persons beretning er vanskelig, for det får vår egen grunnvoll til å skake. Det de forteller er en påminning om at livet er fryktelig sår- bart. Neste gang kan det være meg.! Det er en påmin- ning om noe vi ikke ønsker å forholde oss til.
Foto: Borghild Viem
Omgivelsene er blitt opplært til at det beste er å holde kjeft, for det var rådende medisin inntil for kort tid siden.
Winje har sett på langtidsvirkninger etter bombingen av Laksevåg. 4.okt.1944 ble 1400 bomber sluppet over Laksevåg i løpet av 9 minutter. Noe som betyr 3 bomber per sekund! 193 døde (blant disse 61 barn inneperret på skolen), og 180 ble skadd. Etter 60 år har Laksevåg- ofrene betydelig mer psykiske plager og søvnproblemer enn andre nordmenn.
Til slutt minner Winje om at å snakke om en traumatisk hendelse er en belastning, men ikke en retraumatisering.
Han sier: ”Jeg hjelper klienten til å lage en egen beretning i eget tempo. All behandling av mennesker er skreddersydd – alltid! Det betyr ikke noe annet enn at vi må ta hensyn til at hvert menneske er unikt. Det største problemet er faktisk terapeutene – vi har ikke lyst til å utfordre oss selv!”
Ellinor Alstad
Bjarte Stubhaug: CFS /ME: Forståelse og effektiv behandling
Dr. med , psykiater. Frihamnsenteret, Skånevik / Universistetet i Bergen / Helse FonnaForståelse og effektiv behandling var hans tema, og han innledet med et bilde: ME – mørkt og mystisk. Han tok oss med tilbake i hsitorien, hvor neurasteni var en av verdens mest ”smittsomme sykdommer” siste del av 1800-tallet. Symptombeskrivelsen passer godt på dagens CFS/ME. Sykdommen ble forklart som sykdom i nerve- systemet. Når Freud kom med sine psykologiske teorier, og neurasteni havnet under psykologisk forståelse, var den ikke lenger populær og forsvant nærmest. Den står i dag under kategorien psykiatri i diagnosesystemet.
Gamle sykdommer /symptomer får nye navn og ut- bredelsen påvirkes av kultur og medieoppmerksomhet.
Er ME (Myalgisk Encefalopati) noe annet enn CFS (Cronic Fatique Syndrome)? ME har smalere kriterier, men er det noe annet? Det er ulike meninger, Bjarteshaug betrakter dette som et spekter, hvor ME har det mest alvorlige symptombildet, men at det ikke er ulike til- stander.
Det som er uforståelig med CFS/ ME, er den lave terskelen for fatique og intensiteten i fatique opplevelsen.
Det er ikke lett å fatte at kun ørsmå belastninger (også mentalt) gir så enorm utmattelse.
Dersom en tolker ethvert symptom som ubehagelig eller farlig, settes kroppens alarmberedskap i gang. Det er spesielt her kognitiv terapi har god effekt. Betydningen av symptom / sykdom, i forhold til hvilke konsekvenser det får for mitt liv sentralt å ha i tankene. Hvilke negative konsekvenser fører sykdommen med seg, og hvilke gevinster gir den meg? Dette er ofte et vanskelig spørsmål å stille, men viktig. Kulturpåvirkningen er vesentlig, er med å fargelegge sykdomsadferden. Den kliniske kunsten er å se hva som er sykdom i sykdoms- adferden. Å få et godt møte forutsetter å forstå sykdoms- adferden først. ”Det er enkelt, men det er ikke lett”, var et ut- sagn Bjartestøl kom tilbake til flere ganger, som dekkende for å arbeide i dette feltet.
Gener og miljø bestemmer hvor sensitive vi er for stress, noen har lavere terskel før nerver reagerer. For høy terskel gjør deg ute av stand til å beskytte deg (brannsår osv), for lav terskel gjør det umulig å leve (alle inntrykk blir voldsomme). Infeksjoner kan øke sensitiviteten for smerte og sanseinntrykk, det er noe vi alle har kjent under influensaperioder.
Det ses sjelden atrofi i musklene ved ME selv hos de som ligger lenge, sånn som vi ser ved slagtilfeller osv. Dette kan sannsynligvis forklares med at de opprettholder basal aktivitet ved dobesøk, snur seg i senga osv. Selv- følgelig reduseres muskelmasse, men musklene blir ikke atrofisk.
Fysiologiske signal gir emosjonell respons, og emosjoner skaper fysiologisk respons i kroppen. Vi tolker hele tiden våre fysiologiske reaksjoner. Interessant her er at den uspesifikke sykdomsfølelsen fanges opp i en del av hjernen som ligger nært følelsene, og dette er sentralt for folk å forstå. Likedan er det vesentlig at de forstår at å skape positive bilder skaper endringer i kroppens funksjoner.
Rotter som får tilgang til å stimulere seg selv i lykke- senteret ved å trykke på en kapp, trykker intens på knappen til de dør. Bryr seg ikke om mat, sex eller søvn eller noe annet. Noe å tenke på i vårt lykkefokuserte samfunn?
Sensitivering av nervesignal er sentralt i forståelsen av ME /CFS, da det kan forklare hvordan pasientene kan bli så overfølsomme for vanlige sanseinntrykk. Nerve- systemet og celler gjenkjenner signal, og blir mer sensitiv Foto: Borghild Viem
for disse signalene etter gjentatt belastning. Det fører til lavere terskel for reaksjon, dette er grunnlaget for at vi kan lære noe. Det gjelder også tanker og følelser (angst og katastrofetanker), de er også nerveimpulser selv- følgelig; vi har bare en hjerne. Ta vekk nevro- transmitterne og se hvor mye du tenker! Det er de negative tankene / mønstrene som sensitiviseres, muligens fordi evnen til å sensivitiseres er en del av over- levelsessystemet vårt, og det er i farlige situasjoner vi må lære å håndtere / reagere raskt, bli raskere neste gang.
Vi har en nedadgående kontroll; eksitasjon / inhibisjon av fysiologiske signal i kroppen. En del av deg heier / sier dette er farlig, en annen del roer ned, dette går bra.
Vi kan påvirke sette systemet ved tankene våre, kognitivt.
Våre forventninger om smerte eller fare er her vesentlig, forventer vi at vi blir værre av en aktivitet, er det også stor sannsynlighet for at vi blir det.
Symptomene er det jeg registrerer i hjernen min.
“Betydningen av å lytte til kroppen sin betydelig oppskrytt, andelen som lytter for mye er større enn de som lytter for lite” hevdet Stubhaug. Pasientene ligger mye og kjenner etter hvor- dan de er i dag, forsøker finne ut av hva som gjør de værre eller bedre. Et slikt fokus er med å øke sensiviti- seringen av normale sanseinntrykk. De får en lav terskel for symptomopplevelse.
Autonom dysregulering forklarer veldig mye av symptomene til pasienter med ME. Det dreier seg om patofysiologiske mekanismer, uavhengig av årsak og utløsende faktorer. Det kan betraktes som en sensitiverings- og overaktiviseringssykdom. Mange årsaker, genetisk disposisjon? Immunologi? Mye av dette er ikke klart, men utløsende forhold kan være
infeksjoner, hormoner og stress. Vedlikeholdende funksjoner er stress / overaktivering, sensitivering, inaktivitet, angst, depresjon, søvnforstyrrelse.
Kan jeg gjøre noe med disse faktorene? Behandling er stress- og spenningsreduksjon (regulering). Å utfordre opplevelse og oppfatning av smerte, utmattelse, svakhet, angst og unngåelse er sentralt. Regulere negative tanker, og bruke positive tanker for å kontrollere ”stress- systemet”. “Just do it! “. Våge å utfordre det.
Effektive faktorer er kognitiv terapi, gradert aktivitet, antidepressiva og behandlingsallianse.
Ved Frihavnsentreret hvor han jobber, tilbyr de følgende behandling: 2 dager evalueringskonsultasjon, med hjemmelekse. Deretter 4 dager opphold. Det legges mye vekt på å gjøre symptomene forståelige og dermed håndterbare. Å forstå at symptomene er påvirkbare er sentralt.
Borghild Viem
Synnøve Kåresen: Kronisk utmattelses- syndrom; kropp - samtale- bevegelse - sykdom -kultur
MSc, spesialist i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi Kåresen legger vekt på en grundig nevrologisk under- søkelse i møte med pasientene. Pasientene ser dermed at hun har grundig medisinsk kunnskap, og det girtrygghet. At vi har en solid medisinsk fagutdanning, mener hun er en viktig styrke for vår faggruppe. Det er essensielt at vi ivaretar den siden ved faget, og ikke beveger oss for mye over i det alternative. Da mister vi vår grunnmur.
I sin undersøkelse ser hun at leger og fysioterapeuter har ulike fokus i møtet med pasienter med ME. Videre kom det frem at allmennleger henviste til psykomotorisk fysioterapi, mens spesialister var mer skeptisk til fysio- terapi, de mente vi tenkte for mye trening.
Viktige momenter i behandling av mennesker med ME:
Avdramatisere symptomene, og våge å gradvis øke på.
Tryggheten hos behandlerne er viktig, å bekrefte hverandres forståelse. Pasienten skal møte samme for- ståelse og forklaringer hos alle i teamet.
Hun gjennomgikk mange utklipp fra media hvor ulike fagfolk uttalte seg om ME, for å vise hvor sterke og til dels motstridende meninger det er om denne sykdom- men. Alle sprikende uttalelser fra ulike fagfolk skaper forvirring. For eksempel påstås det av enkelte at syk- dommen oftest er infeksjons- eller vaksineutløst. Det er feil, den kan være det, men er ikke oftest det.
70 % av de som får ME er kvinner.
Uansett kultur og sosiale kontekst og tidpserioder, er kroppene våre de samme biologisk. Det er kroppenes muligheter til regulering som avgjør hvilke symptomer som kan oppstå, og vi har kun 3 reguleringssystemer: det autonome nervesystemet, det endokrine systemet og det hormonelle systemet. Våre følelsesspekter er vel også ganske konstant uansett kulturelle kontekster. Men forståelsen og de sosiale sammenhengene forandres, og det gjør at sykdommer fremstår som ulike. Gyldighet og legitimitet sykdommen får, blir ulik utfra hvilken kunnskap som råder der og da.
Når kunnskapssenterets rapport om CFS / ME kom, ble det en enorm diskusjon. Pasientforeningen protesterte blant annet på at kognitiv terapi skulle ha effekt, da sykdommen ikke satt i hodet. Pasientene etterspør aner- kjennelse og respekt. At pasientforeninger slåss for å få en biologisk forklaring, er logisk med tanke på den gyldighet og legitimitet det gir i vårt samfunn, kontra en psykologisk forklaring. At de venter på en medisin som skal kurere ME, er ikke vanskelig å forstå, da helse- vesenet nå lenge har gitt folk en oppfatning av at vi kan forske frem en ”pille for alt”.
Nyere nevrobiologisk forskning viser at det er en nær sammenheng mellom kropp og sinn, og kan bidra til å forklare tilstander som tidligere var uforståelige rent
medisinsk. Det er mye fellestrekk med posttraumatisk stress-syndrom. Opplevelsen av belastning viktigere enn belastningen i seg selv, på samme måte som traumer.
Samtalen og den kroppslige tilnærmingen vil kunne utfylle hverandre ved at kroppen kan uttrykke det som er vanskelig, eller ikke kan uttrykkes med ord.
Sympaticusfyring fører til en dysregulering. Det er vanskelig å avgjøre om dette er en konsekvens av syk- dommen eller en årsak? Men stress er klart en risiko- faktor for å få sykdommen.
Ensidig vektlegging av fysiske faktorer gir dårligere prog- nose. Her blir jeg nysgjerrig på om det har å gjøre med at dersom du avviser at dine tanker og følelser har noe med symptomene å gjøre, har du heller ingen mulighet til å påvirke prosessen, du blir totalt hjelpeløs, med de konsekvenser det gir?
Amygdala: Personer med kronisk utmattelsessyndrom har ulike immunologiske, endokrine og nevrologiske symptom. Dette kan ha sammenheng med at amygdala er sensivitisert av negative indre og ytre stressorer fra indre organer, mentalt og fysisk stress og emosjonelle minner av stress. Resultater kan bli vedvarende aktivering av sympaticus. muskelspenninger og aktiv- ering av immunsystemet. Amygdala fungerer på et ubevisst nivå og har som oppgave å registerere hvorvidt et eller flere stimuli innebærer trussel for personens vel- være. Amygdalas funksjon er kompleks og står i en mangfoldig forbindelse med andre hjerneområder.
Dersom stimuli blir registrert som truende, blir over- levelsesstrategier tilknyttet autonome og endokrine reaksjoner igangsatt.
Funksjonen til hippocampus er knyttet til læring og korttidshukommelsen i samvirke med et større cerebralt nettverk. Hippocampus står i forbindelse med
Amygdala. Den lagrer og minner oss om symptomer som har forårsaket emosjonelt stress tidligere. Stadig mer av oppmerksomheten kan ved vedvarende stress be- skjeftige seg med symptomregistrering styrt av amygdala.
Korttidshukommelsen kan svekkes som et resultat av at hippocampus via forbindelsen til amygdala, beskjeftiger seg med symptomregistering .
Dette er ubevisste prosesser, så det nytter ikke å si til pasientene at de skal slutte å bekymre seg. Andre inn- fallsvinkler må til for å snu den vonde sirkelen som er oppstått. Det å være anspent tilstede og registere enhver negativ opplevelse, som for eksempel å være sliten, som farlig, virker uheldig. De må derfor få hjelp til å finne grensene for hva som kan gi symptomforverring, og til å få gode kroppsopplevelser innenfor disse grensene. Det er her vi kommer inn.
Medisinsk innsikt, å dele denne med pasienten og sam- arbeide om løsninger kan redusere bekymring og angst.
Pasientene må gis håp og støtte. Det å få et navn på sykdommen hjelper dem i en rekke sosiale situasjoner ved at de kan legitimere sine plager i forhold til arbeid, venner og til å oppnå trygdemessige rettigheter. Dette kom frem i en studie med 20 allmenleger og 60
pasienter. I denne studien var det bare 26% av del- tagerne som opplevde konsultasjonene som konstruktive selv om legen var lyttende og anerkjente plagene deres.
De trengte også støtte på hvordan de skulle håndtere plagene, og på hvorvidt deres måte å håndtere plagene på var ufarlig. Der det var tilfelle, anga 94% av pasientene av de fungerete bedre, de var vellykket
”medikaliserte”. (Broom and Woodwaard 1996).
Når pasientene opplever utmatttende tretthet over lang tid, kan det oppstå automatiske negative tanker og nevrofysiologiske reaksjoner som pasienten ikke har viljemessig styring av eller bevissthet om. Dette kan med- føre reduksjon av aktiviteter som paseintene tidligere har opplevd som symptomfremkallende, og derved passivitet i form av bevegelsevegring og generell unngåelsesadferd.
Begynner man å skjerme seg fra ytre stimuli vil hjernen gradvis ha mindre toleranse for disse, og en generell in- toleranse for en rekke stimuli vil utvikle seg. For å komme ut av denne vonde sirkelen kreves en bevisst- gjørende tilnærming verbalt og kroppslig.
Det er viktig at pasientene lærer noe som er overførbart til deres liv både verbalt og kroppslig. Betingelsen for læring som gir endring er at pasientene opplever den måten de blir møtt på som meningsfull, og at det gir innsikt og forståelse. Dette utelukker, slik jeg ser det, enhver instrumentell tilnærming der pasientene ikke er aktivt deltagende i sin egen utrednings- og behandlings- prosess. Det er dette tette samarbeidet med pasientene med kronisk tretthetssyndrom som er helsevesenets grunnleggende utfordring i møte med denne ofte sterkt plagede pasientgruppen
Kåresen avsluttet med følgende dikt:
De var på månen men det meste står igjen å vite, det meste er uoppdaget.
Kan ikke forstås, kan vi ikke engang tenke oss - det meste
er i taushet, det vi vet er en spurv, det vi vet er et smett i en port, en plutselig
regndråpe i øyet.
(Rolf Jacobsen, 1969)Tips til mer info om ME:
Synnøve Kåresen: Kronisk Tretthetssyndrom. Et fysioterapeutisk perspektiv. Masteroppgvae i Helsefag 2006. Universistet i Tromsø.
Rapport fra Kunnskapssenteret Nr 9 -2006. Red. V. Wyller.
Nasjonalt Kunnskapssenter for helsetjenesten.
Karin Johannison: Det mørke kontinentet. Oslo: Aventura forlag, Grøndal og Dreyers forlag A/S, 1996
Borghild Viem
Ingar Kvebæk: Håpløst forelsket i sitt eget skjelett
Spesialist i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi
Er det mulig å ikke bli inspirert av et foredrag som ad- varer mot å bli inspirert? Hvis det er riktig å kalle dette et foredrag, da? En ting er det budskapet Ingar formidler med ord - noe annet er formen det presenteres i. Ingar er et menneske som møter mennesker, mer enn en nøytral leverandør av en pakke informasjon. Et av poengene i det han sa var også dette at vi aldri er nøytrale behandlere, og han berømmet flere av de nye
”skriverne” som Kari Steinsvik, som i sin doktorgrads- avhandling tar seg selv med som kropp - tar med sin egen erfaring- i det hun skriver. Dette utspillet førte til en opplesning fra salen av noe Gunn Engelsrud har skrevet:
”Hvis fysioterapeuter har kompetanse til å betrakte sitt eget perspektiv som et selektivt og subjektivt perspektiv på pasientens problem, er det grunnlag for en åpen og reell forhandling om erfaringer, valg, prioriteringer og vurderinger i rehabiliterings- prosessen. Det gjelder både for dialogen mellom fysioterapeut og pasient og for de faglige diskusjoner som foregår i fysioterapi mellom kollegaer”. Så Ingars, hva vi nå enn måtte kalle det:
kåseri? – ble for flere enn meg som en behandling med innspill som satte i gang en prosess: ”Hva er det egentlig denne mannen mener?” Tenke, tenke, smake på, sjekke med egne, gamle oppfatninger, ja, nettopp, så deilig med noen som sier det, jo, dette har jeg allerede kjent, men ikke kunnet sette ord på….Men hva var det egentlig Ingar hadde på hjertet? Jeg kan bare si noe om hva jeg selv sitter igjen med.
Ingar hyller skjelettstrukturene i sin egen fagutvikling:
Gudrun Øvreberg er beina og et stykke opp i bekkenet.
Gudrun handler ikke bare om konkret kunnskap som
knær over tær, men også om undring, utforsking og kreativitet – aldri fastlåst metode.
Gunn Engelsrud er columna, for ”Gunn er bevegelse, bevegelse, bevegelse!” Etter tre timer på gulvet på kurs
med Gunn opplevde Ingar en veldig skjelett-tydelighet som inneholdt å føle seg sentrert og trygg. Skjelettet bærer oss! Det er noe med skjelettet: Når man kjenner det kan, man si ”ja” og ”nei”! Det som er befriende med skjelettet, er at det krever ingenting. Det er ingen aktivitet. Man blir ikke sliten av å belaste skjelettet. Jeg kan ta for gitt at det er noe i meg som holder meg oppe.
Muskulaturen er veldig utsatt for refs (”Stram deg opp”), men skjelettet kan du ikke gjøre noe med….
Ingar forteller at han lar barna sine spise så mye de vil uten å påstå at de bør spise mer ”for det er lenge til kveldsmat.” Dette bunner i en tillit til kroppens
”kompetenthet” som han har fått med seg fra Gunn:
Hvert individ er kompetent utrustet til å takle livet. I forhold til basale ting har Gunn tillit: Blir jeg trøtt, må jeg hvile.
Jeg kan ta for gitt at jeg blir sulten når jeg trenger næring. Når jeg har sittet rolig og alene en stund, må jeg røre meg. Og kanskje er det noen her som jeg kan prate med? Basale drifter er det vi styrer med fra dag 1, men mange kan ikke stole på at barn spiser og sover nok. Mat og nytelse får ikke vært i fred, for det blir arena for andre agendaer (som kultur og oppdragelse).
Tom Andersen er ribbbeina. Tom ga tillit til at vi kan håndtere veldig mye selv som fysioterapeuter. Tom var fascinert av PMF og tok med seg ”det passelig uvanlige”
i psykoterapien og brukte det i samtalen. Ved å studere filmer av Tom Andersen fikk Ingar en dypere forståelse av inspirasjon og ekspirasjon: Tom sa lite – grep aldri inn. Men når samtalen ga etter og ble mindre inspirert og ivrig, når den ivrige ekspirerte mer, da kom pausen.
Da kom ettertanken. Da kom man nærmere skjelettet sitt. Da sto man der alene med seg selv. Da kom en forandring.
Ingar sier: ”Det er ikke det at vi ikke skal bli inspirert, men finne balansen mellom å bli inspirert og å lande igjen: i hvert uttrykk, i hver bevegelse.” Og ”det er fort gjort å bli forført av inspirasjonen.
Ting går litt lettere når du er inspirert…en stund…” Ingars pasient sier: ”Det er så godt å komme til deg, for det er bare å si det sånn som det er - og så legge seg ned.” I det inspirerte ligger også faren ved å bli for ivrig i forhold til å skulle finne årsak. I inspirert tilstand leter vi etter likhet. Men Ingar sier: ”Enhver likhet med begivenheter som har funnet sted er umulig.” Wittgenstein oppfordret: “Ikke tenk, men legg merke til ting! Ikke tenk i de baner som gjentar ting.” Tom Andersen hevdet at det ikke ligger noe bak – det ligger der rett foran øynene våre hele tiden! Vi har en forestilling om faren ved å løsne på spenninger - at det kan få frem psykosen, traumene og eksistensiell tomhet. Ingar minner om at vi kan ha tillit til det levende: ”Tomheit finst ikkje.” Tom Andersen sa at vi har alle en gang vært frie.
Det er en kunnskap på cellenivå om dette. I det å jobbe med å løsne på en kropp er det en kraft i kroppen selv som møter oss. Ingar sier: ”Ressurser eksisterer ikke i mitt vokabular!” Vi kan ta for gitt at det er en vilje og lengsel i Foto: Borghild Viem
kroppen selv mot frihet. Det er ikke bare motstand og traumer. Og alt blir ikke opp til meg (som behandler).
Full frihet er kanskje en illusjon i det levende livet. Folk blir ikke helt frie i pusten! En må ha spenning - må være ufri - må tåle spenningen! Men spenningen er utforskbar og utprøvbar. Vi må våge å la kroppen sprekke, rase og skli ut. Når det er krise, i terapisituasjon, opplever Ingar at pasienten sier: Jeg gleder meg til jeg blir som før! Men blir du som før, da begynner du bare på nytt igjen! Du skal ikke bli som før! Du skal bli en annen!
”Bokgruppa” er armene. Bokgruppa (Gudrun Øvreberg, Alette Ottesen, Berit Iansen, Ingeborg Hanssen og Eli Rognved i tillegg til Ingar) er et møtepunkt for utvikling, refleksjon og filosofering blant svært forskjellige
mennesker. Felles for disse, som er Ingars faglige skjelett, er samvær og anerkjennelse. Han har lært at i møte med pasienter kan vi stole på ”Tatt for gitt-heten” fra Gunn Engelsrud: Jeg har noe med meg som treffer de jeg møter, og da skjer det noe. Vi kan ta for gitt at det beveger seg. Vi kan ta for gitt at den bevegelsen eller uttrykket ikke er tull. Det er en fare ved å bli idérik. La idéene komme når de kommer! Det er enkelt å under- søke, men umulig å si hva det betyr. Tør vi å være i den posisjonen der? Lettheten ved det enkle? Åpner det for kreativiteten? Og at det som har betydning blir gyldig?
Vi må ta folk på alvor. Og Ingar utvider det: ”Å bli tatt på på alvor!”
Ellinor Alstad
Bevegelse - parallelle sesjoner
På årsmøteseminaret var det parallelle sesjoner med ulike bevegelsesformer. Vi hadde ikke mulighet til å delta på alle, så her er kun små drypp fra noen av sesjonene.
Liv Basberg: Bevegelse /Laban
Bartenieff Instituet of Movement Studies, fysioterapeutI huset mitt kan man åpne opp mellom stue og spisestue slik at man får et åtte meter langt rom. Dette huset kjøpte vi for noen år siden uten å ha vært inne i det først.
Det hadde ikke barna mine heller. Da jeg første gang slapp disse tre barna, som da var mellom to og seks år inn i huset, sprang de frem og tilbake i dette lange rom- met mens de ropte og lo. Foreldrene måtte bare hive seg med i dansen. Denne følelsen kom tilbake til meg i bevegelsesseansen med Liv Basberg. Etter noen inn- ledende øvelser fikk vi springe rundt på gulvet, svinge på armene og snurre rundt, og det var både trygt, fri- gjørende og morsomt. Innledningsvis hadde vi balansert oss inn i stående, latt pusten strekke oss og krympe oss, og vi hadde kjent på en variant av ”sving - og - svikt”. Vi beveget oss fra det helt rolige liggende på gulvet til store, kraftfulle bevegelser. Vi var alene og vi møttes i samspill.
Det var til og med plass for noen små brytekamper.
Dette var altså en time der vi fikk smake på hele spekteret fra forsiktig til kraftfull, fra innadvendthet til samspill, fra letthet til hardhet fra slipp til strekk, fra alvor til latter. Jeg brukte energi og fikk energi. Og varme.
Ellinor Alstad
Fra bevegelsesgruppen med Liv Basberg, å løpe rundt på den måten som passer deg her og nå. Foto: Borghild Viem
Gunn Engelsrud: Bevegelse
Dr.polit, Seksjonsleder for kroppsøving og pedagogikk, NIH.
Professor II, UiO.
Går rundt på gulvet. Beveg deg på måter du liker å bevege deg på, kjenn etter underlaget
Kan du endre tempo, rakst, hvordan er tiden tilstede i bevegelsene dine? Bruker du mye kraft? Lette? Sterke?
Er det måter du foretrekker fremfor andre? Hvor stor plass tar dine bevegelser? Hvor stort rom tar bevegelsen og hvordan skapes rommet med alle bevegelser, hvor stort rom gjør du?
Beveg deg mellom 2 andre. Beveg deg bakover, og fortsatt mellom 2 andre. Beveg deg bakover og fortsatt mellom 2, blir bevegelsen mindre? Er det fortsatt bevegelser du liker å gjøre? Kommer du bort i noen?
Hvor er øynene?
Bring bevegelsen til en liten stopp og kjenn etter sporene av bevegelsen i kroppen. Sett bena tett sammen, hvordan oppleves det? Still føttene i hoftebreddes avstand. Still føttene sammen igjen. Det kjennes en postural dans når du står tett med bena. La den posturale dansen få lov til å skje. Slipp armene, kanskje armene får lov tl å være med i dansen.. Det er en indre justering av torsoen som får lov til å virke. Sleng armene litt ut, føttene står samlet, bøy knærne litt, kjenn at du får fart på armene ……. la bevegelsen stoppe.
Slipp den ene foten 1mm opp fra gulvet, se opp i taket og la deg falle ned igjen. Gjør det samme med den andre foten, lukk øynene, kjenn at du utfordrer balanse, kan du tørre å slippe, hvordan organiserer nakken seg? Lukk og åpne øynene, hvor fritt kan nakken bevege seg, hvordan får armene være med? Sett foten frem, gyng frem og tilbake, dette utfordrer posturaliteten. Balansen er ikke noe vi holder, men noe vi leker med. Skift ben, andre foten foran, se til venstre, se til høyre (føttene plassert tett, den ene foran den andre som på line) Se fort til høyre og så til venstre, skift ben, føttene i linje, det en foran det andre, se til høyre , til venstre, til høyre til venstre, Slipp deg løs og strekk deg
Stå på et ben og tvinn det andre benet rundt ståbenet, omfavn deg selv med armene, se opp og ned og til siden Stå på motsatt ben, det samme som over.
Sett føttene i linje, det ene foran det andre, armene ut til siden, bøy i knærne, se opp, se ned.
Løs deg selv opp igjen, Gå rundt i rommet.
Stå med føttene sammen, postural dans
Gjør øvelsen som over med å tvinne det ene benet rundt det andre.
Stå med føttene i linje, hvordan er det nå å ha kontakt med underlaget, hva er det du møter med den utfordringen i kroppen
Setter på musikk: Stå på begge føtter, lett bred st., husker med knærne, det ene benet , så det andre. Vær nær gulvet med bøyde knær.
Kjenn at du har et løft i bekkenbunnen. Bruk rommet, jogg rundt. Få trykket ned i føttene, bruk armene
Stå samlet med bena, i linje, det ene foran det andre.
Kjenn om den posturale balansen er blitt mer åpen.
Gå litt tilbake til den måten du liker å bevege deg på.
Kom deg ned på gulvet og hvil deg litt, du skal hvile deg til bevegelse, alle de seks ”familiemedlemmene” skal snakke sammen (halen, to armer to ben og hodet) Jobb der du føler det trygg, det som er behagelig og bekvemt, du kan strekke deg ut i gjennom helene og tomlene, kjenne de fem familiemedlemmenes interne dialog.
Sakte rull over på siden, rull deg sammen trygt og godt, hele den innrullede stillingen kommer til sein rett for deg.
Kjenn understøttelsesflaten på den ene siden og luft og rom på den andre siden. La den andre siden få berøre kroppen, kjenn tryggheten i den gode bøyestillingen, kjenn toveiskommunikasjonen mellom gulvet rommet og kroppen. Din respons på det e det du oppdager.
Etter hvert prøv å beveg deg slik at du kommer opp på alle fire, bruk tiden….sett deg på helene, slipp armene foran deg, kjenn hvordan kroppen hviler mot lårene.
Kom opp på alle fire, spre fingrene godt ut på gulvet, kjenn forfoten mot gulvet, løft knærne litt opp fra gulvet og slipp ned, løft igjen og løft benet opp samtidig. Tilby deg selv din egen styrke.
Skyv deg selv opp, armene i gulvet, baken i været (stup.st.) gangstående med bena, tilby vekten til det fremre benet, skift ben, tilby hele tyngden ned i denne foten, de får styrken gjennom å slippe vekten ned.
Stupst. Gangstilling med føttene med lett støtte på hendene fortsetter : Støtt deg lett på hendene, styrken kommer fra gulvet. Alt vi har å hente finner vi fra gulvet.
På din egen måte, gå tilbake og gjør bevegelser du liker å gjøre. Legg merke til at det er en kunnskap, trygghet og forståelse der som du kan slippe frem. Slipp frem det du synes er verdifullt akkurat nå. Ta inn rommet, se på de andre, alt det du gjør, er det du gjør. Gå rundt og skyv hendene, armene nedover, bøy og strekk.
Samles i en stor ring, sett håndflatene mot hverandre, føttene godt sammen, slapp av i skuldrene og kjeven, SKYV inn mot hendene til sidemannen,
Ta hendene tilbake til eget senter, stryk på maven, børst kroppen..
Tine Møller
Knud Jørgen Holck: Tai Chi
mangeårig elev av Jaques DropsyTimen innledes med bevisstgjøring av stående stilling.
Mangel på penn og papir gjør at jeg ikke husker ordene som ble brukt, men den innledende instruksjonen i stående stilling ga gode bilder som raskt bidro til at jeg sto godt og pustet friere. En god påminner av be- tydningen av ordvalget ved gruppetrening. Den inn- ledende rolige vektoverføringen fra bein til bein kjennes godt ut, helt til armene skal med. Da blir det raskt komplisert, og jeg kjenner jeg blir sliten og anspent, og
etter hvert ukonsentert. Den gode trygge følelsen av å bevege meg med tyngde og flyt forsvinner, fokus blir på å forsøke gjøre bevegelsene riktig. Den indre opplevelsen av bevegelsen blir borte. Det krever interesse og tål- modighet å lære seg bevegelsene i tai Chi. Når jeg kjenner at nå begynner jeg å ha lyst til å gå min vei, skifter vi til å arbeide to og to sammen, etter at bevgelsen vi har øvd på settes i en sammenheng med selvforsvar. Å møte et angrep, da blir det med et morsomt igjen.
Engasjementet kommer tilbake. Tai chi er utviklet som selvforsvar, og bevegelsene er derfor utstudert effektive. I nærkamp må du hele tiden være i balanse for å raskt kunne endre bevegelsen etter angrep som kommer. Sånn sett ikke rart at det gir god sentrering å trene dette. At bevegelsene utføres så langsomt, setter dessuten ekstra store krav til balanse og kontroll under utførelsen. Når det ligger så mye kunnskap i disse bevegelsene, blir det et vesenlig poeng å lære de riktig, derfor må det bli mye terping og detaljfokus før du kan begynne å leke med flyten og være i bevegelsen. Så en slik bevegelsesform krever interesserte deltagere og en gruppe som går over tid, var min konklusjon etter timen.
Borghild Viem
Noen ettertanker
“Skaper bevegelse endring?” var spørsmålet seminar- kommiteen stilte i invitasjonen til årsmøteseminaret. De svarte selv ja på det i innledningen til seminaret. Men noen diskusjon om hvilken endring ulike bevegelser skaper ble det aldri plass til, i alle fall ikke i plenum.
Kroppens muligheter til bevegelser er stort sett de sam- me, uansett teoretisk overbygning bevegelsesformen har.
Derfor er det vel naturlig at vi ser det blir mye grunn- leggende fellestrekk; - kraftfulle bevegelse forutsetter balanse og forankring, og da er det understøttelsesflate
og posisjoner som gir musklene gode utgangspunkt for kraft som gjelder. Som Holck (Tai Chi-instruktøren) sa:
“skal vi skru opp et syltetøylokk som sitter fast, holder vi det tett inntil oss, fordi det er da vi får mest kraft. Ingen holder det langt fra seg, vi bruker de bevegelser som virker”. Det som fungerer fungerer! Ordene vi bruker blir forskjellig, og teorien vi skaper om hvorfor det gir så god følelse å bevege seg på akkurat denne måten formes av kunnskap i tiden og kulturen den oppstår i. Det som er mest markant skille mellom ulike bevgelsesformer, er kanskje grad av hvor instruert bevegelsene er. Om det er fastlagte bevegelser som skal øves inn, eller om hensikten er å utforske egne bevgelser, uten at det er noen norm for hva som er riktig. Og akkurat det utgjør en ganske stor forskjell på hvem gruppen passer for. Likedan er det en stor forskjell på om deltagerne skal forholde seg til hverandre i direkte kontakt. Vekslingen mellom fokus innover, og så ta med seg denne i møtet med de andre rundt er en spennende mulighet jeg opplevde fungerte veldig godt i Laban- timen. Å starte med øvelser som gir en god forankring, ga mulighet for å være trygt til stede i seg selv i møte med en annen etter hvert som vi gikk over til å gjøre noe sammen. Å ha oppmerksomheten innover samtidig som jeg er oppmerksom på den andre, gjør meg årvåken og levende. Det er denne tryggheten vi trenger i hverdagen, å bevare seg selv i møte med andre.
Valg av metode vi bruker i våre bevegelsesgrupper, avhenger også av hva vi selv trives med. Vi må kjenne oss vel med en bevegelsesform for å gjøre den levende for andre. En livlig diskusjon om disse tema hadde vært interessant på seminaret. Det var i alle fall to svært ulike bevegelseserfaringer jeg opplevde ( Laban og Tai Chi).
Jeg har en del bevegelsesbegrensninger pga stive ledd, og merker at jeg lett blir konfrontert med disse når
bevegelser er instruert. Det er så mange ting jeg ikke har mulighet til å utføre riktig. I timer hvor jeg skal lete etter den måten jeg vil bevege meg på, har jeg mer frihet til å tilpasse, og gjenfinner lekenheten. Under videre- utdanningen får vi innblikk i ulike bevegelsessystemer.
De fleste av oss henter nok inspirasjon fra mange ulike konsept når vi har bevegelses- grupper, noe som gir mulighet for å tilpasse gruppene til deltagerne. Laban-isntruktøren mente likevel det var viktig å ha en grundig kompetanse om en bevegelsesform, samtidig som en plukker med seg inspirasjon fra ulike bevegelses- erfaringer. Og det tror jeg hun har rett i.
Borghild Viem
Kraft i samspill, fra Laban-gruppen. Foto: Borghild Viem
Dialog mellom indre og ytre muskellag kan føre til bedre fysisk og
emosjonell balanse
Av fysioterapeut Merete Pihl
Denne artikkelen ble først publisert i Fysioterapeuten nr. 3, 1989, og gjengis her med tillatelse. Alle bildene er fra den opprinnelige artikkelen, fotografert av Ola Vidje.
Artikkelen vakte oppsikt da den kom på trykk i Fysioterapeuten i 1989, men kunnskapen om muskellagene er i liten grad anvendt i den psykomotoriske tradisjon. Merete Pihl har nå skrevet en ny artikkel som vil komme i oktobernummeret av Spenningsnytt, med tittelen:
"Muskellagene 20 år etter". Som en innledning trykker vi den 20 år gamle artikkelen her:
Det ideelle mål med fysiotera- peutisk behandling er at pasienten oppnår normal motorisk funksjon.
Dosering i behandlingen er en for- utsetning for å oppnå dette. Ved å kombinere massasjegrep med å trene stabilitet og koordinasjon på det motoriske nivået individet er, kan pasienten oppnå større vege- tativ og motorisk balanse, normal motorisk funksjon. I for eksempel psykomotorisk behandling er respirasjon det viktigste kriterium for dosering. Koordinasjon kan også være et godt kriterium for dosering.
Denne forståelsen belyses ut fra pasienter med diagnosen fibro- myalgi.
Forutsetning for normal motorisk funksjon er at personen er i vege- tativ og motorisk balanse. Dette viser seg i normal nevromuskulær funksjon, at personen kan utføre koordinerte bevegelser. Forut-
setningen for å utføre koordinerte bevegelser er:
a. proksimal stabilitet b. normalt samspill mellom mobilitet og stabilitet
Denne definisjon har sin bakgrunn i Margaret Roods fire stadier i barnets motoriske utvikling:
1. Mobilitet/bevege
2. Stabilitet/holde en stilling 3. Mobilitet/stabilitet i en
vektbærende stilling
4. Mobilitet/stabilitet med distale ende fri. Dette stadiet er karakterisert ved at barnet kan utføre det Rood kaller "skill", en koordinert bevegelse.
Karakteristisk for stabilitet er at den utføres av vesentlig tonisk musku- latur, som ligger dypt og går over ett ledd. Mobilitet, bevegelse, utføres vesentlig av fasisk muskulatur, som ligger mer overflatisk og går over
flere ledd. "Pasientens kliniske tegn kan defineres som forandring av mobilitet eller stabilitet" (2). Evnen til å gi langsomt etter i muskula- turen, eksentrisk muskelarbeid, er nødvendig for normalt samspill mellom mobilitet og stabilitet. Når bevegelser oppfyller kriterier for koordinert bevegelse, arbeider muskulatur og ledd funksjonelt. Man kan utvide sitt bevegelsesrepertoar og trene muskulær utholdenhet og styrke. Ledd og muskulatur både liker og tåler dette.
Motorisk utvikling i under- søkelse og behandling Kunnskap om hvordan normal motorisk funksjon utvikles, gir infor- masjon om forholdet mellom f.eks.
muskulatur og respirasjon, som er nyttig i behandlingen. Kunnskap om normal motorisk funksjon er et ana- lyseredskap for å finne ut hva
Merete Pihl er utdannet ved Statens Fysioterapihøgskole i 1976, og har arbeidet som spesialist med psykomotorisk fysioterapi i privat praksis i over 20 år. Hun er veileder og sensor i psykomotorisk fysioterapi. Pihl har utdanning i Nevro- Lingvistisk Programmering, NLP, 1987. Hun driver i dag Bislet Psykomotorisk Fysioterapi som har et aktivt fagmiljø.
I februar i år ga hun ut boka: “Det andre muskellaget. Merete Pihl i samtale med en venn”. Den anmeldes i neste utgave av Spenningsnytt (oktober 2009).
Foto: Merete Sparre
