Medlemsblad for NFF´s Faggruppe for Psykomotorisk Fysioterapi. Nr 1, februar 2014, årgang 32 Spenningsnytt

Medlemsblad for NFF´s Faggruppe for Psykomotorisk Fysioterapi. Nr 1, februar 2014, årgang 32

Spenningsnytt

snøklokkene  har  vakna står  eg  naken

inne  i  huset inne  i  kleda

og  ser  lyset  lista  seg fram  over  markene Mozartsvingar  over  snø og  rosemåla  jord:lekkar Eg  lyftar  handa

rettar  armen  ut og  lèt  :ingeren  føra lyset  inn

Helge  Torvund

(Frå  «Umerkeleg,  merkeleg»,  Samlaget,  1996)

Kjære leser

Dette nummer av Spenningsnytt viser at det skjer mye i fagfeltet vårt, både av forskning og kreative ideer. Det skal bli spennende å følge de forskningsprosjekter som pågår eller startes opp nå i ulike miljøer. I forrige nummer skrev vi at vi skulle komme tilbake til forskningen som pågår i Bergen.

Det rakk vi ikke i dette nummeret, men det er på ingen måte glemt av. Døgnet har bare for få timer. Når dagene ikke strekker til og stresset stiger, er det befriende å ta en tur ut og se på stjernene. Det gir meg som regel litt perspektiv på tingene igjen, og en god følelse av at det går nok bra til slutt.

I den store sammenheng er det meste av mine hverdagslige bekymringer ubetydelig likevel. En kveld jeg lå på rygg ute i vintermørket, godt kledd i svær skuterdress, og kikka på stjernehimmelen, ble jeg overmannet av en skremmende følelse av hvor åpent og kaldt dette uendelige rommet over meg er. Hvor liten og totalt hjelpeløs jeg hadde vært om jeg hadde mista bakkekontakten og bare falt ut i verdens- rommet. Jeg ble intenst takknemlig for tyngdekraften, og kjente konkret hvordan den holdt meg trygt på plass. Å ligge der under en enorm stjernehimmel og virkelig kjenne på det at jorda trekker meg trygt og mildt mot seg, holder meg, det var en opplevelse som henger i fortsatt. Vi går rundt og tar tyngdekraften som den største selvfølge, men burde kanskje sende den en varm tanke av og til. En takk for at den holder oss på plass så vi ikke mister bakkekontakten. At vi ikke forsvinner ut i det uendelige hvor det ikke finnes noe fast å gripe tak i. Rart forresten at jorda kan kjennes så trygg, når vi vet at det kun er et tynt lag med skorpe, og under det en glødende lava. Vi mennesker er gode til å skape oss fore- stillinger som gir oss nok trygghet til å våge leve. I alle fall om vi skånes for store traumer. Men godt da å vite at det går an å få hjelp til å gjenvinne tryggheten når vonde hendelser har revet den bort. Det skal bli fint å få lære mer om dette tema på årsmøteseminaret i mars.

Hilsen Borghild

Spenningsnytt

Opplag: ca. 400. Det er 3 utgivelser pr år.

Innhold

Nokre ord frå leiaren 4

Nytt fra styret 5

Primærkontaktrollen 6

Hjelp til selvhjelp under åpen himmel 8

Ny vitenskapelig artikkel 11

Nytt forskningsprosjekt 13

Psykomotoriske prinsipper med i nytt forskningsprosjekt om nettbasert

behandling 14

Bokanmeldelser 15

Mål og mening, betraktninger om lærings-

orientert fysioterapi 18

Mindfulness og vårt fags framtid 20

Årsmøteseminar 21

Kursoversikt NFF-kurs /annonser 23

Frist for innsendelse av stoff til juni- utgaven av Spenningsnytt:

25. mai 2014

Borghild Viem Hellmyrbruddet 7 8011 Bodø 97 96 39 13 [email protected]

Ellinor Alstad Ringvålv. 348 7089 Heimdal 41 32 09 99

[email protected] Redaksjonskomiteen i Spenningsnytt består av:

Inger Vetlesen Knarten 20 2165 Hvam 91 64 36 04 [email protected]

Karin Rutherfurd Moseveien 5 3150 Tolvsrød 92 60 47 43

[email protected]

Styret i faggruppen:

Leder:

Gro Marit Hellesø Torvgt. 44, 8004 Bodø [email protected] mob: 90 10 01 13 Nestleder:

Kari-Line Bakkene Øvre Askerhagen 9B 1383 Asker

[email protected] mob: 90 95 73 38 Økonomiansvarlig:

Grete Dafne Røe Nordnesveien 37, 5005 Bergen

[email protected] mob: 40 86 72 98

Sekretær:

Ingrid Brattestad Kjellåsv. 19, 2420 Trysil [email protected] mob: 95 04 95 27 Nettansvarlig:

Lene Hubak Fleischer Stenfeltbakken 121 1405 Langhus [email protected] mob: 92 86 21 15 Kontakt IOPTMH:

Merete Tønder

Tingstuveien 14, 0281 Oslo [email protected] mob: 41 73 02 45

Varamedlemmer:

Kristin Larssen [email protected]  Tine Møller [email protected]

Faggruppens nettside:

www.fysio.no/psyk Planlagte styremøter:

* 13. februar via skype

* 1. april i Oslo

* 23. mai i Oslo

* 18. juni via skype Kjære medlem!

Dagslys, vakker kjøretur til jobb, orange, rød og lilla himmel over Børvasstindane (fjellene på forsiden av bladet), en glad start på arbeidsdagen! Håper mange av dere har lignende opplevelser av en våknende natur. Når jeg ser dette bildet, får jeg lyst å invitere dere alle hit til sommeren, gå opp på Per Kalsatind og nyte den fantastiske utsikten. Noen bor i Trøndelag og opplever nå branner. Vi lever alle i ulike faser og omgivelser, vi er vant til å hjelpe, men noen ganger blir vi hjelpeløse.

Nytt år og nye muligheter, sier vi. Jeg startet med å skrive årsrapport fra styrets arbeid. Har vi gjort det som står i handlingsplanen? Kan vi stå for det vi ikke har gjort? Heldigvis er det mye som er gjort. Vi ser fram mot et årsmøteseminar med interessant og svært aktuelt faglig program og med mye diskusjon på selve årsmøtet. Hovedtema der er primærkontaktarbeid. Meld deg i alle fall på til årsmøte og diskusjonen dersom du ikke rekker hele seminaret!

I traumebehandling fokuserer vi på de basale deler av hjernen. Hvordan påvirkes våre emosjoner og hva er lagret av reaksjoner. Dette er viktig i alle deler av fysioterapi. Audun Myskja (lege med Phd i musikkterapi), snakka om dette på en konferanse kalt TROA- trening og avspenning for den som har Parkinsons sykdom. Innledningsvis sa han: «det er nå en stor bevegelse bort fra den instrumentelle medisinen. Vi må få inn et annet paradigme i den nye medisinen. Vi må arbeide for at hvert menneske må få tak i sine ressurser». Svært inspirerende og så absolutt forståelig i en psykomotorisk tankegang. Jeg var heldig og blei inspirert av en aktiv parkinson- forening til å være ansvarlig for måling og undersøkelse av deltagerne i prosjektet.

Valget falt på GFM testing, spørreskjema og en balansetest. Interessant arbeid som viser at vår faggruppe har gode muligheter for å delta i studier med svært ulike design.

Kommende uke reiser jeg til Utrecht på IC-PPMH konferansen; 5th International Conference of Physiotherapy in Psychiary and Mental Health. Når dette leses, har jeg hørt mye interessant fagstoff og det er stas å vite at det er gode bidrag fra flinke norske terapeuter. Program og abstracts er tilgjengelige på linken vi la ut på faggruppens nettside. Faggruppen har rett til 3 deltagere på General Meeting, en stemmeberettiget. Referat derfra kommer i juninummeret.

I høst oppnevnte styret et utvalg for å jobbe videre med primærkontaktoppgaven.

Utvalget leverte raskt et stort dokument med viktige argument. I samarbeid med fagseksjonen i NFF ved Marianne Aars, blei debatten løfta opp til å fokusere på vårt samfunnsengasjement og vår rolle. På årsmøtet må vi komme fram til styrende vedtak på hvordan dette skal gjøres i praksis. Vi skal ta imot dem som henvender seg direkte til oss. Vi må sette av tid i vår daglige praksis og åpne for tilgjengelighet. Målet er at de som trenger det skal få hjelp direkte. Vi skal ha et tettere og mer ansvarlig samarbeid med NAV og andre deler av helsetjenesten og vi skal kunne henvise til andre. Skal vi også kunne sykmelde? Diskuter med kollegaer og gå inn i problematikken før årsmøtet.

Med oss i debatten på årsmøtet har vi NFFs nye leder, Fred Hatlebrekke. Han har erfaring fra manuellterapeutenes diskusjoner og måte å løse dette på. Han har lagt fram saken for helse-ministeren i januar. Det er opp til oss å gå videre!

Selvsagt er en utvidet rolle frivillig, men vi regner med at svært mange av våre dyktige medlemmer er klar for en slik oppgave.

Hilsen Gro Marit

STYRET INFORMERER

Nytt fra styret

Godt nytt år kjære kollegaer! Vi har allerede kommet oss igjennom den første måneden i året og startet så vidt på den andre. Styret har rukket å se hverandre på nyåret, og fortsatt er det utformingen av primærkontaktrollen som står høyt oppe på dagsordenen. Det går også raskt mot et spennende årsmøte og fagseminar i Drammen 13. - 15.

mars. Siden sist Spenningsnytt har styret hatt 2 møter. Et skypemøte den 4. desember og et fysisk møte i Oslo den 20. januar. Noen av styresakene presenteres her, andre kan du lese om andre steder i Spenningsnytt.

Primærkontakt, arbeidsgruppe

Komiteen ble nedsatt etter årsmøtet 2013. De har gjort et stort arbeid og tatt i mot innspill fra engasjerte kollega.

Komiteen har samarbeidet med fagseksjonen i NFF om strategi for hvordan jobbe videre med dette. Se mer om dette på side 6.

Ny leder i NFF

Nyvalgt leder i NFF Fred Hatlebrekke var innom på årets første styremøte. Han stiller også på årsmøtet vårt og det blir rom for diskusjon om primærkontaktrollen og dens utforming. Vi oppfordrer dere alle til å delta på årsmøtet og være med å påvirke vår fremtidige arbeidshverdag.

Årsmøte 2014

I skrivende stund er det over 120 påmeldte til vårt årsmøte og fagseminar. Det ser ut til å bli noen gode fagdager i Drammen i mars.

Brosjyren om psykomotorisk fysioterapi oversatt til engelsk

Vi har lenge ønsket oss en oppdatert brosjyre om psyko- motorisk fysioterapi på engelsk. Det er nå en realitet da Lene Hubak Fleischer har tatt på seg oppgaven og full- ført den. Takk for godt arbeid, Lene. Vi håper å få den trykket før ICPPMH i Utrecht slik at den kan brukes der.

Innspill til takstforhandlinger 2014

Faggruppen har sendt NFF’s forhandlingsseksjon innspill til takstforhandlinger 2014. Innspillet er basert på vedtaket på årsmøtet i fjor. Kort sagt inneholder innspillet følgende:

Det er ønskelig at varighet av psykomotorisk behandling og honorering av denne skilles som to ulike tema. Per i dag kan ikke A9 taksten repeteres. Vi ønsker at det blir en deling av A9 taksten slik at denne kan deles opp i a=20 min og b=10 min. Slik at vi får en mer fleksibel takst og kan bedre imøtekomme våre pasienters behov.

Noen tåler kanskje ikke mer enn 30 minutter mens andre trenger 90 til 120 minutt.

Vi ønsker også honorering for utredninger og rapporter til NAV. Slik at den enkelte fysioterapeut ikke jobber gratis eller må forhandle seg frem til en avtale med det enkelte NAV kontor.

Videre har vi også spilt inn at det ønskes en oppjustering av honorering av samarbeidsmøter og at denne ikke bør være lavere enn behandlingstakst. Vi ønsker også honorering av forberedende samtaler med henvisende instans. Dette har blitt enda mer påtrengende etter at samhandlingsreformen trådte i kraft. Faggruppen har tatt dette opp tidligere også.

Da gjenstår det å se hva vi får gjennomslag for i taksforhandlingene senere i år.

Aktivitet i faggruppen vår

Vi har hatt noen utmeldinger, men flere innmeldinger i faggruppen i det siste. Det er stadig aktivitet på facebooksiden vår. Dette viser at mange er opptatt av faget vårt og av å utvikle det. Har du en faglig interessant link til artikler/ litteratur så del det med oss alle på siden vår. Vi får stadig forespørsler fra fysioterapeuter om å være medlem av facebookgruppen vår, men det er slik at du må være medlem av faggruppen for å bli medlem av facebookgruppen. Det er fortsatt Lene Hubak Fleischer som er administrator for gruppen.

Økonomi

I år har vi klart å snu underskuddet til overskudd. Vi har hatt færre fysiske møter og flere skypemøter og jobbet en del på mail. I tillegg har vi forsøkt å være effektive når vi har møttes i Oslo der vi har tett kontakt med NFF og mange av våre andre samarbeidspartnere. Videre har styret gjort mer arbeid selv og ikke satt bort arbeid som vi hadde måttet betale for. Det mest gledelige tilskuddet til årets overskudd er økt inntekt i form av flere

medlemmer som igjen gir inntekt i form av medlems- kontingent. Styret mener vi må jobbe for overskudd for at vi hele tiden skal ha en buffer. På bakgrunn av oven- nevnte momenter har vi altså i år et kjærkomment overskudd å glede oss over.

Vi i styret ser frem til å se mange av dere i Drammen i mars!

Hilsen fra styret ved Kari-Line Bakkene

Primærkontaktrollen

Marianne Aars, seniorrådgiver i NFF

Dette notatet er skrevet i januar i år, på bakgrunn av møter med utvalget utnevnt av styret som i høst har arbeidet med primærkontaktrollen for psykomotoriske fysioterapeuter. Notatet er ment til bruk overfor administrasjon og politikere vi skal diskutere med.

Hvorfor bør psykomotoriske fysioterapeuter få utvidede oppgaver og flere funksjoner? En fysioterapeut med psykomotorisk kompetanse er en fysioterapeut med minimun 2 års godkjent videre- utdanning i psykomotorisk fysioterapi. Helt sentralt i grunnlagstenkningen for behandlingsformen er at kropp og psyke forstås som en enhet, og at kroppen kan brukes som innfallsvinkel til å behandle plager som smerter, anspenthet, angst, depresjon, spiseforstyrrelser osv.

Psykomotorisk kompetanse utløser en egen takst: A9.

I dag må pasientene ha rekvisisjon av lege til psyko- motorisk fysioterapi for å utløse trygderefusjon. Legen er en portvokter, ikke bare når det gjelder tilgang til fysioterapi, men også til alt som administreres via NAV, det være seg sykemelding, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Legen har en koordinatorrolle når det gjelder langtidssykemeldte og skal delta i dialogmøter med NAV i oppfølgingen av pasientene.

Legens portvokter- og koordinatorrolle medfører uhensiktsmessig arbeidsflyt mellom ulike aktører som skal bistå pasienten og forsinker prosessene. I mange tilfeller vil det være fysioterapeuten med psykomotorisk kompetanse som kjenner pasienten best og som har størst innsikt i forhold av betydning for pasientens situasjon og mulighet for tilbakeføring til arbeid. En fysioterapeut med psykomotorisk kompetansen vil kunne vurdere om pasienten kan ha nytte av psykologisk behandling, og må i så fall gå via fastlegen for å få henvist pasienten til psykolog eller psykiater.

I dagens lovtekst heter det at sykemeldende behandler skal delta i dialogmøter, forstått som legen, mens andre behandlere kan delta. I praksis innkaller ikke NAV fysioterapeuten med psykomotorisk kompetanse til dialogmøter, men krever at fysioterapeuten leverer rapporter om pasienten og pasientens utsikter. Disse er helt avgjørende for legens og NAVs anbefalinger om videre opplegg for pasienten.

For NFF synes en slik praksis både å være en under- kjennelse av kvalifikasjonene til fysioterapeuter med psykomotorisk kompetanse, en underbetaling av dennes tjenester, og ikke minst: en uhensiktsmessig ordning for pasientene. NFF mener at fysioterapeuter med psyko- motorisk kompetanse bør kunne ivareta funksjoner på vegne av myndighetene som ligger i det å være «syke- meldende behandler». Pasientens rettigheter når det

gjelder oppfølging og trygdeytelser hviler i dag på legens anbefalinger. NFF mener at fysioterapeuter med psyko- motorisk kompetanse skal kunne ha disse funksjonene som utløser pasientens rettigheter. Det vil gi rett kompe- tanse, til rett tid, og redusere uheldig byråkratisering og tidsbruk.

-­‐ Fysioterapeut med psykomotorisk kompetanse skal kunne sykemelde pasienter

-­‐ Fysioterapeut med psykomotorisk kompetanse skal delta i dialogmøter og få en anstendig betaling for det - Fysioterapeut med psykomotorisk kompetanse skal kunne henvise til andre behandlere, det være seg psykolog, psykiater, annet autorisert helsepersonell En endret praksis på dette området vil kreve en lov- og forskriftsendring. I den nye regjeringens plattform- dokument understrekes nødvendigheten av å redusere pasientenes ventetid og behovet for tidlig intervensjon i sykemeldingsperioden. Det er også uttalt politikk å sørge for hensiktsmessig jobbdeling i helsevesenet og at bruken av kompetanse er fornuftig. Utvidede oppgaver og nye funksjoner for fysioterapeuter med psykomotorisk kompetanse, i samsvar med overnevnte, vil bidra til å oppfylle disse målsetningene, ivareta LEON- prinsippet og være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Hvilke pasienter kan ha nytte av psykomotorisk behandling? Tall fra NAV viser at muskel/skjelett- lidelser og psykiske lidelser utgjør ca 60 % av syke- fraværet i 2013. Siden 2010 har andelen av slike lidelser økt med 4 % når det gjelder det totale sykefraværet. I en del tilfeller er lidelsene kortvarige og går over av seg selv, i andre tilfeller kan problemene avhjelpes ved ulik type behandling i en periode, mens i andre tilfeller igjen er problemene inngripende og langvarige – og krever ditto langvarig behandling og oppfølging. Den store «boksen»

muskel/skjelettlidelser og psykiske lidelser rommer med andre ord veldig ulike problemstillinger, både i omfang og kompleksitet.

Selv om store deler av helsevesenet er bygget opp rundt et skille mellom psyke og soma, kropp og følelser, kropp og sjel, er det en stadig større anerkjennelse av at disse tingene henger sammen. Smerter, spenninger, tretthet, svimmelhet, stress, nedstemthet osv, dvs kroppslige symptomer kan være de første tegnene på at vi har undertrykket følelser og ikke lyttet til hva kroppen prøver

FAGPOLITIKK

å fortelle oss. Det kan være litt tilfeldig om pasienter med slike plager får en muskel/skjelett-diagnose eller en psykisk diagnose. I de store sekkene «muskel-skjelett- lidelser» og «psykiske lidelser» finner vi pasienter med mange av de samme problemstillingene. En fysioterapeut med psykomotorisk kompetanse vil kunne identifisere kompleksiteten i pasientens plager, forstå sammenhenger mellom psyke og soma og sortere i hva som kan være et hensiktsmessig startpunkt for at pasienten skal kunne komme videre.

Fysioterapeuter med spesialisert kompetanse innen psykomotorisk fysioterapi er spesielt dyktige til å utrede og behandle pasienter med psykiske og psykosomatiske lidelser, muskel/skjelettplager og smerteproblemer, eller det som gjerne går innunder fellesbetegnelsen «sammen- satte lidelser». Slike lidelser er plagsomme og hemmende for pasientene, og utgjør store og kostbare folkehelse- problem – mht bruk av helsetjenester, så vel som kostnader knyttet til sykemelding, attføring og uføre- trygd. Mange av pasientene har forsøkt andre typer behandling før de kommer til psykomotorisk behandling.

Dette kan ha gitt symptomlette en stund, men plagene kommer gjerne tilbake dersom behandlingen kun har fokusert på symptomene og ikke i tilstrekkelig grad har tatt fatt i sammenhenger mellom symptomer og pasientens situasjon og liv. Pasientgruppen som kan ha særlig nytte av psykomotorisk behandling er dermed pasienter som av noen vil kunne oppfattes som

vanskelige å hjelpe, i den forstand at det ikke nødvendig- vis finnes enkle og raske løsninger på veien mot bedre funksjon, mindre smerter og et bedre og mer aktivt liv.

Hva er psykomotorisk fysioterapi? Psykomotorisk fysioterapi baserer seg på at menneskers psykiske og fysiske helse utgjør et hele

og ikke kan holdes atskilt.

Kroppen preges av alle livsopplevelser og følelses- messige erfaringer. Alt vi har opplevd og erfart setter sine kroppslige spor;

livshistorien setter seg i kroppen og gir ulike symptomer - fysisk, psykisk eller via det autonome nervesystem. Det innebærer at «kroppen husker», om noe tilsynelatende er glemt og/eller fortrengt. Og at

«kroppen forteller»

gjennom kroppslige være- og reaksjonsmønstre. I behandlingen benyttes kroppslige og verbale virkemidler som er tilpasset

den enkeltes tilstand og situasjon. Gjennom å arbeide med kontakten med egen kropp, reaksjonsmønstre og kroppsbevissthet kan man få forståelse for hva som bidrar til uheldige spenningsmønstre og endre disse. Det er et mål å bygge oppunder pasientens mestringsevne og ressurser, fremme pasientens bevegelsesinitiativ og stimulere til kontakt med egen kropp.. Behandlingen bidrar til refleksjon over egne reaksjons- og væremåter, og til at pasienten kan gjøre nødvendige endringer i eget liv for å komme i et bedre spor. Hver behandling varer 1 - 1 ½ time, og behandlingsprosessen går ofte over lengre tid. Gjennom dette skapes en unik behandlingsallianse og muligheter for å understøtte pasientens endrings- og bedrings-prosesser, bygget på tillit.

Konklusjon

Fysioterapeuter med psykomotorisk kompetanse bør både være en selvfølgelig del av psykisk helsearbeid, og de bør ha en stor plass når det gjelder behandling av muskel/skjelettlidelser og livsstilssykdommer. Når Erna Solberg i sin nyttårstale sier at tilbudet til dem med psykiske lidelser må bli bedre, og Bent Høie ønsker å ruste opp psykisk helsearbeid i kommunene, bl.a gjennom å få flere psykologer, så bør de vite at:

1. Muskel/skjelettlidelser og psykiske lidelser ofte er to sider av samme sak

2. Viktige virkemidler for å ruste opp tilbudet til pasienter med psykiske lidelser, redusere antall unge uføretrygdede og redusere sykefravær er:

• Langt flere fysioterapeuter med psykomotorisk kompetanse i kommunehelsetjenesten

• Utvidede roller for å kunne følge disse pasientene bedre opp, inkl. tilbakeføring til arbeid.

Bobler i is. Foto Sissel Viem

Hjelp til selvhjelp under åpen himmel

Borghild Viem

Anita Iversen, psykomotorisk fysioterapeut ved Tau Fysikalske i Strand kommune har i høst drevet bevisstgjøringsgrupper utendørs.

En glimrende ide tenkte jeg da jeg leste om gruppa hennes på faggruppens facebookside, og kontaktet henne for å få høre mer.

Gruppene ble avsluttet nå like før jul, og deltagernes evalueringer viser at Anita Iversens ide med utegrupper var midt i blinken.

Utdrag fra evalueringsskjemaene finner du i tekstbolkene lagt inn i artikkelen.

Hva var det som ga deg ideen til å ha grupper utendørs?

Fra regjeringens side har det vært mye fokus på folkehelse, både hva den enkelte kan gjøre selv og hvordan vi som fysioterapeuter kan bidra. Jeg er opptatt av funksjonelle øvelser/aktiviteter og å lære folk hjelp til selvhjelp. Det å trene bakkekontakt, balanse, styrke og bruk av hele foten i et utemiljø er nok mer gjenkjennelig og forståelig for den enkelte enn å gjøre de samme øvelsene inne i lokaler de ikke bruker til vanlig. Jeg hadde også en tanke om at det ville være lettere å gjøre oppmerksomhets- øvelser og øvelser med fokus på grenser ute.

Mange med kroniske muskel- og skjelettplager har et stillesittende liv, lett for å isolere seg og problemer med å gå på et treningssenter med mye folk og masse lyd. Jeg håpet at terskelen til å bruke naturen var lavere, og at det dermed skulle bli lettere å få dem til å fortsette selv etter gruppen er over. Naturen er kjent område for de fleste.

Jeg har god erfaring med grupper fra tidligere arbeidspraksis, men nå manglet jeg en egnet sal å holde gruppetrening i. Like ved klinikken min ligger en park, og kommunen har nylig gjort tilgangen til denne parken lett ved å investere i en bro;

nettopp med argument om økt folkehelse. Parken er passe stor med gressmatter, trapper, grusbakke, tursti langs et vann, to broer, bratt terreng med steiner, og en skog med

noe åpent landskap innimellom trærne. Det er enkelt å legge opp en rundløype, og en låve gir vegger med fin lun krok de dagene det blåser som mest. Jeg kontaktet Mølleparkens venner og Strand kommune før oppstart, for å sikre at det var i orden å bruke parken til grupper. Det er viktig å ha slikt formelt i orden, ikke bare «ta seg til rette».

Hvem var deltagerne i ute- gruppene dine, og hvordan rekrutterte du dem?

Målgruppen var langtidssykmeldte, og mennesker med diverse kroniske muskel- og skjelett plager, tiltaks- løshet, angst/depresjon og ensomhet. Gruppen passet for alle

aldre og funksjonsnedsettelser, men deltagerne måtte kunne forflytte seg selv.

For å rekruttere deltagere hang jeg opp lapper på klinikken, informerte aktuelle pasienter i egenbehandling, la ut publikasjon på klinikkens facebookside og sendte informasjon til helsesjefen. Han likte ideen veldig godt og sendte informasjon videre til legene. Jeg satte også annonse i lokalavisen.

Hvor mange deltakere var det på gruppene, og hva tenker du nå er ideelt antall?

Jeg hadde satt grensen på minimum 10 og maks 15 deltakere. Men påmeldingen var så stor at jeg Anita Iversen i Mølleparken, ikledd sydvest. Privat foto.

FAG

valgte å lage to store grupper; 15 deltagere på den ene og 17 på den andre. Jeg kjørte begge gruppene samme dag, den ene kl 9 på morgenen, og den

andre kl 15.30. Vi får ikke gruppe- takst på over 10 deltakere, men det var verdt det likevel. Gjennom- snittlig var vi 13 på

gruppene hver gang. De gangene det var fullt oppmøte, var det noen med hørselbegrensninger som syntes det var litt vanskelig å høre hva jeg sa. Jeg vil si at 10 til 15 er passe på en slik utegruppe. Er man sikker på at alle møter opp, er nok 10 ideelt, men dette blir straks litt lite om det en dag møter kun 7.

Har dere noen gang måtte avlyse grunnet dårlig vær?

Nei, vi hadde ingen avlysninger grunnet været, men gode regntette klær var nødvendig. For min del var det en god ide med sydvest, da hette fort blir distraherende når en er instruktør. Sydvest er også et godt tips til pasienter med angst som føler de mister oversikt med regn- hette. Det ble dessuten litt «lott og løye» den dagen flere av oss stilte opp i sydvest. Deltakere fikk informasjon om klær og sko, og om å ta med en liten sekk med vann og sitteunderlag (om noen trengte sette seg litt). Vi søkte tilflukt i le for vind og regn når det var behov for det, sånn sett fungerte parken supert. Vi hadde kun en dag med kraftig vind hvor jeg hele tiden måtte vurdere sikkerheten, men det gikk helt fint.

De som møtte var glade for at vi ikke hadde avbestilt. Jeg anser at det er greit med opphold fra ute- grupper av dette slag mellom januar og mars, i hvert fall her på Vest- landet. Slik som det har vært disse vintermånedene her har det blåst for mye. Man må vurdere de lokale forholdene i forhold til vær og annet når man skal planlegge utegrupper.

Det må være mulig å søke ly for vind og regn ved behov.

Nye grupper planlegger jeg å starte opp i mars og holde på til juni.

Disse første gruppene i høst startet jeg først 12. september da jeg hadde

eksamen før det.

Vi rakk 14 ganger frem til 20. desember, med en uke fri i høstferien. Ideelt ville jeg startet opp gruppen litt tidligere i august og avsluttet en uke tidligere før jul. Det hadde gitt mer fleksibilitet.

Kan du beskrive en utegruppe- time?

Jeg liker å ha grupper med mål og mening, og kaller det for kurs. Jeg har en plan over hva jeg har lyst å lære deltagerne. Fokus er fysisk aktivitet, styrke, kroppsbevissthet og oppmerksomt nærvær.

Ingen timer er like, selv om mange av øvelsene går igjen. Den grunn- leggende psykomotoriske tanken er alltid til stede, med bakkekontakt, kroppsakse og tyngdepunkt og pust.

Øvelser har vært tåhev, slipp av kneskjell, bekkenvipp, frigjøring av hofte, veksle mellom dyp knebøy og kun svikt, armhevinger inntil vegg o.l. Flere av øvelsene er fra prøve- behandlingen, som å få sitteknuter på plass, lirke på nakke, ansikt, hals og tunge. Jeg har hentet flere av øvelsene fra

Gudrun Øvrebergs videoer og satt disse sammen med min kunnskap som

fysioterapeut gjennom13 år og mange trenings- og aktivitetskurs.

Vi har gått tur, tøyet, jogget side- lengs, hopp og sprett, «skippet» som barn gjør, gått utfall i oppover- bakke, trent tempo i bakke, trent i trapper og gått på steiner i bakke opp og ned. Kjent på hvordan kroppen fungerer og ikke fungerer.

Bekkenbunnstrening har vi også hatt.

Katharina Høglind Holmberg sin bok om kroppsbevisthetsterapi har vært utgangspunkt for en del av timene. Jeg har fulgt noe av opp- bygningen derfra, men lagt til en del av mine egne elementer og tilpasset det til at vi er utendørs.

Jeg satte av inntil 90 min til hver gruppe. Vi avsluttet som regel etter en time og femten minutter. Boken til Michael de Vibe og Ragnar Karem om tilstedeværelse i hver- dagen, «NÅ», var ett godt pause- innslag. Deltagerne fikk etter hver time en oppgave derfra i hjemme- lekse, samt at jeg leste et dikt fra boka hver gang. Dette slo an og var jo litt morsomt da jeg absolutt ikke er en høytlesende diktperson. Jeg fikk utfordret meg selv litt der.

Du har nå erfaring med grupper både inne og utendørs, hva blir forskjellen?

To av deltakerne hadde vært med på en innendørs gruppe med meg tidligere, og begge likte utegrup- pene mye bedre. Som de sa: Nå kunne de mer relatere til hverdagen sin. Jeg selv opplevde at det ble mer frihet i min utfoldelse som terapeut ute, jeg var ikke begrenset av plassen i rommet med stoler og vegger.

Det var også lettere å rekruttere deltakere til utegruppene enn inne,

og veldig lite frafall. Nesten alle møtte hver gang, og alle var positive. Jeg ble engasjert og fikk frisk luft selv. Det blir noe mindre personlig refleksjon utendørs, og jeg avgrenset nok dette litt mer enn hva jeg har gjort inne før. Men dette har nok også noe med min erfaring som psykomotorisk fysioterapeut å gjøre, jeg ble uteksaminert i 2012.

I første time etterspurte jeg deltakernes erfaring med fysisk aktivitet og om det var noe de

«Stopper stadig opp og tenker:

slipp ned skuldrene, slutt og holde inn magen, tunga; hvor er den…»

«Ønsker bare det skal fortsette.

Fantastisk å trene ute i frisk

luft med kompetent veileder».

savnet. Da var det nettopp ute- aktiviteter som kom opp: sykle, gå tur i fjellet med sekk, leke ute med barna, jobbe i hagen, danse. Så utegrupper er et godt utgangs- punkt for å gjenfinne bevegelses- gleden. Det hadde

vært morsomt å ta dem med på ski eller skøyter. Hvor mange er ikke «redd» for

nettopp skøyter og ski? Samtidig som de savner det og gjerne har mange gode minner til nettopp disse aktivitetene. Vi brukte noe tid til å reflektere rundt dette. Er det selve aktiviteten vi savner eller er det følelsen det ga: barnlig frihet, bevegelsesfrihet, huske bevegelse uten smerte? Og hvorfor kan en ikke danse en trall i stua på noen minutter?

En ulempe med å være ute er at en må passe på ha dekning på telefon dersom noe skulle skje med en deltager. Her var jeg heldig, da parken ligger sentalt og har god dekning og adkomst. Jeg ser ellers ingen store ulemper med ha grupper ute. Mye klær så klart, men det går jo greit. Alle de gode tilbakemeldingene og gleden jeg har sett, har mer enn veid opp. Ikke en time har vært «tung» selv om jeg nok har provosert/utfordret deltagerne enkelte ganger.

Jeg var nøye med å understreke at de ikke skulle gjøre mer enn de følte for, og ga alternative øvelser når vi utfordret litt tyngre ting. Det er en psykomotorisk gruppe og ikke en vanlig treningsgruppe, og tid til refleksjon, å kjenne på forskjeller og å forstå er drefor viktig.

Hadde dere problem med nysgjerrige tilskuere?

De første timene var deltakere litt opptatt av om det gikk andre forbi.

Men dette ble da et tema; hva gjør det med oss, hvordan reagerer vi og så videre.

Det tok ikke lang tid før de ikke viet dette oppmerksomhet lenger. Dette med hvor tett folk er på oss i en kø, står ved siden av oss i en ring eller går forbi oss er supre tema i en ute- gruppe. Ingen forbipasserende stoppet, men jeg sa hei eller fleipet litt med dem som gikk forbi om det passet seg slik. Vi er jo et miljø her på Tau og kjenner hverandre.

Kommer du til å fortsette med utegrupper?

Gjett om ja! Dette var knallkjekt.

Flere av deltagerne vil nå gjerne ha kurs to for å lære mer. Jeg ser at tilsvarende grupper også kan være aktuelle for andre grupper, som kreftpasienter og hjertegrupper. Vi har mye å bidra med også til disse pasientene. Men for enkelte pasienter er det kanskje ikke ideelt å trene ute høst/vinter. Dette må i så fall avklares med lege. I min kommune har fallforebyggende grupper for eldre blitt avlyst på grunn av for få påmeldte. Kanskje hadde de nådd flere om de kalte det

«Aktive Eldre» og hadde gruppene ute? Man kan gjøre mye ute også med en rullator.

Det var bare kvinner på mine utegrupper. Jeg kunne godt tenke meg å ha menn med på gruppene, men de er litt tregere med å melde seg på her i denne kommunen i alle

fall. Kanskje det er en ide med egne mannsgrupper for å få dem i gang.  

I evalueringen etterlyste noen deltagere skriftlig materiell på øvelsene og tema du tok opp.

Har du tenkt å gi dem det?

Ja, har lovet dem å lage noen utdrag og øvelser. Jeg har med vilje ventet litt da det er noe med å la kroppen huske selv, og ikke alltid være så opptatt av oppskrifter og at en skal gjøre ting helt hundre prosent riktig. Får de tak på bakke- kontakten, midtlinjen, fri pust og slipp i bekken så vil jo for eksempel en øvelse som «utfall» bli riktig.

Å lære å bli mer til stede, stresse mindre, leve med smerter, og kjenne sine grenser er en kontinuerlig prosess og tar tid. Mitt ønske er at jeg kanskje har vekket noe i dem og startet deres refleksjon om ståsted, livssituasjon og mestring.  Det er ikke sikkert at et skriftlig notat om disse tema vil få dem til å huske eller mestre bedre. Men samtidig vet man at mange glemmer lett, så noen huskeregler har jeg under bearbeidelse for dem. De har også fått henvisning til boka «Nå» hvor oppmerksomhetsøvelsene og diktene står. Filmene til Gudrun kommer jeg til å legge i treningsalen slik at de som trener der på egen- trening selv kan sette på disse om de ønsker friske opp noen øvelser.

Ved oppstart av gruppa gjorde jeg dem oppmerksomme på at dette var et kurs med mening og at brikkene ville falle på plass etterhvert.

Kroppsfølelse tar tid å arbeide med.

Derfor bør en gruppe være over ti ganger minimum, helst opp mot 15.

«Små detaljer utgjør stor forskjell for hensiktsmessig bruk av kroppen, for eksempel ved gange. Jeg har fått nytt eierskap til egen kropp som jeg vil bygge videre på. Er mindre redd for å ta en tur ut, uansett vær»

«Jeg er mer på «fast» grunn».

FAG

Artikkelen er skrevet av Kirsten Ekerholt, Grete Schau, Karen Marie Mathismoen og Astrid Bergland. Den ble publisert online10.januar i år i «Physioterapy Theory and Practice». Artikkelens

«abstract» kan du lese nedest på neste side.

Jeg fikk tilsendt artikkelen fra Kristen Ekerholt noen dager før Spenningsnytt gikk i trykken. Siden Spenningsnytt ikke kommer ut spesielt ofte, er det om å gjøre å få med nyheter mens de er nettopp det. Så jeg kastet meg over

artikkelen og lot meg fascinere: Her er det noen som har forsket frem og skriftliggjort erfaringer jeg vil tro mange kjenner seg igjen i: De fire forfatterne skriver om betydningen av kroppsbevissthet/body awareness både for å huske sin livshistorie og for evnen til mentalisering. De forteller også om to hovedkategorier av pasienter: «the over-streched children» og «the traumatized children». Datamaterialet er hentet fra både en psykomotorisk fysio- terapeut og en psykolog som har samarbeidet om felles pasienter. I artikkelen slås det fast at det å behandle pasienter alene (enten som psykomotorisk fysioterapeut eller psykolog) opplevdes som utilstrekkelig, og dette er bakgrunnen for samarbeidet.

Mentalisering er et sentralt begrep i både intervju og artikkel, derfor først en kort definering:

Mentalisering kan defineres som

«evnen til å trekke slutninger om mentale tilstander hos en selv og andre» . (Rutherford et al., 2010, hentet fra Wikipedia). I artikkelen hevdes det å være et klart overlapp mellom begrepene affektbevissthet og mentalisering ved at begge handler

om å kunne kjenne, reflektere over og uttrykke følelser. Begge handler også om evnen til å skille egen sinnstilstand fra den andres.

Siden tiden var knapp, sendte jeg noen spørsmål til Kirsten Ekerholt på mail som hun svarte på etter å ha diskutert svarene med med- forfatterne Grete Schau og Karen Marie Mathismoen. Jeg husker Kirsten la frem en del av prosjektet på årsmøtet i Trondheim for flere år siden og spør:

Hvor mange år har dere jobbet med dette? Vi startet så smått i 2005 og 2006, da jeg hadde planer om å følge ett behandlingsforløp.

Dette ble endret i 2007, så de resultater som presenteres i denne artikkelen baserer seg på en data- innsamling som startet i 2007, og der begge terapeutene ble involvert i prosjektet.

Fant dere noe dere ikke hadde ventet? Det som overrasket oss mest, var at de pasientene som terapeutene hadde henvist til hverandre viste seg å ha svært mange fellestrekk. Dette synlig- gjøres i de to store hoved- kategoriene vi presenterer i artikkelen. Terapeutene hadde ikke sett dette på forhånd, det var først gjennom analysen av data at dette ble tydelig.

Noe annet som også ble svært tydelig gjennom analysen, var den nære forbindelsen mellom grad av kroppsbevissthet, grad av hukom- melse for egen livshistorie, og grad av mentaliseringsevne. Det var en tydelig sammenheng mellom fragmentert kroppsopplevelse, fragmentert hukommelse for eget

liv og evnen til å mentalisere egne fornemmelser og erfaringer.

Falt noen av pasientene utafor de to hovedgrupperingene? Det var noen pasienter som hadde ADHD problematikk, ofte i tillegg til relasjonelle traumeerfaringer og forstrukkethet. Datamengden var såpass stor, at vi måtte begrense hvor mye vi tok med i artikkelen.

Jeg velger å stille et kritisk spørsmål - dere skriver at den kvalitative metoden dere bruker ikke skal ta utgangspunkt i en ferdig teori, men at teorien skal

"emerge" fra data. Har man ikke noen briller på seg? Er det mulig å "glemme" teori og stille seg nøytral? I kvalitativ forskning

«glemmer» en ikke teorien, men en lar seg ikke styre av teorien.  Man skal være «teoritung», men ikke

«teori-styrt». Vi gikk til analysen uten å ha forhåndsdefinerte kate- gorier, vi stilte oss åpne for det som fremkom i rådata, rådata ble analyser og samlet i ulike kategorier, som igjen ble analysert og fortolket på nye nivåer. Beskrivelse av analyseprosessen finner du på side 3 i artikkelen.

Dere skriver at en forbindelse

"became obvious". Er ikke dette en del av vårt grunn- leggende teorigrunnlag? Blir det oppdaget - åpenbart - gjennom forskningen, eller blir det mer bekreftet? Gjennom analyse- arbeidet ble det tydelig for både terapeutene og meg den nære sammenhengen mellom kropps- bevissthet og mentaliseringsevne.

Dette var ikke tydelig for noen av oss på forhånd, og jeg undrer litt på hvor du finner dette beskrevet i PMFs teorigrunnlag. Monsen

Ny vitenskapelig artikkel om psykomotorisk fysioterapi ^:

«Body awareness – a vital aspect in mentalization: experiences from concurrent and reciprocal therapies»

Ellinor Alstad

skriver om affektbevissthet og hvordan vi kan verbalisere affekter, men jeg kan ikke si at den nære sammenhengen mellom kropps- bevissthet og mentalisering er tydelig beskrevet i den litteraturen vi vanligvis viser til i PMF. Veldig bra om du kan gi meg henvisninger til dette, som du skriver, det er liten kunnskap om denne sammen- hengen både blant psykologer og fysioterapeuter.

Og her kan jeg bare si meg svært enig med forfatterne: Jeg møter både mange fysioterapeuter uten psykomotorisk kompetanse og psykologer, og det er også mitt inntrykk at de ikke kjenner den nære sammenhengen mellom kroppsbevissthet og mentalisering.

Så til spørsmålet Kirsten stiller tilbake til meg: Er dette en del av PMFs teorigrunnlag allerede? Hvor har jeg det fra? Er dette noe jeg hevder ut fra taus kunnskap, erfaringskunnskap og noe vi ofte tar for gitt i sammenhenger der psykomotoriske fysioterapeuter snakker sammen, men uten at jeg faktisk har lest det noe sted? Ja, antakelig er dette mye av svaret. Jeg har antakelig ikke lest mye om sammenhengen mellom kropps- bevissthet og mentalisering - der akkurat disse ordene har vært brukt.

En grunn til at jeg er spesielt begeistret for artikkelen er jo nettopp at dette blir skriftliggjort!

Jeg husker enda med gru at det på årsmøtet i fjor i ett av foredragene

der ble sagt at mentalisering handlet om å «ta heisen opp» - altså fra kroppen til hodet (med for- behold om at jeg har misforstått eller har forvrengt hukommelse).

Altså at mentalisering var en

«hodeting». At en artikkel nå sier så tydelig at mentalisering også har noe med hva man kjenner i kroppen å gjøre, er derfor ubetinget verdifullt.

Så føler jeg likevel for å slå opp i gamle bøker. Kan jeg har lest noe kroppsbevissthet og mentalisering?

Er dette uttrykt med andre ord eller på andre måter? Jeg begynner å bla i Øvreberg og Andersens «Aadel Bulow-Hansens fysioterapi» og leser: «Som en avrundende oppsummering kan en kanskje si at metoden går ut på å assistere pasienten til å blåse liv i sitt glemte og avstengte jeg. Det gjøres ved å tine opp og skape liv i forfrosne reflekser og bevegelser.» Glemte og avstengte jeg- har det noe med kroppsbevissthet og mentalisering å gjøre?

I Thornquist og Bunkans «Hva er psykomotorisk behandling?» gjentas mange ganger sammenhenngen mellom frigjøring av respirasjon og frigjøring av følelser f.eks. her: «Ved å gjøre noe med pusten, gjør vi noe med personens følelsesliv. Vi vekker til live savn, lenglser, fortrengte eringdringer og gammelt konfliktstoff....» altså en sammenheng mellom minner og respirasjon. Jeg tenker at disse ordene også inne- holder mye av det vi definerer som

«mentalisering». Fra samme bok:

«Å slippe pust og spenning er å åpne - å bli tilgjengelig for egne følelser og bli mer

mottakelig, sansevar og kommuniserende med andre.» Akkurat denne setningen sier faktisk noe om at innlevelse i andre har med å være «sansevar» - et ord som må ha noe felles med

«body awareness».

I Iianssen og co.´s «Bevegelse, liv og forandring» som jeg har på

engelsk : «Norwegian psychomotor physiotherapy. Movements of life»

leser jeg flere historier om hvordan minner blir mer levende mens behandlingen skrider frem. Økt kroppsbevissthet er sentrale element i behandlingsforløpet. Jeg leser: «As tension is released she gains insight and forgotten memories are revived». Boka vektlegger også, særlig uttrykt i siste kapittel hvordan sansing, bevegelse, uttrykk og kognisjon er gjensidig avhengig av hverandre. Hverken body awarness eller mentalization er ord som er brukt, men jeg opp- lever likevel at det handler om dette.

Nå det er sagt, er jeg likevel veldig glad for at forfatterne av denne artikkelen bruker nettopp ordene body awarness og mentalization fordi budskapet da blir mye

tydeligere for dem som er kjent med disse ordene- og det er jo mange.

Til slutt: Er mentalisering og kroppsbevissthet mulig uten å være på plass i seg selv? Gudrun Øvreberg forteller i «Aadel Bulow- Hansens fysioterapi»: «De fleste behandlingstimene ga meg en vidunderlig følelse av velvære, av at jeg var på plass i meg selv.»

Abstract fra artikkelen:

«Body awareness – a vital aspect in mentalization:

experiences from concurrent and reciprocal therapies»

Background: A psychomotor physiotherapist and a clinical psychologist had collaborated on patients consistently for several years, when their individual therapeutic approach had turned out to be insufficient. Aim: The aim of this study was to investigate the therapists’ understanding of their patients and the therapeutic processes they had been involved in, and to develop concepts in order to understand the concurrent therapeutic processes. Design and method: This qualitative study is based on a grounded theory approach. The two strategically chosen therapists participated in “mini focus-group”

interviews, in data transcription and in the analyzing process. Findings: Three empirical categories emerged from the therapists’ experiences. The core category “Body awareness: a vital aspect in mentalization” was comprised of two main categories: (1) “The over-stretched children in the grown-up patients”; and (2) “The traumatized children in the grown- up patients”. Conclusion: Reduced body awareness seemed to correspond with lacking or fragmented memories of their own life history. Body awareness was a vital aspect in the therapeutic processes. Future challenges seemed to become manageable for the patients once they had realized that the resources for coping with these demands were available within themselves.

AKTUELT

Det er professor Astrid Bergland og førstelektor Kirsten Ekerholt som står bak forskningsprosjektet. Mange av Spenningsnytts lesere har mottatt en mail i januar, hvor fysioterapeuter med A9 kompteanse ble oppfordret til å delta i studien. Så langt har det vært lite respons, så fristen for å melde seg er blitt utvidet. Hver fysioterapeut som melder seg, vil bli bedt om å rekruttere to pasienter fra ventelista. De har valgt å be om kun to, for at det skal være lav terskel for å melde seg på til prosjektet.

Studien er en klinisk randomisert studie for å evaluere mulig effekt av norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF).

Mennesker som har fått NPMF skal vurdere hvilken effekt behandlingen har gitt, målt ut fra egenregistrering av livskvalitet, smerte, fysisk, psykisk og sosial funksjon.

Pasienterfaringene vil bli samlet og analysert på gruppe- nivå, slik at både pasienter og terapeuter er sikret full anonymitet. Hverken pasienter eller terapeuter kan spores i etterkant av studien.

Prosjektets hensikt er å undersøke: «Hvilken effekt har NPMF hatt med hensyn til helserelatert livskvalitet, smerte, psykisk, fysisk og sosial funksjon for mennesker som har fått NPMF?»

De trenger minimum 170 deltagere til prosjektet, og trenger derfor hjelp til å rekruttere pasienter som står på venteliste for NPMF og som ennå ikke har startet behandlingen. Inklusjonskriterier er: 1) henvist til NPMF for første gang, 2) være over 18 år og i stand til å gi informert samtykkeerklæring, 3) Behandlende

fysioterapeut har funnet at NPMF er egnet behandling for denne pasienten, og 4), bosatt slik at det er praktisk mulig å delta. Eksklusjonskriterium er at pasienten ikke forstår norsk språk.

Kriterium 4 innebærer at pasienten må kunne ta seg til fysioterapeuten for å få behandling. Det legges ingen begrensning på hvor i landet fysioterapeut og deltakere i studien er bosatt.

Når to pasienter har samtykket i å delta i studien, vil de etter første gangs undersøkelse, der det blir vurdert om NPMF er egnet som behandlingsform, bli fortløpende inkludert i prosjektet. De blir randomisert til en intervensjonsgruppe og en kontrollgruppe.

Randomiseringen vil bli gjort ved loddtrekning utført av Bergland og Ekerholt. Intervensjonsgruppen får NPMF på vanlig måte i 6 måneder (24 ganger).. Kontroll- gruppen blir stående på ventelisten i 6 mnd. Deltagerne i begge gruppene fyller ut selvrapporteringsskjema ved prosjektets oppstart, ved avslutning av prosjektet etter 6

Følgende spørreskjema vil bli benyttet:

1.Skjema for sosiodemografiske data 2.Helserelatert livskvalitet

3.Subjective Health Complaints Inventory 4.Hopkins symptom Check List

5.Örebro screeningsskjema for muskelskjelett smerter 6.Smerteregistering skjer ved Numerisk Pain Rating Scale 7.Sosial støtte blir evaluert med tre spørsmål som utgjør Oslo

Social Suport scale

8.Mestring blir evaluert av en skala som omfatter 7 ledd 9.Selvbilde blir evaluert av «The self-esteem scale»

Alle skjema som brukes er validert og godt utprøvd i andre sammenhenger. Informantene skal fylle ut skjema uavhengig av fysioterapeuten, men fysioterapeuten må være tilgjengelig for informantene når spørreskjema blir utfylt, både før og etter intervensjonen. Dette gjelder også dersom informantene reagerer emosjonelt på noen av spørsmålene de skal besvare. Skulle de følelsesmessige reaksjonene bli ekstra sterke, vil fysioterapeutene ta kontakt med henvisende lege eller psykolog på vanlig måte.

Hva tilbys de fysioterapeuter som deltar?

Det vil bli arrangert workshops for kunnskapsdeling mellom forskere og profesjonsutøvere som er involvert i prosjektet. Resultatet av studien blir publisert i inter- nasjonale vitenskapelige tidsskrifter relevant for fagfeltet.

Informasjon om og resultater fra prosjektet vil også bli formidlet på HiOAs nettside samt på konferanser for fysioterapeuter og annet helsefagpersonell. Alle del- tagende fysioterapeuter i prosjektet vil være anonymisert når resulteter framlegges.

Så alle med A9-kompetanse oppfordres herved til å bidra til at Ekerholt og Bergland får nok deltagere til å gjennomføre prosjektet. Det første som skjer når du melder deg er at du rekrutterer to pasienter, og sender inn navnene på disse. Pasientene fyller ut skjemaene etter at de har blitt randomisert. Etter at intervensjonsgruppen har fått behandling i 6 måneder (24 ganger), fylles skjemaene ut på nytt. Videre behandling, uavhengig av studien, fortsetter på vanlig måte dersom pasientene trenger mer tid. Ferie for pasient og terapeut skjer på vanlig måte. Eventuell kombinasjon av NPMF og annen behandling bør følge vanlige retningslinjer.

Har du spørsmål om prosjektet, kontakt prosjektleder Astrid Bergland [email protected] tlf 67236309 eller prosjektmedarbeider Kirsten Ekerholt

[email protected] tlf 22452509.

Nytt forskningsprosjekt

Livskvalitet, smerte, mestring, fysisk, psykisk og sosial funksjon hos mennesker

som har fått norsk psykomotorisk fysioterapi. En klinisk randomisert studie.

Høsten 2013 fikk jeg en unik mulighet til å delta i utvikling av et nettbasert behandlingsprogram for pasienter med langvarige smerter.

Programmet er slik at man logger seg inn på en nettside, leser ukentlige tekster, ser videoer (med meg) og får skriftlige og praktiske oppgaver. Sentrale elementer i programmet som heter «Rør deg selv!» er bevegelse, avspenning, kognitiv terapi, økt bevissthet om egne behov og selvmedfølelse. «Rør deg selv!» er utviklet for Coperio- Senteret av professor i psykologi Tore C. Stiles og meg i samarbeid med IT-selskapet Checkware.

Smertepasienter i Helseunder- søkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) får tilbud om å delta i en studie der de først fyller ut spørsmål på nettet og så får tilgang til «Rør deg selv!»

Deltakerne, som vi håper blir et par hundre, randomiseres slik at halv- parten får «Rør deg selv!» umiddel- bart etter testing, mens de andre må vente åtte måneder.

Dette er et spennende prosjekt både med tanke på nettbehandling, men også på de ulike ingrediensene behandlingsprogrammet består av.

For psykomotoriske fysioterapeuter burde det være av særlig interesse at mange psykomotoriske prinsipper inngår i programmet: Avspenning vises på video i flere varianter, blant annet gjennom rolige bevegelser, avspent gange, avspent sykling, avspenning i hverdagen (drikke, sitte, reise seg, slippe pusten ut og liknende) og gjennom trenings- program til musikk. Sentralt er også å utforske egne behov og sørge for å få dem dekt på gode måter. Selv- medfølelse blir også vist på film der jeg har filmet meg selv gråtende - og så trøster meg selv.

I utgangspunktet var jeg ganske skeptisk til å lage et nettbasert behandlingsprogram. Tanken var provoserende: Å kutte ut møtet og alt det sanselige i behandlingen og erstatte det med en pc-skjerm! Men så begynte jeg å skrive og måtte tenke over: Hva er det pasientene møter når de møter meg, som må formidles på en annen måte? Hva er det de opplever at jeg «gir» dem, som de nå ikke får? Er det noen mulighet for at de kan gi noe av dette til seg selv? Dette gjorde meg mer begeistret for tanken på nett- program, for da måtte jeg prøve å la pasientene lære måter å gi seg selv det terapeuten ofte gir: medfølelse, forståelse og oppmuntring, men også et spark bak når det trengs og det å bli stoppet, få hjelp til å se ting fra en annen vinkel og å komme på et annet spor. Om programmet fungerer etter denne intensjonen, er noe av det jeg er aller mest spent på. Jeg tror på ingen måte nett-

behandling kan erstatte to mennesker som møtes i en behandlingssituasjon. Men det er mulig at det kan være en hjelp mens man venter på behandling eller som en fortsettelse av behandling når denne er over.

Underveis kan deltakerne stille spørsmål til meg via en chatte- funksjon. De svarer også på spørs- mål som blir til rapporter de får tilbake. På denne måten gir de råd og oppmuntring til seg selv, og lager avtaler med seg selv, og de kan hente frem disse når de trenger dem. Disse svarene kan jeg lese (anonymisert), og de gir en genuin tilbakemelding på hvordan mine skriftlige spørsmål oppfattes og hva slags type svar de oppmuntrer til.

Selve studien vil fortsette ut 2014.

Forhåpentligvis vil vi ha spennende resultater å publisere i 2015!

Psykomotoriske prinsipper med i større

forskningsprosjekt om nettbasert behandling

Ellinor Alstad

Bilde fra nettprogrammet - to youtube-filmer av meg selv som gir meg selv medfølelse og støtte når jeg har smerter og når jeg er lei meg.

BOKANMELDELSE

Profesjonsetikk

Om etiske perspektiver i arbeidet med mennesker Svein Aage Christoffersen (red.)

Universitetsforlaget, 2. utgave 2. opplag 2013 149 sider 269 kr.

ISBN: 978- 82- 15- 01940-6

Denne etikkboken er beregnet på alle de profesjoner som arbeider i mellommenneskelige relasjoner; det være seg leger, sykepleiere, sosialarbeidere, prester, lærere og andre. (Fysioterapeuter er ikke nevnt spesifikt i boken).

En rekke problemstillinger vedrørende etikk i forholdet mellom utøvere og klienter tas opp. Hvordan utvikler den enkelte utøver sin dømmekraft? Hvor tungt veier klientens interesser for den profesjonelle i forhold til samfunn og kollegaer? Hvilke etiske egenskaper bør utøveren av yrket ha?

Svein Aage Christoffersen er professor i etikk og

religionsfilosofi ved det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo. Han har skrevet tre av bokens fem kapitler. Trygve Wyller bidrar med ett kapitel. Han er professor og dekan ved det samme fakultet og leder dessuten mastergrads- studiet i profesjonsetikk og diakoni ved dette fakultet. Det siste kapitel er skrevet av Knut Ruyter. Han er avdelings- direktør for regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, Sør- Øst Norge, og i tillegg professor II i etikk ved samme fakultet som de øvrige.

Forfatterne ser med bekymring på den stadig mer utbredte kontroll og standardisering innen de offentlige tjenestene. De lovpålagte reguleringer fra det offentlige truer bruken av det faglige skjønnet til utøveren. Ruyter har en kasuistikk i siste kapitel av boken som belyser dette problemet. Det faglige skjønnet er en viktig del av utøverens tilnærming i arbeidet med klienter. Dette skal ivareta den medmenneskelige relasjon mellom utøver og klient. Juridisk sett kan en behandling av en pasient være korrekt, men dens etiske og moralske handling kan det være mye å utsette på. Regler aleine kan ikke styre den etiske behandlingen av klienten. Viktig er det for utøveren å utvikle sin dømmekraft. Dette kan ikke utøveren lese seg til. Ferdighetene må utvikles i praktisk læring gjennom erfaring og diskusjon med kollegaer. De nødvendige yrkesfaglige forutsetninger må selvfølgelig være til stede. Autorisasjonen av den enkelte utøver skal sørge for en forsvarlig yrkesutøvelse. Den enkelte må bestrebe seg på å gjøre den best mulige yrkesfaglige jobb i omgang med klienter. Dette er også en del av en etikken.

De ulike profesjoner har utarbeidet egne yrkesetiske retningslinjer. Disse skal sørge for en selvjustis, men de skal også være en garanti for at den offentlige

oppdragsgiver skal få en god kvalitet på tjenestene. På enkelte områder er det forskjeller i utformingen av retningslinjene for profesjonene. Hos sykepleiere og fysioterapeuter står det uttrykkelig at hensynet til pasienter skal komme foran hensynet til kollegaer og samarbeidspartnere. Leger og advokater har lagt inn noen andre føringer. Oppdager en lege faglig og etisk svikt hos en kollega, skal denne først ta det direkte opp med sin kollega. Man skal også være forsiktig med å kritisere kollegaer står det videre å lese. Alle profesjons- utøvere har makt i sin posisjon overfor klienten, og det gjelder å bruke denne riktig. Filosofen Foucault var opptatt av hvordan institusjoner innen fengsel, psykiatri og skole har utøvd en sosial kontroll og disiplinering av klientene. Utøverne har vært samfunnets forlengede arm som lojalt utførte oppgavene. Hans kritikk av makt- utøvelse kan være en nyttig påminnelse. Det finnes nok av overtramp i fortiden, noe som det også er referert til i teksten.

Wyller har skrevet et kapitel om dydsetikk, med-

borgerskap og sosial praksis. Han er opptatt av utøverens være- og handlemåte i forhold til klienten. Rettigheter og autonomi for klienten er ikke tilstrekkelig for at denne blir ivaretatt på en god måte. I sin ytterlighet kan slike rettigheter føre til at klienten blir helt ansvarlig for sin egen skjebne. Den norske filosofen Hans Skjervheims kloke tanker om hvordan samhandling mellom to mennesker bør skje er omtalt. Han bygger på den greske filosofen Aristoteles. Han skilte mellom de forhold som råder når mennesket arbeider med ting/gjenstander og når personer forholder seg til sine medmennesker. I sistnevnte tilfelle forutsettes spesielle etiske egenskaper hos mennesket. Evnen til å lytte, empati og samhandling er viktig. Den gode intensjon hos utøveren er heller ikke tilstrekkelig. Avgjørende er hvordan mottakerne opplever væren og handlemåte. Mye galt er gjort ut fra såkalte gode forsetter. Eksempler er det flere av i boken.

I eget interessant kapitel om urørlighetssonen bygger Christoffersen på tanker fra den danske teolog og filosof Løgstrup. Klienten må ikke invaderes og privatlivet bør respekteres for ikke å krenke den andre. Utøveren må heller ikke ta motet fra klienten. Det er dessuten saken som utøveren skal diskutere med klienten og ikke de eventuelt bakenforliggende motiver. Vi kan heller ikke løsrive vårt arbeid fra det liv vi ellers lever. Dømme- kraften vår på jobb er preget av de erfaringer vi gjør i samlivet med ektefelle og barn.

I bokens siste kapitel har Ruyter en rekke pasient- eksempler der medfølelse og medmenneskelighet svikter.

Etisk og moralsk er de beskrevne handlingene kritikk- verdige. Forfatteren er opptatt av at faglig dyktighet aleine ikke er tilstrekkelig for å bli en god utøver i arbeidet med mennesker. Vesentlige menneskelige egenskaper kan mangle, noe som gjør utøveren mindre egnet for sitt arbeid med klienter.

Boken vil være godt egnet for fysioterapeuter. Alt som er skrevet er like aktuelt for alle profesjoner som arbeider med mennesker. Boken er klar og tydelig å lese. På snaut etthundreogfemti sider har forfatterne fått frem

vesentlige etiske dilemmaer vi møter i hverdagen med våre pasienter. Det er mangt å tenke videre på. Jeg kan ikke komme på noen sted i boken at det jeg leste ikke hadde relevans for min hverdag. Forfatterne utfyller hverandre med en felles etiske forståelse. Boken viser tydelig at ulike profesjoner har mye til felles når det gjelder etikk og å utvikle dømmekraften, uavhengig av deres ulike faglige bakgrunn.

Einar Hafsahl Fysioterapeut Sandnes

Ansvar for likeverd

Etikk i tverrfaglig arbeid med habilitering og rehabilitering Lars Gunnar Lingås Gyldendal forlag, 2. utgave, 1. opplag 2013 168 sider 249 kr.

ISBN: 978- 82- 05- 39884-9

Innen helse – og sosialpolitikk har det skjedd store endringer i de seinere år. NAV ble etablert i 2006, og nye begreper knyttet til sykemelding og tilbakeføring til arbeid er innført. Brukere har fått nye rettigheter som innebærer bedre muligheter for innflytelse over egen behandling. Det er av stor betydning at de ulike yrkes- grupper involvert samarbeider godt med hverandre og med brukeren for en best mulig habilitering og

rehabilitering. Yrkesutøveren må gjøre individuelle etiske vurderinger, og alle disse forhold og mye annet drøfter forfatteren i denne boken.

Lars Gunnar Lingås er sosionom med filosofisk doktorgrad. Han er førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold. Gjennom mange år har han undervist i etikk for helse- og sosialarbeidere og pedagoger og boken er skrevet for disse yrkesgruppene.

Mange mennesker i yrkesaktiv alder er utenfor arbeids- livet varig eller midlertidig. Ønsker de uføretrygd eller hindrer forhold i arbeidslivet dem å komme tilbake?

Myndigheter og politikere har kommet med idealer og lover, men kommunebudsjett kan ofte være en

begrensende faktor i å få gjennomført noe praktisk. De politiske myndigheter er svært opptatt av å få flere i arbeid. Det er lagt opp til et tettere samarbeid mellom

den syke, NAV og arbeidsgiver og mer kontroll. Det heter ikke lenger yrkesmessig attføring, men rehabilitering. De to begrepene er ikke likeverdige. Det sistnevnte omfatter også forhold som for eksempel bedret mulighet for en funksjonshemmet å klare seg i egen bolig. Forfatteren hevder at samfunnet er for ensidig opptatt av arbeids- linja; å få den sykemeldte tilbake til arbeid og hva den enkelte borger påfører samfunnet av kostnader ved uførepensjon og sosialhjelp. Det er for lite oppmerk- somhet på hvordan livskvalitet og hverdagsfunksjon til den enkelte kan bedres. Hvilket verdisyn ligger til grunn for det nåværende lovverk? Er det en mistillit til brukere;

slik at systemet er i for stor grad fokusert på at brukere misbruker systemet? «Det skal lønne seg å arbeide» sies det, men hva med de som ikke har muligheter for å komme i arbeid. Faller mange utenfor samfunnet, blir marginalisert og har det vesentlig verre enn andre?

Forfatteren frykter at samfunnet beveger seg mot et totredjedelssamfunn, der den resterende tredjedel har det vesentlig dårligere enn resten av befolkningen når det gjelder rettigheter og politisk innflytelse. Hva tenker samfunn og den enkelte behandler om pasientens ansvar for sine problemer/plager? Dette er også problem- stillinger forfatteren drøfter. I boken får man også informasjon om lover som har kommet i seinere tid om brukermedvirkning og andre rettigheter som skal hindre diskriminering av den enkelte bruker.

Et eget kapitel er viet diagnoser. Det finnes en rekke ulike diagnosesystemer. Noen er beregnet på å beskrive en funksjon, mens andre beskriver mer en tilstand. NAV krever en diagnose for å godkjenne sykemelding.

Diagnoser kan være til hjelp i kartlegging og Lingås nevner ICF (International klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse). Samtidig er han klar på at gjennom diagnostisering utøves det makt overfor

brukeren, som gjennom dette kan bli redusert til et objekt og dermed uten muligheter for å medvirke til egen behandling. I hovedsak er det to typer etisk

argumentasjon, som har lange historiske tradisjoner.

Deontologisk etikk legger vekten på karakter og utøverens sinnelag og blir ofte nevnt pliktetikk.

Teleologisk etikk er opptatt av handlingens formål og konsekvenser. Det er ikke den enkelte handling som er viktigst, men summen av de ulike tiltak som fører frem til et resultat. Et eget kapitel er viet disse to retninger, men det kunne tydeliggjøres ennå mer om forskjellene etter min vurdering. Til slutt i boken drøfter forfatteren ulike eksempler med personer involvert der man skal øve seg på etiske avveininger.

Forfatteren er tydelig engasjert i temaet, boken er vel- skrevet og ikke for lang. Etikk kan det ikke bli snakket nok om og Lingås kommer inn på mange viktige problem- stillinger som er like aktuelle for fysioterapeuter som for andre yrkesgrupper.

Einar Hafsahl Fysioterapeut Sandnes

BOKANMELDELSE

Læringsorientert fysioterapi

Teori og praksis

Britt Fadnes, Kirsti Leira, Per Brodal Universitetsforlaget 2013

ISBN: 9788215021188 192 sider, kr 299,-

BEGEISTRING er hva jeg kjenner når jeg leser

«Læringsorientert fysioterapi». Begeistring er også det jeg opplever at forfatterne har hatt i sitt arbeid med boka. Hele prosjektet: utforsking, utprøving, møtepunktet mellom Per Brodal og hans enorme kunnskap og Britt Fadnes´ og Kirsti Leiras kliniske erfaringer, hypotesedannelse, hypotesetesting,

nysgjerrighet og prøving og feiling- og så bok, og enda en- og nå den tredje. Det hele er forbilledlig og inspirerende. Det at de nå har skrevet den tredje boka i rekken, gjør at vi som lesere - og noen som

kursdeltakere- har fått bli med på prosessen og gjort oss egne erfaringer og refleksjoner underveis. Fadnes og Leira gir oss innsyn i egen praksis og refleksjoner og inspirerer slik til våre egne refleksjoner og utprøvinger - til å holde oss evig utprøvende. Til slutt i denne den tredje boka forteller de også om planer for forskning på metoden, samtidig som Brodal skriver svært klokt om hva forskning kan bidra med - og ikke! Det siste er et svært viktig budskap i vår tids krav om gullstandard i forskningen.

Læringsorientert fysioterapi har klare likhetspunkter med de to første bøkene «Læringsnøkkelen» og

«Balansekoden» både når det gjelder teori, praksis og bokas oppbygning: Brodal presenterer teori først i boka, og siste del av boka er viet «Læringsorientert

fysioterapi». For de av dere som har lest tidligere bøker, vil jeg likevel anbefale på det sterkeste å gå til anskaffelse av denne også! For det første er teorigrunnlaget enda mer grundig og overordnet i tillegg til at mangel på energi/slitenhet/utmattelse også er inkludert. Videre har den praktiske metoden utviklet seg, og jeg vil si

utviklingen har gått i en mer ryddig, oversiktlig og forståelig retning. Interessant er det også at

psykomotriske prinsipper skinner litt tydeligere igjennom innimellom som f.eks: «Vedvarende kroppslig stivhet, det som pasienten ofte kaller en så å si konstant kroppsverk, oppstår når vi hele tiden- som oftest uten å være klar over det- forsøker å få kontroll over en truet balanse. Det kan fungere som nødverge, men er på sikt en uheldig strategi. Stivhet er gjerne første steg på vei mot økte

plager og smerter knyttet til muskel- og skjelettsystemet.

Trygg balanse vil frigjøre bevegelsene og dermed kunne dempe smerter.» For det tredje bør du kjøpe boka for å få tilgang til nettressursene som er knyttet til boka. Her får du flere timer med forelesninger med Per Brodal, alle øvelsene presentert i praksis samt filmer med barn som understøtter læringsprinsippene som presenteres.

Boka kan leses på flere måter. Den er både for deg som ønsker inspirasjon, oppdatere deg nevrovitenskapelig eller ønsker å se på overordnede teoretiske perspektiver for behandling. Samtidig kan den også brukes som en direkte metodebok for helt konkrete undersøkelser og øvelser. Brodals «Nevrovitenskapelig grunnlag for læringsorientert fysioterapi» er et «must» for alle fysioterapeuter. Det handler både om forståelse av hvordan hjernen fungerer, forståelse av symptomer og helt grunnleggende prinsipper for læring, behandling eller pedagogikk. Metoden «Læringsorientert fysioterapi» har sin styrke i å gi pasienten konkrete verktøy, ansvarliggjøring, komme ut av gamle mønstre og å bygge opp pasientens mestringsfølelse. Bokas to deler henger bedre sammen enn i de to tidligere, men det er fremdeles - og vil vel alltid være, som Brodal selv tematiserer- en avstand mellom hjernens biologi og atferd, og nevrobiologi kan ikke brukes som bevis for at en behandling virker. Les boka, og gjerne også mine betraktninger rundt teoriene som presenteres i «Mål og mening» på neste side.

Ellinor Alstad