Siktedes rettsstilling ved
undersøkelse etter strpl. § 167
Hvilke regler gjelder for gjennomføringen av undersøkelse etter strpl. § 167?
Kandidatnummer: 560
Leveringsfrist: 25. november 2020 kl. 12:00 Antall ord: 17213
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Problemstilling ... 2
1.2 Avgrensning ... 3
1.3 Begrepsavklaring ... 3
1.4 Metode- og kildebruk ... 4
1.5 Fremstillingen videre ... 4
2 GJENNOMFØRINGSREGLENE ... 7
2.1 Grunnloven og menneskerettighetene ... 7
2.2 Formål og vilkår i strpl. § 167... 8
2.2.1 Hva ligger i ordet «undersøkelse» i strpl. § 167 ... 13
2.3 Andre regler som gjelder gjennomføringen av undersøkelse etter strpl. § 167 ... 14
2.3.1 Vern mot uforholdsmessige inngrep... 15
2.3.2 Retten til verdig behandling ... 16
2.3.3 Retten til kontradiksjon ... 18
2.3.4 Observandens rett til å forholde seg taus og ikke delta i utføring av tester og lignende ... 19
2.3.5 Retten til helsehjelp ... 20
2.3.6 Særlig om medisinsk trenering ... 22
2.3.7 Varetekt og varetektsurrogat ... 23
2.4 Gjennomføringsreglene i psykisk helsevernloven sammenstillet med de parallelle regler i straffeprosessloven ... 24
2.4.1 Formål og vilkår i phvl. § 1-1 a ... 24
2.4.2 Skjerming... 25
2.4.3 Forbindelse med omverden ... 27
2.4.4 Undersøkelse av rom og eiendeler, samt kroppsvisitasjon ... 29
2.4.5 Beslag ... 31
2.4.6 Rusmiddeltesting av biologisk materiale ... 32
2.4.7 Individuell plan ... 33
2.4.8 Vern om personlig integritet ... 34
2.4.9 Bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold ... 35
2.5 Psykisk helsevernlovens betydning for gjennomføring av undersøkelse etter strpl. § 167 ... 36
3 DE LEGE FERENDA ... 39
3.1 Bemerkning i forhold til de nye lovendringene ... 39
ii
3.2 Rekkevidden av strpl. § 167 – sett i forhold til dom til forvaring ... 39
4 AVSLUTTENDE BEMERKNINGER ... 42
4.1 Oppsummering og konklusjon ... 42
4.1.1 Oppsummering ... 42
4.1.2 Konklusjon... 46
LITTERATURLISTE ... 47
Nasjonale rettskilder: ... 47
- Lovsregister ... 47
- Domsregister ... 47
- Andre rettskilder ... 48
Internasjonale rettskilder ... 51
- Lovsregister ... 51
- Domsregister ... 52
- Andre rettskilder ... 52
Utenlandske (nasjonale rettskilder) ... 52
Utenomrettslige kilder ... 52
1
1 Innledning
Temaet for masteroppgaven er siktedes rettsstilling ved undersøkelse etter straffeprosessloven (strpl.) § 167. Vi er dermed i den delen av strafferetten som omhandler strafferettslig (u)tilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner.
Etter regelens ordlyd kan undersøkelse på psykiatrisk sykehus besluttes av retten når det er
«nødvendig for å bedømme siktedes sinnstilstand», jf. strpl. § 167 1. ledd. Slike undersøkelser er knyttet til rettspsykiatriske undersøkelser etter strpl. § 165. Her fremgår det at dersom «ret- ten finner det nødvendig for avgjørelsen av saken, kan den beslutte at siktede skal underkastes rettspsykiatrisk undersøkelse ved oppnevnte sakkyndige», jf. strpl. § 165 1. ledd.
Formålene med en slik undersøkelse er å få klarlagt (u)tilregneligheten til siktede, etter straf- feloven (strl.) § 20, og behovet for eventuelle samfunnsvernreaksjoner. Regelen har røtter tilbake til strpl. av 1887, og har deretter vært vurdert i flere lovforarbeider.1 Tilregnelighetsut- valget bemerket i NOU 2014:10 følgende om regelens formål og berettigelse:
Utvalget ser det som nødvendig med en videreføring av adgangen for retten til å beslutte innleggelse i institusjon for å få gjennomført psykiatriske undersøkelser. Begrunnelsen for dette er først og fremst hensynet til at straffe- saker skal opplyses i størst mulig grad, og at slik innleggelse i noen tilfeller vil være nødvendig for å få gjennom- ført en forsvarlig utredning av siktede. Under slik døgnobservasjon vil siktedes daglige funksjon bli observert på en sikker måte over tid.2
Strpl. § 167 sier i seg selv lite om selve gjennomføringen av undersøkelsen. Siktedes rettsstil- ling ved undersøkelse etter strpl. § 167 er avhengig av hvordan gjennomføringen er regulert.
Det er derfor reglene for gjennomføringen som skal belyses.
Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) (2005-2006) anså selve gjennomføringen som uregu- lert dersom psykisk helsevernlovens regler ikke skulle være gjeldende, og tok derfor initiativ til en lovendring.3 1. jan. 2007 trådte derfor psykisk helsevernloven (phvl.) § 1-1 a i kraft.
Etter denne regelen så kommer phvl. kap. 4, med unntak av §§ 4-4, 4-4 a, 4-5 2. ledd, 4-7 a 2.
ledd, 4-9 og 4-10, komme til anvendelse. Begrunnelsen bak lovendringen var at HOD anså at phvl. § 1-1 a ville gi økt rettssikkerhet til siktede.4 Dette gjør at det reiser seg flere spørsmål.
Står vi overfor et lovtomt område om ikke psykisk helsevernlovens regler skulle gjelde under undersøkelse etter strpl. § 167? Og, gir phvl. § 1-1 a økt rettssikkerhet til siktede?
1 Jf. lov 1. juli 1887 nr. 5.
2 Jf. NOU 2014:10 s. 269.
3 Jf. Ot.prp. nr. 65 (2005-2006) s. 51.
4 Jf. Ot.prp. nr. 65 (2005-2006) s. 51.
2 1.1 Problemstilling
Det er skrevet svært lite juridisk litteratur omkring undersøkelse etter strpl. § 167. Personun- dersøkelse og vanlig rettspsykiatrisk undersøkelse blir betegnet som ganske alvorlige inngrep i siktedes privatliv.5 Sammenlignet, må det sies at undersøkelse etter strpl. § 167 er et alvorlig inngrep i siktedes privatliv. Sundbye (2016) skriver på s. 23 at:
En judisiell døgnobservasjon kan være et omfattende inngrep i en persons tilværelse og integritet [...]. Den grunnleggende retten til å bestemme over seg selv innskrenkes ved innleggelse.
Sundbye nevner videre noen interessante juridiske dilemmaer.6 Det blir satt spørsmålstegn ved om siktede hadde hatt bedre rettsvern om vedkommende hadde hatt rettsstilling som pasi- ent i stedet for rettsstilling som observand.7 Det blir også nevnt noe om siktede får rett helse- hjelp til rett tid sammenlignet med pasienter.8 I tillegg blir medisinsk trenering belyst som et eget tema.9
Hvilke regler som er gjeldende under gjennomføringen av undersøkelse etter strpl. § 167, fremgår ikke av lovens ordlyd. Etter lovens forarbeider følger det at formålet med undersøkel- se etter strpl. § 167 er observasjon.10 En observasjon med tanke på å avklare spørsmålet om (u)tilregnelighet, jf. strpl. § 167. Formålet med psykisk helsevernlovens gjeldende regler er å gi helsehjelp, jf. phvl. § 1-1 og § 1-1 a. Disse formålene er ikke sammenfallende, og man kan derfor spørre seg hvilke regler som i praksis kommer til anvendelse, på hvilken måte, og hva dette vil ha og si for rettsstillingen til siktede under undersøkelse etter strpl. § 167.
Min målsetting med oppgaven blir derfor å gjennomgå rettsreglene for gjennomføringen av undersøkelse i medhold av strpl. § 167, samt å se disse i sammenheng med de gjeldende in- ternasjonale menneskerettigheter. Problemstillingen blir etter dette følgende:
- Hvilke regler gjelder for gjennomføringen av undersøkelse etter strpl. § 167?
5 Jf. NUT 1969:3 s. 237.
6 Jf. Sundbye (2016) s. 40-42.
7 Jf. Sundbye (2016) s. 40-41.
8 Jf. Sundbye (2016) s. 41-42.
9 Jf. Sundbye (2016) s. 41.
10 Jf. NUT 1969:3 s. 235-236
3 1.2 Avgrensning
For å besvare spørsmålet om hvilke regler som gjelder for gjennomføringen av undersøkelse etter strpl. § 167, så er det nødvendig med en redegjørelse av hvilke regler jeg ikke kommer til å gå inn på. Dette av oppgavebegrensende hensyn.
Jeg avgrenser for det første mot personelle kvalifikasjonsvilkår til sakkyndige og helseperso- nell som utfører undersøkelsen av siktede etter strpl. § 167. Med dette sikter jeg til regler så som krav til sertifisering, krav til autorisasjon, krav til utdanning, krav til habilitet, erfaring og klinisk tilknytning. Disse reglene faller i ytterkanten av siktedes rettsstilling under undersø- kelse etter strpl. § 167.
Jeg går videre ikke inn i dybden på taushetspliktsreglene i helsepersonelloven kapittel 5, ut- over det unntaket som følger av strpl. § 168 a.
Jeg avgrenser også mot regler for innhold i den psykiatriske rapporten, samt mot personelle regler om valg av sakkyndig og materielle regler om egnet observasjonssted. Det vil favne for vidt å gå inn i detalj på hvordan den psykiatriske rapporten skal utformes, og på kvalifika- sjonsregler vedrørende egnetheten til den enkelte sakkyndige eller det enkelte observasjons- stedet.
Til slutt vil jeg avgrense mot de særlige regler som gjelder for siktede personer under 18 år. 11 Det ville vært meget interessant å gå i dybden på de særlige problemstillingene undersøkelse etter strpl. § 167 skaper i slike tilfeller. Dette er likevel et så stort rettsområde at det hadde egnet seg som et eget tema.
1.3 Begrepsavklaring
Begrepsbruken om undersøkelse etter strpl. § 167 er varierende i teori og praksis. Derfor er det nødvendig med en begrepsavklaring før jeg begir meg inn på besvarelsen av problemstil- lingen.
- Judisiell døgnobservasjon: Judisiell døgnobservasjon er et innarbeidet uttrykk for un- dersøkelse etter strpl. § 167.12 Judisiell står for rettslig. Retten beslutter undersøkelsen,
11 Jf. bla. Grl. § 104 og FN´s barnekonvensjon.
12 Jf. f.eks. Sigurjónsdottir mfl. (2012) og Rasmussen mfl. (2019).
4
men undersøkelsen utføres av andre enn retten selv. Undersøkelsen er ett ledd i rettens bedømmelse av siktedes sinnstilstand. Jeg velger å bruke uttrykket «undersøkelse etter strpl. § 167». Uttrykket «undersøkelse» følger av ordlyden i strpl. § 167. Rent språk- teknisk synes jeg også dette er et lettere ord å både lese og forstå seg på enn uttrykket judisiell døgnobservasjon.
- Siktede: Person som har blitt siktet i en straffesak.
- Observand: Observand er en innarbeidet betegnelse på siktede under undersøkelse i medhold av strpl. § 167.13 Jeg velger å bruke betegnelsen observand som en rettslig betegnelse på rettsstillingen til siktede under undersøkelse etter strpl. § 167. Dette for å kunne skille mellom de ulike situasjonsbestemte rettsstillingene siktede kan ha under en undersøkelse etter strpl. § 167.
- Pasient: En pasient er betegnelsen på en person under undersøkelse eller behandling i medhold av psykisk eller somatisk helselovgivning, jf. pasient- og brukerrettighetslo- ven (pbrl.) § 1-3 bokstav a.
- Rettsoppnevnt sakkyndig: Rettsoppnevnt sakkyndig er den som retten har utpekt som sakkyndig, jf. strpl. § 138.
- Varetektsurrogat: «I stedet for fengsling kan retten treffe beslutning om plassering i institusjon eller kommunal boenhet», jf. strpl. § 188 2. ledd 1. punktum.
1.4 Metode- og kildebruk
Jeg tar utgangspunkt i lovtekst, forarbeider, høyesterettsavgjørelse, andre dommer og kjennel- ser, etterarbeider, folkerettsregler, andre rettsregler og reelle hensyn. Rettskildefaktorene jeg legger til grunn for oppgaven er de som følger av vanlig juridisk metodelære inspirert av Eck- hoff.14
Det er skrevet lite litteratur omkring temaet rettsstillingen til siktede under undersøkelse jf.
strpl § 167. Det er også sparsomt med publisert domsmateriale omkring temaet. Videre fore- ligger det per dags dato ingen standardiserte retningslinjer fra justissektorens- eller helsesekt- orens side.15
1.5 Fremstillingen videre
13 Jf. Bla. Sundbye (2016), Rasmussen mfl. (2019) og Sigurjónsdottir mfl. (2012).
14 Jf. Eckhoff mfl. (2016).
15 Jf. Rasmussen mfl. (2019).
5
For å besvare min problemstilling, så vil jeg i hoveddelen se nærmere på hvilke regler som gjelder for gjennomføringen av undersøkelse etter strpl. § 167.
Ettersom vi står overfor et straffeprosessuelt inngrep i rettsstillingen til siktede, så vil jeg først se på hvilke skranker Grunnloven og menneskerettighetene setter opp. Deretter går jeg videre og ser på formål og vilkår i strpl. § 167. Her kommer temaets sammenheng med strafferetten frem. Vi skal også se nærmere på hva rettsfølgen «undersøkelse» i strpl. § 167 innebærer.
Som jeg innledningsvis nevnte, så anså HOD gjennomføringen av undersøkelse etter strpl. § 167 som uregulert.16 For å undersøke spørsmålet om vi står overfor et lovtomt område om ikke psykisk helsevernlovens regler er gjeldende, så vil jeg deretter se nærmere på om vi har andre regler som gjelder gjennomføringen av undersøkelse etter strpl. § 167. Som vi skal se, finnes det ulike regler som kommer til anvendelse, eller som kan komme til anvendelse, under gjennomføringen av undersøkelse etter strpl. § 167.
For å besvare problemstillingen om hvilke gjennomføringsregler som gjelder under undersø- kelse etter strpl. § 167, er det videre nødvendig å se på de gjeldende gjennomføringsbestem- melsene i psykisk helsevernloven, jf. phvl. § 1-1 a. Parallelt med dette ser jeg på de straffe- prosessuelle tvangsmidlene som kan komme til anvendelse dersom siktede er satt under vare- tekt eller varetektsurrogat. Det viktige her er å se forskjellene mellom regelsettene og hvilke praktiske utfordringer disse skaper.
Til slutt i hoveddelen ser jeg på psykisk helsevernlovens betydning for gjennomføring av un- dersøkelse etter strpl. § 167. Jeg vil her forsøke å finne frem til årsaken til at HOD mente at området var uregulert om ikke psykisk helsevernloven skulle gjelde. 17
De aktuelle reglene er hentet fra Grunnlovs- og menneskerettighetslovgivningen, straffepro- sesslovgivningen, helseretten, likestillings- og diskrimineringsretten og strafferetten. Alle de aktuelle reglene er nødvendige for å belyse både forskjellen mellom regelsettene, sammen- hengen mellom dem og formålet med dem.
De lege ferenda. Her vil jeg komme med en drøftelse hva angår rekkevidden av strpl. § 167 sett opp imot strl. § 40 om forvaring. I tillegg vil jeg komme med en liten bemerkning hva angår de nye lovendringene som trådte i kraft 1. oktober 2020.18
16 Jf. Ot.prp. nr. 65 (2005-2006) s. 51.
17 Jf. Ot.prp. nr. 65 (2005-2006) s. 51.
18 Jf. lov 21. Juni 2019 nr. 48.
6
Avslutningsvis kommer jeg med oppsummering og konklusjon.
7
2 Gjennomføringsreglene
Dette er oppgavens hoveddel. Her vil jeg forsøke å finne ut hvilke regler som gjelder for gjennomføringen av undersøkelse etter strpl. § 167. Hensikten å finne ut hvordan rettsstilling- en til siktede er ved undersøkelse etter strpl. § 167.
Jeg finnes dette interessant all den tid undersøkelse etter strpl. § 167 er et alvorlig straffepro- sessuelt inngrep, som det er skrevet svært lite om i juridisk litteratur.19 Selv om det er et tema som bare gjelder noen få siktede personer hvert år, så vil det ha stor betydning for dem som faktisk blir underlagt undersøkelse etter strpl. § 167, at det rettes et fokus omkring temaet blant jurister for øvrig.20
2.1 Grunnloven og menneskerettighetene
Her vil jeg ha en kort gjennomgang av de viktigste skranker som Grunnlovs- og menneskeret- tighetsregler setter opp i forbindelse med gjennomføringen av undersøkelse i medhold av strpl. § 167. Grunnloven og menneskerettighetene ligger som et bakteppe bak hele den norske lovgivningen. De fungerer både som rettleder og som formål, jf. fast og langvarig rettspraksis.
Undersøkelse etter strpl. § 167 er et alvorlig inngrep i siktedes privatliv, se ovenfor. Derfor er en gjennomgang av relevante grunnlovs og menneskerettighetsprinsipper særlig viktig. Det som kommer frem i NUT 1969:3 på s. 237 vil være beskrivende for inngrepets karakter:
Ikke bare vil slike undersøkelser kunne føles ubehagelige og kanskje krenkende for siktede og hans pårørende, men de vil også undertiden kunne ha uheldige følger for siktedes resosialisering. Kompromitterende avsløringer kan gå på æren og selvaktelsen løs, og henvendelser til personer i siktedes miljø vil kunne vanskeliggjøre hans [eller hennes] sosiale tilpasning – innen familien, blant venner og kjente, på skolen og i arbeidslivet.
Både straffeprosessuelle inngrep, og inngrep etter psykisk helsevernloven trenger lovhjem- mel, jf. legalitetsprinsippet. Legalitetsprinsippet krever at statlige myndigheter må ha grunn- lag i lov for å gripe inn overfor enkeltmennesker, jf. Grl. § 113 og menneskerettighetsloven art. 7. Lovhjemmelen må være klar og tydelig.
I alle tilfeller må frihetstapet være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep, jf.
Grl. § 94, EMK artikkel 5 og SP artikkel 9. Proporsjonalitetsprinsippet er også nedfelt i straf-
19 Sml. NUT 1969:3 s. 237.
20 Jf. Rasmussen mfl. (2019).
8
feprosessloven § 170 a. I vurderingen av om det skal foretas en undersøkelse etter strpl. § 167, må det foretas en forholdsmessighetsvurdering. I rettens vurdering av lovligheten av et slikt tvangsmiddel, skal domstolen vurdere hvorvidt nødvendighets- og forholdsmessighetskriteriet er oppfylt, jf. strpl. § 170 a. «[T]vangsmiddel kan bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det», og det må ikke «etter sakens art og forholdene ellers [...] være et uforholdsmessig inng- rep», jf. stpl. § 170 a.
Vi står her overfor ett inngrep i medhold av straffeprosessuelle vilkår, på bakgrunn av at vi har strafferettslige regler om (u)tilregnelighet. Hensikten bak lovgivningen er å avklare sinns- tilstanden til siktede, jf. strpl. § 167. Psykisk helsevernlovens regler i kap 4, med unntak av §§
4-4, 4-4 a, 4-5 2. ledd, 4-7 a 2. ledd, 4-9 og 4-10, kommer også til anvendelse «for gjennom- føringen av oppholdet», jf. phvl. § 1-1 bokstav a. Hensikten bak de gjeldende regler i phvl. er helsehjelp, jf. phvl. § 1-1. Også denne lovhjemmelen er klar og tydelig.
Slik regelverket rundt undersøkelse etter strpl. § 167 er, kan det stilles spørsmål ved om vi står overfor et rent straffeprosessuelt inngrep i rettsstillingen til siktede, eller om vi står over- for et straffeprosessuelt og helserettslig inngrep i siktedes rettsstilling. Jeg skal komme tilbake til dette i det følgende.
2.2 Formål og vilkår i strpl. § 167
Hvilke regler som gjelder for gjennomføringen av undersøkelse etter strpl. § 167, er avhengig av formålene og vilkårene de enkelte reglene stiller opp. Formålet med regelen om undersø- kelse etter strpl. § 167, er vesentlig for forståelsen og tolkningen av gjennomføringsreglene.
Både høyesterettspraksis og grunnleggende rettskildelære legger til grunn at formålet med en regel er viktig for tolkningen av regelens rekkevidde. For å klarlegge regelen i strpl. § 167, er det nødvendig å se på vilkårene regelen stiller opp. Derfor vil jeg gjennomgå vilkårene for undersøkelse i medhold av strpl. § 167.
Formålet med strpl. § 167 er at straffesaker i størst mulig grad skal opplyses.21 For å få til en forsvarlig utredning av siktede, så vil det i noen tilfeller være nødvendig med en observasjon av siktedes daglige funksjon over tid. Typisk hvor siktede har kompliserte symptomer som er vanskelig å tolke, eller at siktede ikke ønsker å samarbeide. Eller i tilfeller hvor siktedes funk- sjonsevne belyses bedre gjennom å se på dagliglivets alminnelige gjøremål, og/eller hvordan siktede forholder seg til andre mennesker.
21 Jf. Prop. 154 L (2016-2017) s. 201.
9
En undersøkelse etter strpl. § 167 iverksettes som hovedregel på etterforskningsstadiet, før påtalestadiet i forløpet av en rettssak. Det er under påtalestadiet at påtalemyndigheten avgjør hvorvidt en sak skal henlegges, eller om det ved domstolene skal avgjøres om tiltalte skal straffes eller få en annen særreaksjon.22 Formålet med etterforskningen er å «skaffe til veie de nødvendige opplysninger for [...] å tjene som forberedelse for rettens behandling av spørsmå- let om straffeskyld og eventuelt spørsmålet om fastsettelse av reaksjon», jf. strpl. § 226 1.
ledd bokstav b.
Men også der hvor det kommer frem opplysninger om tiltaltes helsetilstand i etterkant av på- talestadiet, så må det være klart at undersøkelse etter strpl. § 167 kan iverksettes. Det følger av kjennelsen i LH-2015-57697 at en undersøkelse etter strpl. § 167 kan iverksettes selv etter hovedforhandlingen:
Basert på de opplysningene som er kommet frem om tiltaltes helsetilstand i etterkant av tingrettens behandling, er det for lagmannsretten klart at det må gjennomføres en full judisiell observasjon av tiltalte for endelig å avkla- re om han på tidspunktet for de påklagde handlinger var tilregnelig i lovens forstand [...]. Selv om det under hovedforhandlingen ikke kom frem informasjon som tilsa at tiltalte var utilregnelig, er det rent objektivt begått en saksbehandlingsfeil som antas å kunne ha innvirket på dommens innhold til skade for tiltalte.
Ettersom formålet med strpl. § 167 er begrunnet dels ut ifra straffeprosessretten og dels ut ifra strafferetten så er det også nødvendig å se nærmere på hvilke regler i strafferetten som be- grunner behovet for regelen. Under hvilke omstendigheter det kan bli tale om å gjennomføre en undersøkelse etter straffeprosessloven § 167, har en klargjørende betydning for rettsstil- lingen til siktede på et mer overordnet plan. Dersom det er klart hvilke omstendigheter det kan være aktuelt å bruke regelen på, så vil siktede og dennes forsvarer kunne ha større forutsig- barhet omkring mulige utfall av en tiltale.
Den som på grunn av «sterkt avvikende sinnstilstand», «sterk bevissthetsforstyrrelse» eller
«høygradig psykisk utviklingshemming» har vært «utilregnelig» «på handlingstidspunktet» er ikke strafferettslig ansvarlig, jf. strl. § 20 1. og 2. ledd. Forbigående utilregnelighet «som føl- ge av selvforskyldt rus» er ikke straffrihetsgrunn, jf. strl. § 20 4. ledd 1. punktum. Videre kan den som har en «sterkt avvikende sinnstilstand» bli straffet dersom (u)tilregnelighetstilstanden er fremkalt ved selvforskyldt rus «dersom særlige grunner tilsier det», jf. strl. § 20 4. ledd 2.
punktum.
22 Jf. Øyen (2019) s. 241.
10
Det er «graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne» som det «skal» legges vekt på ved utilregnelighetsvurderingen, jf. strl. § 20 3. ledd. Også utviklingen til siktede etter gjerningstidspunktet kan tas i betraktning.23
Ved utilregnelighet skal ikke siktede straffes, jf. strl. § 20. Samfunnet kan likevel ha behov for vern, og derfor har vi regler om dom på tvungent psykisk helsevern og regler om dom på tvungen omsorg, jf. strl. §§ 62 og 63. Under vurderingen av om siktede skal dømmes til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, jf. strl. § 62 og 63, kan retten bygge på de opplysninger som kommer frem av undersøkelsen etter strpl. § 167. Det som skal foretas av retten er risikobetraktninger og voldsprediksjon.
Strl. §§ 20, 62 og 63 kan derfor nødvendiggjøre en undersøkelse i medhold av strpl. § 167.
Som tidligere nevnt, fordi domstolen da vil ha et bedre grunnlag for avgjørelse av saken. Sam- funnsvernshensyn, og hensynet til et materielt sett riktig resultat ligger som et bakteppe bak lovgivningen.
Formålene bak strpl. § 167 må etter dette sies å være og avklare spørsmålet om (u)tilregnelighet, jf. strl. § 20. Dette for å få klarlagt tilregneligheten til siktede, samt behovet for eventuelle samfunnsvernreaksjoner, jf. strl. §§ 62 og 63.
Vilkårene for iverksettelse av undersøkelse etter strpl. § 167 følger av lovens ordlyd. I strpl. § 167 1. ledd 1. punktum, kommer det frem at dersom det er «nødvendig for å bedømme sikte- des sinnstilstand, kan retten etter at forsvarere og oppnevnte sakkyndige er hørt, ved kjennelse bestemme at han [eller hun] skal innlegges til undersøkelse». Innleggelsen skal skje på «psy- kiatrisk sykehus eller annet egnet undersøkelsessted», jf. strpl. § 167 1. ledd første punktum.
Retten skal fastsette «varigheten av innleggelsen», og fristen «skal være så kort som mulig og ikke overstige åtte uker», jf. strpl. § 167 1. ledd 2. punktum. Denne fristen kan retten ved kjennelse forlenge «med inntil fire uker av gangen», jf. strpl. § 167 1. ledd 3. punktum.
En undersøkelse etter strpl. § 167 «kan» altså iverksettes ved kjennelse dersom det er nødven- dig for bedømmelsen av sinnstilstanden. Det må finnes et egnet undersøkelsessted, og forsva- rere og oppnevnte sakkyndig må være hørt. Det er her klart opp til rettens skjønn å vurdere hvorvidt en undersøkelse etter strpl. § 167 skal gis kjennelse for eller ikke. Helt vilkårlig kan ikke denne vurderingen være. Det er i loven oppstilt et krav til nødvendighet.
23 Jf. Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) s. 111.
11
Salomonsen (1925) kommer på s. 242 med en oversikt over forskjellige hensyn som han fin- ner grunnlag for i rettspraksis. Disse er hensynet til forbrytelsens størrelse, hensynet bevisets større eller mindre styrke, hensynet til de skadelige følger innleggelsen vil ha for siktede og hensynet til umuligheten eller vanskeligheten med å få siktedes mentale tilstand undersøkt på annet vis. Kjennelsen i LG-2015-204644 henviser til Salomonsen (1925) s. 242 og viser såle- des at litteraturens alder ikke har vesentlig betydning.
Frem til 1981 skulle man bare foreta en slik undersøkelse når det forelå tvil om siktedes til- regnelighet, jf. straffeprosessloven av 1887, § 210. I dag brukes undersøkelse etter strpl. § 167 i praksis både ved foreliggende tvil og/eller for å sikre en forsvarlig vurdering av siktedes tilregnelighet.24 Det er i NUT 1963:3 på side 235 nevnt at det kan hende at siktede ikke har bopel på samme sted som sakkyndige. Videre fremkommer det at det kan hende at siktede er uvillig til å samarbeide.
Det er etter min vurdering mer nærliggende å tenke at sakkyndige kan dra dit hvor sakkyndige oppholder seg, enn at siktede blir underlagt undersøkelse fordi siktede ikke bor i nærheten av den sakkyndiges virkeområde. Det kan også settes spørsmålstegn ved hvor stor vekt man skal legge på slike uttalelser fra 1963. Det kan synes at kriteriene har endret seg fra mer praktiske hensyn, så som bopel nærmere de sakkyndige, til opplysningshensyn. Dette fordi disse hensyn som ble vektlagt i NUT 1963:3 på side 235 ikke er gjentatt i senere forarbeider.
Det fremkommer i Øyen (2019) s. 196 at:
[E]n mistenkt person som ikke vil medvirke til en rettspsykiatrisk undersøkelse [...] [kan] i ytterste konsekvens tvangsinnlegges, se § 167.
At siktede er uvillig til å samarbeide burde ikke være eneste årsak til at siktede blir satt under undersøkelse i medhold av strpl. § 167. Det må etter min vurdering foreligge en tvil om til- regneligheten i tillegg. Vi må huske at et inngrep etter strpl. § 167 kan være et sterkt inngrep i en persons rettsstilling, se innledningsvis. «[T]vangsmiddel kan bare brukes når det er til- strekkelig grunn til det», og det må ikke «etter sakens art og forholdene ellers [...] være et uforholdsmessig inngrep», jf. stpl. § 170 a.
Også strpl. § 90 2. ledd taler for en slik tolkning. Her fremkommer det at det ikke må brukes trusler, tvang, løfter eller uriktige påstander under avhør av siktede. Dersom siktede under avhør skulle bli presentert med et faktum, at dersom vedkommende ikke forklarer seg så må han eller hun tvangsinnlegges til undersøkelse etter strpl. § 167, så vil dette kunne oppfattes
24 Jf. NOU 2014:10 s. 30.
12
som en trussel mot rettssikkerheten til siktede. Likeledes vil det kunne bli oppfattet av siktede som at hvis jeg nå forklarer meg, så slipper jeg tvangsinnleggelse til undersøkelse etter strpl. § 167. Dersom man etter å ha forklart seg da likevel blir tvangsinnlagt til undersøkelse etter strpl. § 167, så kunne man jo sitte igjen med å føle at det har blitt brutt løfter eller at påtale- myndighetene har kommet med uriktige påstander.
I de tilfeller hvor det foreligger tvil om siktedes tilregnelighet, og siktede nekter innsyn i do- kumenter som de sakkyndige er i behov av, for å forsvarlig kunne bedømme tilregneligheten, så er det nærliggende å tenke at hensynene til samfunnsvernet, veier tyngst. Det kan også ten- kes at observasjonen av siktede forutsetter særlige hjelpemidler, som bare finnes på sykehu- set. Eller det kan hende siktedes tilstand nødvendiggjør kontinuerlig døgnobservasjon. Også i slike tilfeller vil en undersøkelse i medhold av strpl. § 167, være til hjelp. Formålet må uansett være at det forekommer en forsvarlig vurdering av siktedes tilregnelighet. Dette for å imøte- komme hensynet til et materielt sett riktig domsresultat.
Ifølge ordlyden så er det et vilkår for undersøkelse etter strpl. § 167 at sakkyndige er hørt. En forutsetning for å iverksette undersøkelse etter strpl. § 167 er derfor at det foreligger en forut- gående undersøkelse utført av sakkyndige, jf. Bjerke mfl. (2019) til § 167. Dette følger av den naturlige sammenheng – en uttalelse er nødt til å basere seg på noe konkret. Det er ikke nok å bare uttale seg basert på erfaring. De sakkyndige er nødt til å undersøke saken.
Ifølge Keiserud mfl. (2020) er det likevel ikke nok at det bare foreligger en foreløpig under- søkelse etter strpl. § 165 4. ledd. Med dette forstår jeg at undersøkelsen kan ikke være gjort som ledd i en prejudisiell undersøkelse, slik som etter strpl. § 165 4. ledd. I strpl. § 165 4. ledd kommer det frem at dersom det er «tvil om det er nødvendig med rettspsykiatrisk undersøkel- se, kan påtalemyndigheten eller retten beslutte å innhente en foreløpig erklæring fra en sak- kyndig til veiledning om dette». Dette kan for eksempel skje dersom de sakkyndige ikke kommer i posisjon fordi siktede er lite samarbeidsvillig.
Likevel, så kommer det frem i I NUT 1969:3 s. 335 at lovgivers vilje var at:
Det kan dog ikke kreves at de sakkyndige alltid skal ha foretatt en vanlig mentalobservasjon før de uttaler seg.
[...] Det må overlates til de sakkyndige å avgjøre hvilket grunnlag de trenger for å kunne uttale seg om nødven- digheten av innleggelse.
Det fremstår for meg upraktisk om vilkåret at de sakkyndige skal være hørt, oppstiller en re- gel om at det må foreligge mer enn en foreløpig undersøkelse slik Bjerke mfl (2019) skriver.
Det er ikke under alle omstendigheter at det er praktisk mulig å få til noe annet enn en forelø- pig undersøkelse etter strpl. § 165 4. ledd. Nettopp fordi siktede kan være lite samarbeidsvil- lig. Hensynet til et best mulig domsresultat burde vektlegges høyere enn siktedes samarbeids-
13
villighet. Gode grunner taler derfor for å gi tilslutning til, at hvilket grunnlag de sakkyndige trenger for å kunne uttale seg om nødvendigheten av innleggelse, må overlates til de sakkyn- dige slik det fremgår av NUT 1969:3 s. 335.
Kjennelsen inntatt i Rt.1990 s. 697 viser at det er nok med en slik sakkyndigerklæring. Dette viser at det ikke er en saksbehandlingsfeil om retten ikke innhenter ny uttalelse fra de sakkyn- dige med tanke på undersøkelse etter strpl. § 167.
Det som skal skje er altså en «undersøkelse» utført av sakkyndige, oppnevnt etter nærmere regler i straffeprosesslovens kapittel 11, jf. strpl. § 167. Den sakkyndige opptrer ikke på vegne av spesialisthelsetjenesten, men som sakkyndig på vegne av retten.
2.2.1 Hva ligger i ordet «undersøkelse» i strpl. § 167
Ovenfor har vi sett på vilkårene stprl. 167 stiller opp. Nå vil jeg se nærmere på hva som ligger i order «undersøkelse» i strpl. § 167. Hva en «undersøkelse» innebærer har stor betydning for hva rettsfølgen av strpl. § 167 innebærer. Rettsfølg har stor tilknytning til formålet med gjen- nomføringsreglene for strpl. § 167.
Det fremgår ikke av ordlyden i strpl. § 167 hva som menes med ordet «undersøkelse». I det følgende ønsker jeg derfor å finne ut hva som kan legges i ordet «undersøkelse». Jeg ser først hen til hva som kan utledes av vanlig språklig forståelse, deretter forarbeider, før jeg til slutt ser om rettspraksis kan utfylle noe. Det er viktig å klarlegge hva som menes med ordet «un- dersøkelse» all den tid dette er bestemmende for hva siktede må finne seg i under innleggelse etter strpl. § 167.
Undersøkelse og behandling går ofte hånd i hånd. Vanlig språklig forståelse av ordet under- søkelse utelukker ikke behandling. Det følger av NUT 1963:3 s. 235-236 og Prop. 154 L (2016-2017) s. 226 at det som skal skje under undersøkelse etter strpl. § 167, er en observa- sjon. En observasjon vil ut ifra vanlig språklig tolkning innebære at behandling ikke skal fo- rekomme.
Lovgiver kunne valgt å bruke ordet observasjon dersom det var meningen at det bare skulle foregå en ren observasjon. Det gjorde lovgiver ikke. Noe annet er at det er uttalt i forarbeide- ne at det som skal foregå er en observasjon. En undersøkelse innebærer noe mer enn en ren observasjon etter vanlig språklig forståelse.
14
En undersøkelse innebærer også i praksis andre ting enn en ren observasjon. Psykiaterne skal blant annet utføre strukturerte intervjuer, utføre undersøkelser av kognitiv fungering og nev- ropsykologisk testing.25 Likevel er dette ting som blir gjort som ledd i en undersøkelse i un- dersøkelsesøyemed, og ikke i et behandlingsøyemed.
Den undersøkelsen som skal skje i medhold av strpl. § 167 må derfor skje i observasjonsøye- med. Men, en undersøkelse gjort i observasjonsøyemed utelukker ikke behandling. Det vikti- ge er her at de sakkyndige får kommet seg i posisjon til å få undersøkt siktedes tilregnelighet gjennom observasjon.
Det som altså skal foregå er en undersøkelse i medhold av strpl. § 167. Denne undersøkelsen skal ikke ha behandling som sitt hovedelement. Resultatet av undersøkelsen kan ha betydning for domsutfallet, og får således betydning for siktedes fremtidige rettigheter og eventuell be- handling dersom vedkommende blir dømt til tvungen psykiatrisk behandling jf strl. § 62.
Som en konsekvens av dette må en undersøkelse noen ganger avbrytes til fordel for den be- handlingen siktede under omstendighetene trenger. I følge HOD (2011) s. 3 må det være opp til helsepersonellet å i slike situasjoner vurdere hvorvidt det er faglig forsvarlig å fortsette undersøkelsen, eller om den må avbrytes. I praksis må noen ganger undersøkelsen avbrytes, slik at observanden får den helsehjelpen han eller hun har krav på.26
Siktedes rettsstilling under undersøkelsen skiller seg fra de andre innlagte personene på de psykiatriske institusjoner ved at siktede som hovedregel ikke har rettsstilling som pasient.
2.3 Andre regler som gjelder gjennomføringen av undersøkelse etter strpl.
§ 167
HOD uttalte at vi står overfor et lovtomt område om ikke psykisk helsevernlovens regler skul- le gjelde, se ovenfor.27 Her ønsker jeg derfor å se nærmere på hvilke andre regler som kan komme til anvendelse under gjennomføringen av undersøkelse etter strpl. § 167. Dette er nødvendig for å kunne gi et svar på hvilke gjennomføringsregler som gjelder under undersø- kelse etter strpl. § 167.
25 Jf. Prop. 154 L (2016-2017) s. 205.
26 Jf. Sigurjónsdottir mfl. (2012). Om retten til helsehjelp, se nærmere nedenfor.
27 Jf. Ot.prp. nr. 65 (2005-2006) s. 51.
15
Som vi skal se, finnes det andre rettsregler som gjør seg gjeldende under slik undersøkelse, så vi står ikke ovenfor et helt lovtomt område, slik HOD uttalte. 28 Jeg vil se på hva disse har å si for rettsstillingen til siktede.
2.3.1 Vern mot uforholdsmessige inngrep
I Grl. § 94 1. ledd 2. punktum kommer det frem at en frihetsberøvelse ikke må «utgjøre et uforholdsmessig inngrep». En undersøkelse etter strpl. § 167 er en tvangsinnleggelse, og ut- gjør derfor en frihetsberøvelse. Undersøkelse etter strpl. § 167 er også et straffeprosessuelt tvangsmiddel i kraft av at det er tale om en tvangsinnleggelse. Det følger derfor av strpl. § 170 a at undersøkelse etter strpl. § 167 ikke kan «brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep», jf. strpl. § 170 a.
Hvorvidt en tvangsinnleggelse etter strpl. § 167 er et uforholdsmessig inngrep, beror på en helhetsvurdering. Dette følger av ordlyden «og forholdene ellers» i strpl. § 170 a 1.
punktum.29 Hvis vi skal sammenligne vernet mot uforholdsmessige inngrep mellom undersø- kelse etter strpl. § 167 med tilfeller av vanlig rettspsykiatrisk undersøkelse etter strpl. § 165, så vil vi her se at
Også sykehusobservasjon avgjøres av retten, men avgjørelsesformen er kjennelse – noe som stiller strengere krav til begrunnelsen.30
Jeg mener videre at å sammenligne varetektstilfeller med tvangsinnleggelse etter strpl. § 167 har mange gode grunner for seg. Rettsstillingen til siktede blir på mange måter mer eller mindre berørt i like stor grad under tvangsinnleggelse etter strpl. § 167 som i varetektstilfelle- ne. Siktede mister i begge tilfeller retten til å være sin egen herre over tid og rom. Til sam- menligning trekker Øyen (2019) s. 229 frem tre sentrale momenter av betydning hva gjelder varetektstilfeller:
Et sentralt moment i vurderingen er varigheten av frihetsberøvelsen. Det er selvsagt betydelig forskjell på en kortvarig pågripelse og en fenglingsforlengelse i en situasjon der siktede alt har vært varetektsfengslet i lang tid.
Et annet sentralt moment, særlig der det er spørsmål om varetektsfengsling, er hvor alvorlig saken er. Terskelen for å konstatere uforholdsmessighet er høyere jo mer alvorlig saken er. Forholdet mellom lengden på den samle- de frihetsberøvelsen og en aktuell straff i saken er et tredje sentralt moment i vurderingen, særlig der det er spørsmål om varetektsfengsling.
28 Jf. Ot.prp. nr. 65 (2005-2006) s. 51.
29 Jf. Sml. Øyen (2019) s. 229-231.
30 Jf. Hov (1999) s. 73 og ordlyden i strpl. § 165 og § 167.
16
Likevel mener jeg at gode grunner taler for at vurderingen av hvorvidt en tvangsinnleggelse etter strpl. § 167 er å regne som et uforholdsmessig inngrep eller ikke, må være strengere enn for varetektstilfellene. En tvangsinnleggelse til undersøkelse etter strpl. § 167 innebærer i rea- liteten et større inngrep i rettsstillingen til siktede enn hva som gjelder for rettsstillingen under varetektstilfellene. Fordi, det er bare ved tvil om det foreligger utilregnelighet at det kan gjen- nomføres en tvangsinnleggelse til undersøkelse etter strpl. § 167. Siktede behøver i utgangs- punktet ikke være siktet for en alvorlig forbrytelse. Videre kan inngrepet føre til uheldige konsekvenser for tiltaltes sosiale nettverk og sosiale profil.31 At en arbeidsgiver for eksempel finner ut at vedkommende har vært ansett for å kanskje være utilregnelig er noe annet enn om vedkommende skulle sitte i varetekt. Dette taler for at det må stilles strengere krav til rettens forholdsmessighetsvurdering.
Vernet mot uforholdsmessig inngrep, vil etter Grl. § 94 1. ledd 2. punktum og strpl. § 170 a, stiller altså et strengere krav til forholdsmessighetsvurderingen til domstolen enn for tilfeller av varetekt. Dersom det på noe tidspunkt under undersøkelsen skulle bli klart at det ikke fore- ligger grunn for videre undersøkelse av siktede, så vil det ikke finnes tilstrekkelig grunn for å la undersøkelsen fortsette, jf. strpl. § 170 a.
Vern mot uforholdsmessige inngrep har betydning for varigheten av inngrepet og setter krav til behandlingen siktede får under gjennomføringen, jf. Grl. § 94 og strpl. § 170 a.
2.3.2 Retten til verdig behandling
Retten til en verdig behandling handler om menneskeverdet til siktede. Menneskeverdet er på ulike måter indirekte beskyttet gjennom regler i EMK. Blant annet retten til respekt for sitt privatliv og familieliv og retten til tanke,- samvittighets- og religionsfrihet i EMK art. 8 og art. 9, har den motsvarende konsekvens, at man må ta hensyn til og respektere siktedes person under behandlingen av saken.
Retten til en verdig behandling er lovfestet i strpl. § 169. Her fremkommer det at «rettspsykia- trisk undersøkelse skal foretas slik at den ikke blir til unødig ulempe eller krenkelse for den siktede eller andre. Det samme skal iakttas når undersøkelsen blir brukt under saken». De rettsreglene som forarbeidene trekker frem i forhold til hva regelen gir uttrykk for, inkluderer
31 Jf. NUT 1969:3 s. 237.
17
ikke strpl. § 167.32 Hvorvidt en undersøkelse etter strpl. § 167 er slik «rettspsykiatrisk under- søkelse» må derfor drøftes.
Det følger av vanlig språklig forståelse at undersøkelse etter strpl. § 167 er en rettspsykiatrisk undersøkelse, se ovenfor. Ordlyden dekker derfor at en undersøkelse etter strpl. § 167 er regu- lert av regelen i strpl. § 169.
Rettens systematikk taler også for at undersøkelse etter strpl. § 167 rammes av regelen i strpl.
§ 169. Det ville vært merkelig om ikke regelen i strpl. § 169 også skulle gjelde strpl. § 167, all den tid de er oppført i samme kapittel og regelen i § 169 kommer etter regelen i strpl. § 167.
Også reelle hensyn gjør seg gjeldende. Ettersom en undersøkelse etter strpl. § 167 er et sterke- re inngrep i siktedes rettsstilling enn en det som f.eks. vil følge av en rettspsykiatrisk undersø- kelse etter strpl. § 165, så vil det under omstendighetene være rart om ikke retten til en verdig behandling etter strpl. § 169 skulle være gjeldende også i tilfeller av undersøkelse etter strpl. § 167.
Hvorvidt det var lovgivers vilje å gjøre strpl. § 169 gjeldende også for tilfeller av undersøkel- se etter strpl. § 167, er uansett likegyldig all den tid strpl. § 169 er en prinsipperklæring.33 Prinsippet om retten til verdig behandling er i alle tilfeller gjeldende.
Etter dette er det klart at en undersøkelse etter strpl. § 167 bare må foretas i de tilfeller hvor det er nødvendig for sakens avgjørelse, og undersøkelsen og bruken av erklæringen bør skje på en skånsom måte.34
En verdig behandling handler i stor grad om opplevelsen til siktede, dennes pårørende eller andre. Den skal ikke være til unødig ulempe eller krenkelse for siktede, hverken i forbindelse med gjennomføringen eller i forbindelse med bruken av undersøkelsesdokumentene i retten i etterkant av gjennomføringen. Men også i tilfeller hvor opplevelsen til siktede eller andre er god, så kan det tenkes at undersøkelsen er foretatt på en slik måte at den er til unødig ulempe eller krenkelse, eller blir brukt på en uverdig måte under saken. Det er derfor opp til domsto- len på eget grunnlag å vurdere hvorvidt siktede eller andre er utsatt for unødig ulempe eller krenkelse.
32 Jf. NUT 1969:3 s. 237.
33 Jf. NUT 1969:3 s. 237.
34 Jf. NUT 1969:3 s. 237.
18 2.3.3 Retten til kontradiksjon
Retten til kontradiksjon følger av et allment ulovfestet krav om kontradiksjon i straffeproses- sen.35 Retten til kontradiksjon er vernet gjennom EMK art. 6 nr. 1 om retten til «fair [...] hea- ring». Også Grl. § 95 1. ledd 2. punktum verner om retten til kontradiksjon. Retten til kontra- diksjon innebærer at siktede, som part i rettssaken, får innsyn i bevis, argumentasjon, bevis- vurdering og rettsanvendelse, samt muligheten til å imøtegå disse gjennom bevisføring og argumentasjon.36
Formålet med retten til kontradiksjon er å sikre at en sak blir best mulig opplyst, og derfor sikre et riktig domsresultat. Begrunnelsen er todelt, og Øyen (2019) s. 285 kommer med en god beskrivelse:
For det første vil saken normalt bli bedre opplyst hvis det gjennomføres en effektiv kontradiksjon. Både pålite- ligheten av enkeltbevis, troverdigheten til personer som forklarer seg, og holdbarheten av ulike bevisvurderinger og rettslige synspunkter vil testes, og mulige svakheter vil normalt bli avdekket. For det andre er kontradiksjon en forutsetning hvis prosessen skal inngi tillit hos partene og andre aktører. Normalt er det vanskelig å ha tillit til en avgjørelse som angår en selv eller interesser en er satt til å ivareta, hvis en i forkant ikke ble involvert eller kunne påvirke utfallet.
Hovedregelen er at observanden har krav på å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, jf.
strpl. § 242 1. ledd 1. punktum. Jf. påtaleinstruksen § 14-5 bør observanden få beskjed om innsynsretten når undersøkelsen etter strpl. § 167 er ferdig.
Unntak fra innsynsretten må gjøres av retten ved «skade eller fare for etterforskningens øye- med eller for tredjemann», jf. strpl. § 242. 1 ledd. 1. punktum.
Siktedes advokat «kan gis innsyn selv om mistenkte nektes innsyn», jf. strpl. § 242 2. ledd 1.
punktum. I slike tilfeller har advokaten taushetsplikt overfor siktede, jf. strpl. § 242 2. ledd siste punktum.
Etter straffeprosessloven § 94 1. ledd 1. punktum har siktede «rett til å la seg bistå av en for- svarer etter eget valg på ethvert trinn av saken». «Dette skal han [eller hun] gjøres kjent med», jf. strpl. § 94 1. ledd 2. punktum. Om retten til advokat er det uttalt i kjennelsen HR-1999- 699-S at
35 Jf. Øyen (2019) s. 284-285.
36 Jf. Øyen (2019) s. 349.
19
Det finnes ingen bestemmelser som gir siktede krav på å ha forsvarer til stede ved en judisiell observasjon, og om forsvarer skal være til stede ved en slik observasjon, vil det kunne medføre at observasjonen ikke kan la seg gjennomføre på en faglig forsvarlig måte.
Dette vil med andre ord si at selv om retten til advokat gjelder på ethvert trinn av saken, så innebærer ikke retten at advokaten skal være til stede ved undersøkelse etter strpl. § 167.
Innledningsvis nevnte jeg at det ble satt spørsmålstegn ved om rettsstillingen til siktede er bedre ivaretatt om vedkommende var pasient enn når vedkommende er observand i Sundbye (2016) s. 40-41. For oss jurister er det selvsagt at man for straffeprosesslovens vedkommende er sikret gjennom domstolskontroll. Igjennom reglene om kontradiksjon er siktede sikret at vedkommende kan få komme med sin mening på et hvert trinn av sakens gang. På denne må- ten skal man være sikret mot feiltrinn. Avgjørelsene ved domstolene veier tyngre enn det skjønn man står overfor i utøvingen av helsevedtak.
Også regler om rett til kontradiksjon har en side til rettsstillingen til siktede under undersøkel- se etter strpl. § 167, jf. § EMK art. 6 nr. 1, Grl. § 95 1. ledd 2. punktum og det ulovfestede krav om kontradiksjon i straffeprosessen. Dette fordi retten til å imøtekomme utsagn i retten har noe med siktedes mulighet til å forsvare seg selv. Hvis det for eksempel kommer utsagn i retten om hendelser og/eller prøvesvar el. under undersøkelsen etter strpl. § 167 som siktede ikke gjenkjenner seg i, så har han eller hun en mulighet til å komme med motutsagn og even- tuelle motbevis. Dette er viktig for følelsen av integritet og autonomi, samt for forståelsen og opplevelsen av hele rettsprosessen.
2.3.4 Observandens rett til å forholde seg taus og ikke delta i utføring av tester og lignende
Vernet mot selvinkriminering er en grunnleggende forutsetning i straffeprosessen, jf. strpl. § 90. Den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMDs) praksis i tolkningen av EMK art.
6 nr. 1 viser at vernet mot selvinkriminering også er en grunnleggende menneskerettighet og et grunnleggende rettsstatsprinsipp.
Det følger av vernet mot selvinkriminering at siktede har rett til å forholde seg taus. Ingen har plikt til å bidra til sin egen domfellelse. Siktede har derfor ikke plikt til å avgi sin forklaring.
Ei heller har siktede plikt til å nekte å delta i utføring av tester eller lignende, da det ikke fore- ligger noen regler som gir siktede en slik plikt. Denne retten er også nevnt i NUT 1969:3 s.
235. Her konstateres det:
20
At siktede [...] innlagt til observasjon etter [§ 167], medfører ingen direkte plikt for ham [eller henne] til å med- virke til at observasjonen kan gjennomføres. Er det i forbindelse med observasjonen nødvendig med visse le- gemsundersøkelser, f.eks. nevrologiske, må saken forelegges retten hvis siktede motsetter seg undersøkelsen [...].
Ifølge retningslinjer utgitt av Justis- og politidepartementet under punkt 7.2. så skal observan- den ha informasjon om dette. Disse retningslinjene har liten rettskildemessig betydning, men for siktede er det viktig å få denne informasjonen da den vedrører autonomien og selvbe- stemmelsesretten til siktede. Også strpl. § 169, om unødig ulempe og krenkelse, taler for en slik løsning.
Her er det en stor forskjell mellom behandlingen en person innlagt etter reglene i phvl. kan måtte avfinne seg med, og hva en tvangsinnlagt person etter strpl. § 167 kan måtte avfinne seg med. I tilfeller hvor en person er innlagt på institusjonen etter reglene i phvl., så kan institu- sjonen etter nærmere regler i § 4-4 a. bla. vedta undersøkelse uten eget samtykke, jf. phvl. § 4-4 a.
Siktedes rett til å forholde seg taus og ikke delta i utføringen av tester eller lignende følger ikke av noen bestemt rettsregel, men retten er vernet igjennom reglene om forbud mot selv- inkriminering i strpl. § 90 og EMK art. 6 nr. 1.
2.3.5 Retten til helsehjelp
Her vil jeg kort gjennomgå rettighetene til siktede dersom han eller hun mottar helsehjelp under undersøkelse etter strpl. § 167. Dette er aktuelt hvor det oppstår behov for behandling som ikke vil virke avbrytende i forhold til undersøkelsen. For eksempel kan nevnes behand- ling for samtidige somatiske lidelser.
Etter pbrl. § 2-1 a og § 2-1 b har «alle som oppholder seg i riket» rett til øyeblikkelig og for- svarlig hjelp somatisk eller psykiatrisk art som er «påtrengende nødvendig» fra spesialisthel- setjenesten og kommunen.37 Videre har observanden som hovedregel rett til nødvendig og forsvarlig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og kommunen, jf. pbrl. § 2-1 a annet ledd og
§ 2-1 b annet ledd.38
I alle tilfeller vil det være heldig om slik behandling blir holdt separat fra den undersøkelsen i medhold av strpl. § 167. Dette fordi det løper ulike krav og rettigheter knyttet til behandling
37 Jf. sphl. § 3-1 første og 2. ledd og § 2-2, og hol. § 3-5 og § 4-1
38 Jf. sphl. § 2-1 og § 2-2 og hol. § 3-1 og § 4-1.
21
og undersøkelsen. Dersom det etableres et separat behandlingsspor under undersøkelsen, så vil dette følge vanlige regler om pasientrettigheter.
Observanden har i kraft av å være pasient i forhold til eventuell mottatt helsehjelp, rett til medvirkning og informasjon, klagemuligheter og krav om innsyn, retting og sletting i disse etter nærmere regler i kapittel 3, 5 og 7 i pasient og brukerrettighetsloven. Dette er regler som er til for å verne pasientens integritet, i forhold til den aktuelle helsehjelpen som blir gitt.
Observanden har krav på at helsepersonellet opprettholder sin taushetsplikt, med mindre han eller hun har samtykket i at opplysningene kan gis videre til retten, jf. helsepersonelloven kap.
5. Taushetsbelagte opplysninger er og forblir taushetsbelagte, med mindre det av lov følger noe annet. Hovedregelen er derfor at observanden har rett til å nekte sakkyndig innsyn i opp- lysninger som er undergitt taushetsplikt. Dette er også tydeliggjort i Retningslinjer utgitt av Justis- og politidepartemenetet under punkt 7.2.39
Unntaket er dersom siktede er siktet med en strafferamme over seks år, jf. strpl. § 168 a. I forarbeidene til den nye loven, lov 21. juni 2019 nr. 48, kommer det frem at departementet ønsket å endre hovedregelen på prinsipielt grunnlag i saker hvor lovbruddet kan medføre fengsel i mer enn seks år.40 Departementet fremhevet at selv om taushetsplikten står sterkt i norsk rett, så vil slikt innsyn være nødvendig ettersom det er så nær sammenheng mellom siktedes psykiske helse på handlingstidspunktet og tidligere helseopplysninger.41 Hensynet til materielt riktige avgjørelser er det avgjørende i slike tilfeller.42
Ved klage over vedtak om helsehjelp, så har pasienten rett til å la seg bistå av advokat, jf. reg- ler i kapittel 7 i pbrl. og phvl. § 1-7.
Siktedes rett til helsehjelp er av stor betydning for den enkelte. Det å få forsvarlig helsehjelp er en grunnleggende forutsetning i vårt samfunn i dag, og det å være siktet i forbindelse med en rettssak rokker ikke ved denne rettigheten. Av dette følger det at undersøkelsen etter strpl.
§ 167 noen ganger må avbrytes, til fordel for helsehjelpen siktede er i behov av.43
39 Jf. Justis- og beredskapsdepartementet (2002) s.
40 Jf. Innst. 296 L (2018-2019) s. 7.
41 Jf. Innst. 296 L (2018-2019) s. 7.
42 Jf. Innst. 296 L (2018-2019) s. 7.
43 Jf. HOD (2011) s. 3.
22 2.3.6 Særlig om medisinsk trenering
Av relevans for siktedes rettsstilling er også når han eller hun får sin helsehjelp, sett i et tids- perspektiv. Sammenstilt er hensynet til bevisforspillelsesfaren og hensynet til siktedes helse er vanskelig i praksis.44
I sin ytterste konsekvens synes det nemlig som at hensynene til bevisforspillelsesfaren legger opp til medisinsk trenering til gode for rettens avgjørelsesgrunnlag. Grunnen til dette er at man av hensyn til bevisforspillelsesfaren bør være varsom med å samtidig behandle eventuel- le psykiske og fysiske symptomer. Fordi slik behandling kan være med på å dekke over even- tuelle psykiske symptomer av betydning for vurderingen av siktedes (u)tilregnelighet.
En innvendig imot dette er at den medisinske behandlingen siktede får i seg selv vil si noe om siktedes (u)tilregnelighet. Reelle hensyn kan derfor tale for at slik behandling normalt sett ikke vil ha innvirkning på vurderingen av siktedes (u)tilregnelighet. Men vi må se nærmere på hva loven sier om dette.
Formålet med spesialisthelsetjenesteloven er «særlig å [...] bidra til et likeverdig tjenestetil- bud», jf. sphl. § 1-1 3. punkt. Formålet med helse- og omsorgstjenesteloven er «særlig å [...]
sikre [...] et likeverdig tjenestetilbud», jf. hol. § 1-1 4. punkt. Forarbeidene til loven og juri- disk teori gir ikke så mye veiledning. Om et likeverdig tjenestetilbud i spesialisthelsetjenesten er det i NOU 1991:7 s. 83-84 uttalt at:
[P]ersoner som etterspør helsetjenester har samme mulighet til å skaffe seg helsetjenester uavhengig av bosted, økonomi, sosial status, alder, kjønn, etnisk tilhørighet m.v. Like muligheter til å benytte seg av helsetjenestetil- budet innebærer ikke likhet i for bruk av tjenestene.
Jeg går derfor over til å se hva som kan utledes av konvensjonen om økonomiske, sosiale og politiske rettigheter (ØSK) art. 12 1. ledd. Ifølge artikkelens første ledd kommer det frem at Norge anerkjenner «the right of everyone to the enjoyment of the highest attainable standard of physical and mental health».
Hva som følger av dette har ØSK-komitéens uttalalt seg om i Genereal Comment (GK) nr.
14.45 Her kommer prinsippet om ikke-diskriminering frem. Helsetjenester må være tilgjenge- lig for alle, spesielt for de mest sårbare eller marginaliserte grupper av befolkningen. Ifølge
44 Jf. Sundbye (2016) s. 40-42.
45 Jf. GK avsnitt 12 b).
23
Eide (2006) s. 278 er nettopp det at ytelsene skal være tilgjengelig for alle, kanskje det aller viktigste i retten til helse som menneskerettighet. Slik at alle kan nyte godt av rettigheten.
Medisinsk trenering vil derfor som hovedregel ikke være lovlig. Etter dette står vi derfor igjen med spørsmålet om medisinsk trenering kan være lovlig forskjellsbehandling etter likestil- lings- og diskrimineringsloven (ldl.). Likestillings- og diskrimineringsloven kommer til an- vendelse på alle samfunnsområder, jf. ldl. § 2. I utgangspunktet er all diskriminering på grunnlag av funksjonsnedsettelse forbudt, jf. ldl. § 6 første ledd. Å være syk, og ha behov for behandling, vil klassifiseres som en funksjonsnedsettelse.
Med direkte diskriminering menes «at en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, på grunn av forhold som nevnt i § 6 første ledd», jf. ldl. § 7. Med indirekte forskjellsbehandling «menes enhver tilsynelatende nøytral […] praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre, på grunn av forhold som nevnt i § 6 første ledd», jf. ldl. § 8. Med andre ord så vil en praksis som medfører at en siktet blir utsatt for medisinsk trenering kunne kvalifisere både til å være direkte diskri- minering og indirekte diskriminering, alt avhengig av hvordan praksis foregår.
Vi har ikke her å gjøre med en praksis som behandler alle likt. Medisinsk trenering overfor en siktet, men ikke overfor en annen vil derfor i utgangspunktet ikke kunne klassifiseres som å ha et saklig formål etter ldl. § 9 1. ledd bokstav a. Å få på bordet et best mulig avgjørelses- grunnlag for retten for en siktet, men ikke for de andre som har lignende symptombil- de/alvorlighetsgrad, vil etter alt å dømme være usaklig forskjellsbehandling. Like tilfeller skal behandles likt uavhengig av hvorvidt det oppleves diskriminerende eller ikke.
Den klare hovedregel er at medisinsk trenering til gode for rettens avgjørelsesgrunnlag ikke er lovlig, jf. prinsippet om likebehandling og forsvarlighet i helseretten og ldl. § 6 1. ledd.
2.3.7 Varetekt og varetektsurrogat
Det følger riktignok av NUT 1969:3 s. 235-236 at strpl. § 167 primært er tenkt brukt i tilfeller hvor siktede ikke er varetektsfengslet. Under tiden forekommer undersøkelse etter strpl. § 167 i tilfeller hvor siktede sitter under varetektsfengsling, jf. strpl. § 184. Ifølge kjennelsen TOSLO-2012-192467 er det ikke tvilsomt at regelen kan anvendes også når siktede er fengs- let.
At siktede kan sitte i varetekt under innleggelse til undersøkelse etter strpl. § 167, fører også til at siktede kan sitte i varetektsurrogat etter strpl. § 188 2. eller 3. ledd. Dette følger av reg-
24
lens sammenheng med strpl. § 184 hvor det fremkommer at fengsling ikke kan besluttes der- som formålet kan oppnås ved tiltak etter strpl. § 188, jf. strpl. § 184 1. ledd 1. punktum.
Etter dette følger det at siktede i praksis kan være undergitt flere regler som skal gjelde under gjennomføringen av undersøkelse etter strpl. § 167. Disse reglene klassifiseres best som straf- feprosessuelle tvangsmidler. Jeg skal gå nærmere igjennom disse nedenfor, hvor jeg sammen- stiller dem med de gjeldende regler i psykisk helsevernloven.
2.4 Gjennomføringsreglene i psykisk helsevernloven sammenstillet med de parallelle regler i straffeprosessloven
I det følgende skal vi se nærmere på de enkelte gjennomføringsreglene som følger av phvl. § 1-1 a, sammenstilt med de parallelle regler i straffeprosessloven. Det at siktede har status som mistenkt i en straffesak, fører som nevnt ovenfor med seg, at en del regler i straffeprosesslo- ven kan komme til anvendelse under undersøkelse etter strpl. § 167. Dette gjør jeg for å bely- se forskjellene mellom regelsettene, som har betydning får rettsstillingen til siktede.
Til slutt vil jeg komme med en gjennomgang av psykisk helsevernlovens betydning under gjennomføring av undersøkelse etter strpl. § 167.
2.4.1 Formål og vilkår i phvl. § 1-1 a
Først skal vi se på formålene og vilkårene i phvl. § 1-1 a. Phvl. § 1-1 a sier at phvl. kap. 4, med unntak av §§ 4-4, 4-4 a, 4-5 2. ledd, 4-7 a 2. ledd, 4-9 og 4-10, gjelder «for gjennomfø- ringen av oppholdet» i «institusjon [...] i medhold av en annen lov».
Formålet med reglene i phvl. er å gi helsehjelp, jf. phvl. § 1-1 2. ledd. «Helsehjelpen skal til- rettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet og så langt som mulig være i overensstemmelse med pasientens behov og selvbestemmelsesrett og respekten for menneskeverdet», jf. phvl. § 1-1 2. ledd. Formålet er å «sikre at gjennomføringen av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med menneskerettighetene og grunnleg- gende rettssikkerhetsprinsipper», jf. phvl. § 1-1 1. ledd 1. punktum. Reglene har også til for- mål «å forebygge og begrense bruk av tvang», jf. phvl. § 1-1 1. ledd 2. punktum.
Formålet med psykisk helsevernloven er altså noe annet enn formålet med straffeprosesslo- ven. Hovedregelen etter strpl. § 167 er at siktede har rettsstilling som observand. Fordi under- søkelsen skal skje i observasjonsøyemed og ikke i behandlingsøyemed. Dersom det ytes hel-
25
sehjelp etter de gjeldende regler i psykisk helsevernloven kapittel 4, med de nevnte unntak jf.
phvl. § 1-1 a, så har siktede rettsstilling som pasient, jf. pbrl. § 1-3 bokstav a og § 2-1 b 1. og 2. ledd.
I praksis skjer flesteparten av undersøkelsene etter strpl. § 167 ved innleggelse på psykiatrisk sykehus. Dette er en «institusjon», jf. phvl. § 1-1 a. Vilkårene i phvl. § 1-1 a er derfor klare og tydelig på at reglene i kap. 4, med de nevnte unntak, gjelder for gjennomføringen av undersø- kelse etter av strpl. § 167. Også forarbeidene taler klart i samme retning.46
Det som er viktig å få frem er at vi her har å gjøre med to ulike regelsett. Formålet med gjen- nomføringsregler som følger av straffeprosessloven er noe helt annet enn formålet etter psy- kisk helsevernloven. Kort forklart går forskjellen ut på når det av etterforskningshensyn er lov å ta i bruk en gjennomføringsregel, og når det av helsemessige hensyn er lov å ta i bruk en gjennomføringsregel. Psykisk helsevernlovens regler kan ikke benyttes av etterforskningshen- syn alene, men må ha sitt grunnlag i behovet for helsehjelp.
Det er viktig å skille mellom disse to ulike formålene. Skillet mellom undersøkelse etter strpl.
§ 167 og helsehjelp avgjørende for hvorvidt rettsstillingen til siktede er å anse som observand eller som pasient, jf. pbrl. § 1-3 bokstav a og § 2-1 b 1. og 2. ledd. Distinksjonen fører til ulike rettigheter, det være seg hvem siktede skal henvende seg til for å få innsyn i dokumenter som omhandler saken eller helsehjelpen eller hvem siktede skal forholde seg til i forhold til klage over behandling. Hvordan rettsstillingen til siktede er under de ulike forutsetningene kommer vi nærmere inn på senere.
2.4.2 Skjerming
En pasient kan holdes «helt eller delvis atskilt fra medpasienter og fra personell som ikke del- tar i undersøkelse og behandling av og [som har] omsorg for pasienten» av «behandlingsmes- sige grunner» eller av «hensyn til andre pasienter» bare dersom pasientens «psykiske tilstand eller utagerende adferd under oppholdet gjør skjerming nødvendig», jf. phvl. § 4-3 1. ledd.
Det er bare i tilfeller hvor det er nødvendig av hensyn til pasientens «psykiske tilstand» eller
«utagerende atferd» som pasienten viser «under oppholdet» som kan gjøre skjerming nødven- dig, jf. phvl. § 4-3 1. ledd.
46 Jf. Ot.prp. nr. 65 (2005-2006) s. 85.
26
Dersom «pasienten motsetter seg skjerming, eller hvis skjerming opprettholdes ut over 24 timer», så «skal [det] fattes vedtak», jf. phvl. § 4-3 2. ledd 1. punktum. Dersom vedtak om skjerming «opprettholdes ut over 12 timer» og pasienten har blitt overført til «skjermet enhet eller liknende som innebærer en betydelig endring av vedkommendes omgivelser eller beve- gelsesfrihet», så «skal det treffes vedtak», jf. phvl. § 4-3 2. ledd 2. punktum.
I alle tilfeller skal «vedtak om skjerming [...] nedtegnes uten ugrunnet opphold», og kan «bare treffes for inntil to uker om gangen», jf. phvl. § 4-3 2. ledd siste punktum. Videre skal vedtak
«om skjerming og om forlengelse av skjerming» kunne påklages til kontrollkommisjonen av pasienten og hans eller hennes nærmeste pårørende», jf. phvl. § 4-3 siste ledd.
Etter phvl. § 4-3 siste ledd så kan det fastsettes forskrifter om vilkårene og gjennomføringen av skjermingen.
Formålet med regelen er å gi helsehjelp, jf. phvl. § 1-1. Også det faktum at siktede holdes skjermet av hensyn til andre pasienter, har et element av helsehjelp i seg. Pasienten hadde kanskje ikke villet fremstå slik som han eller hun gjorde overfor de andre pasientene dersom vedkommende hadde vært frisk. Skjermingens formål er å gi pasienten ro, og forhindre at pasienten får så mye inntrykk i fra de rundt seg.47
Formålet skiller seg således klart fra reglene om isolasjon i strpl. § 186 2. ledd og § 186 a 1.
ledd, som kan ilegges en siktet som er under varetekt. Formålet med reglene om isolasjon i strpl. § 186 2. ledd og § 186 a 1. ledd er av hensyn til etterforskningen og bevisforspillelsesfa- ren.
Delvis isolasjon går ut på at retten ved kjennelse kan «bestemme at den fengslede ikke skal ha adgang til aviser eller kringkasting eller at han skal utelukkes fra samvær med bestemte andre innsatte», jf. strpl. § 186 2. ledd 3. punktum. Fullstendig isolasjon går ut på at retten ved kjen- nelse kan «beslutte at den fengslede skal utelukkes fra fellesskap med de andre innsatte», jf.
strpl. § 186 a 1. ledd 1. punktum.
Det ville være svært etisk betenkelig om sakkyndige og/eller helsepersonell hadde hatt adgang til å vedta skjerming ut ifra hensyn til etterforskningen. Det er opp til retten å bedømme hvor- vidt og hvordan en straffbar handling skal avverges eller stanses, jf. strpl. § 226 1. ledd bok-
47 Jf. Ot. prp. nr. 11 (1998-1999) s. 160.
27
stav c. Skjerming etter phvl. § 4-3 må derfor aldri forekomme uten at dette er begrunnet i for- hold ved siktedes helse.48
På den annen side så vil både delvis og fullstendig isolasjon kunne påvirke utfallet av under- søkelsen etter strpl. § 167. Sakkyndige er avhengig av å se på livsutfoldelsen til siktede under innleggelsen. Dette for å kunne observere observanden med tanke på hvordan han eller hun snakker med andre mennesker, oppfører seg imot andre mennesker, reagerer på andre men- nesker osv. Det samme vil ikke kunne oppnås hvis observanden utelukkende får mulighet til å interagere med tilstedeværende helsepersonell. Helsepersonellets rolle i undersøkelsen av siktede vil lett kunne føre til at siktede ikke ønsker å snakke, være sammen med dem, eller reagerer annerledes overfor dem enn en annen person. Det vil derfor være betenkelig om ret- ten ilegger siktede isolasjon, i alle fall fullstendig isolasjon, jf. strpl. §§ 186 og 186 a.
Vi finner videre regler om besøksforbud og oppholdsforbud i straffeprosesslovens kapittel 17 a. Dette er tiltak som påtalemyndigheten kan ilegge en siktet person uansett så lenge vilkårene etter reglene er oppfylt, jf. strpl. § 222 a, § 222 b og § 222 c. Her vil ikke siktede bli satt under isolasjon eller bli skjermet fra andre, men få forbud mot å oppsøke nærmere angitte mennes- ker eller steder. Disse reglene fremstår derfor som bedre egnet for retten å bruke enn reglene om isolasjon etter strpl. §§ 186 og 186 a.
2.4.3 Forbindelse med omverden
Hovedregelen er at en pasient har «rett til å motta besøk og benytte telefon, samt sende og motta brev og pakker», jf. phvl. § 4-5 1. ledd. Formålet med phvl. § 4-5 1. ledd er å sikre pa- sientene, som er under døgnopphold i institusjon, den grunnleggende rettigheten til fri kom- munikasjon med omverdenen.49
«For den som er under tvungent psykisk helsevern i form av døgnopphold i institusjon», så kan faglig ansvarlig «vedta innskrenkninger i retten som nevnt i første ledd for inntil 14 da- ger, i den utstrekning sterke behandlingsmessige eller sterke velferdsmessige hensyn eller sterke hensyn til nærstående person gjør dette nødvendig. Er det vedtatt slike restriksjoner, skal institusjonen sørge for at pasienten får nødvendig informasjon om sine pårørende og for- hold utenfor institusjonen som er av betydning for pasienten», jf. § 4-5 2. ledd. Formålet med phvl. § 4-5 2. ledd er å sikre hjemmelsgrunnlag for innskrenkninger i kommunikasjonsrettig-
48 jf. phvl. § 1-1 a og § 1-1. Skjerming kan av helsemessige årsaker også tenkes vedtatt på annet grunnlag, se f.eks. smittevernloven § 5-3 2. ledd.
49 Jf. Ot.prp. nr. 11 (1998-1999) s. 161.
