Miljøfaglig Utredning AS Rapport 2003:22

(1)

;ma I-:r;;

^.,^F% r,

v/^M4

_--

; Y,r

ans MllftfagIig

-- - - -- ii,% !

-esse : Postboks 66, 6630 Tingvoll Telefon: 71 53 l7 50 Telefax: 71 53 0 1 51

(2)

Miljøfaglig Utredning AS Rapport 2003:22

Utførende institusjon : Kontaktperson: ISBN-nummer:

Aurland Naturverkstad BA &

Miljøfaglig Utredning AS Geir Gaarder 82-92227-52-0

Prosjektansvarlig: Finansiert av: Dato:

Geir Gaarder

Høyanger kommune og

Fylkesmannen i Sogn og Mars 2003 Fjordane

Referanse:

Gaarder, G. 2002. Biologisk mangfald i Høyanger kommune. Miljø faglig Utredning Rapport 2003:22. 32 s.

Referat:

I samsvar med Stortinget sitt krav om at alle kommunar skal kartleggje biologisk mangfald, er det samla informasjon frå Høyanger kommune i Sogn og Fjordane fylke, Hovudvekta av arbeidet er lagt på registrering av verdfulle naturtypar, men det er og samla inn og systematisert generell informasjon om naturtilhøva i kommunen samt førekomster av raudlisteartar.

5 emneord:

Biologisk mangfald Høyanger

Raudlisteartar Naturtype Registrering

Biologisk mangfald i Høyanger kommune - 2- Miljøfaglig Utredning 2003

(3)

Forord

Sogn Regionråd tok i 2000 initiativ til kartlegging av biologisk mangfald i sju kommunar i Indre Sogn (Aurland, Balestrand, Høyanger, Leikanger, Luster, Lærdal og Årdal). Kommunane fekk statlege tilskudd til dette i 2001. Miljøfagleg Utredning fekk i oppdrag å gjennomføre innsamling og presentasjon av resultata i

samarbeid med Aurland Naturverkstad. Ansvaret for rapporteringa i dei einskilde kommunane varrt fordelt. Høyanger kommune har vore Miljøfaglig Utredning sitt ansvar, med Geir Gaarder som

prosjektleiar. Feltarbeid er utført i fellesskap.

Arbeidet med kartlegginga i alle kommunane har vore koordinert gjennom Aurland Naturverkstad.

Hovudansvarlege for Høyanger kommune har vore jordbrukssjef Randi Dale og miljøvernleiar Anne Dall-Larsen, som får takk for god hjelp, m.a.

til kart, litteratur, tips om nye lokalitetar og hjelp med nye registreringar. I tillegg er det motteke viktig informasjon frå Fylkesmannen si miljøvernavdeling.

Tingvoll, 26. mars 2003

Geir Gaarder

(4)

Biologisk mangfald i Høyanger kommune

Miljøfaglig Utredning, rapport 2003:22

(5)

Innhold

Forord ... 3

Innhold ... 4

Samandrag ... 5

1 Bakgrunn ... 10

2 Metodar ...1 l 2.1 Innsamling av informasjon ...11

2.2 Presentasjon ...11

2.3 Verdsetting ... 12

2.4 Ordforkl aringar ...13

3 Naturgrunnlaget ... 14

3.1 Historisk utforsking av Høyanger ...14

3.2 Klima og geologi ... 15

4 Hovudnaturtypar ... 17

5 Lokalitetar. ... 21

6 Raudlisteartar ... 24

6.1 Raudlista insekt ... 24

6.2 Raudlista karplanter ... 24

6.3 Raudlista sopp, lav og moser ... 24

7 Nye undersøkingar ... 26

8 Kjelder ... ... 28

8.1 Generell litteratur ... 28

8.2 Litteratur om Høyanger ... 28

8.3 Andre skrifttege kjelder ... 30

8.4 Observatørar ... 30

Vedlegg - artslister ... 31

Biologisk mangfald i Høyanger kommune - 4- Miljøfaglig Utredning 2003

(6)

Samandrag

Bakgrunn og formål

Det biologiske mangfaldet i Høyanger er kartlagt etter retningsliner frå Direktoratet for

naturforvaltning (1999a). Kommunen har vore ansvarleg for prosjektet, medan konsulentfirmaet Miljøfaglig Utredning i samarbeid med Aurland Naturverkstad har utført det praktiske arbeidet.

Hovudformålet med prosjektet har vore å få

registrert kjente, verdfulle naturtypar i kommunen.

I tillegg har det vore eit mål å få oversikt over kunnskapsnivået om mangfaldet, innbefatta potensielt verdfulle naturmiljø og sjeldne og truga artar.

Metoder

Direktoratet for naturforvaltning (1999a) si handbok i kartleggjing av naturtypar er brukt som rettesnor for arbeidet. Som databaseverktøy er Natur2000 brukt, medan lokalitetane er digitalisert med ØK (rasterkart) som bakgrunn.

Kunnskap om det biologiske mangfaldet er samla ved søk i skriftlege kjelder som litteratur, databaser, herbarium og dagboksnotat, ved kontakt med eksterne fagfolk og ved nye feltregistreringar. Kvaliteten på registrerte artar og naturførekornster er vurdert, og naturområda er verdsatt som svært viktige ("A"), viktige ("B"), lokalt viktige ("C") eller uten sikre naturverdiar . Resultata føreligg i form av denne rapporten, databaseutskrifter og kart for kjente lokalitetar.

moser og sopp. Desse heldt seg mest rundt trafikk-knutepunkta i kommunen og hadde truleg berre korte turar. Eit unntak var T. Lillefosse, som m.a. også var innom sørsida av fjorden. Noko meir omfattande var derimot P. Wendelbo og C.

Kvamme sine undersøkingar langs Sognefjorden i 1960, da m.a. Måren vart oppsøkt.

Først på 1970- og 80-talet kom det meir systematiske undersøkingar, der det særleg er grunn til å trekkje fram vassdragsregistreringane med Universitetet i Bergen som hovudansvarleg.

Desse står fortsatt som dei viktigaste biologiske undersøkingane i kommunen. I tillegg vart det på denne tida utført fleire vemeplanarbeider, m.a. for edellauvskog, myr, våtmark og sjøfugl, noko som også gav resultat for Høyanger. I nyare tid har nok kulturlandskapsprosjektet til Høgskulen i Sogn og Fjordane vore viktigast, sjølv om det også har vore einskilde andre typar registreringar dei siste 10.15 åra. Til sist kjem våre eigne undersøkingar i 2002, som har betra kunnskapen ytterlegare.

Dei fleste undersøkingane har vore retta mot virvelldyr og karplanter, medan kryptogamer (moser, sopp og lav) berre har vore omfatta av eit fåtall prosjekt. Virvellause dyr som insekt har knapt vore undersøkt i det heile.

Historisk utforsking av Høyanger

Høyanger er ein ganske stor, variert og biologisk spennande kommune. Han har likevel ikkje vore så ofte vitja av naturfagleg interesserte folk utanifrå.

Det var nokre spedte besøk på slutten av 1800-talet og først på 1900-talet av ulike ekspertar, som registrerte både planter, lav,

(7)

Naturgrunnlaget

Høyanger dekker totalt 907 km2land og ferskvatn.

Kommunen ligg i midtre fjordstrøk og har ein variert natur med klare skilnader i klima og topografi. Det er mest fattig berggrunn, sjølv om det lokalt i nordvest finst små flekkar med litt rikare geologi. Det kjem mykje nedbør i kommunen, særleg i høgareliggjande strøk, og klimaet er difor mange stader svært humid (fuktig). Sørvendte lier langs fjorden kan likevel verke overraskande tørre.

Naturtilhøva i kommunen er prega av tidlegare kulturpåvirkning. I skogsmiljøa mangler oftast biologisk gamle tre og daudt trevirke, mens spor etter beite, slått, hogst og andre teikn på

menneskeleg aktivitet er vanleg å finne over det meste av kommunen. I nyare tid har dette endra karakter, med meir intensiv bruk av lett

tilgjengelege område (det slike finst), mens dei bratte og uvegsomme liene stort sett får liggje i fred.

Naturtypar i Høyanger

Alle dei syv hovednaturtypane førekjem i Høyanger; myr, rasmark/berg og kantkratt, fjell, kulturlandskap, ferskvatn/våtmark, skog og havstrand/kyst.

Myr er det ein god del av, men dei fleste førekomstane er små og fattige og ligg i høgareliggjande skog eller på fjellet. Berre to lokalitetar er registrerte. Dette dreier seg om større myrkompleks med bakkemyr og

terrengdekkjande myr.

Kommunen har ein del berg, rasmark og kantkratt under skoggrensa. Det meste ser ut til å vere artsfattige og trivielle miljø, og ingen sørvendte førekomster er kartlagt. Derimot er ei nordvendt ur med råmekrevjande artar teken med.

Fjell er den største hovudnaturtypen i kommunen, men ingen lokalitetar er registrerte som spesielt interessante, Så langt verker fjella å vere ganske gjennomført fattige og med triviell

vegetasjon, men kanskje finst det ein eller annan bortgjømt plass med litt rikare planteliv som enno ikkje er oppdaga.

Kulturlandskapet er ein viktig naturtype i kommunen og pregar ofte landskapet langs fjorden og i fjordbotner. Ein del verdfulle lokalitetar er da også funne, særleg av hagemarker med gamle styvingstre, naturbeitemarker og dels slåtteenger. Fleire slike finst nok.

Ferskvatna og våtmarkene i Høyanger er det mange av, men dei er i all hovudsak fattige på næring og artar. Dei blir difor i liten grad fanga opp av denne kartleggjinga. Eit unntak er nokre grunne og vegetasjonsrike vatn, og eit av desse er alt verna som naturreservat, Eit anna unntak er fossefall med råmekrevjande moser og lav. Sjølv om mange er regulerte, finst det fortsatt fleire interessante slike miljø på sørsida av fjorden.

Skog dekkjer store areal i kommunen.

Skogsmiljøa er varierte og det er mykje lauvskog. Mange verdfulle miljø er difor funne i skog. Særleg gjeld dette for varmekjære, rike edellauvskogar, men det er også funne fleire interessante miljø med fuktige lauvskoger der tre som osp og gråor dominerar.

Havstrandmiljøa avgrensar seg i kommunen stort sett til ei smal kantsone mot fjorden med svaberg og grov rullesteinsstrand. Berre eit par mindre gruntvassområde og ein stor

brakkvasspoll har vorte rekna som så interessante at dei er kartlagte her.

Ved bevaring av biologisk mangfald er det for Høyanger sin del grunn til å trekkje fram

kommunen sitt ansvar for å ta vare på

hagemarker med gamle styvingstre, fuktige lauvskogar med osp og gråor, rike

edellauvskogar og fosserøyksamfunn.

(8)

Verdfulle naturområde for styresmaktene gjennom Fylkesmannen sin

I alt er det påvist 59 verdfulle naturområde i naturbase. Nedafor er områda fordelt etter Høyanger med grunnlag i DN (1999a) sitt system, naturtypar og verdi. Storleiken varierar mykje sjå Figur 1. Av desse var rundt 25 lokalitetar kjent mellom lokalitetane.

Tabell 1

Verdfulle naturområde i Høyanger fordelt på naturtypar og verdi. A=svært viktig, B=viktig, C=lokalt viktig og U=uprioritert.

Naturtype A

Verdi

B C

Myr

Terrengdekkande myr Andre viktige førekomster Rasmark, berg og kantkratt

Nordvendt berg og rasmark 1

Fjell

Kulturlandskap

Slåtteenger 3

Naturbeitemark 4 3

Hagemark 3 3 2

Store gamle tre i 1 2

Ferskvatn/ våtmark

Fossesprøytsoner 3

Rike kulturlandskapssjøer 4

Dammer Skog

Rik edellauvskog 4 12

Gammal edellauvskog 1

Gråor-heggeskog 1

Rikare sumpskog 1

Gammel lauvskog 1 2

Havstrandtkyst

Brakkvasspoll 1

Brakkvassdelta

Andre viktige førekomster

Sum 12 36 11

Biologisk mangfald i Høyanger kommune - 7- Miljøfaglig Utredning 2003

(9)

Raudlisteartar i Høyanger

Opplysningar om raudlista insekt, karplanter, lav, moser og sopp i Høyanger er samla frå litteratur, herbarium, databaser og feltundersøkingar i 2002.

Kunnskapen om raudlisteartar i kommunen har generelt vore dårleg tidlegare. Det er fortsatt store mangler, men det vart registrert noko nytt i 2002,

Tabell 2

Førekomst av raudlisteartar i Høyanger kommune.

Oversikten er ut frå data innlagt i Natur2000, med eit par supplement. Raudlistekategoriane er: E (direkte truga), V (sårbar), R (sjeldsynt), DC (omsynskrevjande) og DM (bør overvakast).

Organisme- Artar Raudlistekategori Antall gruppe

E V R DC DM funn

Insekt i 1 1

Karplanter 1 i 1

Moser 1 i i

Sopp 5 1 4 7

Lav 5 1 4 12

Sum 13 - 2 2 8 1 22

Trong for nye undersøkingar

Selv om det i dette prosjektet er samla mykje data om det biologiske mangfaldet i Høyanger, trengs det fortsatt meir kunnskap. Etter feltarbeidet er våre erfaringar at det var ganske lett å finne nye viktige og svært viktige lokalitetar i

kommunen. Vi tilrår at kartleggjinga framover blir retta mot nokre felt. Desse er nedafor oppgitt i prioritert rekkefølge og organismegrupper som det er spesielt viktig å fange opp innafor typane er satt opp i parentes.

Systematisk og grundig kartleggjing av biologisk verdfulle skogsmi jø, der det blir lagt spesiell vekt på følgjande skogtypar;

fuktige ospeskogar og oreskogar på sørsida av fjorden (lav, moser), skog med gamle styvingstre (sopp, lav), rike edellauvskogar

særleg for lav. Vårt feltarbeid førte til at antall funn nestan vart tredobla.

Manglane er størst for dei største og viktigaste organismegruppene - insekt og sopp, men er også dårleg for moser og dels lav og karplanter.

T.d. vil betre undersøkingar i kulturlandskap og skog i ein god soppsesong opplagt gi funn av mange nye raudlista sopp.

(planter, sopp), mineralrike furuskogar i sørvendte lier (sopp).

Systematisk kartleggjing av verdfulle kulturlandskap. Spesielt bør det bli leita etter naturbeitemarker (sopp, planter), bl.a. på setervoller og beitemarker som truleg har vore lite gjødsla tidlegare.

Registrering av viktige kulturlandskapstypar utanom naturbeitemarker. Dette omfattar i

fyrste rekkje slåtteenger (karplanteflora), parklandskap (moser) og gamle styvingstre (lav).

Generell kartleggjing av restområde av flaummarksmiljø (insekt) og fossefall (moser).

Ein må rekne med at mange verdfulle

naturførekomstar i Høyanger enno ikkje er kjent.

Nye kartleggjingar bør difor prioriterast høgt. Fram til slike er føreteke, bør kommunen være varsam med å tillate arealinngrep som kan vere

skadelege, utan kartleggjingar på førehand.

(10)

á

(11)

1 Bakgrunn

I Stortingsmelding nr. 58 om berekraftig utvikling (Miljøverndepartementet 1997) har Stortinget vedteke at

«alle landets kommuner skal ha gjennomført kartlegging og verdiklassifisering av det biologiske mangfaldet på kommunens areal i løpet av år 2003».

Direktoratet for naturforvaltning har laga ei handbok til hjelp for kommunene i arbeidet (Direktoratet for naturforvaltning 1999a). I alt sju kommuner i indre Sogn vedtok å samarbeide om kartleggjinga (Aurland, Balestrand, Høyanger, Leikanger, Luster, Lærdal og Årdal), og dei fekk støtte frå Staten til dette i 2001.

Kommunene gav Aurland Naturverkstad i oppdrag å utføre innsamling og presentasjon av resultata, og dei knytta til seg Miljøfaglig Utredning som

samarbeidspartner i prosjektet. Den praktiske utføringa vart fordelt mellom firma, og Miljøfaglig Utredning fekk m.a. ansvaret for kartleggjinga i Høyanger kommune.

Kontaktperson i kommunen var i starten miljøvemleiar Anne Dall-Larsen, medan jordbrukssjef Randi Dale tok over i sluttfasen.

Kartleggjinga skal være av lokalitetar med verdfulle naturtypar. Viktige utvalgskriterium er (Direktoratet for naturforvaltning 1999a):

førekomst av raudlisteartar (artar på DN 1999b si liste over truga og sjeldsynte artar

kontinuitetsområde artsrike naturtypar sjeldsynte naturtypar viktig biologisk funksjon spesialiserte artar og samfunn naturtypar med høg produksjon naturtypar som går sterkt attende Kartleggjinga har imidlertid ikkje som mål å:

få ei total oversikt over alle kjente artar (vanlege artar vert ikkje registrerte)

få total oversikt for alt areal (vanlege naturtypar vert ikkje registrerte)

kartleggje artar (artar skal i fyrste rekkje registrerast innafor verdfulle naturtypar)

Kunnskapen om det biologiske mangfaldet i Høyanger har vorte bygd opp gjennom lang tid.

Denne informasjonen er spredt på ulike institusjonar og kjelder. Statleg og kommunal forvaltning har hatt kjennskap til mykje av denne informasjonen, men fleire viktige kjelder har ikkje vorte fullt utnytta. Målet med dette prosjektet har både vore å få ein oppdatert og meir samla oversikt over kommunen sine naturverdiar og kunnskapen omkring dei, og utføre ny kartleggjing i den grad ressursa tillot dette.

Kunnskapsmanglane er likevel fortsatt store.

Det er opplagt mange lokalitetar som ikkje er fanga opp, og sjølv innafor kartlagte område er kunnskapen om artsmangfaldet ofte mangelfull.

Det krevst vesentleg større kartleggjingsressursar før Høyanger kommune har god nok kunnskap til å få ei forvaltning som tek vare på det biologiske mangfaldet.

(12)

2 Metodar

Direktoratet for naturforvaltning (1999a) si handbok i kartleggjing av biologisk mangfald har vore rettesnor for arbeidet. Kva slags naturtypar som skal registrerast, verdsetjast og leggast fram, har vore styrt av metodane i handboka. Ho deler norsk natur inn i 7 hovudtypar og har valt ut 56 naturtypar innafor desse som skal prioriterast.

Også handboka sitt verdsettingssystem er følgt, samt at alle lokalitetar er lagt inn i ein eigen database. Som databaseverktøy er NaturkartDA sin base Natur2000 brukt (grunnlagt på

programmet FileMakerPro). Sidan kommunen ikkje har skaffe seg denne databasen enno, er uskrifter og regneark med sentrale opplysningar levert kommunen.

Alle lokalitetar vart teikna inn på økonomisk kart i målestokk ca 1:13.000. Desse vart sidan digitalisert på rasterkart basert på økonomisk kartverk.

DN har i si rettleiing lagt særleg vekt på at ein skal få fram eksisterande kunnskap og i mindre grad utføre nye undersøkingar. Dette er følgt opp i Høyanger ved innsamling av litteratur og sjekk av andre kjelder. Det skriftlege materialet er ikkje særleg omfattande for Høyanger, og det er difor også utført ein del feltarbeid. Dette foregikk særleg i 2002.

Under feltarbeidet har det vorte samla inn belegg av nokre interessante artar som er oversendt botanisk museum i Oslo, Artsomtaler er ut frå vanleg, gjeldande namnsettjing og systematikk for dei ulike artsgruppene.

2.1 Innsamling av informasjon

Kunnskapskjeldene om det biologiske mangfaldet i Høyanger er summert i kapittel 8. Det er 3

hovedtypar kjelder:

skriftlege kjelder personlege meldingar nye registreringar

Dei skriftlege kjeldene kan delast inn i:

• litteratur (verneplanarbeid, rapporter frå ulike forvaltningstilknytta prosjekt, referat frå utferdar, ulike biologisk retta

registreringsnotat, rapportar og artikler)

• databaser (databasene til botanisk museum i Oslo for sopp, lav og karplanter)

Dei personlege meldingane er lista opp i kapittel 8,4, saman med ei oversikt over andre fagfolk som har vitja kommunen. Det dreier seg i fyrste rekkje om fagfolk busett utafor kommunen.

Nye registreringar vart gjennomførte i 2002, og gav både meir informasjon om kjente

lokalitetar og fleire funn av nye, verdfulle område.

I kapittel 7 er det gift ei oversikt over aktuelle lokalitetar som enno ikkje er undersøkt.

2.2 Presentasjon

Prosjektet har gitt 3 hovedprodukt:

Denne rapporten

Database oppbygd i Natur2000 med alle registrerte og prioriterte lokalitetar innlagt, med opplysningar om m.a. stad, verdi, kjente naturkvalitetar og kjelder

Digitalt kart med innlagte lokalitetar

Biologisk mangfald i Høyanger kommune - 11 - Miljøfaglig Utredning 2003

(13)

Denne rapporten er bygd opp på tradisjonelt vis med forord, innhald, samandrag, innleiing, materiale og metodar samt framvising av resultat og kjelder.

Resultata omfatter:

ein generell del om naturgrunnlaget og naturtypane i Høyanger

ein spesiell del med utskrift av lokalitetane i databasen

ein spesiell del som viser funn av raudlisteartar i kommunen.

Databasen er bygd opp ved hjelp av såkalla moduler, der den grunnleggande eininga er lokalitetsbasen som fastlegg lokaliteten sitt namn og nummer, koordinater for sentralpunkt i lokaliteten, samt opplysningar om

hovudnaturtype, grunneigartilhøve og kartblad.

Deretter kan ein gå inn i andre baser og leggje inn opplysningar om naturmiljø og artsmangfald, men ut frå lokalitetane brukt i lokalitetsbasen.

Naturtypebasen vert nytta for å leggje inn prioritert naturtype etter DN sitt system, vegetasjonstypar, områdeskildring og forslag til skjøtsel og omsyn. Vanlegvis har vi også lagt inn ei vurdering av grannsemd på avgrensinga av lokalitetane, samt grunngjeving av verdsettinga.

På naturtypebasen er det i tillegg hefta ved ein base med funn av kryptogamer (lav, moser og sopp) og virvellause dyr, særleg raudlisteartar og signalartar på verdfulle miljø. For karplanter og virveldyr er det egne baser (karplantebasen, viltbasen) kobla direkte mot lokalitetsbasen, der opplysningar om artsfunn blir lagt inn (dato, finner, mengde, kvalitetsvurdering m.m.).

2.3 Verdsetting

Alle lokalitetar er verdsatt etter Direktoratet for naturforvaltning (1999a) sitt system, som deler inn lokalitetane i viktige («B») og svært viktige («A») område. I tillegg kjem område av lokal betydning («C») som Direktoratet for

naturforvaltning (1999c) har føyd til i etterkant av handbokarbeidet.

DN har satt opp 5 kriterium for verdsetting av lokalitetane:

storleik og utviklingsgrad (verdien stig med aukande areal og utviklingsgraden) grad av tekniske inngrep (tekniske inngrep

reduserer verdien)

førekomst av raudlisteartar (verdien auker med mengde og omfang av trugsmål) preg av kontinuitet (verdien auker med miljøet

sin alder)

sjeldsynte utformingar (nasjonalt og regionalt) Vi har prøvd å følgje rettleiinga frå DN ved verdsetting av lokalitetane så godt som råd.

Grunnen er ikkje minst fordi ein da får mest mogeleg like resultat mellom kommunane og uavhengig av kvern som utfører arbeidet. Noko skjønn er likevel ofte naudsynt, slik at ein kan ikkje utelukke at andre fagfolk i einskilde tilfelle ville ha satt ein annan verdi på lokalitetane. Eit avvik frå tilrådingane om verdisetting i handboka, er at lokaliteter med førekomst av lind ikkje automatisk har fått verdi svært viktig (A). Til det rekner vi arten som for vanleg i regionen. Vi har elles tolka handboka slik at førekomst av raudlisteartar i kategori direkte truga, sårbar og sjeldsynt automatisk gir verdi svært viktig (A), medan kategori omsynskrevjande automatisk minst gir verdi viktig (B). Avvik frå dette blir kommentert i kvart tilfelle.

Førekomst av raudlisteartar er ofte eit vesentleg kriterium for å rekne ein lokalitet som viktig eller svært viktig, og i handboka til Direktoratet for naturforvaltning (1 999a) har også raudlisteartar fått direkte verdi som viktige (artar i kategoriane omsynskrevjande og bør overvakast) eller svært viktige (artane i kategoriane direkte truga, sårbar og sjeldsynt).

Biologisk mangfald i Høyanger kommune - 12 - Miljøfaglig Utredning 2003

(14)

Raudlistekategoriane sin rangering og forkortingar er (med engelsk namn i parentes)

Ex - utrydda (extinct)

E - direkte truga (endangered) V - sårbar (vulnerable) R - sjeldsynt (rare)

DC - omsynskrevjande (declining, care demanding)

DM - bør overvakast (declining, monitoring species)

For øvrig vil vi vise til Direktoratet for naturforvaltning (1999b) si nye raudliste for nærare forklaring av inndeling, metodar og artsutval i den norske raudlista. Der er det også kortfatta omtaler av miljø artane lever i og viktige trugsmål.

2.4 Ordforklaringar

Her følgjer korte forklaringar på ein del ord og uttrykk som av og til blir brukt ved kartleggjing av biologisk mangfald.

Beitemarkssopp: Marklevande sopp som er knytta til lite gjødsla og jordbearbeida grasmarker med langvarig hevd. Dei har difor eit tyngdepunkt

utbreiinga i naturbeitemarker og naturenger.

Biologisk mangfald: Dette er mangfaldet av alt levande. Uttrykket skal omfatte både

variasjonen av naturtypar, av artar og mellom artar (genetisk variasjon). Det blir ofte fokusert sterkt på å ta vare på artsmangfaldet, men det er viktig å få med seg at vi også må ta vare på variasjonen av naturtypar, sjølv om desse ikkje alltid er spesielt artsrike eller inneheld truga artar , og at vi ikkje berre må ta vare på levedyktige bestander av ein art, men også den naturlege, genetiske variasjonen til arten,

Naturbeitemark: Gammal beitemark som er lite jordbearbeida, lite gjødsla og har vore i langvarig hevd. Dette er artsrike miljø der mangfaldet treng fortsatt tradisjonell skjøtsel for å overleve.

Natureng/slåtteeng: Gamle slåttemarker som har vore lite jordbearbeida, lite gjødsla og med langvarig hevd. Dette er artsrike miljø der mangfaldet treng fortsatt tradisjonell skjøtsel for å overleve.

Naturtype: Naturtypar er eit praktisk, forvaltningsretta verktøy for å kunne dele inn naturen i eininger eigna til avgrensing og kartleggjing. Direktoratet for naturforvaltning (1999a) seier det slik i samband med den kommunale kartleggjinga: 'Naturtypene er et slags felles multiplum der en prøver å fange opp alle de viktigste variasjoner på økosystemnivå'.

Inndelinga er grunnlagt på biologi, men er utan nokon einskapleg naturfagleg basis. Det faglege grunnlaget og vinklinga på dei kartlagte

naturtypane varierer difor. Vi må rekne med at inndeling og system kan bli endra efter kvart som det blir betre kunnskap og erfaring med systemet.

Nøkkelelement: Dette er element av stor verdi for mangfaldet. I skog gjeld det m.a. gamle, grove tre, hule tre, bergvegger, grove

steinblokker og kjelder. I kulturlandskapet kan det m.a. vere store tuntre, dammer, åkerholmer og små bekkedrag.

Raudliste: Sjå eigen oversikt i kapittel 2.3.

Raudlister gir ingen fasit for status til artsmangfaldet og dei fanger ikkje opp heile variasjonen til det biologiske mangfaldet. Dei har likevel vist seg å få meget stor gjennomslagskraft i miljøforvaltningen i de senere årene, m.a. fordi dei er oversiktlege, konkrete, dei rangsjerer artane og dei gir høve til å samanlikna artar og område.

Signalart: Ein art som indikerer miljøer med høge naturverdiar .

Vegetasjonstypar: Dette er samfunn av planter som stiller ganske like krav til næring og råme, og dei same artane går att der desse tilhøva finst. Sjå Fremstad (1997) for nærare forklaring og oppbygging av kartleggjingssystem.

(15)

3 Naturgrunnlaget

Her legg vi fram grunnlaget for kunnskapen om det biologiske mangfaldet i Høyanger.

3.1 Historisk utforsking av Høyanger

Høyanger har nok ikkje vore av del mest interessante og populære stadene å vitje for naturinteresserte folk. På tross av at det har vore naturleg å ferdast gjennom kommunen, anten ein skulle ut og inn av Sognefjorden, eller var på veg langs kysten, har fagfolka sjeldan teke seg tid til nokre lengre stopp i Høyanger.

Hovudårsaken til dette er nok at kommunen ikkje har verka like interessant å undersøke som kommunar med meir utprega kystklima lengre ute på kysten, eller kommunane i indre Sogn med sitt innlandsklima. Når berggrunnen i tillegg for det meste er sur og ikkje gir grunnlag for særleg

kalkkrevjande planter og naturtypar, har det vore freistande å berre fare raskt gjennom kommunen

på veg til andre mål.

Sjølv om denne haldninga er forståeleg, er det likevel litt synd, da også Høyanger er ein variert og spennande kommune. Fjell, fjorder, bratte lier og tronge dalføre gir grunnlag for eit stort mangfald og mange overraskingar. Her finst yttergrenser for austtege artar og innergrenser for kystplanter. I dei sørvendte liene er det varmekjære artar, medan dei nordvendte fjordliene har gode levevilkår for råmekrevjande, vestlege artar.

Sjølv om kommunen ikkje er av dei beste undersøkte i regionen, kjenner vi likevel brukbart til hovudtrekka i naturtilhøva her.

Alle hovudnaturtypar har vore oppsøkt av fagfolk, sjølv om fordelinga i omfang har vore skiftande. Særleg høg merksemd har varmekjære skogsmiljø, kulturlandskap og vassdragsmiljø fått.

Det er nok også innafor desse naturtypane kommunen har dei største kvalitetane. I tillegg har

det vore spredte registreringar av m.a. fjellnatur, myr og havstrender.

På organismenivå har undersøkingane i fyrste rekkje vore retta mot tradisjonelle grupper som

virveldyr (desse vert ikkje nærare omtala her) og karplanter. Nokre spredte lav- og

moseregistreringar er også utført, m.a. i skog og tilknytta vassdrag (som i fosserøykområde). For sopp, insekt og andre virvellause dyr, som utgjer det største artsmangfaldet, er lite kjent.

1800-1970

Den kjende botanikaren og soppeksperten Axel Blytt hadde ei kort vitjing i kommunen alt i 1867, da det ligg nokre belegg frå ham ved museet i Oslo, frå Vadheim og Lavik. Han må ha vore ein

av del få fagfolka som var i kommunen alt i dette århundret. Det er elles typisk at undersøkingane har avgrensa seg til Lavik og Vadheim. Dette

gjeld også mange andre fagfolk, som tydelegvis berre har oppsøkt nærområda fil del viktigaste trafikk-knutepunkta i kommunen.

Rundt førre århundreskiftet var den kjente lavrorskaren (og småbrukaren frå Indre

Hardanger) J.J. Havaas innom kommunen, også det i Vadheim. I tillegg hadde ein annan

hordalendingen nokre stopp i kommunen. Det var T. Lillefosse, som registrerte fleire stader i kommunen, også på sørsida, på 1920-talet. Han var av dei mest aktive plantesamlarane i Noreg på fyrste halvdel av 1900-talet. Det er likevel

noko påfallande at han samla inn meir materiale frå fleire av nabokommunane, som Gulen og

Hyllestad i vest og Leikanger lengre inne i fjorden.

Dei viktigaste registreringa før del ulike verne- og utbyggingsundersøkingene dei siste ti-åra, var nok Claus Kvamme og Per Wendelbo sin

ekspedisjon langs Sognefjorden i 1960. Da hadde dei fleire stopp i Høyanger, m.a. på Måren.

(16)

Elles er det ikkje så mykje å nemne frå denne tida, men Jens Holmboe var så vidt innom kommunen i 1909 og Bernt Kaalaas i 1898.

1970-2001

Kunnskapen om naturen i Høyanger og omfanget av undersøkingar har auka mykje dei siste ti-åra.

Mest omfattande og viktigast er nok Blom m.fl.

(1985) sine undersøkingar av vassdraga mellom Austerbø og Ortnevik på sørsida av fjorden. Dei la ned eit ganske stort feltarbeid i området, og tok for seg både karplanter, moser og dels lav. Liknande prosjekt vart også utført for Guddalsvassdragel (Skogen & Aarrestad 1986), der øvste delen ligg innafor kommunen i nordvest.

Det har også kome rapporter tilknytta Samla Plan for vassdrag for Bøelva, Måren og

Dyrneslielva (Fylkesmannen i Møre og Romsdal 1984a, 1984b, 1984c), men desse er mykje meir overfladiske og gir avgrensa ny kunnskap.

Da har verneplanarbeida vore av større verdi, særleg for edellauvskog. Desse har pågått over lang tid, og eit par lokalitetar i Høyanger har vare undersøkte (Korsmo 1975, Gaarder 1996, Fylkes- mannen i Sogn og Fjordane, miljøvernavdelinga 1979, 1992). Også våtmarksplanen har ført til

registreringar i kommunen, særleg av fuglelivet i nokre vatn nord for Lavik (Godø 1975, Fylkes- mannen i Sogn og Fjordane 1982, 1985). Det same gjeld myr (Singsaas & Moen 1985). Også for landskapsvernområdet i Stølsheimen er det produsert fagrapportar(m.a. Aastorp & Skarpen

1989, Einevoll m.fl. 1971, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, miljøvernavdelinga 1988).

Ei siste viktig kjelde er kulturlandskaps- registreringane til Høgskuten i Sogn og Fjordane (Hauge m.fl. 1991), der 16 lokalitetar er behandla med karplanteflora og kulturhistorie.

Ved kartleggjinga mangfaldet i Høyanger i 2002 vart det utført feltarbeid i kommunen av Siri W. Bøthun (Aurland Naturverkstad), Anne Dall- Larsen (Høyanger kommune), Helge Fjeldstad og Geir Gaarder (begge Miljøfaglig Utredning). Under dette feltarbeidet vart både karplanter, lav, moser

og sopp registrert, i fyrste rekkje innafor hovudnaturtypane kulturlandskap og skog, men også i noko grad havstrand og våtmark.

3.2 Klima og geologi

Topografi

Høyanger ligg i midtre fjordstrøk med store høgdeskilnader og ei lang, men lite variert strandline. Kommunen har fleire middels store vassdrag, men få større innsjøar. Eit

karakteristisk trekk ved kommunen er fleire stutte sidearmar til Sognefjorden mot nord og sør, til dels nesten avsnørle brakksvassfjorder.

Tabell 3

Nokre arealtal (i km2) for Høyanger kommune (ut frå arealstatistikk til Fylkesmannen si landbruksavdeling og Statens kartverk).

Tema Areal

Fordeling i høgdelag 0-300 m o.h. 143 (ferskvatn er ikkje 300-600 m o.h. 253

med) 600-900 m o.h. 329

900-1200 m o.h. 168 1200-1500 m o.h. 18 Naturmiljø Jordbruksområde 12 (for myr er truleg Drivverdig skog 67 berre areal under Herav kulturskog 7,5 skoggrensa oppgitt) Ferskvatn 46

Myr <1

Isbreer <1

Totalareal Landareal + ferskvatn

907

Berggrunn og lausmassar

Dei geologiske karta over Måløy (Kildal 1970) og Årdal (Lutro & Tveten 1996) dekkjer det meste av kommunen. Dei syner at det stort sett er gneis, kvartsitt og granitt i kommunen, noko som for det meste berre gir grunnlag for nøysam vegetasjon.

Vest for Lavik er det også små førekomster av glimmerskifer og grønstein. Sjølv om det ikkje

(17)

kjem fram av det grove, geologiske kartet gjeld dette helst m.a. eit parti ved Råe, der frodig edellauvskog lokalt pregar landskapet.

Klima

Høyanger ligg i eit belte litt inn frå kysten der terrenget stig mykje. Dette fører til store

nedbørsmengder. Nokre av dei mest nedbørrike plassane i landet ligg like utafor kommunen mot sør og vest, og det meste av dei høgareliggjande areala i kommunen får over 2000 mm i året.

Mengden nedbør avtek ganske raskt ned mot fjorden og innover langs fjorden, samtidig som fordampinga aukar. I lågareliggjande og austlege deler er difor klimaet mykje tørrare enn i vestlege og høgareliggjande strok.

Variert terreng og store høgdeskilnader og hellningsretninger auker dei klimatiske skilnadene.

Sjølv om klimaet i hovedtrekk er fuktig og oseanisk, får ein difor inn varmekjære trekk i mangfaldet i sørvendte lier i låglandet, og nokre stader også svakt austlege artar.

Tabell 4

Klimatiske og vegetasjonsgeografiske data for Høyanger kommune.

Tema Utbreiing Kjelde

Nedbør 1000-1500 mm i Låglandet ved Måren og Aune &

året innafor Ortnevik DNMI 1992 1500-2000 mm i Låglandet på sørsida og året innafor Vadheim 2000-2500 mm i Resten av areala under

året skoggrensa

Over 2500 mm i året Det meste av fjellområda

Temperatur +2° til 0° i januar Låglandet langs fjorden Førland &

DNMI 1992

fjorden Sørboreal- Øvrig areal under Nordboreal skoggrensa

Alpin Snaufjell over 400-700 m

Vegetasjons- Klart oseanisk Det meste av kommunen Moen 199E seksjon sekjson (02)

sone

0 ° til -4° i januar Resten, unhateke indre høgareliggjande areal +4 ° til -8 ° i januar Nokre høgfjellsparti +12°-+16°i juli Låglandet

+8°- +12° i juli Snaufjellet

Vegetasjons- Boreonamoral Sørvendte lier langs Moen 199E

Sterkt oseanisk , Høgareliggjande, vestlede humid under- deler

seksjon (03h)

Biologisk mangfald i Høyanger kommune - 16 - Miljøfagfig Utredning 2003

(18)

4 Hovudnaturtypar

Høyanger har alle dei 7 hovudnaturtypane som kulturlandskap, 5-ferskvatn/våtmark, 6- Direktoratet for naturforvaltning (1999a) bruker: 1- havstrandlkyst og 7-skog.

myr, 2-rasmark, berg og kantkratt, 3-fjell, 4- Tabell 5

Oversikt over hovudnaturtypane i Høyanger kommune, med framheving av viktige område og naturtypar. I tillegg er det sett fram forslag til kartleggjing for å betre kunnskapen og utarbeide skjøtsel- og forvaltningsplaner for spesielt viktige område.

Hovudnaturtype, tilstand og status for registreringer Oppfølging Myr

Det er ein del myr i Høyanger, men dette kjem ikkje fram av

arealoversikta i tabell 3. Ein årsak er nok at statistikken er noko grov, men viktigaste grunn er helst at det aller meste ligg i høgareliggjande skog og oppe på fjellet, over grensa for det produktive skogarealet.

Det fuktige klimaet gjer at myrene ikkje berre finst i flatt terreng, men også kan liggje i ganske bratte lisider, såkalla bakkemyrer. M.a.

har dette vore ein viktig kvalitet ved eit par av myrområdene som har vore vurdert i samband med verneplan for myr i kommunen.

Det ser ut til at myrene i kommunen stort sett er fattige

(nedbørsmyrer, fattige jordvassmyrer), og såkalla rikmyrer er hittil ikkje påvist. Nokre små flekker burde ein likevel kunne finne om det vert leita grundig.

Også dei andre prioriterte myrtypane er det nok dårleg med, sidan det er lite myr i låglandet. Kanskje kan det vere innslag av terrengdekkande myr nord for Lavik, og små flekkar med litt rike kjelder og kjeldebekker dukker sikkert opp i nokre tisider. Myr er nok likevel ikkje den naturtypen som bør prioriterast høgast ved nye undersøkingar i kommunen.

Rasmark, berg og kantkratt

Rasmark og blottlagt fjell (under skoggrensa) finst mange stader i Høyanger. Dette gjelder ikkje minst i dei bratte dalsidene til fjordarmer og dalføre som drenerer til Sognefjorden. Rasmarker og bergflåg er naturleg skoglause, åpne miljø. Her kan det vere naturlege engsamfunn med eit rikt mangfald og stort slektskap med meir kulturbetinga enger.

Det ser likevel ut til å være dårleg med interessante rasmarker og sørberg i Høyanger. Truleg er berggrunnen gjennomgåande for fattig og utvaskinga med nedbøren for høg. Mest truleg vil evt. interessante rasmarksenger liggje i svært bratte og dels utilgjengelege fjellsider som hittil ikkje har vore oppsøkt av fagfolk. Ein lokalitet med nordvendt rasmark er derimot registrert, da det her veks svært råmekreviande planter, moser og lav. Det er truleg at det finst fleire slike interessante miljø i kommunen, særleg i ytre deler på sørsida av fjorden.

Det er heller ikkje funne spesielle kantkratt i kommunen. I området rundt Lavik ut mot kommune rensa til H Ilestad kan det nok vere

Samtidig med andre typar kartleggjing , spesielt miljøkartleggjing i skog, er det viktig også å registrere førekomst av rikmyrer og kjeldesamfunn (desse er gjerne små og kan lett bli øydelagt av tilfeldige inngrep).

Ein bør vere varsam med inngrep i og inntil myrområde under skoggrensa i kommunen. Det er lite myr som ligg så lågt og desse har truleg alt ofte vore utsette for inngrep som har redusert naturverdiane.

Rasmarker rike på blomsterplanter og andre urter bør registrerast og takast vare på.

Rasmarker og bergflåg som ligg varmt og sørvendt i låglandet bør ein vere forsiktig med å øydeleggje utan fyrst å ha utført ei kartleggjing av det biologiske mangfaldet på staden.

(19)

innslag av noko interessante kystutformingar av slike, da det her m.a.

veks ein del bjørnebær og klimaet er ganske så kystprega. Inn mot Måren kan det kanskje vere meir innlandsprega varianter. Sjansane for å finne særprega ogleller velutvikla førekomster som bør

kartleggjast kan likevel ikkje seiast å vere særleg stor, Fjell

Gjennom vassdragsundersøkingane på sørsida av fjorden og vest for Vadheim kjenner vi ganske godt til fjellfloraen i Høyanger. Desse undersøkingane indikerer at kommunen i fjellet har ein gjennomført fattig karplanteflora utan sjeldsynte og kravfulle fjellplanter. Dette er da også i samsvar med kva ein veit om berggrunnen. Det skal likevel ikkje utelukkast at meir detaljerte undersøkingar avdekkjer einskilde førekomster. I nabokommunane i nord og nordaust har det på denne måten vist seg å vere nokre få interessante område.

Kulturlandskap

Det bratte terrenget som pregar Høyanger gir ikkje grunnlag for noko omfattande og lettdrive jordbruk. Dei aukande krava til lønnsemd og stordrift gir store problem for jordbruket i ei slik kommune. Dette var da også noko vi kunne merke under vårt feltarbeid, med tydeleg preg av fråflytting og attgroing mange stader. Del ser i fyrste rekkje ut til å vere i nokre få fjordbotnar og nedre delar av dalføre at små grender med aktivt jordbruk kan oppretthaldast. Elles er det mest spredte gardsbruk der brukarane er viljuge til å godta ei noko lågare inntekt og meir arbeid enn andre folk, som overlever.

Dei negative utslaga på det kulturbetinga biologiske mangfaldet av denne nasjonale jordbrukspolitikken blir store. Dei bruka som heng seg på krava frå staten må drive så intensivt at dei nesten aldri kan ta vare på noko biologisk mangfald av særleg verdi. Håpet ligg i dei bruka som fortsatt vil drive meir smått og variert.

Det gamle kulturlandskapet med stor variasjon i bruksmåter, der ein både hadde litt åkermark, noko kultureng og mykje beitemarker og hagemarker med styvingstre er gradvis i ferd med å forsvinne. Eit av få unntak både lokalt og nasjonalt er delar av stranda på sørsida av fjorden utafor Ortnevik (Skultestronda) der bjørketre fortsatt blir styva og beitetrykket er godt. Dei fleste andre stader står berre dei gamle styvingstrea og forfell inne i skogen eller har blitt hogd ut.

For gamle styvingstre har kommunen eit spesielt ansvar. Dette gjeld både dei store områda med bjørkehagar på sørsida av fjorden, men også innslaga av grove, styva edellauvtre. Slike har vi sett m.a.

på Måren (grove eiker), innafor Vadheim (grove almetre), ved NybøNambråka utafor Søreide (grove eiker), ved Hellebøen (grove eiker), ved Fagernes og nordsida av Høyangfjorden (grove lindetre).

Dei finst sikkert enda fleire stader. Sjølv om det er lenge sidan dei vart styva, har dei fortsatt store biologiske verdiar og det er viktig å ta godt vare på dei. Samstundes skulle ein nydanna styvingstre for å sikre at ikkje kontinuiteten blir broten.

Nokre små flekkar med artsrike, lite gjødsla slåtteenger i hevd er også kjent frå kommunen, i fyrste rekkje frå høgareliggjande jordbruksområde i nordvestre del av kommunen (som Mølmesdal og Sanden). Dette har blitt ein svært sjeldsynt naturtype over heile Noreg og det er viktig å ta vare på dei få restane som enno finst.

Også av naturbeitemark har det blitt mykje mindre og

tilbake an en fortsett. Man e beitemarker som tidle are må ha vore

Skulle det bli påvist førekomster av kalkkrevjande fjellplanter eller andre kravfulle og regionalt sjeldsynte fjellplanter i kommunen, er det viktig å ta vare på desse.

Det bør utførast ein systematisk kartleggjing av attværande artsrike naturbeitemarker og slåtteenger.

Særleg bør førekomsten av beitemarkssopp og karplanter registrerast. Prioriterte område bør vere setervollar og mindre bruk med tradisjonelt prega drift.

Eit par av Hauge m.fl. (1991) sine lokalitetar har ikkje vorte reinventert.

Dette bør utførast for å få ei vurdering av dagens status.

Alle attværande førekomster av styva edellauvtre bør registrerast og ikkje bli øydelagt. For viktige førekomster bør ein utarbeide forvaltningsplanar, der rekruttering av nye styvingstre kjem inn som ein sentral del.

Ein bør vurdere ei inventering av mosefloraen på middelaldrande og gamle parktre og frukttre, særleg ved Lavik, Vadheim og kanskje også langs lkjefjorden og Fuglsetfjorden.

Dei grove og gamle eiketrea ved NybøNambråka bør inventerast for lav og vedbuande sopp.

Det bør utførast ei systematisk undersøking av artsrike vegkanter.

Biologisk mangfald i Høyanger kommune - 18- Mtljøfaglig Utredning 2003

(20)

artsrike og biologisk verdfulle gror att. Det er likevel enno mogeleg å finne ganske artsrike og velhaldne beitemarker, både i randsoner til innmark i låglandet, tilknytta hagemarker med styvingstre og stølsvollar i høgareliggande område.

Det er også mogeleg det kan finnast andre verdfulle biologiske miljø i kulturlandskapet i kommunen. Dette gjeld t.d. artsrike vegkanter og parklandskap. Slike kan kanskje særleg ligge i det gamle

kulturlandskapet rundt Lavik, men også Vadheim, Måren og kanskje nokre stader på sørsida av fjorden har eit potensiale.

Ferskvannlvåtmark

Vatn og vassdrag er viktige landskapselement i Høyanger. Sjølv om mange av desse har store biologiske verdiar, ikkje minst som leveområde for laksefisk, dett dei fleste av dem utafor naturtypane som skal kartleggjast i dette prosjektet. Til det er dei for næringsfattige, djupe ogleller renn over bart fjell eller grov grus og stein. Eit par litt meir særprega og verdfulle miljø er likevel kartlagt i dette prosjektet.

Nesten alle tjern og innsjøar er oligotrofe (næringsfattige og med klart vann) eller dystrofe (humusrike myrtjern). Særleg i fjellet er det mange små og store næringsfattige tjern.

I låglandet (under 250 m o.h.) er det få innsjøar i kommunen, og det er difor generelt grunnlag for å rekne desse som verdfulle. Nokre av vatna er også ganske grunne, næringsrike og med ein god del vassvegetasjon, Til dels har desse blir meir frodige som følgje av ureining frå jordbruksdrift i nedbørfeltet, men del må likevel reknast for verdfulle for mangfaldet (særleg våtmarksfugl).

Det har nok tidlegare vore ein del små, men verdfulle flaummarksmiljø langs nedre delar av elvane i kommunen.

Vassdragsreguleringer og forbygninger har antageleg øydelagt dei fleste av desse, Vi har da heller ikkje avgrensa slike lokalitetar. Truleg vil ei meir detaljert kartleggjing få fram at fleire små part i kan ha lokal verdi, mens det ser ut til å vere lite att av flaummarker av meir regional interesse.

I dei uregulerte vassdraga er dei fleire stader små og store fossefall. Tilknytta desse kan det vere eit særprega mangfald av svært råmekrevjande moser og dels lav, såkalla fosserøyksamfunn. Slike er påvist ved fleire av elvane på sørsida av fjorden (Blom m.fl. 1985) og kan også finnast andre stader.

Skog

Nest etter snaufjellet er skog den viktigaste hovudnaturtypen i Høyanger. Fjordlier og dalfører opp til 400 - 700 m o.h. er i stor grad skogkledt, berre oppbrote av mindre parti med åpent kulturlandskap, rasmark, berg og nokre innsjøar.

Skogen i kommunen har, som for andre kommunar på Vestlandet, vore hardt unytta i lang tid. Urskog mangler difor, og i mange område er det også dårleg med biologisk gammal skog. Truleg har utnyttinga i periodar vore så hard at det har vore tendensar til avskoging av einskilde område.

I nyare tid blir skogen mykje mindre brukt til ved, tømmer og utmarksbeite. I mange skogslier er nok skogen difor tettare enn på lenge og med meir gamle og daude tre. I tillegg tek skogen att tidlegare åpne kulturlandskap. Det blir også fortsatt drive ein del aktivt skogbruk enno, Da blir den naturlege lauv- og furuskogen ofte erstatta med tette ran lantin ar. I till er det ein del uttak av ved.

Ei detaljert kartleggjing av restområde av flaummmarksmiljø bør utførast, og få dei største og mest intakte kartfesta og registrert.

Alle fosserøyksamfunn bør kartleggjast, særleg for moser.

Ein bør ikkje utføre inngrep i eller inntil våtmarksmiljø i låglandet (under 250 m o.h.), utan grundige biologiske vurderingar på førehand.

Det er viktig at desse skogtypane blir grundig kartlagt i kommunen og tekne god vare på: rike edellauvskogar (både med alm, lind, hassel og ask), skog med gammal og grov osp (både i sørvendte og nordvendte lier), eldre oreskog langs vassdrag (særleg i låglandet på sørsida av fjorden) og skog med gamle edellauvtre (slike kan ofte stå som einskilde tre i elles fattig skog). Kartleggjinga bør vere retta mot å fange opp mangfaldet av både karplanter, lav, sopp og dels moser i lokalitetane, noko avhengig av sko e.

(21)

Lokalt finst det også gardsbruk som driv ordinær skogsdrift på meir miljøvenleg, tradisjonelt vis, utan treslagsskifte og hogstflater.

Til saman fører skilnader i klima, topografi og brukshistorie til ein stor variasjon i skogen i kommunen, frå frodige og gamle lauvskoger til fattige furuskoger og tette granplantefelt. For det biologiske mangfaldet er det særleg dei rike ogleller gamle lauvskogane som har interesse. Naturtypen "rik edellauvskog" er da også den som har fått flest lokalitetar under kartleggjinga - i alt 15 stykker (over 25% av totalt tal). Desse ligg spredt i fjord- og dalsider, nesten alltid vendt mot sør eller sørvest. Det er opplagt fleire slike område som enno ikkje er kartlagt. Sjølv om Høyanger ikkje har så mykje edellauvskog som kommuner lengre inne i Sognefjorden, skil dei seg ut ved å vere meir kystprega. Kommunen har difor eit klart regionalt ansvar for å ta vare på denne skogtypen og fleire område har da også vore føreslegne eller vurderte som naturreservat.

Det er elles registrert noko eldre lauvskog som har mest av dei mindre varmekjære treslaga, særleg osp, bjørk og gråor. Særleg på sørsida av fjorden ser det ut til å vere fleire interessante slike skogsmiljø. Dette gjeld både gamle ospeskogar og gråorskogar.

Undersøkingane i 2002 viste at desse kan ha ein uvanleg rik flora av råmekrevjande, kystbundne og raudlista lavartar. Det kan sjå ut som om Høyanger er ein av dei viktigaste kommunane i fylket for dette elementet.

Dei store areala med bjørkedominert skog har det ikkje vore aktuelt å kartleggje i denne omgangen. Dei aller fleste er for fattige ogleller unge til å kome inn under dei prioriterte naturtypane i prosjektet. Det finst nok helst førekomster av frodig bjørkeskog med mykje høgstauder, men truleg ligg desse stort sett så avsides eller er såpass små at vi ikkje har fanga dei opp i kartleggjinga.

Kommunen har også ein god del furuskog, men ingen lokalitetar er prioriterte. Årsaken til dette er fleire. Gammal furuskog ser det ut til å vere lite av, og truleg ligg eventuelle førekomster så tungt tilgjengeleg at dei ikkje har vore aktuelle å oppsøke under dette prosjektet. I dei sørvendte fjordliene bør det vere innslag av litt rikare

lågurtfuruskoger, særleg. Mangel på slike er nok særleg grunna i at dei helst er små og vanskeleg å finne. Det er lettast å oppdage dei ved å kartleggje marklevande sopp, men den dårlege soppsesongen i 2002 gjorde dette lite aktuelt.

Havstrandlkyst

Høyanger har ei strandsone til sjø på over 16 mil. Likevel er det berre kartlagt eit par små flekkar med havstrand i kommunen, samt ein brakkvasspoll og eit verna sjøfuglområde på noen små øyer. Årsaken til så få lokalitetar er at fjorden stort sett er brådjup med mest bad fjell og grove steiner i strandkanten. Dette gjev dårleg grunnlag for prioriterte naturtypar. I tillegg er elveutløpa stod sett små og dei største (i Vadheim og Høyanger) sterkt påverka av menneskelege inngrep.

Det bør utførast ein systematisk gjennomgang av skogsmiljøa i kommunen, for å få ein betre oversikt over førekomst av verdfulle skogtypar og lokalitetar.

Granplantefelt i edellauvskoger bør så langt som råd systematisk bli fjerna og erstattast med treslag som høyrer til på staden.

Ein bør helst ikkje flatehogge (dette gjeld også vedhogst!) eller

treslagsskifte i frodige lauvskoger og i dei litt rikare furuskogane.

Dei små restane av deltaområde som er att ved elveutløpa i kommunen bør sparast for fleire inngrep.

Grus- og sandstrender, øyer og holmer på nordsida av fjorden vest for Vadheim bør kartleggjast betre, da det her kan vere mogeleg å finne små, men interessante havstrandmilø.

Biologisk mangfald i Høyanger kommune - 20 - Miljøfaglig Utredning 2003

(22)

5 Lokalitetar

Databasen over verdfulle naturområde i Høyanger kommune omfatter ved sluttføring av rapporten 59 lokalitetar. Berre 24 (frå utdrag) av desse har vore inne i Naturbasen til Fylkesmannen.

Resten er fyrst registrerte som verdfulle lokalitetar i dette prosjektet eller ved gjennomgang av litteratur. Mange av dei "nye" lokalitetane er basert på eldre undersøkingar, men ei rekkje område har tidlegare vore heilt ukjente. Det er mykje hagemark, naturbeitemark og rike edellauvskoger i databasen, noe som delvis spegler kva for naturtypar som har vorte

prioriterte under tidlegare feltundersøkingar i kommunen, og under feltarbeidet i 2002.

Nedafor er alle lokalitetar lista opp, saman med opplysningar om naturtype, naturverdi og om det er gjort artsregistreringar i området.

Opplysningane er ut frå dei data som er lagt inn i Natur2000. For å få meir detaljert informasjon om lokalitetane må ein sjå på utskrifter frå databasen.

Ein systematisk og detaljert gjennomgang av kommunen ville nok ført til at antall lokaliteter hadde vorte fleirdobla. Det står med andre ord enno att ein god del å kartleggje.

(23)

Tabell 6

Registrerte lokalitetar med spesiell naturverdi i Høyanger kommune, sortert etter naturtype og verdi. "Ein prikk i rubrikk for "andre" tyder at det er gjort funn på lokaliteten av andre artsgrupper, vanlegvis sopp, moser eller lav.

N Namn Hovudnaturtype myr

Naturtype

2 Åsane ved Sørestrandvatnet Terrengdekkende myr 2 Solrenningane - myr Andre viktige førekomster Hovudnaturtype rasmark, berg og kantkratt

5 Sørebø aust i

Hovudnaturtype kulturlandskap 29 Fagernes

l 5 Skultestronda 5 Varabråka

5 Svelhauglendingen 51 Mjølsvikneset 5 Ytre Dyrdal I Krossmo 3 Alvera

Kyrkjebø kyrkje

Solrenningane - kulturlandskap Søreide

5 Lonestølen Lobøstølen Espeskog, Måren 3 Sørevik

1 Mølmesdal Sanden Naustneset Bakkabø, Måren

3d Måren - Flætevika

3 Ytre Hellebøen 3 Båsen

4 Indre Torvund

Nordvendt berg og rasmark

Hagemark i Hagemark Hagemark Hagemark Hagemark Hagemark Hagemark Hagemark Naturbeitemark Naturbeitemark Naturbeitemark Naturbeitemark Naturbeitemark Naturbeitemark Naturbeitemark Slåtteenger Slåtteenger Slåtteenger Slåtteenger Store gamle tre Store gamle tre Store gamle tre Store gamle tre

Verdi

Lokalt viktig Viktig

Svært viktig

Svært viktig Svært viktig Svært viktig Viktig Viktig Viktig Lokalt viktig Lokalt viktig Viktig Viktig Viktig Viktig Lokalt viktig Lokalt viktig Lokalt viktig Viktig Viktig Viktig Lokalt viktig Svært viktig Viktig Lokalt viktig Lokalt viktig

Artsregistrermgar Vift Planter Andre

(24)

Hovudnaturtype ferskvatn/våtmark

4 Rotemyra Dammer Lokalt viktig

I Nykkefossen I Fossesprøytsoner Viktig

1 'Ortnevik: Vassdalsfossen Fossesprøytsoner Viktig 1 Mjølsvikfossen Fossesprøytsoner Viktig 2 Sørestrandsvatnet naturrreserva Rike kulturlandskapssjøerViktig 2 Langevatnet Rike kulturlandskapssjøer Viktig 4 Ytre Tredalen Rike kultudandskapssjøerViktig 4 Tangetjørna Rike kulturlandskapssjøerViktig Hovudnaturtype skog

49 Indredalen Gammal edellauvskog Svært viktig 4 Sørevikvika ved Steinsgilet Gammal lauvskog Svært viktig 3 Massnesvika Gammal lauvskog Viktig 5 Vassdalsvatnet nord Gammal lauvskog Viktig

3 Sørebøelva Gråor-heggeskog Svært viktig

1 Ramslia ved Øystrebøvatnet Rik edellauvskog Svært viktig 1 Ortnevik: Storedalen nordsida Rik edellauvskog Svært viktig 2 Lia under Turtnefjellet Rik edellauvskog Svært viktig 3Almdokkevatnet Rik edellauvskog Svært viktig

1 Vassdalsvatnet aust Rik edellauvskog Viktig

1Fessene Rik edellauvskog Viktig

Øystrebø Rik edellauvskog Viktig

1 Sørebø: Seljeskreda Rik edellauvskog Viktig

2 Gullbergane Rik edellauvskog Viktig

2Rå Rik edellauvskog Viktig

2Stangura Rik edellauvskog Viktig

3 Indre Hellebøen Rik edellauvskog Viktig 3 Rå - vestre del Rik edellauvskog Viktig 4 Myra ved Ikjen Rik edellauvskog Viktig

5 Ekrene Rik edellauvskog Viktig

41 Monsenden Rikere sumpskog Viktig

Hovudnaturtype havstrand/kyst

4 Ikjen Brakkvannsdelta Lokalt viktig

5 Øystrebøvatnet Brakkvannspoller Viktig 4 Breidhamnen Strandeng og strandsumpViktig 2 Storholmen Andre viktige førekomster Viktig

Biologisk mangfak i Høyanger kommune 23- - Mifjøfagfig Utredning 2003

(25)

6 Raudlisteartar

Eit sentralt verktøy for å finne og klassifisere viktige område for biologisk mangfald er

førekomst av raudlisteartar. Den norske raudlista skal oppdaterast med jamne mellomrom av Direktoratet for naturforvaltning. Den siste kom i 1999 (DN 1999b) og er ut frå kjent kunnskap om ca 15 000 artar innafor 27 artsgrupper. I overkant av 20% av desse artane er ført opp på raudlista.

Dei fleste av artsgruppene som er med på denne raudlista, er dårleg kjent (eller heilt ukjente) i Høyanger. Den best undersøkte gruppa er karplanter.

Det har også vore nokre undersøkingar av sopp, lav og moser (Blom m.fl. 1985, Gaarder 1996, Jordal & Gaarder 1995, eigne

undersøkingar i 2002), men kunnskapen om desse er likevel fortsatt dårleg til svært dårleg.

For ei svært viktig artsgruppe som insekt er det nestan ikkje gjort noko i det heile.

6.1 Raudlista insekt

Vi har berre fått fram informasjon om eit gammalt funn av ein liten sommerfugl av raudlista insekt i Høyanger. Denne arten - ein

revebjølledvergmålar - er truleg ikkje særleg kravfull, men det er gjort få funn av han i Noreg.

Vi må rekne med at det finst ein del fleire raudlista artar i kommunen, m.a. av biller. Ikkje minst bør undersøkingar i gammal skog i dei varme, sørvendte liene kunne gi interessante funn. Det same gjeld hagemarker med gamle og innhole lauvtre, både av hengjebjørk, lind og eik.

6.2 Raudlista karplanter

Også av karplanter er det berre kjent ein raudlisteart i kommunen. Det er den utprega oseaniske hinnebregna, som har innergrense i Sognefjorden i sørenden av Øystrebøvatnet. Arten bør kunne vekse også andre stader på sørsida av fjorden vest for Øystrebø. Hinnebregna kan

6.3 Raudlista sopp, lav og moser

Av dei 13 raudlisteartane i tabell 8 er det 5 sopp og 5 lavarter. Dette er ikkje uventa. Sopp er den mest artsrike organismegruppa vi har, nest etter insekt. Samtidig er det noko lettare å registrere og artsbestemme sopp. Lav er det mykje færre av, men det fuktige klimaet på sørsida av fjorden gir

vere lokalt ganske vanleg ute på kysten og skulle nok ikkje ha kome med på raudlista.

Det er kjent nokre andre raudlista karplanter i nabokommunane, særleg artar som veks i kulturlandskapet, som solblom, kvitkurle og skjeggknoppurt. I det minste kvitkurla bør også kunne vekse i Høyanger, men det står enno att å finne ho.

gode levevilkår for kravfulle lav. Ein gjennomgang av Frisvoll & Blom (1997) sin oversikt over raudlista moser i Noreg, gav berre funn av ein art i Høyanger. Den viktigaste årsaka er nok at det har vore leita mindre etter denne gruppa. Det skulle vere mogeleg å finne like mange raudlista moser som lav i kommunen.

Del fleste raudlista lav og soppartane er funne i rike og/eller fuktige lauvskogsmiljø, både edellauvskog og gammal lauvskog. I tillegg er

(26)

nokre raudlista sopp funne i naturbeitemark. Dette er ei ganske typisk fordeling, og betre

undersøkingar av raudlisteartar i kommunen, vil helst føre til at det særleg er i slike naturtypar at

talet aukar. I tillegg bør det vere mogeleg å finne artar m.a. i lågurtfuruskog, slåtteenger og

hagemarker med gamle styvingstre.

Tabell 8

Kjente raudlista karplanter, sopp, lav, moser og insekt i Høyanger, med opplysningar om nasjonal raudlistestatus etter Direktoratet for naturforvaltning (1999b). I tillegg er kjente lokalitetar der artane truleg førekjem (lokalitetsnummer er vist) og totalt antal funnllokalitetar oppgitt. Ein "x" viser at funnet er så gammalt eller grovt oppgitt at vi ikkje har klart å avgrense nokon lokalitet.

Norsk namn Vitenskapleg namn Raudliste Lokalitetar Antal funn

Karplanter

Hinnebregne Hymenophyllum wilsonii V 54 1

Sopp

Ospekvitkjuke Antrodia pulvinascens R 12 1

Glassblå raudskivesopp Entoloma caeroleopo/tum DC 8 1

Sleip jordtunge Geoglossum glutinosum DC 8 1

Narrepiggsopp Kavinia himantia DC 12,31.49 3

Rustkjuke Phellinus ferrugincsus DC 36 1

Lav

Praktlav Cetrelia olivetorum DC 30,31 2

Kranshinnelav Leptogium burgessii V 40 1

Skorpefiltlav Fuscopannaria ignobilis DC 29,31, 37,40,41,59 6

Kastanjelav Fuscopannaria sampaiana DC 40 1

Skoddelav Menegazzia terebrata DC 30,41 2

Moser

Skoddemose Brachydontium trichodes DM x 1

Insekt

Revebj ølledverg må ler Sum

Eupitheca pulchellata 13 artar

R x

22Iok.funn Av desse funna vart 14 gjort under våre

registreringar i 2002, d.v.s rundt 213 av raudlisteartane er nyfunn.

Biologisk mangfald r Høyanger kommune - 25 - Miijefaglig Utredning 2003

(27)

7 Nye undersøkingar

Det trengs nye undersøkingar i Høyanger kommune. Årsaken er i fyrste rekkje at prosjektet har hatt avgrensa ressurser og at kommunen er stor, variert og dels tungt tilgjengeleg. Fleire kjente og potensielt viktige lokalitetar har vorte oppsøkt, men nokre står att. Det er i tillegg tekne spredte stikkprøver i ulike naturmiljø. Ei systematisk

kartleggjing er derimot ikkje gjennomført, korkje av naturtypar eller område.

Ut frå herbariebelegg, eit par litteraturkjelder og eigne vurderingar, er det lista opp nokre lokalitetar i tabellen nedafor, der det allereie føreligg sterke indikasjoner på at lokalitetane er eller har vore biologisk spesielt verdfulle.

Tabell 9

Potensiell verdfulle naturområde i Høyanger. Det er ikkje føreteke nokre prioriteringar mellom område. I alt er 9 lokalitetar lista opp. Lokalitetsnamn kan vere feilskreve eller med forelda skrivemåte. UTM-koordinat med kilometers nøyaktighet bør berre sjåast på som rettleiande. Herbariebelegg er vist med en "0" (Oslo) eller "BG" (Bergen) i parentes under kjelde .

Namn Koordinat Opplysningar Kjelde

Værholmene LN 10 78 Funn av m.a, grusstorr, bakkeveronika og sjeldsynte asal-arter (i det minste smalasal,

Holmboe 1909 (0), Blytt 1867 (0), K.A. Lye

kanskje også småasal) 1989 (0)

Alverholmen, Alvervika LN 14 80 Funn av m.a. grusstorr og pølstorr Lillefosse 1928 (0) Vadheim LN 29 90 Funn av fjordskjørbuksurt flertel Lunde 1936 (0) Trevika ? Funn av skogfredlaus ved en bekk som renn ut i Kvamme & Wendelbo

fjorden her 1960 (BG)

Kløft opp for Store Vikholmen ? Funn av skogfredlaus Wendelbo 1957 (BG)

Breivika LN 23 83 Beita einerhage Hauge m.fl. (1991)

Markeset LN 32 95 Fortsatt aktiv styving i 1989. Område har potensiale for naturbeitemark

Hauge m.fl. (1991), eigne obs. 2002

Flogedalen LN 42 75 Gammal furuskog Blom m.ff. (1985)

Høyangfjorden søraust for Høyanger

LN 43 89 Edellauvskog Eigne observasjonar