Regulation (EC) no 725/2004 of the European Parliament and of the Council of 31 March 2004 on enhancing ship and port facility security
av 31. mars 2004
om styrket sikring av skip og havneanlegg
EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR — under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 80 nr. 2,
under henvisning til forslag fra Kommisjonen,
under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité(1), etter å ha rådspurt Regionkomiteen,
etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251(2) og ut fra følgende betraktninger:
1) Forsettlige ulovlige handlinger og særlig terrorisme er blant de største truslene mot idealene om demokrati, frihet og fred som er grunnleggende verdier i Den europeiske union.
2) Skipsfarten i Det europeisk fellesskap og statsborgerne som bruker den, samt miljøet, må til enhver tid sikres mot trusler om forsettlige ulovlige handlinger, som
terrorhandlinger, piratvirksomhet eller tilsvarende handlinger.
3) Ved transport av varer som inneholder særlig farlige stoffer, slik som kjemiske og radioaktive stoffer, kan faren for forsettlige ulovlige handlinger få alvorlige følger for statsborgere og miljøet i Fellesskapet.
4) Under Den internasjonale sjøfartsorganisasjonens (IMO) diplomatiske konferanse 12.
desember 2002 ble det vedtatt endringer i Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs (1974) (SOLAS-konvensjonen) samt et internasjonalt regelverk for sikring av skip og havneanlegg (ISPS-regelverket). Disse instrumentene har som formål å styrke sikringen av skip som benyttes i internasjonal handel og tilhørende havneanlegg. De inneholder obligatoriske bestemmelser, hvis omfang i Fellesskapet bør presiseres i visse tilfeller, samt bestemmelser i form av anbefalinger, der en del bør gjøres obligatoriske i Fellesskapet.
5) Med forbehold for medlemsstatenes regelverk på området nasjonal sikring og tiltak som kan treffes på grunnlag av avdeling VI i traktaten om Den europeiske union, bør den sikringsmessige målsetning som er beskrevet i betraktning 2, oppnås gjennom å vedta egnede tiltak på området sjøtransportpolitikk, som fastsetter felles standarder for
(1) EUT C 32 av 5.2.2004, s. 21.
(2) Europaparlamentsuttalelse av 19. november 2003 (ennå ikke offentliggjort i EUT) og europaparlamentsbeslutning av 22. mars 2004.
fortolkning, gjennomføring og kontroll innen Fellesskapet av de bestemmelsene som IMOs diplomatiske konferanse vedtok 12. desember 2002.
Gjennomføringsmyndigheten bør overdras til Kommisjonen for vedtak av detaljerte gjennomføringsbestemmelser.
6) Denne forordning respekterer grunnleggende rettigheter, og følger de prinsipper som er nedfelt i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter.
7) Utover skip som benyttes i internasjonal skipsfart og de havneanleggene som betjener dem, bør sikringen styrkes for skip i nasjonal trafikk i Fellesskapet samt tilhørende havneanlegg, særlig for passasjerskip, på grunnlag av det store antall menneskeliv som settes i fare gjennom slik trafikk.
8) Del B av ISPS-regelverket inneholder en rekke anbefalinger, som bør gjøres obligatoriske i Fellesskapet med henblikk på en ensartet gjennomføring av den sikringsmessige målsetning beskrevet i betraktning 2.
9) For å bidra til den anerkjente og nødvendige målsetningen om å fremme nærskipsfarten innenfor Fellesskapet, bør medlemsstatene bli oppfordret til, i henhold til regel 11 i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten, å inngå avtaler om sikringsordninger for rutetrafikk innenfor Fellesskapet, som benytter egne
havneanlegg, uten at dette setter den ønskede generelle sikringsstandarden i fare.
10) For havneanlegg som ligger i havner som bare unntaksvis betjener internasjonal skipsfart, kan det være en uforholdsmessig stor oppgave å anvende alle de
sikringsreglene som er fastsatt i denne forordning. Medlemsstatene bør, på grunnlag av de sårbarhetsvurderinger som de utfører, fastslå hvilke havner som berøres og hvilke erstatningstiltak som kan gi et tilfredsstillende beskyttelsesnivå.
11) Medlemsstatene bør aktivt kontrollere at sikringsreglene følges av skip, uansett opprinnelse, som har til hensikt å anløpe en havn i Fellesskapet. Den berørte
medlemsstaten bør oppnevne en «vedkommende myndighet for sikring av sjøfarten»
som har ansvar for å samordne, gjennomføre og kontrollere anvendelsen av de sikringstiltakene for skip og havneanlegg som er fastsatt i denne forordning. Denne myndigheten bør kreve at hvert skip som har til hensikt å anløpe havnen, på forhånd leverer opplysninger om sitt internasjonale sertifikat for sikring av skip, om de
nåværende og tidligere sikringsnivåer for skipet, samt andre praktiske opplysninger om sikring.
12) Det bør være mulig for medlemsstatene å gi unntak fra det systematiske kravet om å gi opplysningene i betraktning 11) når det gjelder rutetrafikk til sjøs innenfor Fellesskapet eller nasjonalt, forutsatt at selskapene som betjener disse rutene, til enhver tid kan gi slike opplysninger på oppfordring fra vedkommende myndigheter i medlemsstatene.
13) Sikringskontroller i havnen kan utføres av vedkommende myndigheter for sikring av sjøfarten i medlemsstatene, men også når det gjelder det internasjonale sertifikatet for sikring av skip, av inspektører som handler innenfor rammen av havnestatskontroll, som fastsatt i rådsdirektiv 95/21/EF av 19. juni 1995 om håndheving av internasjonale standarder for sikkerhet, hindring av forurensning og leve- og arbeidsvilkår om bord på skip som anløper havner i Fellesskapet, og som seiler i farvann under medlemsstatenes
jurisdiksjon (havnestatskontroll)(1). Det er derfor nødvendig å sørge for at de berørte myndigheter kompletterer hverandre når flere ulike myndigheter er involvert.
14) På bakgrunn av det antall parter som er involvert i gjennomføringen av sikringstiltak, bør hver medlemsstat oppnevne en enkelt vedkommende myndighet som har ansvar for å samordne og overvåke sikringstiltakene for skipsfart på nasjonalt plan.
Medlemsstatene bør skaffe de nødvendige midler og utarbeide en nasjonal plan for gjennomføring av denne forordning for å oppnå den sikringsmessige målsetningen beskrevet i betraktning 2, særlig ved hjelp av en tidsplan for tidlig gjennomføring av visse tiltak i samsvar med vilkårene i resolusjon 6, som IMOs diplomatiske konferanse vedtok 12. desember 2002. Effektiviteten av kontrollen av gjennomføringen i hvert nasjonale system bør være underlagt inspeksjoner som overvåkes av Kommisjonen.
15) En effektiv og ensartet anvendelse av tiltakene i henhold til denne politikken reiser viktige finansieringsmessige spørsmål. Finansiering av visse ytterligere sikringstiltak bør ikke føre til konkurransevridning. Kommisjonen bør derfor umiddelbart foreta en undersøkelse (som særlig skal se nærmere på hvordan finansieringen er delt mellom offentlige myndigheter og operatørene, uten at dette berører kompetansefordelingen mellom medlemsstatene og Det europeiske fellesskap), og framlegge resultatene og eventuelle forslag for Europaparlamentet og Rådet.
16) Tiltakene som er nødvendige for å gjennomføre denne forordning, skal vedtas i samsvar med rådsbeslutning 1999/468/EF av 28. juni 1999 om fastsettelse av nærmere regler for utøvelsen av den gjennomføringsmyndighet som er tillagt Kommisjonen.(2) Det bør innføres en framgangsmåte for tilpasning av denne forordning i lys av de oppnådde erfaringer, for å gjøre også andre bestemmelser i del B av ISPS-regelverket
obligatoriske, som ikke allerede gjøres obligatoriske gjennom denne forordning.
17) Ettersom målsetningene for denne forordning, som er å innføre og iverksette egnede tiltak for sjøtransportpolitikken, ikke i tilstrekkelig grad kan nås av medlemsstatene, og derfor, fordi denne forordning omfatter hele Europa, lettere kan nås på fellesskapsplan, kan Fellesskapet treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet, slik det er fastsatt i traktatens artikkel 5. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet i samme artikkel går denne forordning ikke ut over det som er nødvendig for å oppnå disse målsetningene — VEDTATT DENNE FORORDNING:
Artikkel 1 Målsetninger
1. Denne forordning har som hovedformål å innføre og iverksette hensiktsmessige
fellesskapstiltak med sikte på å styrke sikringen av skip som brukes i internasjonal handel og nasjonal trafikk, samt tilhørende havneanlegg, mot trusselen fra forsettlige ulovlige
handlinger.
(1) EFT L 157 av 7.7.1995, s. 1. Direktivet sist endret ved europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/84/EF (EFT L 324 av 29.11.2002, s. 53).
(2) EFT L 184 av 17.7.1999, s. 23.
2. Forordningen har også til hensikt å skape et grunnlag for den harmoniserte
fortolkningen og gjennomføringen samt kontroll på fellesskapsplan av særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten som ble vedtatt av IMOs diplomatiske konferanse den 12.
desember 2002, som endret Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs (1974) (SOLAS-konvensjonen) og fastsatte det internasjonale regelverk for sikring av skip og havneanlegg (ISPS-regelverket).
Artikkel 2 Definisjoner I denne forordning menes med:
1. «SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten»: de endringer som er gjengitt i vedlegg I til denne forordning, som setter inn et nytt kapittel XI-2 i vedlegget til IMOs SOLAS-konvensjon, i dens ajourførte versjon,
2. «ISPS-regelverk»: IMOs internasjonale regelverk for sikring av skip og havneanlegg, i dets ajourførte versjon,
3. «del A av ISPS-regelverket»: preambelen og de obligatoriske kravene som utgjør del A av ISPS-regelverket, som er gjengitt i vedlegg II til denne forordning, vedrørende bestemmelsene i kapittel XI-2 i vedlegget til SOLAS-konvensjonen, i dens ajourførte versjon,
4. «del B av ISPS-regelverket»: veiledningen som utgjør del B av ISPS-regelverket, som er gjengitt i vedlegg III til denne forordning, vedrørende bestemmelsene i kapittel XI-2 i vedlegget til SOLAS-konvensjonen, med endringer, og i del A av ISPS-regelverket, i dens ajourførte versjon,
5. «sikring av sjøfarten»: kombinasjonen av forebyggende tiltak som tar sikte på å beskytte skipsfart og havneanlegg mot forsettlige ulovlige handlinger,
6. «kontaktpunkt for sikring av sjøfarten»: det organ som er utpekt av hver medlemsstat for å fungere som kontaktpunkt for Kommisjonen og andre medlemsstater, og som skal tilrettelegge, følge opp og opplyse om anvendelsen av sikringstiltak for sjøfarten fastsatt i denne forordning,
7. «vedkommende myndighet for sikring av sjøfarten»: en myndighet som er utpekt av en medlemsstat for å samordne, gjennomføre og overvåke anvendelsen av sikringstiltakene fastsatt i denne forordning med hensyn til skip og/eller ett eller flere havneanlegg.
Kompetansen til denne myndigheten kan variere avhengig av oppgavene den er pålagt, 8. «internasjonal skipsfart»: alle sjøtransporttjenester med skip fra et havneanlegg i en
medlemsstat til et havneanlegg utenfor denne medlemsstaten, eller omvendt,
9. «nasjonal skipsfart»: alle sjøtransporttjenester med skip i havområder fra et havneanlegg i en medlemsstat til samme havneanlegg eller et annet havneanlegg innenfor denne medlemsstaten,
10. «rutetrafikk»: en rekke overfarter som er organisert på en slik måte at det opprettholder en forbindelse mellom to eller flere havneanlegg:
a) enten på grunnlag av en offentliggjort seilingsplan,
b) eller med en slik regelmessighet eller hyppighet at det utgjør systematiske overfarter,
11. «havneanlegg»: et sted der kontakt mellom skip og havn forekommer. Dette omfatter områder som ankerplasser, venteplasser og ankomst fra sjøsiden, etter hva som er aktuelt,
12. «kontakt mellom skip og havn»: det samspillet som oppstår når et skip direkte og umiddelbart påvirkes av handlinger som omfatter forflytning av personer eller varer eller ytelsen av havnetjenester til eller fra skipet,
13. «forsettlig ulovlig handling»: en forsettlig handling som på grunn av sin art eller sammenheng kan skade skipene som benyttes i internasjonal eller nasjonal skipsfart, deres passasjerer eller deres tilhørende havneanlegg.
Artikkel 3
Felles tiltak og virkeområde
1. Når det gjelder internasjonal skipsfart, skal medlemsstatene senest 1. juli 2004 i sin helhet anvende SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten og del A av ISPS-regelverket, på de vilkår og for de skip, rederier og havneanlegg som er nevnt i disse tekstene.
2. Når det gjelder nasjonal skipsfart, skal medlemsstatene senest 1. juli 2005 anvende SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten og del A av ISPS- regelverket for passasjerskip som seiler i nasjonal trafikk, og som hører til klasse A, som definert i Artikkel 4 i rådsdirektiv 98/18/EF av 17. mars 1998 om sikkerhetsstandarder for passasjerskip(1), samt for deres rederier, som definert i forordning IX-1 i SOLAS-
konvensjonen, og for de havneanleggene som betjener dem.
3. Medlemsstatene skal, etter en obligatorisk vurdering av risikoen for sikringen, beslutte i hvilket omfang de senest 1. juli 2007 skal anvende bestemmelsene i denne forordning på andre kategorier av skip som går i nasjonal trafikk, enn dem som er omtalt i nr. 2, deres rederier og de havneanlegg som betjener dem. Det generelle sikringsnivået bør ikke settes i fare på grunn av en slik beslutning.
Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om slike beslutninger når de vedtas, samt den periodiske gjennomgåelsen av disse, som skal finne sted minst hvert femte år.
(1) EFT L 144 av 15.5.1998, s. 1. Direktivet sist endret ved kommisjonsdirektiv 2003/75/EF (EUT L 190 av 30.7.2003, s. 6).
4. Ved gjennomføringen av de bestemmelsene som følger av nr. 1, 2 og 3, skal medlemsstatene fullt og helt ta hensyn til veiledningen som inngår i del B av ISPS- regelverket.
5. Medlemsstatene skal oppfylle følgende bestemmelser i del B av ISPS-regelverket, som om de var obligatoriske:
– 1.12 (revisjon av sikringsplaner for skip), – 1.16 (sårbarhetsvurdering av havneanlegg),
– 4.1 (beskyttelse av sikringsplaners og sårbarhetsvurderingers fortrolighet), – 4.4 (anerkjente sikringsorganisasjoner),
– 4.5 (minimumskompetanse for anerkjente sikringsorganisasjoner), – 4.8 (fastsettelse av sikringsnivå),
– 4.14, 4.15, 4.16 (kontaktpunkter og opplysninger om havneanleggenes sikringsplaner), – 4.18 (identifikasjonsdokumenter),
– 4.24 (skipenes anvendelse av de sikringstiltakene som anbefales av den stat hvis sjøterritorium de seiler i),
– 4.28 (bemanning av skip),
– 4.41 (formidling av opplysninger når et skip bortvises eller nektes adgang til en havn), – 4.45 (skip fra en stat som ikke part i konvensjonen),
– 6.1 (rederiets forpliktelse til å gi skipsføreren opplysninger om operatørene av skipet), – 8.3 til 8.10 (minstestandarder for sikringsvurdering av skipet),
– 9.2 (minstestandarder for skipets sikringsplan),
– 9.4 (anerkjente sikringsorganisasjoners uavhengighet),
– 13.6 og 13.7 (hyppighet av sikkerhetsøvelser og sikkerhetsopplæring for skipets besetning og for rederiets og skipets sikringsoffiserer),
– 15.3 og 15.4 (minstestandarder for sårbarhetsvurdering av havneanlegget), – 16.3 og 16.8 (minstestandarder for havneanleggets sikringsplan),
– 18.5 og 18.6 (hyppighet av sikkerhetsøvelser og sikkerhetsopplæring i havneanlegg og for havneanleggets sikkerhetsansvarlige).
6. Uten hensyn til bestemmelsene i punkt 15.4 i del A av ISPS-regelverket, skal den periodiske gjennomgåelsen av sårbarhetsvurderingen for havneanlegget, som er fastsatt i
punkt 1.16 i del B av ISPS-regelverket, gjennomføres innen fem år etter at vurderingen sist ble utført eller sist ble gjennomgått.
7. Denne forordningen skal ikke gjelde for krigsskip og troppetransportskip, lasteskip med en bruttotonnasje på under 500, skip som ikke drives fram av mekaniske midler, treskip av primitiv konstruksjon, fiskefartøyer eller fartøyer som ikke anvendes til
forretningsvirksomhet.
8. Uten hensyn til bestemmelsene i punkt 2 og 3, skal medlemsstatene når sikringsplaner for skip og havneanlegg godkjennes, sørge for at slike planer inneholder hensiktsmessige bestemmelser som sørger for at sikringen av skip som denne forordning gjelder for, ikke settes i fare av noe skip eller kontakt mellom skip og havn eller virksomhet mellom skip, som gjelder skip som ikke er omfattet av denne forordningen.
Artikkel 4
Formidling av opplysninger
1. Hver medlemsstat skal formidle til IMO, Kommisjonen og andre medlemsstater de opplysninger som kreves i henhold til regel 13 (formidling av opplysninger) i SOLAS- konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten.
2. Hver medlemsstat skal formidle til Kommisjonen og de andre medlemsstatene kontaktopplysninger for de tjenestemennene som er nevnt i punkt 4.16 i del B av ISPS- regelverket, og opplysningene fastsatt i punkt 4.41 i del B av ISPS-regelverket, når et skip bortvises fra eller nektes adgang til en havn i Fellesskapet.
3. Hver medlemsstat skal utarbeide en liste over berørte havneanlegg på grunnlag av sårbarhetsvurderingene av havneanlegg som er utført, og fastslå omfanget av tiltakene som er truffet for å gjennomføre bestemmelsene i nr. 2 i regel 2 (omfanget når det gjelder
havneanlegg som unntaksvis betjener utenriksfarten) i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten.
Hver medlemsstat skal formidle den nevnte listen til de andre medlemsstatene og til Kommisjonen innen 1. juli 2004. Kommisjonen og alle berørte medlemsstater skal også få tilstrekkelige opplysninger om de tiltak som er truffet.
Artikkel 5
Alternative sikringsavtaler eller tilsvarende sikringsordninger
1. For formålene i denne forordning kan regel 11 (alternative sikringsavtaler) i SOLAS- konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten, også få anvendelse på rutetrafikk innenfor Fellesskapet, som benytter egne havneanlegg.
2. For dette formål kan medlemsstatene hver især og seg imellom inngå bilaterale eller multilaterale avtaler som fastsatt i nevnte SOLAS-regel. Medlemsstatene kan inngå slike avtaler, særlig for å fremme nærskipsfart innenfor Fellesskapet.
De berørte medlemsstater skal underrette Kommisjonen om avtalene og gi tilstrekkelige opplysninger om tiltakene til at Kommisjonen kan undersøke om avtalene svekker sikringsnivået for andre skip eller for havneanlegg som ikke er omfattet av avtalene.
Opplysninger om tiltak som er direkte knyttet til nasjonal sikring, kan eventuelt utelukkes fra underretningen til Kommisjonen.
Kommisjonen skal undersøke om avtalene sikrer et tilstrekkelig beskyttelsesnivå, særlig når det gjelder kravene i punkt 2 i ovennevnte SOLAS-regel 11, og om de er i overensstemmelse med fellesskapsretten og er i samsvar med det indre markeds funksjon. Dersom avtalene ikke oppfyller disse kriteriene, skal Kommisjonen innen fire måneder treffe en beslutning etter framgangsmåten nevnt i artikkel 11 nr. 3. I slike tilfeller skal de berørte medlemsstatene oppheve eller tilpasse avtalene i samsvar med dette.
3. Den periodiske gjennomgåelsen av slike avtaler som er fastsatt i punkt 4 i regel 11 i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten, skal finne sted minst hvert femte år.
4. Medlemsstatene kan for nasjonal skipsfart og for havneanlegg som er nevnt i artikkel 3 nr. 2 og artikkel 3 nr. 3 i denne forordning, vedta tilsvarende sikringsordninger som fastsatt i regel 12 (tilsvarende sikringsordninger) i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten, forutsatt at slike sikringsordninger er minst like effektive som dem som er foreskrevet i kapittel XI-2 i SOLAS-konvensjonen og de relevante obligatoriske
bestemmelsene i ISPS-regelverket.
Den berørte medlemsstaten skal oversende Kommisjonen tilstrekkelige opplysninger om slike ordninger når de vedtas, sammen med resultatet av de periodiske gjennomgåelsene innen fem år etter at de ble vedtatt eller sist ble gjennomgått.
Vilkårene for anvendelsen av slike ordninger skal være underlagt Kommisjonens inspeksjoner som fastsatt i artikkel 9 nr. 4, 5 og 6 i denne forordning og i samsvar med reglene fastsatt der.
Artikkel 6
Framlegging av sikringsopplysninger før anløp i en havn i en medlemsstat
1. Når et skip som omfattes av bestemmelsene i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av skipsfarten og ISPS-regelverket eller av artikkel 3 i denne forordning, meddeler at det har til hensikt å anløpe en havn i en medlemsstat, skal vedkommende myndighet for sikring av sjøfarten i denne medlemsstaten kreve at opplysningene nevnt i punkt 2.1 i regel 9 (skip som har til hensikt å anløpe en havn i en annen kontraherende stat) i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten, legges fram. Nevnte myndighet analyserer i den grad det er nødvendig, de framlagte opplysningene, og anvender eventuelt den framgangsmåten som er fastsatt i punkt 2 i denne SOLAS-regelen.
2. Opplysningene nevnt i nr. 1, skal framlegges:
a) minst 24 timer på forhånd, eller
b) senest på det tidspunktet skipet forlater forrige havn, dersom reisetiden er mindre enn 24 timer, eller
c) dersom anløpshavnen ikke er kjent eller dersom den endres under reisen, så snart anløpshavnen blir kjent.
3. Det skal oppbevares en rapport over den framgangsmåten som er fulgt for hvert enkelt skip som har vært utsatt for en sikringsrelatert hendelse, som definert i punkt 1.13 i regel 1 (definisjoner) i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten.
Artikkel 7
Unntak fra bestemmelsene om framlegging av sikringsopplysninger før anløp i en havn 1. Medlemsstater kan unnta rutetrafikk som går mellom havneanlegg som ligger på deres territorium, fra kravet fastsatt i artikkel 6, når følgende vilkår er oppfylt:
a) Rederiet som driver rutetrafikken nevnt over, utarbeider og ajourfører en liste over de berørte skipene og sender den til vedkommende myndighet for sikring av sjøfarten for den berørte havnen.
b) For hver reise som foretas, stilles opplysningene som er fastsatt i punkt 2.1 i regel 9 i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten, til rådighet for vedkommende myndighet for sikring av sjøfarten, på anmodning. Rederiet må opprette et internt system for å sikre at nevnte opplysninger, 24 timer i døgnet og uten
forsinkelser, på anmodning kan sendes til vedkommende myndighet for sikring av sjøfarten.
2. Når det drives internasjonal rutetrafikk mellom to eller flere medlemsstater, kan de enkelte berørte medlemsstater anmode de øvrige medlemsstatene om et unntak for denne tjenesten i samsvar med vilkårene fastsatt i nr. 1.
3. Medlemsstater skal regelmessig kontrollere at vilkårene fastsatt nr. 1 og 2, er oppfylt.
Når minst ett av disse vilkårene ikke lenger er oppfylt, skal medlemsstatene omgående trekke tilbake retten til unntak for det berørte rederiet.
4. Medlemsstater skal utarbeide en liste over rederier og skip som er omfattet av unntak i henhold til denne artikkelen, og skal sørge for å ajourføre denne listen. De skal oversende denne listen og ajourføringer av den til Kommisjonen og alle berørte medlemsstater.
5. Uten hensyn til bestemmelsene i nr. 1 og 2, kan en medlemsstat ut fra sikringshensyn og på grunnlag av hvert enkelt tilfelle, be om framlegging av opplysningene nevnt i punkt 2.1 i regel 9 i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten før anløp i en havn.
Artikkel 8
Sikringskontroller i en medlemsstats havner
1. Kontroll av sertifikat, som definert i punkt 1.1 i regel 9 (kontroll av skip i havn) i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten, skal utføres i havnen enten av vedkommende myndighet for sikring av sjøfarten som definert i artikkel 2 nr. 7 i denne forordning, eller av inspektører definert i artikkel 2 nr. 5 i direktiv 95/21/EF.
2. Når tjenestemannen som utfører kontrollen av sertifikatet nevnt i nr. 1, har begrunnet mistanke om at skipet ikke oppfyller kravene i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten og i ISPS-regelverket, men ikke tilhører den myndigheten som i denne medlemsstaten har ansvar for å utføre tiltakene nevnt i punkt 1.2 og 1.3 i regel 9 i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten, skal vedkommende omgående henvise saken til nevnte myndighet.
Artikkel 9
Gjennomføring og samsvarskontroll
1. Medlemsstatene skal utføre de administrative oppgaver og kontrolloppgaver som kreves i henhold til bestemmelsene i SOLAS-konvensjonens særlige tiltak for å styrke sikringen av sjøfarten og i ISPS-regelverket. De skal sikre at alle nødvendige midler avsettes og er tilgjengelige for gjennomføringen av bestemmelsene i denne forordning.
2. Medlemsstatene skal utpeke et kontaktpunkt for sikring av sjøfarten innen 1. juli 2004.
3. Hver medlemsstat skal vedta et nasjonalt program for gjennomføringen av denne forordning.
4. Seks måneder etter datoen for gjennomføringen av de relevante tiltakene nevnt i artikkel 3, skal Kommisjonen, i samarbeid med kontaktpunktet nevnt i nr. 2, innlede inspeksjoner, herunder inspeksjoner av et passende utvalg av havneanlegg og berørte rederier, for å overvåke medlemsstatenes gjennomføring av denne forordning. Disse inspeksjonene skal ta hensyn til de opplysningene som er gitt av kontaktpunktet nevnt i nr. 2, herunder
kontrollrapporter. Nærmere regler for slike inspeksjoner skal vedtas etter framgangsmåten nevnt i artikkel 11 nr. 2.
5. De tjenestemenn som Kommisjonen gir i oppdrag å utføre inspeksjoner i samsvar med nr. 4, skal utøve sin myndighet etter å ha framlagt en skriftlig fullmakt som angir
inspeksjonens gjenstand og formål, og datoen da den skal begynne. Kommisjonen skal i god tid før inspeksjonen informere medlemsstatene som berøres av inspeksjonene.
Den berørte medlemsstaten skal underkaste seg slike inspeksjoner og sikre at berørte organer eller personer også underkaster seg inspeksjonene.
6. Kommisjonen skal oversende inspeksjonsrapportene til den berørte medlemsstat, som innen tre måneder etter at de er mottatt, skal angi hvilke tiltak som er truffet for å rette opp eventuelle mangler. Rapporten og listen over tiltak som er truffet, skal oversendes komiteen som er nevnt i artikkel 11 nr. 1.
Artikkel 10
Innlemmelse av endringer i internasjonale instrumenter
1. De gjeldende internasjonale instrumenter som er nevnt i artikkel 2, som anvendes i samsvar med artikkel 3 nr. 1, skal være de som har trådt i kraft, herunder de siste endringene av disse, med unntak av endringene som er unntatt fra denne forordnings virkeområde som
2. Innlemmelsen av endringer i internasjonale instrumenter nevnt i artikkel 2, med hensyn til skip i nasjonal trafikk og de havneanlegg som betjener dem, som denne forordning
omfatter, i den grad de utgjør en teknisk ajourføring av bestemmelsene i SOLAS-
konvensjonen og ISPS-regelverket, skal avgjøres etter framgangsmåten nevnt i artikkel 11 nr.
2. Framgangsmåten for kontroll av samsvar fastsatt i nr. 5, får ikke anvendelse i disse tilfellene.
3. Etter framgangsmåten nevnt artikkel 11 nr. 2, kan det vedtas bestemmelser for å fastsette harmoniserte framgangsmåter for anvendelse av ISPS-regelverkets obligatoriske bestemmelser, uten at virkeområdet til denne forordning utvides.
4. For formålene i denne forordning og med henblikk på å redusere risikoene for konflikt mellom Fellesskapets sjøfartsregelverk og internasjonale instrumenter, skal medlemsstatene og Kommisjonen samarbeide gjennom samordningsmøter og/eller på andre hensiktsmessige måter, for i forekommende tilfelle å fastsette en felles holdning eller metode i de
vedkommende internasjonale fora.
5. Det fastsettes herved en framgangsmåte for å kontrollere samsvar, med det formål å unnta fra virkeområdet til denne forordningen, alle endringer i et internasjonalt instrument, bare dersom det på grunnlag av en vurdering som Kommisjonen har foretatt, er en åpenbar risiko for at en slik endring vil senke standardene for sikring av sjøfarten eller vil være uforenlig med Fellesskapets regelverk.
Framgangsmåten for å kontrollere samsvar må brukes utelukkende for å foreta endringer i denne forordning på områdene som uttrykkelig er omfattet av framgangsmåten nevnt i artikkel 11 nr. 2, og strengt innenfor rammen av utøvelsen av de gjennomføringsmyndigheter som er tillagt Kommisjonen.
6. Under de omstendigheter som er nevnt i nr. 5, skal framgangsmåten for å kontrollere samsvar innledes av Kommisjonen, som når det er relevant skal handle etter anmodning fra en medlemsstat.
Kommisjonen skal omgående fremlegge for komiteen nevnt i artikkel 11 nr. 1, etter vedtak av en endring i et internasjonalt instrument, et forslag til tiltak med det formål å unnta den aktuelle endringen fra denne forordning.
Framgangsmåten for å kontrollere samsvar, herunder eventuelt framgangsmåtene fastsatt i artikkel 5 nr. 6 i vedtak 1999/468/EF, skal være sluttført minst én måned før utløpet av det tidsrommet som er fastsatt internasjonalt for stilltiende godkjenning av den berørte endringen, eller senest én måned før den planlagte datoen for ikrafttredelsen av denne endringen.
7. Dersom det foreligger en risiko som nevnt i første ledd i nr. 5, skal medlemsstatene i det tidsrommet samsvarskontrollen skal utføres, avholde seg fra alle initiativer som har som mål å innlemme endringen i nasjonal lovgivning eller å anvende endringen på det berørte
internasjonale instrumentet.
8. Alle relevante endringer av internasjonale instrumenter som er innlemmet i
Fellesskapets sjøfartsregelverk, i samsvar med nr. 5 og 6, skal kunngjøres til orientering i Den europeiske unions tidende.
Artikkel 11 Komitéframgangsmåte 1. Kommisjonen skal bistås av en komité.
2. Når det vises til dette nummer, får artikkel 5 og 7 i beslutning 1999/468/EF anvendelse, samtidig som det tas hensyn til bestemmelsene i beslutningens artikkel 8.
Tidsrommet fastsatt i artikkel 5 nr. 6 i beslutning 1999/468/EF, skal være én måned.
3. Når det vises til dette nummer, får artikkel 6 og 7 i beslutning 1999/468/EF anvendelse, samtidig som det tas hensyn til bestemmelsene i beslutningens artikkel 8.
Tidsrommene fastsatt i henholdsvis bokstav b) og bokstav c) i artikkel 6 i beslutning 1999/468/EF, skal være én måned.
4. Komiteen fastsetter sin forretningsorden.
Artikkel 12 Fortrolighet
Ved anvendelsen av denne forordning, skal Kommisjonen, i samsvar med bestemmelsene i kommisjonsvedtak 2001/844/EF, ECSC, Euratom av 29. november 2001 om endring av dens forretningsorden(1), treffe hensiktsmessige tiltak for å beskytte taushetsbelagte opplysninger som den har tilgang til eller som den er blitt meddelt av medlemsstatene.
Medlemsstatene skal treffe tilsvarende tiltak i samsvar med relevant nasjonal lovgivning.
Alle besetningsmedlemmer som utfører sikringsinspeksjoner eller håndterer fortrolig informasjon i tilknytning til denne forordning, skal gjennomgå en passende vurdering for sikkerhetsnivå som skal utføres av medlemsstaten som besetningsmedlemmet er statsborger i.
Artikkel 13
Spredning av opplysninger
1. Uten at dette berører allmennhetens rett til tilgang til dokumenter som fastsatt i
europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1049/2001 av 30. mai 2001 om offentlig tilgang til Europaparlamentets, Rådets og Kommisjonens dokumenter(2), skal inspeksjonsrapportene og svarene fra medlemsstatene omhandlet i artikkel 4 nr. 3, artikkel 5 nr. 2, artikkel 5 nr. 4 og artikkel 9 nr. 6 holdes hemmelige og ikke offentliggjøres. De skal stilles til rådighet bare for vedkommende myndigheter, som skal bringe dem videre bare til berørte parter som har behov for innsyn, i samsvar med gjeldende nasjonale regler om spredning av følsomme
opplysninger.
2. Medlemsstatene skal så langt det er mulig og i samsvar med gjeldende nasjonal lovgivning behandle opplysninger fra inspeksjonsrapporter og svar fra medlemsstater som fortrolige, når de gjelder andre medlemsstater.
3. Med mindre det er klart at inspeksjonsrapportene og svarene skal, eller ikke skal, offentliggjøres, skal medlemsstatene eller Kommisjonen rådføre seg med den berørte medlemsstat.
Artikkel 14 Sanksjoner
Medlemsstatene skal sørge for å innføre sanksjoner som er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende, for brudd på bestemmelsene i denne forordning.
Artikkel 15 Ikrafttredelse
Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.
Den får anvendelse fra 1. juli 2004, med unntak av bestemmelsene i artikkel 3 nr. 2 og 3, og artikkel 9 nr. 4, som skal tre i kraft og få anvendelse på de datoene som er angitt der.
Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.
Utferdiget i Strasbourg, 31. februar 2004.
For Europaparlamentet For Rådet
P. COX D. ROCHE
President Formann
VEDLEGG I
ENDRINGER I VEDLEGGET TIL DEN INTERNASJONALE KONVENSJON OM SIKKERHET FOR MENNESKELIV TIL SJØS, 1974, MED ENDRINGER
«KAPITTEL XI-2
SÆRLIGE TILTAK FOR STYRKET SIKRING AV SJØFARTEN
R e g e l 1 Definisjoner
1 Med mindre annet uttrykkelig er angitt, menes i dette kapittel med:
.1 «Bulkskip»: et bulkskip som definert i regel IX/1.6.
.2 «Kjemikalieskip»: et kjemikalieskip som definert i regel VII/8.2.
.3 «Gasstankskip»: et gasstankskip som definert i regel VII/11.2.
.4 «Hurtiggående fartøy»: et hurtiggående fartøy som definert i regel X/1.2.
.5 «Flyttbar boreplattform»: en mekanisk propelldrevet flyttbar boreplattform, som definert i regel IX/1, som ikke er stasjonær.
.6 «Oljetankskip»: et oljetankskip som definert i regel II-1/2.12.
.7 «Rederi»: et rederi som definert i regel IX/1.
8 «Kontakt mellom skip og havn»: samspillet som oppstår når et skip direkte og umiddelbart påvirkes av handlinger som omfatter forflytning av personer, varer eller ytelsen av havnetjenester til eller fra skipet.
.9 «Havneanlegg»: et sted som fastsatt av den kontraherende stat eller av den utpekte myndighet, der kontakt mellom skip og havn finner sted. Dette omfatter områder som ankerplasser, venteplasser og ankomst fra sjøsiden, etter hva som er aktuelt.
.10 «Virksomhet mellom skip»: all virksomhet som ikke er knyttet til et havneanlegg, men som omfatter overføring av varer eller personer fra et skip til et annet.
.11 «Utpekt myndighet»: den eller de organisasjoner eller den eller de
administrasjoner som i den kontraherende stat er utpekt som ansvarlig for å sikre gjennomføringen av bestemmelsene i dette kapittel om sikring av havneanlegg og kontakt mellom skip og havn, sett fra havneanleggets synspunkt.
.12 «Internasjonalt regelverk for sikring av skip og havneanlegg (ISPS)»: det
(med obligatoriske bestemmelser) og del B (med veiledende bestemmelser), vedtatt 12. desember 2002 gjennom resolusjon 2 ved konferansen for
kontraherende stater til Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, 1974, som kan endres gjennom IMO, forutsatt at:
.1 endringer i del A av regelverket vedtas, settes i kraft og får virkning i samsvar med artikkel VIII i denne konvensjonen om framgangsmåter for endringer som gjelder vedlegget, bortsett fra kapittel I, og
.2 endringer i del B av regelverket vedtas av IMOs sjøsikkerhetskomité i samsvar med dens forretningsorden.
.13 «Sikringsrelatert hendelse»: en mistenkelig handling eller omstendighet som utgjør en trussel mot et skip, herunder en flyttbar boreplattform og et hurtiggående fartøy, eller mot et havneanlegg, kontakt mellom skip og havn, eller virksomhet mellom skip.
.14 «Sikringsnivå»: en angivelse av graden av risiko for at en sikringsrelatert hendelse vil bli forsøkt utført eller vil inntreffe.
.15 «Sikringserklæring»: en avtale inngått mellom et skip og enten et havneanlegg eller et annet skip som det har kontakt med, og som angir de sikringstiltak begge parter vil gjennomføre.
.16 «Anerkjent sikringsorganisasjon»: en organisasjon med relevant ekspertise i sikringsanliggender og med tilstrekkelig kjennskap til skips- og havnedrift, som har myndighet til å utføre de vurderinger, verifiseringer, godkjenninger eller sertifiseringer som kreves i dette kapittelet eller i del A av ISPS-regelverket.
2 Termen «skip», når den brukes i regel 3-13, omfatter flyttbare boreplattformer og hurtiggående fartøyer.
3 Med termen «alle skip», når den brukes i dette kapittelet, menes alle skip som dette kapittelet omfatter.
4 Termen «kontraherende stat», når den brukes i regel 3, 4, 7, 10, 11, 12 og 13, omfatter en henvisning til den «utpekte myndighet».
R e g e l 2 Anvendelse 1 Dette kapittelet gjelder for:
.1 følgende typer skip i utenriksfart:
.1.1. passasjerskip, herunder hurtiggående passasjerfartøyer,
.1.2. lasteskip, herunder hurtiggående fartøyer, med en bruttotonnasje på 500 eller over, og
.1.3. flyttbare boreplattformer, og
.2 havneanlegg som betjener skip i utenriksfart.
2 Uten hensyn til bestemmelsene i punkt 1.2, skal de kontraherende stater beslutte i hvilket omfang dette kapittel og de relevante avsnitt i del A av ISPS-regelverket får anvendelse på de havneanleggene som ligger på deres territorium, som selv om de i hovedsak brukes av skip som ikke er i utenriksfart, av og til må betjene skip som anløper eller forlater havneanleggene i forbindelse med utenriksfart.
2.1 Kontraherende stater skal bygge sine beslutninger, som de tar i henhold til punkt 2, på en sårbarhetsvurdering av havneanleggene som utføres i samsvar med bestemmelsene i del A av ISPS-regelverket.
2.2 En beslutning som tas av en kontraherende stat i henhold til punkt 2, skal ikke svekke det sikringsnivået som søkes oppnådd gjennom dette kapittelet eller del A av ISPS- regelverket.
3 Dette kapittelet gjelder ikke for krigsskip, militære hjelpefartøyer eller andre skip som eies eller drives av en kontraherende stat, og som bare brukes i statlig, ikke-kommersiell drift.
4 Ingenting i dette kapittelet skal berøre statenes rettigheter eller plikter i henhold til internasjonal lovgivning.
R e g e l 3
De kontraherende staters forpliktelser med hensyn til sikring
1 Administrasjonene skal fastsette sikringsnivået og sørge for at skip som har rett til å seile under deres flagg, skal få opplysninger om sikringsnivået. Når det skjer endringer i sikringsnivået, skal opplysningene om sikringsnivået ajourføres etter hva
omstendighetene krever.
2 Kontraherende stater skal fastsette sikringsnivået og sørge for at havneanlegg som ligger på deres territorium, og skip før anløp i en havn eller som ligger i en havn på deres territorium, skal få opplysninger om sikringsnivået. Når det skjer endringer i sikringsnivået, skal opplysningene om sikringsnivået ajourføres etter hva
omstendighetene krever.
R e g e l 4
Krav til rederier og skip
1 Rederier skal oppfylle de relevante krav i dette kapittelet og i del A av ISPS- regelverket, samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av ISPS- regelverket.
2 Skip skal oppfylle de relevante kravene i dette kapittelet og i del A av ISPS-regelverket, samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av ISPS-regelverket, og det skal bekreftes og sertifiseres at de oppfyller nevnte krav som angitt i del A av ISPS- regelverket.
3 Et skip skal, før det anløper en havn eller mens det befinner seg i en havn på territoriet til en kontraherende stat, oppfylle kravene til sikringsnivå fastsatt av denne
kontraherende staten, dersom dette sikringsnivået er høyere enn sikringsnivået fastsatt av dette skipets administrasjon.
4 Skip skal uten unødig forsinkelse reagere på enhver endring til et høyere sikringsnivå.
5 Når et skip ikke oppfyller kravene i dette kapittel eller i del A av ISPS-regelverket, eller ikke kan oppfylle kravene til det sikringsnivået som administrasjonen eller en annen kontraherende stat har fastsatt for dette skipet, skal skipet underrette den relevante vedkommende myndighet før det skjer noe kontakt mellom skip og havn eller før anløp i havn, avhengig av hva som skjer først.
R e g e l 5
Rederiers særlige ansvar
Rederiet skal sørge for at skipsføreren til enhver tid har opplysninger til sin rådighet om bord, som gjør det mulig for tjenestemenn med behørig fullmakt fra en kontraherende stat, å fastslå:
.1 hvem som har ansvar for å utnevne besetningsmedlemmer eller andre personer som for tiden er ansatt eller sysselsatt om bord på skipet i en funksjon som er knyttet til skipets virksomhet,
.2 hvem som har ansvar for å beslutte hva skipet skal anvendes til, og
.3 i tilfelle skipet anvendes i henhold til et certeparti, hvem som har interesser i et slikt certeparti.
R e g e l 6
Skipets sikringsalarmsystem
1 Alle skip skal være utstyrt med et sikringsalarmsystem, som følger:
.1 skip bygd 1. juli 2004 eller senere,
.2 passasjerskip, herunder hurtiggående passasjerfartøyer, bygd før 1. juli 2004, ikke senere enn ved første besiktigelse av radioinstallasjonen som skjer etter 1. juli 2004,
.3 oljetankskip, kjemikalieskip, gasstankskip, bulkskip og hurtiggående lastefartøyer med en bruttotonnasje på 500 eller over, som er bygd før 1. juli 2004, ikke senere enn ved første besiktigelse av radioinstallasjonen som skjer etter 1. juli 2004, og .4 andre lasteskip med en bruttotonnasje på 500 eller over og flyttbare
boreplattformer bygd før 1. juli 2004, ikke senere enn ved første besiktigelse av radioinstallasjonen som skjer etter 1. juli 2006.
2. Når skipets sikringsalarmsystem aktiveres, skal det:
.1 utløse og oversende en sikringsalarm fra skipet til en vedkommende myndighet i land utpekt av administrasjonen, som under disse omstendighetene kan omfatte rederiet, som identifiserer skipet og dets posisjon, samt angir at skipets sikring er truet eller er satt i fare,
.2 ikke sende sikringsalarmen til noen andre skip, .3 ikke aktivere alarmer om bord på skipet, og
.4 fortsette å sende sikringsalarmen helt til den deaktiveres og/eller tilbakestilles.
3 Skipets sikringsalarmsystem skal:
.1 kunne aktiveres fra kommandobroen og fra minst ett annet sted, og
.2 oppfylle kvalitetsstandarder som ikke er dårligere enn de som er vedtatt av IMO.
4 Aktiveringspunktene for skipets sikringsalarmsystem skal være konstruert slik at sikringsalarmen ikke kan settes i gang utilsiktet.
5 Kravet om et sikringsalarmsystem på skipet kan oppfylles ved å bruke den
radioinstallasjonen som er montert for å oppfylle kravene i kapittel IV, forutsatt at alle kravene i denne regel er oppfylt.
6 Når en administrasjon mottar underretning om en sikringsalarm fra et skip, skal den straks underrette staten(e) som er nærmest det området der skipet for øyeblikket befinner seg.
7 Når en kontraherende stat mottar underretning om en sikringsalarm fra et skip som ikke er berettiget til å seile under dens flagg, skal denne kontraherende staten omgående underrette den berørte administrasjonen om dette, og eventuelt om den/de stater som er nærmest det området der skipet for øyeblikket befinner seg.
R e g e l 7 Trusler mot skip
1 De kontraherende stater skal fastsette sikringsnivåer og sørge for at opplysninger om sikringsnivå sendes til skip som opererer i, eller har sendt underretning om at de har til hensikt å gå inn, i deres sjøterritorium.
2 De kontraherende stater skal opprette et kontaktpunkt der slike skip kan be om råd eller assistanse og der slike skip kan rapportere eventuelle sikringsproblemer som angår andre skip, bevegelser eller underretninger.
3 Når det er identifisert en angrepsrisiko, skal den berørte kontraherende stat informere de berørte skipene og deres administrasjoner om:
.1 det aktuelle sikringsnivået,
.2 eventuelle sikringstiltak som de berørte skip bør gjennomføre for å beskytte seg mot angrep, i samsvar med bestemmelsene i del A av ISPS-regelverket, og .3 sikringstiltak som kyststaten kan ha besluttet å gjennomføre.
R e g e l 8
Skipsførerens skjønn i forbindelse med skipets sikkerhet og sikring
1 Skipsføreren skal ikke hindres av rederiet, befrakteren eller noen annen person i å treffe eller iverksette noen beslutning som etter skipsførerens faglige vurdering er nødvendig for å opprettholde skipets sikkerhet og sikring. Dette omfatter å nekte adgang til personer (bortsett fra de som er identifisert med behørig fullmakt fra en kontraherende stat) eller deres effekter og avvisning av å laste gods, herunder containere eller andre lukkede transportenheter.
2 Dersom det etter skipsførerens faglige vurdering oppstår en konflikt mellom de
sikkerhetskrav og de sikringskrav som gjelder for skipet under driften, skal skipsføreren oppfylle de krav som er nødvendige for å opprettholde skipets sikkerhet. I slike tilfeller kan skipsføreren iverksette midlertidige sikringstiltak og deretter omgående underrette administrasjonen, og om nødvendig den kontraherende stat i hvis havn skipet opererer eller har til hensikt å anløpe. Slike midlertidige sikringstiltak som gjennomføres i henhold til denne forordning, skal i så høy grad som mulig være på linje med det gjeldende sikringsnivået. Når slike tilfeller påvises, skal administrasjonen sørge for at konfliktene løses og at muligheten for en gjentakelse reduseres så mye som mulig.
R e g e l 9
Tiltak for kontroll og overholdelse av bestemmelsene 1 Kontroll av skip i havn
1.1 For formålene i dette kapittel er alle skip som dette kapittel gjelder for, underlagt kontroll når de befinner seg i en havn i en annen kontraherende stat, av
tjenestemenn med behørig fullmakt fra denne staten, og som kan være de samme som utfører funksjonene i regel I/19. Denne kontrollen skal begrenses til å verifisere at det om bord finnes et gyldig internasjonalt sertifikat for sikring av skip eller et gyldig midlertidig internasjonalt sertifikat for sikring av skip, som er utstedt i henhold til bestemmelsene i del A av ISPS-regelverket (sertifikat), som
skal godtas dersom det er gyldig, med mindre det er begrunnet mistanke om at skipet ikke oppfyller kravene i dette kapittel eller i del A av ISPS-regelverket.
1.2 Når det foreligger så klare grunner, eller når det på anmodning ikke kan
framlegges et gyldig sertifikat, skal tjenestemennene med behørig fullmakt fra den kontraherende staten pålegge ett eller flere kontrolltiltak angående skipet, som fastsatt i punkt 1.3. Alle tiltak som pålegges, må stå i rimelig forhold til overtredelsen, samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av ISPS-regelverket.
1.3 Disse kontrolltiltakene er som følger: inspeksjon av skipet, forsinkelse eller tilbakeholdelse av skipet, driftsrestriksjoner, herunder forflytninger innenfor havnen, eller bortvisning av skipet fra havnen. Slike kontrolltiltak kan i tillegg eller alternativt omfatte andre mindre, administrative eller korrigerende tiltak.
2 Skip som har til hensikt å anløpe en havn i en annen kontraherende stat
2.1 For formålene i dette kapittel kan en kontraherende stat kreve at skip som har til hensikt å anløpe dets havner, gir følgende opplysninger til tjenestemenn med behørig fullmakt fra denne staten, for å sikre at skipet oppfyller dette kapittel før anløp i havnen og for å unngå behovet for kontrolltiltak:
.1 at skipet er i besittelse av et gyldig sertifikat og navnet på den utstedende myndighet,
.2 det sikringsnivået som skipet for tiden drives på,
.3 det sikringsnivået som skipet ble drevet på i tidligere anløpte havner, der det har vært kontakt mellom skip og havn innenfor tidsrammen angitt i punkt 2.3,
.4 eventuelle særlige eller ytterligere sikringstiltak som ble truffet av skipet i tidligere anløpte havner, der det har vært kontakt mellom skip og havn innenfor tidsrammen angitt i punkt 2.3,
.5 at passende sikringstiltak for skipet ble opprettholdt under eventuell virksomhet mellom skip innenfor tidsrammen angitt i punkt 2.3, eller .6 andre praktiske sikringsrelaterte opplysninger (men ikke detaljer om skipets
sikringsplan), samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av ISPS-regelverket.
Dersom den kontraherende stat forlanger det, skal skipet eller rederiet framlegge en bekreftelse, som den kontraherende stat kan godta, på opplysningene nevnt over.
2.2 Alle skip som omfattes av dette kapittelet, og som har til hensikt å anløpe en havn i en annen kontraherende stat, skal framlegge opplysningene nevnt i punkt 2.1 på anmodning fra de tjenestemennene som har behørig fullmakt fra denne staten.
Skipsføreren kan avslå å framlegge slike opplysninger, men skal i så fall være innforstått med at skipet kan bli nektet adgang til havnen.
2.3 Skipet skal oppbevare fortegnelser over opplysningene nevnt i punkt 2.1 over de siste 10 anløp i havneanlegg.
2.4 Dersom tjenestemennene med behørig fullmakt fra den kontraherende stat i hvis havn skipet har til hensikt å anløpe, etter mottak av opplysningene nevnt i punkt 2.1, har begrunnet mistanke om at skipet ikke oppfyller kravene i dette kapittelet eller i del A av ISPS-regelverket, skal disse tjenestemennene forsøke å opprette kommunikasjon med og mellom skipene og administrasjonen for å rette opp den manglende oppfyllelsen. Dersom slik kommunikasjon ikke fører til at den manglende oppfyllelsen rettes opp, eller dersom disse tjenestemennene for øvrig har begrunnet mistanke om at skipet ikke oppfyller kravene i dette kapittelet eller i del A av ISPS-regelverket, må tjenestemennene treffe tiltak mot dette skipet som fastsatt i punkt 2.5. Alle slike tiltak som treffes, må stå i rimelig forhold til
forsømmelsen, samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av ISPS-regelverket.
2.5 Disse tiltakene er som følger:
.1 et krav om at den manglende oppfyllelsen rettes opp,
.2 et krav om at skipet går videre til et nærmere angitt sted innenfor den kontraherende stats territorium eller innenlandske vannveier,
.3 inspeksjon av skipet dersom skipet befinner seg i sjøterritoriet til den kontraherende stat, hvis havn skipet har til hensikt å anløpe, eller .4 nektelse av adgang til havnen.
Før noen slike tiltak treffes, skal den kontraherende stat orientere skipet om sine hensikter. Etter å ha mottatt disse opplysningene, kan skipsføreren avstå fra å anløpe denne havnen. I slike tilfeller skal denne regelen ikke gjelde.
3. Tilleggsbestemmelser 3.1 I tilfelle av:
.1 at det pålegges et kontrolltiltak, med unntak av de mindre, administrative eller korrigerende tiltak, som er nevnt i punkt 1.3, eller
.2 noen av tiltakene nevnt i punkt 2.5 treffes, skal en tjenestemann med behørig fullmakt fra den kontraherende stat straks skriftlig informere administrasjonen om hvilke kontrolltiltak som er blitt pålagt eller hvilke tiltak som er truffet og grunnene til det. Den kontraherende stat som
pålegger kontrolltiltak eller andre tiltak, skal også underrette den anerkjente sikringsorganisasjonen, som utstedte sertifikatet for det berørte skipet, og IMO når slike kontrolltiltak eller andre tiltak er blitt pålagt.
3.2 Når skipet nektes adgang til havnen eller skipet bortvises fra havnen, skal myndighetene i havnestaten underrette om relevante fakta til myndighetene i staten der neste aktuelle anløpshavn ligger, dersom den er kjent, og alle andre aktuelle kyststater, samtidig som det tas hensyn til retningslinjer som skal utvikles av IMO. Det skal sikres at slike opplysninger holdes fortrolige og beskyttes.
3.3. Et skip skal nektes adgang til en havn i henhold til punkt 2.4 og 2.5, eller bortvises fra en havn i henhold til punkt 1.1-1.3, bare dersom tjenestemennene med behørig fullmakt fra den kontraherende stat har begrunnet mistanke om at skipet utgjør en umiddelbar trussel mot personers, skips eller annen eiendoms sikring eller sikkerhet, og det er ingen andre passende måter å fjerne denne trusselen på.
3.4 Kontrolltiltakene nevnt i punkt 1.3 og tiltakene nevnt i punkt 2.5, skal i henhold til denne regelen bare pålegges inntil den manglende oppfyllelsen, som har ført til kontrolltiltak eller andre tiltak, er blitt korrigert til den kontraherende stats
tilfredshet, samtidig som det tas hensyn til eventuelle tiltak foreslått av skipet eller administrasjonen.
3.5 Når kontraherende stater utøver kontroll i henhold til punkt 1 eller treffer tiltak i henhold til punkt 2:
.1 skal alle mulige anstrengelser gjøres for å unngå at et skip holdes tilbake eller forsinkes unødig. Dersom et skip dermed holdes tilbake eller forsinkes unødig, skal det ha rett til erstatning for eventuelle tap eller skade som det har lidd, og
.2 skal nødvendig adgang til skipet ikke hindres i forbindelse med nødssituasjoner, av humanitære grunner eller ut fra sikringsformål.
R e g e l 1 0 Krav til havneanlegg
1 Havneanlegg skal oppfylle de relevante krav i dette kapittelet og i del A av ISPS- regelverket, samtidig som det tas hensyn til veiledningen som gis i del B av ISPS- regelverket.
2 Kontraherende stater med ett eller flere havneanlegg på sine territorier, som denne regel gjelder for, skal sikre at:
.1 sårbarhetsvurderinger av havneanlegg utføres, gjennomgås og godkjennes i samsvar med bestemmelsene i del A av ISPS-regelverket, og
.2 sikringsplaner for havneanlegg utarbeides, gjennomgås, godkjennes og gjennomføres i samsvar med bestemmelsene i del A av ISPS-regelverket.
3 Kontraherende stater skal angi og informere om de tiltak som det er nødvendig å ta opp i en sikringsplan for et havneanlegg på de forskjellige sikringsnivåene, herunder når en sikringserklæring kreves framlagt.
R e g e l 1 1
1 Kontraherende stater kan når de gjennomfører dette kapittel og del A av ISPS- regelverket, inngå skriftlige bilaterale eller multilaterale avtaler med andre
kontraherende stater om alternative sikringsavtaler som dekker korte internasjonale reiser på faste ruter mellom havneanlegg som ligger på deres territorier.
2 Slike avtaler skal ikke sette sikringsnivået for andre skip eller havneanlegg som ikke er dekket av avtalen, i fare.
3 Ingen skip som er dekket av en slik avtale, får utføre noen virksomhet mellom skip, med skip som ikke er dekket av avtalen.
4 Slike avtaler skal revideres regelmessig, og det skal tas hensyn til erfaringene som er oppnådd samt eventuelle endringer i de særlige omstendigheter eller de vurderte truslene mot sikringen av skipene, havneanleggene eller rutene som er dekket av avtalen.
R e g e l 1 2
Tilsvarende sikringsordninger
1 En administrasjon kan tillate at et bestemt skip eller en gruppe skip som er berettiget til å seile under dens flagg, gjennomfører andre sikringstiltak som tilsvarer dem som er foreskrevet i dette kapittel eller i del A av ISPS-regelverket, forutsatt at slike
sikringstiltak er minst like effektive som dem som er foreskrevet i dette kapittel eller i del A av ISPS-regelverket. Den administrasjonen som tillater slike sikringstiltak, skal gi IMO nærmere opplysninger om dette.
2 Ved gjennomføring av dette kapittel og del A av ISPS-regelverket, kan en
kontraherende stat tillate at et bestemt havneanlegg eller en gruppe havneanlegg som ligger på dens territorium, bortsett fra de som dekkes av en avtale inngått i henhold til regel 11, gjennomfører sikringstiltak som tilsvarer dem som er foreskrevet i dette kapittel eller i del A av ISPS-regelverket, forutsatt at slike sikringstiltak er minst like effektive som de som er foreskrevet i dette kapittel eller i del A av ISPS-regelverket.
Den kontraherende stat som tillater slike sikringstiltak, skal gi IMO nærmere opplysninger om dette.
R e g e l 1 3
Formidling av opplysninger
1 Den kontraherende stat skal innen 1. juli 2004 formidle følgende opplysninger til IMO og gjøre tilgjengelig for rederi og skip:
.1 navn og kontaktopplysninger for deres nasjonale myndighet(er) som har ansvar for sikring av skip og havneanlegg,
.2 de steder på deres territorium som omfattes av godkjente sikringsplaner for havneanlegg,
.3 navn og kontaktopplysninger for de personer som er utpekt til å stå til rådighet døgnet rundt for å motta og reagere på sikringsalarm fra skip til land, som nevnt i regel 6.2.1,
.4 navn og kontaktopplysninger for de personer som er utpekt til å stå til rådighet døgnet rundt for å motta og reagere på enhver underretning fra kontraherende stater, som utøver kontroll- og overholdelsestiltak som nevnt i regel 9.3.1, og .5 navn og kontaktopplysninger for de personer som er utpekt til å stå til rådighet
døgnet rundt for å gi råd eller assistanse til skip, og som skip kan rapportere om eventuelle sikringsproblemer til, som nevnt i regel 7.2. Disse opplysningene skal deretter ajourføres når det forekommer endringer i dem. IMO skal formidle slike opplysninger til andre kontraherende stater til orientering for deres tjenestemenn.
2 Kontraherende stater skal innen 1. juli 2004 underrette IMO om navn og
kontaktopplysninger for enhver anerkjent sikringsorganisasjon som har fullmakt til å handle på deres vegne, sammen med nærmere opplysninger om det særlige ansvar og vilkår for fullmaktene som er delegert til disse organisasjonene. Disse opplysningene skal ajourføres når det forekommer endringer i dem. IMO skal formidle slike
opplysninger til andre kontraherende stater til orientering for deres tjenestemenn.
3 Kontraherende stater skal innen 1. juli 2004 oversende IMO en liste som viser
godkjente sikringsplaner for havneanlegg som ligger på deres territorium, sammen med opplysninger om stedet eller stedene som omfattes av hver sikringsplan for havneanlegg samt tilhørende godkjenningsdato, og skal deretter videre opplyse om når noen av følgende endringer finner sted:
.1 endringer av stedet eller stedene som omfattes av en godkjent sikringsplan for havneanlegg, skal innføres eller er blitt innført. I slike tilfeller skal opplysningene som formidles, angi endringer av sted eller steder som omfattes av planen, og den dato da slike endringer skal innføres eller ble gjennomført,
.2 en godkjent sikringsplan for havneanlegg som tidligere ble tatt med i listen oversendt til IMO, skal trekkes tilbake eller er trukket tilbake. I slike tilfeller skal opplysningene som formidles, angi den data da tilbaketrekkingen skal tre i kraft eller ble gjennomført. I slike tilfeller skal opplysningene formidles til IMO så snart som praktisk mulig, og
.3 det skal gjøres tilføyelser i listen over godkjente sikringsplaner for havneanlegg. I slike tilfeller skal opplysningene som formidles, angi stedet eller stedene som omfattes av planen, samt godkjenningsdatoen.
4 Kontraherende stater skal fra 1. juli 2004 hvert femte år oversende til IMO en revidert og ajourført liste som viser alle godkjente sikringsplaner for havneanlegg, som gjelder havneanlegg som ligger på deres territorium, sammen med stedet eller stedene som omfattes av hver godkjent sikringsplan for havneanlegg og den tilhørende
godkjenningsdatoen (og godkjenningsdatoen for eventuelle endringer i den). Denne listen avløser og erstatter alle opplysninger som er formidlet til IMO, i henhold til punkt 3, i løpet av de foregående fem år.
5 Kontraherende stater skal underrette IMO om at det er inngått en avtale i henhold til regel 11. Underretningen skal inneholde følgende:
.1 navnene på de kontraherende stater som har inngått avtalen, .2 havneanleggene og de faste rutene som omfattes av avtalen, .3 hyppigheten for revisjon av avtalen,
.4 datoen for ikrafttredelse av avtalen, og
.5 opplysninger om eventuelle samråd som har funnet sted med andre kontraherende stater,
og den kontraherende staten skal deretter så snart som praktisk mulig underrette IMO når avtalen er blitt endret eller har opphørt.
6 En kontraherende stat som i henhold til regel 12 tillater tilsvarende sikringsordninger med hensyn til et skip som har rett til å seile under dens flagg, eller med hensyn til et havneanlegg som ligger på dens territorium, skal underrette IMO om detaljene i dette.
7 IMO skal på anmodning gjøre alle opplysninger som er formidlet i henhold til punkt 3, tilgjengelig for andre kontraherende stater.»
VEDLEGG II
«INTERNASJONALT REGELVERK FOR SIKRING AV SKIP OG HAVNEANLEGG PREAMBEL
1. Under den diplomatiske konferanse om sikring av sjøfarten, som ble avholdt i London i desember 2002, ble det vedtatt nye bestemmelser i Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, 1974, og i dette regelverket for styrket sikring av sjøfarten. Disse nye kravene utgjør den internasjonale rammen som skip og
havneanlegg kan samarbeide innenfor for å oppdage og hindre handlinger som kan true sikringen av sjøtransportsektoren.
2. Som en følge av de tragiske hendelsene den 11. september 2001, besluttet man under det 22. møtet i Den internasjonale sjøfartsorganisasjonens («IMO») forsamling i november 2001 enstemmig å utvikle nye tiltak knyttet til sikring av skip og havneanlegg, med henblikk på vedtak ved en konferanse i desember 2002 av
kontraherende stater til Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, 1974 (også kalt den diplomatiske konferanse om sikring av sjøfarten).
Forberedelsen av den diplomatiske konferansen ble overlatt til IMOs
sjøsikkerhetskomité på grunnlag av dokumenter innlevert av medlemsstater, mellomstatlige organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner i samråd med IMO.
3. For å framskynde utviklingen og vedtaket av passende sikringstiltak nedsatte IMOs sjøsikkerhetskomité ved sitt første ekstraordinære møte, også i november 2001, en særlig arbeidsgruppe for sikring av sjøfarten som møtes i tidsrommet mellom møtene.
Det første møtet i denne arbeidsgruppen ble avholdt i februar 2002, og resultatet av dens drøftelser ble rapportert til og behandlet av IMOs sjøsikkerhetskomites 75. møte i mai 2002, der det ble nedsatt en midlertidig arbeidsgruppe for å videreutvikle de forslagene som var framsatt. Under det 75. møtet i IMOs sjøsikkerhetskomité behandlet man rapporten fra denne arbeidsgruppen og anbefalte at arbeidet skulle videreføres gjennom enda et møte i den særlige arbeidsgruppen, som ble avholdt i september 2002. Under det 76. møtet i IMOs sjøsikkerhetskomité drøftet man resultatet av den særlige
arbeidsgruppens møte i september 2002 og det ytterligere arbeidet som ble utført av arbeidsgruppen i forbindelse med komiteens 76. møte i desember 2002, umiddelbart før den diplomatiske konferansen, og man ble enige om den endelige versjonen av
tekstutkastene som skulle behandles av den diplomatiske konferansen.
4. Under den diplomatiske konferansen (9.-13. desember 2002) vedtok man også endringer i de eksisterende bestemmelsene i Den internasjonale konvensjon om
sikkerhet for menneskeliv til sjøs, 1974 (SOLAS 74), for å påskynde gjennomføringen av kravet om å installere automatiske identifikasjonssystemer, og vedtok nye regler i kapittel XI-1 i SOLAS 74 om angivelse av skipets identifikasjonsnummer og oppbevaring av dokumentasjon over skipets historikk. Under den diplomatiske konferansen vedtok man også en rekke resolusjoner, herunder slike som omfatter gjennomføring og revisjon av dette regelverket, teknisk samarbeid og samarbeid med Den internasjonale arbeidsorganisasjon og Verdens tollorganisasjon. Det ble erkjent at det kan være nødvendig med revisjon og endring av enkelte nye bestemmelser om sikring av sjøfarten når disse to organisasjonene har sluttført sitt arbeid.
5. Bestemmelsene i kapittel XI-2 i SOLAS 74 og i dette regelverket gjelder både skip og havneanlegg. Beslutningen om å utvide SOLAS 74 til å omfatte havneanlegg ble tatt på grunnlag av at SOLAS 74 er den raskeste metoden til å sikre at de nødvendige
sikringstiltak trer i kraft og får virkning hurtig. Imidlertid ble man enige om at
bestemmelsene som gjelder havneanlegg, utelukkende bør gjelde kontakt mellom skip og havn. Det mer omfattende spørsmålet om sikring av havneområder vil bli gjort til gjenstand for ytterligere felles arbeid mellom Den internasjonale sjøfartsorganisasjon og Den internasjonale arbeidsorganisasjon. Det ble også besluttet at bestemmelsene ikke skulle omfatte faktiske reaksjoner på angrep eller eventuelt nødvendig
opprydningsarbeid etter et slikt angrep.
6. Ved utarbeiding av bestemmelsen er det lagt vekt på å sikre samsvar med
bestemmelsene i IMOs internasjonale konvensjon om normer for opplæring, sertifikater og vakthold for sjøfolk, 1978, med endringer, Det internasjonale regelverk for
sikkerhetsstyring (ISM) og Det harmoniserte system for besiktigelse og sertifisering.
7. Bestemmelsene står for en vesentlig endring av den internasjonale skipsfartssektorens tilnærming til spørsmålet om sikring i sjøtransportsektoren. Det erkjennes at de muligens vil pålegge en betydelig ekstrabyrde på enkelte kontraherende stater.
Viktigheten av teknisk samarbeid for å hjelpe de kontraherende stater til å gjennomføre bestemmelsene, erkjennes fullt ut.
8. Gjennomføring av bestemmelsene vil kreve kontinuerlig og effektivt samarbeid og forståelse mellom alle de som berøres av eller bruker skip og havneanlegg, herunder skipenes besetning, havnepersonell, passasjerer, avskipere, skips- og havneforvaltning samt myndigheter med ansvar for sikring på nasjonalt og lokalt plan. Eksisterende praksis og framgangsmåter vil måtte revideres og endres dersom de ikke gir et tilstrekkelig sikringsnivå. For å styrke sikringen av sjøfarten, må skipsfarts- og havnesektorene samt nasjonale og lokale myndigheter påta seg ytterligere ansvar.
9. Det bør tas hensyn til veiledningen som er gitt i del B av dette regelverket, ved gjennomføringen av sikringsbestemmelsene som er oppført i kapittel XI-2 av SOLAS 74 og i del A av dette regelverket. Det erkjennes imidlertid at virkeområdet for veiledningen kan variere avhengig av typen havneanlegg eller skip, deres bransje og/eller last.
10. Ingenting i dette regelverket skal fortolkes eller anvendes på en måte som strider mot respekten for grunnleggende rettigheter og friheter som fastsatt i internasjonale instrumenter, særlig de som gjelder sjøfolk eller flyktninger, herunder Den internasjonale arbeidsorganisasjons erklæring om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet samt internasjonale standarder for sjøfolk og havnearbeidere.
11. I erkjennelse av at konvensjonen om forenkling av internasjonal sjøtransport, 1965, med endringer, fastslår at offentlige myndigheter skal tillate at utenlandske
besetningsmedlemmer får gå i land, mens det skipet de ankommer med, ligger i havn, forutsatt at formalitetene for skipets ankomst er oppfylt, og at de offentlige myndigheter ikke har noen grunn til å nekte dem tillatelse til å gå i land av hensyn til folkehelsen, offentlig sikkerhet eller offentlig orden, skal kontraherende stater når de godkjenner sikringsplaner for skip og havneanlegg, ta i betraktning det faktum at skipets besetning oppholder seg og arbeider om bord på skipet og har behov for landlov og tilgang til landbaserte velferdstiltak for sjøfolk, herunder legehjelp.
DEL A
OBLIGATORISKE KRAV VEDRØRENDE BESTEMMELSENE I KAPITTEL XI-2 I VEDLEGGET TIL DEN INTERNASJONALE KONVENSJON OM SIKKERHET
FOR MENNESKELIV TIL SJØS, 1974, MED ENDRINGER
1 ALLMENT
1.1 Innledning
Denne delen av det internasjonale regelverket for sikring av skip og havneanlegg inneholder obligatoriske bestemmelser som det henvises til i kapittel XI-2 av Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, 1974, med endringer.
1.2 Målsetninger
Målsetningene med dette regelverket er:
.1 å opprette en internasjonal ramme for samarbeid mellom kontraherende stater, offentlige organer, lokale myndigheter og skipsfarts- og havnesektorer for å oppdage sikringstrusler og treffe forebyggende tiltak mot sikringsrelaterte hendelser som påvirker skip eller havneanlegg som brukes i internasjonal handel,
.2 for å fastslå de respektive rollene og ansvarsområdene til kontraherende stater, offentlige organer, lokale myndigheter og skipsfarts- og havnesektorer på nasjonalt og internasjonalt plant, med henblikk på sikring av sjøfarten, .3 å sikre tidlig og effektiv innsamling av sikringsrelaterte opplysninger,
.4 å presentere en metodikk for sikringsvurdering med det formål å ha planer og framgangsmåter klare til å reagere på endringer i sikringsnivået, og
.5 å sikre tiltroen til at tilstrekkelige og rimelig sikringstiltak for sjøfarten er iverksatt.
1.3 Funksjonelle krav
For å oppnå sine målsetninger, inneholder dette regelverket en rekke funksjonelle krav. Disse omfatter, men er ikke begrenset til:
.1 innsamling og vurdering av opplysninger med hensyn til trusler mot sikringen og utveksling av slike opplysninger med relevante kontraherende stater, .2 krav om ajourføring av kommunikasjonsprotokoller for skip og havneanlegg, .3 hindring av ulovlig adgang til skip og havneanlegg, og områder der med
adgangsbegrensning,
