Menneske – i eitt med naturen?
Ein økokritisk analyse av romanane Dyrene i Afrika og Grunnleggende plantediversitet.
Anna Holm Abrahamsen
NOR4091 – Masteroppgåve i nordisk, Lektorprogrammet Institutt for lingvistiske og nordiske studiar
Det humanistiske fakultet UNIVERSITETET I OSLO
Våren 2019
II
III
Menneske – i eitt med naturen?
Ein økokritisk analyse av romanane Dyrene i Afrika og Grunnleggende plantediversitet.
Anna Holm Abrahamsen
IV
© Anna Holm Abrahamsen 2019
Menneske – i eitt med naturen?
Anna Holm Abrahamsen http://www.duo.uio.no
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
V
Samandrag
I denne oppgåva gjer eg ein økokritisk analyse av Kathleen Rani Hagens roman
Grunnleggende plantediversitet (2018), og Erlend Loes roman Dyrene i Afrika (2018).
Dei to romanane blir analyserte ut frå ein hypotese om at dei formidlar tankar rundt forholdet mellom menneske og natur. I Grunnleggende plantediversitet blir fokuset retta mot relasjonen mellom menneske og plantar, og eg ser romanen i lys av dei litterære kategoriane pastorale og post-pastorale. Deretter argumenterer eg for at det er tenleg å knytte romanen vidare opp mot Arne Næss sin djupøkologi. Romanen sin eg-person går gjennom ei utvikling som kan koplast opp mot Næss sine tankar om identifisering med naturen. Ei slik identifisering skapar sjølvrealisering for eg-personen, noko som inneber eit utvida sjølv, der naturen og alt anna liv blir omfatta. Vidare drøftar eg i kva grad ei slik sjølvrealisering kan skape endringar i måten menneske ser naturen på.
I analysen av Dyrene i Afrika ser eg nærmare på korleis bruken av antropomorfismar og zoomorfismar fortel noko om korleis menneske og dyr blir skildra som framande for kvarandre. Dette ser eg deretter i lys av Timothy Morton sine tankar om korleis alle vesen er del av eit enormt nettverk, kalla the mesh. Måten Loes roman framhevar det mørke og satiriske knyter eg også opp mot Morton, og argumenterer for at litteratur som presenterer naturen gjennom mørke og sjokkerande skildringar, kan få oss til å sjå ting på ein annan måte.
Avslutningsvis presenterer eg ei kort drøfting som ser nærmare på skjønnlitteraturen si evne til å formidle eit bodskap. Det er fleire moglege svar på denne problemstillinga, men begge dei to romanane kan potensielt seie noko om den gryande klimakrisa vi står overfor.
VI
VII
Forord
I arbeidet med denne oppgåva har eg fått sjå nærmare på to områder eg synest er viktige. Det første området er klimakrisa og trusselen vi menneske utgjer mot naturen. Det andre temaet er skjønnlitteratur, her representert ved to romanar frå 2018. I oppgåva blir dei to temaa bundne saman gjennom det økokritiske litteraturfeltet. Eg føler meg privilegert som har fått bruke nesten eit halvt år på å fordjupe meg i skjønnlitteratur og teoriar som tar inn over seg
utfordringane vi står overfor i dag. Samtidig har oppgåveskrivinga bydd på både oppturar og nedturar. Derfor ønsker eg å takke dei som har hjelpt meg undervegs.
Eg vil rette ein stor takk til rettleiaren min, Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy. Takk for fagleg ekspertise, konstruktiv tilbakemelding og engasjement.
Takk til Torunn og Thea som har lese korrektur og komme med språklege råd. Ein takk går også til vener og familie som har komme med oppmuntringar og gode ord.
Sist, men ikkje minst, vil eg takke Sigurd. Takk for korrekturlesing, takk for at du har styrt skuta heime, takk for besøk på Blindern og takk for at du er alltid er der for meg!
VIII
IX
Innhaldsliste
1 Innleiing ... 1
1.1 Prosjekt og problemstilling ... 1
1.2 Metode og struktur ... 2
1.3 Om val av prosjekt ... 3
1.4 Presentasjon av verk ... 3
2 Teoretiske perspektiv ... 7
2.1 Økokritikk ... 7
2.2 Terry Gifford og pastorale ... 7
2.3 Arne Næss og djupøkologien ... 9
2.4 Greg Garrard om dyr som retorisk trope ... 13
2.5 Timothy Morton og den økologiske tanke ... 14
3 Økokritiske aspekt i romanane ... 18
3.1 Grunnleggende plantediversitet og pastorale ... 18
3.2 Eg-personen og identifisering med naturen ... 20
3.3 Sjølvrealisering ... 22
3.4 Ein relasjonell, holistisk eksistens ... 26
3.5 Ei tenleg identifisering? ... 27
3.6 Dyrene i Afrika, zoomorfisme og antropomorfisme ... 29
3.7 Dei sære framande i Dyrene i Afrika ... 33
3.8 Enkeltpersonane og miljøengasjementet ... 35
3.9 Det mørke og satiriske ... 38
4 Avsluttande refleksjonar ... 43
4.1 Menneske og natur i dei to romanane ... 43
4.2 Formidlinga av ansvar overfor naturen ... 44
4.3 Skjønnlitteratur og rolla som formidlar ... 44
Litteraturliste ... 47
X
1
1 Innleiing
1.1 Prosjekt og problemstilling
Fleire forskarar argumenterer nå for at vi er inne i ein ny geologisk tidsalder, antropocen.
Store norske leksikon oppgir at omgrepet seier noko om korleis den menneskelege sivilisasjonen pregar miljøet i den grad at det set tydelege geologiske spor på jorda.
Antropocen kan bli omsett som ”menneske sin tidsalder”. Fokuset på korleis menneske står bak irreversible endringar på natur og klima, blir stadig større. Dette aukande fokuset blir mellom anna spegla gjennom kulturfeltet og media, som oftare og oftare rettar søkelyset mot temaet. I denne oppgåva ønsker eg å undersøke korleis og i kva grad samtidslitteraturen tar opp i seg eller tar stilling til menneskeleg påverknad på miljø og artsmangfald. For å kunne konkretisere og snevre inn denne problematikken, ser eg nærmare på to samtidslitterære verk.
Dei to romanane eg har valt ut, er romanar skrivne av norske forfattarar, og begge er frå 2018.
Begge romanane kan bli sett i samanheng med det økokritiske feltet. Dette er eit relativt stort og mangfaldig felt, og eg har her valt å knytte romanane opp mot hovudsakeleg to teoretiske perspektiv. Det eine perspektivet er djupøkologi, med Arne Næss som sin hovudteoretikar, det andre perspektivet er Timothy Morton og hans teori om den økologiske tanke. Også Terry Gifford si bok Pastoral (2008), samt tema som Greg Garrard behandlar i boka Ecocriticism (2012) vil vere relevante for oppgåva.
Dei to romanane eg analyserer i denne oppgåva er Grunnleggende plantediversitet (2018), skriven av Kathleen Rani Hagen og Dyrene i Afrika (2018), skriven av Erlend Loe.
Sjølv om dei to bøkene er svært forskjellige, meiner eg likevel å kunne sjå at dei begge formidlar noko om forholdet mellom menneske og natur. Medan Hagen fokuserer på
relasjonen mellom menneske og plantar, er Loe sin roman fokusert rundt relasjonen mellom menneske og dyr. I oppgåva vil eg sjå nærmare på korleis romanane tar innover seg
problematikken knytt til miljø, klima og artsmangfald, korleis karakterane i desse romanane stiller seg til dyr og planter, og korleis naturen sin eigenverdi blir framstilt.
Problemformuleringa mi er tredelt, og ser slik ut: Korleis blir forholdet mellom høvesvis menneske og plantar, og menneske og dyr framstilt i Hagen og Loes romanar? I kva grad formidlar romanane noko om menneske sine plikter og ansvar overfor natur og dyreliv?
Korleis kan skjønnlitteratur bli nytta for å formidle eit bodskap knytt til natur og miljø?
2
1.2 Metode og struktur
Oppgåva inneber ei nærlesing av romanane Grunnleggende plantediversitet (2018) og Dyrene i Afrika (2018). I ei nærlesing vil spørsmåla knytt til sjølve teksta, som kva, kvifor og korleis, bli vektlagde i større grad enn både forfattarane og lesaren, samt tekstene sitt opphav og deira verknad. Romanane vil bli undersøkte og analyserte i lys av den valde problemformuleringa, som gir rom for ei relativt brei undersøking av litteraturen. Tolking av tekst kan seiast å vere del av den hermeneutiske forskingstradisjonen. Hermeneutikk er ein fellesnemnar på ulike framgangsmåtar knytt til fortolking, og ser nærmare på det som skjer i arbeidet med ei tekst (Grenness 1997, 34). Den hermeneutiske forskingstradisjonen handlar om korleis meining blir skapt i møtet mellom tekst og lesar, og er påverka av lesarens eigne erfaringar. Det er den som fortolkar sin subjektive referanseramme som kjem til uttrykk i ei fortolking, og fortolking av ei tekst har derfor ingen sanning eller ”fasit”. Også i hermeneutikken er det likevel
vesentleg at fortolkinga finn støtte i teori (Grenness 1997, 36–37).
I denne oppgåva er fortolkinga av dei to romanane forankra i ein slik hermeneutisk forskingstradisjon, og finn støtte i økokritisk teori. Gjennom analyse og observasjonar forsøker eg å gjere enkelte generelle slutningar, ei tilnærming som av Johannessen, Tufte og Christoffersen blir kalla induktiv metode (2010, 51). Når teorien står i fokus, og målet med ei undersøking er å bekrefte teorien, blir dette kalla ei deduktiv tilnærming (Johannessen et al.
2010, 51). Oppgåva mi ber preg av begge desse tilnærmingane. Ved å undersøke dei to romanane i lys av same problemformulering, håper eg å kunne sjå ein samanheng og å gjere enkelte generelle slutningar. Samtidig nyttar eg teoretiske perspektiv som eg til ein viss grad testar ut på litteraturen.
Eg meiner det er relevant å definere kva eg meiner med ”natur” i denne oppgåva. Mi tolking er samanfallande med Store norske leksikon sin definisjon av omgrepet: ”Natur er i videste forstand den del av virkeligheten som ikke er bearbeidet av mennesket, men
fremkommet ved organisk utvikling” (Store norske leksikon, s.v. ”Natur”, lese 26.05.19).
Somme stader nytter eg også omgrepet ”kultur”, da i tyding av menneske og våre samfunn.
I denne oppgåva har eg valt å presentere dei to valde romanane i innleiinga. I teoridelen gjer eg greie for hovudsynspunkta til Arne Næss og Timothy Morton, som er dei to teoretikarane eg vier mest oppmerksemd. Også Greg Garrard og Terry Gifford blir nemnde her. I
analysedelen blir først Grunnleggende plantediversitet analysert i lys av Næss og
djupøkologien, før Dyrene i Afrika blir knytt opp mot Morton og teorien hans. I avslutninga
3
gir eg svar på dei tre spørsmåla som blei stilte i innleiinga. Først summar eg opp funna mine og ser korleis forholdet mellom menneske og natur blir framstilt, før eg reflekterer rundt skjønnlitteraturen, og spesielt dei to valde romanane, si evne til å formidle eit bodskap.
1.3 Om val av prosjekt
Slik eg ser det, er økokritikk ein metode og ei teoretisk tilnærming som bygger bru mellom humaniora og naturvitskap. For meg er miljøsaken svært viktig, og det å nytte skjønnlitteratur for å belyse spørsmål knytt til klimaproblematikk og miljøvern, er for meg ein spennande tanke. Samtidig trur eg også at det å trekke inn skjønnlitteratur i miljøsaken vil kunne
nyansere og utfylle denne diskursen. Skjønnlitteratur kan vekke følelsar og empati, og kanskje vil ei tilnærming som vektlegg historiene og følelsane framfor fakta, kunne få fleire menneske til å sjølv interessere seg for og ta del i diskursen knytt til miljøet vårt.
Det har i dei siste åra blitt retta ei større merksemd mot det økokritiske feltet, både i akademia og i litteraturfeltet generelt. Interessa for feltet er aukande, samtidig som det også er eit relativt ferskt felt. Eg trur at fleire bidrag til feltet vil vere positivt, og håper at også mitt bidrag vil kunne belyse aspekt som ikkje har blitt belyst før.
1.4 Presentasjon av verk
Kathleen Rani Hagen: Grunnleggende plantediversitet (2018)
Romanen Grunnleggende plantediversitet (2018), er Kathleen Rani Hagens (f. 1988) debutroman, og er gitt ut av Forlaget Oktober. I romanen følger lesaren ei ikkje namngitt kvinne frå midten av mai til slutten av juni. Kvinna, som er i midten av 20-åra og studerer botanikk ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås, er identisk med romanen sin eg-forteljar og hovudperson. Handlinga blir spunnen rundt eg-personen og hennar følelsar for Peter, ein ung doktorgradsstipendiat frå Manchester som forskar på internasjonale relasjonar.
Forholdet mellom dei to menneska blir aldri definert, dei bekreftar aldri at dei er eit par overfor kvarandre, og eg-personen klarer heller ikkje å fortelje Peter kor godt ho faktisk liker han. Lesaren følger forholdet gjennom handlinga som går føre seg i presens, og ein veit ikkje kva som kjem til å skje, før heilt mot slutten av romanen. Tilbakeblikk til hendingar som har skjedd tidlegare, desse skrivne i preteritum, gir lesaren meir informasjon om eg-personen og hennar tankar om Peter, men inneheld likevel sparsamt med opplysningar. Det store
vendepunktet skjer i løpet av romanen sine førti siste sider, når Peter gjer det slutt med eg-
4
personen. Han har forelska seg i ei anna kvinne, og har aldri skjønt at eg-personen har hatt sterke følelsar for han.
Sjølv om Hagen lar forelskinga vere eit av dei mest sentrale motiva i romanen, får også naturen og dei ulike plantane mykje plass. Desse to hovudmotiva, forelskinga mellom to menneske og naturen, blir stadig satt i samanheng, og forfattaren lar dei utdjupe og kaste lys over kvarandre gjennom dei fem delane romanen er delt inn i. Desse fem delane har alle namn etter tema og aspekt knytt til botanikk og natur: ”Hvete”, ”Vår”, ”Litt om botanikken”, ”Flora og fauna” og ”Gresset”.
Hagen har sjølv bakgrunn frå både litteraturvitskap og biologi-studiar. I eit intervju med Fædrelandsvennen, skrive av Kristian Hole, fortel Hagen om prosessen bak det å skrive romanen Grunnleggende plantediversitet. Som litteraturstudent oppdaga ho fleire romanar om viktige tema, men opplevde at ”det manglet noe om naturen, klimakrisen og biologisk
mangfold. Så tenkte jeg ’Dette ville jeg skrive om. Men hvordan?’” (Hole 2018). Følelsen av eit manglande fokus på natur og klima i litteraturen, blir utdjupa av Hagen i Forlaget Oktobers eigen litterære journal, Oktoberjournal. Her skriv ho sjølv om tankane bak romanen:
Selv om jeg på mange måter likte studiene, følte jeg at noe manglet. På forelesningene ble det snakket om feministisk litteraturkritikk, post-kolonial kritikk, marxistisk litteraturkritikk, den Andre, queerteori, psykoanalyse, postmodernisme og poststrukturalisme, og ingenting kjentes uviktig, men jeg lurte på hvor naturen og økologien var i alt dette. Ikke én eneste gang var det en foreleser som nevnte miljøkrisen vi befant oss i. (Hagen 2018)
I Oktoberjournal spør Hagen kva tapet av artsmangfaldet og klimakrisa har å seie for liva våre. Ho påpeiker at gjennom skjønnlitteraturen kan vi tenke og reflektere over desse spørsmåla, og at dette er viktigare enn å lande på ein konklusjon.
Grunnleggende plantediversitet er eit uskrive blad innan akademia og litteraturvitskap.
I Morgenbladet stiller bokmeldar Frode Johansen Riopelle seg lunken til Hagens debutroman, i det han fastslår at eg-personen blir eit for tafatt følge gjennom romanen sine to hundre sider.
Sjølv om romanen tar opp i seg det biologiske mangfaldet, blir fokuset først og fremst retta mot forelskinga, og at det økokritiske potensialet blir svekka av ”overdrevne parallelliseringer natur og menneske imellom” (Riopelle 2018). Aftenpostens bokmeldar, Anne Merethe K.
Prinos, meiner Grunnleggende plantediversitet på sitt beste har ”et potensial til å åpne
leserens øyne mot verden, mot naturen” (2018). Likevel er heller ikkje Prinos berre positiv til romanen. Ho meiner at samanlikningane mellom natur og menneske skapar ein fin heilskap, men at romanen listar for mykje opp, og lukker ”for persepsjonen av det store biologiske mangfoldet den beskriver, mer enn den åpner” (Prinos 2018).
5
Erlend Loe: Dyrene i Afrika (2018)
Erlend Loe (f. 1969) debuterte i 1993 med romanen Tatt av kvinnen. Sidan den gong har Loe skrive fleire bøker for vaksne og barn, samt manus for film og TV-seriar. Dyrene i Afrika er Loes tolvte roman. I boka blir ein kjend med fem enkeltpersonar: tannlegen og familiefaren Vidkun, den homofile zoologen Joachim Sperber, den einslege drapsetterforskaren Lise Løvenskiold, enkemannen og forfattaren Hektor Graabræk, og leiaren for eit lite
filmproduksjonsselskap, Såkalte Bob – som eigentleg heiter noko anna, men som av etiske grunnar blir omtalt ved dette namnet. Dei fem enkeltpersonane kjenner, uavhengig av kvarandre, plutseleg eit behov for å vere nære dyr, spesielt afrikanske dyr. Ganske tilfeldig finn dei saman ein kveld i Oslo, og dannar ”Selskapet for skjending av eksotiske dyr”. Dei fem personane har alle sett seg lei av korleis menneske utsett andre artar på jorda for
overgrep, og selskapet dei dannar, skal jobbe for å rette søkelyset mot dette. Saman reiser dei til Kenya for å ”skjende” dyr, godt hjulpet av den lokale bedrifta Fauna Fuckers, driven av Elizabeth Matumbi og hennar familie. Ved å ha sex med dei ”fem store” dyra, dei med størst symbolverdi: løve, elefant, nashorn, bøffel og leopard, og dokumentere desse handlingane, ønsker dei fem enkeltpersonane å opne augo til resten av verda og skape ein politisk
manifestasjon. Bedrifta Fauna Fuckers har kunnskapar om det afrikanske dyrelivet som dei fem enkeltpersonane ikkje har, og kan derfor tilby ei trygg og profesjonell ramme rundt skjendinga. Den første dagen i Kenya er det bøffelen som står for tur, og opplevinga er fantastisk for alle dei fem enkeltpersonane. Seinare blir Lise råka av ei rekke ulykker, alltid knytt til skjending av dyr. Ei løve bit av armen hennar, og nashornet dei skjendar, spiddar ho i beinet, slik at ho må amputere det. Til slutt blir ho trakka på av ein elefant og eten av ein leopard. Dei andre enkeltpersonane kjem uskadde frå skjendinga, men går gjennom store endringar i løpet av opphaldet i Kenya. Hektor finn ut at han ønsker å jobbe som
formingslærar for barna i Matumbi-familien, og Såkalte Bob innleier eit kjærleiksforhold til ein elefant. Også Vidkun og Sperber innleier eit forhold, og er dei einaste som vender attende til Noreg, no som eit par. Dei fem enkeltpersonane sitt mål om å redde verda, blir aldri oppnådd.
Handlinga i romanen blir fortald av ein autoral forteljar, og synsvinkelen skiftar mellom dei fem enkeltpersonane. Romanen er delt inn i tre delar, ”Hjemme”, ”Forberedelse til aktivisme” og ”Afrika”, samt ein epilog. I første del av romanen, ”Hjemme”, blir ein presentert for dei fem enkeltpersonane, og får vite meir om dei. Personane verkar først og fremst som typar, brukte til å formidle Loes satire. Humor og satire er eit viktig aspekt i
6
romanen, og i løpet av dei dryge tre hundre sidene blir både mennesketypar, forhold og fenomen ”offer” for Loes ironi. I epilogen får lesaren dessutan informasjon om kva som skjer vidare med dei ulike karakterane i romanen, både dei som har spilt ei viktig rolle for
handlinga, og dei som speler ei mindre rolle.
I eit intervju med journalist i Aftenposten, Kjetil S. Østlie, påpeiker Loe at forskarar i fleire tiår har forsøkt å formidle korleis det står til med miljøet, men at ingen ting hjelper.
Dyrene i Afrika er derfor eit forsøk på å formidle noko ”med tullestemme” (Østlie 2018). Loe fastslår at romanen hans er ein farse, og at vi lever i ”farsens tid”, i ei verd prega av
resignasjon. Vidare uttalar Loe at Dyrene i Afrika handlar om at ”vi, Homo sapiens, utnytter dyr og økosystemer til artsutryddelse og kollaps” (Østlie 2018). Han sjølv har også resignert, men påpeiker likevel at han ”ikke lenger [ser] det hierarkiet vi ble opplært til å tro på. Med mennesket på toppen, med alle rettigheter. Vi lever i sammenheng, selv om vi har glemt det”
(Østlie 2018).
Loe er ein kritikarrost forfattar, som det har vore skriven mykje om i akademiske samanhengar. Det er så langt ikkje publisert vitskapelege tekster knytt til Dyrene i Afrika.
Bokmeldarane si mottaking av Dyrene i Afrika har også vore meir variert. Både VG og Dagbladet gir romanen femmarar, og Dagbladets bokmeldar kallar romanen for ein
”glimrende satire over skakkjørt idealisme og dagliglivet i dagens samfunn” (Wandrup, 2018). Også VGs bokmeldar vektlegg humoren i Loes roman, og viser til korleis Loe parodierer ”moderne terapi- og organisasjonsspråk på det aller mest suverene” (Hovdenakk 2018). Marta Norheim melder romanen for NRK, og er meir kritisk til Loe. Ho saknar ein tydelegare motivasjon for at enkeltpersonane vel å handle som dei gjer, og påpeiker at
”romanen verkar som eit sært påfunn, ein ide som har blitt forlatt i lause lufta” (Norheim 2018).
7
2 Teoretiske perspektiv
2.1 Økokritikk
I denne oppgåva nyttar eg eit økokritisk perspektiv, og ønsker derfor å gi ei kort skildring av dette feltet. I Tore Rems artikkel ”Det grønnes i litteraturens verden” (1998), viser Rem korleis det økokritiske feltet, som oppstod seint på sekstitalet, har utvikla seg sidan da. På sekstitalet stod retninga fram som eit fragmentert felt, beståande av ein rekke artiklar frå ulike hald (Rem 1998, 128). Frå å hovudsakeleg ha som formål å påpeike ”økologiske brister” i kanoniserte, litterære verk, rettar det økokritiske feltet i dag søkelyset på litterære verk som viser ei innsikt i naturen sitt vesen (Rem 2018, 128–129). Sidan Rems artikkel blei publisert i 1998, har det økokritiske feltet gått frå å vere eit lite felt i Noreg, til å få ei brei oppslutning både i akademiske og litterære kretsar. I 2016 kom Espen Stueland si essaysamling 700- årsflommen, der Stueland skildrar økokritikken som ein lesemetode som undersøker forholdet mellom naturen og litterære skildringar av han (2016, 234–235). Både Rem og Stuelands definisjonar er relativt breie, og denne breidda bidrar til å vise korleis det økokritiske feltet i dag opnar for fleire teoretiske tilnærmingar og ulike innfallsvinklar. Saman gir dei to
definisjonane grunnlag for å definere økokritikk som ein lesemåte, men også som litteratur som formidlar ein innsikt i naturen sitt vesen. I mi oppgåve vil begge definisjonane vere aktuelle, da romanane eg analyserer kan bli sett i samanheng med begge dei to definisjonane av økokritikk. På den eine sida viser romanane ei innsikt i naturen sitt vesen, samtidig som eg også ønsker å bruke ein økokritisk lesemetode når eg analyserer dei.
2.2 Terry Gifford og pastorale
I Greg Garrards bok Ecocriticism (2012), er pastorale ein av dei litterære tropane han
undersøker. Garrard slår her fast at pastorale handlar om å sjå landsbygda som ein kontrast til det urbane, samtidig som det landlege livet og naturen blir idealisert (Garrard 2012, 37–38).
Garrard skildrar tre ulike typar pastorale. Den første typen pastorale blir av Garrard definert som all pastoral litteratur fram til 1900-talet. Den andre typen nyttar omgrepet pastorale som kritikk mot ei idealisering av det landlege, som når naturen og det landlege blir hylla utan å ta omsyn til det harde arbeidet som ofte er ein del av det rurale livet (Garrard 2012, 37–38). Eg meiner at desse typane ikkje er relevante for mi oppgåve. Verken Hagen eller Loes romanar er del av tidsperioden den første definisjonen fastset, og ingen av romanane er, slik eg ser det,
8
ein kritikk av idealisert natur. Den tredje typen pastorale Garrard viser til, meiner eg har ein relevans for Hagens roman, og eg ønsker derfor å sjå nærmare på denne. Sjølv om Garrard bruker sine eigne nemningar på dei tre typane pastorale, hentar han definisjonane frå Terry Giffords bok Pastoral (2008). Eg har derfor valt å gå til Gifford når eg nå ser nærmare på den siste typen.
Den tredje og siste definisjonen er ein breiare definisjon, og omgrepet er her knytt til litteraturen sitt innhald. Definisjonen viser til all litteratur som skildrar det landlege som ein eksplisitt kontrast til det urbane, og der det landlege blir feira (Gifford 2008, 2). Pastorale, slik det her definerer litteraturen sitt innhald, handlar både om å sleppe unna det komplekse ved byen, men også om å utforske ei tilbaketrekking til landet (retreat) (Gifford 2008, 46).
Dersom utfallet av ei tilbaketrekking skal bli forstått, er likevel ein tilbakekomst (return) nødvendig (Gifford 2008, 81). Fordi den pastorale forteljinga om tilbaketrekking og
tilbakekomst blir fortald til eit urbant publikum, er det implisitt sagt at det landlege opphaldet har ei tyding for dette publikummet, og kan lære dei noko om deira liv i byen. Pastoral
litteratur der tilbaketrekking berre er eit mål i seg sjølv er, ifølge Gifford, eskapistisk litteratur som forsøker å unngå ein tilbakekomst (Gifford 2008, 81). Ved å sjå denne forma for
pastorale i samanheng med Hagens roman, ønsker eg å tydeleggjere korleis eg-personen på den eine sida blir ein representant for naturen og det landlege, medan Peter blir ein
representant for kulturen og det urbane. Dette bidrar til å understreke forskjellen mellom dei to personane. Samtidig kan også Gifford sine tankar om tilbaketrekking til og tilbakekomst frå naturen, synleggjere korleis eg-personen trekker seg attende til naturen, og slik lar Peter bli eit symbol på tilbakekomsten. Dette kjem eg nærmare inn på seinare.
I tillegg til dei tre typane pastorale Gifford skildrar, peiker han også på ein nyare måte litteraturen behandlar pastorale på, knytt til utviklinga av økokritikken. Det som skil denne typen litteratur frå anna pastoral litteratur, er at han maktar å sjå både sjangeren sine fordelar og ulemper (Gifford 2008, 148). Gifford meiner ei slik moderne form for pastoral litteratur unngår å idealisere naturen, og at denne forma søker å finne ein diskurs som både kan prise og ta ansvar for naturen (Gifford 2008, 148–149). Post-pastorale er omgrepet Gifford nyttar om denne nye tradisjonen. Gifford definerer tradisjonen ved hjelp av seks kvalitetar han meiner å kunne sjå hos post-pastorale verk. Ein kan ikkje rekne med å finne alle dei seks kvalitetane i kvart verk, men dei utgjer likevel ein del av visjonen som blir representert i dei beste verka til post-pastorale forfattarar (Gifford 2008, 150). Eg ønsker ikkje å vise til alle dei seks punkta Gifford presenterer her, men vil framheve dei aspekta eg meiner er dei viktigaste: post-
9
pastoral litteratur viser ei ærefrykt i oppmerksemda retta mot naturen, der ein ser eit skifte frå det antroposentrisk pastorale til det økosentrisk post-pastorale (Gifford 2008, 152). Ein slik litteratur har evna til å formidle ei bevisstheit rundt natur som kultur, og kultur som natur (Gifford 2008, 162–163). Slik eg forstår Gifford, inneber dette at det som skjer i og med menneske, har parallellar til den eksterne naturen. Også når det kjem til aspekt som død og fødsel, vekst og forfall, er desse i ein likeverdig balanse i det Gifford omtalar som eit kreativt- destruktivt univers, og dette gjeld både menneske og alle andre skapningar. Gjennom post- pastorale kan menneske sjå behovet for at også vår art er audmjuke, og slik vere ein del av naturen (Gifford 2008, 153–156). Eg meiner post-pastorale kan bidra til å kaste lys over Hagens roman, som både skildrar naturen som viktig for menneske, men også prisar han fordi han har verdi i seg sjølv.
2.3 Arne Næss og djupøkologien
Djupøkologien er ei økosentrisk filosofisk retning. Arne Næss blir rekna som grunnleggaren av djupøkologien, og formulerte saman med George Sessions i 1984 ein plattform som
beskriv ei rekke felles prinsipp som ligg til grunn for djupøkologien (Næss 1995b [1986], 67).
Denne plattforma består av åtte prinsipp, og har sidan 1984 blitt attgjeve i fleire
publikasjonar, mellom anna i artikkelen ”The Deep Ecological Movement” (1995). Eg ønsker ikkje å liste opp alle punkta her, men meiner å kunne sjå at tanken om at både menneskeleg og ikkje-menneskeleg liv har verdi i seg sjølv, er eit av dei viktigaste poenga Næss her
fremmer. Han påpeiker også at menneske ikkje har rett til redusere mangfaldet og rikdommen i livsformer, unntatt når det er for å tilfredsstille vitale behov. Eit anna viktig poeng Næss framhevar, er at utfoldinga blant menneskeleg liv er kompatibel med ein mindre, menneskeleg populasjon, medan ikkje-menneskeleg liv krev ein mindre, menneskeleg populasjon. (Næss 1995b, 68).
Dei åtte prinsippa skal kunne fungere som ein felles plattform for den djupøkologiske bevegelsen (Næss 1995b, 67). Næss framhevar likevel at dei åtte prinsippa berre er eit av fire nivå som til saman dannar grunnlaget for djupøkologisk tenking (Næss 1995b, 76–77). Det fjerde nivået i denne framstillinga av djupøkologien, omfattar konkrete avgjerder og
konklusjonar, tilpassa konkrete situasjonar. Dette er det minst djupe nivået. Nivå 3 er knytt til generelle, normative konsekvensar og hypotesar kopla til faktiske forhold (Næss 1995b, 77).
Det andre nivået er dei åtte prinsippa nemnde ovanfor. Det siste nivået, nivå 1, er også det djupaste nivået. Her høyrer fundamentale normer og premissar under, som ulike religionar og
10
filosofiske retningar. Her høyrer også Næss sin eigen tolking av djupøkologien under, kalla Økosofi T (Næss 1995b, 76–77). Ulike avgjerder og konklusjonar som kjem til syne i nivå 4, vil vere eit resultat av vurderingar gjort i dei tre nivåa over. Sjølv om motivasjonen bak desse avgjerdene altså vil vere av ulik art, som ulike filosofiske og religiøse standpunkt, vil den djupøkologiske bevegelsen likevel kunne einast om dei åtte prinsippa (Næss 1995b, 78).
Djupøkologien opnar på denne måten opp for at alle skal kunne skape si eiga form for djupøkologi, basert på eigen religion eller filosofiske syn, og med ulike grunnar til å rettferdiggjere dei åtte prinsippa (Næss 1995b, 76).
I artikkelen ”Against the Inevitability of Anthropocentrism” (2000), presenterer Eric Katz det han meiner er tre grunnleggande aspekt ved djupøkologien. Her presiserer Katz at desse tre aspekta i stor grad er påverka av Næss si eiga form for djupøkologi, altså Økosofi T (Katz 2000, 24). Dei tre viktigaste aspekta ved djupøkologien er, ifølge Katz: 1) identifisering med det ikkje-menneskelege, 2) sjølvrealisering og 3) ein relasjonell, holistisk eksistens (Katz 2000, 24). Også i Espen Gamlund sin artikkel ”Hva er galt med dypøkologien? Noen
kommentarer til Arne Næss’ Økosofi T” (2012), trekker Gamlund inn desse tre aspekta definert av Katz, når han her ser nærmare på kvifor det i dag er få som sluttar seg til
djupøkologien. Eg kjem nærmare inn på Gamlunds artikkel seinare. Trass i djupøkologien sin omfattande diskurs, ser det ut til å vere ei einigheit om at Katz sine tre punkt påpeiker noko essensielt. Eg meiner også at dei tre punkta har stor relevans for Hagens roman. Som ei følge av dette, vil eg til ein viss grad analysere Grunnleggende plantediversitet i lys av Katz sine tre punkt, noko som peiker mot ein meir deduktiv framgangsmåte. I det følgjande vil eg utdjupe dei tre aspekta.
Det første aspektet Katz definerer som viktig i djupøkologien, er identifisering. I essayet ”Self-realization. An Ecological Approach to Being in the World”, opphavleg gitt som eit foredrag i 1986, ser Næss nærmare på forholdet menneske har til det ikkje-menneskelege.
Her fastslår Næss at følelsen av empati og medkjensle for andre vesen er avhengig av at menneske identifiserer seg med desse (Næss [1986] 1995a, 227). Berre gjennom
identifisering med andre vesen sine interesser, kan menneske sjå at våre eigne interesser er tente med å bevare det rundt oss, og at kjærleiken eit menneske har til seg sjølv også inneber kjærleik til eit utvida sjølv (Næss 1995a, 229). Identifisering handlar altså om å sjå seg sjølv i samanheng med alle andre vesen, og på denne måten oppnå medkjensle for dei.
Identifiseringa med og medkjensla overfor andre vesen, skapar ifølge Næss ei bru mellom eigenkjærleik til eit utvida sjølv og sjølvrealisering (Næss 1995a, 229).
11
Sjølvrealisering er det andre aspektet Katz peiker på som viktigast ved djupøkologien.
Dette aspektet blir først og fremst formidla gjennom Økosofi T, Næss sin eigen form for djupøkologi, der han presenterer sin personlege motivasjon for å følge dei åtte prinsippa.
Sjølv om han understreker at andre menneske kan ha andre motiv, viser Næss gjennom denne filosofiske retninga kva slags aspekt ved djupøkologien han sjølv vektlegg. Økosofi T har berre ei fundamental norm; maksimal sjølvrealisering (Maximize Self-realization!). Denne norma er, ifølge Næss, basert på Gandhi sine tankar om sjølvrealisering: Omgrepet
”sjølvrealisering”, blir her noko som fortel om eit utdjupande og utvidande Sjølv, som omfamnar alle livsformer (Næss 1995a, 235). Denne forma for sjølvrealisering står i motsetning til eit smalt, egoistisk sjølv (Næss 1995b, 80). Måten Næss her definerer
sjølvrealisering på, er nært knytt til det å identifisere seg med andre vesen. Ved å anerkjenne manifestasjonen av alt liv, anerkjenner vi også mangfaldet i verda. Næss hevdar at vi ved å anerkjenne mangfaldet, også aukar identifiseringa med andre vesen. Eit resultat av dette er at vi i større grad ser oss sjølve i andre vesen, og at andre vesen ser seg sjølv i oss (Næss 2018, 80). Gjennom maksimal sjølvrealisering og mangfald blir ein symbiose mellom alle artar og vesen forma. Dette fenomenet kallar Næss for maksimal symbiose (Maximize symbiosis!) (Næss 1995b, 80–81). Maksimal symbiose leier vidare til det siste aspektet, holisme.
Det tredje aspektet Katz understrekar ved djupøkologien, er synet på ein relasjonell, holistisk eksistens. I Økologi, samfunn og livsstil (1999), skildrar Næss dette som ei form for gestalttenking – at alt heng saman med alt, i eit gjensidig avhengnadsforhold (Næss 1999, 15).
Han slår fast at menneske er ein del av eit ”altgjennomtrengende nettverk”, der heilskapen er meir enn summen av delane (Næss 1999, 85). Næss påstår at menneske på denne måten blir bundne saman med dyr, plantar, mineral og andre menneske gjennom eit relasjonssystem (Næss 1999, 86). Dette relasjonssystemet må vere prega av identitet og solidaritet med andre artar (Næss 1999, 324). Likevel understreker Næss at ”visse av menneskenes åndelige evner [står] fullstendig i særstilling her på jorden” og at ”vi har større forpliktelser overfor de nære enn overfor de fjerne” (Næss 1999, 329). Gamlund meiner at måten tilhengjarar av
djupøkologien stiller seg til miljøspørsmålet på, er ved å understreke tydinga av naturen og å forstå han på den rette måten. Slik Gamlund les Næss, meiner den djupøkologiske bevegelsen at løysinga på miljøspørsmålet må skje gjennom ei endring i våre tankar rundt verda og naturen (Gamlund 2012, 239). Dette fokuset er viktigare for djupøkologien enn å formulere etiske reglar (Gamlund 2012, 237). Det er her tanken om at alt heng saman kjem inn; vi må forstå av vi ikkje er isolerte frå naturen, men at vi er del av han.
12
Næss og djupøkologien har blitt kritisert frå fleire hald. I denne oppgåva har eg ikkje moglegheit til å vise til og kommentere all denne kritikken, men eg ønsker å gi ei kort
oversikt over ulike aspekt som har vore gjenstand for kritikk, og som samtidig er relevant for Hagens roman. Gamlund peiker, som eg alt har nemnt, på djupøkologien sitt manglande etiske fokus. Han kritiserer vidare Næss og djupøkologien for å ikkje bygge på normative teoriar som seier noko om kva som er rett eller gale, men å heller påpeike at miljøetikk, mellom anna djupøkologien, må bli grunngitt med ein bestemt måte å sjå verda på (Gamlund 2012, 240). Gamlund meiner at dette vil føre til ein ”subjektiv relativisme”, der menneske som ikkje kjenner omsorg for naturen, heller ikkje vil kjenne noko grunn til å beskytte naturen (Gamlund 2012, 240). Gamlund framhevar kor viktig det er at miljøetikk ”som et minimum [tar] utgangspunkt i kritisk etisk tenkning rundt hva som er moralsk riktig eller gal omgang med eller bruk av naturen for menneskelige formål” (Gamlund 2012, 242).
I artikkelen ”Comment: Self-Realization or Man Apart? The Reed-Næss Debate”
(1999), samanfattar Val Plumwood debatten mellom Arne Næss og Peter Reed. Peter Reed (1961–1987) var ein amerikansk forskningsassistent tilsett ved Rådet for natur- og miljøfag, Universitetet i Oslo. Reed hadde økofilosofi som sitt spesialfelt og var påverka av Næss, men forfektar samstundes eit alternativt synspunkt når det kjem til sjølvrealisering og
identifisering (Plumwood 1999). Næss meiner at respekten for andre vesen oppstår som ei følge av identifisering (Plumwood 1999, 206). Han påpeiker at menneske identifiserer seg med andre artar sine interesser, og at vi på denne måten er del av det store Sjølvet. Til trass for, men også på grunn av at vårt eige sjølv er intakt, er identifiseringa med andre artar mogleg for oss (Plumwood 1999, 208). Reed forfektar eit motsett syn. Han meiner at respekten for andre vesen må basere seg på forskjellen mellom menneske og ikkje-
menneskelege vesen. Han peiker på paradokset ved at Næss sin djupøkologi legg til grunn at menneske må behalde ei form for individualitet i arbeidet for å redde det store Sjølvet frå øydelegging, samstundes som det også blir kravd at vi legg vekk vårt eige sjølv for å kunne identifisere oss som del av det store Sjølvet (Plumwood 1999, 208).
I artikkelen ”Deep Ecology and Its Critics” (1999), påpeiker Kirkpatrick Sale at djupøkologien omtaler alle menneske som ein homogen masse, utan å ta omsyn til klasse, etnisitet, kjønn, ulikskap, kapitalisme, imperialisme og andre aspekt som skil menneske frå kvarandre (Sale 1999, 217). Sale meiner at ein sosial dimensjon meir eller mindre er
fråverande i djupøkologien, og at dette handlar om at djupøkologien i all hovudsak vektlegg det biotiske framfor det sosiale. Denne måten å sjå menneskeslekta som ein masse, kan på
13
mange måtar bli skildra som unyansert og kritikkverdig. Samtidig påpeiker Sale at den økologiske krisa er eit faktum, og at sosiale og politiske aspekt i det store og heile har mindre å seie (Sale 1999, 217).
2.4 Greg Garrard om dyr som retorisk trope
I boka Ecocriticism (2012), ser Greg Garrard nærmare på ulike retoriske tropar brukte i litteratur som omhandlar natur og klima. Ein av desse tropane er dyr. Kapittelet har eit todelt fokus, og ser først på ulike etiske og filosofiske betraktningar av dyr sine rettar, før Garrard vender fokuset mot korleis dyr blir framstilte i kulturelle og historiske kontekstar (animal studies). Framstillinga av dyr i kulturelle kontekstar er eit tema som er relevant for mi lesing av Loes roman, og eg kjem derfor til å konsentrere meg om dette aspektet. Garrard påpeiker at forskjellar og likskapar mellom menneske og dyr kan bli analyserte i form av ulike tropar og språklege bilde brukte til å skildre både menneske og dyr (Garrard 2012, 153). Slike tropar seier noko om korleis kulturen formar vårt syn på dyr, men også korleis dyr formar vårt syn på kulturen (Garrard 2012, 153). Ifølge Garrard eksisterer både metaforiske og metonymiske variantar av desse tropane. Metonymiske tropar vektlegg likskapen mellom menneske og dyr, medan metaforiske tropar peiker på ulikskap (Garrard 2012, 154).
I denne oppgåva vil eg fokusere på dei metonymiske tropane, og spesielt dei to språklege bilda antropomorfisme og zoomorfisme. Antropomorfisme omfattar mellom anna omgrepet besjeling, og inneber at dyr og andre ikkje-menneskelege vesen blir skildra ved hjelp av menneskelege eigenskapar (Garrard 2012, 154). Zoomorfisme er det motsette av antropomorfisme, og inneber at menneske blir framstilte med dyriske eigenskapar (Garrard 2012, 154). Garrard fastslår at begge desse språklege bilda ofte blir brukte på ein lite
fordelaktig måte. Dyr som blir beskrivne som smilande, eller som søte, snille og snakkande, slik dei ofte artar seg i barnelitteratur og -filmar, kan bidra til å fordumme dyra eller framstille dei som barnslege og uviktige (Garrard 2012, 155). Dyr kan også bli karakteriserte ved hjelp av negative, menneskelege trekk og handlingar, som når det blir påstått at eit dyr utfører valdtekt eller mord, og dermed beskriver dyr som vonde (Garrard 2012, 155). Når menneske blir beskrivne som dyr, blir dette også ofte gjort med negative fortegn. Til dømes når jødar blir skildra som rotter eller afrikanarar som apar (Garrard 2012, 160).
Måten dyr blir framstilte på kan, ifølge Garrard, seie noko om moral eller politiske praksisar (Garrard 2012, 169). Dette kan bli sett i romanen Gullivers reiser, skriven av Jonathan Swift i 1726. I den fjerde delen av romanen, ”Reisen til Houyhnhnmenes land”,
14
møter Gulliver hestar med menneskelege trekk, som fungerer som leiarar i eit isolert samfunn.
I samfunnet eksisterer også menneske med dyriske eigenskapar. Dei er vonde og dumme, og nedst på rangstigen (Garrard 2012, 162). Garrard slår fast at Swifts roman på ein satirisk måte både nyttar antropomorfisme og zoomorfisme. Måten satire her er knytt til skildringar av dyr og menneske, meiner eg har fleire parallellar til Loes roman Dyrene i Afrika. I analysen av denne romanen, ønsker eg derfor å trekke inn Garrard og tankane hans om antropomorfisme og zoomorfisme.
2.5 Timothy Morton og den økologiske tanke
Filosofen Timothy Morton representerer ein radikal form for økokritikk. Teorien han lanserer, den økologiske tanke (The ecological thought), har fleire fellestrekk med djupøkologien, men kjernemomenta i dei to teoriane avvik likevel frå kvarandre. Eg vil her presentere dei omgrepa eg meiner er viktigast i Mortons teori, og som også har relevans for Loes roman. Eg kjem attende til desse omgrepa i den vidare analysen av Dyrene i Afrika. I dei tilfella det enten eksisterer ei norsk omsetting av Mortons omgrep, eller det lett lar seg omsette, bruker eg norske omgrep.
Medan djupøkologien understrekar kor viktig det er at menneske forstår naturen på den rette måten, har Morton eit heilt motsett syn. I boka Ecology without Nature (2007) påpeiker Morton at naturen er noko som flimrar, noko som både er og ikkje er, noko som er verda, men også innhaldet i verda (Morton 2007, 18). Det at naturen er ubestemmeleg, gjer at det også er vanskeleg å skrive om han. Morton kritiserer ulike former for litteratur for å nytte omgrepet natur på ein lite fordelaktig måte. Han meiner at litteratur om klima og miljø (ecological writing) skapar ein retorikk som framstiller naturen som ein del av menneske, noko som opprettheld vår eksistens (Morton 2007, 4–5). Han påpeiker også at omgrepet natur, sidan romantikken, har blitt brukt til å peike ut kva som er menneskeleg og kva som ikkje er menneskeleg, til å motivere til godheit, men også til å rettferdiggjere det grufulle (Morton 2007, 19). Morton hevdar at å sette naturen på ein pidestall og beundre han frå avstand, gjer det same for miljøet som det å beundre kvinnefiguren gjer for patriarkatet – det er ein paradoksal og sadistisk handling (Morton 2007, 5). I ”Kritisk tænkning. Introduktion”
til Den økologiske tanke” (2015), den danske omsetjinga av introduksjonen i The Ecological Thought, samanfattar Morton synet sitt, og fastslår at natur er noko konstruert, ein
tingleggjort gjenstand i det fjerne (Morton 2015 [2010], 15). Eg forstår det slik at Morton
15
meiner omgrepet natur kan bety både alt og ingenting, og at vi aldri fullt ut har fått, eller kan få, tak på kva natur verkeleg er. Av denne grunn meiner han at heile omgrepet må forkastast.
Morton meiner at denne tanken om naturen som noko idealisert og framand, har bidratt til å hemme utviklinga av den økologiske tanke (Morton 2015, 17). Den økologiske tanke er både ein praksis og ein prosess som handlar om å sjå at alt er bunde saman, og tanken kan knytast til alle andre idéar (Morton 2015, 14 og 18). Både humaniora og naturvitskap er derfor like relevante for den økologiske tanke, og Morton slår fast at økologi først og fremst handlar om ein sameksistens (Morton 2015, 15). Ein slik sameksistens inneber demokrati mellom likeverdige vesen som er vovne saman utan eit sentrum (Morton 2015, 18–19).
The mesh er omgrepet Morton bruker for å beskrive korleis alt heng saman. Sjølve omgrepet viser både til hola i eit flettverk og til dei samantvinna trådane rundt, og kan i overført betyding seie noko om korleis nokon eller noko er samanvikla eller fanga (Morton 2012, 28). Omgrepet er vanskeleg å omsette, og den danske omsettinga av introduksjonen til The Ecological Thought, nyttar det engelske omgrepet the mesh. Eg har også valt å bruke det engelske omgrepet i denne oppgåva. Den økologiske tanke ser ikkje verda som eit lukka system, og the mesh er eit omfattande og uendeleg nettverk som breier seg utover, utan noko sentrum eller ende (Morton 2015, 19). Næss og djupøkologien fremmar tanken om holisme, der heilskapen er meir enn summen av delane. Morton slår fast at den økologiske tanke har eit motstridande syn, og at the mesh ikkje er ein stor, samansett superorganisme, men eit holt flettverk som vektlegg samarbeid framfor harmoni (Morton 2012, 35). I dette flettverket heng sansande og ikkje-sansande vesen saman i det Morton omtalar som ein ”radikal intimitet”, ein sameksistens utan avgrensing (Morton 2015, 19).
Morton kallar vesena i the mesh for sære framande (strange strangers), og han fastslår at sjølv om dei ulike vesena er knytt saman, er dei likevel framande for kvarandre. I
flettverket er det menneske, dyr, plantar og mineral som er vove saman, og som utgjer dei sære framande (Morton 2015, 18–19). Morton meiner at vi likevel ikkje kan vite kva som er eit menneske, og kva som ikkje er det. Dette er fordi alle er framande for kvarandre, men også fordi kunstig intelligens utfordrar grensa for kva vi oppfattar som menneskeleg (Morton 2015, 19). Den økologiske tanke endrar vårt syn på kva menneske eigentleg er, og etikken til den økologiske tanke er å oppfatte og behandle andre vesen som menneske (Morton 2015, 19).
Fordi ingen er avhengige av berre seg sjølve, er heller ingen fullt ut seg sjølve (Morton 2015, 26). Eg meiner Mortons tankar om sære framande kan bidra til å belyse forholdet mellom menneske og dyr i Dyrene i Afrika.
16
Morton finn bevis for sine tankar hos Charles Darwin, og påpeiker korleis Artenes opprinnelse slår fast at artar, som ei følge av evolusjon, stadig endrar seg (Morton 2012, 62–
63). Den endelause utviklinga og mutasjonane artane går gjennom, gjer det umogleg å seie kva for art som er den eigentlege, opphavlege arten, og kven som er ein variant (Morton 2012, 64). Darwin viser korleis alle artar har store likskapar, og i større eller mindre grad er
variantar av kvarandre (Morton 2012, 64). For Morton er Darwins lære eit utgangspunkt for hans eiga lære om the mesh og sære framande. Han påpeiker at det monstrøse ved evolusjon, er systemet si usikkerheit, og at alle organismar er monster fordi dei er kimærar – individ beståande av bitar frå andre skapningar. Dette gjer dei til sære framande for seg sjølve og kvarandre (Morton 2012, 66). Samtidig meiner Morton at Darwins teori er eit bevis på at alt og alle heng saman gjennom eit enormt flettverk.
Evolusjon handlar ikkje berre om mutasjon og utvikling, men også om seksuell seleksjon, ein anna teori utvikla av Darwin. Ved å sjå på Darwins teori, slår Morton fast at tilpassingar hos artar, også menneske, skjer på bakgrunn av estetiske preferansar (Morton 2012, 69). For Morton blir Darwins teori eit bevis på at både menneske og andre levande skapningar gjer val basert på estetikk. Dei estetiske vala som blir tatt, er også eit av aspekta som viser at forskjellane mellom ulike vesen er eit spørsmål om grad, ikkje om dei eksisterer eller ikkje eksisterer (Morton 2012, 71). Seksuell seleksjon og estetikk, som er føresetnader for denne forma for evolusjon, blir av Morton knytt vidare til kunst. Gjennom estetikk og kunst blir menneske på denne måten bundne saman med andre vesen. Saman er vi sære framande i eit nettverk – the mesh (Morton 2012). Til trass for dette hevdar Morton at sære framande likevel verkar merkelegare jo nærmare dei kjem kvarandre (Morton 2012, 94). Jo betre kjente vi blir med andre sære framande, jo meir erkjenner vi at vi er bundne saman med dei. Denne kjennskapen fører likevel ikkje til at dei sære framande blir mindre framande, slår Morton fast (2015, 28). Møtet mellom dei ulike vesena gjer dei heller meir framande, både for seg sjølv og for kvarandre (Morton 2015, 26). Det å vere intim med sære framande, er å kjenne på ulike former for smerte, og melankolsk kunst fortel sanninga om sorg og smerte.
Derfor er mørk og melankolsk kunst meir knytt til økologi enn det sorglaus kunst er (Morton 2012, 94). Eg forstår det slik at Morton meiner mørk og melankolsk kunst er eit naturleg resultat av framandskapen vi føler for dei andre vesena vi er bundne saman med i the mesh.
Samtidig påpeiker også Morton at det mørke og stygge kan få oss til å sjå ting frå eit nytt perspektiv – til å sjå skapningar som er bortanfor eller mellom dei kategoriane vi alt kjenner (Morton 2012, 60). Fordi kunst som tar opp i seg det mørke og melankolske kan seie noko om
17
verda i dag, og om forholdet mellom ulike vesen, kan kunst bidra til forståing. Morton påpeiker at vi ikkje kan ”refortrylle” (re-enchant) verda igjen. Vi kan ikkje tilbakestille den moderne tida. Vi må heller jobbe vidare med verda, slik han artar seg for oss i dag – med kunst som passar vår tid, fordi kunst kan innehalde utopisk energi (Morton 2012, 104). Berre ved å innsjå at mørket og det vonde er ein realitet, ikkje ved å vektlegge den vakre naturen, kan menneske klare å ta ansvar for jorda (Morton 2012, 96–97). Kunst kan bidra til at vi oppnår ei slik innsikt. Også det mørke i kunsten meiner eg å kunne sjå at er relevant for Loe sin roman. Dette kjem eg nærmare inn på i analysen av romanen.
I 700-årsflommen skildrar Espen Stueland Morton som ein polemisk meiningsytrar, som tar eit oppgjer med det meir tradisjonelle, romantiske natursynet (2016, 228). Stueland stiller seg her kritisk til Morton, og etterlyser ei tydelegare kopling mellom den økologiske bevisstheita i lesing, til det som finst utanfor litteraturen. Morton er ein som definerer korleis naturen bør og ikkje bør bli betrakta, men som ikkje tar omsyn til det klimapolitiske, meiner Stueland (2016, 229). Også måten Morton unngår å bruke ordet natur, blir av Stueland oppfatta som ein naiv tanke. Når Morton heller vil bruke omgrep som miljø og økologi, baserer dette seg på ein lite tenleg draum om eit ”reint språk” utan ideologi og romantiske aspekt (Stueland 2016, 231). Stueland kritiserer også Morton for å vere heva over
argumentasjonen, og for å tale til dei som allereie er einige med han (2016, 238). På same måte som djupøkologien blir kritisert for å ikkje ta eit etisk standpunkt, meiner eg å kunne sjå at heller ikkje Morton gjer dette. Stueland etterlyser ei tydelegare kopling mellom litteraturen og samfunnet, og ein tydelegare etisk kurs kunne kanskje gjort denne koplinga meir openberr.
Samtidig representerer Morton ei filosofisk retning, der det å legge fram ein tydeleg normativ etikk kanskje ikkje er Mortons mål. Tankane hans ber likevel preg av nyskaping, og kan derfor representere noko nytt i diskursen knytt til miljøsaka. Ved å vektlegge dette faktumet blir det kanskje mogleg å sjå at måten tanken blir formidla på, er underordna sjølve tanken?
18
3 Økokritiske aspekt i romanane
3.1 Grunnleggende plantediversitet og pastorale
Kathleen Rani Hagens roman, Grunnleggende plantediversitet, framstiller naturen gjennom augo til den ikkje namngitte eg-personen. Skogen, jordene og plantelivet i Ås blir skildra detaljert, og i eg-personen sine augo blir naturen og landet eit meir romantisk motstykke til byen. Som ei følge av dette, meiner eg det er relevant å sjå Grunnleggende plantediversitet i lys av ein pastoral tradisjon. Pastorale viser til all litteratur som skildrar det landlege som ein eksplisitt kontrast til det urbane (Gifford 2008, 2). Eg-personen ser ut til å peike på eit skilje mellom det urbane og det landlege, noko som mellom anna kjem fram når ho forklarer kvifor ho valde å flytte frå Oslo:
Byen var grå, det var så mange mennesker og få av de andre. Hunder og katter var stort sett de dyrene man så, og fugler, men sangen deres forsvant stort sett i støyen. Om jeg sto opp tidlig, kunne jeg kanskje høre dem, men selv for meg var det umulig. Jeg ville høre dem oftere. Jeg ville være i fred, gå i skogen og kanskje se rådyr og elg. (Hagen 2018, 22)
Det kan sjå ut som om eg-personen vektlegg det å vere nær naturen, vere i naturen og ha kunnskap om naturen: ”Jeg ville ikke at naturen skulle være fremmed, noe der borte som jeg ikke var i og som jeg ikke kjente til” (Hagen 2018, 23). Slik set eg-personen seg sjølv i samanheng med naturen – det er der ho høyrer til. Måten eg-personen skil by frå land, speglar måten ho skil seg sjølv frå Peter. Medan ho ser seg sjølv som ein representant for naturen og det landlege, blir Peter ein representant for byen og det urbane. Dette kjem fram når ho skildrar han: ”[…] når jeg prøver å se ham for meg ute i skogen, blir det feil, han blir som en fremmed. Han er et menneske som hører til i byen, hele framtoningen hans hører til i byen […]” (Hagen 2018, 79). Sjølv om det er noko ”urbant” ved Peter, er det likevel usikkert korleis han ser seg sjølv. Kanskje er det berre eg-personen som ser han som ein som høyrer til i byen? Også Peter har jo valt å busette seg på landet. Kan hende er denne måten å skildre Peter på ein måte å holde han på avstand, slik eg-personen også skapar ein avstand mellom by og land. Om denne avstanden er negativ, er likevel eit anna spørsmål. Gifford meiner at pastorale er ein litterær konstruksjon, ein diskurs og ein måte å bruke språket på som skildrar det landlege som ein annan type verd enn den realistiske verda (Gifford 2008, 45). Ein kan likevel påpeike at evna litteraturen har til å konstruere ei anna verd, er ein naturleg del av litteraturen og ein styrke. Sjølv om avstanden mellom det urbane og naturen blir konstruert av
19
eg-personen, gjer ikkje det at forskjellen er negativ eller mindre sannferdig. Den seier berre noko om hennar verdssyn.
Det eg-personen kan om naturen, formidlar ho gjerne til Peter. Samtalene mellom dei to ber ofte preg av at ho fortel han om ulike planter og vekstar: ”Jeg forteller Peter hva de ulike trærne heter på norsk, at det er mye forskjellig som vokser her, og at blomstene på skogbunnen der borte er hvitveis” (Hagen 2018, 17). Det kan sjå ut som om eg-personen ønsker å dele sin kunnskap med Peter, og trekke han inn i sin eigen sfære. Gifford tar i bruk omgrepa tilbaketrekking og tilbakekomst, noko eg ser i samanheng med eg-personen som, ved å flytte til Ås og velje å studere botanikk her, har gjort ei tilbaketrekking til landet.
Samtidig vel ho å fortelje om kunnskapen denne tilbaketrekkinga skapar til Peter. Han blir ein representant for det urbane, og kunnskapen ho deler med han, har ei betydning for dei begge.
Peter får innsikt i noko som kan belyse livet hans, og valet eg-personen har gjort om å flytte til Ås får ei djupare meining, der tilbaketrekkinga ikkje berre blir eit mål i seg sjølv eller ein verkelegheitsflukt, men handlar om å kunne dele erfaringar med andre. Ved å nytte Gifford sine omgrep, kan ein sjå dette som ein tilbakekomst.
Det at eg her ser Hagen sin roman i samanheng med pastorale, antyder at naturen blir idealisert av eg-personen. Samtidig meiner eg denne idealiseringa meir også kan bli tolka som ei prising, og slik knytast vidare til post-pastorale. Gifford meiner post-pastorale søker å finne ein diskurs som både kan prise og ta ansvar for naturen. Det kan sjå ut som om eg-personen i Hagens roman gjer begge delar. Post-pastorale understreker kor viktig det er at litteraturen formidlar at natur og kultur er bundne saman. Eg-personen viser at parallellen mellom menneske og natur er til stades på ulike måtar. Relasjonar mellom menneske, men også menneske sjølv, kan bli identifiserte og samanlikna med omstende ein kan sjå i naturen. Dette korrelerer med punkta i Gifford si liste over kvalitetar ved post-pastorale: Litteraturen si evne til å formidle ei bevisstheit rundt natur som kultur og kultur som natur (Gifford 2008, 162).
Ein kan slå fast at Hagens roman har pastorale tendensar, der naturen blir idealisert og kanskje til og med romantisert. Eg meiner likevel at dette blir gjort på ein måte som peiker på post-pastorale framfor pastorale. Kvalitetar som blir fremma i post-pastoral litteratur har fleire fellestrekk med måten djupøkologien ser naturen. Eg ønsker derfor vidare å analysere
Grunnleggende plantediversitet i lys av denne teorien. Her blir det også relevant å trekke inn dei tre punkta som Katz presenterer. Kvar av delane nedanfor blir dermed sett i lys av eit av Katz sine punkt.
20
3.2 Eg-personen og identifisering med naturen
I Grunnleggende plantediversitet blir botanikkstudiet og kunnskapen dei ulike forelesarane og hjelpelærarane presenterer, ein inspirasjon for den unge kvinna: dei små undera i naturen blir eit bilde på relasjonar mellom menneske, og på mennesket sjølv. Denne samanlikninga mellom natur og kultur kjem fram på ulike måtar. Den første samanlikninga eg vil sjå nærmare på, er måten eg-personen samanliknar forholdet mellom seg sjølv og Peter med element frå naturen. Mykorrhiza er symbiosen mellom tre og sopp, eit forhold som gagnar begge desse vekstane, noko eg-personen skildrar: ”Hvert tre har sin sopp – de lever sammen, tilhører hverandre. Fra treet får soppen biprodukter av fotosyntesen: karbohydrater, sukker.
Fra soppen får treet tilgang til flere næringsstoffer enn det hadde klart å samle alene […]”
(Hagen 2018, 63). Denne symbiosen har, slik eg-personen ser det, fleire parallellar til forholdet mellom Peter og ho sjølv. Eg-personen samanliknar Peter med treet: ”[…] begge vekker noe godt i meg, her står treet og vokser, her i min seng ligger Peter og puster og sover”
(Hagen 2018, 70). Ho sjølv er soppen, og saman lever dei i ein symbiose: ”Jeg er som hyfen, bare under jorden. Jeg er der. Jeg er ikke som treet innsurret i en kvelerfiken i en sakte død, det er ikke oss. Sammen er vi mykorrhiza” (Hagen 2018, 70). Når Peter mot slutten av romanen fortel at han er forelska i ei anna kvinne, og at han derfor må avslutte romansen han har til eg-personen, samanliknar ho på ny forholdet deira ved å vise til naturen: ”Vi er ikke mykorrhiza. Vi er ikke lav. Vi er noe annet, noe langt mer flyktig, men jeg vet ikke hva. / Kanskje som dugg på gresset tidlig en sommermorgen” (Hagen 2018, 216). I staden for å ha glede av kvarandre og leve saman som i ei symbiose, innser kanskje eg-personen at forholdet aldri var berekraftig. Dogga på graset, som sakte fordampar i løpet av sommardagen, blir ein meir passande metafor på forholdet deira, som alltid har vore mellombels.
Også når eg-personen beskriver seg sjølv, identifiserer ho sin person og dei menneskelege sidene sine med planter. Ho forklarer at ho ikkje er av dei menneska som sjarmerer andre med ein gong, og ser denne eigenskapen i samanheng med ei løvetann:
”Kanskje er jeg litt som løvetannen. Jeg vokser der i gresset, men de fleste foretrekker andre blomster” (Hagen 2018, 105). Løvetanna blir ikkje oppfatta som ein vakker eller nyttig
blome, men fortsatt veks ho der, til glede for dei som likevel skulle komme til å sjå det vakre i denne blomsten. Slik ser eg-personen seg sjølv, og Peter blir ein av dei som overraskande ser det vakre i løvetanna. Dette gjer kanskje at brotet blir ekstra vanskeleg for eg-personen. Etter brotet samanliknar ho seg med ei gran som Peter har skrelt all barken av. Utan barken kan ikkje treet overleve – barken er ei ”rustning utenfor selve treet, uten barken mister treet denne
21
beskyttelsen som er så viktig” (Hagen 2018, 189). Medan eg-personen beskriver seg sjølv som ei gran, blir den nye kjærasten til Peter beskriven som ei sitkagran: ein framand art i norsk fauna, som utkonkurrerer andre planter og vekstar: ”Sitkagran er en uting, en fremmed art, den vokser raskt og fordriver de stedegne plantene” (Hagen 2018, 184). Sjølv om
botanikarar hatar den framande arten og kallar han ”pøbelgran”, har Peter likevel valt denne arten over eg-personen (Hagen 2018, 188).
I tillegg til å sjå ein parallell mellom menneskelege eigenskapar og trekk ved naturen, ser eg-personen også ut til å knyte sine eigne følelsar opp mot skifte i naturen. Det som skjer i ho, kan bli forstått i samanheng med det som skjer i naturen. Eg-personen forelskar seg i Peter om våren, medan blomstrane spring ut og gjer seg vakre for å tiltrekke insekt, for slik å føre vidare gena sine. Også for menneska er det, ifølge eg-personen, ønsket om å spreie genane som ligg bak forelskinga vi kjenner: ”Forelskelse er en del av evolusjonen, forelskelse er til for å føre et individs gener videre” (Hagen 2018, 77). På denne måten blir kjærleiken ho føler for Peter noko meir enn berre følelsar, den blir også noko som er nært kopla til evolusjon og drifter, og kanskje enda meir tydeleg om våren. Slik våren sin innmarsj skaper forelsking og følelsar mellom menneske, bidreg den same våren også til å skape ein følelse av vemod hos eg-personen. Kvart år, når våren kjem, blir eg-personen påverka av endringane i naturen:
”Hver vår kommer den, følelsen av å være utenfor noe. Lyset er uutholdelig, jeg vil trekke for gardinene og legge meg i senga” (Hagen 2018, 43–44). Det kan sjå ut som om det som skjer med eg-personen, har sitt opphav i endringane naturen går igjennom. Skiftet frå vinter til vår blir for eg-personen noko vemodig og vanskeleg, og kanskje er dette knytt til at naturen innbyr til forelsking og lykke om våren, noko eg-personen ikkje har tatt del i tidlegare.
Eg-personen samanliknar ikkje berre menneske og våre eigenskapar med aspekt i og ved naturen, også naturen blir beskriven ved hjelp av menneskelege trekk. Kveita beskriver ho som kongen av grasartane; ”rank og med staute aks” (Hagen 2018, 56). Også løvetanna blir skildra med menneskelege eigenskapar: ”Her er jeg, sier løvetannen og strekker opp sine hundrevis av soler” (Hagen 2018, 118). Timotei får namnet ”rockegraset”: ”Hvert av
småaksene ser ut som en knyttneve på rockekonsert: langfinger, ringfinger og tommel trukket ned, pekefinger og lillefinger sående rett opp som to horn. Metall! sier timotei […]” (Hagen 2018, 169). Desse sitata viser korleis identifiseringa mellom menneske og natur også går den andre vegen. Men sjølv om eg-personen skildrar plantar ved hjelp av menneskelege
eigenskapar, blir plantane også skildra berre ved å peike på eigenskapar som seier noko om plantar. Ofte formidlar eg-personen reine fakta om ulike vekstar, som når ho fortel at
22
”Grapefrukt er den største sitrusfrukten i verden, og den vokser i klaser på trærne” (Hagen 2018, 109). Eller som når ho skildrar dei ulike gruppene av lav: ”Det finnes så mange forskjellige laver. Det er tre hovedgrupper. Foruten skorpelav har man gruppene bladlav og buskelav. Bladlav ser ut som blader, og buskelav ser ut som små busker” (Hagen 2018, 153).
Sjølv om ho ikkje samanliknar planter med menneske her, viser ho ei ærefrykt og respekt for naturen ved å skildre han på eit djuptgåande vis. Det er som om ho tileignar plantar autonomi og eigenverdi ved å få kunnskap om dei, løfte dei fram og fortelje om dei. Slik eg ser det, er dette også ei form for identifisering med plantar
Sett i samanheng med djupøkologien, kan ein seie at eg-personen identifiserer seg og sine menneskelege sider med naturen. Ho samanliknar både seg sjølv, andre menneske og forholdet mellom ho og Peter med naturen, og også hennar eigne følelsar og drifter blir satt i samanheng med naturen og årstidene. Samtidig blir også plantar identifiserte med menneske og gitt verdi, både ved å skildre dei ved hjelp av menneskelege eigenskapar, og ved å løfte dei fram og beskrive dei. Næss hevdar at empati og medkjensle for det ikkje-menneskelege er avhengig av identifisering (Næss 1995, 227). Identifisering skapar forståing for at vi er tente med å bevare det rundt oss. Identifiseringa mellom eg-personen, det menneskelege og ikkje- menneskelege er tydeleg, og eg-personen får medkjensle for naturen på denne måten. Denne identifiseringa og medkjensla ser også ut til å gjere ho meir bevisst på kor viktig det er å ta vare på naturen og alle dei ulike artane. Det er likevel mogleg å sette spørsmålsteikn ved om dette er nok for at eg-personen og menneske som ein heilskap klarar å bevare naturen på ein tilfredsstillande måte. Dette kjem eg nærmare inn på nedanfor.
3.3 Sjølvrealisering
Eg-personen fortel at ho vil vite alt om det som omgir ho, og slik lære seg sjølv å kjenne (Hagen 2018, 112). Dette verkar til å vere ei viktig drivkraft i hennar liv: å forstå dei andre artane på jorda, og slik forstå seg sjølv. Gjennom dei knappe to månadene vi følgjer eg- personen i Grunnleggende plantediversitet, ser det ut til at koplinga mellom ho sjølv og naturen blir tydeligare. Den auka forståinga for og identifiseringa med naturen, skaper ei utvikling i livet til eg-personen. Forholdet til Peter er kanskje det viktigaste aspektet i romanen, og sjølv om den aller første setninga i romanen fortel om det første møtet mellom eg-personen og Peter, blir også graset her introdusert. Dette er eit motiv som gjennom romanen fungerer som eit bilde på eg-personen si utvikling:
23
Første gang jeg ser ham, vet jeg ingenting om gresset, jeg vet bare at det finnes mange arter som jeg ennå ikke kan, arter som vokser i skogen et steinkast unna, i grøftekanten langs veien og ved jordet nedenfor, det jeg passerer hver eneste dag på vei til universitetet (Hagen 2018, 7).
Det at eg-personen ikkje veit noko om graset på jordet, dannar utgangspunktet for ein vidare handlingsgang i romanen, og for prosessen eg-personen går igjennom. I starten veit ho meir om andre artar enn om graset: ”En av de første gangene Peter og jeg er sammen, forteller jeg ham om trærne. Ennå kjenner jeg ikke gresset, men trærne er familiære” (Hagen 2018, 17).
Det går likevel ikkje lang tid før kunnskapen om graset er styrkt, og ho kan utelate nokre alternativ når det gjeld graset på jordet: ”Det er ikke hvete som gror på jordet utenfor
leiligheten hvor jeg bor” (Hagen 2018, 58). Ønsket om å finne ut kva som veks på jordet ved leilegheita, opptar eg-personen gjennom heile romanen. Ho vurderer å ta med eit strå frå jordet for å spørje ein medstudent kva slags grasart det er, men gløymer det. Ho må derfor sjølv finne ut av dette, og kjem på eiga hand nærmare og nærmare svaret. Etter å ha vore på feltkurs, sender eg-personen eit bilde av jordet til Peter og skriv ”definitely not just grass anymore” (Hagen 2018, 164). Når feltkurset er slutt, er ikkje gras berre gras lenger for eg- personen: ”[…] hvordan skal jeg noen gang kunne se på gresset igjen og tenke at det bare er noe grønt, at alt som vokser er det samme? Slik Peter ser på gresset” (Hagen 2018, 209).
Sitatet over peiker på ein viktig forskjell mellom eg-personen og Peter. Medan ho vil vite meir om naturen, blir det tydeleg at dette behovet for å vite, ikkje er noko Peter vektlegg:
”Det som skiller Peter og meg, er at jeg vil vite det, mens for ham spiller det ingen rolle at engrapp er noe annet enn markrapp, at sauesvingel er noe annet enn geitesvingel” (Hagen 2018, 125). Når eg-personen i ein diskusjon fastslår at ho bryr seg om det biologiske
mangfaldet fordi det har ein eigenverdi, har Peter eit anna syn: ”Han har sagt at han bryr seg litt om det biologiske mangfoldet, men mest for menneskenes skyld, fordi menneskene er avhengig av biologisk mangfold” (Hagen 2018, 136). Også når det kjem til forholdet deira, blir det etterkvart tydeleg at Peter har hatt eit anna syn på det enn eg-personen. Sjølv om ho er svært forelska, blir forholdet deira aldri eksplisitt definert som eit kjærleiksforhold. Eg-
personen ønsker å snakke om forholdet, men ho slit med å sette ord på følelsane. For tenk om Peter ikkje føler det på same måte:
Jeg er forelsket i Peter, men jeg tør ikke å si det til ham. Jeg prøver å tenke på måter å fortelle ham det på, måter som ikke er like direkte og klare som å si: I am in love with you. Dessuten er jeg usikker på uttrykket på engelsk, betyr I am in love with you det samme som jeg er forelsket i deg? Med det første uttrykket, det som er på engelsk, lyder det som om man må være to om det, og tenk om Peter ikke føler det samme? (Hagen 2018, 101)
