Virkninger for biologisk mangfold

Vurdering av konsekvenser for biologisk mangfold ved bygging av kraftledninger av denne størrelsen knytter seg i hovedsak til risiko for fuglekollisjoner og direkte arealbeslag i områder og naturtyper med rik eller viktig vegetasjon. I anleggsfasen vil imidlertid aktivitet og terrenginngrep også kunne forstyrre fugl og annet dyreliv, og medføre at fugl og annet vilt trekker bort fra områdene hvor aktiviteten foregår. Fuglearter som er sårbare for forstyrrelser vil kunne oppgi hekkingen dersom aktiviteten vedvarer. Fugle- og dyrearters yngletid vil generelt være en særlig sårbar periode.

Forstyrrelser kan også føre til at rastende fugler ikke finner ro, og i langvarige kuldeperioder vil overvintrende fuglearter være ekstra sårbare.

I driftsfasen er det hovedsakelig fugl som kan bli negativt påvirket gjennom fare for kollisjon med linene. En kan også tenke seg at en kraftledningsgate vil ha en positiv virkning på hjortevilt, ved at lauvoppslag i ryddebeltet gir forbedret beite sammenlignet med tilstanden før ledningen ble anlagt.

Direkte inngrep i viktige naturtyper kan ofte unngås med justering av traseen eller masteplasseringer.

Risiko for fuglekollisjoner vil være avhengig av hvilke arter som finnes i et område, ledningens plassering i terrenget og mastetype/lineoppheng.

I søknaden har SFE Nett benyttet Norsk rødliste for arter av 2010. Norsk rødliste ble oppdatert i 2015 og NVE benytter seg derfor av denne utgaven.

Norsk rødliste for arter er utarbeidet av Artsdatabanken i samarbeid med fageksperter og er benyttet for kategorisering av truede og sårbare arter. Norsk rødliste 2015 opererer med 6 kategorier – Regionalt utdødd (RE), kritisk truet (CR), sterkt truet (EN), sårbar (VU), nær truet (NT) og datamangel (DD). Begrepet «truet art» omfatter kategoriene kritisk truet, sterkt truet og sårbar.

Fugl

I dalføret langsmed de omsøkte ledningstraséene oppgir SFE Nett at det er registrert observasjoner av rødlisteartene vipe (sterkt truet, EN), storspove (sårbar, VU), stær (nær truet, NT), fiskemåke (nær truet, NT), bergirisk (nær truet, NT) og gjøk (nær truet, NT).

NVE har gjort søk i Artsdatabanken og finner de samme rødlisteartene som SFE Nett beskriver i søknaden. I tillegg finner NVE at det registrert observasjoner av trane (livskraftig, LC), rødvingetrost (livskraftig, LC), enkeltbekkasin (livskraftig, LC), strandsnipe (livskraftig, LC), steinskvett

(livskraftig, LC), linerle (livskraftig, LC), fossekall (livskraftig, LC), gransanger (livskraftig, LC), heipiplerke (livskraftig, LC) og orrfugl (livskraftig, LC). Antallet observasjoner tyder på et spesielt artsrikt og mangfoldig fuglefauna i dette området.

Grunneier Tor Odd Kjellstadli som bor i nærheten av Gråsteinmyra skriver i sin høringsuttalelse (27.01.2016) at han har observert rødlisteartene som SFE Nett beskriver i søknaden. Han anmoder om at det blir montert fugleavvisere på den delen av ledningen som går over Gråsteinmyra.

Med utgangspunkt i observasjonene som er gjort i Artsdatabanken, vil vi i det følgende vurdere noen av de fugleartene som er registrert i området rundt Gråsteinmyra og Langøylia. Vi vil fokusere spesielt på rødlistearter og de artene som kan påvirkes negativt av kraftledninger.

Trane (livskraftig, LC) er en stor fugl i tranefamilien som kan veie opp mot 7 kg og få et vingespenn på inntil 220 cm. Den hekker på øde myrer i høyereliggende barskog, hovedsakelig på Østlandet og nordover til Trøndelag. I følge Artsdatabanken var bestanden i 2015 anslått til 3000–5000

reproduserende individ og hekkebestanden ser ut til å være i vekst. Arten er derfor ikke klassifisert som en rødlisteart. På grunn av størrelsen er tranen stor nok til å være utsatt for elektrokusjon, men tranen er sjelden/aldri observert sittende på kraftledninger. NVE mener derfor at elektrokusjon ikke er en problemstilling for denne arten. Tranen manøvrer imidlertid ikke lett i lufta og kan derfor være utsatt for kollisjon med kraftledninger. Tranen er en folkesky fugl og hekker langt fra folk. Det er likevel usikkert i hvilken grad den påvirkes av anleggsarbeid.

Strandsnipe (livskraftig, LC) er en fugleart i snipefamilen og en av Norges vanligste vadefugler. Den påvirkes i liten grad av kraftledninger, men enkeltfugler kan kollidere med linene når de flyr i store flokker på våren og høsten. Siden strandsnipe er såpass vanlig vil en og annen kollisjon ikke påvirke artsbestanden, hverken lokalt eller nasjonalt. Etter NVEs vurdering bør avbøtende tiltak som

fugleavvisere vurderes der kraftledningen går gjennom våtmarksområder hvor flere vadefugler raster vår og høst.

Orrfugl (livskraftig, LC) er en relativt stor hønsefugl som veier opp til 1,5 kg. Orrfuglen foretrekker barskog med høyt innslag av bjørk, gjerne med åpne kanter og myrflater innimellom.

Bestandsstørrelsen i Norge varierer mye, men ifølge Artsdatabanken er den anslått til å være mellom 100 000–200 000 individ (2015). Fordi orrfuglen flyr raskt men er dårlige til å manøvrere i lufta, er den utsatt for kollisjon med kraftledninger. Orrfugl er også vare for habitatendringer rundt spillplasser.

I Artsdatabanken er det registrert én observasjon av orrfugl i området rundt Gråsteinmyra i 2013 og det ikke registrert spillplasser i området.

Stær (nær truet, NT) er en relativt liten fugl i stærfamilien. Arten er knyttet til åpne jordbruksområder med kortvokst vegetasjon hvor den finner mat på bakken, hovedsakelig insekter og smådyr i

hekketiden. I følge Artsdatabanken er den norske hekkebestanden er anslått til å være mellom 200 000–400 000 individ (2015). Hekkefugltakseringer indikerer en årlig gjennomsnittlig

bestandsnedgang i størrelsesorden 1,8 % for den norske bestanden for perioden 1996–2013, og 2,3 % for perioden 2008–2013. Dette kan skyldes nedgang i antall beitende dyr som holder gresset kort.

Arten er derfor klassifisert i rødlistekategori nær truet. NVE kjenner ikke til at den påvirkes av kraftledninger i noen særlig grad, men enkeltindivider kan være kollisjonsutsatt når store stærflokker flyr sammen.

Fiskemåke (nær truet, NT) er en fugl i måkefamilien som er spredt langs hele kysten. Den trenger imidlertid ikke å leve nært kysten, og den finnes også hekkende ved fjellvann høyt opp i fjellet. Norge har opp mot 25 % av den europeiske arten og ansees derfor som en norsk ansvarsart. I følge

Artsdatabanken er den norske hekkebestanden vurdert å være i intervallet 180 000–250 000

reproduserende individ. For hele Norge antas det å ha vært en bestandsnedgang i arten på mellom 15–

30 % siden 1990. Etter NVEs vurdering påvirkes ikke fiskemåke i særlig grad av energianlegg. Den er

ikke utsatt for elektrokusjon, og siden den er dyktig til å manøvrere i lufta er den ikke spesielt kollisjonsutsatt.

Bergirisk (nær truet, NT) er en liten fugl i finkefamilien som blir ca. 13 cm lang. Siden hele 60 % av den europeiske bestanden hekker i Norge, er den en norsk ansvarsart. I følge Artsdatabanken er den norske hekkebestanden anslått å være i intervallet 20 000–50 000 individ (2015). Det antas at arten har hatt en bestandsnedgang på mellom 15–30 % i siste 10-års periode. Arten er derfor klassifisert som nær truet i rødlista. Etter NVEs vurdering påvirkes arten i liten grad av kraftledninger.

Vipe (sterkt truet, ET) er en vadefugl i lofamilien. Vipe hekker i mesteparten av Sør-Norge opp til lavalpin sone. Vipe trekker normalt ut av Norge i oktober for overvintring i Storbritannia eller Sør-Europa. Ifølge Artsdatabanken har det de siste tiårene vært en markant nedgang i hekkebestanden i Norge som nå er antatt å være i intervallet 15 000–20 000 reproduserende individ.

Hekkefugltakseringene viser for perioden 1996–2013 en gjennomsnittlig årlig bestandsnedgang på 4,4

%, noe som summerer opp til ca. 45 % reduksjon i hekkebestanden for en 15-års periode. I Artsdatabanken er det registrert flere observasjoner av arten i området rundt Gråsteinmyra de siste årene. Det er ikke kjent om Gråsteinmyra er et hekkeområde for arten. Vipe flyr raskt og er dyktige til å manøvrere i lufta. Enkeltfugler vil derfor ikke være særlig utsatt for hverken kollisjon eller

elektrokusjon. Imidlertid kan individer kollidere med kraftledninger i fluktspill på våren når store flokker flyr sammen i trekkperiodene. Dersom en hel flokk passerer en kraftledning, vil

enkeltindivider kunne ha problemer med manøvrere unna ledningen. Dette gjelder særlig ved kjente rasteplasser på vår- og høsttrekket (våtmarksområder).

Storspove (sårbar, VU) er en stor vadefugl i snipefamilien. I Norge finnes den hovedsakelig langs kysten. Den trives best i åpent kulturlandskap, og hekker gjerne på jorder, enger og myrer. I Artsdatabanken er det registrert observasjon av arten i området rundt Kjellstadli og Gråsteinmyra i 2013. Det er også registrert en observasjon i 2009 ved Bødvamyra øst for Røyrhus bro. Ifølge Artsdatabanken er den norske hekkebestanden anslått til mellom 4 000 og 6 000 individ.

Hekkefugltakseringer viser en gjennomsnittlig årlig bestandsnedgang på 4,4 % for perioden 1996–

2013. Den norske hekkefuglovervåkingen viser altså en klar bestandsnedgang for storspove siste 15-års periode, samtidig som det er dokumentert en mer langsiktig bestandsnedgang for denne arten i Europa. Det er derfor lite trolig at bestandsnedgangen er del av en mer kortsiktig naturlig

bestandsvariasjon. Storspove flyr relativt raskt, men på grunn av størrelsen er den ikke spesielt dyktig til å manøvrere i lufta. Den kan derfor være utsatt for kollisjon med kraftledninger. Den er også observert sittende på traversen til 22 kV-master, og den har stort nok vingespenn til å dø av elektrokusjon. Storspove har som regel ikke faste hekkeplasser, noe som gjør det vanskelig å gjennomføre gode avbøtende tiltak for den.

I Artsdatabanken er det også registrert observasjon av hubro (sterkt truet, EN), hønsehauk (nær truet, NT) og kongeørn (livskraftig, LC) sør-øst for Tomasgard, men observasjonene er ikke datert og spesifisert med koordinater. I rapporten «Småkraftverk i Langedalselva, Hellesylt i Stranda kommune;

Konsekvensar for biologisk mangfald» (Siri Bøthun Naturforvaltning, 2012) som er vedlagt søknaden til Langedalselva kraftverk står det at registeringer av hekkelokaliteter for kongeørn og hubro i Langedalen er fra 1980-tallet. Fylkesmannen i Møre og Romsdal oppgis som kilde til disse

opplysningene. Ifølge rapporten kan lokale informanter bekrefte at reirlokaliteter for disse artene har blitt brukt jevnlig. Når det gjelder hubro er det ifølge rapporten sikre observasjoner av arten på 1990-tallet. På 2000-tallet og fremover finnes også observasjoner og sportegn som peker på hubro, men disse er ikke kvalitetssikret. Det skal også være gjort observasjoner av hønsehauk. Det er usikkert om registreringen i Artsdatabanken sør for Tomasgard er hekkelokaliteter eller kun observasjoner. De

eventuelle rovfugllokalitetene befinner seg ca. 1,5 km sør for eksisterende 22 kV-ledning mellom Tomasgard og Støverstein. Strekningen Tomasgard–Støverstein skal kun spenningsoppgraderes og vil derfor ikke medføre endringer i kollisjonsrisikoen for disse artene på denne strekningen. Den nye omsøkte ledningen mellom Støverstein og Litlebø/Tryggestad er ca. 8 km unna de eventuelle lokalitetene. Avstanden gjør at det kun vil være under næringssøk at hubro, kongeørn og hønsehauk vil kunne utsettes for økt kollisjonsrisiko med den nye ledningen. Etter NVEs vurdering er avstanden så stor at den nye ledningen ikke vil medføre spesielt stor økning av kollisjonsfaren. NVE er ikke kjent med aktive reirlokaliteter i nærheten av den nye ledningstraséen gjennom Langedalen og har derfor lagt vekt på at området i dag blir brukt i hovedsak til næringssøk i den grad det benyttes.

Begge de omsøkte traséalternativene krysser elver på strekningen mellom Gråsteinmyra og Litlebø/Tryggestad:

 Traséalternativ B-1-f krysser Røyrhuselva ved Røyrhus bro og Langøyna, Tverrelva ved Krokmyrane og Langedalselva ved Leite.

 Traséalternativ B-2-f krysser Langedalselva igjen like ved omsøkt lokalisering av ny transformatorstasjon ved Litlebø.

 Traséalternativ B-1-c krysser Røyrhuselva ved Røyrhus bro, Hjelleelva ovenfor Lihaugen, samt Tronstadelva ovenfor Tronstad.

Grete Bjørdal og Johan Inge Kjellstad som er grunneiere og driver jordbruk både på Tronstad og Kjellstad uttaler (04.04.2016) at alternativ B-1-f vil utgjøre en kollisjonsrisiko for trekkende fugl, særlig der traséen krysser elva ved Langøylia. De skriver at det i området er hekkende bestander av stokkand og laksand, samt andre arter.

Etter NVEs vurdering viser de registrerte observasjoner av fugl i Artsdatabanken i området rundt Gråsteinmyra og Langøylia at området kan ha en spesielt artsrik fuglefauna. Den omsøkt løsningen innebærer at den nye 66 (132) kV-ledningen bygges parallelt og mellom eksisterende 22 kV-ledning og fylkesvei 60. Siden ledningene har ulik mastehøyde, kan dette øke kollisjonsfaren for fugl. På grunn av at området etter alt å dømme har en artsrik fuglefauna og benyttes av de rødlista fugleartene vipe og storspove, mener NVE at det er aktuelt å sette vilkår om fugleavvisere på strekningen over Gråsteinmyra for å øke synligheten av ledningen og redusere risikoen for kollisjon. Etter NVEs vurdering kan ledningsstrekningen mellom Støverstein og Gårsteinmyra også være kollisjonsutsatt i og med at den nye ledningen vil kunne være høyere enn tretoppene i dette området og dermed være et hinder i naturlige trekkveier for fugl.

SFE Nett har estimert at merkostnaden for fugleavvisere er på ca. 15 000–20 000 kr per km.

NVE mener at risikoen for elektrokusjon på ledningsseksjon A sannsynligvis reduseres sammenlignet med i dag, siden avstanden mellom mastetraversene og linene øker når det settes inn ekstra

isolatorskåler.

NVE setter vilkår om at det skal monteres fugleavvisere på følgende delstrekninger:

 På en ca. 2,8 km lang strekning mellom Støverstein og Langøylia til og med kryssing av Langedalselva ved Langøylia (alternativ B-1-f)

 På en ca. 50 meter lang strekning der ledningen etter alternativ B-1-f krysser Langedalselva ved Leite

 På en ca. 50 meter lang strekning der ledningen etter alternativ B-2-f krysser Langedalselva ved Litlebø

Elvekryssingene til traséalternativ B-1-c er etter NVEs vurdering mindre eksponert for fugl da det er snakk om mindre sideelver og kryssingene skjer i skogsområder.