Virkning av å endre befolkningskravet

Med utgangspunkt i dagens soneinndeling, kan vi altså gjøre en beregning av hvor mange innbyggere som er bosatt innenfor de ulike sonene. Befolkningsandelen, basert på bosettingsmønsteret i år 2000, er (sammen med distriktsindeksen) en svært sentral variabel når det gjelder de forslag til distriktspolitiske virkeområder og soner som er vist ovenfor. Siden det har vært en sentralisering av befolkningen siden år 2000, vil det å beholde befolkningsandelen som da innebære at flere kommuner vil komme innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Dette er altså et forventet resultat.

Samtidig kan det være ulike årsaker til at den endelige befolkningsandelene ikke skal, bør eller kan bli den samme når det nye DU-området skal notifiseres. Det endelige resultatet avhenger blant annet av partenes (ESAs og Norges) forhand-lingsposisjon i forkant av notifiseringen. Man kan dermed tenke seg at andre forhold enn fast befolkningsandel vil bli brukt som avgrensningskriterium. Spørs-målet er selvsagt hva det endelige resultatet vil bli. Det veit vi lite om på det nå-værende tidspunkt. Derfor har vi valgt å ta utgangspunkt i to forskjellige situa-sjoner. I den ene forutsetter vi at befolkningsandelen innenfor sone A-C økes noe, og i den andre forutsetter vi at befolkningsandelen går noe ned. Vi ser på to alter-nativer for hver situasjon. I den ene prioriteres Nord-Norge, og i den andre ikke.

For begge situasjoner (befolkingsøkning og –nedgang) har vi valgt å definere kommunene som faller innenfor og utenfor virkeområdet, dvs. lage grunnlagskart, men ikke detaljert soneoversikt.

4.5.1 Økt befolkning innenfor A-C

I dette avsnittet har vi tatt utgangspunkt i å øke befolkningsandelen innenfor det distriktspolitiske virkeområdet (A-C) fra 25,8 til 27 %. Vi har gjort dette i to alter-nativer. I det ene følger vi kun verdien på distriktsindeksen (kart 4.7), mens vi i det andre også velger å prioritere Nord-Norge.

Dersom antall innbyggere innenfor sonene skal økes til 27 %, og vi prioriterer etter verdien på distriktsindeksen, vil antall kommuner innenfor virkeområdet øke fra 299 (forslaget med 25,8 % befolkningsandel) til 304 (kart 4.7). Det er altså fem kommuner flere som inkluderes. Verdien på distriktsindeksen for den kom-munen som ligger akkurat på grensa, øker fra 55,9 til 56,6, med en medianverdi på 31,9. Den første kommunen som, interessant nok, ekskluderes fra virkeområdet på grunn av for høy verdi på distriktsindeksen i dette tilfellet, er Hammerfest (verdi 56,8).

Kart 4.7. Forslag til distriktspolitisk virkeområde (A-C) med befolkningsandel økt til 27

% (grønn skravur). Kommunene prioritert etter distriktsindeksen.

TØI-rapport 824/2006

Hammerfest er samtidig blant de kommunene som inkluderes når Nord-Norge prioriteres (kart 4.8). I dette tilfellet reduseres antall kommuner innenfor virke-området til 292. Dette har, naturlig nok, sammenheng med at vi gir prioritering til noen bykommuner (Tromsø, Bodø, Harstad, Hammerfest og Alta) i Nord-Norge i dette tilfellet. Disse kommunene har høy verdi på distriktsindeksen (høyest er Bodø, med verdien 80,3), samtidig som det bor relativt mange mennesker her. De er, med andre ord, ikke typiske distriktskommuner. Ellers innebærer dette forsla-get at en del nabokommuner til de større byene havner utenfor det distriktspoli-tiske virkeområdet, sammenliknet med forslaget ovenfor (kart 4.7).

Kart 4.8. Forslag til distriktspolitisk virkeområde (A-C) med befolkningsandel økt til 27

% (grønn skravur). Prioritet Nord-Norge, ellers prioritert etter distriktsindeksen.

TØI-rapport 824/2006

4.5.2 Redusert befolkning innenfor A-C

Forhandlingene kan naturligvis også resultere i at befolkningsandelen innenfor det distriktspolitiske virkeområdet settes ned. Dette kan for eksempel skje dersom det er vanskelig å overbevise ESA om at distriktsproblemene gjelder en fast andel av befolkningen, eller dersom distriktsproblemene i Norge er redusert²³ over tid. I dette avsnittet har vi derfor sett nærmere på hvordan antall det distriktspolitiske virkeområdet endrer seg dersom befolkningsandelen innenfor sonene A-C reduseres fra 25,8 til 22 %.

Kart 4.9 viser hvilke kommuner som havner innenfor det distriktspolitiske virke-området dersom vi kun prioriterer etter verdien på distriktsindeksen. Antall kom-muner innenfor virkeområdet faller til 274. Grensen for å bli inkludert i virke-området blir nå verdien 50,7 på distriktsindeksen, mens medianverdien for de

23 I denne analysen har vi ikke tatt stilling til om distriktsproblemene har økt eller avtatt over tid.

Det vil avhenge av en rekke forhold som ikke tas opp her.

kommunene som havner innenfor har falt til 30,0. Dette illustrerer blant annet at redusert befolkningsandel betyr mye for hvor mange kommuner som havner utenfor det distriktspolitiske virkeområdet, og i forhold til den distriktspolitiske statusen (målt ved distriktsindeksen) disse kommunene har.

Kart 4.9. Forslag til distriktspolitisk virkeområde (A-C) med befolkningsandel redusert til 22 % (grønn skravur). Prioritert etter distriktsindeksen.

TØI-rapport 824/2006

I kart 4.10 har vi gjennomført tilsvarende beregning for befolkningsnedgang som i kart 4.9, men nå gir vi en prioritering til kommunene i Nord-Norge. Nok en gang faller antall kommuner innenfor det distriktspolitiske virkeområdet, nå til 248.

Dette kan igjen forklares med at en prioritering av Nord-Norge innebærer å inklu-dere relativt folkerike kommuner, med høy verdi på distriktsindeksen, i virkeom-rådet.

Kart 4.10: Forslag til distriktspolitisk virkeområde (A-C) med befolkningsandel redusert til 22 %. Prioritering av Nord-Norge, ellers etter distriktsindeksen.

TØI-rapport 824/2006

4.5.3 Kort oppsummering

Endret befolkningsandel har selvsagt betydning for hvor innbyggere som er bosatt innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Naturligvis påvirker det også hvor mange kommuner som inkluderes i virkeområdet. En prioritering av Nord-Norge innenfor endrede befolkningsrammer ser ut til å bety minst like mye for hvor mange kommuner som havner innenfor virkeområdet, som den endrede befolk-ningsandelen. Dette skyldes først og fremst at det er en rekke bykommuner med høy verdi på distriktsindeksen og mange innbyggere som blir inkludert i virkeom-rådet når det gis prioritering til Nord-Norge.

Samtidig ser det ut til at endrede befolkningsgrenser har relativt moderat effekt på antall kommuner ut fra den kategorien kommuner som ligger nær grenseverdiene.

Med dette mener vi at en verdi på distriktsindeksen rundt og over 50 (i nærheten av grensene) synes å representere kommuner av en viss størrelse, uten spesielle distriktsproblem. Dette kan vel også leses ut av kartene, som viser at det i stor grad er kommuner rundt de 5-6 største byene sin status som påvirkes av endret be-folkningsandel så vel som av om vi velger å prioritere Nord-Norge. Det er

selv-sagt unntak fra dette, men da ser det ut til at det er en del relativt velstående kom-muner i det indre av Sør-Norge sin status som påvirkes.