2 Regional- og distriktspolitiske mål
2.3 Regioninndeling, EØS og EU
Ettersom kriteriene for seleksjon av regioner for distriktsstøtte ennå ikke er fer-digbehandlet i EU, er det vanskelig å gi helt klare opplysninger om konsekven-sene av kriteriene. I Draft Communication from the Commision, Guidelines on National Regional Aid for 2007-2013 ser det imidlertid ut til at det finnes en del muligheter i tilknytning til bruk både av homogene regioner og BA-regionbetrakt-ninger. Under 2.4.2 (b) tas NUTS2-territorier med en befolkningstetthet på under 8 innbyggere per kvadratkilometer og NUTS3-territorier med under 12,5 innbyg-gere per kvadratkilometer med. Dette innebærer at de tre nordnorske fylkene samt Hedmark og Oppland er inne etter kriteriet på NUTS2-nivået, mens Nord-Trønde-lag og Sogn og Fjordane er inne etter kriteriet for NUTS3-territorier.
Tynt befolkete fylker vil gjerne ha kommuner med svært lav sentralitet sett som reisetid til sentre. En ser for eksempel at det ikke finnes en eneste funksjonell
by-region etter definisjonene i ESPON (Functional Urban Area, (FUA)) innenfor Sogn og Fjordane.
Som vist til i forbindelse med gjennomgangen av homogene regioner er antall innbyggere per kvadratkilometer i NUTS 2- og NUTS 3-territorier en måte å av-grense homogene intensitetsområder på. Ved bruk av så grove områdeenheter for avgrensningen er det imidlertid behov for å avgrense ytterligere områder utenfor de større territoriene dersom en faktisk skal fange opp de reelle homogene inten-sitetsområdene, ettersom store deler av det øvrige landet vil være like tynt befol-ket, men der en større by innen NUTS-territoriet løfter gjennomsnittstallet for NUTS-territoriet. Dette innebærer imidlertid ikke annet enn at det skapes svært heterogene territorier der gjennomsnittet løftes av senteret, men der de aller fleste kommunene enten er tett befolket eller tynt befolket, og dermed langt unna den gjennomsnittsbetraktningen som NUTS-territoriene skaper. Dersom en på rent geografisk grunnlag vil skille ut det mest perifere Norge trengs med andre ord en utvidelse av de NUTS-baserte homogene territoriene med tilsvarende tynt be-folkede områder utenfor disse fylkene, for å unngå at en vil stå igjen med et svært stort restområde med tilsvarende lav bosettingstetthet utenfor de NUTS-regionene som inngår etter kriteriene. Dette gjelder særlig for områder som grenser opp mot regionene som faller innenfor avgrensningen.
Det er også grunn til å merke seg at en under 2.4.2 (f), har formulert et kriterium knyttet til øyer med færre enn 5000 innbyggere, eller andre samfunn med færre enn 5000 innbyggere med tilsvarende geografisk isolasjon. Det rent åpenbare, er at dette betyr at enkelte mindre øykommuner uten bru- eller tunnelforbindelse til fastlandet kan regnes med (slik som Utsira, Bokn og Kvitsøy).
For å fortolke ”tilsvarende geografisk isolasjon” skal vi benytte Aalbu og Spiekermanns (2004) definisjon av periferialitet, som sier at periferialitet er en relativ mangel på tilgang på økonomisk aktivitet. Denne definisjonen er et presist uttrykk for øyenes situasjon, og uttrykker klart nok grunnlaget for at slike kan tas med i forbindelse med soner for distriktsstøtte. Det er imidlertid også en god defi-nisjon for nordisk periferialitet generelt, der den manglende tilgangen blir det som dermed skal operasjonaliseres.
Manglende tilgang på økonomisk aktivitet kan operasjonaliseres ved bruk av inn-delingen i BA-regioner, ettersom denne inninn-delingen viser den geografiske sam-menhengen mellom bosted og arbeidssted, der særlig folkefattige kommuner som ikke kan knyttes til andre kommuner i en større region, samt folkefattige regioner som ikke er sentrerte (dvs. at en mangler sentre som er i stand til å ivareta det nødvendige utbudet av arbeidsplasser som trengs for regionen) må kunne sies å ha en tilsvarende geografisk isolasjon som øyer.
Det har vært en muntlig debatt om BA-regioner som dannes av enkeltkommuner overhodet skal regnes som BA-regioner, eller om de snarere skal betraktes som en restkategori utenom BA-regioninndelingen. I dette ligger det at slike kommuner er for perifere til å falle innenfor noen funksjonelle regioner, slik at disse enkelt-stående kommunene dermed framstår som det aller mest perifere Norge. Uansett om en slutter seg til tanken om restkategori eller ikke, er det utvilsomt slik at BA-regioner som omfatter kun en kommune i regelen er særlig perifere. I Nord-Norge kan det finnes unntak fra dette, som Alta, ettersom kommunene i denne
landsde-len ofte er så store i areal at dagpendling mellom kommuner ikke er mulig. Et slikt tilfelle vil i alle fall lukes ut av størrelsebegrensningen på 5000 innbyggere.
Utenfor Nord-Norge, de to innlandsfylkene, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane – altså de fylkene som til sammen huser de aller fleste slike regionene - vil dette føre følgende kommuner inn i sonen (BA-region som består av kun én kommune, og under 5000 innbyggere, der kommuner som i tillegg er øykommuner uten tun-nel- eller bruforbindelse til fastlandet er markert):
Nore og Uvdal, Sirdal, Hjelmeland, Suldal, Sauda, Utsira (øy), Fedje (øy), Auste-voll (øy), Modalen, Vanylven, Sandøy (øy), Smøla (øy), Hitra, Frøya, Osen, Tydal.
En lignende argumentasjon kan føres for kommuner som ikke er sentrerte, dvs. at det ikke finnes noe definert senter for dem. Dette er folkefattige områder, der mangelen på tettsteder av betydning bidrar til mangel på tilgang på økonomisk aktivitet. Denne argumentasjonen kan knyttes til Båteviks (1994) påvisning av at små sentre kun gir begrensede pendlingsmuligheter, og har begrensede muligheter for vekst i pendlingen, ettersom det er en sammenheng mellom tettstedsstørrelse og potensial som innpendlingssenter.
Med en slik argumentasjon, vil følgende kommuner med under 5000 innbyggere som inngår i regioner som i Juvkam (2002) ikke regnes som sentrerte regnes inn:
Seljord, Kviteseid, Nissedal, Fyresdal, Vinje, Tokke, Evje og Hornnes, Bygland, Valle, Bykle, Åseral, Audnedal, Hægebostad, Jondal, Norddal, Stranda, Tingvoll, Rindal, Halsa, Aure, Hemne, Snillfjord, Åfjord, Roan og Rennebu.
Ut fra rent geografiske periferibetraktninger kan en si at vesentlig mindre steder kunne danne BA-regioner i Norge enn det som er vanlig i mer tettbefolkede land.
Dette betyr samtidig at det størrelsesnivået som de minste norske sentrene for BA-regioner har faller under alle nivå for noe som vil oppfattes som et regionsenter.
De minste av regionsentrene, med om lag 2000 innbyggere i tettstedene, vil i og for seg ha en størrelse omtrent på høyde med det som oppfattes som en nedre grense for byer i deler av faglitteraturen, der nedre grenser ofte settes ved 2000 eller 5000 innbyggere for småbyer. Sentre som er så små som disse vil ikke kunne gi et bredt jobbtilbud lokalt, og bør strengt tatt regnes som periferi slik denne har blitt definert over. Enklere ville det være å si at alle BA-regioner som ikke er de-finert som Functional Urban Areas i ESPON skal regnes som periferi. Sammen med et krav om å holde inne NUTS 2-regionene med særlig lav folketetthet, men fratrukket de FUAene i Innlandet, skulle dette alene (altså uten argumentasjonen over) holde til å gi en inndeling etter rene periferialitetsbetraktninger som er nær den en burde kunne forvente for differensiert arbeidsgiveravgift.