Virkning andre prioriteringer

Alle beregningene ovenfor er gjort med utgangspunkt i verdien på distriktsindek-sen (se vedlegg 1), med eventuelle eksogene prioriteringer av geografi (Nord-Norge) som tilleggskrav. For illustrasjonens skyld har vi laget noen beregninger der vi ser på effektene av dels å vektlegge indikatorene i distriktsindeksen anner-ledes, dels å inkludere litt forskjellige indikatorer ved beregning av indeksen.

Når man beregner indeksen på en annen måte, får man naturlig nok også en annen prioriteringsrekkefølge mellom kommunene. I eksemplene nedenfor vil vi ren-dyrke dette poenget og ikke foreta andre prioriteringer enn dem som følger av endret verdi på indeksen. Det betyr spesielt at vi ikke gir noen egen prioritering av Nord-Norge nedenfor.

En sentral avveining i distriktspolitikken er om fokus i politikken skal være mot vekstkraft og arbeidsmarked, eller om dette distriktspolitikken snarere bør rettes mer mot befolkning, geografi (avstand) og velferd. Vi er først og fremst interes-sert i disse hovedretningene som kriterier for avgrensning av virkeområdet, men hva man vektlegger bør naturlig nok også få konsekvenser for virkemiddelutfor-mingen. Ulike distriktsproblemer bør føde ulike virkemiddelpakker. Vi diskuterer ikke virkemidlene i denne analysen.

4.6.1 Opprioritering av arbeidsmarked

Det første eksempelet vi har beregnet, er en kraftig opprioritering av arbeidsmar-ked som kriterium for distriktsindeksen. Vi husker fra drøftingen ovenfor at indi-katorene for arbeidsmarked var dem som avvek mest fra de øvrige enkeltindika-torene når det gjaldt prioritering mellom kommunene. Disse indikaenkeltindika-torene rettet seg i vesentlig sterkere grad enn for eksempel indikatorene for befolkning og geo-grafi mot kommuner i mer sentrale strøk. Slik sett representerer de, som en skulle tro, fokus på en del andre problemstillinger enn de øvrige indikatorene. Vi har valgt følgende prioritering for disse indikatorene:

Geografi 20 %:

• Befolkningstetthet 10 %

• Reisetid 10 %

Arbeidsmarked og utdanning 50 %:

• Sysselsettingsvekst 5 år 20 %

Vi ser at indikatorene for geografi er prioritert ned (fra 40 % til 20 %). Samtidig er indikatoren for sentralitet, som var gitt en vekt på 20, tatt ut. Når det gjelder indikatorene for befolkning, har vi redusert vekten fra 30 til 20 %, ved å redusere betydningen av befolkningsvekst fra 20 til 10 %. Når det gjelder betydningen av inntekt, er den beholdt som i distriktsindeksen.

De reduserte vektene på geografi og befolkning er i sin helhet tatt ut i form av økt vekt på arbeidsmarked, inkludert den nye variabelen utdanning. Vekten på ar-beidsmarkedsvariabler er økt fra 20 til 50 %. Vi har økt vekten på sysselsettings-vekst fra 10 til 20 %. Betydningen av sysselsettingsandel er beholdt (10 %).

Variabelen utdanningsnivå (andel av innbyggerne som har UoH-utdanning) er trukket inn og gitt en vekt på 10 %. Vi har tidligere argumentert mot å bruke dette som et kriterium, men trekker det nå inn for å illustrere hvordan sterk vekt på arbeidsmarkedsindikatorer slår ut. I tillegg har vi trukket inn variabelen arbeids-ledighet, som nok korrelerer ganske sterkt med sysselsetting. Likevel gir den et uttrykk for dynamikken i arbeidsmarkedet, i den forstand at vi da sier noe om kapasitetsutnyttingen i dette markedet.

Tabell 4.5. Antall kommuner innenfor sone A-E med prioritering henholdsvis som i distriktsindeksen og arbeidsmarkedsindeksen.

Prioritering som distriktsindeksen Prioritering av

arbeidsmarkedet A B C D Utenfor (E) Totalt

A 39 12 51

B 21 90 20 131

C 34 38 7 3 82

D 3 15 3 6 27

Utenfor (E) 6 21 10 105 142

Totalt 60 145 94 20 114 433

TØI-rapport 824/2006

Kart 4.11 og 4.5 viser hvordan sonene blir seende ut med en opprioritering av arbeidsmarkedet. Vi har brukt de samme befolkningsgrensene som i distriktsin-deksen (kumulert befolkning på henholdsvis 2 (sone A), 12,8 (sone B), 25,8 (sone C) og 30 (sone D)). Kommunene er prioritert etter indeksverdi, uten andre priori-teringskriterier.

Når det gjelder de mest sentrale delene av landet, viser kart 4.11 mange felles-trekk med de øvrige kartene. Sentrum havner utenfor virkeområdet, også her. Ta-bell 4.5 viser derimot at det er vesentlig flere kommuner som havner utenfor virkeområdet dersom man bruker arbeidsmarkedsindeksen enn dersom man skulle prioritert som distriktsindeksen. Antall kommuner innenfor A-C reduseres fra 299 til 264. Denne reduksjonen gjelder innenfor alle de tre prioriterte nivåene A, B og C.

Kart 4.11. Prioritering av norske kommuner etter en indeks med vekt på arbeids-markedskjennetegn som ovenfor. Kumulert befolkning som grensekriterier.

Arbeidsmarkedsindeksens prioriteringsrekkefølge innebærer med andre ord at kommunene innen hver av sonene A-C i gjennomsnitt er vesentlig større enn dem som havner innenfor når vi bruker distriktsindeksen. Dette henger sammen med at prioritet til arbeidsmarkedet, som nevnt ovenfor, innebærer at vi vektlegger en del andre distriktsproblemer enn dem som inngår i distriktsindeksen.

4.6.2 Prioritering av geografi og befolkning

Vi har også laget en beregning der vi prioriterer opp de faktorene som kan knyttes til tradisjonelle distriktsproblemer i Norge. I det vi kan kalle for geografiindeksen eller befolkningsindeksen har vi kun vektlagt tradisjonelle distriktsproblem knyt-tet til geografi og befolkningsutvikling. Andre forhold, som arbeidsmarkedet og inntekt, er prioritert ned.

TØI-rapport 824/2006

Kart 4.12. Prioritering av norske kommuner etter en revidert distriktsindeks, med vekt på arbeidsmarkedskjennetegn. Kumulert befolkning som grensekriterier.

Vi har nyttet følgende prioriteringsrekkefølge i tilknytning til geografiindeksen:

Geografi 50 %:

• Befolkningstetthet 10 %

• Reisetid 40 %

Befolkning 50 %

• Befolkningsvekst 10 år 30 %

• Andel gamle 10 %

• Andel kvinner 10 %

Sammenliknet med distriktsindeksen har vi nedprioritert kriteriene knyttet til arbeidsmarkedet og til inntekt til null. Når det gjelder geografiindikatorene, har vi oppgradert betydningen av reisetid (avstand til Oslo målt i minutter) kraftig, og vi

TØI-rapport 824/2006

har beholdt vekten når det gjelder kriteriet for befolkningstetthet. Når det gjelder kriteriet for sentralitet, har vi nedprioritert det til null. Vektleggingen av befolk-ningskriteriene er også økt til 50 %. Dette er gjort ved å doble vekten hver av de tre indikatorene var gitt i distriktsindeksen.

Tabell 4.6. Antall kommuner innenfor sone A-E med prioritering henholdsvis som i distriktsindeksen og i geografiindeksen.

Prioritering etter distriktsindeksen Prioritering av

geografi og bef. A B C D E Totalt

A 42 10 52

B 18 110 15 143

C 25 68 7 3 103

D 7 3 6 16

E 4 10 105 119

Totalt 60 145 94 20 114 433

TØI-rapport 824/2006

På samme måten som de fleste andre indekser og enkeltindikatorer som er drøftet hittil, innebærer en prioritering etter geografi og befolkning at det en kan kalle for kjernen i de sentrale områdene (utenfor det distriktspolitiske virkeområdet) opp-rettholdes. Antall kommuner utenfor virkeområdet (sone E) vil faktisk være noe større enn dersom distriktsindeksen brukes, mens antall kommuner innenfor sone D vil være noe lavere (til sammen gir sone E + D omtrent samme antall kommu-ner i de to alternativene). Geografiindeksen gir for øvrig noe flere kommukommu-ner i sone C, og noe færre kommuner i sone A og B, enn distriktsindeksen. Det er også en del kommuner som bytter status, men relativt få som flyttes mer enn en sone opp eller ned når vi skifter indeks som i tabellen. Vi får altså en noe annen priori-tering dersom vi bruker geografiindeksen, men forskjellene er relativt udrama-tiske.

5 Differensiert arbeidsgiveravgift