Veiledernes forventninger til veiledningssamtalen

Skagen (2000) sier at veiledningssamtalen er en egen talesjanger, en form for samtale som skiller seg fra dagligsamtalen. Jeg spurte veilederne om hva som skulle til for å få til en god veiledningssamtale. Min hensikt var å få fram definisjoner av den gode veiledningssamtalen. Jeg fikk følgende svar:

" Jeg har veldig troen på at det skal være en god samtale, du skal ikke sitte og bombardere med spørsmål. Det tror jeg vi lærte feil på 50 timers kurset. Der var det teknikkene, men nå har vi lært hvordan vi kan utvikle den gode samtalen ."

"Jeg har hatt sånne samtaler der spørsmåla kommer hele tiden. Så skal du som veisøker ha alle svarene inne, en blir jo helt forvirra. Klart veilederen har kjempemakt da."

"Jeg må prøve å stille spørsmål som får samtalen til å utvikle seg. Ikke ja og nei spørsmål……jeg strever med å finne de gode og riktige ordene."

"Tidligere satte jeg opp veldig gode spørsmål på forhånd, det gjaldt å stille de rette spørsmålene. Nå har jeg blitt veldig mye bedre til å frigjøre meg. Jeg griper fatt i det veisøker sier."

Flere av veilederne har fulgt Lauvås, Lyckes og Handal, (1990) sin opplæring på 1990 tallet. De reflekterte nå over opplæringen den gangen og det som vektlegges i opplæringen på høgskolekursene i dag.

Det kan virke som om den veiledersjangeren som veilederne i utgangspunktet kjenner til er en veiledningsstrategi der det å stille spørsmål er det viktigste. Alle veilederne gir uttrykk for at det å stille spørsmål i veiledningstimene er viktig, men vanskelig. Strategien "På egne vilkår- en strategi for veiledning av lærere" (1983) har fokus på spørsmålsstillinger og er opptatt av at veisøkerne selv skal finne sine svar ved hjelp av veiledernes spørsmål. Spørsmålsstillingen har som målsetting å få veisøkeren til å reflektere over sin praksisteori, men som en av veilederne sier, kan en slik form få mer karakter av forhør enn av veiledning.

I metodelitteratur om veiledning, blant annet Gjems (1995), Tveiten (2003) og Mathisen og Høygaard (2003) legges det fortsatt stor vekt på spørsmålsstillinger i veiledningssamtalen, og mange av veilederne gir uttrykk for at de har problemer med å finne de gode spørsmålene. En veilederopplæring som legge vekt på at det finnes mer eller mindre riktige spørsmål, vil trolig ta fokuset bort fra det som kan skape en god samtale.

En samtale er knyttet til konteksten mellom veileder og veisøker og til skaping av felles målsettinger for samtalen. Den bygger på relasjoner og på en evne til å tilpasse seg den andre. Lytting er et vesentlig element for å skape relasjoner mellom deltakerne i en samtale. I veiledningssamtalen vil kanskje det å lytte til den andre, være viktigere enn å stille de "rette" spørsmålene. Lyttingen vil kunne føre til en interesse, og det vil derfor kunne komme fram spørsmål som er naturlig tilpasset konteksten.

I undersøkelsen kom det fram svar som synliggjorde at veilederne var opptatt av å lytte til de nyutdannede.

" Jeg synes det er viktig å lytte til det veisøkeren sier og fange opp det hun faktisk sier. Jeg prøver å trekke tråder ut fra det."

" Jeg leiter etter noe jeg kan spille videre på."

Veilederne gav uttrykk for at lytting er viktig, men det kan virke som om de med mye veiledningserfaring var mer opptatt av lytting, enn de veilederne som har lite erfaring i å

veilede nyutdannede førskolelærere. Det kan være et tegn på at veiledere som har lite erfaring blir opptatt av veiledningsmetodene og ikke har fokus mot innholdet i veiledningssamtalen.

I teoristudiene ble jeg opptatt av språkets betydning i veiledningssamtalen, og jeg spurte veilederne om de var bevisst sine valg av ord og uttrykk når de veiledet. Jeg spurte også om de brukte metaforer og historier for å bevisstgjøre veisøkerne.

Veilederne svarte:

" Så garva i gamet er ikke jeg at jeg er bevisst på det."

" Jeg stiller spørsmål for å få samtalen til å utvikle seg."

" Jeg tenker veldig på spørsmålsorda, hvordan, hvorfor og hva."

" En tenker jo ikke på hvordan en skal snakke."

"Nei, jeg tenker ikke så mye på hva jeg skal si akkurat da."

"Jeg er ikke flink til å bruke metaforer, tror jeg."

" Jeg kaller det å bruke hypoteser, jeg."

Ingen av veilederne gav uttrykk for at de planla og var bevisst på ordvalg, metaforer og historier i veiledningssamtalene.

I følge Wittgenstein (2003) skaper språket en virkelighetsforståelse, og språket synliggjør kulturforskjeller. Jeg har i teoridelen, kapittel 2.6.2, drøftet hvordan språket kan brukes bevisst for å dekonstruere og synliggjøre både likheter og forskjeller i veileders og veisøkers livsverden.

Veilederne i " Veiledning av nyutdannede lærere i barnehage og skole" gir ikke uttrykk for at de bruker språket på en bevisst måte. Det kan være at veilederopplæringen i liten grad har fokusert på mulighetene for å bruke ord, uttrykk og metaforer som verktøy for å dekonstruere og skape ny forståelse.

Jeg spurte veilederne om de var opptatt av veisøkernes kroppsspråk og fikk ulike svar:

" Jeg er nok ikke god nok til å se på kroppsspråket til veisøker, men det er nok fordi jeg ikke er trygg nok i veilederrollen."

" Er veisøkeren stressa, går øya fram og tilbake."

" Jeg har blitt mer opptatt av hvordan de er når de sier det, ikke bare hva de sier."

Når det gjelder veiledernes eget kroppsspråk, sa de:

" Det lærte jeg på veiledningskurs for mange år tilbake. Sitter jeg med armene i kors, er ikke det et så veldig all right signal."

" Når det er veisøkere jeg ikke kjenner, tenker jeg mer på hvordan jeg sitter."

"Jeg er litt roligere…..det synker. Jeg tenker gjennom ordene og er ikke så impulsiv."

Veilederne i intervjuet gav uttrykk for at de var opptatt av kroppspråk, men kan det virke som om det var de mest erfarne veilederne og de med formell veilederutdanning som var opptatt av det nonverbale i veiledningssamtalen. De mer uerfarne veilederne gav uttrykk for at de brukte mer tid på å finne sin rolle som veileder, og de ble mer opptatt av metodene, teknikkene og de " riktige " spørsmålene.

Merleau Ponty viser oss betydningen av den kommunikasjonen som ikke er ord og kognitive uttrykk Dersom veilederne i liten grad er opptatt av det nonverbale språket, og dersom de først og fremst griper fatt i veisøkernes ord, vil det være mye viktig informasjon som ikke fanges opp.

I tiltaket "Veiledning av nyutdannede lærere i barnehage og skole" er veilederne under opplæring samtidig som de er veiledere for nyutdannede. Derfor vil vi møte veiledere som har kommet ulikt i sin utvikling mot den profesjonelle veileder.

Når jeg skal oppsummere veiledernes forventninger til veiledningssamtalen, viser studiet at veilederne har forventninger til å skape en samtale som er preget av gode relasjoner. Det faglige innholdet i veiledningssamtalene blir i liten grad fokusert av veilederne. Veilederne gir uttrykk for at det skal stilles spørsmål, men spørsmålene må være av en slik art at oppleves behagelig for de nyutdannede. Studiet viser at erfarne veiledere gir uttrykk for å være mer opptatt av lytting og kroppsspråk enn veiledere som har liten erfaring med å veilede nyutdannede.

Det kan virke som om veiledernes forventninger til veiledningssamtalen er preget av et ønske om å skape en samtale der den nyutdannede førskolelæreren får støtte, og der den nyutdannede opplever samtalen som behagelig.