Utilsiktede bivirkninger eller negative konsekvenser

I forskningsrapporten «Hvordan håndtere hjemvendte fremmedkrigere og andre Syriafarere?

Tiltak for ivaretakelse og oppfølging» blir det gitt beskrivelser, analyser og anbefalinger om samspillet mellom politi/PST, kriminalomsorg og kommunene når det gjelder oppfølging av ulike typer ekstremister. Rapporten er resultatet av et forskningsoppdrag som skulle sørge for mer kunnskap om tiltak for håndtering og oppfølging av fremmedkrigere som returnerer til Norge (Christensen og Bjørgo, 2018).

Antologien «Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme – norske handlemåter i møtet med terror» (2019) rettes inn mot det som veldig ofte blir omtalt som personorientert forebygging, og hovedsakelig det forebyggende arbeidet mot personer i risikosonen, eller personer som allerede befinner seg i ekstreme posisjoner. Boken er skrevet av et knippe akademikere og forskere som deler erfaringer fra dem som skal iverksette forebyggende tiltak, og dem som er eller kan være i målgruppen for tiltakene (Lid & Heierstad, 2019: 6).

3.5. Utilsiktede bivirkninger eller negative konsekvenser

Hensikten med de forebyggende tiltakene er selvfølgelig å bidra til en positiv effekt og redusere risikoen for radikalisering og voldelig ekstremisme. Når det settes inn tiltak er det mange forhold som avgjør om man oppnår de tilsiktede målsetningene, og det er en fare at tiltaket kan få utilsiktede bivirkninger eller negative konsekvenser, og heller virke mot sin hensikt (Bjørgo, 2015: 42). Når man ser på forskningen på dette feltet er det tydelig at det er en risiko for at forebyggende tiltak kan «gjøre vondt verre». Det kalles ofte utilsiktede bivirkninger og negative konsekvenser. Disse begrepene overlapper hverandre, og andre liknende begreper som blir brukt er «iatrogenic effects» eller «backfire mechanisms».

Dette temaet har fått mer oppmerksomhet i de siste årene. Blant annet er dette et av hovedtemaene i Tore Bjørgos helhetlige modell. Internasjonalt har temaet også fått mye oppmerksomhet.

I forskningen på forebygging mot radikalisering og voldelig ekstremisme blir stigmatisering ofte trukket frem som mulig negativ konsekvens av forebyggende tiltak. Den amerikanske sosiologen Howard S. Becker hevder at hvis man velger å kategorisere personers handlinger og oppfatninger som avvikende, kan dette være med på å påvirke en persons fremtidige atferd. Hvis disse handlingene eller oppfatningene blir stemplet som avvikende, kan det endre hvordan personen ser på seg selv, og hvordan andre ser på vedkommende, noe som igjen vil

ha betydning for personens eget selvbilde. Hvis en person blir stemplet som kriminell og/eller ekstrem, kan konsekvensen være at personen utstøtes fra det konvensjonelle samfunnet, noe som kan føre til en tettere tilknytning til en avvikerkultur (Becker, 1963, i Lid et al, 2016: 67).

Faren for en slik stigmatiseringsprosess gjelder særlig for kontrolltiltak. Kontrolltiltak gjennomført av politiet kan potensielt virke stigmatiserende, dette på grunn av politiets kommunikative uttrykk som handler om orden, autoritet, moralitet og normalitet. Politiet er med det en viktig deltaker i å gå opp grensene mellom orden, uorden, normalitet, anormalitet, lovlydighet og kriminalitet. Faren for stigmatisering og ytterligere utstøting er en dimensjon ved det forebyggende arbeidet som må vurderes, og som må vektlegges i vurderinger av hvilke type tiltak som skal iverksettes og av hvem (Lid et al, 2016: 68).

En annen forsker som har undersøkt dette feltet er professoren Adrian Cherney. Han trekker paralleller fra kriminalitetsforebygging til forebygging av radikalisering og voldelig

ekstremisme, og nevner mulige «iatrogenic effects of interventions» som et

utfordringsområde (Cherney, 2016). Han påpeker at når man intervenerer for å prøve å modifisere menneskelig atferd, er det viktig at et inngrep ikke gjør mer skade. Forskning på kriminalitetsforebygging viser at det er en risiko for at forebyggingstiltak kan forverre og forsterke problemet som man ønsket å forhindre i utgangspunktet (Cherney, 2016: 83) Cherney bruker begrepet «iatrogenic effects», som spesielt kan være en risiko ved

intervensjoner rettet mot ungdom - som ofte er hovedmålgruppen for forebyggende tiltak.

Disse «iatrogenic effects» inkluderer det man kan beskrive blant annet som stigmatisering som fører til en selvoppfyllende profeti. For eksempel er at hvis en ung person blir introdusert for å være i «risikosonen» og referert til hjelpetiltak for forebygging av radikalisering, kan den unge personen oppleve at han eller hun blir stigmatisert som en potensiell ekstremist. Så i stedet for å avvise denne «merkelappen», kan personen i trass reagere på en slik måte at merkelappen blir en selvoppfyllende profeti (ibid: 84). Det sentrale poenget som Cherney prøver å få frem er at folk vil kanskje ikke reagere som forventet, og det er derfor er det viktig å vite at når man intervenerer i livet til individer som er i risikoen for radikalisering og

ekstremisme - kan det oppstå en «backfire»-mekanisme. En annen negative konsekvens som Cherny trekker fram er at førstelinjens oppgave med å fange opp bekymringer på vegne av etterretning og politi kan føre til at flere og flere blir henvist eller overført til et system for håndtering av disse bekymringene, det er derfor en risiko for «false positives» (ibid: 84). Han knytter disse eksemplene opp mot de kontroversielle engelske programmene PREVENT og Channel. Det offisielle fokuset på radikalisering og voldelig ekstremisme kan skape frykt

blant muslimer for å offentlig uttrykke sin motstand og harme mot de forebyggende tiltakene og redsel for at de vil tiltrekke seg oppmerksomhet fra myndigheter hvis de gjør det. Cherney mener at selv om trusselen om radikalisering og voldelig ekstremisme ikke bør bagatelliseres, er det en risiko for at tiltakene kan innebære et element av overreaksjon og skape «iatrogenic effects», og dermed undergrave selve målene med tiltakene. Det er derfor viktig å være på vakt i forkant og under implementering av forebyggingstiltakene (ibid: 84).

Helt sentralt i forebyggingsforskningen står den danske professoren Lasse Lindekilde. Han presenterer ulike strategier som staten tar i bruk for å forsøke å påvirke og motvirke

radikalisering og voldelig ekstremisme gjennom det Lindekilde velger å kalle «governance»

(2012). Blant «governance»-strategiene nevner Lindekilde blant annet å bidra med individuell støtte og respons til personer som viser tegn på bekymringsfull oppførsel, gi ungdom

informasjon og kunnskap om radikalisering, demokrati og statsborgerskap, styrke målgrupper til å løse sine egne problemer ved å styrke deres kompetanse og evner og regulering gjennom kontroll, overvåking og intervensjon. Den siste strategien går ut på «governance» gjennom antidiskriminerende arbeid (Lindekilde, 2012: 110). Lindekilde argumenterer for at

konsekvensene av forebyggende tiltak mot radikalisering i praksis delvis vil være avhengig av måten tiltakene blir implementert, altså måten tiltakene blir iverksatt og presentert overfor innbyggerne.

I artikkelen definerer Lindekilde «iatrogenic effects» som et begrep som har sin opprinnelse i det medisinske forskningsfeltet som refererer til utilsiktede bivirkninger eller komplikasjoner forårsaket av medisinsk behandling eller råd. Begrepet har også blitt brukt til å referere til uheldige effekter av f.eks. programmer for forebygging av ungdomskriminalitet (Lindekilde, 2012: 110). I artikkelen beskriver Lindekilde potensielle «iatrogenic effects» ved

konstruksjonen av en risikogruppe av «radikale muslimer». Lindekilde mener at konstruksjonen av en slik gruppe kan ha potensielle negative konsekvenser. En av

konsekvensene kan være at medlemmer i gruppen (eller personer som oppfattes å tilhøre den) opplever seg stigmatisert og urettferdig målrettet for bekymring. Lindekilde skriver at

innrammingen med «nye» forebyggende tiltak mot radikalisering er med på å skape denne opplevelsen av stigmatisering. Han fremhever også at en annen vanlig effekt av

innrammingen av slike tiltak kan være at de retter fokuset mot spesielle problemer og løsninger, til ekskludering av andre som kan være like fremtredende. Dette gjør at andre problemer som f.eks. manglende integrering, sosioøkonomisk ghettofisering og

diskriminering får mindre oppmerksomhet enn temaene radikalisering og voldelig ekstremisme (Lindekilde, 2012: 121).

Lindekilde har også foreslått «A Typology of Backfire Mechanisms» innenfor

terrorforebyggingsfeltet (Lindekilde, 2016). Hensikten er å bygge et grunnlag for å se forholdet mellom forebyggende tiltak mot ekstremisme og de negative konsekvensene.

Lindekilde skiller mellom seks sett av «backfire»-mekanismer, som på forskjellige måter kobler enten harde (reguleringsmessige) eller myke (økonomiske virkemidler, informasjon) former for forebyggende tiltak mot terrorisme opp mot kontraproduktive endringer i

målgruppenes interaksjoner eller identitetsdannelse (Lindekilde, 2016).

I rapporten «Forskning på forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme: En kunnskapsstatus» skriver Tore Bjørgo og Ingvild Gjelsvik at de har en sterk bevissthet om at mange antiterrortiltak kan gjøre stor skade. I tillegg kan også velmente «myke»

forebyggingstiltak ha skadelige bivirkninger (Bjørgo & Gjelsvik, 2015: 12). Bjørgo har, som tidligere nevnt, utviklet en helhetlig modell for forebygging av terrorisme og annen

kriminalitet. Modellen tar for seg mange av de utilsiktede bivirkningene av forskjellige former for forebyggingstiltak. Bjørgo argumenter for at det ikke finnes noe enkeltstående virkemiddel, forebyggingsmekanisme eller forebyggingsaktør som alene kan redusere et terrorismeproblem. Han mener at hvis man satser ensidig på noen få repressive

forebyggingsmekanismer (f.eks. Bush-administrasjonens «War on terror»), blir virkemidlene ofte voldsomme og skaper mange bivirkninger. Hvis man tar i bruk en mer helhetlig strategi som både inkluderer «harde» og «myke» forebyggende mekanismer og virkemidler, er det mulig å dempe en del av de negative bivirkningene (Bjørgo & Gjelsvik, 2015: 205).

Mange av de bivirkningene som vil bli diskutert i denne oppgaven er mulige bivirkninger. Det er viktig å være klar over at begrepet kan graderes etter hvor sannsynlig det er at bivirkningen inntreffer. Vi kan snakke om dokumenterte eller reelle bivirkninger - det vil si de tilfellene der vi har reelle empiriske funn på at et tiltak har medført en utilsiktet bivirkning. Så finnes det observerte bivirkninger - tilfeller er vi ikke sikkert kan si at et tiltak vil medføre en bestemt bivirkning, men der det finnes eksempler på at det er beskrevet at denne typen bivirkning har kommet som følge av iverksetting av et tiltak. Dette kan for eksempel være der det finnes observasjoner som ikke er forsket på. Den siste kategorien er mulige bivirkninger. Dette er nok den største kategorien der vi ikke vet sikkert og heller ikke har observasjoner på at

bivirkningen kan oppstå, men der det ofte er en bekymring for at det skal skje. Underveis i oppgaven vil jeg forsøke å diskutere de ulike bivirkningene opp mot disse kategoriene.