Flere forebyggingsmodeller

Elisabeth Myhre Lie er høgskolelektor ved Politihøgskolen. I boken «I forkant -

Kriminalitetsforebyggende politiarbeid» skiller hun mellom flere forebyggingsstrategier:

sosial/personorientert forebygging, situasjonelle tiltak og lokalorienterte tiltak.

Personorientert forebygging ifølge Lie (2018: 74-75) tar sikte på å påvirke de

bakenforliggende årsakene til at en person begår lovbrudd. Ifølge Politidirektoratet fokuserer personorientert forebygging på samfunnsmessige, miljøbaserte og individbaserte årsaker til kriminalitet. Personorientert forebygging er preget av tverretatlig samarbeid, der politiet er en viktig pådriver og initiativtaker (ibid: 81). Viktige samarbeidspartnere inkluderer både

offentlige og private aktører, deriblant foresatte, skole, aktører innenfor idrett og fritid og barnevern (Runhovde & Skjevrak, 2018:18). Utfordringene ved denne typen forebyggende tiltak, er ifølge Lie at de kan virke mot sin hensikt. Dette gjelder spesielt tilfeller med tidlig intervensjon overfor barn og ungdom som ennå ikke har utviklet en problematferd, og politiets oppmerksomhet kan kunne stemple personen som avviker og resultere i at personen tar opp i seg rollen som avviker (Lie, 2018: 135). Dermed vil det personorienterte tiltaket fungere som selvoppfyllende profeti og produsere avvik i stedet for å forebygge det (Runhovde & Skjevrak, 2018: 18). En annen utilsiktet konsekvens i følge Lie av at politiet

engasjerer seg for tidlig, det kan være at primærkontrollen svekkes, noe som betyr at det profesjonelle nettverket rundt ungdom kan skape et inntrykk hos foresatte at de slipper å involvere seg (Lie, 2018: 135).

Situasjonsorientert forebygging går ut på å begrense muligheten for å utføre kriminelle handlinger i en konkret situasjon fremfor å påvirke de bakenforliggende årsakene til kriminalitet. Situasjonsorientert forebygging handler om å forebygge kriminalitet ved utforming av fysiske områder og bruk av fysiske anordninger som gjerder, låser, alarmer, kameraovervåking. Den typen forebygging bygger på antagelsen om at kriminalitet skapes av de mulighetene som ligger i de fysiske omgivelsene, og hvordan potensielle lovbrytere oppfatter omgivelsene (ibid: 244). Ifølge Lie kritiseres situasjonsorientert forebygging for å ikke påvirke de grunnleggende årsakene til kriminalitet og for å føre til en forflytning av kriminaliteten til mindre beskyttede områder. Kritikken går også ut på at situasjonell

forebygging skaper et kaldt samfunn der ingen bryr seg om hverandre, og der man låser seg inne i frykt for kriminalitet. Man skaper dermed et festningsaktig samfunn, med økende fremmedgjøring og nedbryting av lokale miljøer (ibid: 255-258).

I motsetning til personorientert og situasjonell forebygging mangler lokalorientert

kriminalitetsforebygging en presis definisjon og et klart teoretisk fundament. Lokalorientert politiarbeid handler om å skape trygghet og forebygge kriminalitet gjennom å styrke

samarbeidet mellom politi og publikum. Slike strategier bygger på antakelsen om at uformell sosial kontroll best opprettholder sosial orden i et lokalsamfunn (Runhovde & Skjevrak, 2018:

19). Lie (2018: 183) skriver at det er utviklet en forebyggende politimodell basert på lokal forankring og samarbeid med publikum.

Sahlins modell

Den svenske sosiologen Ingrid Sahlin har laget en typologi over kriminalitetsforebygging der målet er å fange aktuelle trender, historisk utvikling og tydeliggjøre sammenhengen mellom forebyggingsmodeller og samfunns- og menneskesyn (Sahlin, 2000: 85). Sahlins modell egner seg godt til å analysere forebyggingsarbeidet innen voldelig ekstremisme opp mot grunnleggende verdier i samfunnet (Lid et al, 2016: 63). Sahlin klassifiserer idealtypene etter disse kriteriene: målsetning/overordnet verdi, forandringsobjekt, intervensjonsfase og

tidshorisont. De fire forebyggingsmodellene er strukturforandring, sosialisering, effektivisering av institusjoner og kontroll (Sahlin, 2000: 86-105).

Strukturforandringsmodellen rommer forebyggende tiltak som har som formål å virke inn på strukturene i samfunnet og miljøene. Det allmenne utgangspunktet er at mennesker som har det bra, ikke begår kriminalitet. Hensikten med disse tiltakene er å forbedre forutsetningene for å utvikle seg som menneske. Det kan handle om gode oppvekstsvilkår og å utjevne sosiale forskjeller. Utfordringen med tiltakene er at de er svært langsiktige og ikke presise.

Sosialiseringsmodellen inkluderer tiltak som har som mål å fremme individets positive utvikling og integrering i samfunnet. Tiltakene kan både være generelle som

holdningskampanjer, eller spesifikke som hjelp, støtte eller terapi til enkeltpersoner. Målet med sosialiseringstiltakene er å bedre individenes velferd og utvikling. Tiltakene settes inn både i en tidlig fase hvor de er rettet mot alle, eller i en fase hvor individene med problemer er definert, og som et tiltak for i sterkere grad å integrere dem inn i samfunnet (Lid et al, 2016:

64). Ifølge Sahlin (2000: 96) er denne modellen i liten grad etisk problematisk, men det kan problematiseres hvorvidt staten «bestemmer» hva som er en positiv utvikling for innbyggerne.

Kontrollmodellen rommer tiltak som har som mål å begrense aktørens motivasjon til å begå kriminalitet. Det kan skje ved å øke risikoen for å bli tatt gjennom å øke kontrollen, eller ved å ilegge straff eller andre sanksjoner. Målet for kontrollen er beskyttelse av samfunnet.

Tiltakene her vil være inngripen og sanksjoner, men også overvåking, bruk av vektere og annen politivirksomhet. Tiltakene vil ofte settes inn etter at avvikene er begått (for eksempel straff), eller når man har identifisert et problem, og man vil ha rask intervensjon (Lid et al;

2016: 65). Utfordringene med denne modellen er å sette klare etiske grenser for hvilke kontrolltiltak man kan utøve overfor individer på vegne av en grovt definert allmennhet (Sahlin, 2000: 104).

Sahlins siste modell handler om effektivisering av institusjonene: Mange forebyggende tiltak har som formål å forandre myndighetene og forvaltningen for å gjøre deres innsats mer effektiv og mindre kostnadskrevende. De siste tiårene har samordning og samarbeid mellom ulike myndigheter, og andre organisasjoner, vokst fram til å bli en av de mest sentrale strategiene for å bedre det kriminalitetsforebyggende arbeidet (Lid et al, 2016: 65).

Samarbeidet skal ikke bare oppnås nasjonalt, men også mellom nasjoner. Lovendringer og straffeskjerpinger vil være tiltak som faller inn under denne modellen. Institusjonsrettede tiltak vil ha som målsetning å påvirke forutsetningene for atferd ved å effektivisere og

intensivere kontrollen av individene (Lid et al, 2016: 63). Et problem som Sahlin påpeker ved denne modellen er at samordninger og forsterkning av ressurser for økt kontroll vil kunne bli gjennomført på bekostning av forebyggende virksomhet i de mer langsiktige modellene.

Sahlin problematiserer også at rettssikkerhet og personlig integritet kan bli krenket av stadig informasjonsutveksling mellom etatene (Sahlin, 2000: 99).

3.4. Forskningsstatus - forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i Norge