• No results found

3. Teoretisk rammeverk - forskning og forebyggingsmodeller

3.3. Kriminalitetsforebyggende modeller

3.3.1. Bjørgos helhetlige modell

3.3. Kriminalitetsforebyggende modeller

Det finnes mange modeller for kriminalitetsforebygging. Noen overlapper hverandre, andre ser virkeligheten og forebyggingen fra ulike vinkler. Disse modellene har veldig forskjellige teoretiske grunnlag og bekymringer. Derfor kan de til en viss grad fremstå som inkompatible, både teoretisk og praktisk.

I denne delen av oppgaven presenteres ulike kriminalitetsforebyggende modeller. Noen av dem er brukt underveis i evalueringen av enkelttiltak i handlingsplanen. Jeg vil presentere Bjørgos helhetlige modell og modellene til Lie og Sahlin. Alle tre er anerkjente modeller som kan bidra til å knytte teorien til forskningsspørsmålene i oppgaven og til å forklare ulike måter å drive forebyggingsarbeid.

3.3.1 Bjørgos helhetlige modell

Siden kriminalitet, radikalisering og voldelig ekstremisme er komplekse fenomener, krever de også komplekse og sammensatte løsninger. Forebyggingen må bygge på en mangfoldig innsats med ulike virkemidler og strategier og et mangfold av forebyggingsaktører (Lid et al, 2016: 67).

Tore Bjørgo har utviklet en generell modell for forebygging av kriminalitet, basert på sentrale forebyggende mekanismer. Bjørgo viser hvordan en helhetlig modell for

kriminalitetsforebygging kan gi grunnlag for en samlende forebyggingsstrategi hvor ulike forebyggingsaktører kan bidra med sine respektive virkemidler inn mot et felles mål – å redusere fremtidige terrorhandlinger og de negative konsekvensene av slike handlinger (Bjørgo & Gjelsvik, 2015: 205).

Bjørgos ni kriminalitetsforebyggende mekanismer organiseres i tre hovedkategorier:

Mekanismer som skal forebygge at en kriminell handling skjer, mekanismer når en kriminell handling har skjedd og mekanismer for å hindre at en kriminell handling skjer igjen. Jeg vil kort presentere de ni mekanismene sett i lys av forebygging av voldelig ekstremisme, basert på Bjørgos teori (Bjørgo, 2015: 207-255).

1. Bygge normative barrierer handler om å forsterke motforestillinger og normative barrierer mot bruk av vold. Aktører kan være foreldre, skole, religiøse ledere og lovgivere. Målgrupper er hele befolkningen eller store befolkningsgrupper. Begrensningene er at noen mennesker er svakere utstyrt enn andre når det gjelder normative barrierer og empati. Og selv personer som

vanligvis ikke ville ty til vold, kan gjøre det under helt spesielle omstendigheter (Bjørgo, 2015: 28-29, 209-213).

2. Redusere rekruttering går ut på å forhindre at noen begynner med kriminalitet. Her kan det handle om konfliktløsning, politiske prosesser, likestilling og integrering. Sentrale aktører er ungdoms- og sosialarbeidere, lærere, NGO-er og myndigheter. Målgruppene er de som står i fare for å bli radikalisert i voldelig retning. Begrensningene er at det kan ta lang tid før disse forebyggingsmekanismene virker, og de kan være vanskelige å måle. En annen begrensning er at tiltak for å fremme integrering av minoritetsgrupper begrunnes ut fra en strategi for å forebygge radikalisering. Ved å fremstille minoritetsgrupper som mistenkelige grupper, kan man bidra til å fremmedgjøre disse gruppene, noe som igjen kan undergrave legitimiteten til ellers positive tiltak (Bjørgo, 2015:221).

3. Avskrekking handler om å få personer som vurderer å gjennomføre kriminelle handlinger, til å avstå fra slike handlinger av frykt for konsekvensene. Det er særlig tre faktorer kan bidra til avskrekking: oppdagelsesrisikoen, straffens alvorlighet og at straffen iverksettes raskt.

Virkemidlene vil være ulike former for maktbruk, særlig fengselsstraff. Typiske aktører er politietterforskere, strafferettssystemet og militære styrker. Målgruppen er personer som vurderer å begå terrorhandlinger, og bivirkningene er blant annet at det er tvilsomt at strategien virker overfor motiverte ekstremister. Men det er fristende tiltak å ty til for myndigheter som vil fremstå som handlekraftige (Bjørgo 2015: 32, 221-226).

4. Avverging går ut på å avverge kriminelle handlinger ved å stanse dem før de gjennomføres.

Mekanismen har vanligvis to faser. Den første går ut på å oppdage den planlagte eller

påbegynte kriminelle handlingen. I andre fase kan lovbryterne selv velge å trekke seg etter en advarsel, eller kan bli arrestert. Hovedaktørene er politiet og sikkerhets- og

etterretningstjenesten. Målgruppene er personer som aktivt planlegger voldelig ekstremisme.

Begrensninger er at det kan være vanskelig å oppdage planlagte terrorhandlinger og særlig soloterrorister. Den mest alvorlige bivirkningen er at man for å fange opp de reelle truslene, vil måtte utsette et stort antall mennesker for kontroll og overvåking (Bjørgo, 2015: 226-232).

5. Inkapasitering medfører uskadeliggjøring ved å frata gjerningspersoner evnen til å

gjennomføre nye kriminelle handlinger. Det vanligste virkemiddelet er innesperring i fengsel,

men det finnes en rekke fysiske virkemidler. Hovedmålgruppen er de som har begått en kriminell handling, og som inkapasiteres gjennom fengsling. Men denne mekanismen kan også brukes overfor de som tenker å begå en uønsket handling, men før handlingen har skjedd, altså som et ledd i avverging. Denne mekanismen kan også brukes proaktivt. Det er knyttet betydelige begrensninger ved inkapasitering som hovedstrategi. Det er vanskelig å forutsi personers kriminelle atferd i fremtiden. I mange tilfeller vil en hardhendt represjon kunne virke forsterkende på rekrutteringen og motivasjonen (Bjørgo: 2015: 34, 232-235).

6. Beskytte sårbare mål vil si å identifisere og fjerne muligheter for å begå bestemte typer kriminelle handlinger gjennom å beskytte slike mål. Aktørene kan være private og offentlige institusjoner og ulike kontrollorganer. Begrensningene er at volden kan rette seg mot andre mål og at vi får et kontrollsamfunn (Bjørgo, 2015: 36, 236-240).

7. Redusere skade går ut på å redusere skadevirkninger av kriminelle handlinger. Gjennom forberedelser i forkant av en kriminell handling, er det mulig å forebygge eller redusere skadevirkningene. Slike tiltak kan bidra til å redde liv, redusere lidelse og frykt, minske tap av verdier og raskt gjenopprette normaltilstanden. Men dette avhenger av at tiltakene er etablert før den kriminelle handlingen inntreffer. Hovedmålgruppen er de direkte og indirekte ofrene.

Begrensningene knyttes til at reaksjonen kommer først etter at skaden har skjedd og at den er kostnadskrevende (Bjørgo, 2015: 240-242).

8. Redusere gevinster vil si å vise at kriminalitet ikke lønner seg. Tanken er at dette skal redusere motivasjonen hos gjerningspersonen. Dette er en form for tertiærforebygging rettet mot dem som er involvert i kriminalitet og de som vurderer å begynne. Virkemidlene kan være politi og rettsapparat som kan inndra økonomisk fortjeneste eller beslaglegge gjenstander som er ervervet gjennom kriminalitet. Begrensninger kan inntreffe dersom journalister risikerer å miste sin evne til å stille kritiske spørsmål. Forebyggingsmekanismen kan dessuten bidra til å utløse mange vanskelige etiske problemstillinger (Bjørgo, 2015: 38, 242-246).

9. Rehabilitering innebærer å hjelpe personer som har vært involvert i eller straffet for

kriminalitet til å slutte og komme tilbake til et liv uten kriminalitet. Prosessene innenfor denne mekanismen har fått økt interesse både i kriminologiske fagmiljøer og blant

kriminalitetsforebyggere og beskrives med begreper som desistance («avstå»), og

disengagement («deengasjement»), eller «exit-prosesser». Her blir prosessene beskrevet ut fra et samspill mellom push-faktorer (negative forhold som gjør det mindre attraktivt å være en del av gruppen) og pull-faktorer (positive muligheter som kan trekke personer mot mer tilfredsstillende alternativer). Disse prosessene kan utnyttes av kriminalitetsforebyggingen ved at man søker å forsterke push- og pull-prosessene uten å undergrave dem, samtidig som man forsøker å redusere barrierene mot at de tidligere lovbryterne kan rehabiliteres og integreres i samfunnet. Bivirkninger her kan være at amnestiprogrammer blir misbrukt for å slippe tidlig ut av fengsel, og det kan skape sterke reaksjoner hos ofrene og deres familier dersom personer som står bak voldelig ekstremisme slipper ut av fengsel (Bjørgo, 2015: 40, 246-253).

Bjørgo vektlegger at de ni mekanismene ikke har noen fast rekkefølge, og at antallet ikke representerer noe absolutt antall. Den totale effekten forsterkes når mekanismene spiller sammen. Hvis man tar i bruk hele spekteret, kan man redusere vekten av hvert virkemiddel.

Man kan dermed redusere risikoen for negative bivirkninger (Bjørgo, 2015: 27).