I presentasjonene av funnene i kapittel 5 og i drøftingen i kapittel 6 har jeg forsøkt å besvare de to forskningsspørsmålene:
Hva er de mulige utilsiktede bivirkningene og negative konsekvensene av et utvalg iverksatte tiltak i regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme?
I hvilken grad kan de utilsiktede bivirkningene og negative konsekvensene av tiltakene i regjeringens handlingsplan sannsynliggjøres?
Ut fra de fire tiltakene jeg har sett nærmere på og de overordnede problemstillingene knyttet til regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme har jeg funnet en rekke mulige tiltak som kan inntreffe.
Jeg har funnet at svært mange mulige utilsiktede bivirkninger er knyttet til det tverretatlige samarbeidet lokalt og handler om utydelige roller og økt sammenveving av hjelp og kontroll.
Særlig gjelder dette politiets utøvelse av sin rolle som kan ha stor effekt på hvorvidt forebyggingstiltakene har potensiale for å lykkes. Tidlig intervensjon og en dominerende plass i forebyggingsarbeidet fra politiets side kan bidra til å skyve personer inn i
radikaliseringstunnelen.
Det er også en risiko for tilliten til politiet og samfunnet forøvrig svekkes i
befolkningsgrupper som i utgangspunktet har lavere tillit til samfunnsinstitusjonene.
Særlig er det en risiko for at enkeltpersoner og grupper kan bli stemplet som radikaliserte eller potensielle ekstremister og dermed kan bli stigmatisert overfor sin nære krets og samfunnet forøvrig. Dette kan oppleves som en stor belastning for den enkelte, og det kan også bidra til å skyve personer lenger inn i en radikaliseringsprosess. En av bivirkningene jeg har funnet, er dokumentert gjennom forskning. Det gjelder eksempler på deltakere i mentorordningen i kriminalomsorgen som har følt seg stigmatisert av ansatte og andre innsatte i fengslene. Dette kom fram i evalueringen av ordningen (Orban, 2019). Jeg har funnet ett eksempel på en bivirkning som er observert, men ikke dokumentert. Det gjelder politidistrikter som har rapportert om at medlemmer i Den nordiske motstandsbevegelsen som ble hentet inn til samtaler, i etterkant ble mer aktive og valgte å stå fram åpent som medlemmer i
organisasjonen (Gjelsvik & Bjørgo, 2019). Dette er et eksempel på en bivirkning der tiltaket har motsatt effekt av det som var hensikten. Bekymringssamtaler med mål om resosialisering og reintegrering i samfunnet endte med at enkeltpersoner gikk motsatt vei og fikk forsterket
sitt bilde av «vi og de andre» i forholdet mellom dem selv og organisasjonen de tilhører på den ene siden og storsamfunnet på den andre siden.
Bekymringen for stigmatisering kan se ut til å øke ved kontrolltiltak som
bekymringssamtalen. Det er også naturlig at utsatte grupper og enkeltpersoner i større grad vil kunne føle seg stemplet som ekstreme i møte med politi og PST enn med andre
forebyggingsaktører. Selv om PST har åpnet seg mer opp og politiet i større grad har fått ansvar også for «myke» forebyggingstiltak basert på dialog, er rollen deres fortsatt tett knyttet til politiets adgang til å anvende makt.
Jeg har også funnet at flere av tiltakene i handlingsplanen kan bidra til å sette grunnleggende menneskerettigheter under press. Det handler om grunnleggende personvernrettigheter, altså retten til privatliv, ytringsfriheten og rettssikkerheten. Konkret handler det om risikoen for at tverretatlig samarbeid mellom PST, politi og kommuner kan medføre at taushetsplikten lettere brytes fordi politiets regelverk, verdier og kontrollrolle kolliderer med sosialarbeiderens verdier, regelverk og hjelperolle og at den sistnevnte gruppen og i neste omgang personvernet til den enkelte innbygger blir taperen. At ytringsfriheten settes under press kan handle om at personer med radikale meninger ikke tør å ytre seg av frykt for å bli stemplet som
ekstremister, og at politiet ved sin tidlige intervensjon i forebyggingsarbeid langt innenfor lovens grenser for ytringer, kan oppfattes som meningspoliti. At rettssikkerheten kan settes under press kan handle om at personer blir overvåket og utsatt for annen skjult
tvangsmiddelbruk fordi de mistenkes for fremtidig deltakelse i væpnet konflikt.
Det er vanskelig å si noe om hvor sannsynlig det er at bivirkningene oppstår. At det er
dokumentert at det har inntruffet, som vi så med opplevelsen til deltakerne i mentorordningen, vil ikke bety at det skjer med alle deltakere. Uten mer forskning og evaluering av tiltakene og bivirkningene vil vi ikke kunne vite hvor ofte de vil inntreffe. Når det gjelder konsekvenser av bivirkningene er det stor variasjon mellom disse. Det vil være en alvorlig bivirkning dersom politiets bekymringssamtaler med personer i risikogrupper vil kunne føre til at de blir ytterligere radikalisert. Dette kan for eksempel vektes som en mer alvorlig bivirkning enn generelt lavere tillit til politiet i noen deler av befolkningen. Men lavere tillit er en bivirkning som kan ha betydning for en større del av befolkningen og som kan få mer alvorlige negative konsekvenser på lang sikt.
Disse mulige uforutsette bivirkningene er alle vanskelige å dokumentere i praksis, men det er helt avgjørende at tiltakene evalueres, at det forskes mer på disse temaene og at de løpende diskuteres i offentligheten.
7.1. Behov for mer forskning
De siste årene har det blitt mer oppmerksomhet rundt risikoen for utilsiktede bivirkninger av tiltak for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Men fortsatt er dette et område der det er langt mellom dokumenterte funn, og de færreste tiltakene i handlingsplanen er evaluert.
Min undersøkelse tyder på at man er mer oppmerksom på uforutsette bivirkninger enn tidligere. Alle informantene i intervjuundersøkelsen min oppga at de var oppmerksomme på risikoen for utilsiktede bivirkninger. Likevel mener de at det er for lite oppmerksomhet rundt temaet. En av informantene understreket viktigheten av at alle forebyggingsaktørene er oppmerksomme på de mulige utilsiktede bivirkningene.
De siste årene har det i tillegg kommet en god del ny litteratur og ferske forskningsrapporter på feltet. Det er også naturlig å forvente at flere av tiltakene i handlingsplanen vil bli evaluert etter hvert. I øyeblikket arbeides det med en evaluering av regjeringens strategi mot hatefulle ytringer som er en del av handlingsplanen. Sannsynligvis vil det komme flere etter hvert. Det er viktig at de som har det overordnede ansvaret for planarbeidet er oppmerksomme på risikoen for negative konsekvenser. Mine undersøkelser opp mot de ansvarlige for handlingsplanen tyder på at dette er tilfelle.
Forskningen som så langt er gjort på dette feltet har ikke klart å fremskaffe god nok kunnskap om de faktiske bivirkningene av tiltakene. Det er vanskelig å dokumentere dette. Trolig må forskningen i større grad kartlegge de konkrete erfaringene med tiltakene hos
målgruppene. Det må også forskes på hvor ofte de ulike bivirkningene inntreffer. Her er det et stort kunnskapsbehov.