M
ITT FORHOLD TIL«K
IELLAND»
ULYKKEN GJENNOM SNART40
ÅR. A
VN
ILSG
UNNARG
UNDERSEN, 28.05.2019
Jeg har arbeidet med en flyttbar innretning av Pentagon typen i tilsammen ni år. Plattformen het Drill Master og var bygd i Le Havre i Frankrike i 1973. Jeg fulgte den hver dag under hele byggeperioden, gjennom fire år som boreplattform, ett år som boligplattform og to år under ombygging fra boreplattform til flytende produksjons plattform.
Jeg kaller denne plattformen «my first baby» siden den kom i operasjon bare noen dager før vi fikk vårt første barn. Senere har vi fått tre barn til som vi er svært stolte av. De to eldste var med oss mens vi boret på britisk sektor og utenfor Wales i Celtic sjø. De var også med oss da vi bodde to år på Hebridene under ombyggingen fra boreplattform til flytende
produksjonsplattform.
Jeg skal ikke på noen måte prøve å sette «my first baby» opp mot de 4 barna våre. De er alle unike og har skapt en masse glede rundt seg i alle disse årene. Jeg har imidlertid ikke problemer med å være ærlig mot meg selv og hevde at det har også Drill Master gjort.
Den boret til sammen 19 bønner på nærmest rekordfart, takket være et fantastisk fransk mannskap som gradvis ble erstattet av norsk mannskap etter hvert som de var kvalifiserte for jobben. I løpet av disse 4 årene boret den hele 19 brønner på til sammen nesten 60 kilometer (nøyaktig 196 192 fot). Den oppførte seg helt utrolig godt i all slags vær og hadde i gjennomsnitt 3,76 % «waiting on weather» i løpet av disse 4 årene. I et år var den
boligplattform på Forties feltet til BP. Vi opplevde ingen ulykker av alvorlig karakter. Den opererte de siste 35 årene for BP/Talisman på Buchan feltet og hadde tilsammen 44 års levetid uten nevneverdige tekniske problemer.
Både Henrik Ibsen (P88) og Alexander L. Kielland (P89) var to flyttbare innretninger av Pentagon typen og var helt like Drill Master. Den tekniske spesifikasjonen for begge innretningene var: As Drill Master.
De fleste av oss kjenner til at Aleksander L. Kielland gikk helt rundt på Ekofiskfeltet 27. mars 1980 hvor 123 mennesker mistet livet. 6. april samme år holdt Henrik Ibsen på å gå rundt i Tananger havn. Heldigvis hindret bunnen under plattformen den å kantre. Det kunne lett ha fått katastrofale følger for de som da var om bord i plattformen. Disse to hendelsene skjedde med ni dagers tidsdifferanse.
Hvordan kunne dette skje med to nesten helt like plattformer som hadde samme eiere og med så kort tid mellom hendelsene, har vært et spørsmål jeg har stilt meg selv i alle disse årene? Jeg har prøvd å involvere meg så aktivt som praktisk mulig i den
undersøkelsesprosessen som både offentlige myndigheter gjennomførte de første årene
etter katastrofen med både Kielland og Ibsen. Men etter at konklusjonen fra den offentlige granskingskommisjonen til Kielland forelå, har jeg mer og mer stilt kritiske spørsmål til de konklusjoner som denne regjeringsoppnevnte kommisjonen trakk når det gjelder årsaksaken til at plattformen gikk helt rundt med de fatale konsekvenser det fikk for de berørte, og også selvsagt for hele olje- og gass næringen i landet.
Jeg vil her gi et kort bilde av hvilke områder jeg har vært involvert i og tilslutt si noe om hvor utrolig skuffet jeg er over det dårlige ryktet som denne plattformtypen har fått, noe den, slik jeg ser det, ikke på noen måte fortjener!
Bare 2-3 dager etter ulykken ble jeg kontaktet av politiet i Stavanger. De hadde fått høre at jeg hadde erfaring med denne type plattform og ønsket å snakke med meg. Dette var samtidig som den regjeringsoppnevnte undersøkelseskommisjonen så vidt hadde etablert seg i Stavanger. Allerede under første møte fremla politiinspektør Knudsen meg et sertifikat fra Norske Veritas som klart viste at de hadde godkjent bruk av åtte ankere i stedet for 10.
Anvendelse av 10 ankere var ett av de sentrale design kriterier for en Pentagon type plattform.
Dette reagerte jeg meget sterkt på. Politiet tok meg samme dag ut til den avslitte D kolonnen som nettopp var ankret opp i havneområdet utenfor Dusavik. Jeg undersøkte lederullene til ankerwiren, men kunne ikke se noen tydelige skader på denne. Jeg benyttet imidlertid anledningen til å klatre opp på styrhuset til havnebåten og følte med fingeren langs noe av bruddstedet på det store, horisontale D6 staget. Reaksjonen min var spontan.
Jeg ropte ned til politifolkene: «Dette er helt klart et tretthetsbrudd»!! Jeg var ganske sikker da jeg hadde fått meget god undervisning av professor Hardesty på college i Sunderland da jeg var student der i 60-årene. Han var metallurg og hadde tretthetsbrudd som en av sine spesialiteter. Det var ikke få eksempler på tretthetsbrudd han sendte rundt i auditoriet for at vi skulle føle med fingeren på de rue og rustne overflatene. Akkurat slik var bruddet på D6 staget. Uten tvil et tretthetsbrudd rundt mesteparten av omkretsen.
Etter at undersøkelseskommisjonen var etablert, spurte politiet meg om jeg kunne undervise medlemmene i denne kommisjonen noe om design og operasjon av en Pentagon type
plattform. Jeg hadde en stor modell av Drill Master som jeg tok med til hotell Atlantic hvor hele undersøkelseskommisjonen var samlet tre kvelder på rad. Jeg forklarte på beste måte om både de tekniske- og operative sider av denne plattformtypen. Jeg visste på det tidspunktet om 8-punkts ankringen og presiserte viktigheten av å se på om denne svært uvanlige ankringsformen hadde noe med årsaken til ulykken å gjøre.
Det ble stilt en mengde tekniske- og operative spørsmål fra alle deltakerne. Jeg husker meget godt at jeg reagerte ganske kritisk på disse spørsmålene da de avslørte helt tydelig at ingen av medlemmene hadde noe som helst kjennskap til hvordan en Pentagon plattform var designet, og ikke minst hvordan den opererte ute i havet.
Denne totalt manglende kunnskapen blant medlemmene bekymret meg og jeg spurte derfor han som ledet undersøkelsesgruppen til politiet, Kjell Larsen, om jeg ikke kunne få et møte med undersøkelseskommisjonen for å diskutere videre hvordan en Pentagon plattform opereres, spesielt innenfor oppankring, stabilitet og ballastering. Jeg fikk ikke anledning til å
møte kommisjonsmedlemmene selv. Alle henvendelser måtte gå via politiet. Hver gang Kjell Larsen hadde fremmet et forslag fra meg om å vurdere en eller annen sak sammen med dem, var svaret tilbake: Vi har nok ekspertise! Dette frustrerte meg veldig, men det var lite jeg kunne gjøre.
Om bord på Drill Master hadde vi to norske plattformsjefer som hadde vært om bord i nesten fire år og som var svært dyktige. Den ene bodde i Stavanger. Jeg spurte ham om han var villig til å være rådgiver for undersøkelseskommisjonen dersom han ble spurt. Det sa han ja til. Kjell Larsen foreslo det til professor Moan som nok en gang kom med følgende
kommentar: Vi har nok ekspertise!
Etter som tiden gikk, ble jeg mer og mer frustrert over den måten Stavanger Drilling hadde operert plattformen på. Jeg valgte derfor, den 29. april 1981, å publisere en artikkel i Stavanger Aftenblad som omhandler nettopp dette med feil oppankring. 37 Jeg prøvde her, på en enkel måte, å beskrive hvorfor og hvordan tretthetsbruddet har oppstått. Jeg fikk ingen tilbakemelding på artikkelen, men flere personer med operativ bakgrunn, støttet teorien min.
Ulykkeskommisjonen tok skriftlig kontakt med eierne av de andre Pentagon plattformene.
Direktøren hos Sigurd Herlofson i Oslo, som var eiere av Drill Master, skrev et svarbrev til kommisjonen hvor han tilbød, på en svært tiltalende måte, å stå til rådighet i enhver
sammenheng kommisjonen måtte ønske. Han hørte ingenting tilbake. Dette er for meg helt uforståelig. «Drill Master« var prototypen til både Kielland og Ibsen. De var bygd på helt samme lest som Drill Master og hadde operert i mer enn tre år før de to plattformene kom i operasjon. Vi hadde tatt vare på en mengde operative data, som anker belastninger,
stabilitetsberegninger ved en mengde forskjellige dypgående, værdata over fire år, ferdige utfylte loggbøker, etc etc. Vi fikk aldri spørsmål om å låne ut dette til
undersøkelseskommisjonen.
Drill Master var på den tiden overtatt av BP og lå til ombygging på Hebridene utenfor Skottland. Det meste av data fra fem års virksomhet var derfor overtatt av BP. Jeg kjenner ikke til om BP fikk noen henvendelse fra undersøkelseskommisjonen om nettopp denne informasjonen som jeg selv absolutt mener burde ha vært svært nyttig under
undersøkelsesprosessen.
Aldri heller fikk direktør Erling Steineger hos Sigurd Herlofson & Co noen henvendelse fra kommisjonen. Selv kjente jeg Steineger meget godt. Han var en usedvanlig kunnskapsrik person innenfor både shipping og, ikke minst, innenfor mange operative sider av
oljebransjen. Han var også godt kjent og en veldig respektert person i både shipping kretser og i oljebransjen i Norge på den tiden. Selv drev han med å lage sine egne statistikker. Han hadde fulgt nøye med under byggingen av Drill Master med jevnlige besøk på byggeplassen i Le Havre. Vi to hadde ofte kontakt i alle de fem årene som Drill Master var i operasjon og var for meg en meget god rådgiver i tekniske- og operative spørsmål. Han var alltid på
tilbudssiden, men undersøkelseskommisjonen hadde heller ikke bruk for hans store kunnskap!! De valgte i stedet sine rådgivere blant «sine egne»!!
37 Gundersen 1981: 5
Det gikk sterke rykter om at Kielland ble brukt som et «narkoreir». Ryktene ble spredd av sjøkaptein Ivar Garberg som arbeidet for Kielland kommisjonen. Da Kielland var snudd og det var mulig å komme om bord, spurte politiet meg om jeg ville være med om bord «som kjentmann» for å plukke ut mulige hjemmesteder hvor man kunne forvente at en eventuell narkotikalast hadde blitt gjemt unna. Dette skjedde bare noen få dager etter at plattformen var snudd. Vi hadde med oss noen mekanikere med diverse typer verktøy. Mange
inspeksjonsluker ble fjernet og flere takhimlinger tatt ned. Jeg mener å huske at politiet også hadde med seg narkotikahunder. Enkelte steder var det vanskelig å komme frem da det lå løse gjenstander nesten over alt. Inspeksjonen tok derfor en god del tid, men jeg er ganske sikker på at de fleste sentrale gjemmesteder, hvor narkotikaen eventuelt kunne ha vært gjemt unna, ble nøye saumfart. Intet ble funnet.
Bare ni dager etter at Kielland hadde gått rundt, på min egen bursdag 7. april, ble jeg kontaktet av politiet på nytt. De hadde fått melding om at søsterplattformen til Kielland, Henrik Ibsen, nesten hadde kantret på havnen i Tananger. Jeg husker godt at en politimann og jeg selv klatret om bord via en leider som var midlertidig montert langs ett av
skråstagene. Halvveis opp leideren beveget plattformen raskt på seg, 2-4 grader grunnet at en av kranbommene ble svingt utover mot åpen sjø. Jeg husker politimannen ropte høyt og spurte om dette var farlig. Jeg husker jeg svarte: Er ikke sikker, men dette er i alle fall svært ubehagelig!
Da vi kom om bord spurte vi plattformsjefen om å få se stabilitets beregningene for den dagen. Han lette lenge, men fant ingen. Det viste seg at mannskapet ikke hadde gjort noen stabilitetsberegninger før avgang fra Stord verksted. Han fant imidlertid frem til stabilitets beregninger som hadde blitt utført av verkstedet før avgang hvor beregningen viste at
«Ibsen» hadde gått fra Stord til Tananger med negativ stabilitet. På fagspråket heter det metasenterhøyde (GM) som viste seg å være minus 13 cm. Myndighetskravet ved den aktuelle dypgående (ca. ni meter) er: Pluss 30 cm.
Etter gjennomgangen med plattformsjefen spurte jeg politimannen om å få lov til å skrive rapporten. Det sa han nei til for det skulle han gjøre selv. Jeg var klar over hans manglende kunnskap innenfor stabilitet og spurte derfor om å få lese gjennom rapporten. Det fikk jeg ikke lov til da dette kun var forbeholdt politiet.
Da rapporten forelå og påtalemyndigheten hadde sett på den, ble kontrollroms operatøren på vakt anmeldt for å ha opptrådt uaktsomt. Da han fikk høre om dette, falt han nærmest sammen og ba meg om hjelp. Han hadde jobbet om bord på Drill Master som
kontrollromoperatør. Jeg kjente ham godt og ville selvsagt hjelpe ham. Jeg skaffet ham en forsvarer og saken gikk i Jæren herredsrett. Der ble han frifunnet. Saken ble imidlertid anket av statsadvokat Even Fredriksen direkte til høyesterett. Der ble kontrollroms operatøren på nytt frifunnet. Han var selvsagt svært fornøyd med det, men livet etter dette ble dessverre helt annerledes enn før ulykken!! Det anbefales at høyesterettsrapporten leses av
Riksrevisjonen da den sier ganske mye om manglende styring om bord i plattformen.
Mitt store spørsmål blir derfor følgende: Hva gjorde påtalemyndigheten med hensyn til en grundig undersøkelse av de, etter min mening, fullstendige feile beslutninger som ble gjort av ledelsen om bord med hensyn til «forsvarlig virksomhet». Slik jeg så det, og fremdeles ser det, var denne plattformen så tungt overbelastet av det enormt store boligkvarteret at den
langt oversteg de design kriterier som er satt til stabiliteten om bord. Beslutninger om å åpne luker inn til de horisontale stagene under slike labile stabilitets forhold må bare, etter min mening, betraktes å være så «uaktsomt» som det kan være. Hvorfor ble ikke dette vurdert av påtalemyndigheten? Det er et engelsk uttrykk som sier: Do not shoot the messenger»!
Jeg har i denne sammenhengen hørt at Sjøfartsdirektoratet godkjente at stabilitetstesten kunne bli utsatt før avgang Stord og at den kunne gjøres ved ankomst Tananger. Hvis denne informasjonen er korrekt, så er dette en sak som absolutt bør undersøkes nærmere hvis Kielland- og Ibsen-sakene blir vurdert på nytt av «nye øyne»!!
Disse to sakene har nemlig, etter min mening, dessverre en mengde paralleller. Det første jeg ønsker å gripe fatt i er «manglende relevant kompetanse blant ledelsen i Stavanger Drilling, både på land og om bord. Jeg har skrevet en god del om dette i minnesamlingen.
Her er vi, slik jeg ser det, ved sakens kjerne. De to plattformene ble, etter min mening, operert langt utenfor de designkriterier som var spesifiserte av de som utviklet Pentagon konseptet, nemlig de to franske selskapene Forex Neptune og Institute Francaise de Petrol (IFP).
Alle selskaper som opererte Pentagon plattformer fikk disse designkriteriene utlevert ved overtagelse av plattformen. Det hadde også Stavanger Drilling fått, men de tok, etter min mening, lite eller ingen hensyn til disse kriteriene under operasjonen.
I den første tiden på Drill Master utviklet vi en egen manual som klart beskrev hvordan vi operativt skulle forholde oss til disse design kriteriene. Stavanger Drilling hadde ikke utviklet tilsvarende manual, og spurte om å få kjøpe to kopier av oss. Disse ble tilbudt for til sammen kr 50.000. Dette var en altfor for høy pris for Stavanger Drilling, og tilbudet ble derfor trukket tilbake.
Jeg har nevnt flere ganger at sakene er langt mer utførlig beskrevet i Minnebank 5. Det jeg ikke helt har klart å utdype godt nok er min store frustrasjon over hvordan et selskap som Stavanger Drilling klarte å gå «under radaren» når det gjelder oppfølgingen fra
myndighetenes side. Jeg tenker i første omgang på den måte som de klarte å overbevise Norske Veritas om både ankringsmetoden og ikke minst utsettelsen av klassen med ett år slik at de nærmest umiddelbart kunne gå direkte over på britisk side for å begynne boringen for Shell.
Dette var de, etter min mening, på ingen måte klare for, men Norske Veritas må ha gitt Stavanger Drilling denne utsettelsen uten selv å verifisere godt nok at både strukturen om bord og alt utstyr hadde den integriteten som klassekravene tilsier. Dette mener jeg er svært alvorlig og bør absolutt gjennomgås grundig når saken skal tas opp på nytt av Riksrevisjonen.
Det er også en mengde andre forhold som må vurderes på nytt. Flere av disse forholdene er forhåpentligvis godt nok beskrevet i minnebanken. Jeg håper virkelig at Riksrevisjonen velger å gjøre dette. Spesielt er det viktig å se på årsaken til at det ble et hemmelig forlik mellom Storebrand/Phillips på den ene siden og bygge verkstedet CFEM /Forex Neptun på den andre siden.
Hvordan kunne Storebrand/Phillips akseptere å redusere kravene deres med rundt 99% når hele den offisielle norske granskingskommisjonen klart har konkludert med at hovedårsaken til katastrofen var klart knyttet til en sveisefeil under byggingen i Dunkerque. Det må være grunner til dette som ligger langt utenfor min egen fatteevne. Jeg håper virkelig at denne grunnen en gang kommer offentligheten for øyet!
Jeg skrev innledningsvis om mitt første barn, nemlig Drill Master, som var en Pentagon type plattform og som jeg var meget stolt av. Jeg hadde hver eneste dag, mens plattformen var i operasjon, en enorm tiltro til ingeniørene som hadde designet den og minst like stor tiltro til de mennesker som hver dag opererte den på en, etter min mening, profesjonell måte.
Dersom det nå, snart 40 år etter katastrofen, skulle vise seg at dette ikke var tilfellet med de to plattformene som er beskrevet over, så vil det gjøre meg både sint og ikke minst veldig trist. At 123 mennesker måtte bøte med livet, er en utrolig stor katastrofe i seg selv. Dette gjelder også selvsagt flere av de overlevende som har fått varige senskader og selvsagt også de pårørende som har hatt, og fremdeles har, et stort savn av sine egne som de mistet.
Jeg håper nå virkelig at jeg snart kan slippe å ligge våken i flere timer om natten grunnet grubling over hvorfor og hvordan denne katastrofen virkelig kunne oppstå. Denne
grublingen inntreffer ikke så sjelden og medfører at jeg blir fysisk svært urolig. Dette setter min kone svært liten pris på da det utvilsomt er et forstyrrende element for henne. Det er ikke sjelden at hun roper til meg. «Kan du snart ikke få den «Kielland» saken ut av hodet ditt? Nok er nok!!» Jeg forstår henne!!
To mulige små sprekker på ca. 70 cm og som må ha vært så tynne at man sannsynligvis ikke kunne ha puttet mer enn en sytråd inn i sprekken, kan umulig være årsaken til denne
katastrofen. I 40 år har mange av oss arbeidet for å ta saken opp på nytt. Det har vært som å
«hyle» mot den «kompakte majoritet», et uttrykk som Ibsen anvender i ett av sine berømte skuespill. Nå håper jeg at denne «hylingen» vil stilne noe når Riksrevisjonen begynner sitt arbeid med å gå gjennom de viktigste deler av saken på nytt.
I boken «Ringene i vannet» sier professor Torgeir Moan, som var ansvarlig for de tekniske undersøkelsene i granskingen, følgende: «Det var ikke en spesielt vanskelig ulykke å granske.
Vi hadde en unik tilgang til materiale. Vi ville gjennomført granskingen på samme måte i dag». 38
Jeg tror jeg her innser at en kommentar til hans utsagn vil være helt overflødig!
38 Paulsen & Smith-Solbakken 2017: 117
R
OLFG
UTTORME
NGEBRETSEN,
GMC M
ARITIME Av Tor Gunnar Tollaksen, 19. februar 2019.GJENNOMFØRING OG BRUK
Engebretsen ble intervjuet 19. februar 2019. Han ble orientert om minnedatabasen hvor intervjuer med overlevende, vitner, etterlatte og andre med tilknytning til Kielland-ulykken gjøres tilgjengelig for videre forskning. Engebretsen var positiv til dette arbeidet og ønsker at intervjuet gjøres tilgjengelig i minnedatabasen. Intervjuet ble godkjent med enkelte
presiseringer den 20. februar 2019.
BAKGRUNN
Rolf Guttorm Engebretsen var en av to varslerne i dykkersaken i Norge og var med på å samle inn historier og dokumentasjon om alle skadene pionerdykkerne var blitt påført under arbeid i Nordsjøen. Dette arbeidet ble gjort sammen med Tom Engh, og sammen stiftet de Nordsjødykkeralliansen, NSDA, i 1992.
Født: 12. desember 1952.
Yrke: Dykker, jobbet for GMC Maritime på tiden da Kielland-ulykken skjedde. Jeg leide meg
Yrke: Dykker, jobbet for GMC Maritime på tiden da Kielland-ulykken skjedde. Jeg leide meg