F OTOFORTELLING AV W IGULF S CHJØLL

Foto: Husmo foto AS Skøyen, Oslo. Tilhører Wigulf Schjøll.

Dykkerfartøyet, Seaway Falcon hadde fast kontrakt for PPCoN på Ekofisk, inkludert beredskap med håndtering av alle typer hendelser.

Phillips (PPCoN) var et godt oljeselskap å dykke for; ulikt mange andre oljeselskap ønsket PPCoN langtidskontrakter. Vi fikk derfor utvikle bedre prosedyrer og egen kunnskap; dette gav gode og «varme» team med trygge, sikre og mer effektive dykkeoperasjoner – Kielland inkludert - som bonus.

Allikevel, vi var jo ikke forberedt til denne type jobb.

«det som har skjedd har skjedd»

«hva kan jeg gjøre noe med»

«være menneske, må gå rett inn i det».

Foto: Husmo foto AS Skøyen. Tilhører Wigulf Schjøll.

Seaway Falcon på Ekofisk-feltet og meg fra innsiden i dykkerklokken på Falcon med dykkerhjelmen på.

Første dykk 28 - 29.03 kl. 20:45 -05:00.

Loggbok, Loggutskrift og bilde av eget klokkedykkersertifikat Seaway Falcon på work site ved Edda og ALK.

Foto: Tilhører Wigulf Schjøll.

«Magnar», vi som dykket sammen, hadde samstemt oppfattelse av jobben. Dette var ikke behagelig, en belastende jobb og kunne gjerne ha unngått dette.

Men det var vi som stod for tur, vi dykket dykkene våre, gjorde turnusen, dette var jobben vår.

Vi var svært varsomme og forsiktige i situasjonene, vi behandlet de som var omkommet med all varsomhet og respekt.

Vi var alle oljearbeidere - kolleger.

Dumping mud

Bilde av dykker og dykketillitsvalgt Arne Jentoft som var med på Kielland-dykkingen.

Bildet her er relatert NOPEF sitt 15års jubileum hvor Kielland-ulykken versus boring og produksjon med påfølgende dumping av mud er nevnt i en artikkel.

Arne var en uredd tillitsvalgt.

Foto: Tilhører Wigulf Schjøll

Vi var sammensveiset på denne båten, tonen kunne i denne settingen være noe

galgenhumoristisk og røff, spesielt i dykketeamet ombord; men tonen oppfattet jeg trygg og ikke vond.

Kollegakommunikasjon er viktig og vi var arbeidsfolk - vi visste hva vi drev med .

Vil også fremheve det maritime mannskapet - de må ikke glemmes, mange flotte kolleger - mange fra Haugesund, veldig spesielt i Kielland settingen.

Et godt varmt team er bra å støtte seg.

Foto: Tilhører Wigulf Schjøll.

Selv regnet jeg meg som rimelig robust med erfaringer i krevende settinger; jeg koblet godt ut når jeg var ute av trykkammer - trente, bygget hus, driver med spenstige aktiviteter. Men Kielland-dykkingen og opplevelsene «tok meg» spesielt og har vært med meg hele livet siden. Jeg tør i dag si på godt og vondt.

Foto: Norsk Oljemuseum, manipulert av meg.

Angus Kleppe til venstre i bildet.

Jeg utviklet i en periode en form for traume / klaustrofobi med tidvise mareritt når jeg lå i trykkammer. Jeg dykket svært mye og Angus Kleppe som jeg dykket mye i lag med like etter Kielland hjalp meg.

Angus vekket meg alltid forsiktig opp….

Han sa aldri til meg at jeg burde ta meg en dykkepause, han sa heller ikke at han ikke var trygg på meg. Det kunne han ha gjort, det trenger ikke være greit å dykke med en som ikke har det bra.

Vi er kolleger, avhengig av hverandre og må stole på hverandre. Angus stolte på meg likevel.

Vekket meg opp av traumene, jeg fortsatte derfor å dykke, dykket mye og dykket traumene av meg etter en tid.

Foto tilhører Wigulf Schjøll. Meg i kammeret på Falcon under Kielland-dykkingen.

Arvid i luken med en flaske whisky.

«Whisky» for å komme «igjennom», litt galgenhumor, alt på en ordentlig måte. Jada, vi fikk tilbud om et glass whisky for «hver» vi tok opp, vi takket ja til tilbudet og fikk sluset et tynt glass whisky inn i trykkammeret etter hvert dykk.

Etter at vi ett av dykkene hadde funnet åtte stykker mente vi jo dette måtte kvalifisere for en flaske - minst.

Arvid Bertelsen sluset da en hel flaske whisky inn i kammeret etter dette dykket….

O

VE

H

ENNING

S

TAVE

, S

EAWAY

F

ALCON Marie Smith-Solbakken, 19. april 2016 PERSONALIA

F:1952

Principal Engineer Subsea Technology & Operations Diving R&T FT DPR

Statoil

GJENNOMFØRING OG BRUK

Telefonsamtale 18. april og møte 19. april 2016 på Sola Strandhotell. Notat fra samtalene oversendt til korrigering 24. april 2016. Det bes samtidig om samtykke til å kunne bruke notatet som et grunnlagsdokument i fremstillinger av Alexander L. Kielland-ulykken

herunder fotofortelling, essays og polyfoni som er en sammenstilling av ulike utsagn fra ulike personer. Notat med korrigeringer mottatt 26. april 2016.

Samtykke gitt 26.april 2016.

Stave samtykket til at notat fra samtalen offentliggjøres og inngår i minnesamling om Alexander L. Kielland-ulykken og overleveres Norsk oljemuseum, Nasjonalbiblioteket og Arbeiderbevegelsens arkiv for at ettertiden skal få del i dette. (Sms 17.02.2019)

BAKGRUNN

Utdannet maskiningeniør.

Marinejeger.

Avtale med Seaway om å være dykker.

1976: Dykker Seaway Falcon.

1980 høst: Utlånt fra Seaway til NUI/Nutec som dykkeleder.

1981: Dykkeleder NUI/Nutec.

2007: Statoil som dykkeingeniør.

FØRSTE DYKKET - NATTDYKK

Det første dykket var et nattdykk. ALK var dradd til side. (Finner ikke min dykkeloggbok) Alt var et hulter til bulter som et pinnespill. Det var helt mørkt. Det var bare lyset fra klokken og lommelykten jeg hadde i hånda som ga lys. Et sant kaos møtte oss med knuste livbåter, stag, containere, gassflasker, drillpipe, kranbom og alt som kunne ha vært på dekk lå strødd rundt.

Jeg hadde aldri vært med på liksøk før. På dette dykket fant en person i en leider og tre i en livbåt. Overflaten ble informert og de ble heist opp til overflaten i dykkerbasket.

STOD I LEIDEREN

Han som holdt seg fast i en leideren hadde kjeledress på seg og var ikke skadet. Øynene var åpne. Jeg måtte bryte opp fingrene for å få han løs.

LIVBÅTEN

Etterpå fant jeg en knust livbåt, inni livbåten som manglet tak lå det tre stykker. De var ikke skadet. Jeg tok de en og en bort til basketen. De som lå i livbåten hadde bare vanlig

kjeledress og vanlige klær.

Ingen av dem hadde overlevelsesdrakt eller livvest. Jeg fikk varslet overflaten og fikk heist ned en basket.

ARBEIDSRYTMEN

Vi var nede 8 timer og dykket. En satt i klokken, mens den andre var ute. Det var minimum 16 timer neste dykk. Da ble vi heist opp til kammeret og fikk dusje, sove og spise.

NESTE DYKK - DAGDYKK

Det var høylys dag og jeg svømte i 30 meters sirkel over hvit havbunn. Vi var da kommet utenfor området med alt skrotet på. Da var det sirkelsøk. Det var liksøk vi så om det var lik på sandbunnen rundt.

Det knyttet seg i magen min mer og mer. På et tidspunkt var det så ubehagelig at jeg svømte tilbake til klokken. Vet ikke helt hva som skjedde. Det var oversiktlige forhold. Tenkte hele tiden på hvordan neste lik så ut. Bellmann sa at jeg var kritthvit. Jeg ble normalisert da jeg var i klokken. Jeg kom meg ganske fort. Dykkerlederen spurte om hvordan jeg hadde det. Jeg sa at jeg kunne sitte i klokken, og at han andre kunne dykke. Dykkelederen avgjorde at jeg ble tatt opp og det ble besluttet at jeg skulle dekomprimeres. Knut Ertesvåg var dykkerleder, han bor på Østlandet. Han jobbet senere på dykkerskolen.

DEKOMPRESJON

Jeg ble satt på dekompresjon med Wigulf Schjøll, Olav Paulsen, Angus Kleppe og Magnar Liaskar. Jeg (Ove Stave) var femte mann.

S^{NAKK MED}

Sverre Gyllseth, DNV.

Petter Gundersen, Larvik.

Knut Ertesvåg, Østlandet.

A

RNE

R

ICHARD

J

ENTOFT

, S

EAWAY

F

ALCON Av Tor Gunnar Tollaksen, 15. mars 2019 Navn: Arne Richard Jentoft

Født: 3. september 1943.

Bosted: Hafrsfjord i Stavanger.

E-post: arne.jentoft@lyse.net

Yrke: Dykker, jobbet for en rekke dykkerselskaper, blant dem 3X og Seaway Diving.

Gift: Med Tordis Karin, to barn, fire barnebarn.

Bakgrunn: Utdannet i marinen som marinejeger og minedykker fra 1964. Jobbet på Seaway Falcon på Ekofisk-feltet i perioden da ulykken skjedde. Vi hadde blant annet

vedlikeholdsarbeidet for rørledningen Teeside. På det andre snuforsøket i Gandsfjorden jobbet jeg på kontoret til Stolt-Nielsen.

Jentoft er også kjent som dykkernes fagforeningsleder. Etter opprettelsen av LO-forbundet Nopef i 1977, bidro han til at nordsjødykkere ble organisert i forbundet.

Ved starten av intervjuet viser Jentoft fram ulike dykkersertifikater og dykkerloggboken for dykkingen på Kielland. Han har klokkedykkersertifikat nummer 869 fra Oljedirektoratet.

GJENNOMFØRING OG BRUK

Arne R. Jentoft ble intervjuet 15. mars 2019. Han ble orientert om minnedatabasen hvor intervjuer med overlevende, vitner, etterlatte og andre med tilknytning til Kielland-ulykken gjøres tilgjengelig for videre forskning. Jentoft var positiv til dette arbeidet og ønsker at intervjuet gjøres tilgjengelig i minnedatabasen. Intervjuet ble godkjent med enkelte presiseringer den 18. mars 2019.

27. MARS 1980

Jeg var hjemme på avspasering og fikk høre på nyhetene på tv at Kielland hadde tippet rundt. Jeg fryktet med en gang det verste. Når en rigg tipper, er det sterke krefter i spill. Jeg tenkte med en gang at mange måtte ha kommet seg raskt ut på dekk, men hvor alvorlig og hvor galt det var, visste jeg ikke da.

LETING ETTER OMKOMNE

Et par dager etterpå fikk jeg telefon fra ledelsen om å ta en ekstratur og gå inn i metning. To kollegaer ville ut, og de ville ha nye folk ned. Jeg skjønte det ikke ville bli behagelig. Jeg sa til kona at jeg skulle ut på en ekstratur, og at jeg måtte ut og søke etter omkomne.

Før jeg dro ut fikk jeg en telefon fra Lars A. Myhre i Nopef. Han inviterte meg på lunsj på hotell Atlantic for å møte en sjøkaptein som het Ivar Garberg. Garberg hadde en del teorier om Alexander L. Kielland som vi ikke syntes hang helt på greip. Etter en stund sa jeg og Lars

«ha det» til han, og jeg sa til Lars at han må du være forsiktig med.

Jeg kom ut på Seaway Falcon den 1. eller 2. april. Da var jeg med på å ta opp omkomne som ble heist opp i kurven. Det tror jeg må være eneste gang Phillips tillot drikking av alkohol på Ekofisk-feltet. Det sto to flasker med fin konjakk, hvor vi som jobbet med å ta opp omkomne kunne ta «en liten». Og det kunne vi trenge, for mange av de omkomne så ikke bra ut. Vi hadde vel en rundt 8 omkomne den ene kvelden jeg var med og to-tre neste dag.

Av loggboken ser jeg at jeg gikk i metning 4. april og ble blåst ned om formiddagen. Vi lette etter omkomne fra klokken 12.00 til 17.00, vi fant én på vårt dykkerteam. Neste dag fant vi

to. Det som var enormt trist, var å se disse menneskene nesten uten klær på. Jeg husker at jeg tenkte på hvor forferdelig det måtte ha vært for dem. Mange var sikkert på lugaren og hadde bare fått på seg minimalt med klær ført de løp ut. Mange hadde livbelter på seg, de må ha blitt dratt med riggen ned da den veltet. Det var hardt å ta imot og finne omkomne.

Krill (småreker) ramlet ut av nesebor, munn og åpne sår, ikke noe vakkert syn. Jeg klarte ikke spise rekesalat på mange, mange år etterpå.

Vi dykket videre de neste dagene, 6. april fant vi én da var vi nede i sju timer. Jeg holdt på til den 10. april med å lete etter omkomne. Jeg måtte av jobben fordi jeg skulle ut igjen på min ordinære jobb.

HVORDAN VAR FORHOLDENE FOR Å LETE ETTER OMKOMNE?

Sikten var veldig varierende. Noen ganger var sikten helt topp på bunnen hvor vi så 20 til 30 meter foran oss, mens andre ganger så vi bare noen få meter foran oss. Vi gjorde sirkelsøk da vi lette etter folk. Da sikten var dårlig, merket vi da vi kom borti noe. Jeg opplevde ikke letingen som spesielt vanskelig, før det en dag skjedde noe veldig spesielt da jeg skulle ut av dykkerklokken.

STARTET BORING

Med en gang jeg skulle ut av dykkerklokken, var det helt melkehvitt på bunnen. Sikten var ikke en halv meter en gang. Jeg gikk ut og kom ned på bunnen. Jeg så med en gang at her kan jeg ikke svømme for å finne omkomne. Phillips hadde sagt at første prioritet var å finne omkomne. Nå hadde de startet boring på Edda og slapp ut boreslam.

«Hva i alle dager var dette for noe?» tenkte jeg. Jeg ble så forbannet, svømte rett opp i klokken igjen. Jeg tok telefonen og ba om å snakke med øverste Phillips-representant på båten. Jeg ga klar beskjed om at dersom de ikke stoppet boringen på Edda umiddelbart, kom jeg til å rapportere dette til Oljedirektoratet, departement og til forbundet mitt (Nopef). Han tok beskjeden og sa han skulle ta dette videre, og da ble det slutt på boringen inntil vi var ferdig med søket etter de omkomne. Men det tok vel rundt 12 timer før sikten var bra igjen og vi kunne fortsette letingen. Jeg var skikkelig opprørt. Dette var virkelig respektløst av Phillips. Da de løste dette, rapporterte jeg ikke hendelsen videre. Ville ikke skape

unødvendig støy. Jeg hadde som fagforeningsmann dårlig ry på meg etter at jeg organiserte dykkerne i 1977, videre kunne jeg satt dykkerfirmaet mitt i dårlig posisjon om jeg hadde rapportert dette videre.

Wildrake kom ut omtrent samtidig med at Seaway Falcon satte i gang letingen. Den lå ved land i Stavanger eller Tananger uten kontrakt og satte kursen ut etter at ulykken hadde skjedd og bidro i letearbeidet. Vi så ikke noe til dykkerne fra Wildrake, men de på broen reagerte husker jeg, fordi det skapte litt krøll i letemønsteret vi hadde opprettet. Men jeg tror også Wildrake fant en del omkomne.

Vi sjekket også området for skrot. Her var det alt mulig. Madrasser, stoler, wiretromler, stål og så videre. Siste dagen min lette vi etter skrot som vi tok opp. Riggen var virkelig herjet med, knuste vinduer og mange løse gjenstander som var falt ned.

Dykkerne hos oss nektet å dykke inn i plattformen. Jeg ga beskjed at det ikke var aktuelt at dykkerne skulle risikere livet for å svømme inn i plattformen. En dykker svømte under plattformen, og neste dag så vi at helikopterdekket hadde falt ned, hadde dette skjedd da dykkeren svømte under plattformen, ville han ikke klart seg.

MÅTTE DERE SIGNERE NOEN TAUSHETSERKLÆRINGER?

Jeg tror vi signerte en viss taushetserklæring. Det lå i kortene uansett da vi var på riggene og plattformene at det var taushetsbelagt. Vi fikk ikke lov til å ta bilder av hendelser og ulike ting, fikk heller ikke lov å ha med fotokamera ut. Husker ikke at vi tok bilder på mitt dykkerteam da vi lette etter omkomne eller etterpå.

SNAKKET DERE NOE OM HVA SOM HADDE SKJEDD?

Da vi var der ute, snakket vi nesten ikke sammen. Det preget oss, vi gjorde jobben vi var satt til. Men etter hvert snakket vi en del blant dykkerne om hvordan noe slikt kunne skje. Jeg hadde tidligere dykket i forbindelse med en hendelse på en pentagon-rigg. Høsten 1970 lå Neptune 7 på Frigg-feltet og ble blåst av «location». Comex, som jeg jobbet for, hadde dykkingen på Frigg-feltet, og vi ble flydd opp til Neptune 7 for å hjelpe til. Her merket jeg at bevegelsen i riggen var annerledes enn det jeg hadde opplevd på andre rigger med annen konstruksjon. Dette skyldtes nok den spesielle forankringen og at riggen hadde bein som ikke var festet til den solide H-pongtongen i bunn om vi sammenligner med H4-riggene til Aker for eksempel. Disse framstod mye sterkere.

Jeg tror at det som følge av strekket på ankerwirene var stagene på Kielland utsatt for stor belastning, som sammen med eventuelt dårlig stål og dårlige sveiseprosedyrer, er muligens årsaken til at ulykken kunne skje. Sommeren 1980 opplevde jeg en hendelse som

dykkerleder på Ekofisk-feltet at bremsebåndet til en franskprodusert dykkerklokke røyk rett av. Dette skal ikke skje, og vi fikk stålet på dykkerklokken testet, og det viste seg at det var brukt stål av lav kvalitet. I ettertid har jeg stadig vekk tenkt på om det samme var tilfellet med Kielland. Om stålet der også var av dårligere kvalitet siden leggen kunne ryke tvert av.

HVORDAN PREGET HENDELSEN DEG I ETTERTID?

Jeg er vel ikke av typen som legger ting tungt på meg. Jeg prøvde å holde en viss avstand til oppdraget. Det var en jobb jeg måtte gjøre. Å være midt oppi en stor katastrofe som

Kielland-ulykken var, vil selvfølgelig alltid sette sine spor på dem som tar del i opprydningen og søk etter omkomne, på forskjellig vis. Det har nok også satt sine spor på oss som dykket og søkte etter omkomne ved og rundt plattformen den gangen. I dag kan jeg vedkjenne dette faktum. Personlig sliter jeg ikke med minnene etter det jeg opplevde og så der nede i dypet ved ALK. Det var ubehagelig, ja, når det stod på. Men årene leger sårene, heter det jo, og det har det nok gjort med meg. Da jeg håndterte de omkomne der ute, sa jeg alltid til dem: «Nå skal dere få komme hjem». Det var en form for lettelse for meg, jeg hadde hjulpet med å få dem opp og til land slik at de etterlatte kunne gå til en grav.

Personlig har jeg vært borti andre ting som har satt sitt preg på meg, som da en kollega av meg døde foran øynene mine på dykking fra «Ocean Viking» i 1971. Vi jobbet på de fire første brønnene de fant olje i. Brønnene skulle koples opp til produksjonsplattformen Gulftide. Vi gjorde bounce-dykk, og vi var ute annenhver gang. Kollegaen var ute av klokken og skulle gjøre arbeid. Men noe må ha skjedd for han fikk for mye luft i dykkerdrakten slik at det ble for mye oppdrift.

Han skulle sage over en trosse med en baufil, men plutselig kastet han den fra seg og føyk rett opp til han stanset like over dykkerklokka. Han klamret seg til toppen av dykkerklokken.

Jeg prøvde å gi han litt slakk i umbilicalen slik at han eventuelt kunne dra seg etter rørene som gikk rundt dykkerklokken og på den måten komme seg inn i dykkerklokken igjen. Men han slapp plutselig taket i dykkerklokken og fór oppover mot overflaten og da røyk

umbilicalen. Jeg merket med gang at umbilicalen jeg holdt i, var slakk og det viste seg at umbilicalen var røket av like ved koblingen til dykkerdrakten.

Jeg hev meg over telefonen og fikk gitt beskjed til dykkerlederen at dykkeren var på vei til overflaten. Fra riggen kunne de se at dykkeren kom til overflaten, før han forsvant ned igjen.

Jeg ville ut for å lete etter han, men fikk streng beskjed om å holde meg i klokka. Som følge av rask oppstigning hadde nok dykkeren fått sprengt blodkarene i hjernen slik at han var bevisstløs da han kom til overflaten. Både politiet og representanten Winsnes fra

Arbeidstilsynet kom ut. Det forundret meg at jeg ikke ble avhørt av politiet. Jeg hadde en kort samtale med Arbeidstilsynet og Phillips’ sjef på riggen. De pratet med meg sammen. Jeg som var nærmeste vitne til tragedien, trodde nok at jeg skulle fått et grundigere avhør av politiet og Arbeidstilsynet enn det som faktisk skjedde. Denne hendelsen har nok satte sine spor i meg mer enn Alexander Kielland-ulykken.

HAR ALLE SPØRSMÅLENE BLITT BESVART I K^IELLAND-^SAKEN?

Jeg syns at Kielland-nettverket bør gi seg nå om kravet om ny gransking. Mange har ikke vært fornøyd med årsaken til ulykken som er presentert, men folk bør slå seg til ro med det som har kommet fram. Slik jeg ser det, og med min erfaring jeg har gjort med utstyr som er bygget i utlandet, vil jeg tro at det var dårlige prosedyrer ved sveisingen og for svak

Jeg syns at Kielland-nettverket bør gi seg nå om kravet om ny gransking. Mange har ikke vært fornøyd med årsaken til ulykken som er presentert, men folk bør slå seg til ro med det som har kommet fram. Slik jeg ser det, og med min erfaring jeg har gjort med utstyr som er bygget i utlandet, vil jeg tro at det var dårlige prosedyrer ved sveisingen og for svak

In document Vi som reddet, berget og etterforsket (sider 154-193)