• No results found

Fly- og redningsmannskap

In document Vi som reddet, berget og etterforsket (sider 106-127)

K

NUT

H

EGLE

, H

ELIKOPTER

S

ERVICE

Av Marie Smith-Solbakken, 8. februar 2016 PERSONALIA

KAPTEIN,HELIKOPTER SERVICE.4353KLEPP STASJON

Samtale 8. februar 2016, sendt til korrigering 8. februar 2016. Korrigert av Knut Hegle 9.

februar 2016 på e-post. Sitater skal godkjennes før bruk.

Hegle samtykket i at notat fra samtalen kan offentliggjøres og inngå i minnesamling om Alexander L. Kielland-ulykken som overleveres Norsk Oljemuseum, Statsarkivet i Stavanger, Nasjonalbiblioteket og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek for at ettertiden kan få del i dette.

SCHUTTLE PÅ EKOFISK

HS hadde morgen og kvelds shuttle på Ekofisk. Det er frakt av passasjerer mellom

plattformene, to ganger i døgnet. To Sikorsky og en Bell var i bruk. Shuttelen startet 0600 og 1800 med transport mellom installasjonene på Ekofisk-området. Sikorskyene tok max. 19 passasjer hver, Bellen noe mindre. Noen av plattformene var slik at arbeiderne bodde på en annen plass enn der de jobbet. Bellen gikk ellers når det var nødvendig.

2 Sikorsky gikk ut fra Forus klokken 0400 om morgenen og klokken 16 om ettermiddagen.

Når shuttle var ferdig, dro Sikorsky tilbake. Bellen lå fast der ute.

ETTERMIDDAGEN 27.MARS 1980

Vi hadde fløyet mellom Alexander Kielland og Eldfisk Alpha, men i tillegg til svært dårlig vær begynte det nå å bli mørkt. Tåkeskyer med dårlig sikt, i tillegg til kraftig vind. Kravet til visuell flyging er slik at når vi kunne se plattformene, kunne vi fly med mindre drivstoff. Men med dårlig sikt og nattforhold måtte vi ha drivstoff for å fly til land. Derfor måtte vi fylle på Eldfisk alpha. Da vi hadde fylt ferdig og skulle laste om bord passasjerer, hørte vi et Mayday call.

Da vi spurte Ekofisk-senteret, sa de at de hadde fått brutt radiokontakt med Alexander Kielland. Vi ble derfor bedt om å se hva som var skjedd. De passasjerer som var kommet

ombord ble tatt ut og vi dro mot Alexander Kielland. Vinden kom fra sørøst så vi var nødt til å fly på sørsiden og rundt Edda for å komme inn i vinden for landing på Alexander Kielland.

I svingen inn til finalen så ser vi en stor bit ligge og flyte i sjøen. Vi skjønte ikke hva det var. Vi visste ikke hvordan Kielland var konstruert og hadde ikke sett slike pongtonger før. Da vi kom inn til Kielland, så vi at den lå med slagside. Hvor mange grader vet jeg ikke, men ikke mer enn at vi vurderte å lande. Hadde vi klart å lande, kunne vi fått kontakt med noen om bord og tatt de med.

Vi rapporterte hele tiden til Ekofisk-senteret hva vi så, vi hadde fin kontakt med dem. Da det var jeg som fløy og skulle lande, var det Paul som snakket med Ekofisk.

Mens vi diskuterte om det var sikkert å lande, begynte Kielland å få større slagside, og vi forsto det ikke var forsvarlig å lande. Det var nesten som å se film. Den gikk sakte, sakte rundt. Jeg husker ikke å ha sett folk.

Vi rygget for å se etter folk i sjøen. Det eneste utstyret vi hadde om bord var et nokså stort tau bak i kabinen. Vi vurderte å slippe det ut gjennom cargodøra slik at folk kunne binde det om seg og at vi kunne heise dem om bord på Edda.

Det var ikke nok tyngde i tauet til å få det ned, da vinden var så kraftig at tauet blåste nesten rett bakover. Tauet ble seinere fjernet fra maskinene. Det vanskeliggjorde også operasjonen at fiskefartøy og supplyskip var i samme område. Det ble veldig farlig for oss å operere i så lav høyde i området. Den gang hadde vi ikke maritim VHF installert, så vi hadde heller ikke radiokontakt med disse båtene og visste ikke hvor de var.

Etter hvert kom det mange andre inn i området. Bellen var der, Nimrod, et engelsk overvåkingsfly, pluss redningshelikopter fra Sola og en del andre aktører.

Ekofisk-senteret bestemte da at vi skulle evakuere passasjerer fra Edda. Kielland kunne drive inn i Edda. Vi tok inn så mange passasjerer vi fikk plass til. Folk i pyjamas, folk i bagasjerom og i midtgangen. Stappet inn i helikopteret så lenge det var folk klar på dekk. Hvor mange ganger vi fløy frem og tilbake Eldfisk Alpha, husker jeg ikke, i hvert fall noen ganger.

Da vi var ferdig med å evakuere Edda, ble vi sendt hjem. Arbeidsdagen hadde nå passert 12 timer. Normalt når vi var ferdig med shuttle, pleide vi å spise vi på Kielland før vi dro hjem. Vi kunne like gjerne ha vært på Kielland, om den hadde kantret noe senere. Det tenkte jeg på i ettertid.

FØRSTE MAYDAY OG ALEXANDER KIELLAND TILTER OVER

Når blir det mørkt ? 1829: Mayday

1847:Alexander Kielland tilting over

18 minutter Eldfisk Alpha til Kielland, det gir ca max 13 minutter ved siden av AK

P

AUL

R

INGHEIM

, H

ELIKOPTER

S

ERVICE Av Marie Smith-Solbakken

8. februar 2016 breim@online.no

Ringheim samtykket til at notat fra samtalen offentliggjøres og inngår i minnesamlingen om Alexander L. Kielland-ulykken og overleveres til Norsk Oljemuseum, Nasjonalbiblioteket og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek for at det skal kunne være tilgjengelig for ettertiden.

(E-post 17.12.2018)

Skulle ut og shuttle. Alexander Kielland ble brukt som hotellplattform. Det var flere andre hotellplattformer. De ble fløyet til jobb morgen og kveld. HS hadde to store på Ekofisk, og så flyr vi ut to Sikorskyer ut som vi skulle shuttle med.

Også et annet helikopter skulle ut. Det ble tilbakekalt halvveis ute pga. været.

Knut og jeg fikk beskjed om å gå rett til Eldfisk, helt syd på Ekofisk, for å begynne shuttling der. Vi landet aldri på Eldfisk, slik jeg husker det. Hang der over Eldfisk og ventet på å lande.

Så hører vi mayday på radioen. «Mayday - mayday».

Tårnet på Ekofisk kalte opp: «Hvem kaller Mayday, hvem kaller mayday». Det var et

forferdelig vær og det var begynt å skumre. Vi diskuterte med Ekofisk, om hvor Mayday kom fra. Tårnet sa at de trodde det var borte fra Edda-området. Så spurte tårnet om vi kunne fly bort og se.

I LUFTEN OVER ALEXANDER KIELLAND OG EDDA

Da vi kom bort så vi at de hadde dradd Alexander Kielland bort fra Edda og tatt broen.

Kielland hadde en voldsom slagside. Vi hang der. Vi hovret i høyde med dekket på Edda, ca 30 m over havet. Jeg tenkte at det var godt at vi ikke stod der, på Kielland.

Den går sakte rundt, sakte bevegelser som i sakte film. Vi så folk i sjøen. Plutselig så roterer hele riggen, så legger den seg over mot der beinet knakk. Sakte og sikkert siger den over.

Noen sekunder ligger den på nitti grader, og så fortetter den videre rundt. Beina kommer i været og blir i flukt med havflaten, da den blir liggende opp ned. Alt er under vann, hele store konstruksjonen med derrick og alt. Det er bare pongtongene kommer frem, ett og ett.

Det er bare de vi ser, enden av pongtongene, som ligger og bølger i vannskorpen.

Så gule vester som dreiv av gårde i sjøen, og en av livbåtene som lå der. Det blåste sørøst.

EVAKUERER PERSONELL FRA EDDA

Noen folk var kommet over på Edda, og vi spurte hva vi skulle gjøre. Vi ble bedt om å evakuere folk fra Edda, og de fra Kielland som var reddet. Vi fløy dem til Ekofisk hotell, fløy til hotellet tre, fire turer. Vi hadde 19 seter, men fløy med 28 stykker på det meste.

Kjente en som berget seg, så han når vi skulle evakuere Edda. Det var en kamerat fra Voss som hadde reddet seg. Atle Slettemark, han er død nå. Han hadde vært i sjøen og var våt.

Kjørte han over til Ekofisk-hotellet. Det tok uhorvelig tid før redningshelikoptrene kom.

Kraftig motvind gjorde at det tok veldig lang tid. Engelskmennene hadde et koordineringsfly høyt oppe, de var veldig proffe, og visste nøyaktig hvor vi var, spurte etter posisjon og dirigerte.

Vi ble bedt om å gå til dekket på Ekofisk Bravo, og der satt vi i en stund. Vi kunne ikke stoppe rotoren, på grunn av vinden. Var der et par timer minst.

Det kom mange helikopter ut, Sea King-en kom, og flere fra England.

Reiste ut i halvfem-tiden, og kom inn langt over midnatt.

Det var orkan – sterk storm, og slutten av mars. Det blåste stikke og strå. Vi var der i skumringen når det mørkner.

STERKESTE MINNE

Først da jeg kom hjem igjen, inn til land, skjønte jeg hva som var foregått. Vi pratet om det, Knut og meg, da vi fløy hjem igjen.

R

OLF

E

IDEM

, 330-

SKVADRONEN Av Rolf Eidem, 17.4.2016

PERSONALIA rolf@eidem.no

Rapport om Alexander Kielland av Rolf Eidem 17.3.2016

GJENNOMFØRING OG BRUK

Telefonsamtale ble gjennomført med Rolf Eidem 16. Mars 2016. Notat fra samtalen ble oversendt for gjennomlesing og korreksjon samme dag. Eide svarte 17.3.2016 på e-post og ba om å komme tilbake til en mer utfyllende rapport om hele redningsaksjonen med spesiell vekt på det han selv var med på, og legge ved loggbok, avisutklipp etc. Rolf Eidem

oversender sin «Rapport om hendelsen den 7.4.2016», utdrag fra loggbok og Vi menn, 17-22. April 1980.

Eidem samtykket til at rapporten offentliggjøres og inngår i minnesamling om Alexander L.

Kielland-ulykken og oversendes Norsk Oljemuseum, Statsarkivet i Stavanger,

Nasjonalbiblioteket og Arbeiderbevegelsens arkiv for at ettertiden skal få del i dette (e-post 31.12.2018).

BAKGRUNN /CV

Jeg er oppvokst på Gardermoen og fattet tidlig interesse for flyging i ungdommen. Begynte med seilflyging som 15 åring og fløy solo (alene) sommeren 1972 bare 16 år gammel. Tok ut motorflysertifikat i 1975 samtidig som jeg var ferdig på Jessheim gymnas. Etter befalsskole på Trandum søkte jeg luftforsvarets flygeskole i 1977. Ble tatt opp og gjennomgikk

flygerutdannelse i Norge og helikopter ved US Army, Forth-Rucker, Alabama, USA. Etter hjemkomsten til Norge ble jeg beordret til 330-skvadronen på Sola. Her gjennomgikk jeg utsjekk sommeren/høsten 1978 og ble operativ som 2. flyger på redningshelikopteret Sea-King. Da var jeg forpliktet til 6 års tjeneste som flyger i luftforsvaret.

På den tiden var jeg nygift, og vi bosatte oss på Høgevoll utenfor Sandnes.

Fra 1981 til 1984 på Lynx helikopter for Kystvakten.

1984 slutter jeg i luftforsvaret og begynner i Helikopter Service AS.

TORSDAG 27. MARS 1980

Vakthavende besetning på Westland Sea-King Mk 43 073:

Fartøysjef Kaptein Nils Reidar Roaldsøy 2.flyger Fenrik Rolf Eidem

Radaroperatør Kaptein Asbjørn Olafsen Heisoperatør Fenrik Lars Egil Fosse Redningsmann Grenader Dag Ellingsen Lege Sola flystasjonslege

Etter endt arbeidstid denne dagen og middag hjemme sammen med min kone og vår sønn på 9 mnd. returnerte jeg til Sola Hovedflystasjon for å delta på et kurs. Det var et kurs som skulle kvalifisere meg til sivil flyger hvis jeg valgte det etter endt plikttjeneste.

Ca. kl 19 pep det i min personsøker. Det var en personsøker uten display og det var ikke mulig å sende noe svar til ops´n. Jeg måtte enten oppsøke en telefon eller innfinne meg på skvadronen så fort som mulig. Kurset ble avholdt bare 5 min unna skvadronen, så jeg hev meg inn i bilen og kjørte dit.

Siden jeg var den som ankom først var det min oppgave å sjekke været samt å ringe

redningssentralen og forhøre meg om hva slags oppdrag vi var utkalt til. Etter hvert ankom også resten av besetningen og vi hadde en felles brief om hva slags oppdrag vi skulle ut på.

Det vi visste så langt var at en boligplattform i nærheten av Ekofisk hadde fått slagside.

Været var ikke det beste med full storm til orkan og grov sjø. Ekofisk feltet bestod allerede den gangen av flere plattformer med både helikopterdekk og drivstoff. Vi kunne derfor sette av gårde relativt raskt og bli oppdatert underveis. Etter hvert som vi fløy sørover mot Ekofisk observerte vi at været økte i intensitet. Vinden økte betydelig og vi kunne se at havet gikk hvitt.

Vi fikk etter hvert kontakt med Ekofisk radio, og de kunne informere oss om at situasjonen var dramatisk forverret. Boligplattformen Alexander Kielland med ca. 220 mennesker om bord og som lå ved siden av Edda hadde gått helt rundt og det var observert mennesker og livbåter i sjøen. Vi satte derfor kursen direkte mot Edda-plattformen og navigerte oss inn til helikopterdekket. Vår lege ble satt av, og vi forlot plattformen og begynte et søk i området.

Været ble nå etter hvert meget dårlig, og vi hadde problemer med å navigere mellom alle plattformene i mørket.

Siden dette så ut til å være en større katastrofe ble vi informert om at alle tilgjengelige redningsressurser i nordsjøbassenget nå var scramblet og ville snart ankomme området. Vi ante derfor at det kunne bli trangt om plassen i søksområdet og anmodet Ekofisk radio om å holde godt rede på hvor de andre helikoptrene befant seg. Ekofisk radio holdt god oversikt og tildelte helikoptrene søksområder og holdt oss underrettet om endringer i

værsituasjonen. De fleste av redningshelikoptrene valgte å fly så lavt som tilrådelig under de krevende forholdene og i ettertid ble jeg fortalt av vår redningsmann at han hadde sett blinklys fra et annet helikopter i samme høyde som oss og temmelig nært!

Den dårlige sikten derimot gjorde at vi måtte avbryte søket og vi ble tildelt plattformen Albuskjell A for å avvente bedring i været. Etter et par timer bedret sikten seg og vi startet søket igjen. Vi har nå problemer med å gjøre elektronisk søk etter nødpeilesendere siden det er så mange av de og de forstyrrer hverandre. Vi får derimot inn et sterkt signal og følger dette helt til vi ser en livbåt med personer på akterdekket. Etter å ha etablert oss i

«hover»starter vi oppheising av de nødstedte. Etter å ha heist opp 6 mann avbryter vi og flyr de til Ekofisk. Vi returnerte så til den samme livbåten og begynner en ny oppheising. Etter noen få oppheisinger melder vår heisoperatør at heisen begynner å gå tregt. Det kulminerer med at heisen låser seg helt etter at vi har heist opp 7 mann. Vi kan ikke gjøre annet enn å sette kurs mot Ekofisk igjen og sette de av. Alle som vi hadde heist opp kom frem i cockpit og ga oss et godt håndtrykk som vi oppfattet som en takk for hjelpen.

Vi var nå temmelig oppgitte og rådville med et redningshelikopter uten en operativ heis.

Dette ble meddelt Ekofisk radio og vi stengte ned på plattformen. Klokken var nå langt over midnatt og vi var slitne og hadde behov for næring. Etter å ha inntatt et måltid og etterfylt drivstoff på helikopteret startet vi opp igjen og returnerte til Sola via Edda for å hente legen.

Jeg ser av min loggbok at etter landing Sola, hadde vi vært i luften i 9 timer hvorav det meste under nattforhold. Etter dette oppdraget ser jeg også at jeg neste dag igjen er på Ekofisk og ser for første gang Alexander Kielland-plattformen flyte opp ned. Vi ser også det avrevne beinet flyte i nærheten. Sterke bilder som fester seg på netthinnen til en 24 åring denne dagen.

Vi returnerer til Sola på ettermiddagen med helikopteret fylt med sorte «body bags». Det er en trykket stemning om bord og lite prat utom prosedyrer ifm. flygingen. Det er da det går opp for oss at dette er en usedvanlig trist tragedie.

Oppdragsnr. til denne besetning ifm. Alexander L. Kielland ble gitt SAR 19/80 ETTERORD

Jeg har prøvd å skrive dette på en forståelig form for folk flest. «Flyspråket» er en

sammenblanding av norsk og engelsk og jeg har derfor laget en ordliste av spesielle ord og uttrykk med forklaring/oversettelse..

Jeg nevner at heisen låste seg under oppdraget og som du ser i Vi Menn er ikke dette nevnt der. Grunnen er nok at man var usikker på mediareaksjonen, og at vi visste at de resterende i livbåten ble berget av en annen Sea King. Det ble derimot satt i gang en stor gransking av årsaken til at heisen låste seg og dette var også hovedgrunnen til at det et par år senere ble installert ytterligere en heis på Sea King.

ORDLISTE

Ops´n: Operasjonsavdelingen som varsler besetningene.

Scramblet: Varslet/beordret.

Elektronisk søk: Peiling ved hjelp av radiosignaler fra nød peiler Hover: Helikopteret står stille i luften.

Cockpit: Førerhuset hvor flygerne sitter.

SAR: Search and Rescue

Etter min plikttjeneste i forsvaret gikk jeg som så mange andre helikopterflygere på den tiden over i sivil jobb. Jeg har vært ansatt i Helikopter Service siden 1984. Har delvis fløyet til og fra plattformer, men har også vært mye på SAR. Oppdraget på Alexander L. Kielland er nok det mest dramatiske oppdraget jeg har vært med på. Jeg flyr fortsatt på SAR og håper selvsagt at noe tilsvarende aldri skal skje igjen.

Mvh Rolf Eidem

L

ARS

E

GIL

F

OSSE

, 330-

SKVADRONEN

Av Marie Smith-Solbakken, 10.- 16. mars 2016, Ølberg.

PERSONALIA

lars.egil.fosse@Mhwirth.com

Maskinist/heisoperatør Skvadron 330 Aker Solution

BRUK OG GJENNOMFØRING

Samtale ble gjennomført på telefon 10. Mars 2016. Notat ble sendt til korrigering 11. Mars.

Det ble gjennomført møte utenfor 330-skvadronen på Sola flystasjon og Ølberg den 16.

mars. Fosse hadde med seg tre bøker som omhandlet Alexander L. Kielland-ulykken samt en samling av flere artikler. Fosse har skannet og oversendt flere utklipp fra Stavanger

Aftenblad, rapporter, og artikkel fra Det Beste, gitt oss link til opplysninger om ballastering, sporet opp kunstneren som laget illustrasjonen av Alexander L. Kielland-forliset og hvert behjelpelig med spørsmål om redningstjenesten og kilder/dokumentasjon om Alexander L.

Kielland-ulykkene generelt, e-post 17.mars og 22. mars 2016.

Lars Egil Fosse meddelte oss at han ikke ville være med i fotofortellingen og nektet å la seg avfotografere. Notat fra samtalene vi har hatt på telefon, i møte på Ølberg og opplysningene som er gitt på e-post er satt sammen til et notat.

Det bes om samtykke til at notat fra samtalen kan offentliggjøres og inngå i minnesamling om Alexander L. Kielland-ulykken og overleveres Norsk oljemuseum, Statsarkivet i Stavanger, Nasjonalbiblioteket og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek for at ettertiden kan få del i dette (e-post 15.01.2019).

UNGDOMMENS RØDE KORS

I en av bøkene står det at noen av de som hadde hatt det sterkeste opplevelsen var Røde Kors-ungdommen som stod og ventet på å få inn en haug med skadete folk, og så kom det en haug med folk som kunne gå og resten i likposer. Ungdom som var kalt inn, trengtes ikke.

De bare satt og ventet.

STORULYKKE I NORDSJØEN 27. MARS 1980

Dette var ting vi var trenet på. Det eneste som var eksepsjonelt, var været og dimensjonen.

Vi trente på å redde 5. Under Kielland-ulykken skulle vi redde 200 i ekstremt vær med mye sjø, tåke og vind. Vi fulgte innøvde rutiner. Vi visste hvor vi var hen og hva vi skulle gjøre. Det var omfanget som var stort.

FØRSTE HELIKOPTER UT

Første helikopter ut var kaptein Roaldsøy og hans besetning. Jeg var med i det første helikopter. Vi kom tilbake bare med døde folk.

DEN KVELDEN DET SKJEDDE

Jeg hadde vært på jobb og var endelig kommet hjem. Jeg var på beredskap og hadde med meg en svær mobiltelefon hjem. Kona var i London på tur. Tanta mi kom. Så kom telefonen.

Mente det var de første beskjedene jeg fikk, var at det var en lekter som hadde fått slagside.

Jeg bodde bak Høyland kirke og kjørte til Sola med en gang. Der fikk vi vite at det var en plattform med navn Alexander L. Kielland som hadde fått slagside. Vi tok av 19.27 (Se Birger Martin Strand, Solabladet)

MOT EKOFISK

Da vi hadde fløyet et stykke, så vi at det var blitt mye mer vind og mye mer sjø. Vi fikk inn hovedredningssentralens oppdatering på status, og fikk høre at plattformen var gått rundt, at alle om bord hadde gått i flåter eller hoppet på sjøen og at det var over 200 mann. Da

Da vi hadde fløyet et stykke, så vi at det var blitt mye mer vind og mye mer sjø. Vi fikk inn hovedredningssentralens oppdatering på status, og fikk høre at plattformen var gått rundt, at alle om bord hadde gått i flåter eller hoppet på sjøen og at det var over 200 mann. Da

In document Vi som reddet, berget og etterforsket (sider 106-127)