Bakgrunn: Britisk pionerdykker. Startet som dykker i 1974. Jobbet med offshoredykking for oljeindustrien, også på norsk side i Nordsjøen, blant annet på Seaway Condor med norske sjømannspapirer. Senere jobbet han med innaskjærsdykking for ulik industri, også som sprengningsdykker, og på fiskeoppdrettsanlegg. Han er også kvalifisert som sveiseinspektør av det britiske klasseselskapet Lloyds.
Intervjuet av: Tor Gunnar Tollaksen 26. februar 2019. Intervjuet er basert på Beatties egne notater fra sin dykkerkarriere. Notatet har han gjort tilgjengelig og sendt til Albert Johnsen, Stavanger. Tilrettelagt av Tor Gunnar Tollaksen.
GJENNOMFØRING OG BRUK:
James T. Beattie er en tidligere britisk pionerdykker. Han har skrevet ned memoarer fra sitt yrkesaktive liv. 19. februar 2019 godkjente han at notatene han gjorde etter han var en del av redningsaksjonen etter Alexander L. Kielland-havariet, kan gjøres offentlig tilgjengelige for ettertiden. Notatet ble fulgt opp av et intervju 26. februar 2019 hvor Beattie ble underrettet om at hans forklaring vil bli gjort offentlig tilgjengelig i Minnebanken (minnedatabasen) etter Kielland-ulykken hvor intervjuer med overlevende, vitner, etterlatte og andre med
tilknytning til ulykken gjøres tilgjengelig for videre forskning. Beattie var positiv til dette arbeidet.
27. MARS 1980
James T. Beattie arbeidet om bord på fartøyet Seaforth Cape, som ventet på bedre vær ved plattformen Montrose A på britisk side i Nordsjøen, da meldingen kom på radio at Alexander L. Kielland hadde havarert.
-Vi var det første dykkerfartøyet som ankom ulykkesstedet rundt 7,5 timer etter at ulykken var skjedd, før morgengry. Her ble vi møtt med synet av fire pongtonger som lå snudd rundt.
Den femte pongtongen lå og fløt og ble holdt på plass av en slepebåt. Tidlig om morgenen sto jeg på den ene pongtongen og slo med en hammer for å høre om noen banket tilbake fra innsiden. Jeg forventet at jeg skulle dykke for å undersøke om det var noen overlevende i pongtongene. Fra et norsk skip, som hadde ankommet, kom det beskjed om at vår hjelp ikke var nødvendig og vi ble bedt om å forlate området.
Den avrevne plattformleggen fløt på siden med tre synlige bruddpunkter. Som godt kvalifisert sveiseinspektør hos klasseselskapet Lloyds så jeg ganske tydelig at bare ett av disse tre bruddpunktene hadde nytt metall på bruddpunktet. De andre to bruddpunktene var sterkt korroderte. De var preget av rust i bruddpunktet. Det kan derfor ikke utelukkes at de var revne av på det tidspunktet ulykken skjedde.
Så med det i bakhodet, kombinert med at riggen ikke var inspisert på fire år, trenger du ikke ha bakgrunn som ingeniør for å skjønne at ulykken skjedde på grunn av manglende
vedlikehold. Derfor kan katastrofen ikke tolkes som et uhell.
Jeg sto ikke fram etter hendelsen med mine observasjoner fordi jeg trodde at alt kom til å bli offentliggjort. Vi diskuterte litt på brua det vi hadde sett og om den norske båten som ville ha oss bort. Så lenge jeg med min bakgrunn kunne se at det hadde vært manglende
vedlikehold, og ulykken enkelt kunne ha vært unngått, regnet jeg med at mange andre ville komme fram til samme konklusjon.
Senere, for 12-15 år siden sendte jeg en rapport til det norske konsulatet i Edinburgh, den omhandlet hvordan norske myndigheter har behandlet britiske dykkere, men også om mine observasjoner av ALK like etter ulykken.
DINE OBSERVASJONER ER IKKE NEVNT NOE STED, HELLER IKKE AV GRANSKNINGSKOMMISJONEN I NORGE,
HVA SYNES DU OM DET?
Det overrasker meg ikke i det hele tatt. Vi var det første dykkerfartøyet som kom til stedet, men vi ble aldri avhørt eller tatt kontakt med. Ingenting skjedde, bortsett fra en del
tåkelegging og halvsannheter ettersom tiden gikk, inntil eierne av Alexander L. Kielland kunne spasere vekk fra ansvaret for at 123 mennesker omkom.
Y
NGVET
VEIT, W
ILDRAKE Av Else M. Tungland PERSONLIAy.tveit@outlook.com
Sola Strandhotell, 23.mai 2016
Godkjent til lagring på Oljemuseet. Telefonsamtale 16. Juni 2016.
Tveit samtykket i at notat fra samtalen offentliggjøres og inngår i minnesamling om
Alexander L. Kielland-ulykken og overleveres Norsk Oljemuseum, Statsarkivet i Stavanger, Nasjonalbiblioteket og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek for at ettertiden får del i dette. Godkjent.
BAKGRUNN:
Dykket fra 1979-1985
Tok opp omkomne etter Kielland-ulykken i Nordsjøen Dykket også på Kielland i Gandsfjorden.
Dykkerutdanning fra militæret. Det var den beste dykkerutdanningen i Norge, men ikke relatert til Nordsjøen.
1980: Ansatt i dykkerfirmaet Wilco, eieren var Mike Williams, jobbet på dykkerskipet Wildrake som var eid av Anders Wilhelmsen. Har også jobbet med: kaidykking, på rigg for Smedvig, Fiskeoppdrett, skadedyrkontroll og annet.
27. MARS 1980
Anders Wilhelmsen skulle ha standard, det var greit å jobbe der.
Holdt på å teste et nytt dykkesystem på Klokkerskjæret utenfor Stavanger da vi fikk beskjed om Kielland hadde gått rundt i storm. Jeg var på bunnen og allerede i metning. Vi fikk beskjed om at nå skulle vi rett ut i Nordsjøen. Først var det til Dusavik for å få inn mer gass og proviant. Hva vi tenkte på vei utover husker jeg ikke, men vi var ikke forberedt på det som møtte oss.
På Ekofisk tilbød vi vår assistanse og fikk jobb. Jeg satt i klokka og vet ikke hvilke kontakter som ble tatt og hvordan samarbeidet var med andre dykkerfartøy. Min verden var i dykkesystemet, i klokka og på bunnen.
DYKKING ETTER OMKOMNE I NORDSJØEN
På bunnen møtte vi noe annet enn det jeg trodde. Det var en svær skraphaug, av ting som hadde falt av plattformen.
Fant han ganske tidlig i søket. På bunnen av Nordsjøen er du like alene som du er på Nordpolen. Jeg gjekk opp på skraphaugen. Bang! Plutselig, der er det en! Et lik kom mot meg. Jeg hadde trødd på foten hans uten å merke det, og stiv som han var, vippet han opp
mot meg. Jeg stokk noe voldsomt… Du vet, jeg var jo knapt kjønnsmoden. Ingen av oss hadde vært borti noe sånt før. Han var i vanlige klær og hadde et nøkkelknippe i hånda. Hvor han hadde tenkt å låse seg inn vet ikke jeg.
Praten gikk hele veien, slik at folk oppe kunne forstå dersom noe var galt.
Alle de som fant noe ble stille, mange sluttet også å puste en stund. Det var reaksjonen.
Båten navigerte over liket og heiste ned et nett som vi brukte å ha gassflaskene i. Vi heiste opp kroppene i flaskenettet. Målet var å få de opp på en trygg måte. Måtte improvisere.
Fant en til nokså langt ute i søket, fullt påkledd i survival suit.
Han var oppblåst, og det kom reker ut av åpningene.
Hvem de omkomne jeg fant var vet jeg ikke - vi ville distansere oss så mye som mulig.
Belastningene var store nok.
De dumpet mud mens vi holdt på å dykke. Kunne ikke se hånda foran meg. Det ble tatt opp.
Vi klaget, men de sluttet ikke å produsere. Seinere pumpa de bare i perioder.
Var 14 dager i metning og søkte etter døde. Vi var 6 dykkere som hadde 8 timers skift på bunnen. Vi dykket så nær plattformen vi kunne, men måtte styre unna vaiere, kontainere og utstyr. Brant også av ankerkjettinger o.l. før plattformen skulle på slep. Husker ikke om vi var i land først.
ETTERVIRKNINGER OG AVREAGERING
Jeg har ikke vært plaget med voldsomme mareritt etter dette, men i spesielle situasjoner, hvis det skjer skremmende ting, og jeg støkker, så kan det (liket?) plutselig stå der.
Når vi kom hjem var det mange måter å avreagere på. Vi var jo på byen, og det ble mye alkohol.
Det som var tøft å jobbe som dykker – du har livet som innsats uansett hva du gjør. Det var ingen som egentlig ønsket å utsette seg for disse farene. Mange kom kun ut kun et par ganger, deretter så vi de aldri mer.
Debrifing var det ikke noe som het den gangen.
SCOTT COBUS – HAN MED HATTEN.
Det første forsøket på å snu Kielland var i november-desember i 1980, med Scott Cubus i hovedrollen. En amerikaner på sitt verste og beste. Han hadde med seg eget filmteam, så gikk han rundt med en svær cowboyhatt. Det sies at da de fant en av de omkomne fikk de ikke lov å heise opp før filmteamet var på plass. Scott Cubus skulle selv ta imot liket i en lettbåt, som en Ronald Reagan.
Scott Cobus sin metode var for dårlig og snuoperasjonen ble stoppet.
Jobba 24 timer, og 32 timer i strekk. Gjorde det vi ble bedt om. De som nektet kom ikke ut igjen. Du står du så holder kjeft. Du sovne ikke i vannet. Du gjør bare jobben din, men det har alltid sin pris.
ETTERVIRKNINGER AV DYKKERJOBBEN
Ingen ønsket egentlig å utsette seg for de farene som dykking medfører. Alle de som klarte seg bra er slike som fikk seg en annen jobb og rykka opp i gradene før de hadde dykka «nok»
til å få skade av det.
Noen har tatt livet av seg. Hele problematikken rundt dette er at de hadde et dårlig liv.
Mange satt bare i en mørk kjeller og drakk. Mange har reist til Thailand, der koser de seg så lenge de kan.
IKKE INKLUDERT I HMS
Helseskader etter dykking er en kombinasjon av fysiske skader under trykk og overbelastning – akkurat som krigsskader. Dykkerne ble aldri skikkelig inkludert i HMS – vi fantes ikke i en sånn sammenheng. Den norske stat ble også dømt av den europeiske
menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for en beslutning om at arbeidsmiljøloven ikke skulle gjelde for dykkere (2013).
ERSTATNING FOR YRKESSKADE
Jeg har hatt en nedadgående karriere, men har stort sett vært i arbeid fram til helseproblemene ble anerkjent som yrkesskade. Diagnosen kom i 2003.
Det kom en lov i 1990 som gjorde det mulig å søke om erstatning i yrkesskadeforeningen.
Dersom du har blitt utsatt for en arbeidsulykke og har lidt tap på grunn av dette kan man søke støtte hos yrkesskadeforeningen, selv om arbeidsgiver ikke hadde tegnet
yrkesskadeforsikring. Man kunne også komme med krav på forhold som gjaldt før 1990. Jeg er en av 2 personer som har fått opp i nærheten av det yrkesskade dykkere har krav på. Jeg er en sta person. Kjørte rettssaker med saksomkostninger på 2,5 millioner og vant til slutt på alle punkter.
BEHANDLING
Fikk hjelp av sakkyndig i rettsaken, psykiater på SUS, Odd Helge Bru. Han hadde behandlet Vietnam-veteraner i USA og hadde en medisinering som virket også på meg. Blanding av epilepsimedisin og svak dose med lykkepiller.
ANNET
Jeg har ingen mening om hva som var årsaken til ulykken. Det blir som å spør en bonde om fiske i Barentshavet.
A
RVIDA
NDREASB
ERTELSEN, S
EAWAYF
ALCON Av Marie Smith-Solbakken, 4. april 2016 PERSONLIGE OPPLYSNINGERF. 1955 Haugesund
arvid.a.bertelsen@gmail.com BRUK OG GJENNOMFØRING
Samtale 4.4.2016. Orientert om hensikten med samtalen og bruk. Notat fra samtalen oversendt til korreksjon 4. april til Arvid Andreas Bertelsen. Korreksjon og opprettelser foretatt av Arvid Andreas Bertelsen, se e-post av 6. april 2016, med beskjed om at ved innarbeidelse av de opprettingene kan notatet benyttes. Opprettelser innarbeidet og oversendt Arvid Andreas Bertelsen til orientering. Se e-post av 7. April 2016.
Samtykket til at notat fra samtalen offentliggjøres og inngår i minnesamlingen om Alexander L. Kielland-ulykken og overleveres Norsk Oljemuseum og Nasjonalbiblioteket for at
offentligheten skal få del i dette. (e-post 16.12.2018).
BAKGRUNN
Min bakgrunn før jeg ble offshoredykker var marinejeger. Mange, de fleste av dykkerne på Seaway Falcon den gangen, kom fra marinen som marinejegere eller minedykkere -
Hjelmdykkere
1978 -1999 Seaway Diving - Stolt Nielsen Comex
1999 -2013 Operasjonsjef /Dykkesjef Riise Underwater Engineering (RUE) og Fugro RUE 2013 - 2015 Privat virksomhet / konsulent
ULYKKESNATTEN
Seaway Falcon var dykke- og beredskapsfartøy for Phillips Petroleum på Ekofisk. Fartøyet var utstyrt med 4 svære brannkanoner, to på hver skorstein akterut, disse ble aktivert og satt til å spyle akterover for å være med å øke hastigheten på fartøyet.
MORGENEN 28. MARS
En av de første tiltakene Seaway Falcon/vi gjorde ved ankomst Kielland/Edda var at Per Sætran og meg ble satt ut i pick up-båt og satt i land på pongtongene. Vi ble nesten skylt inn på de. Vi banket med hammere for å høre om det var noen der. Vi hørte ingen lyder,
konstatert at det ikke var noen levende der.
Etter at vi hadde konstatert ingen hamring tilbake, beveget vi oss deretter ut på hvert vårt ankerpolster, og fikk kastet over line for så å tre denne rundt polsteret, og kastet tilbake til taubåt slik at det ble etablert slepewire. Jeg koblet opp den norske Tender Power, som var en av flere slepefartøy. Riggen ble nå sikret mot avdrift og kollisjon mot Edda.
ORGANISERING AV ARBEIDET
Noen av dykkerne jobbet i overflaten, hjalp til på dekk og andre gikk i metning. Det var en tøff oppgave å ta imot de omkomne, men enda tøffer var det for de som var med ned. Det var ingen tvang, om en gikk inn, og om en ikke orket mer, ble en dekomprimert, og tatt ut.
SØK ETTER OMKOMNE
6 dykkere var operative på dykkedybde 70 meter ved ankomst Edda, disse ble satt inn i søksarbeidet og med «å samle» opp døde, anbringe dem i korg som deretter ble tatt til overflaten. Det var meget vanskelige leteforhold, siktforholdene var elendige. Det ble påstått at det ble dumpet mud fra Edda, dette bedret ikke dykkernes vanskelige arbeidsforhold nede i virvaret av konstruksjoner og omkomne.
Mange var hardt kvestet. De hadde klemskader og mange hadde brukne armer og bein. De med bruddskader var vanskelig å håndtere. Vi på dekk pakket de omkomne som kom opp i bossekker. Sekkene ble splittet, surret rundt de og tapet igjen med sølvtape. Etter
hvert kom bodybags, men til å begynne med hadde vi ikke annet enn bossekker. De
omkomne ble lagret bak på dekk, så fraktet vi de bort til «complexet» hvor de ble heist opp.
LETINGEN ETTER OMKOMNE PÅ BUNNEN
Jeg var om bord i 14 dager, hele tiden på dekk.
Ved neste tur ut etter 16 dager hjemme, var jeg i metning/dykket. Fartøyet var fortsatt i området ved Edda og søkte etter omkomne og ryddet opp og sikret på havbunnen rundt Edda.
De omkomne som hadde ligget en stund ble snart måltider for snegler og reker, ikke noe særlig pent syn eller lukt.
De guttene som var nede og dykket hadde et stort arbeid. Innimellom knuste livbåter og containere fant de omkomne. De måtte lete og famle seg frem mellom et krater av stål, wirer, boreutstyr, livbåter og gjenstander som ikke hørte til på havbunnen. De fleste
livbåtene ble dradd ned med plattformen. Vi reagerte på at vi fant folk med redningsvester som lå på bunnen, og hvorfor ikke de lå i overflaten. Vi regnet med at de hadde vært i livbåtene som ikke løste seg ut, og ble dradd ned med de.
Jeg var der i 14 dager. Vi satte opp søk og utvidet området etter hvert. Etter 14-20 dager var jeg med andre tilbake og da var det rett i søksarbeid for det teamet som hadde vært på dekk rett etter havariet. Søk og opprydding på havbunn rundt Edda varte i flere måneder etter ulykken.
STOR BELASTNING
Vi jobbet fast for Phillips og vi dreiv ettersøk til langt utpå sommeren etter omkomne.
Det var to tre som sluttet å dykke offshore etter katastrofen. Det var en som fant seks og fikk heist alle opp i basketen. Da ville han ikke mer. Han gikk ut av metningen.
Det var også andre folk som ga seg etter seg ulykken. Det var veldig belastende og fælt vanskelig jobb.
LÆRDOM
Utrolig at så store konstruksjoner virkelig kunne velte. Klasseselskap må ha lært.
SOMMEREN 1980
Deltok på forundersøkelse for første snuforsøk i Gandsfjorden sommeren 1980.
UNDERSØKTE FOR FRANSKE HAVARIKOMMISJON
Gjennomførte undersøkelse for den franske havarikommisjonen. Vi gjorde undersøkelser av det staket som hydrofonen satt på, de ville sjekke ut teorien om hydrofonen. Jeg var nede ved hydrofon. Kan ikke huske om det så ut som det var revet fra hverandre.
Plattformen var smadret, den så ikke pen ut. Vi dreiv og dykket på leggen og på området rundt hydrofonen. Den var kvestet. Vi dykket for Comex. Jeg var innleid til de fra Stolt Nielsen. Det ble gjort nøye inspeksjon av skadestedet. De fikk svar fra oss hva vi hadde sett.
ANDRE SNUFORSØK GJØRES AV SEWAY DIVING
Jeg var med å klargjøre for snuing nummer to. De omkomne som var igjen ble tatt ut da plattformen var snudd.
SENKINGEN
Sprenging og senking ble gjennomført etter at riggen ble snudd. Det var det beste de gjorde.
Det var ikke flere omkomne. De hadde fått sine svar på hendelsen, og da hadde den ikke mer å gjøre på overflaten. «Brutt lenke» er fint som minnesmerke.
ANBEFALER Å SNAKKE MED
Magne Vågsli: Dykkersjef. Han vet mer om hvordan arbeidet ble organisert.
Ove Stave: Dykker som var med på letingen like etter, nå dykkerleder i Statoil, arbeidet på Sandsli i Bergen
Arne Jentoft: Tillitsmann for dykkere.
M
AGNARL
IASKAR, S
EAWAYF
ALCON Av Marie Smith-Solbakken, 4. april 2016 PERSONALIAmagnar@liaskar.net F. 1949
GJENNOMFØRING OG BRUK
På oppfordring fra tidligere dykker Per A. Jakobsen ble Magnar Liaskar kontaktet for samtale om dykkernes arbeidsoppgaver ifm. Alexander L. Kielland-ulykke den 4.4.2016. Det ble gjennomført samtale på telefon og notat oversendt for gjennomlesing og korrigering 05.04.16. Magnar Liaskar oversendte utdrag fra loggboka 11.04.16 som illustrasjon og dokumentasjon. Notatet ble korrigert 18.04.16.
Samtykke til å offentliggjøre notat fra samtalen og inngå i minnesamlingen om Alexander L.
Kielland-ulykken og overleveres Norsk Oljemuseum, Nasjonalbiblioteket og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek for at ettertiden skal få del i dette. (E-post 27.12.2018)
BAKGRUNN
1975: Dykker Comex.
1976: Dykker Seaway Diving, Stolt Nielsen.
1978-: Dykker og sveiser forbindelse med hyperbarisk sveising av rørledninger offshore på Seaway på rørledning.
1987- 2015: Konsulent/supervisor ifm. rørledning og sveiseoperasjoner gjort på Statoil sitt rørreparasjonssystem (PRS).
SØKET ETTER OMKOMNE PÅ FELTET ETTER HAVARIET
Jeg (Magnar Liaskar) dykket sammen med Wigulf Schjøll Larsen. Vi var de første som ble kjørt ned. Neste par ned var Angus Kleppe, Bergen og Olav Paulsen, Bergen. Torgrim Rustad (kontrollerte dykket) og Magne Vågsli ledet operasjonen.
Det er 36 år siden. Vi husker hva som skjedde. Vi har loggbøker, når vi dykket og hvilke klokkeslett vi dykket på.
27. MARS 1980
Jeg var om bord på Seaway Falcon. Jeg hadde kommet om bord noen dager tidligere. Vi lå nede på H7, på rørledningen mot Emden. Fredag det var det dårlig vær. Wigulf og meg stod klar til å gå inn i kammeret fredag ettermiddag. Det ble utsatt pga. av at været var for dårlig.
Ca. klokken 18 var det middag, og så gikk jeg på brua for å sjekke værforholda. Var oppi i trappa på vei inn på brua da vi hørte mayday fra Rogaland Radio. De hadde oppfatta en nødmelding som de sendte videre. Den ble gjentatt et par ganger. Det gikk bare minutter så hadde vi full stim mot Alexander Kielland /Edda.
Vi var ganske langt sør i Nordsjøen, så vi brukte hele natten opp. Vi var fire som skulle først i metning. Vi hørte på radio og meldinger og fikk vite at Alexander L. Kielland hadde kantra. Vi tenkte og sa det måtte være en misforståelse. Vi hadde jo jobbet på Ekofisk. Det gitt opp for
oss etter hvert at det var tilfelle. Vi gikk til køys, og kom til frokost, og det var klart fort oss at det var en stor katastrofe.
FORBEREDELSER
Superintendent var Magne Vågsli. Han bor på Vågsli og jobbet i Stavanger til han ble
pensjonist. Han har jobbet for alle og har bred og lang erfaring. Han har vært med fra dag en.
Denne gangen ledet han dykkeoperasjonen ifm. letingen etter omkomne. Han husker det veldig godt. Snakk med han.
Vi hadde møte på vei oppover. Vi som skulle dykke hadde et møte for å diskutere hva som sannsynligvis ventet oss. Det var en ny dykker som skulle dykke. Vi skal vente med å sende inn deg til senere, sa Magne. Han mente at den unge var for uerfaren. Magne skjønte at
Vi hadde møte på vei oppover. Vi som skulle dykke hadde et møte for å diskutere hva som sannsynligvis ventet oss. Det var en ny dykker som skulle dykke. Vi skal vente med å sende inn deg til senere, sa Magne. Han mente at den unge var for uerfaren. Magne skjønte at