The Hotel - å kartlegge andres liv

Den innledende kommentaren omkring hva Calle ser ved første øyekast, etterfølges ganske snart av at hun fortsetter sine undersøkelser av hotellrommet med å åpne skapene og snoke inne på badet. Sophie Calle tar blant annet på seg litt av kvinnens Chanel No. 5 parfyme. Etter hvert åpner Calle en av de besøkendes kofferter hvor hun finner The Economist og noen bananer, deretter beskriver Calle at hun rengjør rommet og går: ”Once the room is made up, I leave.”¹⁹⁵ Dagen etter er hun tilbake for å fortsette sine opptegnelser over hotellrommet. Bananene i kofferten fra dagen før er blitt til bananskall i søppelet, i søppelet ligger også et par svarte damesko som Calle tar med seg: ”In the wastebasket the banana peels, a bottle of water, and a pair of hardly worn black flat heels (they fit me; I take them).”¹⁹⁶ Over en stol henger en pysjamasbukse, det Sophie Calle ellers ramser opp at hun finner, er et kryssord, noen

mintsukkertøy, romanen ”Games with Love and Death” av Arthur Schnitzler osv… Den tredje dagen Calle rengjør Rom 28 beskriver hun hvordan pysjamasen fortsatt henger over stolen, og at kryssordet er blitt løst videre siden sist. Det står tre kofferter på gulvet som Calle åpner. Her finner hun blant annet ”Artists in Crime” av Ngaio Marsh, et gebiss til underdelen av en kjeve, et fotografi av en seilbåt, en adressert konvolutt… ”I hear some noise, hastily close the suitcase, and make the bed.”¹⁹⁷ Dagen etter beskriver Sophie Calle at paret som bodde på hotellrommet har reist: ”Thursday 19, noon. They have gone. They have left nothing behind. I take a last photograph of the unmade beds. The memory I will keep of them is the obscene image of the pajama bottom, lying stupidly on the chair.”.¹⁹⁸ På den samme siden som den avsluttende kommentaren, finner vi fotografiene Sophie Calle har tatt for å dokumentere rommet: vi ser den tidligere oppredde sengen etter at den er blitt tatt i bruk, fotografier av herre- og dame-skoene Sophie Calle listet opp, gebisset fra kofferten, skoene i søplekassen og pysjamasbuksen som henger over stolen blant annet (fig. 44).

I likhet med hva man kan se ut fra beskrivelsen av rom 28, begynner Sophie Calle å snoke i gjestenes privatliv så å si idet hun entrer hotellrom nummer 30:

”Thursday 24, 9:45 A.M. I go into Room 30. The twin beds are unmade. A general disorder in the room, clothes are flung here and there: a pair of jeans, a suede jacket, etc.. On the right-hand bedside table: maps of Venice, an alarm clock, a book, Vendredi ou les Limbes du Pacifique by Michel Tournier, an appointment book, I flip through it.”¹⁹⁹

195 DG, s. 146

196 DG, s. 146

197 DG, s. 146

198 DG, s. 147

199 DG, s. 166

I dette rommet får Sophie Calle flere intime opplysninger enn i rom 28. Den ovennevnte notatboken viser seg å være relativt tom. I en av skuffene ved sengen finner imidlertid Sophie Calle en annen notatbok. I denne andre notatboken finner blant annet Calle et

kjærlighetstelegram som hun siterer fra som en del av sin rapport. Kjærlighetstelegrammets sentimentale retorikk virker komisk og malplassert i konteksten av Sophie Calles kliniske rapporter: ”’I kiss you very tenderly because you love when I do that and so do I.’”²⁰⁰ Ingenting unnslipper Calles rapport, ikke en gang en truse med et brukt bind Calle finner i badekaret, som hun selvfølgelig også fotograferer. Den andre dagen Sophie Calle har ansvar for rom 30 finner og leser Calle dagboken til Patricia M som viser seg å være navnet på en av de to gjestene på det aktuelle hotellrommet. Gjennom denne finner Sophie Calle blant annet ut at Patricia M har to barn, en sønn og en datter, at hun er medlem av en sportsklubb og for øvrig lister Calle opp diverse trivielle opplysninger om hva som har foregått i livet til Patricia M. Calle finner også et brev fra det som må være Patricia M’s mor inne i dagboken, hvor moren klager over at hun ikke ser datteren ofte nok og at datteren må satse mer på karrieren. Etter å ha brukt dagen på å lese gjennom dagbøker og personlige brev, avslutter Calle ironisk nok: ”In the bathroom, I cover up the dirty underwear hanging from the bidet with a towel.”²⁰¹ Dagen etter åpner mannen til

Patricia M døren når Sophie Calle skal inn, Calle blander inn en personlig kommentar: ”Fabrice in the flesh? For the first time, I imagine for a few seconds a patron taking an interest in my plight as a chambermaid and telling me to drop everything and go away with him, to Paris perhaps.”

Allerede i neste setning fortsetter Calle saklig: ”I notice that they drank the tea but ate

nothing.”²⁰² Som i Suite Vénitienne veksler også teksten i The Hotel mellom det nøytralt beskrivende og mellom innspill av mer subjektiv karakter. Ellers noterer Calle seg at paret har kjøpt en masse postkort med malerier av Bellini og Veronese, Calle leser kjærlighetsbrevet på nytt. Dagen etter reiser paret: ”Friday 27, 10:20 A.M. The Suitcases of Room 30 have been put out in the hallway.

They are leaving. I walk past them carrying my broom and my pail. The man stops me; he says,

’Thank you, this is from the whole floor,” takes my hand and slips 33.50 francs into it.”²⁰³

Fotografiene som skal autensitere Calles rapporter fra rom 30 fremstiller blant annet en uoppredd dobbeltseng hvor noen har sovet på hver side, et nattbord overfylt av diverse bøker, ti cigarillos på et bord, en truse med et brukt bind i badekaret og en dongeribukse som henger over en stol blant annet (fig. 45). The Hotel kan med fotografiene og tekstene se ut som et prosjekt hvor Sophie Calle bare har holdt seg til det som faktisk har utspilt seg, men det er nettopp i forbindelse

200 DG, s. 166

201 DG, s. 168

202 DG, s. 168

203 DG, s. 168

med dette prosjektet at Calle påpeker at et av hotellrommene er resultatet av hennes egen fantasi om hva hun selv hadde ønsket å finne.²⁰⁴