Sophie Calle og Maria Turner

on the history of the Western by a 20-watt bulb. Inevitably, during my journey I went to the WC. I had taken my Walkman and, Working overtime, even Wagner’s Walkyrie, a computer to surf the World Wide Web, Works on the photographers Weegee and William Wegman, and writings by Walt Whitman.”²⁵²

Fotografiet som dokumenterer prosjektet er et fotografi tatt av en masse gjenstander på et bord inne i en tokupé. Fotografiet i W for Weekend in Wallonia er ment å fungere på samme måte som i The Hotel som en slags spor, eller bevis på at Calle faktisk har gjennomført alt som listes opp i teksten (fig. 54). Vi kan se en Walkman, en liten Whiskey-flaske, pc’en Calle har surfet på World Wide Web med og en cd med Wagners Walkyrie. W for Weekend in Wallonia er det eneste

Mariaprosjektet hvor Calle gjennomfører handlinger over et lengre tidsrom knyttet til en enkelt bokstav istedenfor å iscenesette en situasjon.

oppgaven. Jeg vil foreta en kort gjennomgang av disse to prosjektene i det følgende for å videre kommentere overføringene mellom Sophie Calle og Maria Turner.

I prosjektet The Birthday Ceremony inviterte Calle et visst antall gjester til bursdagen sin fra 1980 – 1993. Antallet gjester skulle tilsvare antall år Calle fylte, og på hver bursdag var en fremmed person invitert. Dokumentasjonen av The Birthday Ceremony består av vitrineskap med bursdagsgavene Sophie Calle mottok de årene prosjektet ble gjennomført (fig. 55). The Wardrobe kan sies å være en omvendt variant av samme konsept, hvor Calle sendte en julegave til en fremmed mann hvert år for en kortere periode (1985-1992). Dokumentasjonen i dette prosjektet består av fotografier av gavene Calle sendte (fig. 56). Begge disse prosjektene kan virke nært beslektet med Mariaprosjektene, men når man ser og leser Calles dokumentasjon av disse prosjektene i form av foto, tekst og installasjoner, blir det tydelig at det ligger mer i disse

prosjektene enn i de flatere og mer ironiske Mariaprosjektene. Kort oppsummert er The Birthday Ceremony et prosjekt som omhandler bekreftelse (”On my birthday I always worry that people will forget me.”²⁵⁸), samtidig som vitrineskapene med gaver fra Calles venner og bekjente tegner opp portrett av Calle gjennom øynene til hennes bekjentskapskrets.The Wardrobe fungerer på et annet nivå, som et eksperiment med hvordan man kan påvirke andre. Vil mannen kjøpe andre klær basert på Calles innspill?²⁵⁹

Den rettede utgaven av sidene som omhandler Maria Turner fra Leviathan inkludert i DG er interessant for å se nærmere på utvekslingene mellom den fiktive Maria Turner og Sophie Calle. Ved at Calle velger å inkludere og rette på romansidene i forhold til egen biografi, gir hun seg selv muligheten til å korrigere Austers kommentarer omkring det som i utgangspunktet var sine egne prosjekter. Ofte kommenterer Calle at Austers beskrivelser er ”excessive”, eller ”over the top”. Flere steder er Austers tekst overstrøket av Calle. Rettelsene Calle har gjennomført på Austers roman mer enn antyder Austers overdrivelse av Calles vilje til å underlegge seg reglene.

Maria Turner og hennes prosjekter blir flate i forhold til hva gjelder Calles prosjekter, fordi Auster når han har forfattet disse prosjektene har fokusert på regelspillet og ikke observasjonen av relasjoner mellom mennesker, eller mellom mennesker og objekter, som ofte er der i Calles prosjekter. Mariaprosjektene er morsomme, men absurde. Uten å kjenne til bakgrunnen med utvekslingen mellom Auster og Calle via Leviathan, ville prosjektene fremstå som innholdsløse.

258 DG, s.196/197

259 Et prosjekt som i Austers roman ikke er nevnt i sammenheng med disse prosjektene, men som like gjerne kunne vært det er The Striptease hvor Sophie Calle tar jobb som stripper for en kortere periode og utfordrer ikke bare egne grenser, men også det mannlige blikk (fig. 57). The Striptease er etter min mening det prosjektet inkludert i DG hvor Sophie Calle til det mest ekstreme viser viljen til å etterfølge en regel – men hvor hun kanskje mister en del av de interessante psykologiske aspektene og mellommenneskelige relasjonene som ellers er viktige bestanddeler i hennes arbeider.

Det mest interessante med Mariaprosjektene er ikke nøyaktig hvordan de ble gjennomført, men det konseptuelle utgangspunktet: Sophie Calle forsøker å bringe seg selv og sin litterære

dobbeltgjenger sammen til en enhet. Gjennomføringen viser noen av vanskelighetene med å skulle gjøre dette. At det er konseptet som er det mest sentrale også for Calle i gjennomføringen har hun selv kommentert: ”’Es geht in der Arbeit mit Paul Auster nicht um die Materiellen Aspekt von Kunstwerken’, erklärt sie, ’sondern um die Idee, einem Roman so zu gehorchen wie dem eigenen Shicksaal.’”²⁶⁰

Sophie Calle møter Austers overdrevne beskrivelser av Maria Turner med en stor dose humor og ironi i sin gjennomføring av Mariaprosjektene. I innledningen til Mariaprosjektene skriver Calle om hvordan Auster påtvinger Maria handlinger: ”The author imposes on his creature…”. Videre skildrer Calle hvordan hun selv skal underlegge seg manusets bokstaver: ”I did as she does.” Calles lakoniske sluttkommentaren utviser ironi over Austers regelsett, og valget av dyr og dyrelyder i BB og den underlige iscenesettelsen fører nesten til en ironisk parodi over Austers manus, ironi er det kanskje også når Calle under bokstaven W slavisk følger ordboken.

Det kan virke som om Sophie Calle vegrer seg for å bli som Maria, eventuelt utfordrer forholdet mellom romankarakteren og seg selv. Dette inntrykket forsterkes av at flere av Mariaprosjektene inneholder indirekte referanser til Calles egen kunstneriske produksjon. Det ligger koder i

Mariaprosjektene som man bare kan lese gjennom en viss kjennskap til Sophie Calle. Blant annet putter Calle inn desserten ”young girls dream” i den kromatiske dietten, denne desserten er avfotografert som en del av Autobiographical Stories. For øvrig er alle stedene Calle har valgt for gjennomføringen av Bokstavdagprosjektene knyttet til ett eller flere av Calles egne kunstneriske prosjekter: sengen i BB (The Sleepers), graven i Calle & Calle (The Graves) og togkupeen (Anatoli).

Både sengen, kirkegården og toget kan sies å være en form for transitsteder, steder som ikke skaper illusjonen av nærvær, men hvor nettopp fravær er sentralt. Sengen representerer fravær gjennom drømmer og seksualitet, kirkegården representerer fravær gjennom døden, mens

togvognen representerer fravær gjennom reise. I Calles egne prosjekter forsterker bruken av disse stedene Calles evne til å kartlegge det fraværende – i Mariaprosjektene forsvinner disse stedenes metaforiske kvaliteter fordi spillereglene Calle etterlever er for endimensjonale. Generelt kan man si at mye av det som vanligvis kjennetegner Calles prosjekter, (det subjektive/psykologiske aspektet ved undersøkelsen av mellommenneskelige relasjoner,) faller bort i Mariaprosjektene.

Yve-Alain Bois gav følgende karakteristikk av Mariaprosjektene i sin anmeldelse av DG:

”Auster had ’Maria’ go through ’chromatic diets’ (she would eat all orange items in one week, all red or white or green the next, etc.), or spend certain days under the spell of a particular letter of the alphabet. In

260 Robert Fleck, “Sophie Calle: Alltagsgeschichte wird zum Fotoroman”, Art 7/99, s. 65

the Violette Book she scrupulously records her version of these projects – but the reader is relieved, after this brief introductory section, to be led into Calle’s own turf.”²⁶¹

Jeg vil kanskje si det er en overdrivelse å si at man blir lettet over å kunne gå over til lesningen av Calles selvstendige prosjekter når man har lest del 1 av DG. Calles dager som Maria Turner er tross alt et interessant eksperiment med å bringe litteratur og virkelighet sammen, eller også et eksperiment med å bryte ned grensene mellom kunstfeltet og det litterære felt. Via

gjennomføringen, dokumentasjonen og utgivelsen av DG er Maria Turner og Paul Austers roman for blitt en viktig del av Sophie Calles historie, og et av Calles mest omtalte prosjekter.

Men, som Calle selv konkluderer: ”Novels are all very well, but not necessarily so very delectable if you live them to the letter.” På tross av denne konklusjonen gjør Sophie Calle et forsøk

nummer to på å bli en levende romankarakter idet hun til slutt får Paul Auster til å avlevere manuskriptet The Gotham Handbook.