Sluttspill

because at one point Paul leans over to me, speaking softly as if at a patient’s bedside: ’It’s over, Sophie. …It’s over. You can stop smiling for now.’”²⁹⁰ Pliktoppfyllende oppsummerer Calle:

Results of the operation: 125 smiles given for 72 received 22 sandwiches accepted for 10 refused

8 packs of cigarettes accepted for 0 refused 154 minutes of conversation²⁹¹

GH avsluttes med et fotografi av Sophie Calles munn, ikke lenger smilende (fig. 68). Game over.

relativt trygg forfatterrolle på tross av at han dikter inn hendelser fra eget liv, skaper Sophie Calle situasjoner hvor hun av og til må spille ut roller som innebærer en viss risiko. Hennes

kunstneriske prosjekter danner en relasjon mellom Calle og de involverte som gjør at hun i flere tilfeller lar seg styre av andre. I flere prosjekter oppretter Sophie Calle et grensesnitt mellom seg selv og de involverte, hvor andres ideer og infall er avgjørende for Calles historie. Denne

utvekslingen har vært en sentral del av Calles arbeider helt siden hun gjennomførte To Follow… i 1979: ”It was a way of getting about, using others’ ideas and itineraries” (kapittel 3). Dette er fortsatt en viktig del av Calles kunstneriske produksjon: eksempelvis lot Calle i forbindelse med en retrospektiv utstilling i London for et par år tilbake publikum komme med forslag til hva hun skulle gjøre. Prosessen i gjennomføringen av prosjektet og tilfeldighetene som oppstår underveis som følge av reglene Calle spiller ut, blir en viktig del av hennes kunstneriske produksjon. Sophie Calles regelspill gir rom for, og er avhengig av, andres interaksjon som påvirker Calle og dermed også prosjektet. Paul Austers romankarakter reddes når de går inn i en form for relasjon – slik demonstrerer både Calles kunstneriske prosjekter og Austers romaner subjektet som gitt av sine omgivelser, som grunnleggende intersubjektivt. Både Austers romaner og Calles kunstneriske prosjekter illustrerer på hver sin måte hvordan vi alle, hele tiden, betyr og forandres ut fra det som omgir oss. Sophie Calles kunstneriske prosjekter viser dette til det ekstreme gjennom den tekstlige selviscenesettelsen hvor leseren får ta del i Calles tanker omkring hvordan det som har utspilt seg har virket på henne.

Det er vanskelig å skulle oppsummere i korte trekk tematikken hos Paul Auster og Sophie Calle. Jeg har vært inne på at tilfeldigheter, prosess, regelspill og selviscenesettelse utgjør viktige deler av deres produksjon. Et uttrykk jeg har tenkt på helt siden jeg første gang møtte på Sophie Calles prosjekter, og som kanskje er det mest dekkende for hva de to bedriver, er

”fraværsestetikk”. Både hos Auster og Calle er detektivrollen sentral. Austers romankarakterer befinner seg ofte i en slags krise hvor de må finne ut av seg selv eller andre gjennom en

detektivisk kartlegging. Sophie Calle benytter seg av detektivens metode når hun overvåker og dokumenterer gjennom fotografi og notater sin egen eller andres virkelighet. Felles for Auster og Calle er det at den detektiviske kartleggingen aldri fører frem til noen endelige svar. Detektivens rolle, som er å finne en sannhet, en konstant som det går an å forholde seg til, blir av Auster og Calle brukt nettopp for å avvise muligheten av en sannhet, og vise åpenheten i subjektet og åpenheten i de historiene vi har om vår egen virkelighet. Slik jobber de med uttrykk som svever mellom et nærvær og et fravær. Barbara Heinrich har i katalogessayet til Die Wahren Geschichten der Sophie Calle kalt det Sophie Calle bedriver for ”Annäherung”, ²⁹³ Calle leter ikke etter klare svar,

293 Barbara Heinrich, Die Wahren Geschichten der Sophie Calle, Museum Friedericanium, 1998

hun forsøker å nærme seg noe i sine undersøkelser, kanskje uten at vi kan si eksakt hva. Renko Heuer konkluderer i sitt essay om Auster og Calle: ”Maybe ’gaps’ is the keyword to all this

’double game’ […]”²⁹⁴ Nettopp mellomrommene og usikkerheten som skapes i Auster og Calles produksjon er ”sannhetens fotavtrykk” slik Luc Sante beskriver det i Parkett.²⁹⁵ I forsøket på å vise avstanden mellom subjektet og det som blir sagt, eller vanskeligheten av å fortelle en riktig historie (slik eks. Aaron opplever det i Leviathan) har Sophie Calle et viktig fortrinn fremfor Auster, og det er fotografiet. Fotografiet blir som jeg har beskrevet hos Calle brukt som et spor, eller tvetydig bevis. Fotografiet tillater et mellomrom mellom Calles tekst og det visuelle, og dette gir leseren spillerom. Fotografiene hos Calle er fragmentariske og vage. Sammen med

dagboksaktige tekstpartier kan man si at disse to elementene sammen spiller på våre minner, på minners fiksjonalitet. Minner er jo ikke annet enn konstruerte historier? Utfordringen av vår virkelighetsoppfattelse forsterkes i Calles prosjekter når vi vet at faktiske hendelser hos Calle blandes sammen med det hun skulle ønske hadde skjedd. Hun lar fiksjonsstyrte elementer gripe inn i forestillingen om en rent ”virkelig” virkelighet, mens Auster slipper selvbiografiske

elementer inn i tekstens rent ”litterære rom”. Paul Auster utfordrer tanker om litteratur og fiksjonalitet, mens Sophie Calle mer direkte konfronterer leseren med fiksjonaliteten av egne minner og dermed fiksjonaliteteten av ethvert virkelighetsbilde.

Mariaprosjektene og Gotham Handbook fra DG kan sees på som humoristiske innspill til Sophie Calles egen kunstneriske produksjon. På samme tid er imidlertid disse prosjektene på et konseptuelt plan også interessante forsøk på å bryte ned grensene mellom kunstfeltet og det litterære feltet. Ikke minst er Mariaprosjektene og Gotham Handbook interessante forsøk på å utfordre kunstnerrollen og forfatterrollen, hvor Sophie Calle i de Auster-intierte prosjektene opptrer som funksjon av teksten. Det kan virke som om grensene brytes ned mellom det litterære felt og kunstfeltet i disse prosjektene. Spørsmålet er om dette virkelig er tilfelle.

294 Renko Heuer, Deciphering the interplay of Paul Auster and Sophie Calle, http://www.babble.plus.com/paulauster/renko.htm

295 Luc Sante, ”Sophie Calles Uncertainty Principle”, Parkett #36, 1993, s. 78