• No results found

The Address Book - Portrait in Absentia

In document 4. Å gjøre seg selv til objekt (sider 76-79)

4. Å gjøre seg selv til objekt

4.4 The Address Book - Portrait in Absentia

med dette prosjektet at Calle påpeker at et av hotellrommene er resultatet av hennes egen fantasi om hva hun selv hadde ønsket å finne.204

prosjekt er naturlig nok det tilgjengelige fotografiske og tekstlige materialet svært begrenset. Det eneste man har tilgang til av prosjektet i dag, er Calles oppsummerende gjengivelse av prosjektet i DG. Presentasjonen av The Address Book i DG åpner med et fotografi av en adressebok som ligger på bakken (fig. 46). På samme måte som i To Follow…, Suite Vénitienne og The Hotel

behandler Sophie Calle fotografiet også her som et medium som fungerer som et slags spor eller bevis på det som skal ha utspilt seg. Etter fotografiet av adresseboken følger Calles

oppsummering av innholdet i adresseboken:

”In this thick, faded hardback notebook with torn red binding and a black spine, measuring fifteen by twelve centimetres, there were 408 names, distributed as follows: 25 A, 63 B, 35 C, 38 D, 6 E, 22 F, 18 G, 3 H, 6 I, 5 J, 14 K, 28 L, 42 M, 8 N, 10 O, 21 P, 13 R, 19 S, 13 T, 1 U, 12 Y, 3 W, 3 Z.”209

I tillegg til å liste opp hvor mange navn som befinner seg bak hver bokstav i adresseboken, noterer Calle seg også hvilke og hvor mange forskjellige land personene i adresseboken kommer fra. Sophie Calle merker seg også at eieren av adresseboken hele tiden har fylt inn med rød penn dersom noen var gått bort av bekjentskapene på listen. Hun oppsøker til og med en skriftforsker for å få ham til å uttale seg om eieren av adresseboken: ”The graphologist I consulted saw the author of this writing as an intelligent, highly educated, and well-structured person with a dry, sharp sense of humor.”210 Calle undersøker alle tegn hun finner i adresseboken.

Den neste siden med dokumentasjonen av The Address Book i DG består av en foto-kopi av det som antageligvis var den første avis-siden fra trykkingen av prosjektet i avisen Liberation.

Fotografiet på denne avissiden er av en statue av to personer kledd i kappe, den ene lener seg mot den andre, den ene personen er uten ansikt, vi ser bare en skygge inne i kappen (fig. 47).

Dette fotografiet kan sees på som en kommentar til The Address Book – vi ser bare konturene av Pierre D. På de følgende to sidene i DG har Calle laget en oppsummering av hva hun lærte av diverse faktaopplysninger om mannen bak adresseboken. Som en innledning til beskrivelsene kommenterer Calle: ”My investigation lasted twenty-eight days (and gave rise to twenty-eight daily articles). Right from the first descriptions, I found myself liking him.”211 Det man oppdager som leser av Calles korte oppsummering, er hvor lite som skal til før det begynner å tegne seg et bilde av en person. Man kan ikke unngå som leser å skape seg et bilde av denne Pierre D. på tross av at vi ikke presenteres for en eneste uttalelse fra ham selv, eller får se noe fotografi av ham. The Address Book er et prosjekt som viser oss hvordan vi leser verden rundt oss. For å gi et videre inntrykk av prosjektet vil jeg kort sitere noen passasjer:

209 DG, s. 189

210 DG, s. 189

211 DG, s. 191

”A man who never says, ’Yes, okay’, but ’with pleasure, I’m honored’, with courtesy, lots of affectation, bowing and scraping, but funny, very funny, with a particular inflexion of the voice, a kind of controlled incongruity, verging on mannerism, with the flowers of rhetoric, the tone rising and falling.”212

”[…] a pinball wizard, who looks out of place in a nightclub, who wears sagging clothes, who overdoes things: oversize jackets, checked trousers,; who is like someone out of a childrens book who is both candid and learned […]”213

” A man at home as a fruitcake, organized in his solitude. Mysterious. Someone who would be capable of disappearing without trace.”214

Bildet man sitter igjen med av Pierre D. som person etter å ha lest Sophie Calles forkortede versjon av The Address Book, er paradoksalt nok tydeligere enn bildet en sitter igjen med av Henri B. fra Suite Vénitienne. Calle påstår i The Address Book at hun gikk så langt som til å misunne livet til en mann hun aldri hadde møtt: ”I could almost say that I knew him well. I had left my home to move into a more anonymous place so I could immerse myself more radically in his life and habits. I had stopped seeing my friends the better to devote myself to his – whom I envied him, in fact.”215

Som jeg nevnte innledningsvis, resulterte Pierre D.’s reaksjon i at Sophie Calle blir forbudt å siden skulle utgi prosjektet i sin helhet i bokform. Som en siste finale på

dokumentasjonen av The Address Book i DG inkluderer Calle derfor sin kontrakt med forlaget (Violette Editions) angående beskyttelse av privatpersoner:

”That is why, for legal reasons, and because ’…the Author hereby warrants to the Publisher that the work does not violate or infringe…any duty to respect of privacy and is not defamatory or otherwise

unlawful…and shall idemnify the Publisher against all actions, suits, proceedings, claims, demands, loss of profits and costs…directly occasioned to the Publisher in consequence of any breach of this warranty…’

that the full story of The Address Book is missing from this publication.”216

Ved siden av den avsluttende teksten fra The Address Book i DG, er det gjengitt en kopi av avissiden fra den siste artikkelen trykket i Liberation i forbindelse med prosjektet. Fotografiet på denne avissiden fremstiller ikke noe bestemt, men ser heller ut som et fotografi som kunne vært tatt ut av et bilvindu fra en bil i bevelgelse, alt vi ser er noen utflytende flekker. En dobbeltside med et fotografi av en bunke med Liberation får avrunde presentasjonen av The Address Book i DG, disse avisene er sikkert ment å være et bilde på de 28 avisutgavene med artiklene som nå er klausulert av Sophie Calles offer (fig. 48).

212 DG, s. 191

213 DG, s. 191

214 DG, s. 191

215 DG, s. 192

216 DG, s. 192

In document 4. Å gjøre seg selv til objekt (sider 76-79)