Som det kom fram i forrige kapittel har båten i graven blitt tolket i lys av en rekke forskjellige modeller gjennom tiden. I Norge har tolkningene av båtgravene, fra tidig forskning og frem til i dag, hovedsakelig vært preget av forestillinger om hvilken rolle båten i graven har spilt i dødsrikeforestillingene, der den mest utbredte teorien var at fartøyet hadde fungerte som et transportmiddel for den døde i sin reise til dødsriket. Selv om dette har vært diskutert av både Montelius (1885) og Stjerna (1905), ble reisetolkningen aldri like utbredt i det svenske forskermiljøet som i Norge, da Lindqvist (1920, 1921, og 1958) og andre svenske forskere rettet sterk kritikk mot denne tolkningen. I Sverige var tanken om haugbu utbredt, hvor båten i graven heller ble sett på som utrykk for et redskap den gravlagte hadde bruk for i livet etter døden. I de siste tiårene har båten i graven blant annet blitt assosiert med fruktbarhetsguder etter publiseringen av Müller-Willes (1970) monografi (Nilsen 1997b:49).
Ser en bort i fra de som har tolket båten på lik linje med annet gravgods, er et fellespunkt for alle disse forskerne at båten har blitt trukket ut i fra graven, og gjort til gjenstand for egen tolkning, mens kontekst og annet gravgods har vært av mindre interesse. Båten i stor grad stått i senter for tolkninger, med det resultat at båt i en grav har blitt behandlet som noe unikt eller spesielt. Likevel virker det ikke som at det var båtens praktiske funksjon som har vært interessant, men de religiøse og symbolske tankene som fartøyet representerer. Grunnen til dette kan muligens være fordi fartøyet i graven har gitt forskere et felles utgangspunkt for diskusjon omkring datidens religiøse forestillingsverden og hva gravskikken representerer, noe som kanskje har vært mer problematisk i graver uten båt. Generelt sett har det blitt antatt at båten må ha hatt en spesiell betydning, eller dypere mening.
I tolkningene av gravskikken har båten primært fungert som et «vindu» til samfunnets hinsidestro, mens fartøyets rolle og betydning for en kystbasert befolkning sjeldent har blitt diskutert i relasjon til båtgravene. Selv om at båten utvilsomt har hatt religiøse og symbolske funksjoner i gravkonteksten vil jeg likevel hevde gravskikken også kan fungere som utgangspunkt for videre diskusjon av fartøyets rolle i jernaldersamfunnet, ikke bare som et element i et overgangsrituale, men som et viktig redskap i et kystbasert samfunn. Av den grunn tenker jeg det kan være fruktbart med en alternativ teoretisk tilnærming til båtgraver, hvor materiell kultur diskuteres først å fremst ut i fra sin praktiske funksjon, og ikke bare fokuserer på de symbolske rollene båtene eventuelt måtte tildeles.
25 3.1.1 Båten som «ting»
Min hypotese er at fartøyet i graven ikke nødvendigvis bare kan gi et innsyn hinsidestro og forestillinger om døden, men også fungere som en indikasjon på båtens rolle i jernaldersamfunnet. I Nilsens (1997b:68-70) kritiske vurdering av båtgravgravskikken, hvor gravgodset ble sammenlignet med graver uten båt fra Midt-Norge, kom hun fram til at graver med båt ikke nødvendigvis var statussymboler i seg selv. Hvis dette var tilfellet, ville båtgravene ha bestått av flere artefakttyper og prestisjegjenstander. Hun konkluderte med at den eneste forskjellen på graver med båt og fravær av båt, var tilstedeværelsen av en båt i graven. Ellers var gravene gjennomgående likt utstyrt. Når det gjelder de nordnorske båtgravene mener jeg at denne konklusjonen også er treffende, hvor både «rike» og «fattige» graver med båt har blitt dokumentert. Poenget er at gravskikken ikke bare trenger å representere de øverste sosiale klassene som lenge har dominert tolkningen av båtgravene, men at et folk som i stor grad livnærte seg av havets ressurser også benyttet seg av båt som gravgods. For kystbefolkningen var båten også et dagligdags arbeidsredskap, og nødvendigvis ikke et prestisjeobjekt.
Da båten i graven i større grad kan tolkes som en bruksgjenstand danner det seg en ny
«tolknings-arena» for båtens rolle i datidens samfunn. Ved å legge religiøse og symbolske tolkninger litt til siden, og heller se på fartøyet som en del av gravgodset, kan studier av gravskikken åpne opp for nye muligheter til diskusjon av dynamikken/forholdet mellom båten og mennesker. For å kunne gjøre dette er vi nødt til å bevege oss bort fra oppfatningen av at båten i graven bare har vært et symbolsk objekt som primært representerer kulturens forestillinger om døden, og heller vende tilbake til de opprinnelige funksjonene til fartøyet. Det må bemerkes at jeg ikke forkaster båtens religiøse kommunikative og representative rolle i gravskikken. Samfunnets hinsidestro og forestillingsverden har selvfølgelig vært en sentral årsak til at båter har fulgt med i graven, men vi må også huske at fartøyets primære funksjon ikke har vært å fungere som et religiøst symbol.
Som påpekt av Olsen (2010:152-153) i sin kritiske diskusjon av arkeologiens holdning til materiell kultur virker det nesten som at de fleste materielle studiene av båtgraver har glemt båtens opprinnelige egenskaper og funksjon, nemlig å fungere som en båt. Det jeg vil fram til er at hvis vi isolerer fartøyet som et objekt, og ikke bare som et element i et overgangsritual, kan de materielle og praktiske egenskapene fremheves. Som nevnt ovenfor har flere forskere påpekt at båten i graven var ment som et transportmiddel for den døde til et slags dødsrike.
26 Avhengig av hvordan datidens samfunn så for seg denne reisen kan det argumenteres for at i tillegg til den symbolske funksjonen kan båtens maritime egenskaper og konstruksjon muligens vært en faktor i gravskikken. Hvis denne reisen ble oppfattet som lang eller farefull kan de maritime egenskapene til båten ha hatt betydning. Her mener jeg det kan være fruktbart å diskutere båtenes sjøgående egenskaper.
Det har vært hevdet av Niels Bonde og Frans-Arne Stylegar (2009:162) at f. eks. Oseberg, Gokstad- og Tune-skipet ble gravlagt som sjødyktige fartøy. Rekonstruksjoner av Osebergskipet har imidlertid antydet at fartøyet i realiteten kan ha hatt langt dårligere maritime egenskaper enn antatt. I tillegg har skipets praktfulle utforming blitt sett på som en indikasjon at dette var et skip bygget for gravleggingen, og aldri var ment som et praktisk redskap (Bill 2010:30-31). Osebergskipets sjødyktighet har imidlertid vært mye opp for debatt (Se Bill 2010, Ingstad 1995, Shetelig 1917b og Paasche et al. 2007). Christian Rodum (2013:28) har blant annet påpekt at dersom fartøyet kun ble bygget med hensikt å bli brukt i gravlegging eller ofring hadde man neppe brydd seg med å legge inn tetningsmateriale i båten eller skipet hvis det aldri skulle til sjøs. Alternativt kan fartøyets sjødyktighet likevel ha blitt oppfattet som en nødvendighet, selv i gravkonteksten, for at den dødes ferd skulle være forsvarlig. Går en dermed ut i fra at de fleste båtene i graven har vært sjødyktige på et tidspunkt kan en nærmere undersøkelse av fartøyenes konstruksjon og dimensjoner potensielt utlede hvilke praktiske funksjoner fartøyene hadde da de var i bruk, f. eks. om de var brukt til transport, fiske, fangst osv. Videre kan dette gi oss bedre innsikt i forholdet/dynamikken mellom båter og mennesker i det nordnorske jernaldersamfunnet. Dette vil jeg kommet tilbake til i kapittel 6.2.
Olsens (2010) perspektiv på materiell kultur, ofte omtalt som den «materielle vendingen», henter mye fra blant annet fenomenologi og Actor-Network Theory (ATN), hvor særlig sistnevnte perspektiv vil være relevant for min avhandling. Her hevdes det at blant annet teknologi og redskaper ikke har fungert som et «ekstra» element til samfunnet, det vil si noe som kan behandles separat fra det sosiale miljøet. Et samfunn er heller ikke i seg selv en overordnet struktur som alle hendelser og handlinger tar utgangspunkt i. Olsen påpeker blant annet at en båt i likhet med andre gjenstander har egne nonverbale kvaliteter og er involvert i deres egne materielle og historiske prosesser som ikke kan avdekkes med mindre deres integritet utforskes. I følge ATN består et samfunn av flerfoldige komplekse forhold mellom mennesker og ting (Olsen 2010:138-139,172-173).
27 I likhet med annen materiell kultur har også båten vært en del av et større kulturelt nettverk av relasjoner sammen med menneskene. Båten har i stor grad fungert som en kobling mellom mange forhold i et samfunn. Eksempler på dette er hvordan fartøyet gir fiskeren muligheten til å fiske på havet, selge fangst ved handelsteder, transport av varer, og fungere i handelsrelasjoner, osv. Selv når båten har blitt tatt ut fra den originale kontekstuelle settingen og satt inn i en annen, vil fartøyet enda beholde mye av den opprinnelige integriteten (Olsen 2010:156). Med andre ord vil en båt være en båt selv om fartøyet har vært tildelt religiøse eller symbolske funksjoner i en begravelse. Jeg vil derfor i denne avhandlingen tilnærme meg båtgravskikken fra et alternativt perspektiv, hvor formålet er å legge mindre vekt på den religiøse meningen bak fartøyet, og i større grad fokusere på båten i graven som «ting».