Sydde båter i båtgraver

Sammenlignet med klinkbygde fartøy hvor bordgangene har vært sammenføyd med båtsøm av jern, er sydde båter sjeldne. Per dags dato er det bare tre arkeologisk dokumenterte båtgraver som har inneholdt fartøy konstruert uten båtsøm av jern; båtgraven fra Kveøy (båt nr. 2), Øksnes Prestegård (båt nr. 5), og den nylig utgravde båtgraven på Hillesøy i Tromsø kommune (Se Niemi 2018). Sydde fartøy vil være langt vanskeligere å etterspore i en arkeologisk kontekst.

Dette fører dessverre til at rent sydde båter vil være underrepresentert i båtgravene fra Nord-Norge. Jeg vil ikke se bort ifra at et betydelig antall sydde fartøy har vært lagt ned i graver, men ikke blitt oppdaget siden bevaringsforholdene i Nord-Norge er relativt dårlige for treverk.

Innledningsvis vil jeg påpeke at båtgraven fra Kveøy ikke vil inkluderes i debatten om båtens rolle i den nordnorske jernalderen ettersom denne dateres til bronsealderen.

46 Hillesøy, Tromsø kommune

Et av fartøyene fullstendig sammenføyd med syteknikk funnet i en båtgrav ble utgravd sommeren 2017 på Hillesøy, nordøst for Brensholmen i Tromsø kommune. Her var det ingen spor etter båtsøm av jern, men det ble påvist seks hull med trerester i huden. To av dem ble funnet på hver sin side av bandet under tofta; en i bandet som lå under bekkenet, og en i antatt band. Med en diameter på 3-4 centimeter dreier det seg neppe om treplugger anvendt for å fiksere sømmen i sydde båter, men heller trenagler. I dette tilfellet var det trolig gjort for å feste bandene i huden. Bordgangene har derfor mest sannsynlig vært sydd, enten festet med dyresener eller vidjer/rotteger (Niemi 2018:21). Liggende i fartøyet, på 4,8 meter i lengde, og 1,2 meter i bredde, ble det funnet et skjelett av en mannsperson, i tillegg til et par årer. Båten, datert til omtrentlig 770-830 AD, skal også ha hatt tydelig markert kjøl og esinger (skvettbord), noe som tyder at denne har vært anvendt på havet som robåt (Niemi 2018:22-26, 41-43).

Den avdødes etniske bakgrunn har vært problematisk å tyde ettersom gravgodset inneholdt elementer som kunne knyttes til både samisk og norrøn kultur. I tillegg til sverd og øks ble det funnet bjørneklør, og en gjenstand av jern som så langt har blitt tolket som et mulig bjørnespyd.

Med hensyn til gravgodset har det blitt foreslått at den gravlagte har vær en fri mann som rådde over eiendom og/eller annen betydelig kapital, og da hatt en relativt høy status. Forekomsten av bjørneklør, bjørnefell og bjørnespyd kan imidlertid komplisere tolkningen da bjørnejakt først og fremst assosieres med samene. Gjenstandene kan likevel være et utrykk for at mannen hadde en sentral rolle i transaksjonen av slike produkter. Alternativt har det blitt foreslått at bjørnefellen og bjørnespydet markerte en inklusjon i samenes bjørnejakt, og dermed var en manifestasjon av mannens gode egenskaper som alliansebygger ovenfor en samisk elite. Denne sydde båten kan derfor indikere tette band med samiske samfunn (Niemi 2018:49-52).

Under utgravningen av denne båtgraven ble det oppdaget ytterligere en båtgrav like ved. Denne vil ikke undersøkes før feltsesongen 2018, men hvis det viser seg at denne også vært har fullstendig sydd vil Hillesøy-området være et meget interessant område for fremtidige undersøkelser.

47 Øksnes Prestegård, Øksnes kommune (båt nr. 5)

Under torvstikking ble det på høstparten i 1934 ved Øksnes prestegård i Øksnes kommune funnet rester etter en båt.

Funnet ble straks meldt inn til museet, men siden det enda ikke var tilsatt en arkeolog ved museet, reiste konservator T. Soot-Ryen i 1934 ut for å gjennomføre utgravingen.

Båten som hadde medfulgt i graven ble innledningsvis sammenlignet med andre båtgraver fra resten av landet, men var litt utenom det vanlige. Først og fremst var funnforholdene såpass optimale at treverket var bevart til den grad at enkelte av bordgangene kunne identifiseres (Se Figur 8). I motsetning til de fleste andre båter funnet til da bordene ikke var samlet med båtsøm av jern. I stedet ble det funnet dyresener som kan ha blitt brukt til å sy bordene

sammen, noe Soot-Ryen mente kunne indikere en blanding av norrøne og samiske båtbyggertradisjoner. Selve gravhaugen var dessuten også plassert i et myrområde, som Soot-Ryen også beskrev som uvanlig. Båtgraver i myr er riktignok ikke et ukjent fenomen, men etter min kunnskap å bedømme er Øksnesbåten den eneste kjente båtgrav i myr i Nord-Norge. Som nevnt ovenfor ble Bårsetbåten på Kvaløya i Troms også funnet i myr, men kan ikke defineres som en båtgrav siden det ikke ble funnet noen spor etter begravelse (Gjessing 1941:37-47, Soot-Ryen 1934:1-2, I-IV).

På grunn av bruk av syteknikk med dyresener og trenagler har fartøyet, som er fra 8-900-tallet, og estimert 8-10 meter langt, blitt tolket som en båt bygget av samer for norrøne kjøpere eller oppdragsgivere (Myklevold 2010:16, Westerdahl 2010b:61-63). Denne tolkningen har Pedersen (2002:86) ment nødvendigvis ikke har stemt ettersom senere undersøkelser har vist at båten har vært sydd med furutæger og ikke dyresener. Bruk av furutæger, i tillegg til en rekke andre «typisk norrøne» båtteknologiske trekk, eksempelvis syteknikk benyttet for å sammenføye bordene mente Pedersen (2002:86-94) var mer i samsvar med norrøn båtbyggertradisjon. Jeg har imidlertid ikke noe grunnlag for å argumentere for eller mot denne påstanden, men dette åpner opp for diskusjon av lån eller utveksling av sammenføyingsteknikker mellom samiske og norrøne båtbyggere slik Myklevold (2010:18-19) har hevdet. I tillegg kan det argumenteres for at forekomsten av denne båttypen utfordrer den

Figur 8: Bevarte treplanker fra Øksnesbåten funnet i 1934 ved Øksnes prestegård i Øksnes kommune, Nordland.

(Gjessing 1941:39, Fig. 33).

48 tradisjonelle dikotomiske tilnærmingen til kulturelle forhold i Nord-Norge. Dette kommer jeg tilbake til senere i kapittel 6.1, og tilhørende underkapitler. Siden fartøyet fra båtgraven populært har blitt omtalt som «Øksnesbåten» kommer jeg også til å fortsette med dette.