Sammenlignet med den sørlige delen av landet er antall kjente båtgraver i Nord-Norge ikke spesielt høyt. Dette betyr ikke at fartøyet har blitt brukt i mindre grad i landsdelen. I Nord-Norge har havet lenge vært ferdselsveien for kystsamfunnet, noe båtnaustmaterialet indikerer (Se Nilsen 1996, Nilsen1997a, Nilsen og Wickler 2011a, 2011b, Wickler og Nilsen 2012).
Historien om Bårsetbåten og løsfunn av båter i fra Tromsø Museum sitt distrikt har blant annet blitt behandlet av Stephen Wickler (2010-2015: Cristin Prosjektside). Wickler igangsatte i 2010 et prosjekt i samarbeid med båtbygger Eldjarn. Her var formålet å gjøre en kronologisk og historisk studie av båtteknologiens utvikling i et lengre tidsperspektiv av nordnorske båtfunn, særlig myrfunn, i Tromsø Museums arkeologiske samling. Resultatene er foreløpig ikke publisert. Noe av resultatene har imidlertid blitt behandlet i en artikkel av Wickler (2016), men her la han mest fokus på båtvrak fra middelalderen.
2.3.1 Tidlige beskrivelser og undersøkelser av båtgraver i Nord-Norge
Den tidligste dokumenterte båtgraven i landsdelen ble utgravd i 1814, og stammer fra Lurøy kommune. Her ble det funnet betydelige mengder klinknagler og et anker som ble beskrevet som et «skipsanker». I de originale beskrivelsene omtales funnet som en skipsgrav, noe som er
22 godt mulig, men på grunn av dårlig dokumentasjon og få beskrivelser er det ikke mulig å avgjøre fartøyets størrelse med sikkerhet (Bedemar 1820:102-103).
De første båtfunnene ble beskrevet av Olaus Martens Nicolaissen etter han ble tilknyttet Tromsø Museum i 1882 (Holm-Olsen 1989:23). I følge Sheteligs (1917a:276-278) liste over norske båtgraver i «Osebergfundet 1» var så å si alle kjente båtgraver i fylkene Nordland og Troms utgravd av Nicolaissen med unntak av et par på denne tiden. I en av Nicolaissens første utgravninger av en gravhaug i 1884 ble det funnet nagler, noe han mente kunne indikere at en båt ble lagt i graven. Nicolaissen selv kom dessverre ikke med noen egen tolkning av gravene, men ga bare korte bekrivelser som konstaterte muligheten for båt basert på funn av klinknagler (Sjøvold 1974:102).
De aller fleste av materialbeskrivelsene fra utgravninger ført i Tromsø Museums årsberetninger, senere kalt årshefter, var skrevet av Nicolaissen selv. Hans beskrivelser av gravfunnene var nokså kortfattede og udetaljerte, men til forskjell fra klinknagle-diskusjonen som ellers foregikk i Skandinavia virker det som at han var relativt skikker på at naglene i gravhaugene indikerte at en båt hadde medfulgt den avdøde i graven. I flere av hans beskrivelser tok han utgangspunkt i klinknaglene for å determinere lengden på båten. Etter Sheteligs (1917a:275-278) liste å bedømme ble det funnet rester etter båt ved ca. 30 forskjellige lokaliteter i Nordland fylke mellom 1878 og 1910, hvorav 15 av disse ble utgravd av Nicolaissen. Bare 10 lokaliteter ble avdekket mellom 1975-1999 i Troms fylke.
Økt arkeologisk aktivitet i landsdelen førte også til at de arkeologer som var ute på befaring og utgravning kom i kontakt med lokalbefolkningen og fikk dermed høre beretninger om tilfeldige funn av arkeologisk interesse, deriblant beskrivelser av potensielle båtgraver. Det mest fremtredende eksemplet er fra Åse i Andøy kommune (båt nr. 44) da Håvard Egenæs Lund i 1954 var på befaring i området. Han ble gjort oppmerksom på at det i flere tilfeller skulle ha blitt funnet båtrester i gravhauger i løpet av slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. I ett tilfelle skulle klinknagler og rester av tre ha vært så godt bevart at de kunne identifiseres som kjøl og stavnbord. Midt i båten ble det identifisert et hus hvor det lå to voksne og et barneskjelett. Fra beskrivelsene å bedømme ser det ikke ut som at utgravningen ble utført av arkeologer, men som konsekvens av oppdyrking av landbruksområder. Langhaugen på 15-20 meter skal også ha båret spor av å ha vært plyndret på et tidligere tidspunkt. Dessverre ble ikke restene etter båten innlevert til noe museum og er tapt (Askeladden ID: 47648, Lund 1954a:1).
23 2.3.2 Nylige funn av båtgraver i Nord-Norge
I løpet av de siste årene har det blitt oppdaget flere lokaliteter med båtgraver i Nord-Norge, blant annet ved Bitterstad i Hadsel kommune og Ness i Hamarøy kommune. Begge lokalitetene ble undersøkt som forvaltningsgravinger i 2010-2013. Ved Bitterstad ble det avdekket fire, muligens fem graver med båt i nærheten av hverandre, noen bedre bevart enn andre. De to mest intakte båtene var stort sett av samme type, mellom 7 og 8 meter lange og 1,8 og 2 meter brede (båt nr. 7 og 9). De andre to (båt nr. 8 og 10) var i dårligere stand, men kan ha vært av omtrentlig samme type som de best bevarte. Alle ble funnet med forskjellige mengder båtsøm. Den ene båten viste tydelige spor på at den hadde blitt preparert og strukturelt forsterket før den ble lagt i graven for at den ikke skulle kollapse når den ble dekket med masser. Det ble ikke funnet noen spor etter menneskelige levninger i noen av båtgravene, trolig på grunn av dårlige bevaringsforhold og andre forstyrrelser. De spredte dateringene fra gravplassen indikerte sporadisk aktivitet i området, hvorav den ene båtgraven ble datert til slutten av merovingertid, mens de andre ble datert til overgangen til høymiddelalder og senmiddelalder (Cerbing 2016:
14-40, 56, 60-62).
Gravhaugen ved Ness i Hamarøy kommune var nokså skadet på grunn av ulike aktiviteter gjennom årene. Fra lokale informanter kom det fram at gravhaugen også hadde ei tydelig plyndringsgrop i midten før den ble skadet. Til tross for det, ble det ned mot senter av haugen avdekket spor etter et fartøy og en tydelig oppmuring. Formen på den bevarte båtripen tydet på at fartøyet opprinnelig hadde vært ca. 12 meter. Beinmaterialet indikerte at den gravlagte var en mann mellom 40-60 år gammel som hadde fått med seg rikelig med gravgods. Totalt ble det funnet 21 metallgjenstander, blant annet et stokkeanker, skjelettmateriale fra tre hester, og totalt 568 båtsøm, flere av funnet på rekke og langs avgrensningen av båtstripa. Funnmaterialet viste at dette var en høystatusbegravelse, noe som er relativt sjeldent i det nordnorske gravmaterialet fra jernalderen. I gravens ytre konstruksjon ble det funnet spor etter en omkretsende stolpesetting, hele 23 meter i diameter. Hvorvidt disse hadde noe med gravritualet eller konstruksjon var vanskelig å si, men Johan Eilertsen Arntzen fremhevet at dette kan ha vært en nikantet palisadehaug med fotgrøft, noe som ikke har vært dokumentert i Norge tidligere. Slike fenomener er derimot kjent fra senneolitikum, bronsealder, og keltisk jernalder i Nederland, Danmark, Tyskland og Storbritannia (Arntzen 2011:39-41, 2015:29-32, DigitalMuseum 2014)
24