Tøff i pyjamas?

Med bakgrunn i dette blir det tydelig for leseren at Sigrid og Kåre ikke er kompatible, og at deres motstridende kjærlighetsforståelser vil føre dem mot et brudd. Fordi Kåre ikke er villig til å jobbe for forholdet kommer han isteden til erkjennelsen av at Sigrid ikke er god nok som hun er. Denne åpenbaringen får han når han kommer på en episode fra natten før:

[…] han hugsa brått kva som hadde skjedd om natta, at han hadde bråvakna av noko som kitla han på haka, og at han hadde, i eit utruleg delt sekund, trudd at det var Wanda som var der, som alltid, og i det delte sekundet forstått at det ikkje var Wanda, men Sigrid, og at den kjensla av hår mot haka var ei framand kjensle, det låg ei framand kvinne i senga hans, som no altså sat i sofaen hans og sa at ho ville gifte seg med han og ha barn med han. Han kjende henne jo ikkje! (Øyehaug 2008, 257)

68

At Kåre har fått en opplevelse av fremmedhet denne natten, blir særlig ironisk i perspektiv av Sigrids opplevelser den samme natten. Hun har nemlig brukt natten til å reflektere over hvordan samværet med Kåre markerer redningen hun har lengtet etter, symbolsk framstilt gjennom episoden med den blinkende mobiltelefonen: «Tenk, tenkte Sigrid. Vente, blinke, overleve. […] og ho såg på skuldra hans kor ho heva seg og senka seg i takt med pusten, det er det eg sjølv har gjort, tenkte Sigrid, eg har lyst og lyst, og endeleg har nokon oppfatta blinkinga mi, og eg kjem til å overleve!» (Øyehaug 2008, 225).

Mens Sigrids tro på at forholdet til Kåre er redningen er et resultat av hennes romantiske kjærlighetsideal, er Kåres beslutning om å avslutte forholdet til Sigrid satt

sammen av flere årsaker. Like sentralt som episoden om natta er pyjamasskjorta som han har kjøpt til henne. For Kåre har skjorta en motsatt symbolsk betydning av den Sigrid tillegger den: Snarere enn å symbolisere det sårbare i kvinnen, skal den symbolisere det sterke og frigjorte, fordi det er denne betydningen Wanda har tillagt plagget. Å få Sigrid til å iføre seg skjorta blir dermed en test for hvorvidt hun lykkes i å leve opp til Wandas idealer:

[…] dette med den delte pyjamasen var ein test Kåre gjorde, i fullt medvit om at det var ein idiotisk test, men likevel: han ville sjå Sigrid med ein slik pyjamasoverdel som Wanda hadde annektert med det same ho flytta inn, og overlatte han frysande med

pyjamasunderdelen med den største sjølvfølgje, han ville liksom sjå om han fekk dei same kjenslene for Sigrid som for Wanda når ho berre gjekk ikring på golvet med nakne bein og med den altfor store skjorta […] (Øyehaug 2008, 256-257)

For Sigrid blir pyjamasskjorta derimot en manifestering av hvordan fokuset har skiftet fra et ønske om å leve opp til egne idealer til et ønske om å leve opp til Kåres. I møtet med skjorta opplever Sigrid at hun tvinges til å velge mellom to ulike selvforståelser: den selvforståelsen som er forenlig med hennes egne idealer og den som er forenlig med Kåres.

Hun opplever en motstand mot skjorta og mot det Kåre reduserer henne til ved å tvinge henne inn i den:

For kva er det Sigrid har på seg, der ho har sett seg ned på ein av Kåres stolar? Svar: Ei for stor pyjamasskjorte i rutete flanell. Kåre gjekk med buksa, ho med skjorta, han hadde vilja det […] Så da kunne ho ikkje akkurat nekte, ho kunne ikkje seie at det å gå med ei for stor herreskjorte var etter hennar meining ein klisjé, eit typisk uttrykk for ein mannleg estetikk, eit mannleg blikk, eit spesifikt kvinneobjektifiserande blikk, ville han verkeleg klisjégjere henne på denne måten, ville han verkeleg at ho skulle tasse ikring og vere skjør og sårbar i skjorte og på denne måten leve opp til alle mytologiar, og ikkje minst, at ho på denne måten måtte svikte sitt eige intellekt og sin eigen metaforkritikk? (Øyehaug 2008, 218)

Ved å iføre seg Kåres skjorte tar Sigrid plass innenfor sin egen klisjé, den samme som hun ville kritisere i den litteraturvitenskapelige artikkelen hun la på hylla i møtet med Kåre. Hun reflekterer over hvorvidt det er riktig at kjærligheten skal koste henne idealene på denne

69 måten, men velger likevel å iføre seg skjorta. På den måten lar hun lengselen etter bekreftelse og kjærlighet fra Kåre veie tyngre enn ønsket om å være tro mot seg selv.

Løsningen på identitetskonflikten som skjorta fremkaller blir å snu problemstillingen på hodet og konkludere med at det å iføre seg skjorta er et riktig valg fordi det markerer skiftet bort fra hennes gamle væremåte. Sigrid velger å tro at den personen hun blir i møtet med Kåre er en bedre person enn den hun var, selv om den nye identiteten bryter med hennes gamle idealer:

[…] no endra ho på noko, no var ho på veg til å bli ei anna, det å faktisk IKLE seg den omskrivne pyjamasskjorta: dette var punktumet for hennar gamle, analytiske veremåte, no skulle ho berre tasse rundt i ei pyjamasskjorte og LEVE. Ha sex. Drikke vin. Nei, whisky, faktisk. Eller gin. (Øyehaug 2008, 218-219)

Hennes ønskede assosiasjoner til pyjamasskjorta minner dermed om betydningen Kåre tillegger den: Den skal bli en markering av det frigjorte og skjødesløse i hennes nye liv.

Isteden får pyjamasskjorta den motsatte effekten. Iført dette plaget, symbolet på hvordan hun har sviktet sine egne idealer, blir det særlig tydelig hvordan Sigrid sklir inn i rollen som nettopp en sårbar og forelskelsesverdig kvinne. Det sårbare ved henne står tydelig fram for leseren når Øyehaug beskriver hvordan hun fryser på beina og hvordan hun sliter med å slappe av i Kåres leilighet: «Ho skulle kanskje ønskje at det gjekk litt meir automatisk å kjenne seg til pass i denne heimen» (Øyehaug 2008, 226). Hun er i ferd med å miste seg selv og reduseres til nettopp et objekt for Kåres begjær. Som Jan-Olav Glette beskriver det i sin anmeldelse av romanen:

[Romanen] handlerofte om det innautentiske (sic!) og en brennende lengsel etter å bli verdsatt for den man er. Samtidig demonstrerer Sigrid hvordan vi mennesker kan være flytende subjekter definert gjennom våre møter med andre mennesker og deres

forventninger og ønsker om hvem eller hva vi skal være. (Glette 2008)

Det sårbare og usikre ved Sigrid blir tydelig for Kåre når han ser henne i

pyjamasskjorta, og dermed blir skjorta en markering av hvordan Sigrids væremåte bryter med hans bilde av idealkvinnen. Sigrid består ikke testen, skjorta passer ikke, men gjør det isteden pinlig tydelig hvordan hun mislykkes i å fylle Wandas sko:

[…] når Kåre, med denne litt pinlege kjensla av å ete bollane baka av Sigrid, såg på Sigrid, der ho sat og såg på tv-en i den for store skjorta, og hadde knept skjorta nesten heilt opp i halsen, og hadde eit hår som var mykje kraftigare og liksom meir medvite enn det tynne, svarte håret til Wanda, visste han på ein måte plutseleg at det var over. Klikk: mørkt.

(Øyehaug 2008, 257-258)

70

At pyjamasskjorta blir utslagsgivende for Kåre og Sigrids brudd, viser hvordan den fungerer som et dobbelt symbol i historien: Samtidig som den blir et symbol på hvordan Sigrid som del av sitt romantiske prosjekt har sviktet sine drømmer om selvrealisering og prinsippet om å være tro mot seg selv, blir måten hun ifører seg den på, knappet opp helt til halsen, et symbol på hvordan det romantiske prosjektet har mislyktes fordi hun ikke klarte å leve opp til Kåres idealer.

Den nattlige episoden og synet av Sigrid i pyjamasskjorta har gjort Kåre sikker på at det er Wanda han egentlig vil ha, eller som han selv formulerer det: «det håret som skulle vekke han midt på natta, det måtte vere Wanda sitt» (Øyehaug 2008, 261). Med erkjennelsen av dette kommer også konklusjonen om at noe har vært galt fra starten av, at forventningen om at «den indre og sikre Sigrid» etter hvert ville komme ut, har vært et selvbedrag:

[…] hadde han ikkje innsett det allereie på kafeen då Sigrid plutseleg hadde byrja å snakke om Mrs. Dalloway, som om det var litteraturen som var det vesentlege å ta innover seg ved synet av flya som krasja inn i tvillingtårna? Og ved det at ho var så usikker, så famlande, han hadde på ein måte prøvd å tenke at han måtte vere storsinna, det var ein del av hans nye sjølv, at han skulle godta dette og vente til den indre og sikre Sigrid hadde kome ut, men ho kom liksom aldri heilt ut, syntest Kåre, og den som kom ut av dette, for han, var Wanda.

(Øyehaug 2008, 264)

Kåres erkjennelse viser hvordan han ikke har lyktes i å se Sigrid og hennes indre lys. For grunnen til at den «indre og sikre Sigrid» ikke kommer ut er selvfølgelig at hun ikke finnes.

Bak forsøket på å skape en sterk og sikker fasade er hun fremdeles redd og usikker: «Sigrid, som no sit i sofaen til Kåre, med pyjamasskjorta hans knept heilt opp i halsen, ei levande, lita jente med nakne lår og med ei uroleg kjensle av å ikkje klare dette, å ikkje orke å sitte her, å kanskje aldri ha følt seg så framand» (Øyehaug 2008, 262).