En annen form for intertekstualitet

I det ovenfor siterte intervjuet viser Øyehaug til en referanse til en del av Den guddommelige komedie som handler om issjøen i helvetet. Denne delen av verket er det Elida som refererer til med stor fascinasjon:

SAT KINN-DJUPT SJELENE I ISEN VIDA, BLÅFROSNE!!! KINN-DJUPT!! Og når dei gret, desse sjelene som altså sat fast, kinn-djupt, i isen i ein botnfrosen sjø som likna glas, då fraus tårene og «storkna til ei hinne, og båe augo fraus i hop på dei»! […] Og heilt på slutten av song 32 ser dei eit forferdeleg syn: to menn som er plasserte i same hole, den eine

mannens hovud plassert slik at han sit som ein hatt på den andre mannens hovud, «der nakken går i hop med hjerneskåla».(Øyehaug 2008, 168-169)

Her kan vi se at sitatene Elida refererer fungerer som oppklarende for lesere som ikke har kjennskap til verket, men de har også en annen funksjon: Her legges grunnlaget for en annen form for intertekstualitet, der karakterer fra ett fiksjonsverk hentes inn i et annet. I kapittel 18 i romanens tredje del dukker nemlig Den guddommelige komedies forfatter og hovedkarakter Dante og verkets andre hovedkarakter Vergil opp i Vente, blinkes romanunivers, gravende i snøen på en endeløs slette. Dantes og Vergils inntog i romanen bidrar til å trekke tråder mellom interteksten og hovedteksten, som forsterkes ytterligere når de forfrosne og

sammenvokste hodene Dante graver opp fra snøen viser seg å tilhøre romanens karakterer:

Her ser vi Dante. Han står åleine midt på ei endelaus slette, og det snør tett ikring han. Han byrjar gå bortover, men snublar i noko som er inne i snøen, ei slags tue. Han sparkar i tua og

27 kjenner at det er noko fast inne i den, han byrjar grave vekk snøen og får fram eit blåfrose

ansikt; det er Sigrid sitt. (Øyehaug 2008, 253)

Ved å bringe Dante inn i Vente, blinkes romanunivers, skaper Øyehaug en egen

«intertekstuell sone». Brian McHale kaller denne bruken av «lånte karakterer» fra et fiksjonsverk til et annet, for «transworld identities», et virkemiddel han beskriver på denne måten:

There are a number of ways of foregrounding this intertextual space and integrating it in the text’s structure, but none is more effective than the device of “borrowing” a character from another text – “transworld identity”, Umberto Eco has called this, the transmigration of characters from one fictional universe to another. (McHale 1987, 57)

Selv om begrepet først og fremst betegner lånet av fiksjonskarakterer tilhørende andre verker, kan det også betegne bruken av autentiske personer, enten historiske eller nålevende, som karakterer i et verk. Begge disse formene for «transworld identities» opptrer i Vente, blinke: I tillegg til Dante dukker både litteraturteoretikeren Paul de Man, filmkarakteren Johnny English og eks-presidenten George W. Bush opp som karakterer i handlingen. Vi kan også kjenne igjen fenomenet fra Øyehaugs tidligere verk. I novellesamlingen Knutar (Øyehaug 2004b) figurerer flere navngitte forfattere som karakterer i novellene. Også

litteraturteoretikeren Maurice Blanchot figurerer i en av novellene, «Blanchot sklir under ei bru» (Øyehaug 2004a).

Et interessant trekk ved måten Øyehaug benytter seg av etablerte fiktive eller autentiske personer som karakterer på, er at hun også åpner for at de kan skildres på en slik måte at navnet er det eneste likhetstrekket mellom den virkelige og den fiktive personen. En slik form for «lån» av autentiske navn, uten at personenes iboende egenskaper inkluderes, bidrar til å så tvil om hvorvidt karakterene virkelig kan karakteriseres som «transworld identities» eller om begrepet «homonomy» er mer beskrivende: «But is this true transworld identity, or only what Eco calls homonomy, identity of names without any carry-over of essential properties from text to text?» (McHale 1987, 57).

Et eksempel på et slikt dilemma finner vi i kapittelet som omhandler

litteraturteoretikeren Paul de Man. Ettersom Øyehaug her tar utgangspunkt i en historisk person med en reell teoretisk virksomhet, oppstår det forvirring rundt historiens og karakterens autentisitet. I romanens sluttkommentarer avslører Øyehaugs fortellere at historien i kapittelet om Paul de Man er oppdiktet: «Det meste som blir fortalt om Paul de Man er oppdikta» (Øyehaug 2008, 267), men slår samtidig fast at fremstillingen av ham er basert på reell kunnskap: «Det som ikkje er oppdikta, er fritt basert på ei førelesning av Arild

28

Linneberg om Paul de Mans biografi, som vi sneik oss inn på» (Øyehaug 2008, 267). Dette bidrar til å slå fast at fremstillingen av Paul de Man i romanen er et tilfelle av «transworld identity».

Kapittelets absurde preg signaliserer likevel et brudd med en historisk realistisk framstilling av personen Paul de Man. Slike brudd trekkes av Brian McHale fram som sentrale i forsøket på å etablere et skille mellom bruken av autentiske personnavn i historiske romaner og i postmodernistisk litteratur. I begge tilfellene krysses den ontologiske grensen mellom fiksjon og virkelighet, men det finnes en forskjell i hvorvidt overtredelsen blir forsøkt skjult, eller om den settes i fokus:

«Classic» historical fiction from Scott through Barth tries to make this transgression as discreet, as nearly unnoticable as possible, camouflaging the seam between historical reality and fiction […] Postmodernist fiction, by contrast, seeks to foreground this seam by making the transition from one realm to the other as jarring as possible. (McHale 1987, 90)

I Vente, blinke er kapittelet om Paul de Man nokså løsrevet fra romanens øvrige handling.

Paul de Man opptrer i en separat verden som utgjør en egen «sone» innenfor

fiksjonsverdenen. Den eneste forbindelsen til romanens ordinære fiksjonsverden finner vi gjennom Sigrids interesse for hans litteraturteoretiske virksomhet, samt gjennom en utydelig tavle i bakgrunnen på kontoret hans, der noen navn kan skimtes: «Her ser vi Paul de Man svært mange år seinare. Han står på kontoret sitt, det er mange bøker i bakgrunnen […] På tavla bak han, til venstre for bokhylla, står namna Sigrid og Kåre […]» (Øyehaug 2008, 231-232).

Øyehaug har med andre ord ikke forsøkt å skape noen diskret overgang, eller å kamuflere sømmen mellom fiksjonsunivers og virkelighet. Dette kan tyde på at bruken av

«transworld identities» signaliserer at romanen har postmodernistiske trekk. Øyehaug selv mener bruken av autentiske navn tilfører en egen frihet til skrivingen: «Det er eit

kjempefrigjerande trekk å bruke namnet til ein verkeleg person, i staden for å dikte opp eitt»

(Bergsvåg 2006, 46).

Som vi kan se ut fra disse eksemplene, har de intertekstuelle referansene en rekke funksjoner i romanen: De utfyller romanens personkarakteristikker, de påpeker

sammenhengen mellom den absurde litteraturen og virkelighetens absurditet, og de bidrar til å skape egne soner innenfor verkets fiksjon. Samtidig varsler de om postmodernistiske

tendenser i verket. I tillegg til disse formene for intertekstualitet er det imidlertid mulig å snakke om en annen slags forbindelse mellom Vente, blinke og andre kunstneriske verker, også utover det litterære. Disse referansene kan ta form av tematisering, parodiering eller

29 imitasjon av et annet medium enn litteratur, eller av referanser til verk som ikke er litterære.

For å beskrive dette fenomenet må vi benytte oss av et videre begrep enn intertekstualitetsbegrepet.