Når kjærligheten utfordrer idealene

I møte med Kåre får Sigrid imidlertid også utfordret sine idealer. Det er viktig for henne å være tro mot seg selv, men hun har også et ønske om å forandre seg, om å bli en sterk og selvstendig kvinne som er mer tilstedeværende i verden: «Ho må bli annleis. Ho må bli tøffare. Ho må slutte å analysere ting og slutte å vere opptatt av ting i så stor grad at ho gløymer det som elles finst rundt henne […]» (Øyehaug 2008, 63). Møtet med Kåre utfordrer

64

henne til å gjøre alvor av dette ønsket, som har sitt opphav i Magnus’ flytting, og motiverer henne til å gjøre ting hun ikke vanligvis ville gjort, som å bestille vin på formiddagen:

[…] å kjøpe vin på føremiddagen er heilt utenkeleg for henne, for då får ho ikkje gjort noko av det ho skal gjere resten av dagen, då kan ho berre gi opp å få skrive noko meir på

artikkelen. Men er det kanskje ikkje på tide å sleppe ut av hovudet sitt og sleppe dei strenge banda som ho heile tida held seg sjølv i, er det ikkje på tide å bestille nettopp vin klokka elleve på føremiddagen og drite i artikkelen? (Øyehaug 2008, 123)

Kåre får altså Sigrid til å bryte ut av det passive og innadvendte mønsteret hun har lagt seg til.

Men den nyvunne selvtilliten kommer med en pris. Allerede i deres første møte får vi et frampek om hvordan Sigrids selvrealiseringsprosess vil komme i konflikt med hennes lengsel etter et forhold med Kåre: Når hun bestemmer seg for å bryte med vanene sine, lar hun planene om å skrive videre på artikkelen bli nedprioritert til fordel for ønsket om å skape et godt inntrykk hos Kåre.

Sigrid er villig til å sette sine egne idealer til side til fordel for hans. Slik viser hun at hun oppfatter relasjonen til Kåre som det som skal bringe livet hennes på rett kjøl, at den har potensiale til å oppfylle hennes romantiske kjærlighetsvisjon. Dedikasjonen hennes til forholdet kommer blant annet til uttrykk når Kåre stiller henne spørsmålet «Kva skal vi gjere med oss, trur du?», og Sigrid svarer: «Bli kjærastar» (Øyehaug 2008, 161) eller når hun spørsmålet gjentar seg senere i romanen: «Kva skal vi gjere med oss? […] Ja, kva skal vi gjere, seier han og ser ut i lufta. Vi kunne gifte oss og få barn, seier Sigrid […]» (Øyehaug 2008, 255).

For Kåre er forholdet til Sigrid mindre forpliktende. Han deler ikke Sigrids

kjærlighetsideal, og ser forholdet først og fremst som en enkel utvei fra identitetskrisen: en måte å unnslippe kaoset av følelser på og en mulighet til å skape distanse til konflikten med Wanda:

Kåre har lyst til å kysse henne. Det ville vere så enkelt! Så ville alt vere over, og han ville ha vore tilbake i seg sjølv att. Og han kunne byrje på nytt, ein gong til. Så ville Wanda og alt hennar kaos endeleg vere eit avslutta kapittel, og han kunne starte på eit reint eit. Og ikkje minst, han kunne erkjenne overfor seg sjølv at han kunne det, han kunne såre den han elska mest. Det var berre slik han var. Og ved å erkjenne nettopp dette, og ved å kysse Sigrid, ville han kanskje kome vidare? (Øyehaug 2008, 162)

Slik ligger Kåres oppfatning av forholdet nærmere Giddens’ forståelse av senmodernitetens kjærlighet som «confluent love». Sigrid representerer en redning ut av identitetskrisen for ham, men han deler ikke hennes ideal om at de skal oppnå evigvarende kjærlighet sammen.

For selv om Kåre gjerne vil være ferdig med forholdet til Wanda, er han det ikke, og forholdet til Sigrid blir derfor bare et sidespor.

65 Allerede når Sigrid foreslår at de skal kysse på kaféen i Bergen, tilstår Kåre at Wanda er til stede i livet hans. I den situasjonen tenker imidlertid Sigrid at dette er noe den nye og bedre versjonen av henne selv kan takle: «Det gjer liksom ingenting at han på ein måte har ein kjærast. No sit han jo her med hendene hennar i sine. Ho må vinne han over til seg» (Øyehaug 2008, 162). Sigrids overbevisning om at hun kan erstatte Wanda falmer imidlertid etterhvert som Wandas tilstedeværelse blir stadig mer påtrengende i forholdet deres. At Kåre fortsatt venter på henne, blir endelig slått fast når Sigrid under besøket i Oslo finner hudproduktene hennes under vasken på badet hans:

Eg finn ikkje grønsåpe, seier Sigrid. Ho har derimot funne, men det seier ho ikkje, ei rad hudprodukt som må tilhøyre Wanda, i skapet under vasken. Ho ser på Kåre, som står og grin. Kva er det? spør ho og går bort og legg armane rundt han. Det er ingenting, seier Kåre.

Det trur eg vel ikkje heilt på, seier Sigrid. Nei vel, seier Kåre. (Øyehaug 2008, 202)

Funnet av hudproduktene, kombinert med Kåres spontane gråteanfall, fører Sigrid mot en erkjennelse av at Kåre fremdeles vil ha Wanda tilbake. Dette gjør henne opprørt, men hun forsøker likevel å skjule denne følelsen for Kåre, for å opprettholde den romantiske visjonen.

Istedenfor å stille Kåre spørsmålet om hudproduktene, henvender hun derfor spørsmålet til Sofia Coppola:

Dear Sofia Coppola,

This question I wanted to ask you earler about surfaces: I want to rephrase it. What I would like to ask you is this: What do you do when you’re in a grown up man’s kitchen and he is crying his heart out over some eggs and you are having a hard time trying to understand what has happened, why he is crying, and you think that it might be that he is thinking of his ex-girlfriend whom you’ve just discovered […] has left her expensive creams and make up there, as some kind of promise, as if she’s never left? As if she’s going to turn up any second, starting to rub her face in with moisturizing cream with a hint of apricot? (Øyehaug 2008, 203)

I brevet kommer Sigrids desperasjon over situasjonen tydelig frem, men frustrasjonen kommer også til uttrykk gjennom en etterfølgende Lost in Translation-allegori. I et scenario likt åpningsscenen i filmen inntar Sigrid rollen som Charlotte, og de tre ordene som utgjør tittelen erstattes av en sommerfugl som kommer flyvende ut av Sigrids rumpe: «[…] det viser seg at den er knytt til eit nesten gjennomsiktig silketørkle som blir drege ut av rumpa til Sigrid, der det står: EG LÈT SOM OM EG TAKLAR DETTE» (Øyehaug 2008, 215). Allegorien viser hvordan hun reagerer med handlingslammelse og fornektelse i møtet med erkjennelsen om at Kåre fremdeles venter på Wanda.

66