Sverige blir i litteraturen trukket fram som det fremste eksempelet på et eksemplarisk
sosialdemokratisk land.23 Dette kommer av SAPs dominerende stilling i det svenske politiske systemet, og SAP er inkludert i historiske sammenligninger.24 Her vil jeg begynne med å beskrive bakgrunnen for SAPs posisjon i svensk politikk.
SAP ved inngangen til 1970-tallet
De svenske sosialdemokratene var i regjeringsposisjon ved inngangen til 1970-tallet, nå med Olof Palme som statsminister. Palme fulgte i Tage Erlanders fotspor. I 1968 fikk SAP flertall i Riksdagen – det som skulle vise seg å bli siste gang. Fra 1973 var Riksdagen delt i to
23 Sassoon 2014: 470
24 For eksempel i Evans og Schmidt 2012, Sassoon 2014 (hvor også Ap og SD er inkludert, men gitt en vesentlig mindre plass) og Berman 2006.
11 mellom den sosialistiske og den borgerlige blokken. 1970-tallet har i svensk politikk i ettertid blitt kalt «konfrontationenes decennium.»25
Konfrontasjonene i dette tiåret var preget av særlig to saker: spørsmålet om kjernekraftverk og lønnstakerfondene. Kjernekraftspørsmålet viste hvordan et politisk landskap ble endret av de nye postmaterielle verdiene: det handlet om vern av naturen mot vekst.26 Særlig
Centerpartiets statsministerkandidat Thorbjörn Fälldin kunne seile fram på protestene mot kjernekraftverkene. SAP vedtok i 1975 de kontroversielle lønnstagerfondene – etter press fra det svenske LO skulle arbeiderne få en større del av bedriftenes profitter. SAP gikk til valg på fondene – men hadde ikke et avklart forhold til dem innad i partiet. Forslaget skulle vise seg å være kontroversielt og upopulært blant svenske velgere – og mobiliserte også den svenske høyresiden til store demonstrasjoner.
Sprekker i hegemoniet
I 1976 kom partiet i opposisjon til en borgerlig koalisjon: Samarbeidet ble preget av en tid med «splittring och kompromisser».27 Sosialdemokratene i Sverige hadde ikke vært i opposisjon på 44 år. Den borgerlige koalisjonen bestod av tre partier: Moderata
samlingspartiet, Centerpartiet og Folkpartiet. Grovt oppsummert kan vi si at koalisjonen videreførte det sosialdemokratiske prosjektet. Koalisjonen “was determined to show that it could uphold the social-democratic agenda as well as the social democrats themselves.”28 De borgerlige partiene ville motbevise at anklagene fra sosialdemokratene; sosialdemokratene sa at de borgerlige ville føre politikk som førte til arbeidsledighet og sosial nedrustning.29 At de tre borgerlige partiene la seg så nært den politikken som hadde blitt ført av
sosialdemokratene, var nok også påvirket av at koalisjonen fra utgangspunktet ikke hadde noe felles program, ingen felles strategi og ingen regjeringserfaring fra før.30
Vi kan her trekke en parallell til en kommentar av Francis Sejersted om at Borten-regjeringen (1965-1971) videreførte det sosialdemokratiske prosjektet i Norge.31 Begge eksemplene viser det hegemoniske med velferdsstaten i begge land. Koalisjonsregjeringen videreførte det sosialdemokratiske prosjektet til SAP på visse felter: Jobbmarkedet ble subsidiert, og
25 Möller 2015 bruker dette begrepet om 1970-tallet i svensk politikk.
26 Svensk energiforbruk var i overveiende grad avhengig av olje – et materiale som økte i pris fra 1973-1974
27 Hadenius mfl. 1993: 293
28 Sassoon 2014: 482
29 Hadenius mfl. 1993: 290
30 Hadenius mfl. 1993: 293
31 Sejersted 2000: 116
12
koalisjonen gjorde tiltak for å opprettholde sentrale industribedrifter: skipsbygging var et slikt eksempel. Som Sassoon hevder, så fortsatte man i Sverige under den borgerlige koalisjonen å bygge skip for å opprettholde målet om full sysselsetting, for så å skrote skipet og kjøpe opp metallet.32
Økonomisk politikk
Bortsett fra den allerede nevnte kontinuitet mellom sosialdemokratene og den borgerlige regjeringen, var det likevel en endring mot slutten av 1970-tallet. Det inntrådte en «ökad medvetenhet fram om behovet av en stramare ekonomisk politik.»33 Denne veien mot det Hadenius kaller økonomisk realisme, som innebar en balanse i budsjettet, var noe som gradvis ble tatt opp av alle partiene – både i riksdagen og i regjeringen. For SAPs del var det særlig Kjell Olof Feldt som målbar de nye tankene. Nå, i begynnelsen av 1980-tallet, aksepterte sosialdemokratene at det var greit å spare, økte lønnsforskjeller og en mer langsom utvidelse av velferdsstaten.34 Den gradvise endringen om den økonomiske politikken var en viktig endring hos SAP i opposisjon, og programmet som SAP lagde i opposisjon går under navnet
«den trädje vägen».
Den tredje veien i Sverige35
Den tredje veien blir ofte brukt av ulike forfattere for å diskutere utviklingen for de
sosialdemokratiske partiene.36 For Sveriges egne politiske utvikling ble også dette begrepet brukt allerede før SAP vant valget i 1982. Ingvar Carlsson ledet en gruppe av
sosialdemokrater som skulle utforme en ny politikk. Denne politikken ble iverksatt i 1982 da sosialdemokratene igjen fikk makten. «Regeringen förklarade att den ville gå en «tredje väg»
mellan åtstramning och expansion. Den menade att de borgerliga i alltför hög grad inriktat sig på sparprogram av olika slag.»37 Den nye rapporten vakte sterke reaksjoner innen den svenske arbeiderbevegelsen. Ifølge beskyldningene var den nye veien et brudd med tradisjonen, og at det innebar et «svik og at man stilte opp på kapitalismens og de borgerliges premisser.»38 Tilbake i posisjon
32 Sassoon 2014: 482
33 Hadenius mfl. 1993: 290
34 Hadenius mfl. 1993: 291
35 Se mer i kapittelet om politisk nyorientering.
36 Jeg vil komme tilbake til dette begrepet i kapitlet om historiografi. Særlig sosiologen Anthony Giddens har blitt forbundet med begrepet.
37 Hadenius mfl. 1993: 301
38 Sejersted 2013: 422
13 I 1982 var SAP tilbake i regjering med Olof Palme som statsminister. Partiet hadde angrepet de borgerlige for dårlig styring av landet i de foregående årene, samt at de borgerlige hadde skapt arbeidsledighet. En rekke uenigheter innad i partiene kunne også SAP spille på. De borgerlige hadde i motsetning til dette kunnet angripe de upopulære lønnstakerfondene, med en betydelig støtte fra det svenske næringslivet.39 SAP var i 1982 klare til å følge den tredje veiens politikk – en politikk som hadde blitt utformet i opposisjon.