I denne avsluttende delen vil jeg trekke sammen trådene fra den ideologiske analysen – ut fra begrepene frihet, synet på sosialismen, fornyelsen av offentlig sektor, på markedsøkonomien og på miljøet. Både likheter og forskjeller diskuteres under hvert av de ideologiske begrepene.
Deretter sammenligner jeg rekkefølgen på nyorientering. Til slutt vil jeg forsøke meg på noen forklaringer på partienes likheter og forskjeller.
Pragmatisk bruk av markedene
Et sentralt fellestrekk ved den ideologiske utviklingen på 1980-tallet var det nye synet på markedsøkonomien i partiene. Dette var et trekk som gradvis ble en akseptert del av partienes ideologi på 1980-tallet. I Ap ble markedet først akseptert. Dette var et brudd med partiets tidligere kritiske holdning til markedet. Gjennom Policy Review ble Labour også mer rettet mot markedsøkonomien. Dette var et markert brudd med partiets ideologiske profil på 1970-tallet, hvor nasjonalisering og offentlig eierskap var hovedingredienser. Socialdemokratene i Danmark viste også en mer positiv holdning til markedsøkonomien mot slutten av 1980-tallet.
I SAP viste partiprogrammet en forsiktig aksept av markedskreftene, men også en viss kritisk distanse. SPD bryter i størst grad mot denne delen av den ideologiske nyorienteringen; de
649 Leys 1997: 19
650 Leys 1997: 30
108
hadde stort sett det samme forholdet til blandingsøkonomi siden partiprogrammet Bad-Godesberg ble vedtatt. Dette forholdet ble bekreftet i det nye Berlin-programmet.
Partienes syn på markedet innebar likevel ikke en ensidig hyllest av markedet. Markedet hadde fortsatt sine begrensninger hvor staten hadde en rolle å spille.
Frihetsbegrepet
Frihetsbegrepet var noe av det mest sentrale i fornyelsen av de sosialdemokratiske partiene.
Mest sentralt var det for Ap som lanserte en egen kampanje for å rette oppmerksomheten mot nettopp dette. Det er særlig et frihetsbegrep som presiserer betydningen av frihet for individet.
Men fellesskapets betydning var likevel en forutsetning for det nye frihetsbegrepet. Lengst her gikk kanskje Labour som hevdet at meningen bak den demokratiske sosialismen var individets frihet. Arbeiderpartiet i Norge hevdet i 1981 at arbeiderbevegelsen var en frihetsbevegelse. I etterkant av frihetsdebatten i 1985 ble frihetsbegrepet igjen tatt opp til diskusjon. og det var hos aktørene klart at man forsøkte å ta deler av frihetsbegrepet og gjøre det til sitt etter at høyresiden hadde forsøkt å legge eierskap på begrepet.
I SAP fikk ikke Carlsson gjennomslag for sitt forsøk på å få i gang en debatt i partiet om frihetsbegrepet i 1983. Forslagene hans ble avvist. For SPD har jeg ikke funnet noen tegn på at frihetsbegrepet ble diskutert i prosessen som formet det nye partiprogrammet. Frihet var likevel en av tre hovedverdier i partiprogrammet. Også SAP tillegger frihet en lignende betydning i partiprogrammet fra 1990.
Nyorienteringen for dette begrepet gikk ut på at også de sosialdemokratiske partiene viste at de brydde seg om enkeltmennesket, samtidig som partiene vektla at individet ikke kunne oppleve frihet uten en form for kollektiv beskyttelse.
Sosialismens betydning for partiene
Sosialismen fikk en mindre betydning for partiene. I Ap var dette et markert brudd i partiets ideologiske profil. Dette hadde endret seg fra prinsipprogrammet i 1969 til prinsipprogrammet i 1981. Å gjøre om sosialismen til en «prosess» innebar en reduksjon av sosialismens
betydning. Sosialisme som begrep forsvant ut av partiprogrammene i løpet av 1980-tallet.
Labour hadde en utvikling som lignet på den i Ap. Mens Kinnock i 1985 hadde en sterk tiltro til den demokratiske sosialismen og dens verdier, kom Tony Blair i mindre grad til å bruke ordet sosialisme i det hele tatt. Også hos SD i Danmark var veien bort fra bruken av ordet
109 sosialisme. Mogens Lykketoft foreslo å fjerne det helt fra prinsipprogrammet i 1992, men dette ble avslått. I SAP heter det i 1990 fortsatt at partiet tilhører den demokratiske
sosialismen, noe det også gjør i det tyske partiprogrammet. Jeg har ikke funnet kilder som betoner den samme svekkelsen av sosialismen i disse to partiene.
Miljøets betydning
Miljøet fikk en økende betydning i partienes ideologiske profil. Sammenligner vi SPD og SAP, finner vi et sentralt likhetstrekk, og det er vektleggingen av miljøet på omtrent samme tid. Hos Ap var det særlig Gro Harlem Brundtland som hadde vært sentral i å utvikle begrepet om en bærekraftig utvikling. Også SD i Danmark vektla miljøet i sitt prinsipprogram, og særlig bærekraftig utvikling. Dette vitner om at den postmaterielle tankegangen hadde fått gjennomslag i partiene. Dette har jeg i mindre grad funnet som en del av Labours prosjekt.
Her var ikke grønne verdier like viktig for de britiske velgerne.
At grønne verdier var viktigere for SAP og SPD, kan også forklares med at begge partier fikk miljøpartier som konkurrenter på sin venstre side i sin nasjonale kontekst. I Sverige hadde miljøspørsmål dominert store deler av 1970-tallets politiske diskusjoner. I Vest-Tyskland stjal det nye miljøpartiet kontinuerlig stemmer fra SPD gjennom 1980-tallet.
Fornyelse av offentlig sektor
Et fellestrekk hos de tre skandinaviske partiene, var at partiene ønsket å fornye den offentlige sektoren. Dette var et trekk ved den ideologiske nyorienteringen på 1980-tallet. Ap var tidlig ute med å erklære dette målet, allerede fra før 1981. Målet med fornyelsen var særlig å effektivisere den offentlige sektoren og gjøre den mer fleksibel i møte med menneskene, eller brukerne som det kunne hete hos partiene. Ved å gjøre den offentlige sektor mer fleksibel, kunne kritikken om en for stor og tung stat møtes med forslag til hvordan velferdsstaten skulle forbedres og gjøres mer fleksibel overfor enkeltbrukerne.
Samtidig som frihetsbegrepet i partiene til en viss grad satte en positiv oppmerksomhet ved enkeltindividet, skulle enkeltindividet også nå få bære en større del av ansvaret gjennom at velferdsstaten nå også skulle stille krav til enkeltindividet. På denne måten kan vi kanskje si at velferdsstaten retter noe av kritikken den opplevde tilbake mot «brukerne» av staten.
Ideologiske forskjeller
110
Vektleggingen av de ideologiske elementene gjør at hvert partis ideologiske tilslutning skiller seg fra hverandre. Hvert partis ideologiske utvikling foregikk innen særegne rammer: både ytre rammer som hvilke politiske motstandere partiet stod overfor, så vel som aktører i partiet som ønsket endring.
En tilsynelatende viktig forskjell mellom partiene er betydningen partiene legger på den offentlige sektor. For SPD er reformen av den offentlig sektor av en mindre betydning enn for de skandinaviske landene, i hvert fall i de kildene jeg har undersøkt. Fornyelsen av offentlig sektor var en sentral programpost hos alle de tre partiene.
SPDs mange kolliderende fløyer vanskeliggjorde endringer i ideologien. Som vist ovenfor var nettopp ett av motivene å forsøke å samle de ulike fløyene gjennom et nytt program.
Miljøet fikk en særegen posisjon i det tyske og det svenske partiet. Nettopp i disse to landene var også miljøbevegelsen svært sterk. Resultatet var at en del av den ideologiske
nyorienteringen ga to partier med en langt grønnere profil.
Rekkefølgen på den ideologiske nyorienteringen i partiene
Basert på eksemplene overfor, er det grunn til å tro at Ap i Norge var det første partiet som satte i gang med en ideologisk nyorientering. Dette skjedde med prinsipprogrammet i 1981.
Det spesielle her er at partiet begynte denne prosessen før det havnet i opposisjon. Det generelle trekket er ellers at den ideologiske nyorienteringen skjedde mens partiene var i opposisjon. En viktig årsak til at dette var mulig, var at en rekke ledende aktører åpnet opp for fornyelse, noe som også ble støttet av en engasjert ny statsminister i Gro Harlem Brundtland.
Den ideologiske fornyelsen hos SPD ble initiert i 1984, og partiet brukte de neste fem årene på å ferdigstille dette programmet. Grunnen til at det tok så lang tid var at store deler av partiet skulle inkluderes. Det var dessuten det første partiprogrammet siden 1959.
Labours nyorientering kan klart knyttes til Neil Kinnock og hans beslutning om å opprette Policy Review. Gjennom dette arbeidet ble både vendingen mot individet og mot markedet gjennomført. Med Tony Blair ble nyorienteringen videreført, påført stempelet New Labour.
Blair maktet også å fjerne klausul fire, en klausul som hadde en spesiell posisjon i partiet.
Tidspunkt for nyorientering
111 Ap vedtok det nye prinsipprogrammet. Der ble det varslet nyorientering på flere områder.
Nyorienteringen ble gjennomført først i 1981, og deretter etter frihetsdebatten. Ap var således tidligst ute med en ideologisk nyorientering. Et spesielt trekk ved Ap i forhold til de andre partiene er at nyorienteringen begynte mens partiet fortsatt satt i regjering. Frihetsdebatten ble derimot initiert i opposisjon.
Det tyske partiprogrammet ble initiert i 1984 – og det tok fem år å fullføre. Partiprogrammet ble presentert i desember 1989 – måneden etter murens fall. Uheldigvis for SPD resulterte denne begivenheten i at oppmerksomheten ble tatt vekk fra partiprogrammet – og deler av partiprogrammet ble irrelevant som en følge av det. Dessuten fortsatte partiet å være i opposisjon.
I SAP ble den ideologiske fornyelsen mot slutten av 1980-tallet til i særlig to programmer.
Det første var 90-talsprogrammet. Det andre programmet var partiprogrammet fra 1990 – det første siden 1975. Partiet satset særlig på miljøet i programmene sine. Nyorienteringen skjedde i posisjon.
På samme tid begynte fornyelsen av både det danske og det britiske partiet. For Labour var Policy Review en prosess som omformet partiet drastisk. Partiet hadde blitt motivert til å endre seg etter det tredje valgtapet på rad. Resultatet var et parti som ble mindre radikalt og som kom til å ligne mer på de andre sosialdemokratiske partiene.