The Labour Party i Storbritannia er et spesielt parti i mer enn en forstand. For det første har partiet dominert venstresiden i Storbritannia – helt siden 1920-tallet. Dette skiller partiet fra de andre sosialdemokratiske partiene i denne undersøkelsen, bortsett fra SPD i
Vest-Tyskland.98 I tre av de fire andre landene etablerte det seg i etterkrigstiden partier til venstre for det det dominerende venstrepartiet. Stort sett var det snakk om både kommunistpartier, men også mer venstreradikale partier. Et eksempel er «Sosialistiske folkepartier», som både i Norge og Danmark ble etablert på 1960-tallet. For Labour har imidlertid ikke denne
93 Lidegaard 2009: 307
94 Rasmussen 2002: 400
95 Mørch 2000: 387
96 Mørch 2000: 387
97 Mørch 2000: 389
98 En utfordrer på venstresiden kom først på begynnelsen av 1980-tallet med et grønt parti.
22
dominansen alltid medført suksess: Før 1945 hadde ikke partiet parlamentarisk flertall.99 Partiet ble også opprettet senere enn de andre partiene, i 1900.100
Harold Wilson
Harold Wilson ble den britiske statsministeren fra oktober 1964 til juni 1970, og senere fra 1974-1976. Han hadde en lang, men brokete fortid i partiet. Dette kom særlig av at han ved en tidligere anledning hadde utfordret partilederen Hugh Gaitskell.101 Gaitskell døde brått i 1963, og Wilson vant kampen om partiledersetet, først og fremst fordi nestleder Georg Brown var enda mer kontroversiell.102 Wilson ble statsminister etter valget i 1964, og fikk et flertall i Underhuset på 4 %.103 I nyvalget 17 måneder senere fikk Labour et flertall på 96
representanter. Regjeringen som Wilson ledet, var bygget opp av ministre fra partiets høyre- og sentrumsfløy.104 Et sentralt spørsmål under Wilson, var hvorvidt Labour skulle gå for en devaluering av den britiske valutaen. Dette var både komplisert og et personlig spørsmål for Wilson, som tidligere hadde lovet å holde kursen.105 En devaluering ble til slutt utført i 1967.
Wilsons første regjering har hatt et blandet rykte for ikke å ha fått gjennomført det den ønsket.
I opposisjon fra 1970 følte partimedlemmer på at regjeringen hadde sveket dem.106 På visse områder kunne regjeringen vise til gode tall: antall hus som ble bygget,107 innen
utdanningspolitikk, og gjennom en generell liberalisering av samfunnet.108 Radikalisering i opposisjon 1970-1974
Storbritannia viste en rekke urolige trekk på begynnelsen av 1970-tallet: økende
arbeidsledighet, inflasjon og antall streikedager.109 Begynnelsen på 70-tallet innebar en økt splittelse innad i Labour, og en økende distanse til fagforeningene.110 Høyresiden i Labour, hvor en del var kjent som «revisjonister» fra Hugh Gaitskells dager, hadde som mål å fordele overskuddet i økonomien. Et problem nå var at økonomien var i krise, og da kom også
99 Thorpe 2008: 1
100 Partiet hadde da navnet Labour Representation Committee (LRC)
101 Lahlum og Bratberg 2015: 468
102 Lahlum og Bratberg 2015: 468-469
103 Lahlum og Bratberg 2015: 469
104 Thorpe 2008: 166
105 Thorpe 2008: 168
106 Thorpe 2008: 187
107 Thorpe 2008: 174
108 Lahlum og Bratberg 2015: 474
109 Thorpe 2008: 187
110 Thorpe 2008: 187
23 høyresiden i Labour i krise.111 Fagforeningene svingte til venstre i disse årene – forsterket av en opplevd skuffelse av Wilsons første regjeringsperiode.112 Med til dette komplekse bildet hører derimot at de konservative førte en strengere politikk med nye krav mot fagforeningene, noe som på et overordnet nivå førte Labour og fagforeningene sammen igjen.113
I opposisjon ble det radikale «Labour’s Programme 1973» vedtatt. Det var det mest radikale økonomiske programmet som noensinne var blitt vedtatt av partiet. Noe av innholdet var økt priskontroll, økte pensjoner, ny forhandling om medlemskap i EF.114 Partiet ville også opprette et statlig selskap som skulle kjøpe opp bedrifter og bedrive økonomisk planlegging.
Farvel til Keynes
Labour vant en knapp seier i 1974, men uten flertall i parlamentet. Harold Wilson fortsatte som statsminister, men ga seg to år senere. Da tok Callaghan over som statsminister. Den nye radikale politikken som ble utformet i opposisjon, ble snart glemt, selv om noe ble utvannet og innført, som NEB.115
For den økonomiske politikken, var det store endringer. Britisk økonomi slet med kraftig inflasjon, og allerede i 1976 ga Labour opp keynesianismen. Dette skjedde under statsminister James Callaghan. Ifølge Sassoon ble politikken oppgitt den 28. september i en tale han holdt i Blackpool.116 Her erklærte Callaghan denne æraens endelikt: “We used to think that you could spend your way out of a recession and increase employment by cutting taxes and boosting Government spending. I tell you in all candour that that option no longer exists.”117 Talen til Callaghan skal ha imponert en av verdens fremste monetaristiske økonomer, Milton Friedman.118 En mulig tolkning av dette, som en av rådgiverne til Callaghan skal ha gitt uttrykk for, er at vendingen mot markedet allerede begynte under Callaghans styre, sammen med innflytelse fra bankene, det britiske finansdepartementet og IMF.119 Historikeren Andrew Thorpe hevder at oppgivelsen av Keynesianisme skjedde allerede året før, i 1975, da Healey
111 Thorpe 2008: 187
112 Thorpe 2008: 187
113 Thorpe 2008: 189
114 Thorpe 2008: 189
115 National Enterprise Body.
116 Sassoon 2014: 500
117 James Callaghan sitert etter Sassoon 2014: 500
118 Lahlum og Bratberg 2015: 514-515
119 Sitert etter Sassoon 2014: 500
24
kuttet i offentlig forbruk og økte skattene.120 Valget mellom inflasjon og sysselsetting ble avgjort til fordel for inflasjonen.
Regjeringen tok også imot et kriselån fra IMF. For å få dette lånet innvilget, måtte britisk økonomi oppfylle visse krav til å senke offentlig forbruk. IMF krevde først et kutt på 5000 millioner britiske pund.121 Behovet for lån viste seg senere, da krisen var over, å være
overvurdert. Pengene ble dessuten tilbakebetalt i løpet av få år.122 Oppsummert markerte disse endringene at regjeringen ikke skulle stå for noen radikal endring av britisk økonomi.123 Ifølge Thorpe ga Labours nye antikeynesianisme legitimitet til Thatchers monetarisme.124 På grunn av «misnøyens vinter» - hvor en rekke lønnsforhandlinger resulterte i massive streiker, ble Callaghans regjering felt av et mistillitsforslag i Underhuset.125 Resultatet var at Thatcher kom til makten. Callaghan ble sittende som partileder til 1980, og ble da erstattet av den mer venstreorienterte Michael Foot.
Maktkamper
Partiet hadde på 1970-tallet slitt med ulike radikale fraksjoner som truet partiets enhet.
Regjeringen, under Callaghans ledelse, hadde fjernet seg langt fra de andre viktige delene av partiet: som resten av partiet og National Executive Committee.126 Maktkampene ble ikke avklart i løpet av 1970-tallet, men fortsatte inn på 1980-tallet, da partiet havnet i opposisjon.
1970-tallet ble avsluttet med «misnøyens vinter», i en situasjon som viste at partiet ikke hadde kontroll over fagforeningene.
Venstresiden, som oftest representert i litteraturen gjennom politikeren Tony Benn, ønsket at statlig eierskap skulle utvides. Benn hadde gjennom hele 70-tallet vært en av de mest radikale i partiet. Venstresiden i Labour ønsket også at partiet skulle reformeres; partimedlemmene skulle få større innflytelse på valg av ledere, og i tillegg måtte ministrene i parlamentet gjenvelges på nytt – med partimedlemmenes velsignelse. Venstresiden i partiet fikk økt
120 Thorpe 2008: 198
121 Thorpe 2008: 199
122 Thorpe 2008: 201
123 Thorpe 2008: 201
124 Thorpe 2008: 201
125 Lahlum og Bratberg 2015: 518
126 Sassoon 2014: 501