15.1.1 Sammendrag
Departementet går inn for at forsett skal være den alminnelige skyldformen i straffelovgivningen. De-partementet foreslår dessuten å opprettholde forsetts-formen, eventuelt forsett. Forsett er ikke definert i da-gens straffelov, men er utviklet i rettspraksis og juri-disk teori på bakgrunn av forarbeidene. Det er vanlig å sondre mellom tre, eventuelt fire, typer forsett:
Hensiktsforsett, (visshetsforsett), sannsynlighetsfor-sett og eventuelt forsannsynlighetsfor-sett.
Straffelovkommisjonen går inn for at de ulike ty-pene forsett skal defineres i loven. Kommisjonen foreslår at bestemmelsen om forsett utformes slik:
"§ 3-9. Forsett
Forsett foreligger når noen
1. handler med hensikt å oppfylle gjerningsbeskri-velsen i straffebudet, eller
2. handler med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig oppfyller gjerningsbeskri-velsen i straffebudet.
For forsett kreves det ikke at lovbryteren er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. § 3-13."
Kommisjonen foreslår ikke i delutredning VII noen definisjon av eventuelt forsett (dolus eventua-lis). Dette skyldes at et flertall i kommisjonen går inn for å oppheve denne typen forsett. I delutredning V foreslo kommisjonen følgende definisjon av eventu-elt forsett:
"Forsett foreligger når noen ...
3. regner det som mulig at handlingen oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, og bestem-mer seg for å foreta handlingen selv om gjer-ningsbeskrivelsen vil bli oppfylt."
Rus og skyld reiser særskilte problemer. Kommi-sjonen går inn for å videreføre dagens ordning med å fingere skyld, dvs. at gjerningspersonen bedømmes som om han var edru. Kommisjonen mener imidler-tid at det er tilstrekkelig å ta inn regelen om selvfor-skyldt rus i bestemmelsen om faktisk villfarelse, og ikke som i dag også i bestemmelsen om forsett.
Departementet er enig med Straffelovkommisjo-nen i at det er hensiktsmessig å definere de ulike skyldformene i loven. Sannsynlighetsforsettet fore-slås videreført.
For øvrig har ikke høringen avdekket innvendin-ger mot kommisjonens forslag til definisjoner av for-sett, og departementet er enig i kommisjonens forslag til definisjoner av hensikts- og (visshets- og) sann-synlighetsforsett.
Ettersom departementet går inn for å beholde eventuelt forsett, er det behov for å ta inn i loven en definisjon også av denne typen forsett. Forslaget i delutredning V (gjengitt foran) gir et hensiktsmessig utgangspunkt. Departementet er enig med Hordaland statsadvokatembeter i at det bør være tilstrekkelig om gjerningspersonen bare holder det som en mulighet at gjerningsbeskrivelsen i straffebudet blir oppfylt, men gjør et valg om å utføre handlingen selv om det skulle forholde seg slik at gjerningsbeskrivelsen mest sann-synlig blir oppfylt. Departementet antar at dette er i samsvar med det innholdet eventuelt forsett har i dag.
Forslaget til definisjon av eventuelt forsett er endret i samsvar med dette.
Departementet er enig med kommisjonen i at det ikke er behov for å regulere betydningen av selvfor-skyldt rus i forsettsbestemmelsen. Det er tilstrekkelig og mest naturlig å regulere dette i bestemmelsen om faktisk uvitenhet.
15.1.2 Komiteens merknader
K o m i t e e n mener målsettingen om en mer in-formativ straffelov som gir et mer dekkende bilde av rettstilstanden, tilsier at loven inneholder definisjo-ner av de ulike skyldformene.
Vedrørende forsett slutter k o m i t e e n seg til de-partementets forslag til utforming av bestemmelsen.
15.2 Uaktsomhet 15.2.1 Sammendrag
Uaktsomhet er ikke definert i den gjeldende straf-feloven. Å være uaktsom innebærer kort sagt å opptre uforsiktig eller uforsvarlig. De fleste straffebud som krever uaktsomhet, rammer alminnelig uaktsomhet.
Enkelte bestemmelser krever likevel at uaktsomheten må være grov.
Også når det gjelder uaktsomhet går Straffelov-kommisjonen inn for at de to gradene av uaktsomhet blir definert i straffeloven. Kommisjonen foreslår at uaktsomhet og grov uaktsomhet defineres slik:
"§ 3-10. Uaktsomhet
Uaktsomhet foreligger når noen handler i strid med de kravene som må stilles til forsvarlig opptre-den på området, med mindre det ut fra vedkommen-des personlige forutsetninger ikke er grunnlag for be-breidelse.
Grov uaktsomhet foreligger når noen handler særdeles klanderverdig og handlingen gir grunnlag for sterk bebreidelse på grunn av mangel på aktsom-het."
Departementet er enig i at også uaktsomhet og grov uaktsomhet bør defineres i loven. Departemen-tet har valgt å bygge på forslaget til kommisjonen, men har gjort bestemmelsen noe enklere og senket terskelen noe for når grov uaktsomhet skal anses å foreligge. Flere høringsinstanser har vært skeptiske til at kommisjonen i definisjonen av grov uaktsomhet har erstattet "kvalifisert klanderverdig" med "særde-les klanderverdig". Departementet er enig i at "sær-deles klanderverdig" etter en normal språklig forstå-else hever terskelen for grov uaktsomhet i forhold til
"kvalifisert klanderverdig". Departementet går derfor inn for at uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og gir grunnlag for sterk bebrei-delse.
15.2.2 Komiteens merknader
K o m i t e e n slutter seg til definisjonen om at uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og gir grunnlag for sterk bebreidelse.
K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Fremskrittspartiet, viser til sine merknader i kap. 9 der det sluttet seg til departementets forslag om å la skyldformen grov uaktsomhet være det
retts-politiske utgangspunkt når hovedregelen om forsett skal fravikes. Dette vil føre til en økt bruk av skyld-kravet grov uaktsomhet, og styrker behovet for en lovfestet definisjon.
K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t -s p a r t i e t vi-ser til -sine merknader under kap. 9.
15.3 Uforsettlig følge 15.3.1 Sammendrag
Enkelte straffebud skjerper strafferammen når handlingen har hatt skadelige følger som ikke er for-settlige. Vilkåret for å anvende den strengere straffe-rammen er at gjerningspersonen kunne - men ikke burde - innsett at en slik følge var mulig.
Straffelovkommisjonen foreslår to endringer i forhold til regelen i den gjeldende straffeloven § 43.
For det første skal strafferammen bare kunne heves ved uforsettlige følger dersom gjerningspersonen burde - og ikke bare kunne - ha innsett følgen. Lett uaktsomhet (å kunne innse følgen) vil bare kunne til-legges betydning i straffutmålingen innenfor den or-dinære strafferammen. For det andre går kommisjo-nen inn for at en uaktsom følge ikke automatisk skal lede til en skjerpet strafferamme, men inngå i en to-talvurdering i de tilfeller hvor det etter utkastet skal være adgang til å skjerpe straffen når handlingen er å anse som grov.
Kommisjonen går på denne bakgrunnen inn for å regulere uforsettlige følger slik:
"§ 3-11. Uforsettlig følge
Høyere strafferamme for en uforsettlig følge bru-kes bare når lovbryteren har opptrådt uaktsomt i for-hold til følgen, eller har unnlatt etter evne å avverge den etter å ha blitt oppmerksom på faren for at den kunne inntre. Det samme gjelder når faren inngår i vurderingen av om overtredelsen er å betrakte som grov."
Departementet slutter seg til kommisjonens for-slag om å oppheve regelen i straffeloven § 43 om lett uaktsomhet. Tilbake står å vurdere hvordan bestem-melsen om uforsettlige følger nærmere skal utfor-mes. Ettersom departementet ikke ser det som aktuelt å sette i kraft hele den nye alminnelige delen i en ny straffelov før også en ny spesiell del er vedtatt, må bestemmelsen få en noe annen utforming enn det kommisjonen foreslår, men innholdet er i samsvar med realiteten i kommisjonens forslag. I departemen-tets lovforslag gjøres det klart at en uaktsom følge ikke i seg selv leder til en skjerpet strafferamme, men inngår i vurderingen av om lovbruddet er grovt der dette fører til skjerpet straff.
15.3.2 Komiteens merknader
K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Fremskrittspartiet, viser til proposisjonen og har ingen ytterligere merknader.
K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t -s p a r t i e t vi-ser til -sine merknader under kap. 9.
15.4 Faktisk uvitenhet (villfarelse) 15.4.1 Sammendrag
Skylden må vanligvis dekke hele det objektive gjerningsinnholdet i straffebudet (dekningsprinsip-pet). Det innebærer at man ikke kan straffes for for-settlig lovbrudd hvis man er i villfarelse om en fak-tisk omstendighet som har betydning for straffbarhe-ten, jf. straffeloven § 42. Det er gjort unntak fra prin-sippet i § 42 når gjerningspersonen har vært i selvfor-skyldt rus. Unntaket innebærer at en beruset gjer-ningsperson må bedømmes som om han var edru. En sier gjerne at skylden fingeres. Hensikt og overlegg fingeres ikke.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre re-gelen om faktisk villfarelse, men går inn for at be-stemmelsen får en annen utforming enn i dag. Kom-misjonen foreslår at faktisk villfarelse reguleres slik:
"§ 3-12. Faktisk villfarelse
Enhver bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet.
Er en villfarelse uaktsom, rammes handlingen som uaktsomt lovbrudd når slikt lovbrudd er straff-bart.
Det ses bort fra villfarelse som følge av selvfor-skyldt rus framkalt ved alkohol eller andre midler. I slike tilfeller bedømmes den som har utført handlin-gen, som om vedkommende hadde vært edru."
Prinsippet om at gjerningspersonen skal bedøm-mes ut fra sin egen oppfatning av den faktiske situa-sjonen, er grunnfestet i norsk rett. Departementet er enig i at regelen bør videreføres. Departementet går i motsetning til kommisjonen inn for å erstatte "villfar-else" med "uvitenhet" i lovteksten. Departementet slutter seg til realiteten i kommisjonens forslag. De-partementet antar at det er klart hva "selvforskyldt rus" i tredje ledd sikter til, og har sløyfet tillegget
"framkalt ved alkohol eller andre midler".
Departementet er enig med kommisjonen i at det ikke er behov for å videreføre regelen i § 42 fjerde ledd i dagens straffelov. Behovet for en slik regel er i dag meget begrenset, og den ville ha komplisert den nye bestemmelsen unødig.
15.4.2 Komiteens merknader
K o m i t e e n har merket seg at det i all hovedsak ikke er foreslått realitetsendringer i forhold til
gjel-dende rett. K o m i t e e n slutter seg til departementets forslag til språklige forenklinger, og anser "uviten-het" for å være en mer dekkende og moderne beteg-nelse.
15.5 Rettsuvitenhet (rettsvillfarelse) 15.5.1 Sammendrag
Den gjeldende straffeloven regulerer rettsvill-farelse i § 57. Bestemmelsen er i rettspraksis forstått slik at uvitenhet om rettsregler skal lede til frifinnelse dersom den er unnskyldelig eller aktsom. Dersom rettsvillfarelsen er uaktsom, kan straffen settes lavere enn ellers. Som utgangspunkt vil en rettsvillfarelse bare være unnskyldelig dersom det foreligger særeg-ne omstendigheter, som enten knytter seg til gjer-ningspersonen eller til lovregelen.
Ikke enhver villfarelse om rettsregler bedømmes etter straffeloven § 57. Med støtte i forarbeidene be-handles visse former for rettsvillfarelse på samme måte som faktisk villfarelse, og bedømmes etter straffeloven § 42. Slik rettsvillfarelse kalles gjerne situasjonsvillfarelse eller uegentlig villfarelse.
Straffelovkommisjonen går inn for at straffelo-ven fortsatt bør inneholde generelle regler om retts-villfarelse. I forhold til gjeldende rett foreslås det to større endringer. For det første skal også en uaktsom rettsvillfarelse kunne lede til frifinnelse dersom det foreligger særlige grunner. For det andre foreslår kommisjonen at alle typer rettsvillfarelse skal regule-res av de samme bestemmelsene. Kommisjonen fore-slår at rettvillfarelse reguleres av to bestemmelser:
En som kan lede til frihet fra straff, og en annen om straffritak. Forslaget om frihet fra straff på grunn av rettsvillfarelse er utformet slik:
"§ 3-13. Rettsvillfarelse
Den som på handlingstidspunktet på grunn av villfarelse om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes ikke når villfarelsen ikke er uakt-som."
Dette er en ansvarsregel som både omfatter retts-villfarelser som i dag bedømmes etter straffeloven
§ 57, og situasjonsvillfarelser som bedømmes etter straffeloven § 42 (uegentlig rettsvillfarelse). Kommi-sjonen vurderer det slik at dagens strenge aktsom-hetskrav for å frifinne generelt er velbegrunnet og hensiktsmessig og bør videreføres.
Departementet er enig med kommisjonen i at også den nye straffeloven bør inneholde generelle regler om hvilken betydning uvitenhet om rettsregler bør ha. På samme måte som for uvitenhet om faktiske forhold, går departementet inn for at lovteksten bru-ker uttrykket "rettsuvitenhet" i stedet for "rettsvill-farelse". Departementet slutter seg også til at det fort-satt bør bero på en aktsomhetsvurdering om rettsuvi-tenheten skal kunne lede til frifinnelse.
Slik departementet ser det, er det særlig effektivi-tetshensyn og likhetshensyn som taler for at rettsvill-farelse fortsatt bare helt unntaksvis bør kunne lede til frifinnelse. Hensynet til en effektiv håndhevelse av straffebudene er særlig sentralt.
Departementet foreslår at aktsomhetskravet bør dempes noe i forhold til dagens praksis med sikte på tilfeller hvor myndighetene ikke har gjort nok for å hindre rettsuvitenhet. Det kan særlig gjelde når rege-len er unødig uklart utformet, eller hvor det ikke er truffet tiltak for å informere om en regelendring på et tidligere regulert område. På denne bakgrunnen fore-slår departementet å bruke ordet "uaktsom" fremfor
"unnskyldelig" i lovteksten, for på den måten å signa-lisere at det tas sikte på en viss justering av aktsom-hetskravet når det gjelder rettsuvitenhet. For å unngå en for sterk demping av aktsomhetskravet, bør retten ha mulighet for å frafalle straffutmålingen ved uakt-som rettsuvitenhet deruakt-som forhold i saken gjør det lite rimelig å straffe. Dermed er det ikke behov for Straffelovkommisjonens regel om straffritak for uaktsom rettsvillfarelse.
Kommisjonen har foreslått at situasjonsvillfarel-se og annen rettsvillfarelsituasjonsvillfarel-se skal behandles etter de samme bestemmelsene. Behovet for en slik omleg-ging er begrenset, fordi det lar seg gjøre å ta hensyn til den mindre straffverdigheten ved situasjonsvill-farelse innenfor rammene av departementets forslag:
Den aktsomme rettsvillfarelse vil føre til frifinnelse, mens den uaktsomme rettsvillfarelse etter omsten-dighetene kan lede til straffutmålingsfrafall. Det er departementets forutsetning at situasjonsvillfarelse generelt sett ikke skal bedømmes strengere etter for-slaget til nye regler enn i dag. Men departementet lar det være opp til domstolene å vurdere - på bakgrunn av faktum i den enkelte sak - om det er grunn til å jus-tere grensene noe.
15.5.2 Komiteens merknader
K o m i t e e n vil understreke at dagens strenge aktsomhetskrav for å frifinne en gjerningsperson for uvitenhet om rettsregler i all hovedsak må viderefø-res. Hensynet til likhet for loven og en effektiv retts-håndhevelse taler for en videreføring av dagens prak-sis. K o m i t e e n slutter seg likevel til forslaget om at uaktsomhetsvurderingen bør være noe mildere enn i dag når myndighetene ikke har gjort nok for å hindre uvitenhet om rettsregler. Dette gir et signal både til lovgiver og myndigheter om det ansvar som påhviler for å utforme klare og presise regler, og informere borgerne om vedtak som kan få konsekvenser for de-res handlefrihet. Der denne plikten er forsømt, er det etter k o m i t e e n s syn rimelig at en lovbryter be-dømmes noe mildere.
K o m i t e e n vil dog presisere at uvitenhet om straffebud som verner om den enkeltes integritet,
neppe kan betegnes som aktsom. Dersom kulturelt betingede oppfatninger av hva som er akseptabelt står i motstrid med norsk straffelovgivning, skal dette ikke medføre reduksjon i straffen.
16. Straffansvar for foretak