18.1.1 Sammendrag
Straffeloven har ingen generell regel om når fengselsstraff kan idømmes. Lovens system er at fengsel kan brukes når det enkelte straffebudet åpner for det. Dersom ikke det enkelte straffebudet bestem-mer noe annet, kan fengsel idømmes fra 14 dager inn-til 15 år og inninn-til 20 år ved sammenstøt av flere straff-bare forhold, såkalt konkurrens. Lovens strengeste straff er 21 års fengsel.
Straffelovkommisjonen foreslår i all hovedsak å videreføre gjeldende regler om fastsetting av feng-selsstraff. Nytt er forslaget om å lovfeste regelen om at fengselsstraff bare kan idømmes når det er fastsatt i det enkelte straffebudet. Kommisjonen går inn for å sløyfe regelen om alminnelig lengstestraff på fengsel i 15 år. Kommisjonen mener at straffebudene vil bli mer opplysende dersom lengstestraffen alltid er an-gitt i straffebudet.
Departementet støtter innføringen av en uttryk-kelig bestemmelse i lovens alminnelige del, som gir veiledning om at fengselsstraff kan idømmes når det-te er besdet-temt i straffebudet. Pedagogiske hensyn taler også for kommisjonens forslag om at lengstestraffen bør fremgå klart av det enkelte straffebudet. Et slikt system vil gjøre det overflødig med en generell regel om 15 års lengstestraff, slik vi i dag har i straffeloven
§ 17.
18.1.2 Komiteens merknader
K o m i t e e n mener at det er særlig viktig at straf-feloven utformes slik at den kan forstås, også av dem som ikke bruker loven til daglig. K o m i t e e n er der-for enig med departementet i at lovens alminnelige del bør inneholde en regel som fremhever at fengsels-straff kun kan idømmes når dette er bestemt i fengsels- straffe-budet. Pedagogiske hensyn tilsier også at lengstestraffen bør fremgå av det enkelte straffebud. K o -m i t e e n viser for øvrig til sine -merknader o-m straf-fens lengde under kap. 10.
K o m i t e e n mener det er behov for en egen be-stemmelse i straffeloven om vold i nære relasjoner.
K o m i t e e n viser til at en straffebestemmelse om vold i nære relasjoner primært vil ramme vold mot kvinner. Like fullt mener k o m i t e e n at regelen må utformes kjønnsnøytralt. K o m i t e e n viser til at de-partementet allerede har startet arbeidet med
utfor-mingen av en slik bestemmelse, og ber om at arbeidet gis prioritet.
K o m i t e e n fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en straffe-bestemmelse om vold i nære relasjoner."
K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a A r b e i -d e r p a r t i e t o g S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i mener det er viktig i langt større grad å benytte alter-nativer som innebærer at straffen gir en mulighet til å gjøre opp for seg. Konfliktråd, samfunnsstraff og promilleprogrammer er gode løsninger for langt flere enn de som får muligheten i dag. Ofte vil slike alter-nativer oppleves som gode også for ofrene, som kan møte gjerningsmannen, be om en unnskyldning, en forklaring, et bidrag til forsoning og oppgjør, for ek-sempel i form av arbeid eller rehabilitering. Det er et paradoks at man idømmer fengselsstraff dersom samfunnsstraffen viste seg ikke å fungere ved forrige overtredelse, mens det aldri stilles spørsmålstegn ved om fengsel fungerer, dersom lovbryteren fortsetter å bryte loven også etter et fengselsopphold.
D i s s e m e d l e m m e r viser til at Arbeiderparti-et og Sosialistisk Venstreparti har foreslått at Stifin-ner'n utvides, både i form av plasser og i form av so-ningssteder. Det er merkelig og uklokt at ikke flere får tilbud om slik tilrettelagt soning enn i dag, da det-te tilbudet har vist seg å fungere svært godt for rus-middelavhengige. Særlig er det positivt med det tette samarbeidet kriminalomsorg-rusbehandlere, den tet-te oppfølgingen av elevene (fangene), kravene som stilles, hjelpen som gis, den aktive kameratstøtten, og det faktum at man har tettet igjen den skarpe over-gangen mellom fengsel og frihet.
K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t -s p a r t i e t -ser at feng-sel-s-straff er det me-st inngripende staten kan gjøre mot et menneske. Like-vel er det slik at enkelte personer bør sitte i fengsel i kortere eller lengre perioder. Dette følger av straffens klassiske formål, men også av det man kan kalle re-novasjonhensynet og inkapasitering, nemlig samfun-nets behov for vern mot enkeltpersoner. Når det gjel-der utmåling av fengselstraff, vises det til tidligere merknader.
Når det gjelder bruk av åpen soning ved fengsels-straff, så ønsker d i s s e m e d l e m m e r å begrense dette i forhold til i dag. Ved grove forbrytelser eller gjentagelser bør man ikke få dette før siste 1/5 av straffen. Og ellers ikke før man har sonet 2/3 av straf-fen. Ethvert brudd på betingelser i forbindelse med straffen bør i utgangspunket føre til at man må sone hele dommen i fengsel. På denne bakgrunn fremmer d i s s e m e d l e m m e r følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endringer i straffegjennomføringsloven hvor det for overtredelser av bestemmelser med en strafferamme fra 3 år og oppover ikke skal kunne gis åpen soning og/eller prøveløslatelse før fire femdeler av straffen er sonet, og hvor det ikke skal kunne gis åpen soning og/eller prøveløslatelse i gjentagelsestilfeller."
K o m i t e e n s m e d l e m f r a S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i mener det er viktig å begrense bru-ken av lukket fengsel. Ulempene med fengselsstraff er så store at det bør tilstrebes å finne alternative re-aksjonsformer. Ofte har fengselsstraffen liten effekt, i mange tilfeller virker den mot sin hensikt. Andre igjen opplever fengselsoppholdet som et pusterom i en ellers tøff hverdag. Eksempelvis bidrar fengslene ofte til at kontakter etableres, ny kriminalitet planleg-ges, en kriminell kultur opprettholdes. For mange oppleves ikke straffen som en mulighet til å gjøre opp for seg, og ofte framstår fengselsoppholdet som ren sløsing med ressurser: Årsakene til kriminaliteten blir ikke fjernet, og en stor andel ender opp som gjen-gangere i systemet. Det er verdt å merke seg at et døgnopphold i for eksempel en rusbehandlingsinsti-tusjon koster om lag det samme som den gjennom-snittlige døgnprisen i fengsel.
D e t t e m e d l e m mener at lukket soning i ho-vedsak bør benyttes når man anser det nødvendig for å beskytte samfunnet, ved fare for rømning eller når forbrytelsen er særlig grov, et resultat av maktmis-bruk eller profesjonell eller organisert virksomhet.
Åpen soning bør i de aller fleste tilfeller vurderes som et alternativ til lukket soning, og som hovedregel når lovbryteren vurderes som egnet til å stå i sonings-kø. D e t t e m e d l e m vil i denne forbindelse vise til at Sosialistisk Venstreparti i flere runder har foreslått en vurdering av hvorvidt ubetingete fengselsstraffer kan konverteres til samfunnsstraff etter en tid i so-ningskø. Videre ønsker d e t t e m e d l e m en vurde-ring av den svenske ordningen med hjemmesoning.
18.2 Forening av fengselsstraff med andre straffer
18.2.1 Sammendrag
Forskjellen mellom hoved- og tilleggsstraff er at hovedstraff kan ilegges som eneste straff, mens til-leggsstraff bare kan ilegges i tillegg til en hoved-straff. To hovedstraffer kan ikke kumuleres uten at loven gir særskilt hjemmel for det.
Straffelovkommisjonen foreslår at adgangen til å forene de ulike straffene med hverandre reguleres særskilt for hver straffart. Straffelovkommisjonen foreslår også å videreføre regelen om at adgangen til å kombinere frihetsstraff med bøtestraff, er uten be-tydning i forhold til lovbestemmelser som tillegger strafferammen rettslig virkning.
Departementet ser det som positivt at det gis en særskilt bestemmelse med en samlet oversikt over adgangen til å forene fengsel med andre straffer. De-partementet er også enig i at informasjonshensyn til-sier at adgangen til å forene de ulike straffene med hverandre bør reguleres særskilt for hver straffart. En generell regel i tilknytning til hver straffart om ad-gangen til å kombinere ulike straffer med hverandre, vil etter departementets oppfatning gjøre det overflø-dig med særskilte hjemler om dette i de enkelte straf-febudene.
Departementet går også inn for å videreføre be-stemmelsen i straffeloven § 26a annet ledd om at ad-gangen til å kombinere frihetsstraff med bøtestraff er uten betydning i forhold til lovbestemmelser som til-legger strafferammen rettslig virkning.
Straffelovkommisjonen går ikke inn for å videre-føre gjeldende § 26a første ledd tredje punktum om at det ved utmålingen av frihetsstraffen skal tas hensyn til at også bøtestraff idømmes. Departementet er enig med kommisjonen i at en slik bestemmelse er over-flødig og derfor ikke behøver å videreføres.
18.2.2 Komiteens merknader
K o m i t e e n støtter forslaget om at det gis en særskilt bestemmelse med en samlet oversikt over adgangen til å forene fengsel med andre straffer.
K o m i t e e n er også enig i at adgangen til å forene de ulike straffene med hverandre bør reguleres særskilt for hver straffart.
18.3 Begrenset bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere
18.3.1 Sammendrag
Straffeloven har i dag ingen generell bestemmel-se om at man bare i begrenbestemmel-set utstrekning kan gjøre bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere. Straf-feloven § 55 fastsetter at fengselsstraff på 21 år ikke kan anvendes når gjerningspersonen på gjernings-tidspunktet var under 18 år. Straffen kan dessuten innen samme straffart nedsettes under det lavmål som er fastsatt for handlingen. Når forholdene tilsier det, kan straffen også nedsettes til en mildere straffart enn hva som følger av straffebudet som er overtrådt.
Et flertall i Straffelovkommisjonen foreslår en maksimumsgrense på 8 års fengsel for lovbrytere som ikke var fylt 18 år på gjerningstidspunktet. Be-grensningen gjelder både betinget og ubetinget feng-sel. Et mindretall i kommisjonen går inn for at leng-stestraffen for lovbrytere under 18 år fortsatt bør være 15 år. Dersom det gjøres innskrenkninger i lengden på den straffen unge lovbrytere kan bli ilagt, mener en samlet kommisjon at denne grensen bør være fast og derfor også gjelde i konkurrenstilfellene.
Departementet mener at det er riktig å beholde muligheten for domstolene til å kunne idømme
feng-selsstraff på mer enn 8 år i de alvorligste sakene. En ordning hvor lengstestraffen for personer under 18 år er 8 år, vil etter departementets syn legge større vekt på skillet mellom å være yngre eller eldre enn 18 år enn det er grunnlag for, ikke minst for dem som bare er noen dager eller uker fra skjæringspunktet.
Departementet er enig i at man av menneskelige grunner må være tilbakeholdende med å idømme unge lovbrytere langvarig fengselsstraff; hensynet til barnets beste bør tillegges stor vekt. I det store fler-tallet av saker med unge lovbrytere føres det allerede i dag en praksis med restriktiv bruk av fengselsstraff.
For å understreke betydningen av dette utgangspunk-tet går departemenutgangspunk-tet inn for å beholde den første de-len av Straffelovkommisjonens forslag, om at ubetin-get fengselsstraff bare kan idømmes når det er særlig påkrevd.
Departementet foreslår å videreføre adgangen til å gå under minstestraffen og til å idømme en mildere straffart. Dette vil sikre at domstolen aldri vil måtte idømme unge under 18 år en strengere straff enn det den mener er riktig og rettferdig.
Departementet går på denne bakgrunn inn for at terskelen som fengselsstraffen ikke kan overstige, beholdes på dagens nivå, og at lovgiverne, på samme måte som i dag, overlater til domstolene å vurdere om det i det enkelte tilfellet er nødvendig å idømme en straff på mer enn 8 år.
Departementet mener imidlertid at det fortsatt bør settes en grense for hvor lang fengselsstraff som bør kunne idømmes. På bakgrunn av høringen fore-slår departementet å videreføre dagens grense på 15 år. Departementet er av den oppfatning at en slik re-gel er forenlig med de forpliktelser som lovgiverne har etter barnekonvensjonen.
Departementet er enig med Straffelovkommisjo-nen i at maksimumsgrensen bør være absolutt, slik at den også gjelder ved sammenstøt av flere lovbrudd (konkurrens). Videre er departementet enig i at det ikke bør innføres en særregel om forbud mot å anven-de ubetinget fengselsstraff overfor lovbrytere på 15 år.
18.3.1.1 FORBUDMOTPÅGRIPELSEOGVARETEKTS
-FENGSLINGAVLOVBRYTEREUNDER 16 ÅR
Straffeprosessloven § 174 fastsetter at personer under 18 år ikke bør pågripes eller varetektsfengsles hvis det ikke er særlig påkrevd. Også påtaleinstruk-sen § 9-2 foreskriver at personer under 18 år ikke bør pågripes eller begjæres varetektsfengslet hvis det ikke er særlig påkrevd. Bestemmelsen fastsetter dess-uten at overfor personer under 16 år bør det i stedet for fengsling forsøkes andre tiltak.
De sterke hensynene som kan anføres mot å sette 15-åringer i fengsel, gjør at et flertall i Straffelov-kommisjonen går inn for å forby pågripelse og
vare-tektsfengsling av lovbrytere under 16 år. Kommisjo-nens mindretall er ikke enig i forslaget om fullstendig å oppheve adgangen til å pågripe og fengsle 15-årin-ger.
Departementet er enig med Straffelovkommisjo-nens mindretall i at det er behov for å beholde dagens begrensede adgang til å pågripe og varetektsfengsle barn under 16 år. Selv om lovbryteren er ung, kan det være nødvendig å bruke tvangsmidler for å hindre gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger, bevis-forspillelse eller unndragelse fra straff. Vi har i dag ikke tilstrekkelige alternative tiltak.
Som flertallet av høringsinstansene og en samlet kommisjon peker på, vil pågripelse og fengsling av unge lovbrytere ofte være uforholdsmessig. Adgan-gen vil bare være åpen i et fåtall alvorlige saker hvor behovet for å fengsle er særlig stort. Kravet i barne-konvensjonen om barnets beste og om at fengsel kun skal brukes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom, er derfor etter departementets syn tilstrekke-lig ivaretatt. Departementet foreslår på denne bak-grunnen å videreføre dagens begrensede adgang til å pågripe og fengsle barn under 16 år.
18.3.2 Komiteens merknader
K o m i t e e n vil fremheve at fengsling av unge under 18 år bare bør skje unntaksvis. K o m i t e e n er kjent med at ubetinget fengselsstraff i all hovedsak kun idømmes hvor den unge har begått alvorlige lov-brudd eller er en utpreget tilbakefallsforbryter. Når lovbryteren er under 18 år, skal vedkommendes alder tillegges vekt i formildende retning av både påtale-myndigheten og av domstolene i forbindelse med ut-måling av straff. K o m i t e e n ønsker at denne prak-sis skal videreføres.
K o m i t e e n er kjent med at barnevernloven gir hjemmel til frihetsberøvende tiltak, men at denne muligheten sjelden benyttes blant annet fordi tilgan-gen på ressurser er begrenset. K o m i t e e n mener at frihetsberøvelse i en institusjon underlagt barnever-net i mange tilfeller vil kunne oppfylle behovet for samfunnsbeskyttelse og bevissikring, og samtidig ivareta barnet på en bedre måte enn hva opphold i va-retekt gjør.
K o m i t e e n vil presisere at når det besluttes fengsling eller varetektsfengsling av en person under 18 år, så skal fengselsmiljøet være kvalitativt anner-ledes enn om fengslingen/varetektsfengslingen gjel-der en voksen. Det er i disse tilfellene særlig viktig at kriminalomsorgen tilrettelegger forholdene under frihetsberøvelsen slik at belastningen på den unge blir minst mulig. K o m i t e e n ber departementet melde tilbake til Stortinget på egnet måte hvordan dette følges opp i praksis. K o m i t e e n ber departe-mentet legge frem en egen sak for Stortinget snarest
mulig om soningsforholdene for personer som var under 18 år på fengslingstidspunktet.
K o m i t e e n er opptatt av alternative reaksjons-former overfor unge førstegangsforbrytere. Når barn begår straffbare forhold, er det etter k o m i t e e n s syn avgjørende med en rask og riktig reaksjon. Et be-dre barnevernstilbud gir bebe-dre muligheter for rehabi-litering og adferdsendring.
K o m i t e e n mener det bør vurderes å etablere flere lukkede ordninger for barn under 18 år som be-går kriminalitet. Som et substitutt for ubetinget feng-sel bør det kunne gis ubetingede dommer med betin-gelse om opphold i institusjon for unge lovbrytere.
K o m i t e e n mener varetekt ikke er et egnet virke-middel for barn under 16 år, og at det må etableres egne varetektslignende tiltak som kan hindre røm-ning, gjentakelsesfare eller bevisforspillelsesfare for denne gruppen. Straffeloven bør gi hjemmel for at det overfor barn og unge gis adgang til utvidet bruk av samfunnsstraff, og nye straffarter som ungdoms-kontrakt eller tvungen overføring til konfliktråd.
K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-mene fra Fremskrittspartiet, medlem-mener at ungdomsfengsel er et uegnet tiltak som ikke bør etableres. F l e r -t a l l e -t viser -til a-t u-tenriks- og kons-ti-tusjonskomi-te- konstitusjonskomite-en i forbindelse med ratifiseringkonstitusjonskomite-en av barnekonvkonstitusjonskomite-en- barnekonven-sjonen (Innst. S. nr. 7 (1990-1991)) uttalte:
"Fengsling av unge under 18 år bør bare skje unn-taksvis. Det bør skje en nedtrapping i takt med opp-trappingen av tiltak for barn og unge."
F l e r t a l l e t vil videre vise til sine merknader i Innst. O. nr. 37 (2002-2003) om tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet.
F l e r t a l l e t er enig med departementet i at dom-stolene fortsatt skal ha mulighet til å gå under mins-testraffen og til å idømme en mildere straffart enn det aktuelle straffebud gir anvisning på, jf. forslag til ny straffelov § 80. Denne bestemmelsen vil sikre at ret-ten aldri vil måtte idømme unge under 18 år en stren-gere straff enn det den mener er riktig og rettferdig.
F l e r t a l l e t støtter dessuten departementets forslag om at maksimumsgrensen på 15 års fengsel for lov-brytere under 18 år bør være absolutt, og også gjelde ved sammenstøt av lovbrudd (konkurrens).
K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a A r b e i -d e r p a r t i e t o g S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i vil presisere at de prinsipalt går inn for en maksi-mumsstraff på 8 år for lovbrytere under 18 år, men vil subsidiært støtte Regjeringens opplegg på dette om-rådet.
E t a n n e t f l e r t a l l , alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har
grundig vurdert forslaget fra Straffelovkommisjo-nens flertall om en maksimumsgrense på åtte års fengsel for lovbrytere som ikke var fylt 18 år på gjer-ningstidspunktet.
D e t t e f l e r t a l l e t har merket seg at et betyde-lig flertall av høringsinstansene går imot forslaget.
Motstanden mot forslaget begrunnes grovt sett med tre forhold: (1) Unge under 18 år idømmes sjelden straff ut over åtte år. (2) Det vil tidvis kunne inntreffe så alvorlige forhold at en ramme på åtte års fengsel vil kunne være for lav når man ser hen både til gjer-ningspersonens alder og forholdene for øvrig - blant annet forholdene til ofrene og hensynet til den sosiale ro. (3) Domstolene bør ikke fratas muligheten til i helt spesielle tilfeller, etter en konkret vurdering av alle sakens sider, å benytte en lengre straff enn åtte år også for lovbrytere som ikke er fylt 18 år.
D e t t e f l e r t a l l e t mener hensynene gjengitt ovenfor er tungtveiende. D e t t e f l e r t a l l e t vil særlig fremheve at en fast lengstestraff på åtte år i en-kelte tilfelle vil støte an mot befolkningens rettsfølel-se i en slik grad at det vil bidra til redurettsfølel-sert tiltro til rettsapparatet. Man kan ikke se bort fra eksempler på at unge lovbrytere har utført de mest grufulle hand-linger, herunder grove drap. En redusert tiltro til at rettsapparatets avgjørelser reflekterer alvorligheten i den kriminelle handling, vil etter d e t t e f l e r t a l -l e t s oppfatning være meget a-lvor-lig. I ytterste kon-sekvens vil dette kunne bygge ned respekten for retts-staten, noe som er viktig å unngå.
D e t t e f l e r t a l l e t vil også fremheve at en svært mild strafferamme for ungdom under 18 år vil kunne svekke straffens forebyggende virkning og kan være til ulempe for den unge selv. Ved gjengkri-minalitet kan de yngste medlemmene av gjengen bli presset til å begå alvorlig kriminalitet fordi de risike-rer kortere fengselsstraff enn eldre gjengmedlemmer.
D e t t e f l e r t a l l e t har også grundig vurdert forslaget fra Straffelovkommisjonens flertall om å forby pågripelse og varetektsfengsling av unge under 16 år.
D e t t e f l e r t a l l e t har merket seg at et flertall av høringsinstansene går mot forslaget. Det vises til at domstolene er svært tilbakeholdne med å anvende varetekt overfor lovbrytere under 16 år. Videre påpe-kes at det i de alvorligste sakene, for eksempel i gro-ve ranssaker eller i drapssaker, vil faren for bevisfor-spillelse eller rettshåndhevelseshensyn kunne tale mot at adgangen til pågripelse og varetekt avskjæres fullstendig.
Etter d e t t e f l e r t a l l e t s oppfatning bør ikke muligheten til pågripelse og varetektsfengsling av lovbrytere under 16 år avskaffes nå. I vurderingen har d e t t e f l e r t a l l e t vektlagt hensynene nevnt ovenfor og det forhold at det er viktig å sørge for en reaksjon overfor denne gruppen unge lovbrytere. Det
er av vesentlig betydning at de dette gjelder forstår alvoret i handlingen og at forbrytelser gir konsekven-ser.
K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a H ø y r e o g K r i s t e l i g F o l k e p a r t i har merket seg at Den rettsmedisinske kommisjon hevder at det ikke er hol-depunkter i forskningen for å si at ubetinget fengsels-straff er mer skadelig for unge lovbrytere enn det er for eldre. For d i s s e m e d l e m m e r er det viktig å erkjenne at straffen har negative virkninger - uavhen-gig av den straffedømtes alder. Det er derfor maktpå-liggende at det kontinuerlig arbeides for å begrense straffens skadelige virkninger. Særlig er det viktig å gjøre soningen konstruktiv og innholdsmessig god for de unge.
D i s s e m e d l e m m e r viser til sine merknader under kap. 2.2 om bl.a. videreføring av ordningen med ungdomskontrakter.
K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a A r b e i -d e r p a r t i e t o g S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i vil understreke at Norge har særlige forpliktelser overfor barn under 18 år, blant annet fordi vi har inkorporert FNs barnekonvensjon. D i s s e m e d l e m -m e r mener at fengsel er særlig skadelig for barn og unge.
D i s s e m e d l e m m e r mener det er nødvendig å tenke nytt når det gjelder barn og unge som begår kriminelle handlinger. Rask reaksjon er særlig viktig når barn og unge begår lovbrudd, men reaksjonen må også være tilpasset barns og unges særlige behov.
D i s s e m e d l e m m e r mener det er nødvendig å få inn en bestemmelse om at man bare i begrenset grad kan gjøre bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere. Det kan her vises til at utenriks- og kon-stitusjonskomiteen i forbindelse med ratifiseringen av barnekonvensjonen (Innst. S. nr. 7 (1990-1991)) uttalte:
D i s s e m e d l e m m e r mener det er nødvendig å få inn en bestemmelse om at man bare i begrenset grad kan gjøre bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere. Det kan her vises til at utenriks- og kon-stitusjonskomiteen i forbindelse med ratifiseringen av barnekonvensjonen (Innst. S. nr. 7 (1990-1991)) uttalte: