Bør maksimalstraffen heves fra 21t

10.6.1 Sammendrag

Den alminnelige maksimale straff for et enkelt-stående lovbrudd er fengsel i 15 år. Når det i det en-kelte straffebud er særskilt fastsatt, kan straffen gå

opp til 21 år. Den samlede straffen kan under ingen omstendigheter settes høyere enn 21 år.

Straffelovkommisjonen mener at hva som er den maksimale straff for det enkelte lovbrudd, alltid bør fremgå av straffebudet selv. Dermed er det etter kom-misjonens syn ikke behov for noen generelle regler om lengstestraff. Men Straffelovkommisjonen fore-slår ikke noen heving av det absolutte straffemaksi-mum på 21 år.

Kommisjonen foreslår at den felles frihetsstraff som fastsettes når flere lovbrudd blir pådømt samti-dig, ikke skal kunne overstige strafferammen i det strengeste straffebudet med mer enn det halve. Be-stemmelsen i gjeldende § 17 om at det generelle maksimum ved konkurrens heves fra 15 til 20 år, foreslås videreført i lovutkastet. Frihetsstraff utover 21 års fengsel skal det etter kommisjonens forslag fortsatt ikke være anledning til å idømme selv om fle-re lovbrudd pådømmes i konkurfle-rens.

10.6.1.1 DEPARTEMENTETSVURDERING

For de handlinger som skal kvalifisere til lovens strengeste straff, er allmennpreventive vurderinger av mindre betydning. Avgjørende for fastsetting av den øvre strafferamme for de alvorligste lovbrudd er særlig forholdsmessighetsbetraktninger eller propor-sjonalitet. Forholdsmessighetsvurderingene har også en grenseflate til "hensynet til den sosiale ro". Ho-vedinnholdet i dette hensyn er at straffenivået for de forskjellige former for krenkelser må være slik at be-folkningen i rimelig grad føler at deres interesser blir beskyttet av straffesystemet.

10.6.1.1.1 Krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten

Lovbruddene som vil bli rammet av bestemmel-sene om krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i ny straffelov, er generelt sett mer graverende enn de groveste integritetskrenkelser rettet mot enkeltpersoner.

I tillegg kommer hensynet til harmoni med andre rettssystemer. Av særlig interesse her er Roma-ved-tektene, som for Den internasjonale straffedomstols (ICC) jurisdiksjonsområde fastsetter en strafferam-me på inntil 30 år for forbrytelser som krigsforbrytel-ser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.

Rettsenhet på dette område vil blant annet forebygge krav om at norske borgere må overleveres (utleveres) til ICC for strafforfølgninger.

Departementet tillegger det også vekt at et klart flertall av høringsinstansene har gått inn for at lov-bruddstypene gis en øvre strafferamme på 30 år. De-partementet går på denne bakgrunnen inn for at straf-febudene i en ny straffelov om krigsforbrytelser, fol-kemord og forbrytelser mot menneskeheten gis en slik ramme.

10.6.1.1.2 Andre meget grove lovbrudd enn krigsforbrytelser mv.

Etter departementets oppfatning har beslutningen om å foreslå å heve strafferammen til 30 år for krigs-forbrytelser, folkemord og forbrytelser mot mennes-keheten liten overføringsverdi til andre meget lige lovbrudd. Nærmest kommer trolig meget alvor-lige overtredelser av gjeldende straffelov § 147a - for eksempel omfattende drap og ødeleggelser som ter-rorhandlinger. Departementet legger vekt på at den tidsubestemte reaksjon forvaring fremstår som mer anvendelig overfor terrorhandlinger enn overfor krigsforbrytelser mv.

Departementet vil derfor foreslå å beholde straf-ferammen på 21 år for enkeltstående lovbrudd av den aktuelle karakter. Det holdes imidlertid åpent til ar-beidet med den spesielle del om det for de alvorligste terrorhandlinger bør anvendes en strafferamme på 30 år.

10.6.1.1.3 Sammenstøt av meget grove lovbrudd Så sant et land ikke benytter kumulasjonsprinsip-pet vil sammenstøt av flere lovbrudd innebære at en før eller siden "stanger hodet i taket". Både hørings-brevet og flere av uttalelsene fra høringsinstansene legger til grunn at urimeligheten ved at sammenstøt av meget alvorlig kriminalitet ikke kan føre til noen økning i strafferammen, har blitt større som følge av endringen av straffeloven § 62 hvor påslaget ble økt fra det halve til det dobbelte av den strengeste straf-ferammen.

Slik departementet ser det, må en eventuell he-ving av den øvre ramme ved sammenstøt av lovbrudd ut over 20/21 års fengsel, begrunnes med rettsferdig-hets- og rimelighetsbetraktninger, herunder hensynet til sosial ro og velbefinnende i samfunnet. Slik depar-tementet ser det, foreligger det ikke noe påtrengende behov for å heve strafferammen til 30 år ved sam-menstøt av alvorlige lovbrudd. Departementet går derfor ikke inn for å øke strafferammen til 30 år i dis-se tilfellene.

Samtidig ser departementet et behov for at det gis uttrykk for den økte straffverdighet som er knyttet til at det er begått flere meget alvorlige lovbrudd. De-partementet går derfor inn for å skjerpe den reelle straffen innenfor rammen av det ordinære maksimum på 21 år. Det aktuelle er her å gjøre endringer i regle-ne om prøveløslatelse. Departementet vil arbeide vi-dere med et spørsmål om det skal etableres en adgang til å bestemme at prøveløslatelse i saker om meget al-vorlig kriminalitet bare kan besluttes etter rettslig prøving, eventuelt om slik rettslig prøving skal gjøres obligatorisk.

10.6.2 Komiteens merknader

K o m i t e e n viser til at forbrytelser mot mennes-keheten, folkemord og krigsforbrytelser er særdeles alvorlig kriminalitet.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , alle unntatt medlem-met fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig at Norge har tilsvarende strafferamme for denne type kriminalitet som andre land i Europa. Dette ikke minst for at vi skal unngå at krigsforbrytere mv. skal kunne anse vårt land som et tilfluktssted. Forbrytel-ser mot menneskeheten, folkemord og krigsforbry-telser bør på denne bakgrunn etter f l e r t a l l e t s me-ning ha en strafferamme på 30 år.

F l e r t a l l e t viser til at de mest alvorlige terror-handlinger hører til samme kategori kriminalitet som forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og krigsforbrytelser. F l e r t a l l e t mener derfor at straf-ferammen også for denne type overgrep bør være 30 år. F l e r t a l l e t ber departementet komme tilbake med forslag til en utvidet strafferamme for grove ter-rorhandlinger i forbindelse med forslag til ny spesiell del i straffeloven.

E t a n n e t f l e r t a l l , alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det er bred faglig enighet om at straffens avskrekkende virkning nær-mest er fraværende om strafferammen heves fra 21 til 30 år. Straffen er da uansett så høy at risikoen for enda noe høyere straff bare i svært liten grad vil for-hindre nye lovbrudd. D e t t e f l e r t a l l e t viser også til at hvilke strafferammer lovbrudd får i forhold til hverandre, trolig har større betydning for hensynet til den sosiale ro enn den maksimale strafferamme. Med dette som grunnlag mener d e t t e f l e r t a l l e t at en heving av straffelovens maksimumsstraff til 30 år, slik det ble utbedt synspunkter på i departementets høringsbrev av 13. juni 2002, for en stor del vil være svar på ønske om hevn eller behov for gjengjeldelse.

Slikt kan ikke rettferdiggjøre en heving av lovens maksimumsstraff.

D e t t e f l e r t a l l e t tiltrer for øvrig de vurderin-ger som departementet gjør i proposisjonens kapittel 11.6.

E t t r e d j e f l e r t a l l , alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at departementet vurderer å gjøre end-ringer i de gjeldende reglene for prøveløslatelse i sa-ker om meget alvorlig kriminalitet slik at 21-årsstraf-fen blir reell. D e t t e f l e r t a l l e t ser at det kan være et behov for dette i de mest alvorlige straffesakene, men vil fremheve nødvendigheten av at beslutning om unntak fra reglene om prøveløslatelse må fattes av domstolen og kunne være gjenstand for anke.

D e t t e f l e r t a l l e t vil vise til at terrorbestem-melsen i straffeloven har en svært høy terskel og kun

skal brukes i tilknytning til særdeles alvorlige forbry-telser begått i Norge.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a A r b e i -d e r p a r t i e t mener forslaget om å utvi-de maksi-mumsstraffen for terrorhandlinger under straffelo-vens § 147a til 30 år på ingen måte åpner for å heve det generelle straffenivået i Norge. I eventuelle tilfel-ler der terrorbestemmelsene skal kunne benyttes, vil forvaring i mange tilfeller være en mer egnet reak-sjonsform enn vanlig fengselsstraff, da faren for gjentakelse vil kunne vurderes som stor. D i s s e m e d l e m m e r vil presisere at støtten til forslaget om 30 års stafferamme er begrunnet ut fra slike forbrytel-sers alvorlighetsgrad og hensynet til internasjonal rettsharmoni. Dette må på ingen måte tolkes som støtte til at straffenivået for forbrytelser begått i Nor-ge skal heves. D i s s e m e d l e m m e r ønsker ikke en utvikling på et senere tidspunkt i retning av strengere straffer.

Det er også grunn til å presisere at terrorisme som begrep er svært politisert og er et spørsmål om inter-pretasjon. D i s s e m e d l e m m e r mener tre faktorer er avgjørende for ethvert demokratisk samfunns til-tak mot terrorisme: begrensning, troverdighet og an-svarlighet. For det første må ethvert tiltak være be-grenset og veldefinert og må ikke rettes mot andre enn terroristene selv. For det andre må det være tro-verdig, opinionen må være overbevist om at statens handlinger er nødvendige og gir resultater. For det tredje må ansvar være klart plassert. Igangsetting, bruk og fortsettelse av antiterrortiltak må være kon-trollert av lovgivende myndigheter og også gjøres til gjenstand for uavhengig juridisk vurdering.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t -s p a r t i e t har tidligere fremmet for-slag om at strengeste straff for en forbrytelse, f.eks. drap, skal være 30 år. Regjeringen foreslår nå også 30 års straf-feramme, men da kun for krigsforbrytelser, forbrytel-ser mot menneskehet mv. D i s s e m e d l e m m e r mener i motsetning til Regjeringen at man også skal kunne idømme 30 års fengselsstraff for f.eks. drap og grov voldtekt. D i s s e m e d l e m m e r vil derfor foreslå å øke strafferammen på disse forbrytelsene til 30 år. D i s s e m e d l e m m e r vil derfor foreslå at der hvor den maksimale strafferammen i dag er 21 år, settes den til 30 år i de aktuelle straffebud, og frem-mer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at strafferammen høynes til fengsel i 30 år der hvor den etter dagens lov er angitt til inntil 21 år."

K o m i t e e n s m e d l e m f r a S o s i a l i s t i s k V e n s t r e p a r t i vil under sterk tvil og etter grundig

vurdering gi sin støtte til en heving av strafferammen når det gjelder krigsforbrytelser, folkemord og for-brytelser mot menneskeheten. Støtten er betinget av at hevingen er ekstraordinær, og ikke har en smitteef-fekt på straffenivået når det gjelder resten av straffe-rammene og straffeutmålingen for øvrig. Det er på bakgrunn av argumentet om rettsharmonisering og behovet for å forhindre at Norge blir et tilfluktssted, d e t t e m e d l e m gir sin støtte.

Når det gjelder terrorhandlinger, mener d e t t e m e d l e m at det er problematisk å gi støtte til en he-ving av strafferammen, all den tid Sosialistisk Ven-streparti har gått imot terrorbestemmelsene i straffe-loven med begrunnelse i at terrorisme er vanskelig å definere. Det vises i denne forbindelse til Innst. O. nr.

70 (2001-2002). D e t t e m e d l e m viser til at det er resultatet av handlingen som bør være retningsgiven-de for utmåling av straff. Viretningsgiven-dere er d e t t e m e d l e m av den oppfatning at de mest graverende tilfellene vil kunne fanges opp av en bestemmelse om forbrytelser mot menneskeheten.

D e t t e m e d l e m vil advare mot en utvikling i retning av løslatelse tett opptil tidspunktet for ferdig soning av straffen, spesielt dersom man samtidig strammer inn på bruken av åpen soning og heller ikke bygger ut ettervernet.

D e t t e m e d l e m har stor forståelse for at man-ge, særlig ofre og pårørende, reagerer på at ikke straf-fens fulle lengde skal sones automatisk, men mener det er viktig av hensyn til samfunnets sikkerhet at til-bakeføringen til frihet blir gradvis og kontrollert, med en prøvetid med tett oppfølging til slutt. Den løs-latte har ofte behov for mye bistand etter et langt in-stitusjonsopphold som kan ha fratatt vedkommende både nettverk og nødvendig sosial kompetanse. Det er i samfunnets interesse at ikke fangene slippes mer eller mindre direkte ut fra lukket anstalt.

Imidlertid mener d e t t e m e d l e m at domstole-ne aktivt må vurdere å ta i bruk det som nå blir kon-taktforbud i straffeloven. Slik kan ofre og etterlatte slippe å møte gjerningspersonen etter endt soning el-ler ved permisjoner, dersom man for eksempel har bolig i nærheten av hverandre.

Videre mener d e t t e m e d l e m at det må bli be-dre kvalitet på vurderingene knyttet til både permi-sjoner og prøveløslatelser fra fengselsvesenets side. I tillegg bør det vurderes å bryte ned skillet mellom de som er ansatt i kriminalomsorgen i anstalt og de som er ansatt i Friomsorgen, slik at relasjoner som har oppstått under soningen ikke brytes med en gang fan-gene slippes ut. D e t t e m e d l e m er opptatt av at oppfølgingen må styrkes også når fangene løslates på full tid uten prøveløslatelsesperiode. Det er et para-doks at fanger som vurderes som for farlige til at de kan slippes ut på prøve, enten fra ordinære fengsler eller fra forvaring, ikke følges opp av

kriminalomsor-gen, mens de som prøveløslates, følges opp. D e t t e m e d l e m mener at det må bli en plikt for kriminal-omsorgen å følge opp løslatte fanger i en viss perio-de. Videre må det sikres et langt bedre ettervern enn i dag, i form av varige boliger, utdanning, arbeid og fritidstilbud.

D e t t e m e d l e m viser til Fremskrittspartiets merknader over, der partiet går inn for å skjerpe inn adgangen til å gi åpen soning og prøveløslatelse.

D e t t e m e d l e m mener at dette er en farlig vei å gå, og at slike forhold vil gjøre samfunnet mindre trygt og mer sårbart for aggressive og frustrerte eksfanger med større problemer, dårligere nettverk og langt dårligere evne til å fungere i samfunnet enn hva de har i dag. Resultatet vil bli økt kriminalitet, flere ofre og enda strengere straffer.

10.7 Generelle sidestrafferammer