Språket og kulturkompetanse

I utfordringene relatert til samhandling mellom barnevernsarbeiderne og minoritetsfamiliene, oppgir alle barnevernsarbeiderne at språkbarrierne er den største utfordringen. Språk og kultur har blitt et gjenganger tema for tjenesteytere i offentlig sektor når møte med minoriteter diskuteres .Gjenfortellinger av møter relatert til bruker og tjenesteyter kontekst dreier seg vanligvis om innholdet i samtalen. Men i minoritet og tjenesteyter kontekst blir minoriteter

«først og fremst sett på som minoritetsspråklige ikke som klienter eller brukere innenfor et offentligsystem»(Ask & Berg, 2011 s, 223.)

En av saksbehandlerne beskriver språkbarrierne følgende:

Lisa

Altså det med språk er jo ekstrem viktig, det er utrolig vanskelig når man ikke snakker samme språk eller ikke forstår hverandre, så kommer man ganske skjevt ut allerede der.

En annen sier:

Vilde

Vi sliter med det med språket og jeg klarer ikke å sett e meg inn i alle de kulturene ,men jeg prøver jeg leser så godt jeg kan, men jeg forstår jo ikke det bare ved lese vet du. Man må på en måte leve i den kulturen for å ta den helt innover meg, også tenker jeg når de bor i Norge så man må jeg på en måte forholde til lover og regler i Norge.

Heidi

Vi forstår ikke hverandre helt det med språket. Og at vi har så forskjellige måter å oppdra barn på men ,likevel tenker jeg at jeg må klare å skyve det til side så må jeg på en måte se ann eller prøve å finne ut hva det er egentlig folkene sliter med.

«Språk er veien til kommunikasjon og nøkkelen til suksess» er det mange minoritet som får høre inklusivt mine foreldre da de var relativt nye i Norge. Klart at språk er viktig i

samhandling, og det har blitt understreket av informantene gjentatte ganger, ved at de påpeker språk som utfordring i samhandling med minoritetsfamilier. Men språket dreier seg om noe mer enn den verbale kommunikasjonen sier Hylland Eriksen(Eriksen & Sajjad, 2003). Han påpeker at det handler om å kommunisere ut fra en forståelse av den sosiale konteksten individene lever i. Dermed kan det se ut til at det foreligger en fundamental maktforskjell mellom barnevernsarbeidere og minoritetsfamilier. Det kan se ut til at informantenes vektlegging av språk som et kulturelt problem kan overskygge andre faktorer . Faren ved

dette kan være at barnevernsarbeidere ikke får et nyansert bilde av brukeren. Det kan medføre at den barnevernsfaglige kunnskapen blir overskygget. Marianne Skytte (2001) benevner det som «eksotiske dramaer»

I sosialt arbeid med innvandrer er det viktigere hvordan sosialarbeider bruker sin faglige kunnskaper enn hvor omfattende deres kulturkjennskap er. Det er evnen til omsette det teoretiske kunnskapen i praksis som er avgjørende for det konkrete sosiale arbeidet. Men man omsetter bedre når man i tillegg har kulturell kunnskap (Skytte & Spillum, 2001, s.38)

Ut fra beskrivelsene til saksbehandlerne kan det se ut til at fokuset på språkbarrier kan forhindre forståelsen av den sosiale konteksten brukeren befinner seg i .

I den komperative studien mellom det engelske barnevernet og det norske påpeker Kriz &

Skivenes (2010) et mønster som kan tyde på to hoved problemstillinger for ansatte i

barnevernet i Norge, nemlig språkproblemer og manglende kompetanse for kulturforkjeller. I det engelske barnevernet var tjenesteyeteren mer opptatt av hvordan språkvanskene kunne bidra til en hindring for familien med tanke på å få tilgang på tjensester som kunne bidra til hjelp til selvhjelp. I det norske barnevernet derimot var ansatte opptatt av at språket var viktig for å kunne være gode foreldre samt at språket var viktig for å kunne integrere seg å ha en forståelse for samfunnet. Informantenes svar og forskingen til Kriz og og Skivens(2010) kan tyde på at barnevernsarbeidere i Norge tillegger språkvanskene en betydning ut fra deres fortolkingsrammer ,noe som kan peke på at andre problemområder overskygges. Når relvansen om språkbarrirene dreier seg om vanskeligheten med å bli forstått og ikke blir sett ut fra en sammensatt kontekst, kan det føre oss tilbake til antagelsen om mangelen på bevistheten rundt egene verdier og fortolkningsrammer . Marianne Skytte(2008) mener at sosialt arbeid med etniske minoriteter ikke er forskjellig fra annet sosialt arbeid med utsatte barnefamilier, men at en trenger tilleggskunnskap som kan belyse ulike samfunnsmessige forhold som danner rammer for utøvelsen av sosialt arbeid overfor ”denne gruppen” (Skytte, 2008).

I forbindelse med kultur og ansattes bevissthet rundt egnene verdier og fortolkningsrammer var jeg nysgjerrig på om barnevernsarbeideren skiller mellom det kulturspesifikke, det allmenne og det unike som omtales som kultursentivitet i litteraturen. Jeg ønsket få kjennskap til om ansatte erkjenner at det er forskjeller mellom de ulike kulturene. Altså at brukerne eller klientene kan ha andre referanser enn ansatte. Poenget var å få innblikk i om ansatte utøvet en kultursensitiv tilnærming (Hagen og Qureshi 1996, ).

I sammenheng med de ansatte jeg intervjuet fremkommer det at barnet blir sett på som et autonomt individ som tilhører en familie.

Kriz og skivenes(2010) påpeker i deres forsking at den norske barnevernsansatte opererer med den individualistiske tankegangen som preger synet på minoritetsfamilien på en slik måte at familien ikke blir sett på som en enhet med utfordringer, men foreldrene som ansvarlige tjenstebrukere som bør gjøre seg kjent med språket og den norske kulturen gjennom velferdstjenester. Slik at de er rustet til å gi barnet god oppdragelse. Videre skrives det at det at norske barnevernansatte har en blind-sone for rasisme og for fordommer i samhandling med minoriteter . I det engelske barnevernet var metodikken deres basert på å se minoritetsforeldrene og barna som deres brukere. Altså familien som en enhet.

Barnevernsansatte i England var også bevisst på rasime og fordommer som kunne fremtre på bakgrunn av blant annet medias problemorientere fremstilling av minoriteter. Ved å

annerkjenne problematikken kunne de jobbe kultursensitivt.