Barnets beste i kollektivist og individualistisk perspektiv

Barnevernet i dag står overfor utfordringer i møte med minoritetsfamilier. Mange barneverns- ansatte synes det er problematisk å jobbe med minoritetsfamilier som har en annen etnisk bakgrunn en seg selv (Skytte & Kjærum, 2008). En av utfordringene barnevernet står overfor i møte med minoritetsfamilier er knyttet til barneoppdragelse. Synet på barneoppdragelse har gjerne blitt knyttet til ulike normer og verdier. Forskjellen har vært referert til,som

kollektivistisk versus individualistisk barneoppdragelse. Skytte og kjærum(2008) hevder at enhver sosialarbeider må være rustet til å arbeide med mennesker med ulike livssyn. Dermed kan det være vesentlig å forstå trekkene ved disse to oppdragelsesmetodene. Kort fortalt trekker Skytte og kjærum(2008) skillelinjer mellom oppdragelsesmetodene.

Kollektivistiske og individualistiske verdier (Skytte og Kjærum,2008,s70).

Individualistiske verdier: Kollektivistiske verdier:

-Likhet, frihet og selvrealisering -Lydighet, lojalitet og Respekt

-Selvstendighet - Gjensidig avhengighet blant blodsbeslektede -Frivillighet i familierelasjonene -Ansvarsfølelse overfor kollektivet

-Gjensidig respekt - Oppofrelse -Individualisme

Oppdragselses metodene varierer fra samfunn til samfunn fordi det finnes variasjoner i sosiøkonmiske og sosiokulturelle forhold samt mange ulike livssynsgrupper som har egne metodet basert på historier, tradisjoner og relasjoner(Otterstad, 2008). Hva som ligger i familiebegrepet og hvilken funksjon den har varierer fra samfunn til samfunn. Quershi(2008) skriver at inndelingen i det individualitiske og kollektivittiske oppdragelsessynet slik skytte har beskrevet det en en grovinndeling av samfunnets kompleksitet og de ulike

virkelighetsforståelser hvert invid har. For flere av oss er familien individer som forenes av ekteskap, blodsbånd, eller adopsjon, som danner en husholdning i samspill med hverandre.

«Den norske kjernfamilien består gjerne av mor far og to barn, eller i nyere tid hvor samboerskap er økende kan familien bestå av «mine,dine og våres barn. « I det norske samfunnet er individet klart definert, og likhet og likeverd mellom individer er et ideal»

(Eriksen & Sajjad, 2003,s.154) Det har vært mye debatt rundt minoritetsfamiliers oppdragelses metoder samt at barnevernet ved flere anlendinger har tatt for mye utgangspunkt i eget fortolknings grunnlag.

Debatten rundt barneverns håndteringer av saker med minoritetsfamilier har blant annet dreid seg om barnevernsansattes oppfatning av minoritetsfamilier. Generalisering, stereotypisering og diskriminering kan ha påvirket barnevernets vurderinger og handlinger. Dermed kan det ha fått konsekvenser for omsorgsvurderinger og eventuelle inngriper. Den kollektivistiske oppdragelsesmetoden er opptatt av gjensidig avhengighet innad i familien, og av videreføring av ansvarsfølelse over kollektivet(Skytte & Kjærum, 2008). I det norske barnevernet blir minoritetsfamiliers kollektivistiske oppdragelsesmetode sammenlignet med det

individualistiske oppdragelsesidealet, siden den metoden er dominerende i Norge. Det individualistiske oppdragelsesidealet fokuserer på individualisme og selvrealisering. Det legges vekt på blant annet barnet skal utfolde seg og bli et selvstendig individ. Individets rett står sterkt. I barnevernssaker med minoritets familier som har et kollektivistisk

oppdragelsessyn kan det oppstå konflikt fordi målene for de ulike tiltakene i barnevernet er at individet bør ha mulighet til utfolde slik at barnet blir selvstendig og rustet til å ta egne valg(Hagen og Quershi 1996).

Hagen og Qureshi(1996) beskriver barnets beste som en ideologi som kan være vanskelig å gi en spesifikk definisjon på siden det er et relativt begrep. Det som avgjør hva som er barnets beste er ulikt fra samfunn til samfunn, og dermed er det avhengig av blant annet

samfunnsstruktur, trosoppfatning og lovverk, og av kulturen som gir grunnlaget for oppdragelsen .FNs barnekonvensjonen gir barn egne rettigheter, og barnet sees på som subjekt med rettigheter i likhet med voksne. Barnekonvensjonen ser på barnet som et selvstendig individ som må betraktes som en aktiv ,autonom aktør over eget liv.

I følge Barneloven.§ 48 skal barnevernet “først og fremst rette seg etter det som er best for barnet” Det vil si at barnets beste er det viktigste hensynet. I midlertid kan andre hensyn

komme inn subsidiært “når ingen av løsningene utpeker seg som den beste for barne. Dette er altså det fundamentale barnerettslige prinsippet i Barnekonvensjonen art. 3 nr. 1 og art. 9. Ved alle avgjørelser som berører barn skal “barnets beste være et grunnleggende hensyn”, jf. art. 3 nr. 1

Barnekonvensjonen og Barnevenslovens prinsipper om barnets beste, og barnets rett til å bli hørt baserer seg på det autonome individ ,altså på den individualistiske tankegangen. Barnets rett til å uttale seg er av FNs barnekomité regnet som en av de fire generelle prinsippene i Barnekonvensjonen (FNs konvensjon om barnets rettigheter, 2003).

Dette tyder på at barns selvbetemmelse og autonomi blir den mest vesentlige delen av de individualistiske verdiene som mange minoritetsfamilier forventes å forhold seg til.

Barnevernsarbeidere forholder seg til regelverket som tar utgangspunkt i den individualistsike tankegangen. Rugkåsa skriver (2008)

Sosialarbeidere er med på å fastlegge et samfunns normalitetsgrenser, blant annet når det gjelder barneoppdragelse og barneomsorg. Når sosial arbeidere representerer en majoritet, blir majoritetens verdier og normer grunnlaget for hva som defineres som normalt(Rugkåsa 2008, s 91.).

Makt i sosialtarbeid dreier seg ikke kun om den legale makten som er legitimert i loven. Den gitte makten i profesjonsutøvingen er sammensatt av en forhandlinger, displinering og kontroll som danner en gråsone. Møtet mellom tjensteyren og bruker er preget av assymertrisk forhold(Järvinen, Elm Larsen, & Mortensen, 2002). Når barnevernstjensten representerer majoritetskulturen innebærer det betydeligere

symbolsk kapitial iforhold til minoritetsbrukerene. Etnosentrisme kan fremkomme når det i utgangspunktet foreligger et assymetrisk forhold mellom tjensteryeter og bruker og tilleggsfaktorene som kan fremkomme ved at minoritetsfamiliene besitter mindre sosial kapital enn majoriteten .

Jeg skal kort redegjøre for hovedtrekkene ved makt. Deretter vil jeg se på makt som et fenomen i relasjon mellom majoritet og minoritet.