Ei slåttemark er et areal som regelmessig blir slått. I dag blir graset oftest pakka inn i plast, men tidligere ble urter, gras og starr alltid tørka til høy. Når det var tørt, ble høyet kjørt inn på låven, men høyet fra utmarka kunne også oppbevares i små utløer, høystakker eller vinterhesjer (av og til også i sétgraner, se side 37) til det kunne transporteres hjem til gården på vinterføre.
De såkalte semi-naturlige slåttemarkene (slåttemarker som ikke har vært oppdyrka, men bare rydda og brukt til slått i lang tid) inneholder hovedsakelig plantearter som finnes naturlig i regionen, men artssammensetninga er avhengig av at slåtten fortsetter slik at slåttemarka ikke gror igjen. Idag antas det at 90 % av de norske semi-naturlige slåttemarkene har forsvunnet, og slåttemark er nå en kritisk trua naturtype. Vanligvis blir slåttemarkene på innmarka kalt for slåtteenger og slåttemarkene i utmarka for utslåtter, men også her finnes det regionale variasjoner. I Møre og Romsdal var det for eksempel vanlig å skille mellom hæmeng og markaeng. I ei tid der vinterfôret var en knapp ressurs ble graset høsta alle steder der det var mulig, fra slåttemyrer, starrsumper, engsletter i fjellet og i skogen, langs bekker og elver. I Nord-Trøndelag kalte man gjerne myrhøy for stargress og høy fra strandeng for sjøgress. Høyet og enga kunne også få betegnelse etter kvaliteten, slik som tjukkeng eller småeng.
Folk er samlet til seterslåtten ved Bergsviksetra, Nesjestranda i Molde, Møre og Romsdal (ukjent årstall). Foto: Fredrik Misfjord. Utlånt fra Romsdals-museet.
35 Seterlandskapet – historia, naturen og kulturen
Seterbrukets prinsipper
Mye folk var i arbeid under slåttonna, som vanligvis varte i flere uker.
Enga ved gården ble vanligvis slått først, og så fortsatte man å slå i utmarka og oppover i fjellet helt til frosten kom (og ikke sjelden enda lenger). De mest produktive slåttemarkene ble slått hvert år, mens utmarksslåttene og myrene oftest ble slått med 2–3 års mellomrom.
Siden husdyrgjødsla ble kjørt ut på setervollen om høsten, ga den gode avlinger og kunne slås hvert år. Etter at slåttonna var unnagjort ble slåttearealene både i inn- og utmark vanligvis beita.
Slått og påfølgende etterbeiting gir gode levevilkår for konkurranse-svake plantearter, og artsmangfoldet er derfor ofte høyt i slike slåttemarker. Hvis de holdes i god hevd, får de et høyt innslag av blomsterarter og kalles også for blomsterenger. Slåttemark er derfor en viktig naturtype for mange dagsommerfugler, humler og andre villbier. Slåttemarker på kalkholdig grunn er de aller mest artsrike og kan ha innslag av orkidéer som brudespore, engmarihånd, svartkurle og hvitkurle. De aller fleste artene i slåttemarkene er flerårige, men ved etterbeiting får man også inn ettårige arter (som må sette frø hvert år). Dermed bidrar beitinga til å øke artsmangfoldet ytterligere.
I og med at slåttemarkene ble slått med ljå, var det vanlig å rydde dem for stein. Ofte finner man derfor rydningsrøyser i tilknytning til dem og overgrodde rydningsrøyser i skog og fjell vitner ennå om den omfattende slåtten som foregikk.
Blåklokke (Campanula rotundifolia, sv. liten blåklocka) og småengkall (Rhinanthus minor, sv. ängsskallra) er vanlige arter i slåttemarkene i utmarka. Svartkurle (Gymnadenia nigra, sv. brunkulla) er derimot i dag en svært sjelden orkidé som nå er sterkt trua (EN), blant anna på grunn av manglende slått og beite i utmarka. Svartkurle har sine viktigste leveområder i gren-seregionen, i Røros-Østerdalen og i Jämtland (svensk side).
Stakking av fôr var den mest brukte bergingsmåten for høy fra myrer og utslåtter. Det ble først satt opp ei stang på 3–3,5 meter. Til bunnen på høystakken ble det hogd fire stokker, som var omtrent 2,5 meter lange og som ble lagt i en firkant omkring stanga. Oppå disse stokkene ble det lagt bjørkekvister slik at det ble lufting mot bakken. Så ble fôret båret sammen i store kjemmer og lagt i en jevn sirkel. Det var viktig å tråkke fôret godt sammen, for at stakken ikke skulle ta inn vatn. Til slutt måtte det settes opp gjerde for at elg og rein ikke skulle komme til og ødelegge den. Beskrivelser og tegninger er lagde av Brynolf Kaldal, Lierne.
Stakking av høy
37 Seterlandskapet – historia, naturen og kulturen
Seterbrukets prinsipper På samme måte som høystak-kene ble lagde i Lierne og mange andre steder i Norge, lages de fortsatt bl.a. i Romania.
En vanlig måte å lagre mindre mengder starrgras på, var å lage ei sét. Da kvistet man bare opp ei stor gran og satte opp staurer på 3–3,5 meter i en halvsirkel mot stammen.
Graset ble lagt opp lagvis og tram-pet sammen. Det ble lagt granbar på toppen, for at regnet bedre skulle renne av. Ei slik gran ble kalt for ei sétgran. Tegninger og beskrivelser er lagde av Brynolf Kaldal, Lierne.
Melkeproduktene ble transportert ned fra setra (sv. fäboden) til gården slik at de kunne lagres videre der eller forbrukes etter hvert. De ble gjerne transportert i kløv på hest, noen kanskje i løpet av sommeren, men det meste om høsten da man flytta hjem fra setra. Seteroppholdet resulterte med andre ord både i meieri-produkter, slaktedyr og vinterfôr til gården.
I Sverige og i de østlige delene av Trøndelag brukte man ofte vinter-hesjer til å lagre fôret fra fuktige arealer i (øverste tegning). Tegninger av Brynolf Kaldal, Lierne.
Lauvhesje og lauvstakk (nederste tegning). Lauvet ble behandlet på samme måte som høyet, og tørka og lagra i hesjer eller stakker. (Nils Eriksson, 1947).
Kløvhestene og folket er klare til å flytte hjem fra setra. «Sistdagen»
ved Holasetra i Surnadal, Møre og Romsdal i 1930. Foto: Hans Hyld-bakk. Bildet er utlånt fra Nordmøre Museum.
39 Seterlandskapet – historia, naturen og kulturen
Seterbrukets prinsipper